Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-198957
Dokumentdato : 02.06.2014

Avslag på søknad om beskyttelse for homofil mann fra Iran ikke ugyldig


Utlendingsnemndas avslag på asyl for homofil yngre mann fra Iran og hans mor var ikke ugyldige. Sanksjonene sønnen ville møte som homofil i Iran hvis han valgte å eksponere sin homofili, var så alvorlige at de representerte forfølgelse i lovens forstand. Lagmannsretten la til grunn at han ville leve diskret og at det da er mulig å leve i Iran uten forfølgelse, jf. Rt-2012-494. Årsaken til at han ville leve diskrét var etter rettens syn at han ikke ville utsette foreldrene for skam. Lagmannsretten la til grunn at en dødsdom mot sønnen, samt to andre fremlagte rettsdokumenter var falske. Lagmannsretten fant det ikke bevist at sønnen var oppdaget av en lærer på skolen at mens sønnen hadde homoseksuelt samleie med en annen elev på ca 14 år. Moren ville ikke bli forfulgt på grunn av sønnens forhold. Det var ikke tilstrekkelig bevis for at hun hadde noe å frykte fra sin ektemann i Iran.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak hvor ankemotpartenes søknader om asyl er avslått.

B og hans mor A ble ankomstregistrert som asylsøkere i Norge 11. august 2010. De opplyste at de hadde forlatt Iran 19. mai 2010 og ankom Istanbul 21. mai 2010. De reiste videre via Venezuela, Portugal og Sverige før de ankom Oslo 10. august 2010. I Venezuela oppholdt de seg fra 28. mai til 8. august 2010.

I rapport fra «samtale med medfølgende barn» 2. september 2010 opplyste B at årsaken til at han og moren hadde flyktet fra Iran, var at en ordenslærer på skolen hadde sett ham ha seksuell omgang med en annen gutt i klasserommet på skolen.

Den 13. september 2010 avslo Utlendingsdirektoratet (UDI) ankemotpartenes søknader om asyl. Vedtakene ble påklaget til Utlendingsnemnda (UNE). Under forberedelse av klagesakene for UNE sendte klagernes advokat 31. februar 2011 enkelte nye dokumenter til UNE for å underbygge asylsøknadene ytterligere. Det dreide seg om en beslutning fra Utdanningsdepartementet hvor det var bestemt at B skulle utvises fra skolen, en arrestordre og en dom fra en ankedomstol i Teheran hvor det fremgikk at B var dømt til døden ved henging. Dokumentene ble sendt til den norske ambassaden i Teheran for verfisering. I ambassadens svarbrev 30. juli 2012 fremgår det at ambassaden hadde benyttet en rådgiver til å gjennomføre verifiseringsarbeidet. På grunnlag av rådgiverens arbeid og vurdering kom ambassaden til at dokumentene var falske.

UNE traff vedtak i sakene 21. februar 2013 og kom til at UDI's vedtak skulle opprettholdes. Ankemotpartene begjærte avslagene omgjort etter å ha fremlagt noe ytterligere dokumentasjon, men i beslutning 10. juni 2013 opprettholdt UNE sitt standpunkt. B og A tok ut stevning med begjæring om midlertidig forføyning for Oslo tingrett 10. juli 2013.

Oslo tingrett avsa 9. oktober 2013 dom og kjennelse med slik slutning:

1. Påstanden om vern mot retur etter utlendingslovens § 73 avvises.

2. Utlendingsnemndas vedtak av 21.2.2013 i forhold til B og A oppheves

3. B og A gis rett til å bli i Norge inntil saken er rettskraftig avgjort.

4. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale kr 191.396,25 - kronerethundreognittientusentrehundreognittiseks25/100 i saksomkostninger i alt til B og A.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen og kjennelsen vedrørende forføyningssaken til Borgarting lagmannsrett.

Ankeforhandling er holdt 28. - 29. april 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger. Ankemotpartene avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner, hvorav ett sakkyndig. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Domstolene har full prøvingsrett, men skal vise varsomhet med å overprøve vurderinger som forutsetter særskilt landkunnskap, jf. Borgarting lagmannsrett dom av 10. oktober 2010 (LB-2010-64385). Når det gjelder beviskravet i asylsaker, vises til Rt-2011-1481 avsnitt 45 og Borgarting lagmannsretts dom av 22. desember 2011 (LB-2011-23448). Prøvingen skal skje på bakgrunn av det faktum som forelå på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnittene 81 og 98.

Ankemotpartene har lav troverdighet. Det er lite sannsynlig at B hadde sex med en medelev i klasserommet. Ankemotpartene har endret forklaringene sine under veis, og de har fremlagt tre falske dokumenter for å underbygge historien. Når det gjelder betydningen av dette, vises til Rt-2011-1481. Asylhistorien er dessuten i strid med kjent landinformasjon.

Når man skal vurdere risikoen ved retur, bør det legges til grunn at det ikke er troverdige holdepunkter for at B er anmeldt til politiet eller at myndighetene er ute etter ham. De strenge beviskravene for å dømme B for ulovlig seksuelle omgang eller voldtekt i Iran er uansett ikke oppfylt.

Anførselen om at As ektefelle kan utsette ankemotpartene for vold hvis de vender tilbake, ble ikke fremmet under asylintervjuet, men er kommet til senere. Anførselen er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort. Forfølgelse fra private er i utgangspunktet ikke asylgrunn.

B vil ikke bli forfulgt i Iran fordi han er homofil. Når det gjelder situasjonen for homofile i Iran, vises til Landinfos temanotater av 2009, Generelt om æresdrap i Iran og 2012, Iran: Homoseksualitet og homofile i den islamske republikken Iran, Borgarting lagmannsrett dom av 28. februar 2014 ( LB-2012-1481) og samme retts dom av 8. jul 2013 (LB-2012-28456). Det er ingen generell forfølgelse av homofile i Iran.

Vilkårene for å få asyl på grunn av homofili er behandlet i Rt-2012-494. Det bør legges til grunn at B vil opptre diskret ved retur på grunn av sosiokulturelle normer i Iran, jf. hans forklaring for UNE 30. januar 2013. Det vises om dette til de to dommene fra Borgarting lagmannsrett som er nevnt ovenfor.

A har ikke selvstendig grunn til å frykte for forfølgelse. Det er ingen holdepunkter for at myndighetene er ute etter henne. Det kan ikke legges til grunn at hun vil bli utsatt for vold fra ektemannens side. Slik vold er uansett ikke forfølgelse i lovens forstand.

Det bestrides at UNE begikk saksbehandlingsfeil i forbindelse med at nemnda traff vedtak i ankemotpartenes asylsaker. Eventuelle feil har uansett ikke virket inn på vedtakene.

Når det gjelder begjæringen om midlertidig forføyning, er hovedkravet ikke sannsynliggjort, jf. tvisteloven § 34-2 første ledd. Det foreligger heller ikke sikringsgrunn. Vurderingen på dette punktet vil langt på vei være den samme som i hovedsaken.

Det er nedlagt slik påstand:

I hovedsaken:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens kostnader for begge instanser.

I forføyningssaken:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens kostnader for begge instanser.

Ankemotpartene, B og A har i hovedtrekk anført:

I asylsaker skal tvil om faktum i utgangspunktet komme søkeren til gode, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007)) side 88. For å få asyl må søkerens situasjon være tilstrekkelig alvorlig til å gi grunnlag for velbegrunnet frykt. Bedømmelsen er objektivisert. Det er tilstrekkelig med 10 % risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur. Om risikovurderingen vises også til Rt-2011-1481. Det er en presumpsjon for at familiemedlemmer også vil bli forfulgt, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 102.

Hva som utgjør «forfølgelse», er definert i utlendingsloven § 29. Bestemmelsen må tolkes i samsvar med EUs statusdirektiv. Overgrepene må være så alvorlige at man vil karakterisere dem som alvorlige brudd på fundamentale menneskerettigheter, jf. NOU 2004:20 side 118.

Homofile handlinger er straffbare i Iran. Disse bestemmelsene ikke er «sovende». Dette i seg selv vil utgjøre forfølgelsesfare hvis overtredelse kan føre til fengselsstraff, jf. EU-domstolens avgjørelse 7. november 2013 (sak C199/12 til sak C-201/12). I Iran blir straffebestemmelsene mot homofile handlinger anvendt. De er med andre ord ikke sovende. B er homofil og risikerer derfor forfølgelse i Iran slik EU-domstolen har definert begrepet.

Vilkårene for asyl på grunnlag av homofili er drøftet i Rt-2012-494 og Borgarting lagmannsretts dom av 8. juli 2013 (LB-2012-28456). B ønsker ved retur til Iran å leve som åpen homofil, men han vil da bli utsatt for forfølgelse. Hvis han velger å leve diskret, er årsaken at han frykter represalier fra myndighetene. Det vises også til UNE's temanotat om homofili som asylgrunn (2012), punkt 7. B oppfyller vilkårene for asyl på grunn av homofil legning, slik disse er trukket opp av Høyesterett.

A fyller vilkårene for asyl på selvstendig grunnlag, jf. utlendingsloven § 28 a, eventuelt § 28 b, jf. EMK artikkel 3. Det er fare for overgrep fra ektemannens side. Det vises til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 90 flg. Mannen tilhører den etniske gruppen «lor» hvor æresdrap forkommer hyppigst. Det vises særlig til ankemotpartenes forklaringer om dette og til forklaringene til klinisk sosionom Kjell Ole Myrvoll og psykolog Nils-Johan Olsen.

Alle risikofaktorer skal kumuleres i følge avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen. At A reiste ulovlig ut av Iran og tok sønnen med seg, har økt risikoen for forfølgelse.

Det bestrides at ankemotpartenes forklaringer er lite troverdige. De har avgitt sammenfallende konsistente forklaringer. Myrvoll og Olsens forklaringer styrker troverdigheten. Det knytter seg usikkerhet til ektheten av tre fremlagte dokumenter fra Iran. Det bestrides at dette svekker ankemotpartenes troverdighet i vesentlig grad. Ambassadens verifiseringsrapport bør ikke uten videre legges til grunn.

Om retten kommer til at dokumentene er falske, bør det legges til grunn at ankemotpartene ikke kjente til dette da dokumentene ble fremlagt. De var i god tro.

UNE begikk saksbehandlingsfeil ved behandling av saken. Det er vist til at formuleringer i UNE's vedtak er identiske med formuleringer i et vedtak UNE traff 22. mars 2013. Feilen har virket inn på vedtaket.

Retten skal i utgangspunktet prøve gyldigheten av UNE's vedtak slik faktum var på vedtakstidspunktet. Det er etter rettspraksis likevel en viss adgang til å komme med nye bevis som kaster lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2007-1815.

Det bestrides at retten skal være tilbakeholden ved overprøvingen av UNE's vedtak, jf. Rt-2007-1573, Rt-2011-1481 og Borgarting lagmannsretts dom av 20. desember 2011 (LB-2010-195609).

Det er for begge ankemotpartene nedlagt slik påstand:

I hovedsaken:

Anken forkastes.

I forføyningssaken:

Anken forkastes.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten og bemerker:

Det er på det rene at domstolene har adgang til å prøve gyldigheten av asylvedtak og at alle sider ved vedtaket kan prøves, både faktum, rettsanvendelse, skjønnet og saksbehandlingen. Prøvingen skal i utgangspunktet skje på grunnlag av det faktum som forelå på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985.

I den foreliggende saken er det blant annet anført at UNE's saksbehandling var uforsvarlig. Anførselen er særlig knyttet til Bs sak. Det er vist til at enkelte setninger og avsnitt i UNE's vedtak av 21. februar 2013 er «klippet» inn i et senere vedtak datert 22. mars 2013 som angår en annen asylsøker, C. Det er riktig at det i første avsnitt under «saksforholdet» er tatt inn en setning om A, som ikke skulle vært med i Cs vedtak. Det er videre på rene at det under «UNE's vurdering» er tatt inn et avsnitt hvor følgende formulering er likelydende med en del av et avsnitt i Bs vedtak:

På bakgrunn av hans forklaring i nemndsmøtet finner nemnda at klageren ved retur til Iran vil opptre i tråd med de sosialkulturelle normene i hjemlandet fordi han ikke ønsker å foreta seg noe som ikke er sosialt akseptert. Dette av hensyn til familien og det sosiale presset for å unngå stigmatisering, men også fordi dette er i tråd med hans naturlige væremåte.

Lagmannsretten er ikke enig i at det forhold at formuleringer fra Bs vedtak er benyttet i et senere asylvedtak utgjør noen feil i behandlingen av Bs sak. Anførselen kan derfor ikke føre frem.

Vilkåret for å bli anerkjent som flykning er at utlendingen har en velbegrunnet frykt for forfølgelse, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Hva som innebærer forfølgelse, er nærmere definert i utlendingsloven § 29. Etter hovedbestemmelsen i § 29 første ledd bokstav a må det dreie seg om handlinger som enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør en «alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel 15 nr. 2 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen». I bestemmelsens bokstav b er forfølgelsesbegrepet utvidet til å omfatte også handlinger «som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen beskrevet i bokstav a».

Forfølgeren må i utgangspunktet være staten, men kan også være andre hvis staten er ute av stand til eller ikke er villig til å treffe rimelige tiltak for å forhindre forfølgelsen, jf. § 29 tredje ledd.

I § 28 første ledd er det også angitt hva årsaken til forfølgelsen må være. Ett av alternativene er at forfølgelsen skjer på grunn av medlemskap i en spesiell sosial gruppe. I den foreliggende saken er det anført at B vil bli forfulgt på grunn av at han er homofil. Det er uomtvistet at homofile utgjør en «spesiell sosial gruppe» i lovens forstand, og dette er også lagt til grunn i Rt-2012-494.

Hvis flyktningen ikke faller inn under noen av de gruppene som er nevnt i § 28 første ledd bokstav a, kan vedkommende likevel anerkjennes som flyktning hvis han/hun «står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur, eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet», jf. § 28 første ledd bokstav b.

I Rt-2011-1481 har Høyesterett uttalt følgende om beviskravet i asylsaker:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig.

B har forklart at han er homofil, og han har anført at dette i seg selv er tilstrekkelig for å bli anerkjent som flyktning slik lovgivningen og håndhevelsen av den er i Iran. At B er homofil, er uomtvistet mellom partene og legges til grunn av lagmannsretten.

I Rt-2012-494 behandlet Høyesterett spørsmålet om hva som skal til for at homofili skal anses som asylgrunn. Søkeren var fra Irak. Saken gjaldt et vedtak som ble truffet etter utlendingsloven av 1988, men det kan ikke antas å ha noen betydning for presedensvirkningen. Spørsmålet var også den gangen om søkeren hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin homofile legning.

Høyesterett slo fast i avsnitt 37 i dommen at det ved asylvurderingen ikke kan forutsettes at søkeren ved retur skal skjule sin homofile legning for slik å unngå forfølgelse i form av drap, mishandling mv. i hjemlandet. Høyesterett stilte deretter, i avsnitt 38, spørsmålet om en søker med slik utsikter, som ut fra de faktiske opplysningene i saken må forventes å ville skjule sin seksuelle legning ved retur, har krav på beskyttelse. Om dette uttalte Høyesterett avsnitt 57:

Det skal altså ikke legges til grunn at asylsøkeren vil tilpasse seg hjemlandets sosiokulturelle normer når det gjelder seksuell orientering. Det må i stedet spørres om søkeren virkelig er homofil eller vil bli oppfattet som homofil av potensielle forfølgere i hjemlandet. Videre må det undersøkes om homofile som er åpne om sin seksuelle orientering i hjemlandet, er utsatt for forfølgelse i konvensjonens forstand. Dersom det er tilfellet, må det vurderes hva den enkelte søker ville gjøre hvis han eller hun ble returnert til hjemlandet. Hvis søkeren ville være åpen om sin seksuelle orientering, har han eller hun en velbegrunnet frykt for forfølgelse, selv om forfølgelse kunne vært unngått ved å holde den seksuelle orienteringen skjult. Dersom søkeren derimot ville skjult sin seksuelle orientering og på den måten unngå forfølgelse, må det undersøkes hva som er årsaken til dette. Hvis årsaken er at han eller hun selv mener det er riktig å holde den seksuelle legningen skjult, skal søknaden avslås. Det samme gjelder dersom årsaken er sosialt press - såfremt sanksjonene ikke er av en slik karakter eller omfang at de i seg selv utgjør forfølgelse. Er det derimot frykten for forfølgelse som er årsaken til at søkeren velger å skjule sin seksuelle identitet, må kravet om «velbegrunnet frykt for forfølgelse» anses oppfylt.

Landinfo laget i 2012 er temanotat kalt «Iran: Homoseksualitet og homofile i den islamske republikken Iran». På grunnlag av notatet legger lagmannsretten til grunn at det ikke er straffbart å ha en homofil legning i Iran, men at homoseksuelle handlinger er straffbare, og at dommeren er pålagt å idømme dødsstraff dersom en person blir dømt for homoseksuelt samleie. Straffen for homoseksuelle handlinger som ikke involverer penetrering, men andre intime handlinger, er 100 piskeslag mens straffen for kyssing («with lust») er 60 piskeslag.

Det har ikke lykkes Landinfo å få bekreftet straffedommer hvor menn eller kvinner har blitt dømt til døden ene og alene for homoseksuelle handlinger, det vil si for frivillig seksuell omgang mellom voksne. Det finnes imidlertid straffesaker hvor homoseksuelle handlinger mellom menn har vært en av flere påståtte forbrytelser, som kidnapping, ran, prostitusjon, hallikvirksomhet, utroskap eller voldtekt mot barn, og hvor vedkommende er blitt dømt til døden og henrettet. At det er vanskelig å finne dommer hvor det er ilagt dødsstraff alene for homoseksuelle handlinger, kan delvis ha sammenheng med de strenge beviskravene i slike saker.

I Iran er homoseksuelle handlinger såkalte hudud-forbrytelser, noe som innebærer at det er Gud som er krenket, ikke samfunnet. Det fremgår på side 11 i Landinfos temanotat at beviskravene er svært strenge i denne typen saker. Homofilt samleie anses bevist hvis den tiltalte tilstår fire ganger foran en dommer ved fire ulike anledninger. Hvis det ikke foreligger tilståelser, kreves vitneforklaringer fra fire mannlige muslimske vitner som alle må ha sett de seksuelle handlingene (ved homoseksuelt samleie betyr det at de må ha sett selve penetreringen). Den tiltalte må, for å bli dømt, være religiøst voksen, det vil for gutter si 15 år. Den tiltalte må videre ha samtykket i den seksuelle handlingen.

I tillegg gir artikkel 120 i den iranske straffeloven dommeren mulighet til å dømme for seksuelle forbrytelser ut fra sin kjennskap til saken basert på vanlig bevisførsel. Dette forutsetter imidlertid at det ikke er aktuelt å idømme dødsstraff.

I Landinfos temanotat er det gjengitt en e-post fra den norske ambassaden i Iran fra 2011, hvor det fremgår at man kjenner til konkrete eksempler på at homofile og lesbiske lever sammen uten å oppleve reaksjoner. Trakassering av homofile skjer, men ambassaden vil ikke omtale denne som utstrakt. Etter ambassadens vurdering varierer trakassering i omfang og art og fra person til person. Momenter som avgjør om en person er utsatt for denne typen behandling er bosted, arbeidssted, skole/universitet og hvilke personer vedkommende møter der, og om det er enkelt å identifisere vedkommende som homofil på bakgrunn av utseende, adferd, oppholdssted og omgangskrets.

Landinfo opplyser videre at det finnes homofile nettverk og subkulturer i Iran der homofile kan søke sammen i sosiale fellesskap. Nettverkene finnes først og fremst i store byer. I tillegg betyr sosiale medier mye når homofile ønsker å komme i kontakt med hverandre. Men det er ingen tvil om at islamsk lovgivning og sosiokulturelle forhold gjør at iranske homofile verken åpent kan snakke om eller leve ut sin legning slik man kan i en rekke vestlige land. Det kan være vanskelig å leve i langvarige kjærlighetsforhold med en av samme kjønn, særlig hvis det innebærer å bo sammen, eller ikke samtidig være gift med en av motsatt kjønn.

Landrådgiver Sidsel Wiborg i Landinfo har forklart at det ikke foreligger opplysninger om at politiet «jakter» på homofile og at det finnes parker, caféer og treningsstudioer som er kjent som møtesteder for homofile.

I Borgarting lagmannsretts dom av 8. juli 2013 (LB-2012-28456) er det gjengitt deler av en redegjørelse av 8. februar 2011 fra den norske ambassaden i Teheran. Av redegjørelsen hitsettes følgende:

For det er helt klart mulig å leve ut sin seksuelle legning i Iran, enten man er lesbisk, homofil eller bifil. Forutsetningen er imidlertid at det skjer i den private sfære eller innen visse miljø. I de større byene, herunder Teheran og Esfahan, finnes det en rekke kjente møtesteder for homofile og lesbiske, både parker, kjøpesentre og kafeer. Disse må anses å være allmennt kjente, også for myndighetene. Likevel opplever verken stedene eller personene som frekventerer disse flere reaksjoner enn tilsvarende møtesteder for heterofile. Dette må ses som et utslag av myndighetenes pragmatiske holdning, ikke bare til homofili men også til en rekke andre aktiviteter som er ulovlige: Så lenge de utføres på et slikt vis at den allmenne offentligheten ikke tar anstøt las det passere. I tillegg kan homofile og lesbiske par på mange områder omgå sosiale normer og forbud som rammer heterofile par. Det er sosialt akseptert med svært nære forhold mellom personer av samme kjønn og at disse forholdene demonstreres offentlig ved kjærtegn som å holde hverandre i hendene. I urbane strøk er det samtidig heller ikke uvanlig at to menn eller to kvinner deler en leilighet. Disse aktivitetene er ikke bare sosiokulturelt lite akseptert for heterofile par, men også straffbare, og medfører en reell risiko for straffeforfølgning.

Situasjonen for homofile i Iran er også beskrevet i Human Rights Watch' rapport «We Are a Buried Generation» fra desember 2010. Denne gir et enda mørkere bilde av situasjonen for homofile i Iran. Rapporten er basert på intervjuer med mer enn 125 iranere tilhørende seksuelle minoriteter. Den konkluderer blant annet med at «the threat of execution is real for Iran's vulnerable LGBT community».

Lagmannsretten konkluderer likevel med at det er mulig å leve som homofil i Iran uten å bli utsatt for forfølgelse forutsatt at man ikke eksponerer sin legning i det offentlige rom, men lever den ut privat.

Etter lagmannsrettens syn er derimot de sanksjonene som B vil bli utsatt for hvis han vender tilbake til Iran og eksponerer sin homofili offentlig, så alvorlige at de representerer forfølgelse i lovens forstand.

Ankemotpartene har anført at en avgjørelse av 7. november 2013 fra EU-domstolen (sakene C-199/12 til C-201/12) går lenger i å gi homofile beskyttelse enn det som følger av Rt-2012-494, og at norsk rett bør tolkes i tråd med denne. EU-domstolens avgjørelse gjaldt tre personer, henholdsvis fra Sierra Leone, Uganda og Senegal som søkte om asyl i Nederland. Den nederlandske domstolen stilte tre spørsmål til EU-domstolen om riktig tolkning av EU-direktiv 2004/83/EF om anerkjennelse av flyktninger og andre personer som trenger beskyttelse og innholdet i en slik beskyttelse (statusdirektivet). Det er domstolens svar på spørsmål 3 som er påberopt i den foreliggende saken. Svaret på spørsmålet fremgår av punkt 2 i domstolens konklusjon.

Spørsmålet var om artikkel 9(1)(a) i direktivet sett i sammenheng med artikkel 9(2)(c) må forstås slik at «the mere fact that homosexual acts are criminalised and accompanying that criminalisation with a term of imprisonment is an act of persecution». Domstolen kom til at kriminalisering av homoseksuelle handlinger ikke i seg selv er forfølgelse. Men hvis slikt forbud er sanksjonert med fengselsstraff og slik straff er anvendt i praksis, representerer dette forfølgelse i direktivets forstand. I punkt tre i sin konklusjon uttalte domstolen at man ikke kan forvente at en homofil skal skjule sin legning for å unngå risiko for forfølgelse. Norsk Høyesterett har uttalt det samme. EU-domstolen behandlet imidlertid ikke eksplisitt det tilfellet at en person uavhengig av landets strafferegler ville skjule sin legning. Lagmannsretten kan derfor ikke se at EU-domstolens avgjørelse står i direkte motstrid til Høyesteretts syn i Rt-2012-494, selv om avgjørelsen kan tolkes også i den retning. Uansett er hverken statusdirektivet eller EU-domstolens avgjørelser bindende for Norge. Hvis beskyttelsen for homofile skal utvides utover det som følger av Rt-2012-494, må dette enten gjøres ved lovendring eller av Høyesterett.

Spørsmålet blir dernest om B vil eksponere sin homofili offentlig eller om han vil leve diskret. Det bemerkes i denne sammenheng at han ser ut som en vanlig ung mann og ikke uten videre kan identifiseres som homofil ut fra sitt utseende eller måte å opptre på. Hvis man kommer til at han bare vil foreta homoseksuelle handlinger i det private rom, blir spørsmålet hvorfor han velger å gjøre det.

B har forklart at han ønsker å leve åpent som homofil, og han har anført at han ikke kan det på grunn av at han vil bli forfulgt av myndighetene. Til UNE forklarte B at han hadde et forhold til en gutt på ca. 14 år fra november 2009 til mai 2010, og at ingen visste om forholdet. Han forklarte videre at den viktigste grunnen til at han ønsket å holde sin legning og forholdet strengt hemmelig, var nettopp at dette er et tabuområde, og han ønsket ikke å bli stemplet som annerledes. B er nå fire år eldre, og han har siden han kom til Norge i 2010, hatt kontakt med homofile organisasjoner. Det er grunn til å tro at dette har ført til at han nå er mer bevisst og har en mer uttalt identitet som homofil. Lagmannsretten er likevel kommet til at B ikke vil eksponere sin homofile legning i det offentlige rom, og at dette først og fremst skyldes det sosiale presset fra familie, venner og andre. Dette sosial presset antas å være så sterkt at B ville opptre diskret selv om straffetrusselen og faren for fengselsstraff ikke hadde eksistert. En offentlig eksponering av hans homofili ville påføre familien, særlig faren og moren, skam. Faren er opplyst å være strengt religiøs, og han må antas å ville utøve et betydelig press på sønnen i denne forbindelse.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at B ikke har en velbegrunnet frykt for å bli forfulgt i Iran utelukkende fordi han er homofil. UNE's vedtak hvor Bs søknad om asyl avslås, er med andre ord ikke ugyldig på dette grunnlag. Lagmannsretten har i denne forbindelse også sett hen til at B er blitt noe eksponert som homofil i et nummer av avisen Toronto Star fra 2011. Det er hans mormor som intervjues. I papirutgaven er det vist et bilde av B, men navn er ikke nevnt. Heller ikke mormorens etternavn er nevnt. I avisens nettutgave er Bs navn tatt inn i billedteksten, men ikke i artikkelen. Bs slektninger har vært kjent med utviklingen når det gjelder Bs asylsak. Det er nærliggende å tro at eksponeringen har hatt til hensikt å underbygge asylsøknaden hans, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd siste punktum. Det er vanskelig å se en annen grunn til å risikere å sette B i fare ved å eksponere ham på denne måten. Eksponeringen er imidlertid så beskjeden at lagmannsretten ikke finner å burde legge særlig vekt på den.

B har ytterligere anført at han vil bli utsatt for forfølgelse hvis han vender tilbake til Iran fordi han ble oppdaget av en ordenslærer mens han hadde seksuell omgang med en medelev i klasserommet på skolen.

B er født 0.0.1992, og han var således noe under 18 år da han kom til Norge 10. august 2010. I asylintervjuet med UDI 2. september 2010 ble han spurt om han ville beskrive «hendelsen som førte til at dere måtte flykte fra Iran». Han forklarte da blant annet følgende:

Jeg var med en gutt, navnet var D. Vi var venner i ca. ett år. Etter en tid hvor begges følelser var mer enn vanlig vennskap, fikk vi et forhold til hverandre. Det var i midten av ordibehest måned (mai) som vi var på skolen. Vi hadde gymtime, og alle var ute, men jeg og D gikk inn i klasserommet. Vi var intime i klasserommet og midt i det kom ordenslæreren inn. Når vedkommende så oss ble han først satt helt ut, så kom han nærmere oss og slo meg og slo D. Etter at vi ble slått og skjelt ut, ba han oss om å ta med oss alle tingene og vi skulle gå ned til kontoret han. Han sa at fra i morgen kunne vi ikke komme til skolen. Etter at vi hadde samlet tingene våre, sa han at han skulle gjøre noe med oss som skulle bli en lekse for alle andre. ------.

I lagmannsretten har B stort sett fastholdt denne forklaringen.

Morens forklaring om hendelsen i asylintervjuet avvek fra sønnens på noen mindre vesentlige punkter. Hun forklarte i asylintervjuet at den seksuelle handlingen skjedde i friminuttet og at de hadde tentamen den dagen. Lagmannsretten legger imidlertid ikke særlig vekt på det. Også moren har fastholdt forklaringen i retten.

Som alt nevnt, la ankemotpartene 31. februar 2011frem tre dokumenter for å underbygge forklaringene om det som skjedde på skolen, blant annet en beslutning av 20. desember 2010 fra Utdanningsdepartementet, hvor det var bestemt at B skulle utvises fra skolen. Beslutningen viser til «dom nr. 4446037 - 22.3.1389 (12.5.2010)»

Det er også fremlagt en arrestordre datert 8. mai 2010 mot B. Den viser til dom nr.: 880176 - 24.11.88 (13.2.2010).

Til slutt er det fremlagt en dom av 12. mai 2010 fra en ankedomstol i Teheran hvor det fremgår at B er dømt til døden ved henging. Dokumentet har domsnummer 4446037. Nummeret og datoen stemmer overens med henvisningen i Utdanningsdepartementets avgjørelse, men ikke med henvisningen i arrestordren.

I følge domspremissene i dødsdommen ble B funnet skyldig i «den forbudte og obskøne handlingen sodomi, med tvang og aggresjon» med en 14 år gammel gutt ved navn Yadullah Eradi. B har forklart at det er D. I følge dommen ble det fremlagt en rettsmedisinsk rapport som konstaterte den forbryterske handlingen «med blåmerke og kutt i anus». B selv har vært lite presis i angivelsen av vennens alder, men mener han var rundt 14 år, kanskje noe eldre. Hvis han var 14 år da de angivelige homoseksuelle handlingene fant sted, hadde forholdet mest sannsynlig vært straffbart også etter norsk rett, med en strafferamme på seks år, jf. straffeloven § 196 første ledd. Hvis B og vennen hadde blitt ansett som omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling, kunne straffen falt bort. Med en aldersforskjell på tre år er det lite sannsynlig.

Dokumentene ble sendt til den norske ambassaden i Teheran for verifisering. I ambassadens svarbrev 30. juli 2012 fremgår det at ambassaden hadde benyttet en rådgiver til å gjennomføre verifiseringsarbeidet. Rådgiver har juridisk bakgrunn og har bistått ambassaden i en årrekke både ved lignende forespørsler og i andre saker. På grunnlag av rådgiverens arbeid og vurdering kom ambassaden til at dokumentene var falske. Rådgiver kunne, etter å ha undersøkt dokumentene, peke på flere uregelmessigheter ved alle de tre dokumentene. Her gjengis bare de punktene i brevet som gjelder dommen:

- Ankeerklæringsnummeret (verdict no) er feil. Det er for langt. Det begynner på nr 1 ved begynnelsen av året, de har ikke kunne behandle 4,5 millioner saker ved midten av mai måned.

- Saksnummer er feil. Det mangler referanse til årstall og rettens nummer (avd 12).

- Ankedomstol nr 12 fungerer ikke som ankeinstans i kriminalsaker, men i sivilsaker. Strafferetten (criminal court) er både første og andre (anke) instans.

- Av dommen skulle det fremgått at dommen falt «in absentia», dersom den tiltalte ikke var til stede.

I tillegg til det som er nevnt i brevet fra ambassaden, bemerker lagmannsretten at B har forklart at han ikke har anket dommen, og så vidt retten forstår har han heller ikke undersøkt om det er ankeadgang. Det er svært lite sannsynlig at han og moren ville forholdt seg slik hvis de hadde ment at dommen var ekte.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at dokumentene er falske.

I motsetning til tingretten er lagmannsretten kommet til at fremleggelsen av de falske dokumentene i vesentlig grad svekker ankemotpartenes troverdighet. De har forklart at dokumentene ble fremskaffet av As søster ved hjelp av en iransk advokat. Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at A og B kjente til at det dreide seg om falske dokumenter. Det er helt usannsynlig at så nære slektninger ville sende dem falske dokumenter uten å gjøre oppmerksom på at de var falske. Det vil dessuten normalt være nødvendig å betale for slike dokumenter, og det er lite sannsynlig at søsteren var villig til å gjøre dette alene.

Lagmannsretten antar videre at det er relativt sjelden falske dokumenter blir benyttet for å underbygge sanne asylhistorier.

De falske dokumentene underbygger også at B ikke er straffedømt in absentia for det som angivelig hendte på skolen. Hvis ankemotpartene kunne ha fremskaffet en ekte straffedom, ville det ikke vært nødvendig å fremlegge en falsk dom. I tillegg er det slik at når en part i en rettssak har forklart seg uriktig på et punkt, vil sannsynligheten for at vedkommende har forklart seg usant på andre punkter øke.

I Rt-2011-1481 kom Høyesterett til at fremlagte rettsdokumenter fra Iran med stor sannsynlighet var forfalsket, og det ble uttalt at dette svekket asylsøkerens forklaring i vesentlig grad.

Bs fortelling om at han hadde et analt samleie med en mindreårig gutt i klasserommet på skolen, er i seg selv lite troverdig. En slik handling ville medført stor risiko i Iran. Lagmannsretten legger til grunn at B var klar over risikoen også i 2010 da han var 17 år. Når hendelsen ikke underbygges av de fremlagte rettsdokumentene, men ankemotpartenes troverdighet tvert i mot svekkes på grunn av fremleggelse av falske dokumenter, er historien så lite troverdig at den ikke kan karakteriseres som «noenlunde sannsynlig».

I denne sammenheng bemerkes også at hvis hendelsen på skolen hadde funnet sted, ville det høyst sannsynlig foreligget en ekte utvisningsavgjørelse mot B. Siden det er fremlagt en falsk avgjørelse, er det rimelig å gå ut fra at det ikke finnes en ekte avgjørelse. Dette trekker også i retning av at hendelsen ikke har funnet sted.

At en asylhistorie er noenlunde sannsynlig er for øvrig ikke det eneste vilkåret for at den skal legges til grunn. Asylsøkeren skal også selv ha medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig. Dette vilkåret kan vanskelig ses oppfylt i en sak hvor tre falske rettsdokumenter fremlegges som ekte.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå inn på ankemotpartenes forklaringer av hva som skjedde i perioden fra den angivelige hendelsen på skolen frem til de forlot Iran.

Konklusjonen er etter dette at det ikke er grunnlag for å gi B asyl eller opphold i Norge. Utlendingsnemndas vedtak angående B er derfor ikke ugyldig.

A har begrunnet sin asylsøknad med at hun vil være utsatt for forfølgelse i Iran som mor til en homofil gutt og fordi hun har hjulpet ham å flykte fra landet. Hun har også anført at hun risikerer å bli utsatt for vold fra sin ektefelle (Bs far) E.

Lagmannsretten har ovenfor lagt til grunn at As sønn er homofil, men at han ikke er ettersøkt eller dømt for noe i den forbindelsen. Myndighetene er med andre ord ikke ute etter sønnen. A har derfor ikke grunn til å frykte for forfølgelse på grunn av handlinger som sønnen har begått i Iran. Lagmannsretten har ovenfor også lagt til grunn at sønnen kommer til å opptre diskret i Iran etter tilbakesendelsen, og det er derfor heller ikke grunn til å frykte for at hun vil bli utsatt for forfølgelse på grunn av fremtidige handlinger fra sønnens side. Siden UNEs avslag for så vidt gjelder sønnen ikke er ugyldig, kan A ikke gis asyl med den begrunnelse at sønnen har en velbegrunnet frykt for forfølgelse.

Lagmannsretten legger til grunn at A har hjulpet sønnen å flykte fra Iran slik de begge har forklart. Sidsel Wiborg fra Landinfo har bekreftet at det er ulovlig å forlate Iran uten å ha innhentet tillatelse fra myndighetene på forhånd. Straffen for dette er imidlertid bare 80 USD i bot, noe som ikke er forfølgelse i lovens forstand.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A ikke er utsatt for forfølgelse fra iranske myndigheter.

Når det gjelder faren for vold fra ektemannen, kan dette være asylgrunn hvis iranske myndigheter ikke er villig til å gi beskyttelse, for eksempel fordi hun er kvinne, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 91.

I sin forklaring til Politiets utlendingsenhet 11. august 2010 ble A spurt om hvorfor hun søkte asyl. Hun forklarte at hun hadde et godt liv i Iran, men at hun måtte forlate landet fordi sønnen var homofil og var utsatt for å bli fengslet og henrettet. Hun ble videre spurt om det var andre grunner til at hun hadde søkt asyl, men svarte nei på dette.

I asylintervjuet med UDI forklarte A at hun ikke hadde snakket med sin mann fra den angivelige hendelsen på skolen og frem til hun ankom Norge. Grunnen hun oppga for det, var at «alt var under kontroll». Det ble ikke begrunnet med at hun hadde et dårlig forhold til mannen på grunn av vold. Lagmannsretten forstår uttrykket at «alt var under kontroll» slik at myndighetene kontrollerte telefonen hennes og overvåket huset. A forklarte videre at hun ikke hadde fortalt mannen om årsaken til at hun og sønnen flyktet. Hun forklarte også at hun ikke hadde hatt kontakt med mannen fordi hun ikke klarte å fortelle hva som hadde skjedd. På ytterligere spørsmål sa A at hun, via søsteren, bare hadde sagt til mannen at hun og sønnen hadde fått en mulighet til å reise til Canada. Hun sa til ham at nå reiste hun og så «kunne han komme etterpå».

I utfyllende klage til UNE 2. november 2010 er det opplyst at faren hadde truet A og sønnen «fordi han ønsker at sønnen må komme tilbake til Iran for å sone sin straff». B fortalte også psykolog og sosionom han gikk til behandling hos, at han var redd for at faren skulle oppspore dem og drepe ham og moren. Dette går blant annet frem at psykolograpport 25. august 2011. Etter oppfordring skrev sosionomen ved Setermoen mottak 19. januar 2012 at begge ankemotpartene var «oppløst og frynsete i kanten» fordi Bs far angivelig hadde funnet ut hvor de bodde. Det ble da opplyst at far hadde sagt at han ønsket å drepe B på grunn av hans legning. Av tingrettens premisser går det frem at det ikke var opplyst at As ektemann på det tidspunktet hadde fremmet trusler mot henne. Tingretten mente likevel at det var sannsynlig at mannen ville utøve alvorlig vold mot henne, og det var heller ikke usannsynlig at han ville drepe henne. For lagmannsretten har A forklart at hun ble mishandlet av mannen gjennom 20 år og at hun levde som en «levende død».

Lagmannsretten er enig med staten i at forklaringene fra ankemotpartene om trusler og fare for fremtidig vold har eskalert betraktelig gjennom saksforløpet. Etter hvert har det også fremkommet forklaringer om utstrakt vold tidligere i ekteskapet. Utviklingen i forklaringene er slik at troverdigheten svekkes. Lagmannsretten legger til grunn at hvis A hadde levd i et voldelig ekteskap i Iran før hun ankom Norge, ville hun ha fortalt om det i asylintervjuet. I stedet forklarte hun at hun ikke hadde noen andre grunner til å flykte enn sønnens homofili.

Lagmannsretten bemerker også at A på spørsmål om hvorfor hun ikke hadde skilt seg fra mannen hvis han var voldelig, svarte at det ikke var mulig for kvinner å få skilsmisse i Iran. Dette er ikke riktig i følge landrådgiver Sidsel Wiborg fra Landinfo. Hun har forklart at det er fullt mulig for kvinner å bli skilt i Iran og at antall skilsmisser har økt kraftig. Lagmannsretten har ingen grunn til å betvile forklaringen til Wiborg idet det må legges til grunn at Landinfo gir nøytral og kvalitetssikret informasjon.

Samlet sett er lagmannsretten kommet til at As forklaring ikke er noenlunde sannsynlig, og at hun ikke har en velbegrunnet frykt for forfølgelse fra mannens side hvis hun vender tilbake til Iran. Teheran er dessuten en stor by hvor det ville være mulig for A å leve uten å komme i kontakt med ektemannen.

Forføyningssaken

Tingretten avsa, samtidig med at det ble avsagt dom i saken, kjennelse for at B og A skulle gis rett til å bli i Norge inntil asylsaken er rettskraftig avgjort. Staten har anket kjennelsen til lagmannsretten.

For å beslutte midlertidig forføyning etter tvisteloven § 34-1 første ledd, må kravet det begjæres forføyning for sannsynliggjøres, jf. tvisteloven § 34-2 første ledd. Som det går frem ovenfor, har ankemotpartene ikke sannsynliggjort at de har krav på asyl i Norge. Begjæringen om midlertidig forføyning tas derfor ikke til følge. Det er etter dette ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om det foreligger sikringsgrunn.

Sakskostnader

Statens anke har ført frem og staten har derfor krav på sakskostnader for begge instanser i medhold at tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita ankemotpartene for sakskostnadskravet, jf. § 20-2 tredje ledd.

Statens prosessfullmektig har lagt frem sakskostnadsoppgave for lagmannsretten på til sammen 98 750 kroner inkludert merverdiavgift, alt salær. Av dette knytter 2 812,50 kroner seg til avvisningssaken avgjort ved kjennelse 20. desember 2013 (sak nr. 13-198957ASD) hvor det ble bestemt at avgjørelsen av sakskostnadsspørsmålet skulle utstå. Staten fikk medhold. I tillegg kreves ankegebyret dekket. Gebyret er på 23 220 kroner. I tillegg kommer ankegebyr for forføyningssaken (sak nr. 13-198970ASK) med 5 160 kroner. Kravet tas til følge. I statens sakskostnadsoppgave er det ikke spesifisert hvor stor del av salærkravet som knytter seg til forføyningssaken. Lagmannsretten fastsetter dette beløpet skjønnsmessig til 8 750 kroner inkludert merverdiavgift.

For tingretten var statens sakskostnadskrav på 79 950 kroner inkludert merverdiavgift. Også dette kravet tas til følge. Det var heller ikke for tingretten spesifisert hva som knyttet seg til hovedsaken og hva som skulle tilordnes forføyningssaken. For enkelhets skyld er hele beløpet tilordnet hovedsaken. Rettsgebyret for tingretten var 9030 kroner for hovedsaken og forføyningssaken samlet. Beløpet er innbetalt av ankemotpartenes prosessfullmektig og skal derfor ikke tillegges statens sakskostnadskrav.

Samlede sakskostnader for begge instanser i hovedsaken blir etter dette 193 170 kroner. Samlede sakskostnader i forføyningssaken for lagmannsretten blir 13 910 kroner.

Både dom og kjennelse er enstemmig.

Domsslutning

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten i hovedsaken, samt for de sakskostnader som er påløpt i sak 13-198957ASD betaler A og B en for begge, begge for en til staten v/Utlendingsnemnda 193.170 - etthundreognittitretusenetthundreogsytti - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.


Slutning i kjennelse

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A og B en for begge, begge for en til staten v/Utlendingsnemnda 13.910 - trettentusennihundreogti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.


 

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-198957 Avslag på søknad om beskyttelse for homofil mann fra Iran ikke ugyldig (12.06.2014)

    Utlendingsnemndas avslag på asyl for homofil yngre mann fra Iran og hans mor var ikke ugyldige. Sanksjonene sønnen ville møte som homofil i Iran hvis han valgte å eksponere sin homofili, var så alvorlige at de representerte forfølgelse i lovens forstand. Lagmannsretten la til grunn at han ville leve diskret og at det da er mulig å leve i Iran uten forfølgelse, jf. Rt-2012-494. Årsaken til at han ville leve diskrét var etter rettens syn at han ikke ville utsette foreldrene for skam. Lagmannsretten la til grunn at en dødsdom mot sønnen, samt to andre fremlagte rettsdokumenter var falske.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo