Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-50601
Dokumentdato : 23.05.2013

Utlendingsloven § 108 femte ledd

Strafferett. Utlendingsrett. Irakisk statsborger bosatt i Norge ble ansett som for å ha medvirket til ulovlig, organisert menneskesmuglervirksomhet, ved å ha bistått organiserte menneskesmuglere som hadde vinnings hensikt, med å komme til Norge. Medvirkningen besto i å ha inngått forhåndsavtale om å motta familien ved ankomst Norge. At han selv ikke hadde vinnings hensikt og at det for hans del var et enkelttilfelle var tilstrekkelig for å rammes av utlendingsloven § 108 femte ledd bokstav a, jf. sjette ledd. Straffen er satt til fengsel i 120 dager, hvorav 60 dager betinget. Dissens vedrørende straffeutmålingen.

      Ved tiltalebeslutning utferdiget av Oslo statsadvokatembeter 22. november 2012, som etter rettelse av møtende aktor for tingretten lød slik, er han satt under tiltale ved Borgarting lagmannsrett for overtredelse av:

Utlendingsloven § 108 femte ledd bokstav a
for i vinnings hensikt å ha drevet organisert virksomhet med sikte på å hjelpe utlendinger å reise inn i riket eller annen stat.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Kort tid før lørdag 15. september 2012 ca kl. 17.00 blant annet ved Moss lufthavn Rygge, Terminalveien 100 i Rygge, medvirket han til organisert menneskesmugling ved at han hadde inngått en forhåndsavtale om å ta i mot B og hennes tre mindreårige barn på lufthavnen og bringe dem til Oslo. Forsøket ble stanset idet utlendingene ble stoppet av tollvesenet og senere tatt hånd om av politiet

      Moss tingrett avsa 8. februar 2013 dom med slik domsslutning:

       A, født *.*.1985, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 femte ledd bokstav a, til fengsel i 120 -etthundreogtjue- dager. 
        Varetekt kommer til fradrag med 12 -tolv- dager.

       A har erklært anke over Moss tingretts dom av 8. februar 2013. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.

       Ankeforhandling er holdt 16. mai 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Tiltalte og 3 vitner har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

       Siste setning i tiltalens gjerningsbeskrivelse er for lagmannsretten rettet slik at gjerningsbeskrivelsen lyder:

        Kort tid før lørdag 15. september 2012 ca kl. 17.00 blant annet ved Moss lufthavn Rygge, Terminalveien 100 i Rygge, medvirket han til organisert menneskesmugling ved at han hadde inngått en forhåndsavtale om å ta i mot B og hennes tre mindreårige barn på lufthavnen og bringe dem til Oslo. Utlendingene ble stoppet av tollvesenet og senere tatt hånd om av politiet. 

       A er født *.*.1985 og bor i --gate i X. Han er av assyrisk opprinnelse og kom til Norge som asylsøker fra Irak i 2006 eller 2007. Han er gift og har ett barn å forsørge. Han er eier av en pizzarestaurant og oppgir sin månedlige netto inntekt som selvstendig næringsdrivende til å være ca. kr 25-30 000 i måneden. Han sier seg uten formue og gjeld. Han har lovlig opphold i Norge, men har ikke norsk statsborgerskap, noe han oppgir skyldes at han ikke har gjennomgått påkrevet språkundervisning.

       Aktor nedla påstand om at tiltalte dømmes til ubetinget fengsel i 120 dager, og viste til at tiltalte utvilsomt kjente til at B og hennes tre mindreårige barn var kommet til Norge ved hjelp av organisert mennskesmugling og at han ved sin aksept av å ville møte dem ved ankomst på Rygge flyplass, medvirket til dette.

       Forsvarer anførte at tiltalte ikke hadde kjennskap til at utreisen fra Hellas skjedde med hjelp av menneskesmuglere og nedla påstand om at tiltalte måtte frifinnes, subsidiært behandles på mildeste måte. 

Lagmannsretten ser saken slik:

       Innledningsvis bemerkes at lovteksten i utlendingsloven § 108 femte ledd bokstav a i tiltalen er uriktig gjengitt, idet ordet «ulovlig» er utelatt foran «virksomhet», uten at dette har hatt noen innvirkning på saken.

       Den 15. september 2012 om ettermiddagen ankom B og hennes barn Moss lufthavn Rygge fra Hellas. B reiste sammen med en ukjent mann. Sammen med dem ankom en annen familie, også denne med barn. Tollvesenet fattet mistanke og varslet politiet. Da politiet ville skille de to familiene fra hverandre, viste det seg at ett av barna, som basert på fremvist pass, fremsto en del av den andre familien, i realiteten var Bs barn.

       B hadde ikke pass, hverken til seg eller barna, og opplyste til politiet at ektemannen fortsatt var i Hellas. Hun forklarte videre til politiet at familien hadde betalt menneskesmuglere for å komme ut av Hellas, og at tiltalte skulle møte dem ved ankomsten i Norge. Politiet fikk tiltaltes telefonnummer av B, og ringte ham. På spørsmål bekreftet han at han ventet en familie fra Syria. Han ble bedt om å komme til flyplassen, noe han var villig til.

       Tiltalte ankom flyplassen etter ca. 40 minutter.

       Både B og ektemannen, C, som kom til Norge noen måneder senere, er i likhet med tiltalte av assyrisk opprinnelse. De har i lagmannsretten forklart at de flyktet fra Syria til Hellas, og at de hadde håpet å komme videre derfra på lovlig vis. Dette viste seg imidlertid umulig, og fordi forholdene for flyktninger i Hellas er svært vanskelige, benyttet de seg etter noen tid av tilbud om bistand fra en person som kalte seg D. De ønsket primært å reise til Sverige, hvor B har en bror, eventuelt til Tyskland eller Norge. D påtok seg å hjelpe mot betaling av 24 000 euro.

       B og hennes familie har søkt asyl i Norge, og bor for tiden på asylmottak i Asker.

       Ekteparet som reiste sammen med B, er senere begge dømt i Moss tingrett for deltakelse i organisert menneskesmugling i vinnings hensikt, mannen til fengsel i 5 måneder, hvorav 60 dager betinget, og kvinnen til fengsel i 6 måneder, hvorav 120 dager betinget. Begge dommene var tilståelsesdommer.

       Det faktiske forhold som er gjengitt foran er ikke omtvistet og legges av lagmannsretten til grunn som bevist.

       De grunnleggende spørsmål lagmannsretten skal ta stilling til er om tiltalte hadde inngått en forhåndsavtale om å møte B og barna ved ankomst Norge, som angitt i tiltalens gjerningsbeskrivelse, og om han visste at B og hennes barn skulle komme seg ut av Hellas og fly til Norge ved hjelp av organisert ulovlig menneskesmuglingsvirksomhet i vinnings hensikt, samt at han forsto at han ved sin bistand i Norge bisto menneskesmuglerne.

       Både B og ektemannen har i retten forklart at de hadde jevnlig kontakt med tiltalte mens de oppholdt seg i Hellas. De var blitt kjent med tiltalte under et besøk han gjorde til Syria, hvor han også traff sin senere ektefelle, som var ansatt i forretningen til Bs søsters ektefelle. De betegner tiltalte som en venn, men hevder at de ikke involverte ham i planene om å benytte seg av menneskesmuglere, men ga inntrykk av at de ville komme seg ut via FN. Derimot hadde de, ifølge det de forklarte i retten, spurt tiltalte om han var villig til å møte dem om de kom til Norge, noe han hadde bekreftet.

       C forklarte videre i retten at D hadde vært til stede under en telefonsamtale han hadde med tiltalte. Under denne samtalen hadde han gitt telefonen til D, som vekslet noen ord med tiltalte. De hadde imidlertid ikke snakket om reiseplaner. C hevder også at heller ikke han selv snakket med D om utreiseplanene. På spørsmål om hvorfor D og tiltalte, som ikke kjente hverandre, hadde snakket sammen, svarte C at slikt bare var uttrykk for alminnelig omgangsform, noe også tiltalte ga uttrykk for i sin forklaring.

       B, C og tiltalte har alle forklart at det først var en eller to dager før avreisen fra Hellas, at tiltalte ble orientert om at det hadde ordnet seg med utreise. Endelig reiserute var imidlertid ikke klarlagt. Ifølge tiltalte og C ble dette først klart samme dag som reisen skulle skje, mens B mente hun først fikk kjennskap til at de skulle til Norge etter at hun satte seg på flyet.

       C forklarte i retten at tiltalte, da C fortalte at utreise via FN hadde ordnet seg, ble veldig glad. Også tiltalte ga uttrykk for at han ble glad og over nyheten om at familien kunne reise ut, men hevder at det ikke ble sagt noe om hvordan utreisen var kommet i orden. Tiltalte forklarte i lagmannsretten at han ikke hadde kommet på å stille noe spørsmål om dette.

       Overfor politiet opplyste tiltalte, ifølge politibetjent Kopperuds forklaring i retten, at tiltalte, i deres telefonsamtale umiddelbart etter at familien var blitt stanset, bekreftet at han skulle møte «E» med familie. Dette har han forklart også i senere politiforklaring. I retten kunne tiltalte ikke huske at det var nevnt noen navn i den første telefonsamtalen, men bestred ikke at han kjente til at B reiste under navnet E.

       Tiltalte forklarte i retten at han, mens han var på vei til flyplassen, ble oppringt av D, som fortalte at familien var blitt stanset. På aktors spørsmål, etter konfrontasjon med tidligere politiforklaring, bekreftet tiltalte at D under samtalen hadde understreket viktigheten av han ikke sa noe om at familien var blitt smuglet til Norge.

       På aktors spørsmål om hvorfor D sa dette, når tiltalte ikke kjente til smuglingen, opplyste han at han ikke hadde tenkt over det.

       Tiltalte forklarte også at C ringte ham før han møtte politiet og fortalte at familien var blitt stanset. Han forklarte i retten at han først da fikk vite at familien ikke hadde kommet ut via FN, men at det var D som sto bak utreisen på ulovlig måte. I følge tiltalte ble han svært skuffet over å høre dette.

       Forsvareren har fremhevet at avtalen om å møte B og barna på flyplassen var inngått mellom to venner, og at det ikke er bevist at tiltalte hadde kjennskap til smuglerplanene, eller til den aktuelle smuglervirksomheten D var en del av. Han viser også til at den omstendighet at tiltalte faktisk møtte på flyplassen er uforenlig med at han skulle ha slik kunnskap.

       Etter lagmannsrettens syn er det hevet over enhver rimelig tvil at tiltalte, mens familien fortsatt var i Hellas, forsto at B og hennes barn planla å reise ut av Hellas ved hjelp av menneskesmuglere som drev slik virksomhet i vinnings hensikt, og at han avtalte å møte familien dersom den kom til Norge.

       Ved denne vurderingen har lagmannsretten lagt vekt på at tiltalte forklarte at hans selv var kommet til Norge ved hjelp av menneskesmuglere, og var vel kjent med hvor vanskelig det var å komme ut av Hellas og videre til andre land på lovlig måte. Ut fra bevisførselen utelukker lagmannsretten at han tross denne erfaring og kunnskap, ikke stilte noen spørsmål om hvordan familien skulle komme fra Hellas til Norge, og ikke fikk riktig svar på det.

       Videre har lagmannsretten lagt vekt på at tiltalte var kjent med at B reiste under det uriktige nevnte E. Utreise under uriktig navn lar seg ikke kombinere med påstanden om at han trodde utreisen var lovlig arrangert med hjelp av FN.

       Etter lagmannsrettens vurdering står det heller ikke til troende at C, under sin samtale med D, skal ha overlatt telefonen til tiltalte, for at de to skulle utveksle alminneligheter. Det er ikke fremkommet noe om at de to kjente hverandre fra før, og heller ikke D og C hadde en slik relasjon at dette ville være naturlig. At de skulle være noen annen forbindelse mellom D og C enn den som var knyttet til reisen, er det ikke gitt noen opplysninger om. Lagmannsretten legger til grunn at samtalen mellom tiltalte og D gjaldt Bs reise.

       Også det forhold at D, som tiltalte hevder han hadde svært liten kjennskap til, likevel hadde hans telefonnummer, og fant grunn til i å innprente overfor tiltalte at han ikke måtte si noe om smuglingen, underbygger ytterligere at tiltalte var innforstått med at reisen inn til Norge var organisert av en virksomhet som D var en del av.

       For at menneskesmugling skal kunne anses som en virksomhet i utlendingsloven § 108 femte ledds forstand må den tilfredsstille visse krav til varighet og samarbeid mellom minimum to personer. Gjennomføring av en enkeltstående aksjon for å smugle mennesker ut av et land og inn i ett annet er således ikke tilstrekkelig. Derimot behøver ikke den enkelte deltaker eller medvirker ha deltatt i mer enn ett tilfelle av smugling.

       I Rt-2002-476 uttaler Høyesterett blant annet at:

        Vilkåret 'driver organisert virksomhet' i utlendingsloven § 47 tredje (nå fjerde) ledd refererer seg til hovedmannens forhold. Høyesterett har i dom av 8. januar 2002 i sak HR 2001-1476 lagt til grunn at den som har gjennomført et enkeltstående oppdrag knyttet til menneskesmugling, kan dømmes for medvirkning. 

       At Ds aktiviteter ikke dreiet seg om noe enkeltstående tilfelle fremstår som åpenbart. Det vises til den profesjonelle måten smuglingen ble foretatt på, blant annet ved at en ukjent mann reiste sammen med B, ved å involvere en annen familie og å la et av Bs barn reise med passet til et barn i denne familien. Det skal også ha blitt utstedt uriktige identitetspapirer, som riktignok aldri ble beslaglagt, fordi mannen som hadde disse, i følge Bs forklaring i retten, var kommet seg gjennom kontrollen uten å bli stanset. Lagmannsretten har ingen grunn til å betvile dette.

       Det er ikke noe vilkår at hver enkelt medvirker til virksomheten har vinnings hensikt, jf. Rt-2002-476 der Høyesterett sluttet seg til følgende bemerkninger om dette straffbarhetsvilkåret:

        At A da har handlet i egen vinnings hensikt, er ikke noe straffbarhetsvilkår, hvis han var klar over at han ved anledningen bistod andre, som han var klar over drev en virksomhet med vinnings hensikt. Ved en slik medvirkning blir egen vinning et straffutmålingsmoment. 

       Lagmannsretten er også overbevist om at tiltalte forsto at han ved å inngå forhåndsavtalen om å møte og hente B og barna bisto smuglerne med innreisen til Norge. Fraværet av vinnings hensikt blir for hans vedkommende et straffutmålingsmoment.

       Når lagmannsretten etter dette har funnet det bevist utover all rimelig tvil at tiltalte, før familiens utreise fra Hellas, hadde sagt seg villig til å møte den på flyplassen i Oslo, at han forsto at han derved bisto ved den samlede smugleroperasjonen, som ble iverksatt av en organisert ulovlig virksomhet for vinnings hensikt, er alle vilkår for medvirkning til overtredelse av utlendingsloven § 108 femte ledd bokstav a oppfylt. Han må derfor dømmes etter tiltalen. Henvisningen til medvirkningsbestemmelsen i § 108 sjette ledd første punktum synes uteglemt i tiltalebeslutningen.

       Det skal etter det foranstående utmåles straff for medvirkning til ett enkelt tilfelle av menneskesmugling, der tiltalte ikke har hatt vinnings hensikt. Det må ved straffutmålingen legges vekt på i formildende retning at tiltalte personlig kjente de personer som har vært gjenstand for smuglingen, at han har hatt kjennskap til den vanskelige situasjonen de har vært i og at hans primære motivasjon har vært å yte det han har oppfattet som nødvendig bistand. Det dreier seg videre om et engangstilfelle.

       Dette tilsier en forholdsvis mild reaksjon.

       På den annen side er lokal bistand til å ta imot innsmuglede personer ofte en nødvendig forutsetning for de profesjonelle smuglernes virksomhet. Den virksomheten disse driver er et betydelig internasjonalt problem. Også overfor dem som på isolert sett forståelig grunnlag bistår i smuglingen, er det derfor nødvendig av allmennpreventive grunner å ilegge en følbar reaksjon.

       I en avgjørelse 17. september 2009 (LB-2009-24762) behandlet Borgarting lagmannsrett en sak der en irakisk familie på syv personer ble smuglet fra Irak til Norge. To av de tre tiltalte ble funnet skyldig i å ha medvirket til å hjelpe familien til ulovlig å reise inn i Norge. Medvirkningen for den ene besto i å møte familien i Gøteborg og deretter følge dem på toget til Oslo. Den andre hadde reist med egen bil til Oslo for å møte dem. Lagmannsretten la til grunn at de hadde avtalt arbeidsfordelingen. De var en del av et nettverk som hadde mottatt betaling for smuglingen. Straffen ble fastsatt til henholdsvis 8 og 6 måneders fengsel.

       Den medvirkning som ble ytt i ovennevnte sak var vesentlig mer omfattende enn i det som er tilfellet i vår sak. Den som ble idømt fem måneders fengsel hadde, i motsetning til den andre, ikke hatt personlig vinning.

       Lagmannsretten har også sett hen til den straff de to fikk som deltok under smuglingen av B og barna til Norge.

       Etter en samlet vurdering, der det også er lagt vekt på at tiltalte ikke tidligere er straffedømt, har lagmannsrettens flertall, alle unntatt meddommerne Persen og Nguyen, kommet til at straffen settes til fengsel i 120 dager, hvorav 60 dager gjøres betinget med en prøvetid på 2 år, jf. straffeloven §§ 52 flg.

       Mindretallet, meddommerne Persen og Nguyen har også delt seg, slik at meddommer Persen mener straffen passende kan settes til fengsel i 120 dager, hvorav 90 dager gjøres betinget, mens meddommer Nguyen mener straffen bør utmåles til fengsel i 60 dager, hvorav 30 dager betinget.

       Straffen blir etter dette å fastsette i tråd med flertallets votum. I straffen gjøres fradrag for 12 dagers utholdt varetekt, jf. straffeloven § 60.

       Anken har ført til et for tiltalte gunstigere resultat enn i tingretten. Sakskostnader idømmes derfor ikke, jf. straffeprosessloven § 436 annet ledd.

       Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår foran.

 Domsslutning:


       A, født *.*.1985, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 femte ledd bokstav a jf. sjette ledd, til fengsel i 120 – etthundreogtjue – dager hvorav 60 – seksti – dager utstår med en prøvetid på 2 – to – år, jf. straffeloven §§ 52 flg.

       Varetekt kommer til fradrag med 12 – tolv – dager.

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-50601 Utlendingsloven § 108 femte ledd (31.05.2013)

    En person ble dømt for å ha medvirket til ulovlig organisert menneskesmuglervirksomhet etter utlendingsloven § 108 femte ledd. Straffen ble satt til fengsel i 120 dager, hvorav 60 dager betinget. Dissens vedrørende straffeutmålingen.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo