Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-74079
Dokumentdato : 28.08.2014

Beskyttelse/asyl. Enslig mindreårig asylsøker. Aldersundersøkelse. Utl. § 28, § 38, § 88.

A - som er afghansk borger - fikk avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag. Myndighetene la til grunn at han var over 18 år, mens han selv hevdet å være enslig mindreårig. Vedtaket bygget blant annet på medisinsk aldersundersøkelse. UNEs vedtak var etter tingrettens syn ikke basert på feil faktum, og lagmannsretten forkastet As anke.

Saken gjelder overprøving av vedtak i Utlendingsnemnda (UNE) om asyl og opphold på humanitært grunnlag.

A er afghansk statsborger, men har mesteparten av livet bodd i Iran. Han ankom Norge 12. juli 2010 og ønsket å søke asyl. Av rapporten 14. juli 2010 for ankomstregistering framgår blant annet:

Søker oppgav sitt navn til politiet i Kristiansand til å være A, født 0.0.1995. Søker oppgav å være fra X, Y, Afghanistan. [ ... ] Søker blir spurt hvor gammel han er han er ikke sikker på dagen men tror det er den 15., datoen han oppgir er den 0.0.1374. Dvs. 0.0.1995. Søker er nå 14 år gammel.

Som grunnlag for søknaden om asyl viste han til at han ikke hadde mulighet til å returnere til Afghanistan fordi han ikke har omsorgspersoner der. Videre viste han til sikkerhetssituasjonen i landet.

A ble på bakgrunn av sine opplysninger registrert som enslig mindreårig asylsøker. Også i henhold til rapporten 6. oktober 2010 fra asylintervjuet ble fødselsdato oppgitt til 0.0.1995.

Det ble foretatt aldersvurdering av A ved gjennomføring av tannundersøkelse og røntgenundersøkelse av skjelettet. I brev 7. desember 2010 fra Barneklinikken, Oslo universitetssykehus, Ullevål er det vist til at A ved undersøkelsesdato 18. november samme år skulle være 15 år og 2 måneder. Det framgår videre blant annet:

Tannundersøkelse konklusjon:

Etter vår vurdering er A ca. 20 år. Det kan ikke utelukkes at han er under 18 år, men vi anser det for å være svært lite sannsynlig. Det kan utelukkes at han er under 16 år. Den oppgitte fødselsdato og at han skal være 15 år og 2 måneder, kan utelukkes.

Rapport fra Radiologisk divisjon:

Fysene/vekstsonene er lukket, det er ikke mer vekstpotensiale. Etter vårt atlas er skjelettalderen ca 19 år eller eldre.

SAMLET VURDERING

A vurderes å være ca 20 år gammel. Det kan ikke utelukkes at han er under 18 år, men vi finner det svært lite sannsynlig. Det kan utelukkes at han er under 16 år. Oppgitt alder 15 år og 2 måneder kan utelukkes. Konklusjon B+F.

Utlendingsdirektoratet (UDI) traff vedtak 24. januar 2011. Søknaden om beskyttelse etter utlendingsloven § 28 annet ledd ble avslått. Det ble heller ikke gitt oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. Direktoratet la til grunn at A ikke var mindreårig. Søkerens alder ble i vedtaket satt til 18 år, dvs. at fødselsåret ble endret fra 1995 til 1992.

A påklaget vedtaket. UNE traff klagevedtak 6. mars 2012. Klagen ble ikke tatt til følge. UNE bemerket blant annet:

Klageren har fremlagt afghansk tazkera. Når det gjelder afghanske id-dokumenter, bemerkes det at disse generelt har særdeles lav notoritet. Bestikkelser, korrupsjon og illegal produksjon av ulike typer dokumentasjon er utbredt i Afghanistan. UNE mener at opplysninger som fremgår av afghanske dokumenter på generelt grunnlag ikke kan legges til grunn hvor det ikke foreligger annen informasjon som er egnet til å sannsynliggjøre at de opplysningene som fremgår av eventuelle opplysninger er korrekte.[ ... ]

Da det ikke er avgjørende for resultatet, har UNE ikke tatt stilling til om det anførte faktum er tilstrekkelig sannsynliggjort. I vurderingen av om vilkårene for beskyttelse er oppfylt, er det tatt utgangspunkt i klagerens anførsler og opplysninger. [...]

UNE bemerket videre at situasjonen i området i Afghanistan der A kom fra var til hinder for å returnere ham dit. Derimot ble det lagt til grunn at A kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn der han flyktet fra. Det var således ikke grunnlag for asyl i Norge.

UNE vurderte også spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag, og bemerket blant annet:

UNE har vurdert opplysningene vedrørende klagerens forhold til familien til C. En slik omstendighet kan imidlertid ikke tillegges vekt ved en vurdering av hvorvidt tillatelse bør gis i medhold av utlendingsloven § 38, det vises herunder til uttalelser i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 158. Det vises til at UNE mener at klageren er over 18 år på vedtakstidspunktet.

UNE har merket seg at klageren opplyste at han er enslig mindreårig asylsøker, og kommentarene fra C og en ansatt ved Z barne- og ungdomsskole. Det legges til grunn at klageren ikke er mindreårig på vedtakstidspunktet. Det vises til resultatet av aldersundersøkelsen.

A ba senere om omgjøring av UNEs vedtak. Ved UNEs beslutninger 3. april og 27. juni 2012 ble anmodningene ikke tatt til følge.

A reiste sak mot staten v/Utlendingsnemnda ved stevning 8. august 2012 til Oslo tingrett. Det ble lagt ned påstand om at UNEs vedtak er ugyldig.

Oslo tingrett avsa 4. februar 2013 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til å erstatte Staten/v Utlendingsnemnda saksomkostninger med kroner 33 150 - trettitretusenetthundreogfemti- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Ankeforhandling er holdt 12. og 13. august 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sine prosessfullmektig og avga forklaring. Staten v/Utlendingsnemnda var representert ved prosessfullmektigen samt rådgiver Kjell Handeland i Utlendingsnemnda. Det ble avhørt seks vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka. 

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak er feil når det er lagt til grunn at A ikke var mindreårig asylsøker da vedtaket ble truffet. Dette medfører ugyldighet.

Ved bevisvurderingen anvendes et lempeligere beviskrav i asylsaker enn i andre saker, jf. Rt-2011-1481. Asylsøkerens forklaring skal legges til grunn så langt den fremstår som «noenlunde sannsynlig», jf. avsnitt 45 i dommen.

Ved aldersbestemmelse skal det legges til grunn en tvilsmargin, jf. punkt 5.11 bokstav b i FNs Høykommissærs «Guidelines on Policies and Procedures in Dealing with Unaccompanied Children Seeking Asylum» av februar 1997. Det vises også til UDIs praksisnotat PN 2012-011 om Behandling av asylsaker fra enslig mindreårige søkere - særlig om aldersvurdering. I punkt 3.5 annet avsnitt er det uttalt at det må være «klar sannsynlighetsovervekt» for at en søker som oppgir å være mindreårig er over 18 år før søkeren vurderes som overårig.

A var før han ankom Norge flyktning bosatt i Iran, og han hadde intet afghansk pass. Det er vanskelig for ham å framlegge bevis på sin egen identitet, herunder sin alder.

Det foreligger store usikkerhetsmomenter ved bruk av tann- og skjelettundersøkelser for aldersfastsettelse, og det er kommet kritikk fra flere hold mot slike undersøkelser. Aldersundersøkelser skal ikke være avgjørende alene, men resultatet av undersøkelsen skal vurderes i forhold til de øvrige opplysningene i saken, jf. utlendingsloven § 88 første ledd annet punktum. UNEs vedtak viser bare til aldersundersøkelsene, og ikke til andre relevante opplysninger i saken. Det anføres likevel ikke at vedtaket lider av saksbehandlingsfeil.

Også søkerens modenhet er av betydning ved aldersfastsettelsen, jf. punkt 5.11 bokstav a i FNs Høykommissærs ovennevnte retningslinjer.

UNE og tingretten korrigerer ikke i tilstrekkelig grad for standardavvik når de foretatte aldersundersøkelsene legges til grunn. Alderen skulle på bakgrunn av standardavvikene vært satt til ikke høyere enn 17 år på vedtakstidspunktet. Den siste tannundersøkelsen av mai 2012 konkluderer med en lavere alder enn det som følger av den første undersøkelsen i 2010. Dette har tingretten ikke tatt hensyn til.

Vitneførselen må tillegges betydelig vekt. As fastlege var tydelig på at gutten var under 18 år. Fastlegens uttalelser er feil gjengitt i tingrettens dom. Også de øvrige vitnene som ankende part har ført er sentrale ved aldersbedømmelsen, og de er samstemmige på at A var godt under 18 år på vedtakstidspunktet.

Det er ikke grunn til å tvile på at den framlagte ID-boka (tazkera) er et ekte dokument.

As forklaringer i saken inneholder ikke alvorlige feil, og det er ikke grunnlag for å konkludere med at han ikke er troverdig. Det vises også til at det må gis en større feilmargin når barn forklarer seg enn når det gjelder voksne personer.

A har nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 06.03.2012 og senere beslutninger av 03.04.12 og 27.06.12 er ugyldige.
  2. Ankende part tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Det er ikke lagt feil faktum til grunn i UNEs vedtak.

Ved avgjørelsen av søkerens alder gjelder vanlige beviskrav, dvs. at det er det mest sannsynlige faktum som skal legges til grunn. Unntaket fra dette som er oppstilt for asylsaker, jf. Rt-2011-1481, hvor det lagt til grunn et lempeligere beviskrav, kommer ikke til anvendelse her. Det lempeligere beviskravet gjelder spørsmålet om det foreligger en reell fare for forfølgelse, noe som ikke er tilfelle i vår sak. En forutsetning for å anvende et lempeligere beviskrav er dessuten at asylsøkeren har bidratt etter evne til å opplyse saken, samt at han generelt er troverdig. I denne saken må det stilles spørsmål ved troverdigheten til asylsøkeren.

Selv om det skulle legges til grunn et lempeligere beviskrav, har det ikke betydning for gyldigheten av UNEs vedtak. Det er kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at det ikke er lagt til grunn feil faktum i vedtaket. Heller ikke hefter det noen feil ved UNEs senere beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket 6. mars 2012.

As egne opplysninger om alderen kan ikke legges til grunn. Han baserer seg angivelig på opplysningene fra sin «onkel», som først for lagmannsretten er opplyst ikke å være i slekt med A. Videre bygger opplysningene på innholdet av et angivelig afghansk id-dokument, tazkera. Tazkeraen er sannsynligvis ikke ekte. Staten fester heller ikke lit til hvordan tazkeraen er framskaffet. Det må reises spørsmål ved om A ikke ønsker notoritet med hensyn til hvor dokumentet kom fra.

Bevisverdien av vitneforklaringene og erklæringene som er ført som bevis fra ankende parts side er gjennomgående liten. Vitnene har tilknytning til A, og de er engasjert i saken. Det vises også til at temaet om aldersbestemmelse er vanskelig. Heller ikke forklaringen fra fastlegen svekker riktigheten av tingrettens dom.

Aldersundersøkelsene er sentrale i saken. Usikkerhetsmomentene ved slike undersøkelser av tenner og skjelett er velkjent for UNE, og det er tatt høyde for disse i vedtaket. Undersøkelsene taler med tyngde for at A ikke var mindreårig da vedtaket ble truffet.

Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt denne påstanden:

  1. Anken forkastes
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten. 

Lagmannsretten bemerker:

Ved spørsmålet om en asylsøker har behov for beskyttelse, har det betydning om han er mindreårig på vedtakstidspunktet. Dette framgår også av utlendingsloven § 28, hvor det i tredje ledd er bestemt at det ved vurderingen etter første ledd - som inneholder regler om når en utlending skal anerkjennes som flyktning - skal tas hensyn til om søkeren er barn.

Også etter § 38 om oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn er det av betydning om utlendingen er barn. Etter bestemmelsens annet ledd bokstav a skal det ved avgjørelsen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn blant annet legges vekt på om utlendingen er enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur. Etter tredje ledd skal barnets beste være et grunnleggende hensyn i saker som berører barn. Barn kan gis oppholdstillatelse etter første ledd selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen.

UNEs vedtak bygger på at A ikke var mindreårig på vedtakstidspunktet, men at han var over 18 år gammel. Det er enighet mellom partene om at vedtaket er ugyldig dersom det på dette punkt bygger på feil faktum.

Etter utlendingsloven § 88 om aldersundersøkelse kan utlendingen anmodes om å la seg undersøke for å klargjøre alderen der det i en utlendingssak ikke er mulig å fastslå med rimelig sikkerhet om utlendingen er over eller under 18 år. Resultatet av undersøkelsen skal vurderes i forhold til de øvrige opplysningene i saken, jf. bestemmelsens første ledd annet punktum. Det må således foretas en samlet vurdering av alle bevisene i saken når alderen skal bestemmes.

As prosessfullmektige har blant annet framholdt at UNE ikke skal ha foretatt den helhetsvurderingen av bevisene som loven krever. Han har likevel presisert at det ikke ankes over UNEs saksbehandling. Lagmannsretten går etter omstendighetene ikke nærmere inn på om det er mangler ved UNEs begrunnelse i vedtaket. Det bemerkes imidlertid at vedtaket 6. mars 2012 på det omtvistete punktet i liten grad går inn på andre momenter enn aldersundersøkelsen. Det er likevel vist til den framlagte tazkera, og uttalt blant annet at slike dokumenter har særdeles lav notoritet. Lagmannsretten viser videre til at UNE har gått nærmere inn på andre momenter i forbindelse med avslagene på begjæringene om omgjøring av UNEs vedtak. I beslutningen 27. juni 2012 heter det således blant annet:

Selv om man legger til grunn at alderstester kan være noe unøyaktig, anser UNE en så stor forskjell mellom klagerens opplysninger og testresultatene som påfallende. Det vises til at UDI i sitt vedtak allerede har tatt høyde for unøyaktigheter i alderstester ved å sette klageren opp til 18 år, og ikke 20 år som alderstesten indikerer. Dessuten opererer testresultatene med faste standardavvik, der konkrete forbehold ellers fremgår. Etter UNEs oppfatning tilsier de fremlagte uttalelsene heller ikke en annen vurdering. Det vises til at også uttalelsene ikke er entydige og baserer seg i all hovedsak på en vurdering av klagerens modenhet. Mangel på modenhet er imidlertid ikke nødvendigvis et bevis på lav alder, men kan også ha andre årsaker. På bakgrunn av disse momenter mener UNE at klagerens oppgitte alder ikke kan legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort.

Spørsmålet blir etter dette om det er lagt feil faktum til grunn når UNE har konkludert med at A ikke var under 18 år gammel på vedtakstidspunktet.

Ved spørsmålet om hvilket beviskrav som gjelder, vises til at det i sivile saker normalt er slik at det mest sannsynlige faktum skal legges til grunn. I asylsaker har likevel Høyesterett lagt til grunn et annet beviskrav. Det vises til Rt-2011-1481, der det i avsnitt 44 og 45 er uttalt:

(44) Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og - etter 2008-loven - også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstaav a: 

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Partene er uenige om Høyesteretts bemerkninger her også tar sikte på situasjonen i nærværende sak, hvor det er spørsmål om å bestemme asylsøkerens alder. Etter ankemotpartens syn skal retten legge til grunn det mest sannsynlige faktum, mens ankende part gjør gjeldende at Høyesteretts bemerkninger om beviskravet også gjelder for vårt tilfelle. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette spørsmål, idet det ikke har avgjørende betydning for resultatet i saken. Etter lagmannsrettens syn er det kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at A var over 18 år da UNE traff det omtvistete vedtaket.

Det er som nevnt foretatt aldersundersøkelse, slik utlendingsloven § 88 forutsetter kan skje. Både tannundersøkelse og håndrotundersøkelse er foretatt. Tannundersøkelse består av røntgen av visdomstenner, røntgen av fortennene og en klinisk undersøkelse. Håndrotundersøkelse består i røntgenundersøkelse av venstre hånd og håndledd. Det som undersøkes, er form og forbeningsgrad av de enkelte små knokler og størrelsen av vekstsoner i hånd og håndledd. Når vekstsonene er lukket, er håndskjelettet ferdig utvokst.

Om resultatene av disse undersøkelsene, vises til brevet 7. desember 2010 fra Barneklinikken, Oslo universitetssykehus, Ullevål, som er sitert tidligere i dommen.

Det vises videre til at det også ble foretatt aldersvurdering av A ved tannundersøkelse i mai 2012, ved Institutt for klinisk odontologi. Konklusjonen her var:

Etter vår vurdering er A ca 20 år. Det kan ikke utelukkes at han er yngre, men vi finner det lite sannsynlig at han er 16,5 år ved undersøkelsestidspunktet, slik oppgitt fødselsdato skulle tilsi.

Det er store usikkerhetsmomenter ved aldersbestemmelse på grunnlag av slike undersøkelser av tenner og håndrot. Dette er også utlendingsmyndighetene kjent med, og usikkerhetsmomentene tas i betraktning når vedtak treffes. Av UDIs praksisnotat PN 2012-011 av 17. oktober 2012 «Behandling av asylsaker fra enslige mindreårige søkere - særlig om aldersvurdering», framgår blant annet (punkt 3.2 og 3.3):

Den medisinske aldersundersøkelsen kan ikke konstatere søkerens presise alder, og konklusjonene skal følgelig benyttes som ett av flere momenter i aldersvurderingen. [ ... ]

De medisinske aldersundersøkelsene er basert på metoder med feilmarginer og i de medisinske konklusjonene tas det hensyn til den usikkerhet som hefter ved undersøkelsene. De vil derfor kun gi et anslagsvis bilde av hvor gammel søkeren er og angir mest sannsynlig alder ut fra de medisinske funnene. UDI skal bruke konklusjonene fra de medisinske aldersundersøkelsene med varsomhet. Dess klarere det er at oppgitt alder er uriktig ut fra resultatet av den medisinske aldersundersøkelsen, dess mer vekt vil aldersundersøkelsen tillegges. Mindre avvik mellom oppgitt alder og hovedkonklusjonen vil tillegges mindre vekt. Rimelig tvil skal komme søkeren til gode.

At det skal foretas enn bredere vurdering, og at det må tas hensyn til feilmarginer ved undersøkelsene er også uttalt i FNs Høykommissærs «Guidelines on Policies and Procedures in Dealing with Unaccompanied Children Seeking Asylum» (februar 1997). Om Age Assessment i punkt 5.11 heter det blant annet:

If an assessment of the child's age is necessary, the following considerations should be noted:

  1. Such an assessment should take into account not only the physical appearance of the child but also his/her psychological maturity.
  2. When scientific procedures are used in order to determine the age of the child, margins of error should be allowed. Such methods must be safe and respect human dignity.
  3. The child should be given the benefit of the doubt if the exact age is uncertain.

I dette tilfellet konkluderte Barneklinikken med, jf. brevet 7. desember 2010, at det etter en samlet vurdering kunne utelukkes at den oppgitte alderen på 15 år og 2 måneder var riktig. Det kunne også utelukkes at A var under 16 år. Konklusjonen var videre at det ikke kunne utelukkes at han er under 18 år, men at dette var svært lite sannsynlig. Etter legens vurdering var A «ca. 20 år gammel». Det er i brevet vist til bokstavene B+F, noe som i henhold til ovennevnte praksisnotat fra UDI innebærer at det etter legens vurdering er svært lite sannsynlig at søkeren er under 18 år (90/10 %), samt 100 % sannsynlig at søkeren er over 16 år. Etter lagmannsrettens syn taler således de foretatte aldersundersøkelser med styrke for at A var over 18 år på vedtakstidspunktet.

Tannundersøkelsen som ble foretatt i mai 2012 har en noe annen vurdering enn undersøkelsen som ble foretatt ca. halvannet år tidligere etter initiativ fra utlendingsmyndighetene, idet konklusjonen nå var at det er «lite sannsynlig» at alderen A selv hadde oppgitt var riktig, og at alderen etter legens vurdering var «ca. 20 år», men at det ikke kan utelukkes at han var yngre. Når det tas hensyn til feilmarginer, gir ikke sistnevnte undersøkelse isolert sett grunn for med like stor sikkerhet som de tidligere undersøkelsene, å konkludere med at A var over 18 år på vedtakstidspunktet. Sett i sammenheng med de øvrige bevis i saken kan likevel ikke denne konklusjonen endre lagmannsrettens syn på at det er kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at A ikke var mindreårig på vedtakstidspunktet.

Etter at UDI hadde avslått asylsøknaden, framla A tazkera, som er et afghansk id-dokument. Dette dokumentet opplyser at A har den alderen han har selv har opplyst om. Lagmannsretten kan ikke se at tazkeraen taler for at A var mindreårig. Det vises blant annet til at slike afghanske id-dokumenter generelt har lav notoritet, jf. UNEs bemerkninger om dette i klagevedtaket referert tidligere i dommen. Det vises videre til rapporten 29. april 2013 fra Politiets utlendingsenhet, der det er uttalt:

ID-boka er undersøkt med tanke på ekthet. Dokumentet er sjekket opp i mot referansedatabasen. Ifølge referansedatabasen skal denne type ID-bok ha offset trykk. Dette formularet synes å være produsert ved bruk av skriver. På bakgrunn av dette synes formularet ikke å være et offentlig dokument.

Lagmannsretten er for øvrig enig med staten i at det må reises spørsmål ved måten tazkeraen er framskaffet på. I forbindelse med registreringen som asylsøker 14. juli 2010 opplyste A at han hadde tazkera, men at den var hos «vennene mine», nærmere bestemt hos D i Iran. På spørsmål fra rapportskriver om hvorfor det var D, og ikke onkelen til A - der A hadde bodd - som oppbevarte tazkeraen, forklarte A at han hadde problemer med onkelen sin. Disse problemene er nærmere omtalt i asylintervjuet 6. oktober 2010, og A har for lagmannsretten presisert at han flyktet fra Iran fordi han ble dårlig behandlet av onkelen. For lagmannsretten har A forklart at vennen D fikk tak i tazkeraen fra onkelen, og at han sendte papiret til Norge etter anmodning av en venn av A som bor i Kristiansand. Tazkeraen ble sendt til Kristiansand, og vennen der videresendte den til adressen som A hadde i Z kommune. Denne vennen fra Kristiansand - som A ble kjent med gjennom Facebook - har forklart seg for lagmannsretten. Det er ikke nærmere forklart i saken hvordan D fikk tak i tazkeraen fra onkelen, som altså A har et motsetningsforhold til. Etter omstendighetene framstår notoriteten på den aktuelle tazkeraen som meget svak.

Lagmannsretten viser også til at A i asylintervjuet fikk flere spørsmålet om sin onkel i Iran, og at han blant annet forklarte at onkelen var bror til hans far. Dette ble ikke korrigert under utlendingsmyndighetens behandling av saken. A forklarer likevel for lagmannsretten at han ikke er i slekt med «onkelen».

A har selv forklart at han er født 0.0.1995, likevel at han var usikker på den nøyaktige dagen. Ifølge hans forklaring var han altså 14 år og 10 måneder da han ankom Norge. På spørsmål om hvordan han visste at han var født på denne datoen, forklarte A at han bygger på opplysninger fra «onkelen», samt at han har sett tazkeraen. Lagmannsretten bemerker at det er opplyst at det er mindre bevissthet i Afghanistan med hensyn til fødselstidspunkt enn for eksempel i Norge. På denne bakgrunn, og blant annet ut fra svakhetene ved de oppgitte kildene for As kunnskap om fødselsdatoen, er det god grunn til å reise tvil ved riktigheten av As forklaring med hensyn til egen alder.

Lagmannsretten viser videre til at rapportskriveren ved ankomstregistrering av A som asylsøker i juli 2010 hadde følgende avsluttende kommentar:

Søker ser ikke ut som en 14 åring, søker har antydning til skjegg, og oppfører seg ikke som et barn. 

Også dette gir klar støtte for at As forklaring om alderen ikke kan tillegges vekt.

Ankende part har ført flere vitner for lagmannsretten som i hovedsak har gitt uttrykk for at A etter deres oppfatning var mindreårig på vedtakstidspunktet. Lagmannsretten kan ikke se at disse vitneforklaringene rokker ved lagmannsrettens standpunkt om at A var minst 18 år på vedtakstidspunktet, når bevisene ses samlet. Lagmannsretten bemerker med hensyn til denne vitneførselen blant annet at flere vitner har en slik nærhet til A at bevisverdien er begrenset. Det er også begrensinger med hensyn til hvilke forutsetninger de har for å si noe bestemt om alderen.

En av vitnene er As fastlege siden mars 2012. Han forklarte for lagmannsretten blant annet at A den første tiden «hadde symptomer som kunne tyde på at han var under 18 år». Videre bemerket legen at det for ham var «veldig sannsynlig at han var under 18 år.» Lagmannsretten konfronterte deretter legen med tingrettens dom, der det er uttalt blant annet (side 11):

I tillegg har behandlende lege i retten gitt en forklaring som må sies å understøtte konklusjonen i aldersundersøkelsene. Han har foretatt en klinisk undersøkelse av A, herunder ved å vurdere hans modenhet og pubertetstegn. Han opplyste i retten at det ikke kunne utelukkes at han var under 18 år fra enkelte funn. Noe sterkere grad av sannsynlighet kunne han ikke gi med bakgrunn i den undersøkelsen han hadde foretatt av ham.

Legen opplyste for lagmannsretten at han mente tingrettens beskrivelse av hans forklaring var dekkende. Etter lagmannsrettens syn kan legens vitneforklaring ikke kaste særlig lys over det omtvistete aldersspørsmålet.

Et annet vitne, E, som er koordinator og adjunkt ved Z barne- og ungdomsskole, hadde A som elev fra høsten 2010 til mars 2011. Hun forklarte at hun oppfattet A som tilhørende den yngre del av 14 - 16 årsgruppa. Han var liten, usikker og umoden, og det var andre i gruppa som tok lederposisjoner. Selv om den fysiske størrelsen samt graden av modenhet har betydning for hvilken alder personen har, gir disse forhold likevel ikke nødvendigvis svar på aldersspørsmålet. For eksempel kan umodenhet ha sammenheng med personlige egenskaper.

Også C, som er lærer, avga forklaring. Han har engasjert seg sterkt for A, og A har etter avslaget på oppholdssøknaden bodd i huset hjemme hos C. C er bestemt på at A var mindreårig. Lagmannsretten finner imidlertid at forklaringen på grunn av tilknytningsforholdet, må tillegges begrenset vekt. Det bemerkes likevel at det ikke er noen grunn til å tro at C bevisst forklarer seg uriktig.

Lagmannsretten har endelig mottatt vitneforklaring fra F, som er sykepleier og miljøterapeut. Hun kjenner A fra den tida han bodde på asylmottaket på U i Z kommune, idet ungdommer fra mottaket ofte kom på besøk til bofellesskapet for enslige mindreårige flyktninger. F beskrev A som umoden, veldig tilbakeholden og beskjeden, med barnlige trekk. Hun forklarte at han på den tiden - i 2011 - antakelig var under 15 år, men korrigerte det til «i underkant av 16 år». Lagmannsretten bemerker at F har et forholdsvis svakt grunnlag for å si noe bestemt om alderen. Hennes forklaring er for øvrig ikke helt i overensstemmende med en skriftlig uttalelse i saken som hun var med på å avgi 25. mai 2012, etter henvendelse fra C. Det heter der blant annet:

De undertegnede vil informere om at de på ingen måte har noen spesiell kompetanse for aldersvurdering, men at vi anser A som en jevnaldrende gutt med våre ungdommer, altså 16-18 år.

Etter en helhetsvurdering av bevisene må lagmannsretten konkludere med at UNEs vedtak 6. mars 2012 er gyldig. Heller ikke hefter det noen ugyldighetsgrunn ved de senere beslutningene av 3. april 2012 og 27. juni 2012. Anken må da forkastes.

Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og annet ledd på A dømmes til å betale statens sakskostnader for begge retter. Det er ikke tilstrekkelig grunnlag for å anvende unntaksregelen i tredje ledd. Lagmannsretten forkaster således også anken mot tingrettens sakskostnadsavgjørelse, domsslutningen punkt 2.

Advokat Anders Blakstvedt har inngitt sakskostnadsoppgave for lagmannsretten på 26 600 kroner. Av dette gjelder 500 kroner utgifter til kopiering og resten salær. Oppgaven legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 26.600 - tjuesekstusensekshundre - kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2013-74079 Beskyttelse/asyl. Enslig mindreårig asylsøker. Aldersundersøkelse. Utl. § 28, § 38, § 88. (08.09.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om det var lagt feil faktum til grunn i UNEs vedtak da en asylsøker fra Afghanistan ble vurdert til å være over 18 år på vedtakstidspunktet, selv om han anførte å være mindreårig. Lagmannsretten kom, i likhet med tingretten, etter en helhetsvurdering til at UNEs vedtak var gyldig.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen