Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-6873
Dokumentdato : 29.07.2013

Forvaltningsrett. Utlendingsrett. Utlendingsloven § 28.

Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl og oppholdstillatelse på humanitært grunnlag fra afghansk mann som anførte å ha konvertert fra islam til kristendom. Lagmannsretten fant det ikke til sannsynlig at han hadde konvertert til kristendommen mens han bodde i Afghanistan, og at han hadde en kristen overbevisning da han kom til Norge. Ut fra en samlet vurdering, hvor det ble lagt avgjørende vekt på forklaringene fra vitner som stod ham nær, fant imidlertid lagmannsrettens flertall det sannsynliggjort at han hadde konvertert til kristendommen etter at han kom til landet men før Utlendingsnemnda traff sitt siste vedtak i saken, som var en beslutning om ikke å omgjøre tidligere avslag på søknaden om asyl. Dette vedtaket ble derfor kjent ugyldig. Mindretallet fant det ikke sannsynlig at mannen hadde konvertert da Utlendingsnemnda traff sitt siste vedtak i saken og stemte for å frifinne staten.

       Saken gjelder gyldigheten av utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl.

       A kom til Norge 8. januar 2009. I registeringsintervjuet som ble gjennomført to dager senere, 10. januar 2009, opplyste han blant annet at han var afghansk statsborger, og at han hadde forlatt Afghanistan 1. desember 2007. Som svar på hvorfor han var kommet til Norge og søkte om asyl, oppga han følgende:

        Jeg har et problem. Det er noe uoppgjort mellom min far og noen fra kommunisttiden. Han beskyldte min far for å ha noe med forsvinningen av hans brødre. Denne mannen fra kommunisttiden er nå en mektig person, og er veldig rik. Han er representant i parlamentet i Kabul nå. Han beordret folk for å jakte på familien vår på bakgrunn av dette samt at vi hadde konvertert til kristendommen. 
        En natt så kastet disse folkene inn en bombe i det rommet hvor min bror og mor lå og sov. De ble drept, mens jeg måtte rømme huset for å berge mitt eget liv. Jeg søkte ly hos min tante, søstera til min mor. 
        Tanta sa til søker en dag at han ikke kunne bo der lenger da dette ville skape problemer for tanten siden søker hadde konvertert til kristendommen. Han valgte derfor å forlate sitt hjemland etter tanten sin oppfordring. Tanten mente at søker ville bli drept dersom han ikke dro til Europa. 

       I et asylintervju som ble gjennomført 27. april 2009, ga A ytterligere opplysninger om grunnlaget for sin asylsøknad. Av intervjuet fremgår blant annet at mannen som skulle stå bak drapet av faren het B. Lagmannsretten legger til grunn at dette er samme person som B1, nedenfor også bare omtalt som B.

       Utlendingsdirektoratet, nedenfor også forkortet til UDI, avslo As søknad om asyl i vedtak 19. april 2010. UDI var av den oppfatning at A ikke hadde sannsynligjort at hans konvertering til kristendommen var reell, og at han heller ikke i tilstrekkelig grad hadde underbygget sin anførsel om at B var ute etter ham på grunn av farens tilknytning til det tidligere kommunistregimet.

       A påklaget UDI's vedtak til Utlendingsnemnda, nedenfor også forkortet til UNE, som i vedtak 7. januar 2011 også avslo søknaden om asyl. UNE begrunnet sitt vedtak med at A ikke hadde forklart seg troverdig hverken med hensyn til at han hadde konvertert, eller med hensyn til at han hadde grunn til å frykte hevn fra B i Afghanistan.

       A begjærte UNE's vedtak omgjort, men begjæringen ble i vedtak truffet av UNEs sekretariatet 22. juli 2011, ikke tatt til følge. Vedtaket bygget på tilsvarende vurderinger som tidligere. A sendte inn en ny omgjæringsbegjæring høsten 2011, også denne ble avslått av UNEs sekretariat 9. desember 2011, med den begrunnelse at saken stod i vesentlig samme stilling som før. I brev 29. mars 2012 til UNE framsatte A enda en begjæring om omgjøring og utsatt iverksettelse. Begjæringen ble avslått i brev fra UNEs sekretariat 16. april 2012.

       Ved stevning av 18. april 2012 tok advokat Leipsland på vegne av A ut stevning mot staten v/UNE for å få prøvet gyldigheten av UNEs vedtak. Den 27. april 2012 begjærte A også midlertidig forføyning med påstand om at staten v/UNE skulle forbys å iverksette tvungen utsendelse av ham inntil det forelå dom i hovedsaken. I tilsvar av 18. mai 2012 tok staten til motmæle og påstod seg frifunnet i hovedsaken. I forføyningssaken ble det nedlagt påstand om at begjæringen om midlertidig forføyning ikke skulle tas til følge. Ved Oslo tingretts kjennelse av 5. juni 2012 ble begjæringen forkastet. Kjennelsen ble anket til Borgarting lagmannsrett, som ved kjennelse av 20. september [LB-2012-143683] forkastet anken.

       Oslo tingrett avsa 18. oktober 2012 dom med slik domsslutning:¨

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 07.1.11 og beslutninger av 22.7.11, 09.12.11 og 16.4.12 om avslag på søknad om asyl for A f. *.*.1992 er ugyldige.
  2. Staten ved utlendingsnemnda dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å erstatte A sine sakskostnader med 72 250 -søttitotusentohundreogfemti- kroner. I tillegg kommer rettens gebyr. 

       I motsetning til UNE konkluderte tingretten med at det er sannsynlighetsovervekt for at A er en reell konvertitt, og at han derfor er å anse som en flyktning som etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a har krav på beskyttelse. Fordi tingretten fant at A var kristen, var det ikke nødvendig for retten å ta stilling til om han ble forfulgt av B, som A hadde anført som et eget asylgrunnlag.

       Staten v/Utlendingsnemnda har anket tingrettens dom. Ankeforhandling ble avholdt i Borgarting lagmannsretts hus 11. og 12. juni 2013. A avga partsforklaring. Videre ble det foretatt avhør av åtte vitner og fremlagt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

       Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i det vesentlige anført:

       Det bestrides ikke at A ville hatt krav på asyl dersom han var en reell konvertitt. Men tingretten har vurdert og vektlagt bevisene på en uriktig måte når retten er kommet til at A har konvertert til kristendommen. En samlet vurdering av bevisene tilsier at A ikke har konvertert. Det kan heller ikke legges til grunn at A er i konflikt med B og av den grunn har krav på asyl. UNEs vedtak 7. januar 2011 og etterfølgende beslutninger er derfor gyldige.

       All kunnskap om Afghanistan tilsier at det generelt er svært lite sannsynlig at en afghaner i Afghanistan vil gi avkall på sin islamske tro og konvertere til kristendommen. Dette gjelder uavhengig av hva slags bakgrunn vedkommende måtte ha.

       Selv om det skal foretas en individuell vurdering, må det forsåvidt gjelder As påståtte konvertering, også tas i betraktning at norsk utlendingsforvaltnings erfaring med afghanske asylsøkere som påstår å ha konvertert til kristendommen, indikerer at mange gjør det av strategiske grunner, for å få opphold i Norge. Undersøkelser viser at det er en nær sammenheng mellom hvor mange som påberoper seg konvertering som asylgrunnlag, og hvor vanskelig det er å få opphold på annet grunnlag.

       As generelle troverdighet er lav. Det har i ettertid vist seg at forklaringene han ga i registeringsintervjuet og i asylintervjuet på en rekke punkter er uriktige. Dette gjelder blant annet opplysningene om når han forlot Afghanistan, og om at han ikke visste hvilke land han reiste igjennom. Det A har fortalt om konflikten med B, er påfallende og uten detaljer og samsvarer dårlig med det som ellers er kjent om B. As forklaring om konflikten med B, herunder det A har opplyst om sin far, bidrar ytterligere til å svekke As troverdighet.

       A har i sin partsforklaring for lagmannsretten kommet med flere nye opplysninger om forhold som han tidligere har forklart seg om. Dette gjelder blant annet bombeeksplosjonen, faren, broren og moren. Sett i lys av hva A tidligere har forklart, er de nye opplysningene påfallende og bidrar til å svekke hans troverdighet ytterligere.

       Generelt er det ekstremt lite sannsynlig at en gutt i en liten landsbygd på den afghanske landsbygda skal konvertere til kristendommen. I tillegg kommer at As forklaring om sin egen konvertering av flere grunner er lite troverdig. For det første fremstår det som lite sannsynlig at broren, som skal ha jobbet for en europeisk hjelpeorganisasjon, har fått en bibel på dari av noen i organisasjonen og deretter tatt denne med seg hjem. Videre er det påfallende at broren, som ifølge A ikke kunne sin noe til ham om organisasjonen, kunne fortelle ham om - og innvie ham i – kristendommen.

       Fordi en beslutning om å konvertere innebærer et markant brudd med afghansk kultur og svært stor risiko for forfølgelse, hadde det vært grunn til å forvente at konverteringen var basert på en gjennomtenkt avgjørelse. De beveggrunner som A har vist til, fremstår imidlertid som overfladiske og lite reflekterte. Dessuten har han hatt begrenset kunnskap om kristendommen

       Selv om de fleste afghanere som påberoper seg konvertering, først gjør dette etter at de har fått avslag om oppholdstillatelse på annet grunnlag, kan det ikke legges særlig vekt på at A allerede i registreringsintervjuet oppga at han var kristen.

       Tingretten har lagt for stor vekt på vitnene som har gitt uttrykk for at de er overbevist om at A har konvertert. Vitnene har en nærhet til A og et ønske om at han skal få bli her i landet, som innebærer at de ukritisk har godtatt hans forklaring. Som en del av sin begrunnelse for hvorfor de anser A som kristen, har vitnene blant annet vist til at han leser mye i bibelen, går til kirkekaffe og bor hos familien Nilsen, som er en kristen familie. Dersom A ikke hadde gjennomført slike handlinger, ville han ikke hatt noen vitner som kunne støttet ham. Handlingene har derfor liten bevisverdi.

       Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes. 
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for begge instanser. 

       Ankemotparten, A, har i det vesentlige anført:

       Det er to forhold som innebærer at A har krav på beskyttelse. Det ene er at han har en begrunnet frykt for at B, som er en mektig mann i Afghanistan, utgjør en stor og reell fare for ham. Sannsynligvis var det B som sto bak drapet på faren, som fant sted for mange år siden, og det er også grunn til å tro at det var han som initierte drapene av broren og moren, rett før B forlot Afghanistan. Det er ikke dokumentert eller på annen måte sannsynliggjort at As forklaring om sin frykt for B er ubegrunnet. Dette til tross for at UNE enkelt kunne avklart dette.

       Det andre asylgrunnlaget er at A er blitt en kristen. Ut fra en bred og konkret bevisvurdering har tingretten korrekt konkludert med at As konvertering til kristendommen er reell.

       Tingretten har med rette lagt vesentlig vekt på vitneforklaringene fra Bente Nilsen, Knut Nilsen, Hans Kyllingstad og Anita Apelthun Sæle, som alle er overbevist om at A er reell kristen. Disse vitnene kjenner A svært godt, og har i tillegg til sin personlige kunnskap om ham også kunnet vise til at han over lang tid har opptrådt på en måte som bekrefter at han er kristen. Det er utenkelig at A over så lang tid som disse vitnene har kjent ham, skulle klart å føre dem bak lyset med hensyn til sin tro.

       I motsetning til de fleste asylsøkere som først påberoper seg konvertering etter at de de har fått avslag om opphold på annet grunnlag, opplyste A allerede i registreringsintervjuet at han var kristen. Dette bidrar til å styrke hans troverdighet.

       Det er ikke påfallende at A ikke kunne gi flere og mer detaljerte opplysninger i registreringsintervjuet eller asylintervjuet. Erklæringen fra Sørlandet sykehus, klinikk for psykisk helse av 14. juni 2010, som blant annet bekrefter at A har opplevd flere traumatiske hendelser, bidrar til å forklare hvorfor han ikke husker mer. For øvrig ville det være grunn til å anta at forklaringen hans ville ha vært fabrikkert dersom den hadde vært full av detaljer om farens arbeid og om bombingen av huset hvor A bodde sammen med sin mor og sin bror.

       Selv om lagmannsretten skulle komme til at de to forklaringene A har gitt på enkelte punkter, ikke er riktige, for eksempel om hva gjelder reiseruten, og at dette svekker hans generelle troverdighet, gir dette likevel ikke grunn til å betvile As forklaring om sin kristne overbevisning.

       På bakgrunn av vitneforklaringen fra Jan Opsahl må det leges til grunn at asylintervjuet bekrefter at A var en reell konvertitt, og ikke det motsatte, slik UDI og UNE har lagt til grunn. Asylintervjuet var for øvrig ikke egnet til å avklare om A var kristen eller ikke, og svakhetene ved intervjuet tilsier at A burde vært innkalt til et nytt intervju.

       A har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes. 
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilpliktes å betale sakskostnader til A for lagmannsretten. 

       Lagmannsrettens bemerkninger:

       Saken gjelder prøving av gyldigheten av UNEs vedtak av 7. januar 2011 om avslag på søknad om asyl for A og de etterfølgende beslutningene av 22. juli 2011, 9. desember 2011 og 16. april 2012 om å nekte omgjøring av vedtaket om avslag.

       Utlendingsloven § 28, som regulerer oppholdstillatelse for utlendinger som trenger beskyttelse (asyl), lyder:

        En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a)  har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller 
b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

        En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl). 
        Ved vurderingen etter første ledd skal det tas hensyn til om søkeren er barn. 

      Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som flyktning etter første ledd også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare etter norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse. 

       Ved prøvingen av utlendingsmyndighetenes vedtak kan domstolene prøve både den generelle tolkingen av utlendingsloven § 28 og den konkrete subsumsjonen fullt ut. Det følger av rettspraksis at det bør utvises en viss varsomhet med å sette til side utlendingsmyndighetenes vurderinger på områder som forutsetter spesialkompetanse, for eksempel landkunnskap. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at de spørsmål som denne saken dreier seg om, er av en slik karakter.

       A har påberopt to grunnlag for sin asylsøknad. Det ene er at han har en begrunnet frykt for at B, som er en mektig mann i Afghanistan, utgjør en stor og reell fare for ham. Det andre asylgrunnlaget er at A er blitt en kristen.

       Når det gjelder spørsmålet om hvilken fare A utsettes for ved retur til Afghanistan, må det vurderes hvor stor reell fare for forfølgelse eller overgrep som er uakseptabel. Utgangspunktet er at det i relasjon til risikovurderingen gjelder en lavere terskel enn et krav om sannsynlighetsovervekt, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88 og 95. Det avgjørende er om risikoen fremstår som reell.

       Lagmannsretten er kommet til at UNE's avslag på asyl ikke er ugyldig for så vidt gjelder faren for at han skal bli forfulgt av B på grunn av motsetningsforhold til As far og øvrige familie. Det vises til det som nedenfor er lagt til grunn om As generelle troverdighet.

       Lagmannsretten legger til grunn at dersom A i dag er en reell kristen, vil han ha en «velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av (...) religion» i sitt hjemland, Afghanistan, som gir ham krav på asyl i medhold av § 28 fjerde ledd jf. første ledd bokstav a. Dette er heller ikke bestridt av staten.

       Ved bevisvurderingen knyttet til spørsmålet om A i dag er kristen, legger lagmannsretten til grunn at A til en viss grad skal ha fordelen av tvil om de faktiske forhold, slik som nærmere omhandlet i Rt-2011-1481 avsnitt 35 til 46, der det i oppsummeringen i avsnitt 45 til 46 blant annet er operert med termen «noenlunde sannsynlig». Men for øvrig gjelder det et overvektprinsipp som beviskrav, som innebærer at det mest sannsynlige faktum skal legges til grunn. Bevisvurderingen skal baseres på faktum på det tidspunkt UNE traff sitt vedtak, jf. plenumsdommen i Rt-2012-1985; men det vil være adgang til å ta i betraktning opplysninger som er kommet til i ettertid, dersom disse kan kaste lys over den faktiske situasjon på vedtakstidspunktet.

       Det siste av UNEs vedtak som angripes, ble truffet 16. april 2012. Lagmannsretten legger derfor til grunn at det avgjørende for As rett til asyl blir om han på dette tidspunktet var kristen. Dersom det må anses bevist at han da var kristen, er det som hovedregel uten betydning om han konverterte før eller etter at han forlot Afghanistan, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd, som fastsetter at en person som hovedregel også skal anerkjennes som flyktning selv om beskyttelsesbehovet først har oppstått etter at vedkommende forlot sitt hjemland. Lagmannsretten legger til grunn at denne hovedregelen om «subjektiv sur place» også kommer til anvendelse hvor en afghaner konverterer til kristendommen etter at han er kommet til Norge. Det vises i den forbindelse til Borgarting lagmannsretts dom av 24. juni 2009 i sak LB-2009-3399, som ble avsagt før vedtakelsen av utlendingsloven § 28 fjerde ledd.

       Det å ta stilling til om en påstått kristen overbevisning er reell eller ikke, er en vanskelig oppgave. Asylsøkerens egen forklaring om sin tro vil naturlig nok stå sentralt ved bevisvurderingen. Troverdigheten av forklaringen vil ikke bare bero på hva vedkommende forklarer om sin tro og bakgrunnen for sin konvertering, men i stor grad også av den generelle troverdigheten som vedkommende må anses å ha. Videre vil forklaringer fra personer som kjenner søkeren godt etter omstendighetene også kunne være viktige.

       Undersøkelser tilsier at det er mange som påberoper seg konvertering til kristendommen som asylgrunnlag uten at det reelt sett er grunnlag for det. Slike generelle betraktninger utgjør en del av bakteppet for den konkrete vurdering, men er i seg selv ikke et avgjørende bevis for at As konvertering ikke er reell.

       Lagmannsretten vil først vurdere As generelle troverdighet.

       Etter lagmannsrettens oppfatning har A i flere sammenhenger gitt uriktige, ufullstendige, og til dels motstridende opplysninger.

       I registeringsintervjuet opplyste han at han forlot hjemstedet sitt i Afghanistan i november/desember 2007, og at reisen til Norge hadde tatt «litt over ett år». I asylintervjuet oppga han at han forlot Afghanistan «10. eller 11. måned 1386», dvs. omtrent januar/februar 2008. Videre opplyste han i registreringsintervjuet at han ikke visste hvilke land han hadde reist igjennom eller oppholdt seg i. Både i registreringsintervjuet og asylintervjuet ga han uttrykk for at han ikke hadde avgitt fingeravtrykk i noe annet land enn Norge.

       Etter at A var ankommet til Norge, ble hans fingeravtrykk oversendt til greske immigrasjonsmyndigheter, som fant tilvarende avtrykk i sine registre. På bakgrunn av dette funnet kunne greske myndigheter i brev 25. mai 2009 opplyse at A 24. august 2008 ble pågrepet for ulovlig innreise i Hellas 24. august 2007, dvs. mer enn fire måneder før han i følge sine egne opplysninger til norske myndigheter forlot Afghanistan. Videre fremgår det av brevet fra de greske myndighetene at A, da han ble pågrepet i Hellas, hadde oppgitt å hete C og at han var født *.*.1987.

       Da A ble konfrontert med at han var registrert for ulovlig innreise i Hellas 24. august 2007, opplyste advokat Leipsland i brev til UDI 22. oktober 2009 at A «blir nesten forskrekket når han ser hvor lang tid som gikk til reisen», og at oppholdet i den kjelleren som A tidligere hadde forklart seg om, «virket uendelig lenge, men hvor lenge det vet han ikke for han hadde ikke mulighet for å orientere seg om tiden.»

       Opplysningene om at A skal ha måttet oppholde seg i en kjeller og derfor ikke var orientert om tiden, samsvarer ikke med As forklaring for lagmannsretten om at han oppholdt seg i Athen i mer enn ett år, og at han under oppholdet hadde mye kontakt med andre afghanere. Slik lagmannsretten ser det, har A ikke gitt noen troverdig forklaring på hvorfor han i registreringsintervjuet og asylintervjuet ga uriktige opplysninger om når han forlot Afghanistan, og heller ikke om hvorfor han i disse intervjuene ikke opplyste noe om fingeravtrykkundersøkelsen i Hellas.

       Mens A til greske myndigheter oppga å være født i 1. januar 1987, har han til norske myndigheter oppgitt 10. januar 1992 som sin fødselsdato. I forbindelse med behandlingen av hans asylsøknad samtykket A i at det ble gjennomført en tannundersøkelse, med sikte på å fastsette alderen hans. Dersom den fødselsdatoen som A har oppgitt til norske myndigheter legges til grunn, var A 17 år og 5 måneder da undersøkelsen ble gjennomført. Legges fødselsdatoen som ble oppgitt til greske myndigheter til grunn, var han 22 år og 5 måneder gammel, altså 5 år eldre.

       I rapporten fra Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, som gjennomførte undersøkelsen, vurderes As alder til å være ca. 20 år gammel. Videre konkluderes det med at det ikke kan utelukkes at han er under 18 år, men at det er lite sannsynlig. Den oppgitte fødselsdato og at han skal være 17 år og 5 måneder, kan i følge rapporten ikke utelukkes, men er lite sannsynlig.

       Dersom den fødselsdatoen som A har oppgitt til norske myndigheter legges til grunn, var han vel 15 år og 8 måneder da han ble pågrepet i Hellas. Slik lagmannsretten ser det, har det formodningen mot seg at en person som var så ung, ville oppgi å være hele 5 år eldre enn det han rent faktisk var, idet risikoen for ikke å bli trodd må antas å være høy når differansen mellom faktisk og oppgitt alder blir så stor.

       I advokat Leipslands brev til UDI 22. oktober 2010 ble det gitt følgende begrunnelse for hvorfor A oppgav en annen og for høy alder til greske myndigheter:

        Han ga også opp for høy alder, for han tenkte at det kanskje var som i Afghanistan, at var han umyndig, så hadde han ikke lov til å reise alene, og særdeles ikke i utlandet. Derfor oppga han en alder som skulle tilsi at han var myndig (voksen). Han har også fått høre, og var derfor redd for at som mindreårig kunne man bli utsatt for voksne som ville misbruke dem. 

       Til tross for den forklaring som her er gitt, finner lagmannsretten det ikke sannsynlig at A var 15 år og 8 måneder da han ble pågrepet i Hellas. På denne bakgrunn og tatt i betraktning resultatet av tannundersøkelsen, er derfor lagmannsretten av den oppfatning at den fødselsdatoen som er oppgitt til norske myndigheter, er uriktig. Dette bidrar også til å svekke As generelle troverdighet.

       Videre finne lagmannsretten det påfallende at A overfor norske utlendingsmyndigheter ikke kunne gi noen nærmere opplysninger om hvilke land han reiste igjennom på vei til Norge. Dette blir særlig påfallende sett i lys av at A for lagmannsretten har kommet med nye og konkrete opplysninger om flere land han skal ha vært i på sin reise fra Hellas til Norge.

       A har i sin partsforklaring for lagmannsretten også kommet med nye og mer detaljerte opplysninger om bombeeksplosjonen, faren, broren og moren enn det han tidligere har forklart til utlendingsmyndighetene. Blant annet har han for lagmannsretten forklart at bomben sprang klokken tolv om natten, at han deretter prøvde å komme inn på rommet hvor moren og broren var, og at politiet etter eksplosjonen fant en bibel i huset deres.

       I asylintervjuet kunne A ikke fortelle noe om brorens jobb bortsett fra at han «jobbet for en hjelpeorganisasjon». For lagmannsretten har A forklart at broren arbeidet som engelsk tolk for en italiensk organisasjon, som ytet bistand i form av vann og medisiner. Sett i lys av hvor lite A kunne opplyse om sin bror i asylintervjuet, er det påfallende at han nå er si stand til å gi slike detaljerte opplysninger om brorens arbeid.

       I asylintervjuet påpekte intervjueren at fordi A anførte at hans fars jobb under kommunistregimet var en viktig del av asylgrunnlaget, var det viktig at A fortalte «alt du vet om hans jobb». Til dette svarte A:

        Han samarbeidet med dem, jobbet hos dem, men jeg vet ikke hva han utførte eller hva slags avdeling han jobbet i. Jobben hans hadde med noe politisk å gjøre. 

       Ut over dette kom A ikke med konkrete opplysninger om farens arbeid i asylintervjuet. For lagmannsretten har imidlertid A forklart at hans far hadde militærutdannelse og at han jobbet med fengsel. Videre har han opplyst at faren ikke var troende muslim.

       Av gjennomgangen ovenfor fremgår at A på flere punkter har gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter, og at han for lagmannsretten har kommet med nye opplysninger. Lagmannsretten kan ikke se at A har gitt noen god forklaring på hvorfor han ikke ga korrekte og fullstendige opplysninger i registreringsintervjuet og asylintervjuet, og er ikke enig med hans prosessfullmektig i at årsaken sannsynligvis er at A opplevde flere traumatiske hendelser.

       Slik lagmannsretten ser det, bidrar det A har anført om den faren som B skal utgjøre for ham, til ytterligere å svekke hans troverdighet. Ifølge A skal B ha hevdet at faren hans har samarbeidet med de som stod bak pågripelsen av brødrene hans. Dette samsvarer imidlertid dårlig med hva som ellers er kjent om familien til B, herunder at brødene hans skal ha blitt fengslet på 1970-tallet, det vi si mer enn 10 år før det A synes å legge til grunn i sin forklaring.

       På bakgrunn av ovenstående konkluderer lagmannsretten med at As generelle troverdighet er lav hva gjelder opplysninger han har gitt om seg selv, sin familie og reisen fra Afghanistan til Norge.

       Lagmannsretten går så over til å vurdere troverdigheten av As forklaring om når og hvordan han konverterte. A har opplyst at han vokste opp i en liten landsby med 35 – 40 hus. Selv om det skulle være riktig som A har forklart at hans far ikke hadde vært troende muslim, må det legges til grunn at terskelen for å konvertere fra islam til kristendommen under slike forhold, er svært høy.

       På bakgrunn av forklaringen fra Geir Aage Nerby, som er landrådgiver i Landinfo, fremstår det som svært lite sannsynlig at personer ansatt i en europeisk hjelpeorganisasjon skulle ta sjansen på å gi en innfødt tolk, hjemmehørende i en liten landsby, en bibel på språket dari, slik A har fortalt. En slik handling ville medført stor personlig risiko, både for den personen som overleverte bibelen, og for den som mottok bibelen; og handlingen kunne lede til at hele organisasjonen ville bli utelukket fra å drive hjelpearbeid i Afghanistan.

       Lagmannsretten forstår asylintervjuet slik at det kun var broren og A selv som konverterte. For lagmannsretten opplyste han imidlertid at broren også introduserte moren i kristendommen, og at også hun konverterte. Det fremstår som påfallende at ikke dette kom frem i asylintervjuet.

       De forhold som er påpekt ovenfor, innebærer at As forklaring om at han konverterte til kristendommen i Afghanistan etter at hans bror hadde fått en bibel og innviet han i kristendommen, på flere sentrale punkter fremstår som mindre sannsynlig.

       For lagmannsretten har A ført en rekke vitner, som entydig og sterkt har gitt uttrykk for at de er overbevist om at A er en kristen, og at konverteringen skjedde i Afghanistan og på den måten som A har fortalt.

       Høsten 2009 kom A i kontakt med en baptistmenighet Kristiansand, og etter en stund ble han også døpt. Leder av menigheten, Hans Kyllingstad, har forklart at menigheten ikke uten videre døper alle som ønsker det, men foretar en nærmere vurdering for å avklare at de som vil døpes, har en reell kristen overbevisning. Derfor gjennomførte en pastor i menigheten også samtaler med A før han ble døpt. Pastoren ble da overbevist om at A hadde konvertert. I sin vitneforklaring ga Kyllingstad for øvrig uttrykk for at han på bakgrunn av det han har sett av A og de samtaler som han har hatt med ham, er overbevist om at A er kristen.

       Gjennom baptistmenigheten ble A også kjent med ekteparet Bente og Knut Nilsen. De har forklart at de først tok A til seg som en venn, at han flyttet hjem til dem tidlig i 2011, etter at han hadde mottatt UNEs vedtak 7. januar 2001 om avslag på asylsøknaden, og at de nå anser han som en sønn på linje med deres øvrige barn. Etter å ha kjent A i snart tre år og hatt ham boende hos seg i mere enn to år, er også Bente og Knut Nilsen overbevist om at A er kristen. De har begge forklart at deres overbevisning både bygger på det de har sett, og på de samtaler de har hatt med A om hans tro. Blant annet har de vist til at A leser mye i bibelen hver dag, og at han ber sammen med familien. Videre har de opplyst at han har arbeidet for Frelsesarmeen og stått opp for sin tro ved å argumentere åpenlyst mot en islamsk imam på bussen i Kristiansand. Som følge av sin kristne tro har A ifølge ekteparet Nilsen også blitt utstøtt av det afghanske miljøet i Kristiansand, som han opprinnelig hadde en tilknytning til.

       Opplysningen om at A har arbeidet for Frelsesarmeen er bekreftet i brev 14. oktober 2011 fra Gunnar Eide, som er leder av Frelsesarmeen i Kristiansand. Av brevet fremgår også at A har deltatt på et 10-ukers innføringskurs i kristen tro arrangert av Frelsesarmeen, og at Frelsesarmeen i denne tiden fikk bekreftet sitt inntrykk av A og hans ønske om å tilhøre den kristen tro.

       Høsten 2001 bodde A i en periode på to – tre måneder hos Anita Apelthun Sæle og hennes familie. Sæle har forklart at hun under oppholdet hadde mange samtaler med A hvor hun også forsøkte å utfordre ham med hensyn til hans tro, og at hun herunder stilte ham spørsmål. Svarene hun fikk, og As opptreden har gjort henne overbevist om at han er en reell kristen.

       Etter lagmannsrettens syn gir ikke forklaringene fra ekteparet Nilsen, Kyllingstad og Sæle tilstrekkelig grunnlag for å tro at As forklaring om at han konverterte til kristendommen i Afghanistan, er riktig. I den forbindelse bemerkes at disse vitnene er blitt kjent med A i ettertid, og at deres oppfatning synes basert på det inntrykk de da har fått av A, og ikke på en samlet vurdering av alle bevisene i saken.

       De fleste afghanere som påberoper seg konvertering, gjør dette først etter at de har fått avslag om oppholdstillatelse på annet grunnlag. Det faktum at A allerede i registreringsintervjuet oppga at han var kristen, er således uvanlig. Selv om dette kanskje gjør det noe mindre usannsynlig at hans forklaring om når konverteringen skjedde er uriktig, finner lagmannsretten ikke å kunne legge særlig vekt på denne forskjellen.

       Staten har anført at det er grunn til å forvente at A, som fremstår som en intellektuelt godt utrustet person, kunne ha gitt en mer reflektert og detaljert redegjørelse for sin omvendelse enn den som fremgår av asylintervjuet. Jan Opsahl, som er dosent i religionkunnskap ved Misjonshøyskolen i Stavanger, har i sin vitneforklaring gitt uttrykk for at asylintervjuet ble gjennomført på en måte som ikke var for egnet til å avklare om A var kristen eller ikke, men at de opplysningene som A ga i intervjuet likevel indirekte underbygger at hans konvertering er reell. Lagmannsretten kan ikke slutte seg til at asylintervjuet var uprofesjonelt utført.

       Sett i lys av at en beslutning om å konvertere representerer et dramatisk brudd med en sentral del av afghansk kultur og innebærer en svært stor risiko for forfølgelse, hadde det vært grunn til å forvente at A, som i motsetning til det tingretten synes å ha lagt til grunn, fremstår som en intellektuelt godt utrustet person, ville gitt en mer utdypende forklaring på hvilke tanker han hadde gjort seg om konsekvensene av sin konvertering. Slik lagmannsretten ser det, gir imidlertid det som fremgår av asylintervjuet om As tanker omkring konverteringen og hans kunnskap om kristendommen, ingen klare holdepunkter i noen retning hva gjelder spørsmålet om A konverterte i Afghanistan.

       Som det fremgår ovenfor, fremstår As forklaring om at han konverterte til kristendommen i Afghanistan etter at hans bror hadde fått en bibel og innviet han i kristendommen, som lite sannsynlig. Videre er As generelle troverdighet lav hva gjelder opplysninger han ellers har gitt om seg selv, sin familie og reisen fra Afghanistan til Norge. Ut fra en samlet vurdering finner lagmannsretten derfor ikke å kunne legget til grunn at A hadde konvertert til kristendommen mens han var i Afghanistan, og at han hadde en kristen overbevisning da asylintervjuet ble gjort 27. april 2009.

       A kan imidlertid ha krav på opphold selv om han ikke hadde en kristen overbevisning da han kom hit til riket. Det vises til merknadene foran om at staten har erkjent at Af vil ha krav på beskyttelse mot tilbakekomst til Afghanistan dersom han har en reell kristen overbevisning, selv om han først skulle ha fått denne under opphold i Norge. Som nevnt foran ble UNE's siste avgjørelse om opphold på et slikt grunnlag truffet 16. april 2012. Ved vurderingen av om han på dette tidspunktet hadde en reell kristen overbevisning, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

       Flertallet – lagdommer Bull og ekstraordinær lagdommer Huitfeldt, sistnevnte riktig nok under meget sterk tvil – har lagt avgjørende vekt på de forklaringene som er gitt av vitnene ekteparet Nilsen og av Sæle. Disse vitnene har alle tatt utgangspunkt i at de har trodd A konverterte i Afghanistan. Som nevnt foran har lagmannsretten vurdert dette annerledes. At vitnene har hatt et slikt annerledes utgangspunkt for deres oppfatning og vurdering av As kristentro, har flertallet ikke funnet det riktig å legge avgjørende vekt på. Vitnene oppfattes alle, særlig ekteparet Nilsen, ut fra hvert sitt kristne ståsted like fullt å ha fått en omfattende innsikt i As tankeverden, og de har ikke formidlet noen tvil om at han har en dyp og alvorlig kristen overbevisning.

       Saken er spesiell fordi ekteparet Nilsen har hatt A som familiemedlem over lang tid, og fordi A også har bodd hos Sæle. Det dreier seg således ikke bare om vitneprov fra en prest i en menighet eller andre som ikke har hatt tilsvarende nær og daglig kontakt med en asylsøker. Ut fra en konkret vurdering av bevisene i saken, er flertallet etter dette kommet til at Af hadde en slik alvorlig kristen overbevisning før 16. april 2012. Alle UNE's vedtak må oppfattes slik at den motsatte konklusjon er trukket med hensyn til hans overbevisning/tro på vedtakstidspunktet. Derved er flertallet kommet til at det ved beslutningen 16. april 2012 er lagt til grunn feilaktig faktiske forhold. Flertallet har på denne bakgrunn ikke funnet foranledning til å ta stilling til om det hefter slike feil ved UNE's tidligere vedtak og beslutninger.

       Flertallet tilføyer at det ikke er uenig med UNE i at det ved vurderingen av om det foreligger en alvorlig kristen overbevisning, er naturlig å legge vesentlig vekt på søkerens kunnskap om kristendommen, jf. UNE's svar til Sæle i brev 8. februar 2012. Ved UNE's vedtak og beslutninger om A synes UNE i hovedtrekk å ha basert seg på den kunnskapen som fremkommer i asylintervjuet. Før UNE traff sin avgjørelse 16. april 2012, var det ikke fremkommet noe vesentlig nytt om As kunnskap. De fire vitneforklaringene gir imidlertid grunnlag for å anta at hans kunnskaper om kristendommen nå er langt mer omfattende, og at det tilsvarende gjaldt senest 16. april 2012. Det vises her også til forklaringene fra ekteparet Nilsen om As daglige bibellesing.

       Flertallet tilføyer også at selv om det skulle være slik at As oppsøking av det kristne baptistmiljøet i Kristiansand har vært strategisk motivert i forhold til hvordan hans oppholdssøknad ville bli behandlet, er ikke det til hinder for at hans omfattende omgang og sosialisering med dette miljøet over lengre tid har skapt en dyp og alvorlig overbevisning hos ham og gitt ham en klar identitet som kristen.

       Flertallet har etter dette funnet det sannsynliggjort at A var kristen da UNE 16. april 2012 traff sin siste beslutning om ikke å omgjøre sitt tidligere avslag på As søknad om asyl. Flertallet stemmer på denne bakgrunn for at UNE's avslag den dagen på begjæring om omgjøring av vedtak om ikke å gi oppholdstillatelse er ugyldig.

       Flertallets resultat må anses å innebære at A har vunnet saken, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd. Flertallet har ikke funnet at det foreligger noen tungtveiende grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen om at vinnende part tilkjennes sakskostnader, verken for tingretten eller for lagmannsretten. For lagmansretten har As prosessfullmektig krevd 99 500 kroner, hvorav 79 600 kroner er salær og 19 900 kroner er merverdiavgift. Det er ikke kommet innsigelser mot kostnadene, som anses rimelige og nødvendige, og kravet tas til følge. Det samme gjelder for kostnadene for tingretten.

       Mindretallet – lagdommer Nyhus – er i likhet med flertallet av den oppfatning at vitnene som kjenner A entydig og med styrke har tilkjennegitt at de er sikre på at han i dag er en kristen. Det er ingen grunn til å betvile at de – om enn i ulik grad – har tilbragt mye tid sammen med ham og kjenner ham godt. Særlig gjelder dette ekteparet Nilsen. Mindretallet betviler heller ikke at vitnene er overbevist om at A i dag er en kristen. Men mindretallet finner likevel ikke å kunne legge avgjørende vekt på vitnens forklaring. Det er flere grunner til dette.

       Det følger av Rt-1988-1565 (L-dommen) [skal vel være Rt-1998-1565, Lovdatas anm.] at det normalt er grunn til å legge mindre vekt på opplysninger fra vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten har oppstått, og som står i motstrid til eller endrer det bildet som mer uavhengige bevis gir. Vitnene som har avgitt forklaringer til støtte for A har en nær og personlig tilknytning til ham, og de har sammenfallende interesser med ham i sakens utfall.

       Ingen av vitnene har gitt uttrykk for at de betviler eller på noen måte i dag stiller kritiske spørsmål ved As forklaring om at han ble kristen i Afghanistan. Som det fremgår ovenfor er både lagmannsrettens flertall og mindretall av den oppfatning at denne forklaringen ikke er riktig. Det forhold at vitnene er så overbevist om at A ble kristen mens han var i Afghanistan, til tross for at dette ikke er riktig, innebærer at vitnenes oppfatning om As tro – i alle fall delvis – bygger på et uriktig grunnlag, og svekker vekten av deres forklaringer.

       Videre bemerkes at mindretallet på generelt grunnlag mener domstolene bør være tilbakeholdne med å legge til grunn et annet faktum enn det som er forklart av søkeren. Dersom A skulle ha blitt kristen etter at han kom til Norge, ville det vært grunn til å forvente at han selv hadde anført dette og gitt en nærmere forklaring på omstendighetene omkring sin konvertering, for eksempel om konverteringen skjedde som følge av en bestemt opplevelse, var et resultat av en gradvis prosess eller hadde andre årsaker. Det har han imidlertid ikke gjort. Tvert i mot har han uten forbehold fastholdt at konverteringen fant sted i Afghanistan, og ikke kommet med noen opplysninger som etter mindretallets syn underbygger at han mener at den har skjedd på et eller annet tidspunkt etter at han kom til Norge. Ingen av vitnene har heller forklart seg på en måte som gir støtte for at A skal ha fått sin kristne tro etter at han kom til Norge.

       Ut fra en samlet vurdering finner mindretallet det etter dette lite sannsynlig at A var konvertert da UNE traff sin beslutning 16. april 2012.

       Mindretallet stemmer etter dette for at staten frifinnes og tilkjennes sakskostnader.

       Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår ovenfor.

       Feriefravær og andre gjøremål i lagmannsretten har gjort det vanskelig å avsi dom innen fristens utløp.

Domsslutning

  1. UNE's beslutning 16. april 2012 kjennes ugyldig.
  2. Anken forkastes for så vidt gjelder punkt 2 i tingrettens domsslutning.
  3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda 99 500 – nittinitusenfemhundre – kroner til A innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo