Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-36624
Dokumentdato : 18.11.2013

Utlendingsrett. Utlendingsloven § 63, § 66 bokstav a, § 71 annet ledd. SIS-loven § 7 nr. 2.

UDI fattet vedtak om tilbakekallelse av oppholds- og arbeidstillatelse samt vedtak om utvisning og innreiseforbud. Vedtakene ble opprettholdt av UNE. UDI la til grunn at saksøker hadde inngått et såkalt «proforma»- eller «omgåelsesekteskap» for å få opphold i Norge. Tingretten kom til samme resultat som UNE, og lagmannsretten forkastet anken over tingrettens dom. (Sammendrag ved Lovdata.)

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall av arbeidstillatelse og permanent oppholdstillatelse og vedtak om utvisning, innreiseforbud og registrering i Schengen informasjonssystem.

Sakens bakgrunn:

A er født 0.0.1966 og kommer fra provinsen Konya i Tyrkia.

I 1990 ble A samboer med B (pikenavn B) i byen Konya. De kjente hverandre fra oppveksten i samme landsby i Konyaprovinsen. A og B vil i hovedsak benevnes bare med fornavn.

B og A fikk en datter i 1991. Fra 1992 til 1996 bodde og arbeidet A i Tyskland. Han søkte asyl i Tyskland, men fikk avslag. Han kom tilbake til Tyrkia og fortsatte samboerskapet med B, og de fikk en ny datter i 1997. Ifølge A og Bs forklaringer gikk de to fra hverandre i 1998. Retten vil komme tilbake til dette nedenfor. B flyttet da angivelig hjem til sin far i landsbyen som både hun og A kom fra, ca. 15 mil fra Konya by. A fikk foreldreansvaret for begge barna. Barna ble boende hos As mor i Konya by.

To av As brødre har i flere år vært bosatt i Norge. A søkte om visum til Norge i 1991 og 1997, men fikk avslag. Han søkte igjen i 1999, og denne gang ble visum for tre måneder innvilget. Han ankom Norge 10. juni 1999.

A ble kjent med C gjennom en av sine brødre. C er født i 1953 og hadde seks barn fra før. C og A giftet seg 3. september 1999. De hadde da kjent hverandre i to-tre måneder. Den 9. september 1999, dagen før visumet gikk ut, søkte A om arbeids- og oppholdstillatelse med formål om familiegjenforening med C, jf. utlendingsloven 1988 § 9. Slik tillatelse ble innvilget 22. september 1999. Arbeids- og oppholdstillatelsen ble senere fornyet, og 12. september 2002 ble A innvilget bosettingstillatelse (permanent oppholdstillatelse) etter utlendingsloven 1988 § 12.

C og A bodde sammen frem til separasjon ble tatt ut 3. mars 2003, ca. et halvt år etter at A hadde fått permanent oppholdstillatelse. Paret ble skilt 19. mai 2004.

Den 6. juli 2005 giftet A seg med B i Tyrkia. B og parets to barn fremmet 27. november 2006 søknad om oppholdstillatelse i Norge med formål om familiegjenforening med A. Søknadene ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) henholdsvis 20. juli 2009 (B) og 28. september 2010 (barna). A fremmet 24. mai 2007 søknad om norsk statsborgerskap, men søknaden ble avslått 16. juli 2009.

I forbindelse med behandlingen av B og barnas søknader innhentet UDI en rapport med bistand fra ambassaden i Tyrkia med formål å verifisere B og As ekteskapelige status mv. (verifikasjonsrapport). Av rapporten, datert 12. februar 2008, fremgår det blant annet at A og B hadde blitt «religiøst» gift allerede i 1989, at dette ekteskapet aldri hadde opphørt og at B hadde bodd sammen med barna og As mor mens han var i Norge. UDI fikk i tillegg politiet til å gjennomføre separate intervjuer av A og C 23. mars 2009.

På bakgrunn av disse undersøkelsene mente UDI at ekteskapet mellom C og A ikke hadde vært reelt, såkalt proforma, og at vilkårene for As arbeids-, oppholds- og bosettingstillatelse derfor ikke var oppfylt. UDI fattet 16. juli 2009 vedtak om tilbakekall av arbeids- og bosettingstillatelsen. Den 21. juli 2009 fattet UDI vedtak om utvisning og varig innreiseforbud etter utlendingsloven 1988 § 29 første ledd bokstav a og fjerde ledd, og registrering i Schengen informasjonssystem (SIS), jf. SIS-loven § 7 nr. 2.

A påklagde 13. august 2009 de nevnte to vedtakene. UDI fant ikke grunn til å endre sine vedtak, og sendte begge sakene over til Utlendingsnemnda (UNE) for klagebehandling. Ved UNEs vedtak 15. juli 2010 ble begge vedtakene opprettholdt, det første med hjemmel i utlendingsloven 2008 § 63, det andre med hjemmel i utlendingsloven 2008 § 66 bokstav a og § 71 annet ledd og SIS-loven § 7 nr. 2. Den 8. september 2010 begjærte A ny behandling av sakene og utsatt iverksettelse av utvisningsvedtaket. Ved beslutning 7. desember 2011 fant UNE ikke grunn til å etterkomme begjæringen.

A gikk til søksmål mot staten v/Utlendingsnemnda ved stevning 8. juni 2012. Oslo tingrett avsa 21. november 2012 dom med slik domsslutning: 

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A betaler innen 14 - fjorten - dager - fra dommens forkynnelse sakskostnader til staten v/Utlendingsnemnda med kr 62 500.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 18. oktober 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Ankende part møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten møtte ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt fem vitner, hvorav to ved fjernavhør. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Ekteskapet mellom A og C var både gyldig og reelt, og ikke et proforma ekteskap inngått hovedsakelig med formål å skaffe A opphold i Norge. Begge investerte i forholdet både økonomisk og emosjonelt. De hadde tatt opp huslån i fellesskap, og de bidro begge til felles utgifter og betaling på lånet. De tilbragte fritiden sammen, dro på ferier sammen og feiret høytider som jul osv. sammen med Cs familie. Det var dessuten C, og ikke A, som til slutt ville ut av forholdet. I en slik situasjon, der begge ektefellene hevder at ekteskapet var reelt, skal det svært mye til for å vurdere det slik at A hadde andre hensikter med ekteskapet.

De momentene UNE har bygget på ved vurderingen av om ekteskapet må anses som proforma er ikke tilstrekkelige for å legge til grunn at ekteskapet mellom A og C hadde andre formål enn ønsket om å få være og leve sammen som ektefeller. Aldersforskjellen var ikke et tema for dem. Språket var ikke et problem, ettersom de kunne kommunisere på tysk.

Når det gjelder opplysningene om at A ble «religiøst» gift med B allerede i 1989, bygger de på en verifikasjonsrapport som bare foreligger i uoffisiell engelsk oversettelse. Det har ikke vært noen reell kontradiksjon om innholdet av rapporten. Det må også tas i betraktning at det i Tyrkia er straffbart å gifte seg religiøst uten først å ha vært viet borgerlig. Opplysningene i rapporten er uriktige, og kan ikke legges til grunn.

Det er ikke noe uvanlig i at forholdet til en tidligere samboer tas opp igjen, særlig når man har barn med vedkommende. I Tyrkia er det vanlig at far får ansvar for barna ved samlivsbrudd. Disse omstendighetene tilsier ikke at As ekteskap med C ikke var reelt.

Det er staten som har bevisbyrden for at et ekteskap er proforma, og staten har ikke oppfylt denne bevisbyrden. Når ekteskapet ikke er proforma eller lider av andre mangler som gjør ekteskapet ugyldig, har A rett til å få oppholdstillatelse. UNEs tilbakekall av arbeids-, oppholds- og bosettingstillatelse, og det påfølgende utvisningsvedtaket, bygger på at ekteskapet som lå til grunn for arbeids- og oppholdstillatelsen var proforma. UNEs vedtak bygger altså på feil faktum, og er derfor ugyldig.

Den ankende part har nedlagt slik påstand: 

1. Utlendingsnemndas vedtak av 15.07.2010 og 07.12.2011 kjennes ugyldig.
2. A tilkjennes sakens omkostninger. 

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak lider ikke av mangler som kan medføre ugyldighet. Staten anfører at ekteskapet mellom A og C ble inngått proforma i den hensikt å gi grunnlag for arbeids- og oppholdstillatelse for A. Staten kan i hovedsak tiltre tingrettens saksfremstilling og begrunnelse.

Det er søkerens motiver eller formål med ekteskapet da det ble inngått som er avgjørende for om et ekteskap må anses som proforma. Etter statens mening er det ført tilstrekkelig bevis for at A hadde som hovedsakelig formål med ekteskapet at det skulle danne grunnlag for arbeids- og oppholdstillatelse. En rekke momenter trekker i denne retning.

Det var stor aldersforskjell mellom A og C, i Cs favør, noe som er uvanlig mellom ektefeller i Tyrkia. Ektefellene hadde begrensete muligheter til å kommunisere på et felles språk. Ekteskapet ble inngått svært kort tid etter at de traff hverandre, og de ble separert relativt kort tid etter at A hadde fått permanent oppholdstillatelse. Relativt kort tid etter det igjen giftet A seg med sin tidligere samboer, som han hadde to barn med.

Det må legges til grunn at A allerede i 1989 ble religiøst gift med B. B har senere bekreftet dette, det fremgår blant annet av verifikasjonsrapporten innhentet av UDI. Det er ingen grunn til å se bort fra denne rapporten i sin helhet, selv om enkelte opplysninger kan være feil. Det har vært gode muligheter for kontradiksjon om innholdet av rapporten, men den ankende part har ikke fremsatt innvendinger mot den. Dessuten tilsier opplysninger fra Landinfo at det så å si ikke forekommer i Konya at en mann og en kvinne bor sammen uten å være gift.

Alt dette passer inn i et mønster i liknende saker, der en part gjennom ekteskap skaffer seg permanent oppholdstillatelse i Norge for så å søke familiegjenforening med en tidligere ektefelle eller samboer. A hadde også tidligere søkt om asyl i Tyskland, noe som viser en vilje til å emigrere til Europa.

Etter statens syn er det klar sannsynlighetsovervekt for at A' hovedsakelige formål med ekteskapet med C var å etablere et grunnlag for oppholdstillatelse i Norge. Ekteskapet var ikke reelt ved ekteskapsinngåelsen. Det var derfor ikke feil av UNE å legge dette til grunn for vedtaket om tilbakekall av arbeids- og oppholdstillatelse. Vedtaket om tilbakekall, og vedtaket om utvisning, innreiseforbud og registrering i Schengen informasjonssystem, er således gyldige.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand: 

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten. 

Lagmannsretten ser slik på saken:

Det sentrale spørsmålet er om ekteskapet mellom A og C må anses som et såkalt «proforma» ekteskap, det vil si at ekteskapet ble inngått hovedsakelig med det formål at det skulle danne grunnlag for arbeids- og oppholdstillatelse for A. Det er enighet om at dersom ekteskapet i hovedsak hadde slikt formål, kan UNEs vedtak 15. juli 2010 om tilbakekall av hans arbeids- og oppholdstillatelse og vedtak om utvisning, innreiseforbud og registrering i Schengen informasjonssystem, anses gyldige. Det samme vil i så fall gjelde UNEs beslutning 7. desember 2011 om ikke å omgjøre vedtakene.

Etter utlendingsloven § 40 første ledd har en utlending som er ektefelle til en norsk statsborger bosatt i riket, krav på oppholdstillatelse i Norge. Det er fastsatt en del unntak fra dette, blant annet i § 40 fjerde ledd:

Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.

Av forarbeidene til utlendingsloven 2008 fremgår det at bestemmelsen er en kodifisering av «sedvanerettslige proformabetraktninger» i familiegjenforeningssaker etter utlendingsloven 1988, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 186 og s. 190. Det gjaldt altså en tilsvarende regel også etter utlendingsloven 1988, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-87) s. 61: «Et gyldig inngått ekteskap vil [...] ikke gi grunnlag for oppholdstillatelse hvis det ikke er noen realitet i det.»

I Rt-2013-937 avsnitt 29 tar for øvrig førstvoterende til orde for begrepet «omgåingsekteskap» (omgåelsesekteskap) om ekteskap som rammes av utlendingsloven § 40 fjerde ledd, ettersom det ikke alltid er treffende å omtale gyldige ekteskap som «proforma» eller «ikke reelle». Lagmannsretten legger denne terminologien til grunn i det følgende.

Det fremgår av utlendingsloven § 40 fjerde ledd at vurderingen av om ekteskapet i hovedsak er inngått med formål å etablere et grunnlag for opphold i riket, må knytte seg til tidspunktet for «inngåelsen av ekteskapet», altså vigseltidspunktet, jf. også Rt-2013-937 avsnitt 31 og 32. I Rt-2006-1657 avsnitt 37 angir Høyesterett det sentrale temaet for denne vurderingen slik:

Det avgjørende spørsmål er altså om det ekteskap som A inngikk i 2001 var reelt. Spørsmålet har oppstått i en situasjon der han kort tid i forveien både hadde kommet til Norge og hadde blitt kjent med den norske kvinnen som han hadde giftet seg med. Slik jeg ser det, vil det da være berettiget å legge avgjørende vekt på om utsikten til å skaffe seg oppholds- og arbeidstillatelse fremstår som As hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen. [...] Eller sagt på en annen måte: Ville han på dette tidspunkt ha inngått ekteskapet dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede? At ekteskapet var og også senere har vært reelt for ektefellen, kan i denne forbindelse ikke tillegges noen betydning.

I Rt-2013-937 avsnitt 35 slår Høyesterett fast at dette gir dekkende uttrykk for rettstilstanden også etter utlendingsloven 2008 § 40 fjerde ledd. Videre slås det fast at beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, og at tvilsrisikoen ligger hos staten dersom det ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning. Det er heller ikke omtvistet i saken at det er staten som har bevisbyrden.

I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 187 og s. 190 er det angitt en rekke momenter som vil være relevante ved vurderingen av om et ekteskap må anses i hovedsak inngått med formål som nevnt i utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Oppregningen er imidlertid ikke uttømmende, og konklusjonen vil i prinsippet bero på en helhetsvurdering ut fra objektive momenter, jf. også Rt-2013-937 avsnitt 37.

C forklarte i retten at hun hadde blitt forelsket i A da de møttes, og at de måtte gifte seg før visumet hans gikk ut fordi de ellers ville få vanskeligheter med å se hverandre igjen. Både hun og A forklarte at de under samlivet delte på utgifter, de tok opp huslån i fellesskap og var sammen i ferier og ved feiring av høytider. A ble tatt vel imot av hennes familie, og han fikk et godt forhold til dem, særlig til hennes mor. C forklarte at hun følte seg «ekte» gift, og at hun ikke på noen måte mente seg lurt av A. Det var C som ville bryte forholdet. Hun begrunnet det med at parets og hennes økonomi hadde blitt dårlig etter at han hadde mistet jobben, og at hun som gift ikke hadde krav på overgangsstønad fra folketrygden.

Det sentrale vurderingstema er imidlertid ikke Cs formål med ekteskapet, eller hvordan samlivet mellom C og A fortonet seg for henne. Det som skal vurderes er om det er sannsynlig at A ville ha inngått ekteskapet dersom dette ikke hadde gitt utsikter til å skaffe ham oppholdstillatelse i Norge.

Staten har for lagmannsretten lagt stor vekt på As tilknytning til B både før, under og etter ekteskapet med C. Retten er enig i at dette er et sentralt moment i vurderingen. Dersom det kan påvises at A og B i realiteten aldri brøt med hverandre, vil det trekke klart i retning av at As hovedsakelige formål med ekteskapet med C var å etablere et grunnlag for permanent opphold i Norge. Dermed kunne As senere ekteskap med B danne grunnlag for oppholdstillatelse også for henne og barna.

Både A og B forklarte for retten at de traff hverandre i 1989 og var samboere fra 1990 til 1998. De var da ikke gift, verken borgerlig eller religiøst. De gikk fra hverandre i 1998 og hadde ingen kontakt før i 2005, da de giftet seg borgerlig. Ved samlivsbruddet overlot B foreldreansvaret for begge barna, også den minste datteren som da var ett år, til A. A dro imidlertid til Norge i 1999, og var bare på besøk i Tyrkia én gang i 2001 før han kom tilbake i 2005. I disse årene bodde barna hos As mor i Konya by, mens B bodde hos sin far i landsbyen ca. 15 mil unna. B forklarte at hun av og til dro til Konya by og besøkte barna.

I verifikasjonsrapporten innhentet av UDI, datert 12. februar 2008, fremgår det imidlertid at en kilde hadde opplyst at A og B ble «religiøst» gift i 1989, at dette ekteskapet hadde bestått kontinuerlig siden da selv om A også hadde blitt gift utenlands, og at de hadde hatt bopel i samme leilighet i Konya mellom 1996 og 2007 sammen med As mor. Ifølge rapporten hadde undersøkeren også snakket med B selv, som skal ha opplyst at hun og A hadde blitt «offisielt» gift i 1989. Hun opplyste også at hun hadde bodd sammen med barna og sin svigermor frem til 2007, at de fremdeles bodde sammen og ventet på å få dra til Norge og at siste gang hennes mann kom på ferie til Tyrkia var i 2005. I rapporten konkluderes det slik:

To conclude, the person never really divorced his wife in Turkey, this is unknown, his marriage to B always continued practically, and he has been looking after his family. During the period A was married in Norway, the children lived with A's mother and B, and still are.

Opplysningen i verifikasjonsrapporten om at A og B ble «offisielt» gift i 1989 er åpenbart ikke riktig, ettersom de ikke ble borgerlig og dermed «offisielt» viet før i 2005. Retten vil ikke spekulere i hvorfor dette er feilaktig angitt i rapporten. Feilen gir imidlertid ikke grunnlag for å underkjenne rapportens bevismessige betydning i saken.

Verifikasjonsrapporten ble fremlagt for retten i en uoffisiell engelsk oversettelse, utført av ambassaden i Ankara. Det er ikke fremsatt konkrete innvendinger mot oversettelsen, heller ikke av A, som det må antas at forstår den tyrkiske originalen. Den tyrkiske originalrapporten er skrevet av en tyrkisk advokat som etter det statens partsvitne forklarte for lagmannsretten, jevnlig brukes til denne typen undersøkelsesoppdrag. Det har formodningen mot seg at denne advokaten bevisst vil fordreie fremstillingen av de fakta som fremkommer ved undersøkelsene.

Ankende part har anført at det har vært mangelfull kontradiksjon om innholdet av rapporten, blant annet fordi navnet på advokaten som gjennomførte undersøkelsene og en del kilder er sladdet. Den ankende part begjærte 8. september 2010 å få utlevert en usladdet versjon av rapporten. I brev 7. desember 2011 avslo UNE begjæringen med henvisning til forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b, og uttalte:

UNE kan ikke se at det er av vesentlig betydning for klageren å få innsyn i navnene på kildene. Han har fått tilgang til alle konkrete opplysninger i verifikasjonsrapporten og har fått anledning til å imøtegå disse og føre bevis.

Heller ikke lagmannsretten kan se at det skal være av vesentlig betydning for den ankende part å få kjennskap til navn på kilder og liknende. Slik statens partsvitne opplyste i retten, kan det ha stor betydning for sikkerheten til personer som brukes som kilder for undersøkelsene, og for mulighetene for fremtidige undersøkelser av liknende art, at identiteten til kilder og den som gjennomfører undersøkelsene hemmeligholdes. Det øvrige innholdet av rapporten har vært kjent for den ankende part i lang tid, og det har vært gode muligheter til å imøtegå dem, også under behandlingen av saken i tingretten og lagmannsretten. Ankende part kan ikke høres med at det har vært mangelfull kontradiksjon som tilsier at rapporten har begrenset bevisverdi.

Opplysningene i rapporten stemmer for øvrig godt overens med generell informasjon om kultur og skikker i provinsen Konya. Vitnet Aslak Vardun fra Landinfo opplyste i retten at kulturen i Konya er konservativ når det gjelder ekteskapstradisjoner og liknende. Selv om det bare er borgerlige vielser som registreres og anses som offisielle i Tyrkia, er det i Konya en utstrakt praksis med religiøse vielser, enten i tillegg til eller i stedet for en borgerlig vielse. Det er straffbart for religiøse ledere å vie par som ikke er borgerlig gift, men i praksis forekommer likevel dette i ganske stor utstrekning. I Konya er det ofte den religiøse vielsen som anses som den reelle, slik at det er akseptert at en mann og en kvinne bor sammen selv om de bare er religiøst og ikke borgerlig gift. Alle tilgjengelige kilder tilsier at det praktisk talt ikke forekommer at en mann og en kvinne bor sammen uten å være gift verken religiøst eller borgerlig. Vardun hadde heller ikke hørt om at et par hadde fått flere barn uten å være gift.

Vitnet Comlek, leder for folkeregisteret i Cihanbeyli i Konyaprovinsen, forklarte per telefon fra Tyrkia at det i Konya på 1990-tallet ikke var noe i veien for at en mann og en kvinne kunne bo sammen og ha barn sammen uten å være gift, og at han ikke var kjent med at dette kunne føre til stigmatisering eller liknende. Retten fester likevel størst lit til Varduns forklaring om dette, som bygger på omfattende undersøkelser utført av Landinfo.

Det er også fremlagt andre bevis som understøtter opplysningene i verifikasjonsrapporten. I UDIs forespørsel til ambassaden i Ankara om bistand til å verifisere A' ekteskapelige status mv., sendt 26. juli 2007, er det opplyst følgende:

[A] oppga i intervju 26.04.2007 at han hadde vært religiøst gift med B fra 1990-1998. B innrømmet motvillig dette i intervju ved ambassaden i Ankara 25.06.2007. Hun oppga at barna bodde hos herboendes mor i Tyrkia mens han var her (dette motsier han forøvrig selv i intervju i Norge).

I rapport fra politiintervju 23. mars 2009 er det opplyst at C hadde sagt at A «fortalte med en gang om sine to døtre og at kona hadde reist fra han». A hadde på sin side sagt at C «visste at han hadde vært gift og hadde 2 døtre i Tyrkia», og at «[h]ans første kone i Tyrkia reiste til sin familie i -98».

Lagmannsretten vil for øvrig bemerke at A hadde vært utenlands i perioden 1992 til 1996 og hadde søkt om visum til Norge i 1997. I retten forklarte B at A i 1998 var arbeidsledig og uten midler. Det har formodningen mot seg at B i denne situasjonen ville flytte 15 mil unna og overlate det reelle ansvaret for sine to små barn til A og hans mor.

Retten legger etter dette til grunn at opplysningene i verifikasjonsrapporten om at A og B hadde en kontinuerlig tilknytning fra 1989, også mens A bodde i Norge og var gift med C, i det vesentlige er riktige. Det er overveiende sannsynlig at A og B ble religiøst viet i 1989 og at dette ekteskapet aldri ble opphevet.

Disse omstendighetene tilsier at A og Bs forklaringer om et brudd mellom dem i 1998, ikke er riktige. Dette svekker deres troverdighet i saken.

Som nevnt vil det at A og B hadde en sterk tilknytning til hverandre også i perioden 1998 til 2005, trekke klart i retning av at As formål med ekteskapet med C var at det skulle gi grunnlag for oppholdstillatelse i Norge. Flere andre momenter trekker i samme retning, først og fremst det at C og A hadde kjent hverandre i svært kort tid da ekteskapet ble inngått. De hadde heller ikke noe felles språk som begge kunne kommunisere på. A kunne tysk, og C forsto noe tysk, men snakket ikke språket. Da de giftet seg hadde de ikke noe annet felles språk, idet A ikke hadde lært seg norsk ennå.

Vurderingen av om et ekteskap er inngått med formål å etablere et grunnlag for opphold i Norge må som nevnt knytte seg til situasjonen på vigselstidspunktet. Det kan imidlertid være relevant å se hen til omstendigheter både før og etter dette, i den grad de kan gi indikasjoner om søkerens sannsynlige formål med ekteskapet.

A forklarte i retten at han på begynnelsen av 1990-tallet hadde søkt asyl i Tyskland. Dette indikerer at han også tidligere hadde vist vilje til å emigrere fra Tyrkia, selv om han var religiøst viet og hadde barn med B.

C og A søkte separasjon 3. mars 2003, nøyaktig tre og et halvt år etter vielsen og ca. et halvt år etter at A hadde fått permanent oppholdstillatelse. Paret ble skilt 19. mai 2004. De ytre omstendighetene gir inntrykk av at ekteskapet mellom A og C var nokså skjørt; det ble hastig inngått, varte relativt kort og ble angivelig oppløst på grunn av økonomiske vanskeligheter. Dette må ses i sammenheng med at A allerede i 2005 giftet seg borgerlig med B, som han hadde levd sammen med i mange år, hadde to barn med og hadde vært religiøst gift med siden 1989.

Lagmannsretten vil også peke på generelle opplysninger om liknende saker. Statens partsvitne forklarte i retten at Tyrkia, og i særdeleshet provinsen Konya, er overrepresentert blant saker om tilbakekall av arbeids- og oppholdstillatelse innvilget på grunnlag av ekteskap. Av totalt 71 saker om slikt tilbakekall i 2012, var søkeren i 40 saker fra Tyrkia, og i hele 32 saker fra Konya. I mange av disse sakene ble ekteskapet inngått på slutten av 1990-tallet, slik som i saken her. Og i mange av disse sakene ble det, etter at ekteskapet med den herboende var oppløst, inngått ekteskap med en tidligere ektefelle eller samboer fra Tyrkia og søkt om familiegjenforening med den nye ektefellen. Saken her føyer seg altså inn i en kjent praksis i saker om familiegjenforening for personer fra Konya. A var sannsynligvis kjent med denne praksisen.

Retten har etter en samlet vurdering kommet til at det er overveiende sannsynlig at det hovedsakelige formålet for A med inngåelsen av ekteskapet med C var å etablere et grunnlag for opphold i riket for ham, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd. As arbeids- og oppholdstillatelse ble dermed gitt på uriktig grunnlag. A har dessuten bevisst tilbakeholdt opplysninger om dette overfor utlendingsmyndighetene. Det var således ikke uriktig av UNE å legge vekt på dette som grunnlag for vedtakene 15. juli 2010 om tilbakekall av arbeids- og oppholdstillatelse, og utvisning og innreiseforbud og registrering i Schengen informasjonssystem. Det var heller ikke uriktig å legge vekt på dette ved beslutningen 7. desember 2011 om ikke å omgjøre vedtakene.

Retten går ikke nærmere inn på vilkårene for disse vedtakene i henholdsvis utlendingsloven § 63, utlendingsloven §§ 66 og 71 og SIS-loven § 7, ettersom det ikke er påberopt andre mangler ved UNEs vedtak.

UNEs vedtak 15. juli 2010 og beslutning 7. desember 2011 om ikke å omgjøre vedtaket, er etter dette ikke ugyldige. Anken må dermed forkastes.

Staten har fått fullt medhold og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd i utgangspunktet krav på å få erstattet sine sakskostnader. Lagmannsretten har vurdert, men finner ikke at unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd kan komme til anvendelse. Selv om saken har stor velferdsmessig betydning for den ankende part, kan lagmannsretten ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita ham for sakskostnadsansvaret.

Statens prosessfullmektig advokat Hovda har fremlagt sakskostnadsoppgave hvor det fremgår at han krever salær på 62 500 kroner inkludert mva. Staten har ikke fremmet krav om dekning av andre sakskostnader. Det er ikke fremmet innvendinger mot sakskostnadsoppgaven. Kravet anses rimelig og nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5.

Lagmannsrettens resultat skal legges til grunn når det gjelder sakskostnadene for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Staten ble tilkjent saksomkostninger også for tingretten og med det resultatet lagmannsretten har kommet til, er det ikke grunnlag for å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Dommen er avsagt etter utløpet av lovens frist. Dette skyldes feriefravær og sykdom.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning 

1. Anken forkastes.
2. A betaler 62.500 - sekstitotusenfemhundre - kroner i sakskostnader for lagmannsretten til staten v/Utlendingsnemnda innen to uker fra dommen er forkynt.

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-36624 Utlendingsrett. Utlendingsloven § 63, § 66 bokstav a, § 71 annet ledd. SIS-loven § 7 nr. 2. (24.02.2014)

    Avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett. Spørsmål om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall av permanent oppholdstillatelse og vedtak om utvisning, innreiseforbud og innmelding i Schengeninformasjonssystem. Lagmannsretten fant det sannsynliggjort at personens hovedformål med ekteskapet med en norsk borger var å etablere et grunnlag for opphold i Norge. Tingretten kom til samme resultat som UNE, og lagmannsretten forkastet anken over tingrettens dom.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen