Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-63772
Dokumentdato : 04.02.2014

Utlendingsrett. Utvisning. Utlendingsloven § 66 og § 70.

Utvisning av utlending som hadde gjort seg skyldig i gjentatte og grove overtredelser av utlendingsloven. Overtredelsen karakterisert som meget grov. Spørsmålet for lagmannsretten var om utvisning var uforholdsmessig etter utlendingsloven § 70. Utlendingsmyndighetenes behandlingstid i saken var lang. Utlendingen hadde giftet seg med norsk borger, kjøpt bolig, hatt arbeid og fått to barn i løpet av saksbehandlingstiden. Under en viss tvil fant lagmannsretten, etter en samlet vurdering, at utvisning likevel ikke var et uforholdsmessig tiltak. Det ble lagt avgjørende vekt på at innreiseforbudet for utlendingen var begrenset til to år.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om utvisning med innreiseforbud i to år og nemndas vedtak om avslag på søknad om familiegjenforening, samt nemndas beslutninger om ikke å omgjøre vedtakene.

A, som er født 0.0.1980 i Jordan, kom til Norge 11. juli 2003 og søkte asyl her.

Ved utfylling av skjema for asylregistrering 14. juli 2003 oppgav han at han het A1 og at han var født i Jenin, en flyktningleir i Palestina. Ved ankomsten til Norge var han ikke i besittelse av pass eller annet godkjent reisedokument, men han hadde med et ID-kort som han leverte til politiet.

I egenerklæring 16. juli 2003 fastholdt han opplysningene gitt ved asylregistreringen. Som asylmotiv oppga han frykten for å dø ved å bo i flyktningleiren i Palestina. Han viste til at han og familien ble utsatt for «sjikane, slag, tortur, drap, forfølgelse, beleiring» i Jenin flyktningleir. Han opplyste at den eldste broren hans ble uskyldig drept og at en annen bror, som ble fengslet uten grunn, hadde vært fengslet i over to år.

Også i asylintervju 1. august 2003 fastholdt A de tidligere gitte opplysninger, herunder at hans navn var A1. Han beskrev i detalj oppvekst og tilværelse i flyktningleiren i Jenin, og han grunnga nærmere hvorfor han hadde flyktet fra leiren for å søke asyl i Norge.

På bakgrunn av disse opplysningene sendte Utlendingsdirektoratet (UDI) 1. august 2003 brev til UNRWA i Jordan med forespørsel om asylsøkeren med oppgitt navn A1, var registrert som bosatt i flyktningleiren Jenin. UNRWA opplyste i brev 7. september 2003 at denne personen ikke fantes i registeret, og As daværende advokat ble underrettet om dette.

A fastholdt fortsatt, i brev til UDI 12. november 2003 fra advokaten, at den oppgitte identitet var riktig og at han hadde bodd i Jenin flyktningleir. Identiteten ble videre forsøkt underbygget 3. februar 2004 ved at advokaten sendte inn en bekreftelse på at en person ved navn A1 var født i flyktningleiren.

A fikk ved vedtak av 11. februar 2004 fra UDI avslag på sin søknad om asyl. UDI fant at han ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort sin identitet og tilknytning til Vestbredden. For UDI fremsto det fremlagte ID-kortet som uekte.

UDIs vedtak ble påklaget av A. I klagen, datert 1. mars 2004, ble hans asylforklaring fastholdt fullt ut. I brev 24. mars 2004 opplyst hans advokat at det ville bli gjort forsøk på å få fremlagt fra palestinske myndigheter et duplikat av hans ID-kort.

UDIs avslag på asylsøknaden ble 13. mai 2004 fulgt opp med forhåndsvarsel om utvisning, begrunnet i grovt brudd på utlendingsloven som følge av uriktig oppgitt identitet/nasjonalitet. UDI fant ikke grunnlag for å omgjøre sitt vedtak om å avslå asyl, og saken med klagen ble samme dag sendt til Utlendingsnemnda (UNE) til avgjørelse.

A fastholdt at hans oppgitte identitet og øvrige opplysninger var riktige i advokatens tilsvar 28. mai 2004 på forhåndsvarselet om utvisning. Også i brev fra advokaten 10. juni og 3. september 2004 ble det anført at de tidligere gitte opplysninger var korrekte. Sistnevnte brev var vedlagt et skriv fra A, hvor han fortsatt oppga at hans navn var A1.

Ved UNEs vedtak av 14. oktober 2004 ble klagen over UDIs avslag på asyl ikke tatt til følge. I vedtaket er det presisert at avgjørelsen innebærer at «klageren plikter å forlate landet frivillig».

A reiste til Sverige og søkte asyl der 22. desember 2004, fortsatt under navnet A1. Etter henvendelse fra svenske utlendingsmyndigheter aksepterte UDI 19. januar 2005 at Norge var ansvarlig for asylsøkeren i henhold til Dublin- forordningen.

A ble returnert til Norge 7. mars 2005.

Etter å ha fremlagt kopi av pass som viste hans riktige identitet og at han er fra Jordan, fremsatte A 6. april 2005 ny søknad om asyl i Norge. Han innrømmet at han tidligere hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet og nasjonalitet. I den nye asylsøknaden oppga han sitt korrekte navn A og opplyste at han var statsløs fra Jordan. Som asylgrunnlag oppga han at han var blitt forsøkt drept i Jordan. Han opplyste at han de fire siste årene før han forlot Jordan var blitt truet og forfulgt av en familie i Irbid som hevn for at en av hans brødre drepte en mann i 2008. En annen bror ble drept som hevn i 1999.

UNE besluttet 14. april 2005 at As sak skulle tas under behandling som en ny søknad om asyl, som først måtte behandles av UDI som første instans. Det ble vist til at A i forbindelse med den nye asylsøknaden hadde dokumentert sin tilknytning til et annet land, dvs. Jordan, og at han i søknaden hadde anført at han var truet på livet i hjemlandet. Det ble på denne bakgrunn foretatt nytt asylintervju av A 14. juni 2005.

A søkte om midlertidig arbeidstillatelse som asylsøker, og ved UDIs vedtak av 19. desember 2005 ble søknaden innvilget inntil asylsøknaden var avgjort av UDI.

Ved vedtak av 2. mars 2006 avslo UDI den nye søknaden om asyl, idet han ikke fylte vilkårene for å kunne anses som flyktning i henhold til utlendingsloven og flyktningkonvensjonen. Den forfølgelse han anførte at han ville bli utsatt for ved retur til hjemlandet, var uansett etter UDIs mening ikke av en slik art at den var omfattet av konvensjonen. Han ble henvist til å oppholde seg i andre deler av hjemlandet enn Irbid-området. UDI bemerket i vedtaket at den tidligere asylsaken, hvor han hadde søkt om asyl under en annen identitet og under andre anførsler, bidro til å svekke hans troverdighet. Av vedtaket fremgår at en eventuell klage fra A ville bli ansett som en begjæring om utsatt iverksettelse. I UDIs oversendelse av vedtaket ble det opplyst at fristen for å klage, utreisefristen samt fristen for begjæring om utsatt iverksettelse var tre uker fra vedtaket ble mottatt.

A påklaget vedtaket 17. mars 2006 og begjærte samtidig utsatt iverksettelse.

A giftet seg 8. september 2006 med norsk statsborger B. Han fremsatte 26. oktober 2006 søknad om familiegjenforening med ektefellen.

Ved beslutning av 20. juni 2007 samtykket UDI i utsatt iverksetting av vedtaket om avslag på asyl inntil klagesaken var endelig avgjort. UDI fant ikke grunnlag for å omgjøre sitt vedtak, og saken ble samme dag sendt UNE til avgjørelse.

A og ektefellen fikk 23. mai 2008 sitt første barn, og de kjøpte bolig i X 16. juni samme år.

Ved UNEs vedtak av 26. juni 2008 ble As klage over UDIs avslag på asylsøknaden, ikke tatt til følge. Nemnda stilte seg tvilende til As asylforklaring og bemerket at hans troverdighet var sterkt svekket fordi hans forklaring bar preg av å være lite utfyllende og delvis motstridende. I vedtaket er det også fremholdt at A i utgangspunktet fremsto med svekket troverdighet som følge av at han tidligere hadde oppgitt annen identitet og annet asylgrunnlag.

UDI fulgte opp avslaget 24. oktober 2008 med tilleggsforhåndsvarsel om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem. Det ble blant annet vist til at A hadde gitt vesentlig uriktige og villedende opplysninger til norske myndigheter. Varselet ble imøtegått av A.

Ved vedtak av 8. mai 2009 besluttet UDI utvisning. Det ble samtidig fastsatt et innreiseforbud på fem år. Samme dato avslo UDI As søknad om familiegjenforening, under henvisning til utvisningsvedtaket.

A begjærte utsatt iverksettelse av utvisningsvedtaket 4. juni og påklaget begge vedtakene 17. juni 2009.

A og ektefellen fikk 20. juli 2009 sitt andre barn.

Lensmannen i Y bekreftet 4. januar 2010 at A, som følge av hans klager til utlendingsmyndighetene, hadde gyldig opphold og arbeidstillatelse i Norge inntil saken var avgjort. Bekreftelsen fikk 3. januar 2011 og 3. januar 2012 påskrift fra politiet om at den fortsatt gjaldt som følge av hans klager.

UDI samtykket 28. desember 2010 i utsatt iverksettelse av utvisningsvedtaket, men fant ved oversendelse av klagene til UNE 29. desember 2010 ikke grunn til å omgjøre vedtaket.

I to vedtak av 9. mai 2012 avgjorde UNE klagesakene. I det ene vedtaket ble UDIs utvisningsvedtak opprettholdt, men klagen ble tatt delvis til følge ved at innreiseforbudet ble nedsatt fra fem til to år. I det andre vedtaket ble klagen over UDIs vedtak om avslag på søknaden om familiegjenforening ikke tatt til følge.

Utreisefrist for A ble i brev fra UNE 30. mai 2012 satt til 27. juni 2012.

A sendte 13. juni 2012 varsel om stevning til UNE, som oppfattet varselet som en anmodning om omgjøring av vedtakene. Anmodningen om omgjøring av vedtakene ble avslått av UNE ved beslutninger av 3. og 4. juli 2012.

Ved stevning til Oslo tingrett 16. juli 2012 reiste A søksmål mot staten v/Utlendingsnemnda med påstand om at nemndas vedtak av 9. mai 2012 var ugyldige. Han begjærte videre midlertidig forføyning med påstand om at staten skulle unnlate å effektuere utreisebeslutningen inntil rettskraftig dom foreligger.

Oslo tingrett avsa 6. februar 2013 dom og kjennelse med slik domsslutning: 

  1. I hovedkravet:
    Staten frifinnes.
  2. I kravet om midlertidig forføyning:
    Staten frifinnes.
  3. Innen 2 -to - uker plikter A å betale til Staten i saksomkostninger et beløp stort kr 46 950,- -
    kronerførtisekstusenåttehundreogfemti 0/100.

Tingretten har ikke gitt uttrykk for at det i tillegg til dom også er avsagt kjennelse i saken, men dette fremgår likevel klart ved at det for tingretten ble nedlagt separate påstander og truffet en egen avgjørelse som etter loven skal skje ved kjennelse.

A påanket dommen til Borgarting lagmannsrett ved ankeerklæring 27. februar 2013 med påstand om at UNEs to vedtak av 9. mai 2012, og beslutninger av 4. juli 2012, er ugyldige. I anken ble det i tillegg framsatt krav om midlertidig forføyning med påstand om at staten unnlater å effektuere UNEs vedtak av 9. mai 2012 inntil rettskraftig dom foreligger. I anketilsvar fra staten v/Utlendingsnemnda ble det nedlagt påstand om at anken forkastes.

Borgarting lagmannsrett avsa 24. juli 2013 kjennelse vedrørende kravet om midlertidig avgjørelse med slik slutning: 

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 4 000 - firetusen - kroner.
    Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.

Kjennelsen ble påanket til Høyesteretts ankeutvalg, som ved kjennelse av 9. september 2013 forkastet anken.

A reiste 5. desember 2013 tilbake til Jordan.

Ankeforhandling er holdt 23. og 24. januar 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. A var representert ved sin prosessfullmektig. Staten v/Utlendingsnemnda var også representert ved sin prosessfullmektigen. Rådgiver Heidi Torbal i UNE fulgte forhandlingene. A ble avhørt på telefon fra Jordan. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Det gjøres gjeldende at UNEs to vedtak av 9. mai 2012 er ugyldige.

UNEs vedtak i utvisningssaken er det sentrale for lagmannsrettens prøving. Det er enighet om at avslaget på familieinnvandring også vil være ugyldig, dersom lagmannsretten finner at utvisningsvedtaket er ugyldig.

Det bestrides ikke at de objektive grunnlag for utvisning etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a er oppfylt i denne saken. Det er på det rene at A ga uriktige opplysninger i forbindelse med asylsøknaden i 2003.

Tvisten knytter seg til forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 70. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8 og Barnekonvensjonen (BK) er også av betydning ved forholdsmessighetsvurderingen.

Når «forholdets alvor» skal vurderes etter utlendingsloven § 70, må det foretas en konkret vurdering av de overtredelser som begrunner utvisningsvedtaket.

Det anføres at det kun er UNEs første grunnlag for utvisning - de uriktige opplysningene som ble gitt da A søkte asyl i 2003 - som medfører grovt brudd på utlendingsloven. Det andre og det tredje grunnlaget for utvisning i UNEs vedtak må lagmannsretten se bort fra. UNE har i ettertid gått tilbake på det tredje grunnlaget om ulovlig arbeid i Norge i to år. Det andre grunnlaget - som gjelder ulovlig opphold i Schengenområdet - kan heller ikke hensyntas ved forholdsmessighetsvurderingen. At A ikke forsto at han ikke kunne reise til Sverige etter endelig avslag på den første asylsøknaden, er klart unnskyldelig. Det vises til UNEs vedtak, hvor det kun fremgår at han pliktet å forlate «landet» frivillig.

Når det gjelder uriktig identitet/nasjonalitet som grunnlag for utvisning, må det tillegges betydning at A ga de uriktige opplysningene i en fluktsituasjon - som asylsøker. Gode grunner taler for en mildere behandling av uriktige opplysninger i en asylsøknad, som gis i forbindelse med en subjektiv frykt, enn uriktige opplysninger i andre søknader etter utlendingsloven. Det må legges til grunn at A hadde en sterk subjektiv frykt for sitt liv. Dette formildende moment senker alvorlighetsgraden av forholdet. Også hans gode oppførsel i Norge i ettertid må her tillegges vekt. Det vises til EMDs storkammeravgjørelse i saken Maslov mot Østerrike (EMD-2003-1638).

Det anføres at når forholdets alvor etter dette veies opp mot en samlet vurdering av As tilknytning til Norge, blir utvisning et uforholdsmessig tiltak.

Både A og ektefellen hadde en berettiget forventning om at han kunne få bli her i landet. Det må ha betydning at UNE valgte å gi ham en ny sjanse ved retur fra Sverige i 2005. Etter at han forklarte seg om sin riktige identitet og dokumenterte denne, ble det en ny asylsak med nytt asylintervju, ny runde i UDI og klageadgang samt midlertidig arbeidstillatelse. Det var grunn til å tro at den forrige utvisningssaken, dvs. forhåndsvarselet i 2004, var henlagt. Først da han i oktober 2008 fikk tilleggsforhåndsvarsel om utvisning, burde han og ektefellen forstå at hans fremtid i Norge var usikker. Da hadde han jobb i Norge, hadde giftet seg med en norsk statsborger, kjøpt bolig her og fått sitt første barn.

UNEs utvisningsvedtak medfører familiesplittelse. Det er urealistisk at ektefellen og barna kan dra til A i Jordan. Familiesplittelsen må vektlegges ved forholdsmessighetsvurderingen, jf. Rt-2005-229 avsnitt 47.

Hensynet til A selv tilsier at han må få bli i Norge. Det vises til at han er godt integrert i det norske samfunn. Han har norsk ektefelle og to barn som han har bodd sammen med siden de ble født. Videre har han tatt fagbrev og arbeidet seg opp i bedriften hvor han er ansatt. Han har også bidratt svært positivt i lokalmiljøet der han bor, blant annet ved at han har skapt flere arbeidsplasser.

Det anføres at A i praksis fyller alle vilkårene for å være omfattet av den såkalte Maria Amelie-instruksen. Også dette forhold må vektlegges ved forholdsmessighets-vurderingen.

Hensynet til As familie taler videre mot utvisning. Det må legges til grunn at han og ektefellen er sterkt knyttet til hverandre og at det er han som er familiens hovedforsørger. Det anføres at utvisningsvedtaket er særlig belastende for As barn. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn etter utlendingsloven § 70, jf. også Barnekonvensjonens artikler 3, 8 og 9. Det er intet krav om at barna skal være særlig sårbare. Uansett er barna i denne saken små, og de må da anses sårbare på grunn av alder, jf. Høyesteretts dom i Nunez-saken, Rt-2009-534 avsnitt 88.

Også hensynet til barnas identitet, jf. Barnekonvensjonens artikkel 8, tilsier at A ikke utvises. Det vises til at barnas mor er etnisk norsk og ikke kan bevare barnas arabiske identitet så lenge A er utvist.

I denne saken må utlendingsmyndighetenes lange saksbehandlingstid veie tungt ved forholdsmessighetsvurderingen. Saksbehandlingstiden må regnes fra 11. juli 2003 da A innleverte det falske ID-kortet. Allerede da forelå det utvisningsgrunnlag. I Nunez-saken, jf. avsnitt 82 i EMDs dom Nunez mot Norge (EMD-2009-55597), ble saksbehandlingstiden regnet fra det tidspunkt staten fikk «tips» om at hun kanskje hadde løyet om sin identitet. UDI må i alle fall anses for å ha fått tips om at As asylhistorie var falsk i september 2003.Det vises til bekreftelsen 7. september 2003 fra UNRWA om at A aldri hadde vært registrert som flyktning i Jeninleiren.

Under enhver omstendighet må saksbehandlingstiden anses å løpe fra 2005. Det vises til at A ved retur fra Sverige forklarte om sin rette identitet og innrømmet at hans tidligere forklaring var falsk. Først fire år senere - i mai 2009 - forelå UDIs utvisningsvedtak, og ytterligere tre år senere forelå UNEs vedtak. Det er staten som må bebreides for at det har gått hele syv år fra As fulle innrømmelse til endelig vedtak. Det er ingenting i veien for at et utvisningsvedtak fattes før eller parallelt med asylvedtak. Uansett om det skulle være vanlig forvaltningspraksis å fatte asylvedtak først, er det ikke et holdbart argument, jf. avsnitt 82 i EMDs dom i Nunez-saken. Det vises også til forvaltningspraksis, særlig UNEs vedtak 8. oktober 2013 som gjaldt klage over vedtak fra UDI vedrørende utvisning.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas to vedtak av 09.05.2012, samt beslutninger av 03.07.2012 og 04.07.2012, er ugyldige.
  2. A tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Det gjøres gjeldende at tingrettens dom bygger på korrekt rettsanvendelse og bevisbedømmelse og at dommen også i resultatet er korrekt. UNEs to vedtak og etterfølgende beslutninger er gyldige.

Det er enighet om at problemstillingen for lagmannsretten er begrenset til spørsmålet om utvisning med innreiseforbud i to år er uforholdsmessig etter utlendingsloven § 70.

Ved forholdsmessighetsvurderingen skal det på den ene siden sees hen til alvoret i det forhold som ligger til grunn for utvisningen og på den annen side As tilknytning til Norge. Utgangspunktet for vurderingen er at det er tale om utvisning av en person som verken har eller har hatt en regulær tillatelse til opphold i Norge. En person uten oppholdstillatelse plikter å reise ut av landet uten at det fattes et særskilt utvisningsvedtak.

Det anføres at alene de feilaktige opplysningene i forbindelse med As første asylsøknad danner grunnlag for utvisning.

De forhold som ligger til grunn for utvisningen må karakteriseres som meget grove. Det å oppgi falsk identitet, å gi uriktige opplysninger og å benytte falske dokumenter er forhold som ligger i kjernen av de kontrollhensyn utlendingsloven skal ivareta. Ved ankomst til Norge og gjentatte ganger senere oppga A falsk identitet, uriktig nasjonalitet og oppdiktet asylgrunnlag. Han hadde fabrikkert en lang asylforklaring. Uriktige opplysninger bryter tillitsforholdet mellom myndighetene og utlendingen, og de er også straffbare etter straffeloven § 166 og utlendingsloven § 108.

Subjektiv skyld må vektlegges som et moment i forholdsmessighetsvurderingen. Det vises til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 280. As uriktige opplysninger fremstår som en bevisst og planlagt forledelse av myndighetene.

Det bestrides at det er formildende at uriktige opplysninger blir gitt i forbindelse med en asylsøknad. Det er ingen holdepunkter for dette verken i lov, forarbeider eller rettspraksis. Heller ikke reelle hensyn tilsier noe slikt. I forvaltningspraksis er det lagt til grunn at dette er uten betydning, jf. blant annet UNEs vedtak av 26. januar 2011. En utlending har uansett et selvstendig ansvar for å gi korrekte opplysninger. I denne saken dreier det seg dessuten om en forsettlig overtredelse - A løy bevisst. Hans angivelige subjektive frykt er under ingen omstendighet sannsynliggjort.

Det må anses på det rene at A har en tilknytning til Jordan. Det er der han har vokst opp og har sin familie. Han kom til Norge fra Jordan i voksen alder.

Når det gjelder As tilknytning til Norge gjennom utdanning, arbeid og familieliv, anføres at denne tilknytningen i saken her må tillegges liten vekt. Det vises til at tilknytningen er skapt uten regulær oppholdstillatelse her i landet.

Det bestrides at Maria Amelie-instruksen skal kunne tillegges betydning ved forholdsmessighetsvurderingen. Instruksen er ikke relevant for denne saken. A kan velge å fremme en søknad i tråd med instruksen når han nå oppholder seg i Jordan, men det sannsynlige utfallet av en slik søknad kan ikke trekkes inn i vurderingen av saken her, jf. avsnitt 87 i Rt-2010-1430.

Utvisningsvedtaket er heller ikke uforholdsmessig overfor ektefellen eller barna. Utgangspunktet for forholdsmessighetsvurderingen i denne saken er at innreiseforbudet av hensynet til barna er begrenset til to år.

Ankemotparten er enig med ankende part i at det er lite realistisk å tro at familielivet vil kunne fortsette i Jordan. Familiesplittelsen kan imidlertid ikke tillegges avgjørende vekt. Verken utlendingsloven § 70 første ledd annet punktum eller Barnekonvensjonens artikler 3, 8 eller 9 er til hinder for at det treffes vedtak om utvisning. Det følger av Høyesteretts praksis at det normale er at en utvisning vil gripe inn i et etablert familieliv på en belastende måte. Det er ingen opplysninger i saken som tilsier at det vil foreligge uvanlig store belastninger verken for ektefellen eller barna. At barnas arabiske kultur ikke vil bli ivaretatt så lenge innreiseforbudet varer, er en normalsituasjon i utvisningssaker hvor mor og far har forskjellig nasjonalitet.

Saksbehandlingstiden i denne saken tilsier ingen annen vurdering av utvisningens forholdsmessighet. Myndighetene fikk en ny asylsøknad til behandling da A returnerte fra Sverige. Beregningen av saksbehandlingstiden må ta utgangspunkt i det endelige avslaget på asylsøknad nr. 2, dvs. UNEs vedtak i juni 2008. Utvisningsvedtaket ble fattet av UDI i mai 2009, knapt ett år senere. Saksbehandlingstiden fra den nye asylsøknaden i 2005 til UDIs utvisningsvedtak i 2009 kan uansett ikke anses unormalt lang.

EMDs dom i saken Nunez mot Norge tilsier ikke noen annen vurdering. I Nunez-saken var det tale om å treffe vedtak om tilbakekall av bosettings- og arbeidstillatelse, da det ble kjent at Nunez hadde gitt uriktige opplysninger. Myndighetene valgte å treffe tilbakekallsvedtakene før utvisningssaken ble påbegynt. Som påpekt av EMD, var det i Nunez' tilfelle imidlertid ingen grunn til å vente med utvisningsvedtaket, jf. dommens avsnitt 82. Saken til A ligger annerledes an. I hans tilfelle skulle utlendingsmyndighetene vurdere en ny asylsøknad, hvor han hadde anført at han fryktet for sitt liv. I en slik situasjon var det nærliggende å ferdigbehandle asylspørsmålet før det ble fattet et eventuelt vedtak om utvisning.

Lang saksbehandlingstid kan uansett ikke være utslagsgivende ved forholdsmessighets-vurderingen. Det vises til at i Nunez-saken var den lange saksbehandlingstiden fra Nunez innrømmet at hun hadde gitt uriktige opplysninger til UDI fattet utvisningsvedtak i saken, ikke alene avgjørende. Som det fremgår av EMDs dom, var lang saksbehandlingstid bare ett av flere momenter som EMD tilla vekt.

Det bestrides ikke at det gikk lang tid fra UDIs utvisningsvedtak i 2009 til UNEs endelige vedtak i 2012, men heller ikke denne saksbehandlingstiden bør få betydning. Det vises til at tidsbruken hadde sammenheng med at UNE valgte å vente på EMDs dom i Nunez-saken.

Tidsmomentet i saken her kan uansett ikke tillegges særlig vekt. A har aldri hatt noen berettiget forventning om å få bli i landet. Begge ektefellene kjente til det første utvisningsvarselet fra 2004. De hadde ingen grunn til å tro at A ikke ville bli utvist. Det vises til at ekteskapet ble inngått etter UDIs avslag på asylsøknad nr. 2. Første barn ble også født etter dette avslaget. Det yngste barnet ble født etter at UNE opprettholdt vedtaket om utvisning. Rettspraksis viser at det ikke er noen unormal lang saksbehandlingstid her, jf. Rt-2009-546 avsnitt 35 og Rt-2010-1430 avsnitt 84.

Det er nedlagt slik påstand: 

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens kostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Det følger av utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a at en utlending uten oppholdstillatelse kan utvises når utlendingen grovt har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven, eller unndrar seg gjennomføringen av et vedtak som innebærer at vedkommende skal forlate riket.

Partene i saken er enige om at grunnvilkåret for utvisning etter utlendingsloven § 66 er til stede i denne saken. Lagmannsretten legger dette til grunn.

Spørsmålet i saken er om utvisning av A er uforholdsmessig etter utlendingsloven § 70 første ledd, som lyder slik:

En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Denne bestemmelsen gir anvisning på en avveining mellom forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket. Det er tale om et rettsanvendelsesskjønn, hvor domstolene har full prøvelsesrett, jf. Rt-2005-229 og Rt-2009-534.

I UNEs vedtak er det angitt tre grunnlag for utvisning. I ettertid har UNE gått tilbake på det tredje grunnlaget om ulovlig arbeid i Norge i to år. Lagmannsretten er enig med ankende part i at heller ikke det andre grunnlaget - som gjelder ulovlig opphold i Schengenområdet - bør hensyntas ved forholdsmessighetsvurderingen. I UNEs vedtak heter det at han plikter å forlate «landet» frivillig. At A ikke forsto at han ikke kunne reise til Sverige etter endelig avslag på den første asylsøknaden, må derfor anses unnskyldelig.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at når «forholdets alvor» skal vurderes etter utlendingsloven § 70, er det alene utvisningsgrunnlaget om uriktige opplysninger i forbindelse med asylsøknaden i 2003 - 2004 som skal hensyntas.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at A har gjort seg skyldig i gjentatte og grove overtredelser av utlendingsloven. I forbindelse med sin første asylsøknad i 2003 oppga A uriktig navn, han ga uriktige opplysninger om fødested, oppga uriktig asylmotiv og benyttet også et falskt ID-dokument. Som det fremgår foran, fastholdt han de uriktige opplysningene og den falske identiteten gjennom hele den første asylprosessen. Selv etter at UNE i vedtaket av 14. oktober 2004 opprettholdt UDIs avslag på asyl, fastholdt han sin uriktige identitet. Han oppga det uriktige navnet også da han kom til Sverige og søkte om asyl der.

Overtredelser av utlendingsloven må ses i et forvaltningsrettslig perspektiv, jf. Rt-2009-534 avsnitt 49 og Rt-2011-948 avsnitt 47. Et vesentlig formål med utlendingsloven er at den skal «gi grunnlag for regulering av og kontroll med inn- og utreise, og utlendingers opphold i riket, i samsvar med norsk innvandringspolitikk og internasjonale forpliktelser», jf. utlendingsloven § 1. Med det betydelige antall søknader som fremmes etter utlendingsloven, må myndighetene i stor grad basere sin kontroll på at søkere gir riktige opplysninger og for øvrig forholder seg lojalt til loven og de vedtak som fattes i medhold av den. Dette systemet bygger på tillit, og allmennpreventive hensyn tilsier at overtredelser bør få konsekvenser for søkernes mulighet til å oppnå rettigheter etter loven. Lagmannsretten viser her til utlendingslovens forarbeider, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) hvor det på s. 289 blant annet heter:

Det bemerkes at det ikke vil være mulig for myndighetene å ha effektiv kontroll med alle utlendingers innreise og opphold i Norge. Systemet må i stor grad baseres på tillit til at utlendingsloven følges av de den gjelder for, herunder at de som trenger oppholdstillatelse søker om dette og gir korrekte opplysninger til myndighetene. Ulovlig innreise, opphold/arbeid uten nødvendig tillatelse eller det å gi uriktige opplysninger bryter med dette tillitsforholdet og vanskeliggjør myndighetenes håndhevelse av norsk innvandringspolitikk. Det kan undergrave respekten for regelverket og virke urettferdig overfor alle de som er lovlydige, dersom grove eller gjentatte brudd på utlendingsloven ikke kan få konsekvenser. Fordi en søknad vil bli avslått uansett dersom utlendingen ikke fyller vilkårene for opphold i Norge, vil et negativt vedtak i seg selv ikke være en reaksjon ved uriktige opplysninger. Departementet mener derfor at det er viktig av allmennpreventive grunner å kunne reagere med utvisning ved grove/gjentatte overtredelser av utlendingsloven.

As brudd på utlendingsloven rammer i høy grad de kontrollhensyn som utlendingsloven skal ivareta.

Slik lagmannsretten ser det, dreier det seg også om et bevisst og planlagt forsøk på å forlede norske utlendingsmyndigheter. Det vises blant annet til at A ga en fabrikkert asylhistorie og fremla et falskt ID-kort, som han over lengre tid fastholdt var ekte. At subjektiv skyld kan hensyntas ved vurderingen av forholdets alvor, kan ikke anses tvilsomt. Det vises til Ot.prp.nr.75 (2006 - 2007) s. 280, hvor det under beskrivelsen av dagjeldende rett heter:

Uriktige opplysninger av vesentlig betydning for vedtak om asyl eller opphold, for eksempel om identitet eller beskyttelsesbehov, kan også gi grunnlag for utvisning. Det skal legges vekt på hvilke virkemidler som er benyttet for å gi uriktige opplysninger, hvorvidt det er gjentatt under sakens gang, om de fremstår som en bevisst, planlagt forledelse av myndighetene, mv.

Denne beskrivelsen av rettstilstanden etter den tidligere utlendingsloven må anses for å gjelde også etter loven av 2008.

Lagmannsretten kan ikke se at det er formildende at de uriktige opplysningene ble gitt i forbindelse med en søknad om asyl. Som påpekt av staten, er det ingen holdepunkter for en slik forståelse verken i lovtekst, lovforarbeider eller rettspraksis. Heller ikke reelle hensyn tilsier etter lagmannsrettens mening at asylsøknader skal behandles annerledes enn andre søknader etter utlendingsloven når det gjelder reaksjonen på bevisst uriktige opplysninger. Når en asylsøker gir feilaktige opplysninger, vil det nettopp være for å skape inntrykk av en reell fluktsituasjon og subjektiv frykt for forfølgelse. En eventuell subjektiv frykt fra asylsøkerens side kan ikke medføre at falske opplysninger om identitet, nasjonalitet og asylgrunnlag skal kunne anses mindre alvorlige fordi de er fremsatt i en asylsøknadssituasjon. At asylsøkeren i ettertid har vist god oppførsel under sitt opphold i Norge, kan i denne sammenheng ikke tillegges betydning.

Lagmannsretten finner etter dette å måtte karakterisere As overtredelse av utlendingsloven som meget grov.

Spørsmålet er dernest om det i denne saken foreligger slik «tilknytning til riket» at utvisningen av A likevel blir uforholdsmessig.

Lagmannsretten finner det klart at hensynet til A selv ikke i avgjørende grad taler mot utvisning. Han kom til Norge fra Jordan i voksen alder og må anses for å ha en sterk tilknytning til Jordan, hvor han nå oppholder seg. Det er i Jordan han har vokst opp og har sin familie. Han kan språket og er vel kjent med kulturen i det landet.

A bodde i Norge fra han kom hit til landet i juli 2003 og frem til han reiste til Sverige i desember 2004. Denne første oppholdstiden var basert på falsk identitet og en uriktig asylforklaring, hvilket ikke gir noen beskyttelsesverdig tilknytning til Norge.

Etter at A i mars 2005 ble returnert til Norge, har han bodd her i landet sammenhengende frem til han - som følge av UNEs endelige utvisningsvedtak - reiste tilbake til Jordan i desember 2013. I denne perioden har han inngått ekteskap med en norsk borger, kjøpt bolig, hatt arbeid og fått to barn. Den tilknytningen A gjennom denne tiden har fått til riket, gjør likevel ikke utvisningen til et uforholdsmessig tiltak overfor ham. Tilknytningen til Norge etter at han kom tilbake hit i 2005, er ikke etablert på grunnlag av en regulær tillatelse til opphold her i landet, og lagmannsretten kan ikke se at han har hatt noen berettiget forventning om å kunne få bli her. Hans nye asylsøknad i 2005 ble tatt under ordinær asylbehandling, men dette i seg selv kan etter lagmannsrettens syn ikke ha skapt noen slik forventning. Han må - gjennom sin første asylsøknad - ha vært vel kjent med asylprosessen og at også den nye asylsøknaden kunne ende med avslag. I UDIs avslag i mars 2006 ble det - som nevnt foran - bemerket at han hadde svekket troverdighet. At han i desember 2005 ble innvilget midlertidig arbeidstillatelse, stiller ikke saken i noe annet lys. I denne tillatelsen er det uttrykkelig nevnt at den er midlertidig og gjelder inntil søknaden om asyl er avgjort av UDI i første instans. Videre er det understreket at den midlertidige arbeidstillatelsen ikke danner grunnlag for verken familiegjenforening, ordinær oppholds- og arbeidstillatelse eller bosettingstillatelse.

Lagmannsretten finner ikke at den såkalte Maria Amelie-instruksen kan tillegges betydning ved forholdsmessighetsvurderingen. Instruksen gjelder ikke et tilfelle som dette, hvor det er selve utvisningsvedtaket som prøves. Som fremholdt av staten, kan A velge å fremme en søknad i tråd med instruksen når han nå oppholder seg i Jordan etter utvisningen, men det sannsynlige utfallet av en slik søknad kan ikke trekkes inn i vurderingen av saken her.

Heller ikke hensynet til As ektefelle kan tillegges avgjørende vekt ved forholdsmessighetsvurderingen. Lagmannsretten kan ikke se at B kan ha hatt en berettiget forventning om at ektemannen ville få bli her i landet. Hun og A traff hverandre i 2005. Hun har forklart at han fortalte henne om den første asylsøknaden og at han der hadde løyet blant annet om sin identitet. Hun visste at han hadde fått avslag på sin første søknad og at han hadde fremmet en ny asylsøknad som var til behandling hos utlendingsmyndighetene. Hun kjente også til at han hadde fått forhåndsvarsel om utvisning i 2004. På bakgrunn av disse opplysningene må hun etter lagmannsrettens syn ha vært innforstått med at As fremtid i Norge var usikker.

Når det gjelder As to barn, bemerker lagmannsretten at hensynet til barnets beste er et grunnleggende hensyn i forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 70, jf. bestemmelsens første ledd annet punktum. Utgangspunktet for denne vurderingen i saken her er at innreiseforbudet av hensyn til barna er begrenset til to år.

Det må legges til grunn at familien ved utvisningen av A vil bli splittet, slik at mor og barna blir boende i Norge mens far oppholder seg i Jordan. Dette er ikke til det beste for barna, som har bodd sammen med både far og mor fra de ble født og frem til han reiste tilbake til Jordan.

Det normale er imidlertid at en utvisning vil gripe inn i et etablert familieliv på en belastende måte, så vel økonomisk som følelsesmessig og sosialt, og lett medføre psykiske problemer. Det gjelder ikke minst når en familie skilles som følge av utvisningen. Slike belastninger vil ikke i seg selv være tilstrekkelige til at utvisning er et uforholdsmessig tiltak, jf. blant annet Rt-2005-229 avsnitt 52.

Ut fra Høyesteretts praksis må det legges til grunn at hensynet til barn ikke skal ha avgjørende betydning for om utvisning skal skje, med mindre barna har særlige omsorgsbehov og de mangler en gjenværende forelder som kan gi tilfredsstillende omsorg. Det vises blant annet til Rt-2010-1430.

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at B er og har vært forelder for barna på lik linje med A selv, og at hun har god omsorgsevne. Lagmannsretten er ikke i tvil om at hun vil kunne ta seg av begge barna på en tilfredsstillende måte. Det er ingen holdepunkter for at barna i denne saken er mer sårbare enn andre barn eller at de har særlige omsorgsbehov. Tvert i mot er barna beskrevet som velfungerende. Selv om barna er små, er det i seg selv ikke nok til at utvisningen må anses som et uforholdsmessig tiltak. At barnas arabiske kultur ikke vil bli ivaretatt så lenge innreiseforbudet varer, er heller ikke avgjørende. Dette vil være normalsituasjonen i utvisningssaker hvor mor og far har forskjellig nasjonalitet.

Ankende part har anført at utlendingsmyndighetenes saksbehandlingstid i denne saken må veie særlig tungt. Det hevdes at myndighetenes behandling av utvisningssaken har tatt så lang tid at utvisning blir et uforholdsmessig tiltak. Saksbehandlingstiden må etter ankende parts syn regnes fra 11. juli 2003 da A innleverte det falske ID-kortet, eventuelt fra 7. september 2003 da UNRWA bekreftet at A aldri hadde vært registrert i Jenin flyktningleir. Saksbehandlingstiden må senest løpe fra 2005 da A ble returnert til Norge fra Sverige.

Etter lagmannsrettens mening må spørsmålet om lang saksbehandlingstid begrenses til tiden fra A søkte asyl på ny etter retur fra Sverige i 2005. Den første asylsøknaden var basert på falsk identitet og nasjonalitet samt en uriktig asylforklaring, og lagmannsretten kan ikke se at utlendingsmyndighetenes behandlingstid oversteg det som må anses som vanlig ved vurderingen av en slik sak.

I forbindelse med den nye asylsøknaden i april 2005 erkjente A at hans første asylsøknad var basert på feilaktige opplysninger. UDI traff vedtak om utvisning i mai 2009. Det gikk således litt over fire år fra As innrømmelse og fremsettelse av ny søknad til UDI fattet sitt utvisningsvedtak. Den lange saksbehandlingstiden her skyldes i første rekke at As nye asylsak ble behandlet ferdig før spørsmålet om utvisning ble påbegynt.

A har, særlig under henvisning til EMDs dom 28. juni 2011 i sak Nunez mot Norge (EMD-2009-55597), anført at utvisningsvedtaket kunne ha vært fattet før eller parallelt med asylvedtaket.

Nunez-saken gjaldt spørsmålet om utvisning av Nunez, som var mor til to mindreårige barn i Norge, ville innebære en krenkelse av EMK artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv. Etter at samlivet mellom Nunez og barnefaren ble brutt, hadde Nunez den daglige omsorgen for barna, mens faren hadde jevnlig samvær. Det var uenighet mellom foreldrene om barnefordelingen, og spørsmålet ble brakt inn for tingretten som tilkjente faren den daglige omsorgen og foreldreansvaret alene. Tingrettens avgjørelse om foreldreretten, der det ble lagt vesentlig vekt på utlendingsmyndighetenes utvisningsvedtak, førte til at barna ble flyttet fra Nunez, som hadde vært barnas primære omsorgsperson fra fødselen. EMD fant at det ikke var lagt tilstrekkelig vekt på barnas beste interesser i EMK artikkel 8's forstand, tatt i betraktning «the concrete and exceptional circumstances of the case».

Det fremgår av EMDs dom at utlendingsmyndighetenes behandling av utvisningssaken i Nunez' tilfelle, ikke oppfylte kravet til hurtighet og effektivitet. Om dette heter det i dommen (avsnitt 82):

The Court observes furthermore that, although the unlawful character of the applicant's stay in Norway was brought to the authorities' attention in the summer of 2001 and she admitted this to the police in December 2001, it was not until 26 April 2005 that the Directorate of Immigration decided to order her expulsion with a prohibition on re-entering for two years. Although this state of affairs could to some extent be explained by the immigration authorities' choice to process the revocation of her work and settlement permit not in parallel but separately, it does not appear to the Court that the impugned measure to any appreciable degree fulfilled the interests of swiftness and efficiency of immigration control that was the intended purpose of such administrative measures (---).

Lagmannsretten bemerker at As sak skiller seg fra Nunez-saken blant annet ved at saken her ikke gjelder tilbakekall av arbeids- og oppholdstillatelse, men spørsmål om A skal innvilges asyl. Det er etter lagmannsrettens syn større grunn til å vente med et eventuelt utvisningsvedtak i en asylsak. Å behandle et utvisningsvedtak før eller parallelt med behandlingen av en asylsak i UDI - som er førsteinstansen i utlendingsforvaltningen - vil normalt ikke være hensiktsmessig. Det er først etter at UDI har tatt stilling til asylspørsmålet, at en eventuell utvisning kan komme på tale. Lagmannsretten minner her om at det bare er hvor asylsøknaden avslås at utvisning vil kunne være aktuelt.

I saken her ble As andre asylsøknad avslått av UDI i vedtaket av 2. mars 2006. Lagmannsretten kan ikke se at tiden fra hans nye asylsøknad og frem til dette vedtaket er uvanlig lang. Det dreier seg her om en saksbehandlingstid på under ett år. Det kan imidlertid hevdes at UDIs vedtak snarest burde ha vært fulgt opp med et forhåndsvarsel om utvisning, slik det ble gjort i den første asylsaken. Der ble A, som det fremgår foran, forhåndsvarslet om utvisning noen måneder etter UDIs avslag på hans asylsøknad. I As andre asylsak ventet derimot utlendingsmyndighetene med et «tilleggsforhåndsvarsel» om utvisning til etter at UNE, som klageinstans, hadde fattet det endelige asylvedtaket. UNEs vedtak i asylspørsmålet er av 26. juni 2008, mens forhåndsvarselet om utvisning er datert 24. oktober samme år, dvs. 2 ½ år etter UDIs avslag på As andre asylsøknad. UDIs vedtak i utvisningssaken ble først fattet 8. mai 2009. Lagmannsretten kan ikke se at det hadde vært noe i veien for å påbegynne behandlingen av utvisningssaken rett etter UDIs avslag på As asylsøknad i mars 2006. I så fall ville saksbehandlingstiden ha vært atskillig kortere.

Lagmannsretten finner likevel ikke at denne omstendighet alene kan medføre at utvisningen er et uforholdsmessig tiltak. Det vises til EMDs dom i Nunez-saken, hvor det fremgår at dommens resultat var basert på en sammensatt vurdering. Utlendings-myndighetenes lange saksbehandlingstid var bare ett av flere momenter ved denne vurderingen, jf. dommens avsnitt 84 hvor det bl.a. heter:

Having regard to all of the above considerations, notably the children's long lasting and close bonds to their mother, the decision in the custody proceedings, the disruption and stress that the children had already experienced and the long period that elapsed before the immigration authorities took their decision to order the applicant's expulsion with a re-entry ban, the Court is not convinced in the concrete and exceptional circumstances of the case that sufficient weight was attached to the best interests of the children for the purposes of Article 8 of the Convention.

Heller ikke finner lagmannsretten at utlendingsmyndighetenes egen praksis kan tilsi at tidsbruken i denne saken må tillegges utslagsgivende vekt ved forholdsmessighets-vurderingen. Den avgjørelse ankende part særlig har vist til, er vedtak av 8. oktober 2013 i en klagesak vedrørende utvisning, hvor UNE tok klagen til følge. Lagmannsretten bemerker at saken er spesiell og ikke sammenlignbar med As sak. Det fremgår av vedtaket i nevnte sak at utvisning kunne ha vært påbegynt hele syv år tidligere. I vedtaket er det fremholdt at det forelå utvisningsgrunnlag allerede i 2003 ved at UDI da var kjent med at klagerens ekteskap var pro forma. Likevel ble ikke klageren forhåndsvarslet om utvisning før 19. april 2010, og UDI traff vedtak om utvisning først 24. september 2010.

Lagmannsretten bemerker videre at den etter omstendighetene ikke kan se at utvisning av A blir et uforholdsmessig tiltak ved at det gikk hele tre år fra UDIs utvisningsvedtak til UNE avgjorde hans klage. Staten har opplyst at denne tidsbruken har sammenheng med at utlendingsmyndighetene avventet EMDs dom i Nunez-saken. Lagmannsretten bemerker imidlertid at Nunezdommen ble avsagt i juni 2011, mens UNEs utvisningsvedtak først ble truffet i mai 2012. For øvrig har lagmannsretten merket seg at i Nunez-saken var det kun tidsbruken frem til UDIs utvisningsvedtak som var tema. At UNE først to år senere avgjorde Nunez klage på UDIs vedtak, kan ikke sees å være vurdert av EMD i denne dommen.

Oppsummeringsvis ser lagmannsretten slik på betydningen av saksbehandlingstiden i denne saken: Det gikk lang tid fra UDIs avslag på den andre asylsøknaden og til UNE traff sitt vedtak i klagesaken. Videre burde utvisningssaken vært påbegynt straks etter UDIs avslag i mars 2006, og under enhver omstendighet burde utvisningsspørsmålet vært behandlet raskere, særlig sett hen til den lange tiden som var gått fra det første forhåndsvarselet om utvisning i mai 2004. Tiden fra UDIs utvisningsvedtak til UNEs endelige vedtak om utvisning fremstår således som svært lang. Den samlede behandlingstid fra ny asylsøknad ble fremsatt av A i april 2005 til endelig utvisningsvedtak i mai 2012 er hele syv år.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten likevel - under en viss tvil - kommet til at utvisning av A ikke er et uforholdsmessig tiltak. Lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på at innreiseforbudet for A er begrenset til to år.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at det verken er grunnlag for å kjenne utvisningsvedtaket eller vedtaket om avslag på familieinnvandring ugyldig.

Derved forkastes anken for så vidt gjelder tingrettens domsslutning pkt. 1.

Staten har etter lagmannsrettens resultat vunnet saken fullt ut. A skal da i utgangspunktet erstatte statens sakskostnader for lagmannsretten etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Etter lagmannsrettens syn foreligger det imidlertid tungtveiende grunner som gjør det rimelig at A fritas for å erstatte statens sakskostnader. Saken er for ham og hans familie av stor velferdsmessig betydning, og styrkeforholdet mellom partene tilsier at han fritas, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav c. Saken har også reist spørsmål av mer prinsipiell art, særlig hva angår utlendingsmyndighetenes saksbehandlingstid, og lagmannsretten har vært i en viss tvil. I tillegg legger lagmannsretten vekt på at verken UNE eller tingretten har drøftet betydningen av saksbehandlingstiden. A har derfor hatt rimelig grunn til å anlegge søksmål og anke tingrettens avgjørelse.

A bør med samme begrunnelse også fritas for å betale sakskostnader for tingretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

 

1. Anken forkastes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke, verken for lagmannsretten eller tingretten.

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-63772 Utlendingsrett. Utvisning. Utlendingsloven § 66 og § 70. (19.02.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett, som gjaldt utvisning av utlending som hadde gjort seg skyldig i gjentatte og grove overtredelser av utlendingsloven. Overtredelsen karakterisert som meget grov. Spørsmålet for lagmannsretten var om utvisning var uforholdsmessig etter utlendingsloven § 70. Utlendingsmyndighetenes behandlingstid i saken var lang. Utlendingen hadde giftet seg med norsk borger, kjøpt bolig, hatt arbeid og fått to barn i løpet av saksbehandlingstiden. Under en viss tvil fant lagmannsretten, etter en samlet vurdering, at utvisning likevel ikke var et uforholdsmessig tiltak. Det ble lagt avgjørende vekt på at innreiseforbudet for utlendingen var begrenset til to år.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen