Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-50622
Dokumentdato : 20.12.2013

Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) § 28, § 29. Beviskrav i asylsaker.

Kvinne som oppga å være kristen konvertitt fra Iran, fikk avslag på søknad om asyl, idet utlendingsmyndighetene ikke fant asylhistorien tilstrekkelig sannsynliggjort. Tingretten kjente Utlendingsnemndas vedtak ugyldig. Lagmannsretten kom til samme resultat som utlendingsnemndas flertall. Asylhistorien var ikke tilstrekkelig sannsynliggjort. Det var ikke grunnlag for å anvende lempede beviskrav i saken, idet asylsøkeren ikke hadde medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig.

Saken gjelder gyldigheten av asylvedtak.

Ankemotparten, A, ble 20. juli 2010 registrert som asylsøker ved Politiets utlendingsenhet i Oslo. Hun hadde ikke pass eller andre godkjente reise- eller ID-dokumenter. Hun oppga å være etnisk perser fra Amol i Iran, at hun kommer fra en islamsk familie, men at hun selv har konvertert fra islam til kristendommen. Hun oppga at hun fryktet henrettelse i hjemlandet fordi iranske myndigheter var kjent med konverteringen.

Den 3. september 2010 avslo UDI hennes søknad om asyl etter utlendingsloven § 28 andre ledd. Hun fikk heller ikke innvilget oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Vedtaket ble påklaget, og A ble innvilget rett til opphold i riket inntil klagen var behandlet.

Ved Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak 17. november 2011 ble klagen, med to mot en stemme, ikke tatt til følge. A møtte personlig i nemndmøte 8. november 2011 sammen med sin advokat. I begrunnelsen fra nemndas flertall heter det blant annet:

Flertallet, nemndleder og nemndmedlem Kvello er enig i vurderingen i UDIs vedtak hva gjelder klagerens forklaring om deltakelse i kristent fellesskap og dåp i Iran og viser til UDIs vedtak. Klageren har forklart seg i samsvar med tidligere forklaringer og det foreligger etter flertallets vurdering, ikke andre opplysninger som tilsier en annen vurdering av klagerens forklaring om konverteringen i hjemlandet. Flertallet legger dermed til grunn at klageren ikke konverterte, lot seg døpe eller deltok i en hjemmekirke og at hun av den grunn var forfulgt i hjemlandet.

Etter dette avslo Utlendingsnemnda fem begjæringer om omgjøring, siste gang 17. august 2012.

A tok ut stevning ved Oslo tingrett 15. august 2012, og begjærte samtidig midlertidig forføyning. Begjæringen om midlertidig forføyning ble tatt til følge, slik at uttransportering av A ikke iverksettes før det var avsagt dom i tingretten. Utlendingsnemnda besluttet deretter å gi utsatt iverksetting inntil dom i første instans forelå.

Oslo tingrett avsa 16. januar 2013 dom med slik domsslutning: 

1. Utlendingsnemndas vedtak av 17. november 2011, samt vedtak av 3. og 20. februar og 13. og 29. mars og 17. august 2012 om ikke å omgjøre sitt vedtak av 17. november 2011, er ugyldige.
2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger med kr 134.488,- samt saksomkostninger for tingretten.


For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 7. og 8. november 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Med hensyn til de rettslige rammer for bevisbedømmelsen, fastholder staten at tingretten har bygget på en uriktig forståelse av de beviskrav som gjelder i utlendingssaker. Det gjøres gjeldende at utgangspunktet også i disse sakene er at retten skal bygge på det faktum den finner mest sannsynlig. Dette gjelder ikke bare når den skal ta stilling til fortidige forhold, men også når den skal ta stilling til hvordan ankemotparten vil opptre ved en eventuell retur til Iran og hvilke konsekvenser det vil få.

En asylforklaring skal legges til grunn dersom den er «noenlunde sannsynlig», «og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig», jf Rt-2011-1481 avsnitt 45. Dette utgjør et unntak fra overvektsprinsippet. Kravet til at forklaringen må være «noenlunde sannsynlig» ligger imidlertid ikke langt under et krav om sannsynlighetsovervekt. At noe kan ha skjedd, er dermed ikke tilstrekkelig. En eventuell relativisering må ligge innenfor de rammer Høyesterett har fastsatt. Utenfor rammen gjelder overvektsprinsippet på vanlig måte.

Staten gjør gjeldende at ankemotparten ikke har krav på asyl, jf utlendingsloven § 28.

Det er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at hun ved en eventuell retur har grunn til å frykte at hun vil bli utsatt for forfølgelse fra myndighetenes side. Det er ikke godtgjort at hun konverterte, lot seg døpe og deltok i møter i en hjemmekirke i Iran, og det kan heller ikke legges til grunn at hun ved en eventuell retur vil opptre på en måte som skaper en velbegrunnet risiko for forfølgelse.

Det er nedlagt slik påstand: 

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Ankemotparten er enig med tingretten i at Utlendingsnemndas vedtak og etterfølgende beslutninger er ugyldige som følge av at UNE har lagt feil faktum og feil vurdering av retursituasjonen til grunn.

A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved eventuell retur til Iran, jf utlendingsloven § 28, jf § 29. Hun har dermed krav på asyl, og UNEs avslag er dermed ugyldig.

Med hensyn til de faktiske forhold, må lagmannsretten legge til grunn ankemotpartens historie. Sentrale punkter i historien er at A konverterte fra islam til kristendom og lot seg døpe gjennom en såkalt hjemmekirke i Iran. Hun flyktet til Norge som følge av frykt for å ha blitt oppdaget av iranske myndigheter og representanter for den paramilitære organisasjonen Basij. I Norge har hun vært aktiv kristen og har deltatt i menighetsarbeid både i Kongsvinger og i Hemsedal.

UNE har lagt til grunn feil faktum i forhold til risikoen for at kristne konvertitter utsettes for forfølgelse i Iran. Risikoen for vilkårlig arrestasjon, langvarig fengsling, tortur og dødsstraff er reell, og den er ikke begrenset til profilerte eller meget aktive kristne. Risikoen for forfølgelse har økt de siste årene, og rundt 300 kristne er blitt arrestert siden juni 2010.

På denne bakgrunn må det legges til grunn at A risikerer forfølgelse ved en retur til Iran. Risikoen for forfølgelse forsterkes i As tilfelle ved at hun allerede er kjent for myndighetene og at hun er i søkelyset til ett av Basijs medlemmer. Hennes kristne aktivitet i Norge er i seg selv tilstrekkelig til å medføre fare for forfølgelse ved retur til Iran. A står i fare for forfølgelse både av myndighetene og av enkeltpersoner.

UNE legger i sitt vedtak til grunn at A ved en retur ikke vil opptre på en slik måte at hun havner i myndighetenes søkelys. I den grad hun vil legge bånd på sin religionsutøvelse, vil det i så fall være som følge av risikoen for forfølgelse. Dette gir i seg selv rett til beskyttelse, jf Rt-2012-494. Den omstendighet at UNE ikke vurderte dette, er i seg selv en feil ved vedtaket som medfører ugyldighet.

Ut fra det ovenstående har tingretten korrekt konkludert med at UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger, er ugyldige.

Det er nedlagt slik påstand: 

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda erstatter As sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten, og bemerker:

Saken står både faktisk og rettslig i vesentlig samme stilling for lagmannsretten som for tingretten. For lagmannsretten er partene enige om at det er Utlendingsnemndas vedtak 17. november 2011 og beslutningen 17. august 2012 om ikke å omgjøre vedtaket, som er gjenstand for prøving.

Avgjørelsen av om vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 er oppfylt, bygger på et rettsanvendelsesskjønn som domstolene fullt ut kan prøve. Ved gyldighetsprøvingen skal retten bygge på faktum på de respektive avgjørelsestidspunkter, jf Rt-2012-1985 avsnitt 81 og 98 med videre henvisninger. Det kan likevel ses hen til nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, men det er i denne saken ikke foranledning til å gå nærmere inn på denne problemstilling.

Det sentrale spørsmål i nærværende sak er om As asylhistorie skal legges til grunn for vurderingen av hennes beskyttelsesbehov. Hennes forklaring om de forhold i Iran som begrunner asylsøknaden, underbygges ikke av andre, uavhengige opplysninger i saken. Hovedtrekkene i historien, herunder om hennes konvertering fra islam til kristendom, hennes dåp og deltakelsen i en hjemmekrike i Iran, er i all hovedsak opprettholdt fra asylintervjuet foretatt av UDI 16. august 2010 og gjennom den rettslige behandling. Enkelte andre sider ved forklaringen kommer lagmannsretten tilbake til nedenfor.

UDI og flertallet i UNE fant ikke tilstrekkelig sannsynliggjort en velbegrunnet frykt for forfølgelse som kan knyttes til en eller flere av forfølgelsesgrunnene i utlendingsloven § 28, jf § 29, jf det siterte innledningsvis. Oslo tingrett fant det i utgangspunktet påfallende at A ikke har kunnet skaffe bekreftelse på hvem hun er. Det heter videre at det «vanskeligste for retten å forstå er saksøkers reiserute fra Iran til Norge». Selv om det forelå usikkerhetsmomenter knyttet til As forklaring, kom tingretten til at «historien i store trekk kan være riktig». Ut fra et lempet beviskrav, jf nærmere nedenfor, kom tingretten til at UNE hadde bygget på feil faktum og feil risikovurdering, og opphevet UNEs vedtak.

Om beviskravene knyttet til asylforklaringer, heter det i Rt-2011-1481 avsnitt 44-46:

Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og - etter 2008-loven - også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a:
Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.
Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Lagmannsretten er enig med staten i at det må utledes av ovennevnte avgjørelse at unntaket fra overvektsprinsippet med hensyn til asylhistorien, bare kommer til anvendelse i de tilfeller hvor asylsøkeren selv har medvirket til å opplyse saken «så langt det er rimelig og mulig».

Unntaket fra overvektsprinsippet er begrunnet i de begrensede muligheter asylsøkere ofte vil ha med hensyn til å sannsynliggjøre sin asylhistorie. Forholdene i asylsøkernes hjemland vil ofte være slik at innhenting av pålitelig dokumentasjon eller uavhengige opplysninger i sin alminnelighet, på det nærmeste er utelukket. Asylsøkerens forklaring - i første rekke til utlendingsmyndighetene - vil dermed i de fleste tilfelle være det sentrale grunnlag for vurderingen av behovet for beskyttelse.

I hvilken utstrekning en forklaring fra en asylsøker isolert sett vil være tilstrekkelig til å oppfylle overvektsprinsippet, kan det vanskelig sies noe generelt om. Utlendingsmyndighetene - og eventuelt i neste omgang domstolene - må ved slike vurderinger blant annet se hen til at asylsøkere i alminnelighet vil ha en meget sterk interesse i å få opphold i Norge, uavhengig av om de har et reelt beskyttelsesbehov eller ikke. Mange kommer til landet ved hjelp av profesjonelle menneskesmuglere, og det er ikke tvilsomt at disse ofte vil ha kunnskap om de enkelte mottakerlands asylpraksis, herunder om hvilke omstendigheter som gir grunnlag for opphold.

Lemping av beviskravene må betraktes som et virkemiddel for å sikre at reelle asylsøkere får opphold i Norge, selv om asylforklaringen ikke anses som overveiende sannsynlig. I dette perspektiv er det etter lagmannsrettens syn naturlig å kreve at asylsøkeren selv medvirker til å opplyse saken i den utstrekning det er «rimelig og mulig». Hvor mye som skal kreves, vil avhenge av omstendighetene i den enkelte sak, herunder av hvor byrdefullt det vil være for asylsøkeren å yte den nødvendige medvirkning. Overfor den som uten rimelig grunn ikke medvirker i nødvendig utstrekning, kan det ikke ses å foreligge noen rettspolitisk begrunnelse for å anvende en lempeligere bevisvurdering. For øvrig vil manglende medvirkning i seg selv i betydelig grad kunne svekke asylsøkerens troverdighet.

A har etter det opplyste ikke bidratt til å dokumentere eller avklare sin identitet. Utlendingsmyndighetene vet således fortsatt ikke om A er ankemotpartens virkelige navn, eller hvor hun kommer fra. Det fremgår av UDIs vedtak at det er foretatt undersøkelser i fingeravtrykksdatabasen Eurodac og i Schengen informasjonssystem (SIS), uten resultat.

Etter lagmannsrettens syn er medvirkning til avklaring av identitet en sentral forpliktelse for asylsøkere, jf også utlendingsloven § 83 andre ledd. Samtidig antas det at slike opplysninger i mange tilfeller lettere vil kunne fremskaffes, enn opplysninger om andre faktiske forhold i en asylhistorie. Dette må vektlegges ved avgjørelsen av hvilken medvirkning fra asylsøkerens side som må anses rimelig og mulig i det enkelte tilfelle. Særlig hensett til de opplysninger A har gitt om det nettverk hun hadde i Iran, og til forklaringen fra landrådgiver Sidsel Wiborg fra Landinfo om mulighetene for å fremskaffe bekreftelse på identitet gjennom advokat i Iran, finner lagmannsretten det påfallende at hun ikke i det minste har forsøkt å gjøre dette. Sammenholdt med de forhold som behandles nedenfor, trekker den manglende aktivitet klart i retning av at A ikke har noe ønske om at hennes identitet klarlegges.

A har etter lagmannsrettens syn ikke gjort det som er rimelig og mulig for å opplyse saken, med hensyn til avklaring av sin identitet. Hun har heller ikke bidratt til å opplyse saken hva gjelder hennes reise til Norge, jf nærmere nedenfor. Det dreier seg her om opplysninger som for det første vil være viktige for vurderingen av hennes øvrige forklaring, og for det andre generelt sett vil være mulig å verifisere, eller i alle fall - særlig for så vidt gjelder reiseruten - mulig å underbygge med mer detaljerte og i alle fall i noen grad kontrollerbare opplysninger. På denne bakgrunn er det etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for å anvende lempede beviskrav på As asylhistorie.

Som det fremgår ovenfor, foreligger det i denne saken ingen uavhengige opplysninger som underbygger As forklaring om de forhold i Iran som begrunner hennes asylsøknad. Også for lagmannsretten blir dermed bedømmelsen av hennes troverdighet avgjørende for sakens utfall.

Det er to forhold, i tillegg til den manglende medvirkning til avklaring av sin identitet, som i særlig grad svekker As troverdighet. For det første gjelder dette det lagmannsretten oppfatter som en glidning i og tilpasning av hennes forklaring omkring forholdene i familien, særlig hva angår faren. For det andre gjelder det forholdene knyttet til utreisen fra Iran.

Med hensyn til forholdene i familien, gir As asylintervju etter lagmannsrettens vurdering et bilde av en harmonisk og - etter forholdene - liberal familie. Hun forklarte innledningsvis i intervjuet at hun ønsket å bli lærer og klarte opptaksprøven, men fordi hun «ikke holdt bønn og ikke brukte hijab», kom hun ikke inn på studiet. For lagmannsretten forklarte hun at «hijab» i asylintervjuet betyr et mer tildekkende plagg enn et hodeplagg, og at hun bar slikt hodeplagg som vi i Norge kjenner som hijab. Særlig sett i lys av hennes øvrige forklaring, herunder at hun heller ikke «holdt bønn», finner lagmannsretten denne presiseringen noe påfallende.

A forklarte videre at hennes problemer startet da det flyttet inn en familie i nabolaget, med en sønn, B, som var «basij og fundamentalist, veldig reaksjonær». Hennes familie prøvde da å være «veldig forsiktige», slik at B ikke skulle skape problemer for dem. Hun forklarte videre at Bs familie kom hjem til dem for å fri, og det heter videre: «Kulturelt passet vi ikke sammen, så jeg avslo».

A forklarte også om sitt forhold til en mann ved navn C, som arbeidet i samme firma som henne. Hun forklarte at det ble etablert en seriøs relasjon mellom dem, og at C en dag kjørte henne hjem «på hjørnet der vi bodde». Dette skal ha blitt oppdaget av B, som skal ha rettet trusler mot henne. På spørsmål om hun møtte C utenom jobben, svarte A i asylintervjuet at de gikk ut sammen. Hun forklarte videre at det var en «veldig dyp relasjon» mellom dem. På spørsmål om hennes foreldre visste om forholdet, svarte hun at hun hadde sagt det. Og på spørsmål om hvordan de reagerte på dette, svarte hun: «De overlot det til oss».

Det fremgår videre at A og hennes familie støttet kandidaten Mousavi ved presidentvalget i 2009. Mousavi, som ble ansett som en moderat kandidat, tapte valget for sittende president Ahmadinejad. A forklarte at demonstrasjonene begynte etter Ahmadinejads seier, og at «vi deltok i disse». Videre heter det: «En dag hjemme hos foreldrene mine ropte de Allah o akbar/Gud er stor, det var en protest mot valget, og så oppdaget de at denne gutten filmet dem.»

A forklarte også - og har opprettholdt under domstolsbehandlingen - at familien lot henne reise til «høysletta» for en periode, slik at hun skulle komme unna B, og for at familien «kunne flytte og komme seg fra dette nabolaget». Etter at hun kom tilbake fra høysletta forklarte hun at hun gjenopptok kontakten med C og fortsatte med «aktivitetene», herunder deltakelsen i hjemmekirken.

Det fremgår av tingrettens dom at A i sin forklaring under hovedforhandlingen uttalte at hennes far hadde truet henne på livet. Dette har ikke fremkommet i saken tidligere. For lagmannsretten har hun fastholdt og utdypet dette, og fremstilte faren som en tradisjonell og streng muslim som hun frykter vil drepe henne dersom hun returnerer til Iran. Selv om det er hennes konvertering som skal ha utløst drapstruslene, er det bildet som nå tegnes av faren etter lagmannsrettens syn vanskelig å forene med fremstillingen av hennes familieforhold i asylintervjuet, kanskje særlig det som fremgår om foreldrenes holdning til forholdet til C.

Når det gjelder utreisen, har A for lagmannsretten fastholdt at hun reiste ut fra Imam Khomeini-flyplassen i Teheran ved hjelp av en menneskesmugler. Hun har forklart at hun forut for reisen ikke kjente til hvor hun skulle, og at hun ikke på noe tidspunkt på reisen, som foregikk uten mellomlandinger, ble gjort kjent med - eller ble klar over - hvor hun skulle. Først ved ankomst til Oslo, etter en ca fire timers biltur fra den ukjente flyplassen, ble hun klar over at hun var i Norge.

Landrådgiver Sidsel Wiborg har forklart at utreise fra Imam Khomeini-flyplassen er strengt kontrollert, med flere kontrollpunkter før ombordstigning. Den siste kontrollen utføres av representanter for Revolusjonsgarden. Wiborg opplyste at spørsmål om mulighetene for utreise fra denne flyplassen uten eller med falske identitetspapirer har vært tema for Landinfo i en årrekke. Ifølge Wiborg er det ikke kjente eksempler på at dette har vært gjort.

Vitnet Mojtaba Sameinejad, som er tilknyttet Amnesty, forklarte på sin side at dette er fullt mulig og at det skjer ofte.

Slik saken er opplyst kan det ikke ses bort fra at det vil være mulig å ta seg ut av Iran gjennom den aktuelle flyplassen uten gyldige reisedokumenter, men på bakgrunn av opplysningene fra Landinfo, fremstår dette som lite sannsynlig.

Det er imidlertid særlig de øvrige forhold i As forklaring om reisen, som lagmannsretten finner lite troverdige. For det første pekes på at utreisen etter det opplyste var planlagt gjennom en venninne av As søster, og finansiert av søsteren med tilsvarende ca 47 000 kroner. Under planleggingen befant A seg ifølge asylintervjuet ca to måneder i Teheran. Etter lagmannsrettens syn har det under slike omstendigheter i utgangspunktet formodningen mot seg at hun på forhånd ikke hadde noen som helst kunnskap om hvor hun skulle. Når det så gjelder forklaringen om at hun gjennomførte reisen helt frem til Oslo før hun ble klar over reisemålet, er denne etter lagmannsrettens syn helt usannsynlig.

Dersom utreisen har skjedd på den måte A beskriver, foreligger det ingen rimelig forklaring på at hun ikke i alle fall på et tidlig tidspunkt ble klar over reisemålet. Det foreligger ingen opplysninger om at flyplassen i Teheran skiller seg fra andre internasjonale flyplasser med hensyn til informasjon i avgangshaller og i gater. I alle fall ved ombordstigning må reisemålet antas å være klart for de reisende. Det er heller ingen holdepunkter for at det ombord i fly fra Iran Air før avgang ikke sies noe om hvor flyet skal, og etter landing hvor flyet befinner seg.

Lagmannsretten anser det ikke tvilsomt at A har forklart seg uriktig om utreisen fra Iran, og det foreligger ingen opplysninger i saken som kan gi en plausibel forklaring på årsaken til dette. Sammenholdt med de øvrige forhold som er behandlet ovenfor, medfører dette at As troverdighet er svekket i en slik grad at asylhistorien - som utelukkende baserer seg på hennes forklaring - ikke kan anses overveiende sannsynlig.

Da det ikke er sannsynliggjort at A var forfulgt i hjemlandet på grunn av religiøs aktivitet, foreligger det heller ingen reell risiko for at hun vil bli utsatt for forfølgelse på dette grunnlag ved retur til Iran. Hennes religiøse aktivitet under oppholdet i Norge tilsier ikke noe annet resultat. Denne aktivitet er det - når hennes forklaring om konvertering og kristen aktivitet i Iran ikke kan legges til grunn - mest naturlig å anse som et forsøk på å underbygge asylhistorien. Det er dermed ikke grunn til å anta at hun ved retur til Iran vil opptre slik at aktiviteten i Norge vil medføre forfølgelse, verken fra myndighetene eller fra andre.

Lagmannsretten er etter dette kommet til samme resultat som UNEs flertall, og det hefter ingen feil ved flertallets bevisbedømmelse eller rettsanvendelse. Staten v/Utlendingsnemnda blir dermed å frifinne.

Sakskostnader

Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten fra A.

Spørsmålet blir så om det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig helt eller delvis å frita A for erstatningsansvaret, jf tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

I nærværende sak som i de fleste saker om overprøving av vedtak i asylsaker, er det klart at saken har stor velferdsmessig betydning for asylsøkeren. Styrkeforholdet mellom partene kan da isolert sett tilsi fritak for erstatningsansvaret, jf § 20-2 tredje ledd bokstav c. Det må imidlertid også foretas en vurdering av om det forelå tilstrekkelig god grunn til å få saken prøvd for domstolene, jf Schei m.fl. Tvisteloven, 2. utgave, bind I side 710 og Rt-2012-209, særlig avsnitt 17.

For lagmannsretten har saken ikke budt på tvil. Idet A vant frem med søksmålet i tingretten, og det således er staten som har anket til lagmannsretten, må imidlertid vurderingen av om det forelå god grunn i dette tilfellet ta utgangspunkt i situasjonen ved saksanlegget for tingretten.

Et moment som i utgangspunktet kan trekke i retning av at det forelå god grunn til å prøve saken for domstolene, er at UNEs vedtak er avsagt under dissens. Hvilken vekt dissens i den avgjørelse som bringes inn for domstolene bør tillegges ved den aktuelle vurdering, må bedømmes konkret ut fra sakens og dissensens karakter. I dette tilfellet dreier det seg om en kortfattet dissens fra et nemndmedlem, som etter lagmannsrettens syn i liten grad var egnet til å predikere noe om utfallet av en domstolsprøvelse. Dissensen kan dermed ikke tillegges avgjørende vekt.

Det er heller ikke andre forhold ved avgjørelsen eller UNEs behandling av saken som etter lagmannsrettens syn ga god grunn til saksanlegg.

Avgjørende for vurderingen blir lagmannsrettens bedømmelse ovenfor av As forhold, særlig når det gjelder den manglende medvirkning til avklaring av identitet, og hennes forklaring om reisen til Norge. På bakgrunn av disse omstendigheter, som har hatt avgjørende betydning for realitetsavgjørelsen, er hun den nærmeste til å bære risikoen for det utfall saken fikk i ankeinstansen. Hun har vært kjent med og hatt rådighet over de aktuelle forhold under utlendingsmyndighetenes behandling av saken og under domstolsbehandlingen.

Etter en samlet vurdering foreligger ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita for erstatningsansvaret vedrørende sakskostnadene for lagmannsretten. Tilsvarende gjelder sakskostnadene for tingretten, jf tvisteloven § 20-9 andre ledd.

Advokat Stub har for lagmannsretten fremlagt sakskostnadsoppgave på til sammen 57 650 kroner, hvorav 52 650 kroner utgjør salær. Oppgaven er eksklusiv merverdiavgift.

Kostnadene anses nødvendige og oppgaven legges til grunn, jf tvisteloven § 20-5 første ledd.

I tillegg kreves dekket ankegebyr, som utgjør 23 220 kroner. Kravet tas til følge.

For Oslo tingrett fremla advokat Bratterud sakskostnadsoppgave på til sammen 66 420 kroner, hvorav 63 450 kroner utgjør salær. Oppgaven er eksklusiv merverdiavgift.

Kostnadene anses nødvendige og oppgaven legges til grunn, jf tvisteloven § 20-5 første ledd.

Dommen er enstemmig.

På grunn av reisefravær hos noen av rettens medlemmer, var det ikke mulig å avsi dommen innen lovens frist, jf tvisteloven § 19-4 femte ledd. Partene ble gjort oppmerksom på dette ved avslutningen av ankeforhandlingen.

Domsslutning 

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom betaler A til staten v/Utlendingsnemnda sakskostnader for lagmannsretten med 80.870 - åttitusenåttehundreogsytti - kroner, og for tingretten med 66.420 - sekstisekstusenfirehundreogtyve - kroner.

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-50622 Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) § 28, § 29. Beviskrav i asylsaker. (02.01.2014)

    Saken gjaldt en iransk kvinne som oppga å ha konvertert til kristendom i Iran. Lagmannsretten kom til at asylforklaringen ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort, og opprettholdt Utlendingsnemndas avslag.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo