Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-37639
Dokumentdato : 05.04.2013

Fengsling – utlendingsloven§ 9, § 55 og § 106 første ledd bokstav b

Lagmannsretten kom til at utlending som hadde Schengen-visum, kunne fengsles med sikte på uttransportering selv om han i utgangspunktet hadde rett til å oppholde seg i Norge i tre måneder, jf. utlendingsloven § 9 og forskriften § 3-2. Lagmannsretten la avgjørende vekt på at utlendingen hadde søkt asyl i Norge. Dette viste at han hadde oppholdshensikt utover tre måneder. Siden asylsøknaden var avslått, var det var hjemmel for bortvisning etter loven § 55 samt fengsling for å hindre unndragelse.

    A ble av politiet den 27. februar 2013 fremstilt for Oslo tingrett med begjæring om fengsling i medhold av utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b jf § 99. Tingretten tok begjæringen til følge ved kjennelse 27. februar 2013 og fastsatte fengslingsfristen til 6. mars 2013.

       Framstilte har anket kjennelsen, og prosessfullmektigen har inngitt støtteskriv av 27. februar 2013. Politiet er kjent med anken og støtteskrivet og har inngitt tilsvar av 28. februar 2013, med kopi til prosessfullmektigen. I lagmannsrettens brev av 28. februar 2013 ble politiet bedt om å gi merknader til enkelte problemstillinger i saken, bl.a. til betydningen av at fremstilte, etter det som var opplyst, har oppholdstillatelse i Sverige. Politiet ga svar i telefaks av 4. mars 2013. Fremstiltes prosessfullmektig ga i telefaks samme dag merknader til politiets svar.

Lagmannsretten bemerker:

       Utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b fastsetter at en utlending kan pågripes og fengsles hvis det er konkrete holdepunkter for at han vil unndra seg iverksettingen av vedtak som innebærer at han plikter å forlate landet.

       Migrationsverket i Sverige har i telefaks 18. januar 2013 opplyst at A har permanent oppholdstillatelse («permanent residence permit») i Sverige. Fremstiltes prosessfullmektig har på denne bakgrunn anført at A oppholder seg lovlig i Norge, og at han derfor ikke kan fengsles etter utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b.

       Lagmannsretten legger til grunn at oppholdstillatelsen i Sverige ga A rett til innreise i Norge. Dette følger av utlendingsloven § 9 annet ledd, som lyder:

Utlendinger som har oppholdstillatelse utstedt av et land som deltar i Schengensamarbeidet (Schengenland), slik dette er definert i forskrift, og har gyldig reisedokument, er unntatt fra visumplikt

       A la frem svensk utlendingspass da han søkte asyl i Norge i desember 2012 (dok 02 side 2 og dok 05,01 side 7). Lagmannsretten antar at dette er et gyldig reisedokument, jf. forskrift av 15. oktober 2009 nr. 1286 (utlendingsforskriften) § 2-5 annet ledd, jf. § 2-4. Noe annet er ikke anført av politiet. Innreisen til Norge var derfor lovlig.

       Det følger videre av utlendingsforskriften § 3-2 at A, i kraft av sin oppholdstillatelse i Sverige, har rett til å oppholde seg tre måneder i Norge regnet fra innreisetidspunktet. I asylsregistreringsskjemaet er det opplyst at A ankom Norge 12. desember 2012, samme dag som han søkte asyl (dok 05,01). Det betyr at han i utgangspunktet kan oppholde seg i Norge inntil 12. mars 2013 uten særskilt tillatelse fra norske myndigheter.

       Politiet har gjort gjeldende at Schengenregelverket likevel gir grunnlag for å pålegge A å forlate Norge. Det er vist til at UDI har avslått asylsøknaden hans i Norge uten realitetsbehandling etter utlendingsloven § 32 første ledd bokstav b fordi asylsaken skal behandles av svenske myndigheter, som har akseptert å ta søkeren tilbake etter Dublin II-forordningen artikkel 16.

       Lagmannsretten kan ikke se at de bestemmelsene i Dublin II-forordningen som politiet har vist til, i seg selv gir hjemmel for å pålegge A å forlate landet før 12. mars 2013.

       Retten til opphold i tre måneder er imidlertid ikke absolutt. En utlending kan bortvises bl.a. når vedkommende ikke kan sannsynliggjøre det oppgitte formålet med oppholdet i Norge, eller når utlendingen mangler nødvendig tillatelse, jf. utlendingsloven § 17 første ledd bokstav d og e, jf. § 18. Disse bestemmelsene gjelder – med enkelte unntak som ikke er aktuelle i denne saken – også for personer som har oppholdstillatelse i et Schengenland, jf. utlendingsforskriften § 5-1. Det følger videre av utlendingsloven § 55 annet ledd at det kreves tillatelse fra norske myndigheter hvis utlendingen, herunder person med Schengenvisum, «akter å ta opphold i riket utover tre måneder». Utlending som søker asyl, anses å ha oppholdshensikt utover tre måneder, jf. utlendingsforskriften § 5-3 annet ledd annet punktum.

       Ved å søke asyl i Norge har A vist at han har til hensikt å oppholde seg i Norge utover tre måneder. Det betyr at han trenger særskilt tillatelse fra norske myndigheter for å oppholde seg her. Ettersom asylsøknaden hans er avslått, og han heller ikke har fått oppholdstillatelse på annet grunnlag, mener lagmannsretten at A, i medhold av de bestemmelsene det er redegjort for ovenfor, kan pålegges å forlate riket før den alminnelige tremånedersperioden er utløpet.

       I UDIs vedtak av 26. februar 2013 om avslag på beskyttelse ble A pålagt å forlate Norge i medhold av utlendingsloven § 55.

       Lagmannsretten er etter dette enig med politiet i at det foreligger et gyldig vedtak som innebærer at A plikter å forlate landet, jf. utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b. Lagmannsretten kan ikke se at hjemmelen for vedtaket er utilgjengelig og i strid med EMK artikkel 5, slik prosessfullmektigen til A har anført.

       Lagmannsretten finner videre at det er konkrete og objektive holdepunkter for at A vil unndra seg plikten til å forlate landet. Lagmannsretten har i denne vurderingen lagt vekt på at han forsvant fra Refstad ankomsttransitt uten å melde fra hvor han tok opphold, slik han var forpliktet til. Det er ingen holdepunkter i saksdokumentene for at han ble kjørt fra Refstad av politiet, slik det er anført av prosessfullmektigen. Det vises ellers til tingrettens vurderinger, som er dekkende også for lagmannsrettens syn.

       Fengsling er etter lagmannsrettens oppfatning tilstrekkelig begrunnet og ikke uforholdsmessig ut fra unndragelsesfaren, jf. straffeprosessloven § 170a. Det gjelder selv om det skulle bli nødvendig med en kort forlengelse av fengslingsfristen. Lagmannsretten forutsetter at uttransportering vil skje så snart det er praktisk mulig.

       Fengslingsalternativer er ikke anvendelige på grunn av unndragelsesfaren, jf. straffeprosessloven § 188.

       Etter dette forkastes anken.

       Kjennelsen er enstemmig.

Slutning

       Anken forkastes.

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-37639 Fengsling – utlendingsloven§ 9, § 55 og § 106 første ledd bokstav b (09.04.2013)

    Lagmannsretten fant at utlending med Schengen-visum kunne fengsles med sikte på uttransportering. Retten la avgjørende vekt på at vedkommende hadde søkt beskyttelse i Norge, hvilket viste at han hadde oppholdshensikt utover tre måneder. Endelig var det hjemmel for fengsling for å hindre unndragelse.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen