Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-41190
Dokumentdato : 02.09.2013

Utlendingsrett. Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven

Afganer, som etter å ha blitt nektet opphold på annet grunnlag, krevet deretter opphold på grunnlag av konvertering fra islam til kristendom. Lagmannsretten fant, som tingretten, at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at konvertering hadde funnet sted.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutning om å ikke omgjøre vedtak der asyl ble nektet, samt heving av trukket sak om midlertidig avgjørelse.

       A er født *.*.1980. Han er afghansk statsborger og søkte asyl i Norge 13. august 2003. Som grunnlag for søknaden anførte A at han var utsatt for forfølgelse i hjemlandet, fordi hans far hadde hatt tilknytning til det tidligere kommunistregimet i landet.

       Den 4. juni 2004 avslo Utlendingsdirektoratets (UDI) As asylsøknad og fant heller ikke at han var vernet mot utsendelse etter tidligere utlendingslov § 15 første ledd, eller at vilkårene for oppholds- og arbeidstillatelse etter samme lovs § 8 annet ledd var til stede. As klage ble avslått ved Utlendingsnemndas (UNE) vedtak 4. januar 2006. A fremsatte deretter omgjøringsbegjæring, som ble avslått ved UNEs beslutning 23. august 2006.

       24. mai 2007 anmodet A igjen om omgjøring av vedtaket av 4. januar 2006. Nå med grunnlag i at han hadde konvertert fra islam til kristendommen. Til støtte for at konvertering hadde skjedd fremla A en bekreftelse av 29. november 2006 på at han hadde konvertert og var under opplæring i den kristne tro i pinsemenigheten Filadelfia i Askim, samt en dåpsattest derfra. Dokumentene var undertegnet av pastor Ole Sletten og innvandrerpastor Jahan Binai-Faal.

       Etter nemndsmøte 2. april 2008, der A møtte med advokat og forklarte seg, fattet nemnda samme dag enstemmig vedtak å ikke ta anmodningen om omgjøring til følge. Det ble lagt til grunn en afghaner som har konvertert til kristendommen vil kunne bli utsatt for svært alvorlige reksjoner i hjemlandet dersom dette blir kjent, men at det ikke var sannsynliggjort at A hadde en genuin kristen overbevisning. Nemnda fant heller ikke at han var vernet mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd, eller at det var grunnlag for oppholds- og arbeidstillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd.

       Etter at omgjøringsbegjæring ble avslått 26. mai 2008 anla A søksmål ved Oslo tingrett for å få prøvd gyldigheten av UNEs beslutning av 2. april 2008. Tingretten avsa dom i saken 5. mars 2009 [TOSLO-2008-149198] der A fikk medhold i at beslutningen var ugyldig. Etter anke frifant Borgarting lagmannsrett staten v/Utlendingsnemnda ved dom av 26. oktober 2009 [LB-2009-74123]. As anke til Høyesterett ble ikke tillatt fremmet [HR-2010-400-U].

       Den 8. desember 2011 begjærte A påny omgjøring av UNEs vedtak av 4. januar 2006 og 2. april 2008. Han gjentok sin anførsel om å ha konvertert til kristendommen, og at han derfor var vernet mot utsendelse etter utlendingsloven fra 2008 (utl) § 73, og fremhevet at det i lagmannsrettens dom var lagt vekt på den korte tid som var gått fra A kom i kontakt med menigheten i Askim, til han erklærte seg som kristen, mens han pr. desember 2011 hadde praktisert sin tro i ytterligere to år. Det ble anført at hans overbevisning i denne perioden var blitt styrket ytterligere.

       Subsidiært ble anført at han av helsemessige grunner hadde behov for opphold i Norge, derunder at hendelsen 22. juli 2011 hadde gjenopplivet traumer fra oppveksten i Afghanistan og at han hadde posttraumatiske symptomer. Videre anførte han hadde opparbeidet en slik sterk tilknytning til det norske miljøet at det var grunnlag for oppholdstillatelse etter utl. § 38.

       UNE avslo begjæringen ved beslutning 10. januar 2012. Den 25. januar 2012 fremsatte A ny anmodning om omgjøring, der det ble vist til at UNE ikke i tilstrekkelig grad hadde vurdert den nye informasjonen som var fremkommet i begjæringen fra 8. desember 2010, og hvor betydningen av at A hadde praktisert sin tro i tiden etter lagmannsrettsdommen, påny ble fremhevet. Det ble blant annet vist til at « UNE synes å ha lagt for stor vekt på om opplysningene som er fremsatt er « nye » i den forstand at det er nye og andre opplysninger som fremlegges, fremfor å vurdere de faktiske forholds betydning for retursituasjonen. ». UNE avslo begjæringen ved beslutning av 31. januar 2012.

       Ved stevning av 27. mars 2012 anla A søksmål mot staten v/Utlendingsnemnda for å få prøvd gyldigheten av UNEs beslutninger av 10. januar og 31. januar 2012.

       Oslo tingrett avsa 11. desember 2012 dom med slik slutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen å betale sakskostnader til Staten v/Utlendingsnemnda med kr 79 950,- – kronersyttinitusennihundreogfemti 00/100 -. 

       A har påanket dommen til Borgarting lagmannsrett og har i etterfølgende prosesskrift krevet midlertidig avgjørelse om utsatt iverksettelse. Staten ved har gitt tilsvar til anken, og i prosesskrift 9. april 2009 gjort gjeldende at det ikke er grunnlag for utsatt iverksettelse.

       Ankeforhandling ble holdt i Oslo 15. august 2013. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og A avga forklaring. Om bevisførselen ellers vises til rettsboken.

       Under ankeforhandlingen opplyste As prosessfullmektig at begjæringen om midlertidig avgjørelse ble trukket. Statens prosessfullmektig hadde ikke innvendinger og opplyste at det ikke var påløpt kostnader i anledning begjæringen. Det blir derfor avsagt kjennelse om at saken om midlertidig avgjørelse heves.

       A har i det vesentlige gjort gjeldende:

       UNEs beslutninger av 10. januar og 31. januar 2012 lider av både saksbehandlings- og lovanvendelsesfeil. Nemnda vurderte ikke opplysningene om As fortsatte aktiviteter som kristen, men nøyde seg med å vise til at hans tilknytning til Filadelfiamenigheten i Askim var vurdert av UNE og domstolene tidligere.

       Når UNE i beslutningene viser til at A, i den tiden hans fortsatte forhold til menigheten utspant seg, ikke hadde lovlig opphold, tyder det på at spørsmålet om lovlig opphold er tillagt vekt, noe som ville være feil. Uklarheten på dette punkt gjør det umulig å fastslå om UNE har anvendt loven riktig.

       UNE burde innkalt til møte der A fikk anledning til forklare seg om sitt engasjement.

       Hadde UNE foretatt en reell vurdering av betydningen av As fortsatte engasjement i menigheten, derunder latt han forklare seg for nemnda, ville den måttet konkludere med at det ikke er usannsynlig at han er en reell konvertitt, og som sådan har krav på beskyttelse etter utl.§ 28, jf. § 73.

       I 2012 meldte A seg inn i statskirken, og han ble en aktiv deltaker i Romsås menighet. Dette er et forhold som bidrar til å kaste lys over utviklingen i As forhold til kristendommen, og som lagmannsretten må ta hensyn til ved vurderingen av om UNEs vedtak bygger på et korrekt faktum.

       Endelig anfører A at UNEs beslutninger av 10. januar og 31. januar 2012 er ugyldige fordi han er nektet opphold etter utlendingsloven § 38. Etter denne bestemmelsen skal det foretas en helhetsvurdering der hans fysiske og psykiske helseproblemer og de vanskeligheter han må påregnes å møte ved en eventuell retur til hjemlandet, må inngå. Denne vurderingen må foretas under den forutsetning at han ikke er reell konvertitt, men har opptrådt som sådan i mange år. Blir det kjent vil det gjøre hans situasjon ytterligere vanskelig.

       En slik helhetsvurdering er ikke foretatt og beslutningen er uansett sterkt urimelig.

       A har i hovedsaken nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas beslutning datert hhv 10.01.2012 0g 31.01. 2012, om ikke å omgjøre vedtaket datert 01.04.06 er ugyldig. 
2. A tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

       Staten ved Utlendingsnemnda har i det vesentlige gjort gjeldende:

       Opplysningene gitt i omgjøringsbegjæringene av 8. desember 2011 og 25. januar 2012, om As fortsatte kontakt med menigheten i Askim og hans helsesituasjon ble vurdert, men UNE fant ikke at disse satte saken i et nytt lys.

       Ved bevisvurderingen må det legges vesentlig vekt på As generelle troverdighet, jf. forarbeidene til utlendingsloven, Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88.

       Det foreligger en rettskraftig dom fra Borgarting lagmannsrett i 2009 der staten ble frifunnet. De forholdene som ble vurdert der var ikke gjenstand for ny vurdering i UNE, og skal heller ikke vurderes påny av retten nå. Det forhold at A ikke ble trodd av lagmannsretten i 2009 må få betydning for vurderingen av hans troverdighet.

       A har også i andre sammenhenger gitt uriktige, motstridende og usammenhengende forklaringer, som f.eks. de ulike forklaringer på hvor han var da bomben gikk av 22. juli 2011, hans jobbsituasjon høsten 2011 og hans helsemessige situasjon.

       Opplysningene som A fremla i forbindelse med omgjøringsbegjæringene av 8. desember 2011 og 25. januar 2012, sannsynliggjør ikke at det etter lagmannsrettsdommen er inntrådt forhold som gjør ham til genuin konvertitt. Heller ikke under ankeforhandlingen er det fremkommet relevant informasjon som tilsier at det var grunnlag for omgjøring da beslutningene ble fattet.

       Når det gjelder As nåværende kontakt med menigheten på Romsås, er dette opplysninger som ikke forelå på vedtakstidspunktet. Hvordan han i dag fremstår under sitt virke der er ikke egnet til å kaste lys over situasjonen på beslutningstidspunktet.

       Det må ved vurderingen også tas hensyn til UNEs statistiske materiale som viser at hyppigheten av oppholdsbegjæringer fra afghanere som hevder ha konvertert i stor grad korrelerer med UNEs vekslende praksis for asyl på annet grunnlag; jo strengere praksis, jo flere konvertitter.

       Spørsmålet om oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 er undergitt forvaltningens frie skjønn, med de begrensninger i domstolenes kompetanse som det medfører. UNE har fulgt gjeldende praksis og relevante retningslinjer, og det er derfor ikke begått myndighetsmisbruk overfor A. Den kortfattede begrunnelsen må ses i sammenheng med at det oppgitte faktum var langt unna det som etter praksis kunne gi opphold på humanitært grunnlag.

       Staten ved utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes. 
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger.

       Lagmannsrettens bemerkninger:

       A påberoper seg både rett til asyl etter utlendingsloven § 28, jf. § 73, og rett til opphold på humanitært grunnlag, jf § 38. Mens hans opprinnelige søknad ble behandlet og avslått etter tidligere utlendingslov, er det på det rene at omgjøringsbegjæringene fra 2011 skal behandles etter någjeldende lov.

       Lagmannsretten behandler først spørsmålet om A har foretatt en reell konvertering til kristendommen. I så fall er det enighet om, og lagmannsretten legger il grunn, at han vil utsettes for forfølgelse ved retur til hjemlandet, og at vilkårene for opphold etter utl. § 28, jf. § 73 er oppfylt.

       As opplysninger i omgjøringsbegjæringen av 8. desember 2011 om at han i tiden etter lagmannsrettsdommen fra 2009 hadde utviklet sitt forhold til kristendommen ved at relasjon til pinsemenigheten i Askim hadde fortsatt, er i avslagsbeslutningen av 10. januar 2012 omtalt slik:

        UNEs beslutning om ikke å omgjøre sitt vedtak av 4.1.2006 ble truffet av en enstemmig nemnd. Beslutningen ble senere stadfestet av en enstemmig lagmannsrett. UNE kan derfor ikke endre denne beslutningen med mindre det fremlegges nye opplysninger for UNE. At klageren er aktiv i Filadelfia Askim, og at representanter for menigheten opplever ham som kristen, er ikke nye opplysninger for UNE. Det fremgår av UNEs beslutning av 2.4.2008 at disse opplysningene ble lagt til grunn, men ikke ble funnet tilstrekkelige til å overbevise nemnda om at klageren var blitt en genuint kristen. Heller ikke lagmannsretten fant disse opplysningene tilstrekkelige til å overbevise dem om at klageren hadde foretatt seg noe utover en proforma konvertering til kristendommen. At klageren trosser UNEs vedtak og beslutninger, og oppholdt seg ulovlig i Norge og derved kan fortsette å møte til enkelte gudstjenester, er heller ikke en ny opplysning som tilsier en annen vurdering av saken. (Kursivert her) 

       Lagmannsrettsdommen fra 2009, som det vises til i beslutningen, slår fast at A på domstidspunktet ikke var å anse som konvertitt, men sier selvsagt ikke noe om betydningen av fremtidige forhold. Det er således bare den kursiverte setningen som relaterer seg til utviklingen etter at dommen forelå, og setningen kan etterlate en viss tvil om hvilke vurderinger som faktisk ble foretatt av omfanget og arten av As aktiviteter i menigheten, og også om hva som er bakgrunnen for henvisningen til at han trosset UNEs vedtak og oppholdt seg ulovlig i Norge.

       Dersom henvisningen til As ulovlige opphold er tillagt vekt, er det i forhold til problemstillingen her, nemlig om han på beslutningstidspunktet var utsatt for forfølgningsfare, et utenforliggende hensyn. Dersom etterfølgende forhold ikke er vurdert, fordi han på det aktuelle tidspunkt ikke hadde lovlig opphold, kan beslutningen være tatt på mangelfullt grunnlag.

       Beslutningen av 10. januar må imidlertid sees i sammenheng med As fornyede begjæring av 10. januar 2012 og UNEs korresponderende beslutning 31. januar 2012. Denne ble avsagt etter at A påny hadde bedt om omgjøring. Som vedlegg til begjæringen fulgte en erklæring fra Filadelfiamenigheten i Askim datert 26. januar 2012, der hans aktiviteter er beskrevet slik:

        A har siden høsten 2011 deltatt jevnlig på Gudstjeneste i Oslo. Han er åpen og villig til å lære mer om den kristne tro. Selv om hans helse fortsatt plager ham, deltar han allikevel på gudstjenestene så ofte han kan. Han har også deltatt i mange seminarer og konferanser siden han konverterte – også i den senere tid han er jevnlig sosial aktiv sammen med andre innvandrermedlemmer av menigheten – og de gir ham godt vitnemål om hans kristne tro. 

       Fra UNEs avslagsbeslutning gjengis:

        Anmodningen om omgjøring tas ikke til følge. Det sentrale ved søknad om asyl er anført beskyttelsesbehov i henhold til flyktningkonvensjonen art. 1 A og/eller utlendingsloven § 28. Ved UNEs tidligere vedtak og beslutninger ble søknad om asyl endelig avslått. Det har ikke fremkommet nye opplysninger som tilsier at klageren likevel har et beskyttelsesbehov. Etter UNEs vurdering foreligger det ikke omstendigheter som nevnt i loven § 28 første ledd. 
        At klageren kan fremvise noe aktivitet i pinsemenigheten Filadelfia Askim og at representanter for denne menigheten opplever ham som kristen, er blitt vurdert tidligere, men ikke funnet tilstrekkelig til å overbevise UNE eller lagmannsretten om at han har konvertert til kristendommen. At klageren ved ikke å etterkomme utreiseplikten fremdeles kan vise til noe aktivitet i pinsemenigheten Filadelfia Askim, og at representanter for denne menigheten opplever ham som kristen, er derfor ikke en opplysning som tilsier en annen vurdering av klagerens sak. Når det gjelder hva klageren risikerer ved retur til Afghanistan dersom han blir beskyldt for å ha konvertert til kristendommen, ble dette vurdert i UNEs beslutning av 2.4.2008. (Kursivering foretatt her) 

       Som det fremgår er det bare den kursiverte setningen i sitatet som gir en beskrivelse av forholdene etter lagmannsrettens dom.

       Bruken av ordet « derfor » synes å henspeile på at A ikke hadde lovlig opphold, og at hans aktiviteter etter lagmannsrettsdommen « derfor » ikke tilsier en ny vurdering. Dersom beskyttelsesbehov kan ha oppstått under ulovlig opphold, skal dette uansett vektlegges, og formuleringen reiser også for denne beslutningens vedkommende tvil om det er gjort.

       Førstekonsulent Torben Sveaass Kalland i UNE opplyste i lagmannsretten at mengden og arten av søkerens aktiviteter i kristne forsamlinger ville være et sentralt moment ved vurderingen. Det skulle tilsi at UNE, når så vidt lang tid hadde gått siden saken hadde vært til behandling, foretok en vurdering av den utøvde aktivitets betydning, og klargjorde hva som var lagt vekt på.

       Det er derfor en svakhet ved UNEs beslutning at den ikke gjør nærmende redegjør for bakgrunnen for at opplysningene om As fortsatte tilknytning til menigheten i Askim ikke tilsa en ny vurdering, og om det var aktivitetens omfang, varighet, art, eller i hvilket miljø aktivitetene fant sted som dannet grunnlaget for UNEs vurdering.

       Hvorvidt de påviste mangler ved UNEs beslutninger medfører ugyldighet finner lagmannsretten likevel ikke grunn til å gå nærmere inn på. Ved prøvingen av utlendingsmyndighetenes vedtak kan domstolene prøve både den generelle tolkingen av utlendingsloven § 28 og den konkrete subsumsjonen fullt ut, og slik saken er opplyst kan lagmannsretten selv vurdere de forhold som utgjør svakhetene ved UNEs beslutninger, og om vilkårene for opphold etter utl. § 28 er oppfylt. Det følger riktignok av rettspraksis at domstolene bør utvise en viss varsomhet med å sette til side utlendingsmyndighetenes vurderinger på områder som forutsetter spesialkompetanse, for eksempel landkunnskap. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at spørsmål om det foreligger en reell konvertering fra islam til kristendommen er av en slik karakter.

       Ved bevisvurderingen knyttet til spørsmålet om A, som frafallen fra islam, kan bli utsatt for forfølgelse ved retur, legger lagmannsretten til grunn at han i noen grad skal ha fordelen av tvil om de faktiske forhold, slik som nærmere omhandlet i Rt-2011-1481 avsnitt 35 til 46, der det i oppsummeringen er lagt til grunn at det påberopte faktum må være « noenlunde sannsynlig ». Dette kriteriet er utviklet med utgangspunkt i bevisvurderingen knyttet til søkerens sitasjon i hjemlandet, og har ikke samme tyngde i forhold til problemstillingen her. Men fordi konsekvensene av en uriktig retur kan bli dramatiske, må det også i konvertittsakene antas å gjelde et noe skjerpet beviskrav.

       Bevisvurderingen skal baseres på faktum på det tidspunkt UNE traff sitt vedtak, jf. plenumsdommen i Rt-2012-1985; men slik at de opplysninger som er kommet til i ettertid kan tas i betraktning, dersom disse kan kaste lys over den faktiske situasjon på vedtakstidspunktet. Dette er tilfellet for så vidt angår opplysningene knyttet til As fortsatte engasjement, først i Filadelfiamenigheten, og senere i statskirkemenigheten på Romsås. Når det derimot gjelder sogneprest Klevelands detaljerte forklaring om hvordan hun har oppfattet As forhold til troen og utviklingen i denne i det året han har vært knyttet til menigheten på Romsås, er dette forhold som ikke kan kaste lys over hans forhold til islam og kristendommen i januar 2012.

       Religiøs tro er et høyst personlig anliggende, og å forklare innholdet av dette er en krevende oppgave, også for personer med en uomtvistet gudstro. Bevisvurderingen vil derfor i stor grad bli et spørsmål om As alminnelige troverdighet i dette spørsmålet.

       Staten har gjort gjeldene at det må legges betydelig vekt på at A først etter at hans opprinnelige søknad om asyl på politisk grunnlag var avslått, fremmet søknad på konverteringsgrunnlag. Lagmannsretten er enig i at endret asylgrunnlag normalt vil svekke søkerens troverdighet. Dette gjelder særlig når de nye omstendigheter kunne vært påberopt også ved første gangs søknad, noe som ikke uten videre kan legges til grunn i saken her, hvor konvertering hevdes å ha skjedd etter at den opprinnelige asylsøknaden var behandlet.

       Staten har vist til at bevisvurderingen i konvertittsaker for Afghanere må sees i sammenheng med det statistiske materialet som foreligger, og som viser en klar sammenheng mellom utlendingsmyndighetens praksis i asylsaker og afghaneres påberopelse av konvertering som asylgrunnlag. Jo strengere praksisen har vært på ordinære asylgrunnlag, jo flere søknader om asyl på konvertittgrunnlag. Dette er nærmere redegjort for i tingretten dom på side 8 og lagmannsretten nøyer seg med å vise til dette, og lagmannsretten er enig med tingretten i at materialet tilsier at forklaringer om konvertering må undergis en kritisk vurdering.

       Førstekonsulent Kalland har som nevnt foran redegjort for at en sentral del av bevisvurderingen vil knytte seg til As faktiske utøvde aktiviteter som kristen.

       Etter bevisførselen må det legges til grunn at A i hele tiden etter lagmannsrettsdommen fra 2009 har vært jevnlig i kirken, og i tillegg deltatt i ulike former for aktiviteter utenom de regulære gudstjenester. Det er ikke fremkommet noe konkret som tilsier at hans opptreden i disse sammenhenger fremstår som « skuespill ».

       På den annen side er deltakelse i kristne miljøer og gudstjenester ingen stor belastning. Tvert imot må det antas at den som søker seg til kirken vil mottas med velvilje og vennlighet, slik også A åpenbart ble. For den som ellers har et begrenset nettverk vil dette i seg selv kunne fremstå som attraktivt, uten at det betyr at man har faktisk har byttet tro.

       De utviste menighetsaktiviteter må også ses i sammenheng med den situasjon vedkommende er i og hans antatte motiver for å delta i menigheten. Når som her, unnlatelse av å delta med tilnærmet sikkerhet vil medføre at opphold nektes, er incentivene til deltakelse sterke. Dette kan nok få som konsekvens at man blir kristen, men aktiviteten kan på en slik bakgrunn ikke i seg selv bli avgjørende.

       Det fremgår av UNEs opprinnelige vedtak at det ble lagt en viss vekt på at A ikke hadde kunnet vise til noen skjellsettende opplevelse, episode eller periode som hadde fått ham til å frafalle islam, og i stedet « velge » kristendommen. Dette er etter lagmannsrettens syn en relevant problemstilling.

       A beskrev under ankeforhandlingen sin familie som gjennomsnittlig religiøs, og at den i tråd med landets tradisjoner praktiserer religionen relativt strengt, ved overholdelse av bønnetider, faste etc.

       Han forklarte at han, etter at han i 2006, tre år etter at han kom til Oslo, kom i kontakt med en kvinne som han ikke kunne identifisere nærmere, men som lagmannsretten antar er den samme som i tingrettens dom omtales som B. Hun fortalte A om kristendommen og ga ham etter hvert en bibel skrevet på hans morsmål, farsi. A fikk samme høst kontakt med menigheten i Askim, hvor han ble døpt 21. januar 2007.

       Han gjentok i det vesentlige det han tidligere har forklart til utlendingsmyndighetene og domstolene i forbindelse med både den tidligere rettslige prøving av saken om at årsaken til at han konverterte var at han fant at kristendommen for det meste handlet om kjærlighet, vennskap og hjertelighet. Dette var i motsetning til islam, som har spredt krig, konflikt og hevn, og hvor alle ting skjer med makt og tvang over folk.

       At A, under ett år etter at han ble introdusert til kristendommen skal ha gitt avkall på islam og la seg døpe som kristen fremstår som påfallende. Vitnet Neerbye fra Landinfo forklarte i lagmannsretten at en afghaner som gir avkall på islam ikke bare gir avkall på sin religion, men også på sin tilhørighet i storfamilien og den gruppen han er en del av. Han beskrev islam som mer enn bare en religion, og at den også ligger til grunn for hele livsførselen, styringsformen og statsdannelsen. At A skal ha tatt avstand fra alt dette uten å søke råd eller veiledning hos noen fra sin egen kultur og tilsynelatende uten noen dyptpløyende refleksjon, har etter lagmannsrettens syn formodningen mot seg. Noen opplysninger om at A har søkt råd eller hatt samtaler med noen i sitt opprinnelige miljø, eller andre som det kunne vært naturlig å drøfte den tvil han hadde kommet i om islam med, foreligger ikke.

       Selv om det utvilsomt kan være vanskelig å redegjøre for bakgrunnen og detaljene knyttet til konvertering fra en religion til en annen virker As forklaring tillært og er preget av et påfallende lavt refleksjonsnivå. Han nærmest totale avstandtagen til islam, og tilsynelatende kritikkløse forhold til kristendommen, virker lite troverdig.

       Etter det lagmannsretten forstår har det vesentligste av As sosiale nettverk vært knyttet til menighetene han har vært tilknyttet, som begge etter det opplyste har et relativt stort innslag av konvertitter. Det er fremlagt en rekke uttalelser og erklæringer fra personer med tilknytning til Filadelfiamenigheten i Askim, der As kristne tro og menighetsaktiviteter bekreftes. Etter lagmannsrettens vurdering har disse begrenset bevisverdi. Ikke fordi angiverne av disse uttaler seg usannferdig, men fordi deres tilknytning til menigheten og uttrykte ønske om å knytte innvandrere til denne, ikke gjør dem til noen objektiv aktører.

       Pastor Sletten opplyste i lagmannsretten at han i anledning asylsøknader har avgitt et stort antall bekreftelser knyttet til konvertitters kristne tro, og at han ikke ville avgitt slike om han var i tvil. På spørsmål om han noen gang hadde nektet mente han å huske at dette hadde skjedd en gang, men kunne ikke gi nærmere opplysninger om dette.

       Førstekonsulent Kalland opplyste på den annen side at UNE har hatt flere saker med søkeree som har vært tilknyttet menigheten i Askim, og som har fått avslag. Dette indikerer at menighetens og UNEs vurderinger ikke er sammenfallende.

       Etter en samlet vurdering er lagmannsretten etter dette kommet til at det ikke fremtrer som noenlunde sannsynlig at A faktisk har gitt avkall på Islam og ved det gjort seg utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet.

       Det har vært et tema i saken om A, fordi han har utgitt seg som kristen, vil bli utsatt for forfølgelse i Afghanistan. Om dette forklarte landrådgiver Neerbye at det for den « frafalnes » storfamilie » innebærer et betydelig tap av anseelse om konvertering skulle bli kjent. Noen interesse av å så tvil om familiemedlemmers islamske tro har familien ikke. Han forklarte videre at det, med mulig unntak for noen av de mest konservative religiøse miljøene i Afghanistan, ble ansett som akseptabelt både å søke fordeler ved å fremstå som frafallen i andre kulturer, og å vende tilbake til islam etter å ha vært frafallen. Lagmannsretten legger derfor til grunn at islam og sharialov gir selv reelle konvertitter anledning til å angre sitt valg, og at det for A ikke er forbundet med alvorlig fare for forfølgelse dersom han returnerer til hjemlandet.

       Lagmannsretten behandler så kravet opphold på humanitært grunnlag, jf. utl. § 38.

       Innvilgelse av opphold etter § 38 er undergitt forvaltningens fri skjønn, jf. avgjørelsen i Rt-2008-681. Domstolene kan derfor ikke prøve avgjørelser etter denne bestemmelse i større utstrekning enn det som følger av alminnelige regler for myndighetsmisbruk.

       Hva først gjelder As helseproblemer, ble disse behandlet i beslutningen av 10. januar 2012, men ikke funnet tilstrekkelig alvorlige til å begrunne oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Om dette heter det i beslutningen:

        Når sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har sterk tilknytning til Norge, kan oppholdstillatelse gis etter lovens § 38 annet ledd. Basert på en konkret vurdering av omgjøringsanmodningen og sakens opplysninger for øvrig, er UNE kommet til at vilkåret ikke er oppfylt. Dersom fysiske helseproblemer alene skal gi grunnlag for opphold, må det foreligge en så alvorlig tilstand at det vil være uforsvarlig for klageren å vende tilbake til hjemlandet. Etter praksis må det som utgangspunkt foreligge en akutt og livstruende lidelse. Dersom psykiske problemer alene skal gi grunnlag for opphold, må det etter UNEs praksis i utgangspunktet foreligge en alvorlig sinnslidelse, det vil si at klageren må ha en psykisk lidelse som innebærer at vedkommende er psykotisk eller har en psykisk lidelse som kan sidestilles med psykose i alvorlighetsgrad. Mindre alvorlige lidelser som posttraumatisk stresslidelse gir etter praksis ikke alene grunnlag for opphold. 

       Tilsvarende heter det i beslutningen 31. januar 2012:

        Når sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har en særlig tilknytning til Norge, kan oppholdstillatelse gis etter lovens § 38 annet ledd. Klageren er ikke blitt trodd på at han har konvertert til kristendommen. Det har derfor ikke vært relevant å vurdere om det skal gis oppholdstillatelse i henhold til lovens § 38 på grunn av konvertering til kristendommen. 

       For lagmannsretten er det fremlagt en epikrise fra Oslo universitetssykehus datert 28. november 2012. Det fremgår der at A ikke har noen spesifikk psykisk lidelse, men at han har depressive symptomer og søvnproblemer som han blir medisinert for. Det har tidligere vært et tema i saken hvilken betydning det har hatt for A at han befant seg i nærheten av regjeringskvartalet da bomben gikk av 22. juli 2011. Etter det som fremkommer av epikrisen medførte imidlertid denne hendelsen verken psykisk eller fysisk skade.

       Derimot fremgår det at A i lengre tid har hatt ryggproblemer. Det må legges til grunn at disse vil begrense hans muligheter til visse typer av fysisk arbeid, men problemene er ikke av en slik art at de i seg selv kan gi opphold etter utl. § 38.

       A har imidlertid anført at de begrensinger rygglidelsene medfører må ses i sammenheng med de begrensninger som hevdes å følge av at han har fremstått som frafallen fra islam. Etter det landrådgiver Neerbye har forklart kan retten ikke se at As bestrebelser på å få opphold Norge ved å fremstå som konvertitt, om det blir kjent i hjemlandet, vil innebære vesentlige begrensninger i hans livsutfoldelse.

       Førstekonsulent Kalland forklarte at når de helsemessige anførslene ikke ble gjort til gjenstand for noen omfattende begrunnelse i beslutningene fra januar 2012, er de fordi de påberopte lidelser, slik de var beskrevet at A selv, åpenbart ikke var tilstrekkelige til å gi ham opphold etter § 38. Lagmannsretten er enig i dette og beslutningen om ikke å omgjøre vedtaket om å nekte opphold på dette grunnlaget fremstår hverken som urimelig eller mangelfullt begrunnet.

       A har etter dette tapt ankesaken fullstendig og skal i etter hovedregelen i til tvisteloven § 20-2 første og annet ledd pålegges å erstatte motpartens saksomkostninger. Retten har vurdert, men ikke funnet grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsens tredje ledd, derunder den betydning saken har for A. Advokat Arne Moland har fremlagt en omkostningsoppgave på kr 105 750.- inkludert merverdiavgift. Av dette kreves kr 79 950 dekket av motparten. Lagmannsretten finner de pådratte kostnader nødvendige og legger kravet til grunn.

       Noe grunnlag for å gjøre endringer i tingrettens kostnadsavgjørelse er det ikke.

       Begjæringen om midlertidig avgjørelse er begjært hevet og det er ikke krevet sakskostnader i denne. Lagmannsretten avsier hevningskjennelse i overensstemmelse med dette.

       Dommen og kjennelsen er enstemmig

 

Domsslutning


1. Anken forkastes. 
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A innen to uker fra dommens forkynnelse 79.950,-syttinitusennihundreogfemti 00/100 – kroner til staten ved Utlendingsnemnda. 

Slutning i kjennelse


Saken om midlertidig avgjørelse heves.

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-41190 Utlendingsrett. Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven (17.09.2013)

    Afgansk asylsøker. Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemdas beslutning om å ikke omgjøre vedtak om avslag på asyl, samt heving av trukket sak om midlertidig avgjørelse.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo