Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2013-87903
Dokumentdato : 04.02.2014

Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven § 28 første ledd. Konvertering.

Saken gjaldt spørsmålet om et afghansk ektepar hadde konvertert fra islam til kristendommen og dermed hadde rett til oppholdstillatelse (asyl) jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a jf. annet ledd. Lagmannsretten kom, i likhet med tingretten, til at konverteringen var reell, og forkastet Staten v/Utlendingsnemndas anke. Sakskostnader ble tilkjent. Dommen var enstemmig.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) beslutning av 30. september 2012 om ikke å ta til følge anmodning om omgjøring av nemndas vedtak av 11. januar 2011. Ved sistnevnte vedtak ble klage over Utlendingsdirektoratets (UDIs) vedtak av 29. desember 2009 om avslag på søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag ikke tatt til følge.

A (A) og B (B) kom etter det opplyste til Norge den 24. november 2008 sammen med sine to tvillingdøtre født 0.0.2006. Den 25. november 2008 ble de registrert som asylsøkere ved Politiets utlendingsenhet.

De opplyste at de var etniske tadsjiker, oppvokst og bosatt i Herat by i Heratdistriktet i Afghanistan, og at deres familier var shiamuslimer. Som grunnlag for å søke beskyttelse oppga både A og B at B ble trakassert fordi hun ikke brukte burka eller hijab, og at familien opplevde problemer og trakassering fra sunnimuslimsk hold. Den ene datteren hadde vært utsatt for et kidnappingsforsøk, noe som også kunne ha sammenheng med at B kom fra en velstående familie. Begge fryktet overgrep mot barna og seg selv.

Søknadene ble avslått av UDI i vedtak av 29. desember 2009. Ved klagebehandlingen kom UNE i vedtak 11. januar 2011 til at klagerne ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at de sto i fare for forfølgelse ved retur til Afghanistan. Det ble heller ikke funnet at sterke menneskelige hensyn, herunder hensynet til barna, eller særlig tilknytning til riket, kunne begrunne et endret resultat.

Ved brev 22. februar 2011 ba klagerne om ny behandling av saken blant annet på grunnlag av at A nå skulle være blitt kjent med at B hadde vært gift før, noe hun hadde brakt opp i klagen til UNE, men uten å fortelle det til A. Kunnskapen om det tidligere ekteskapet skulle ha medført problemer i hjemlandet. Det ble anført at As familie hadde tatt avstand fra svigerdatteren, at hennes eksmann skulle ha oppsøkt hennes familie, som hadde søkt tilflukt i Iran, og at de også var blitt oppsøkt av ekssvigersønnen. A ønsket å fortsette samlivet, men deres advokat fremholdt i brevet at «Det synes åpenbart at denne familien vil ha behov for bl.a. familieterapi/støtte for å sikre en fremtid sammen, også her i landet». Det ble videre uttalt at de nevnte forholdene representerer en meget farefull situasjon, og spesielt henvist til utlendingsloven § 38.

Klagerne opplyste så i brev av 22. november 2011 at de i lengre tid hadde vært i en prosess hvor de hadde hatt et ønske om å bli mer kjent med den kristne tro og at de hadde bestemt seg for å bli kristne. Videre ble det opplyst at A gikk på et innføringskurs i den kristne tro i regi av en menighet de hadde oppsøkt, og at han og B ønsket å bli døpt etter fullført kurs. I en påtegning bekreftet kursleder C i X Pinsemenighet Y at A deltok på kurset «Det nye liv» som er spesielt tilrettelagt for den muslimske verden, forfattet av Aril Edvardsen og utgitt av Troens Bevis i Kvinesdal.

I samsvar også med anmodning fra UNE, fulgte advokat Eldhuset opp informasjonen overfor UNE i brev 28. mars 2012 med vedlegg. Her ble det redegjort for kurset og prosessen, med bekreftelse fra kursledelsen, og bebudet at paret tok sikte på dåp den 15. april 2012. Det ble gjort oppmerksom på at B hadde hatt avbrudd i kurset som følge av barnefødsel i desember 2011, men at hun hadde tilgang til parets bibel på farsi og følgelig hadde fått del i innføringen i Guds ord.

Av dåpsattest fremlagt med brev 24. april 2012 fremgår det at A og B ble døpt i X Pinsemenighet den 11. april 2012.

UNE besluttet 25. juni 2012 å gi utsatt iverksetting av vedtaket av 11. januar 2011.

UNEs beslutning av 30. september 2012, som er den primære gjenstand for saken her, ble truffet under dissens med to mot en stemme.

Oslo tingrett avsa 7. mars 2013 dom med slik domsslutning og slutning:

Domsslutning:

 

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 30. september 2012 er ugyldig.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda betaler innen 14 - fjorten - dager 109 237 - hundreognitusentohundreogtrtrettisyv - kroner i sakskostnader til A og B.

Slutning i kjennelse:

  1. A og B gis rett til å bli i Norge til en eventuell ankesak er avgjort i lagmannsretten.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 7.-8. januar 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 4 vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er feil og bygger på feilaktig bevisvurdering. UNEs vedtak og beslutning hviler på korrekt faktum og riktig rettsanvendelse.

Tvistepunktet i saken er hvorvidt ankemotpartene reelt har konvertert fra islam til kristen tro. I så fall har de rettskrav på asyl i Norge. Imidlertid fremstår det som svært lite sannsynlig at de er virkelige kristne.

For det første er en slik konvertering ekstremt sjelden forekommende. Uansett om han oppholder seg i Afghanistan eller i Norge innebærer overgang til kristendommen et stort og gjennomgripende sprang for en afghaner.

Etter at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan ikke lenger er slik at afghanere får automatisk opphold i Norge, har det kommet et meget stort antall asylsøknader, klager og omgjøringsbegjæringer fra afghanere som hevder å være konvertert til kristendommen. Nesten alle fremmer konverteringsanførselen etter å ha fått avslag på sin asylsøknad både hos UDI og UNE, det vil si når anførselen fremstår som siste mulighet for fortsatt opphold. Svært få vinner frem med sin konverteringsanførsel.

Det er symptomatisk at ankemotpartene i saken her først anfører at de er blitt kristne etter å ha fått endelig avslag i to instanser basert på sitt opprinnelige og ett mellomkommende asylgrunnlag. Det siste er for øvrig senere erkjent ikke å ha medført riktighet. I det hele fremstår ankemotpartenes sannhetsvilje og troverdighet som svært tvilsom. Med sin omfattende erfaring og grundige saksbehandling kom således UNE til at man her ikke sto overfor en sak der det måtte anses «noenlunde sannsynlig» at det afghanske ekteparet var reelle konvertitter.

Det er feil å legge stor vekt på ankemotpartenes aktive og omfattende aktivitet i den lokale pinsemenigheten, og at de har forklart seg konsistent om sin kristne tro. Med så mye på spill ville det vært overraskende om dette ikke var situasjonen så lenge saken verserer.

Når det gjelder begjæringen om midlertidig forføyning, er det Statens syn at hvis vilkårene for asyl er oppfylt, foreligger krav og sikringsgrunn, ellers ikke.

Det er nedlagt slik påstand:

I søksmålet:
1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

I forføyningssaken:
1. Begjæringen tas ikke til følge.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotpartene, A og B, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er riktig, så vel med hensyn til faktum som jus. UNEs beslutning av 30. september 2012 er ugyldig.

Det er enighet mellom partene om at tvistetemaet i saken er hvorvidt A og B reelt har konvertert fra islam til kristen tro. Det er videre enighet om at de i så fall har rettskrav på asyl i Norge.

Ankemotpartene er fullt ut klar over de konsekvenser konverteringen vil føre med seg for dem, i relasjon til familiene i hjemlandet, og med hensyn til forfølgelsesrisikoen ved en eventuell retur til Afghanistan.

Tingretten har korrekt foretatt en individuell vurdering av saken. Det er således ikke noen feil at den ikke har lagt avgjørende vekt på at det i den senere tid synes å ha skjedd en økning av antallet asylsøknader der konvertering er påberopt.

Tidspunktet for når en konvertering fant sted kan ikke være avgjørende. Hovedmomentet vil uansett være om konverteringen er reell eller ei.

I motsetning til Staten, mener ankemotpartene at vitnene fra X Pinsemenighet vil være sentrale informanter for lagmannsretten.

I forføyningssaken har ankemotpartene samme oppfatning som Staten med hensyn til når forføyningskrav og sikringsgrunn vil foreligge.

Det er nedlagt slik påstand:

I hovedsaken:
1. Anken forkastes.
2. A og B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

I forføyningssaken:
1. Anken forkastes.
2. A og B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten, og kan i hovedsak tiltre tingrettens begrunnelse.

Slik begge parter er innforstått med, hviler avgjørelsen av saken på om A og B har konvertert fra islam til kristendommen. Partene er således enige om at dersom konverteringen er reell, har ankemotpartene ved retur til Afghanistan «en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av (...) religion», og dermed rett til oppholdstillatelse (asyl), jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a jf. annet ledd.

Det er situasjonen den 30. september 2012, da UNE tok sin siste beslutning i saken, som er utgangspunktet for lagmannsrettens vurdering, men likevel slik at det er adgang til å ta hensyn til momenter som er kommet frem etter denne datoen hvis de er egnet til å kaste lys over faktum på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 og Rt-2013-937 avsnitt 41.

På generelt grunnlag kan det slås fast at bevistemaet i saken setter domstolen på en vanskelig prøve. Dels reiser det spørsmålet om utlendingenes generelle troverdighet og hvilken innvirkning den skal ha på bevisvurderingen, og dels innebærer det at retten må ta stilling til eksistensen av menneskers indre overbevisning.

Lagmannsretten har merket seg de påviste uoverensstemmelser mellom ankemotpartenes forklaringer eksempelvis om bo- og familiesituasjonen i Afghanistan og om problemer i ekteskapet; tilsynelatende nokså løsrevne opplysninger om kidnappingsforsøk av gjerningsmenn på motorsykkel, om deres mulige identitet og om en mulig forbindelse mellom dem og noen A opplyste å ha vært i slåsskamp med; og usikre og tilsynelatende motstridende tidsangivelser for presumptivt markante hendelser som slåsskampen. Dette er egnet til å svekke ankemotpartenes alminnelige troverdighet, selv om det også kan tenkes at både kulturforskjeller og de begrensningene som tolking innebærer, har hatt innvirkning på det inntrykk forklaringene gir.

Det er dokumentert at antallet søknader om asyl fra afghanere som påberoper seg overgang til den kristne tro har svingt med muligheten til å få opphold i Norge på annet grunnlag. Lagmannsretten legger også til grunn at det er et dypt eksistensielt valg for en afghaner å konvertere til kristendommen. Det forhold at konverteringen til kristendommen først bringes opp som asylanførsel etter at de opprinnelig anførte asylgrunnlag har vist seg ikke å føre frem, og etter at klageadgangen er uttømt, gir også grunnlag for en kritisk vurdering av om konverteringen er reell.

Basert på en konkret, individuell vurdering av As og Bs sak, er lagmannsretten likevel kommet til at det er etablert en tilstrekkelig grad av sannsynlighet for at de er nådd frem til en kristen overbevisning og at deres konvertering dermed er reell.

Lagmannsretten legger til grunn at det lå en relativt lang prosess bak ankemotpartenes omvendelse fra islam til kristendommen. Det er etter lagmannsrettens skjønn ikke usannsynlig at A, slik han forklarer, kan ha hatt sine tvil om sider ved islam før avreisen fra Afghanistan og at det er riktig når han sier at det var en øyeåpner da han skaffet seg Koranen på sitt eget språk. Lagmannsretten fester også lit til at A under oppholdet i Hellas gjorde seg refleksjoner om at de kristne ikke svarte til det skremme-bildet som han hadde fått presentert i hjemlandet. Uoverensstemmelsene mellom ankemotpartenes forklaringer om når de sluttet å tilbe Allah etter å ha forlatt Afghanistan fremstår som mindre vesentlige i helhetsbildet.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at den første kontakten med X Pinsemenighet besto i at ankemotpartene og døtrene kom til menighetens åpne barnehage i desember 2008. Besøkene ble gjentatt ved flere anledninger utover våren 2009. Det var uvanlig for muslimer å tillate barna å delta i en kristen barnehage.

Parallelt med dette deltok A og B på de månedlige «interkulturelle treff» som var menighetens religiøst nøytrale tilbud til asylsøkere.

Vitnet D, som eide huset der ankemotpartene bodde, forklarte at de fremsto som «ganske européiske», mer vestlige enn han hadde ventet. Han forklarte også at et annet leieboerpar hadde krevd å få flytte fordi det var blitt strid mellom dem og ankemotpartene som etter deres syn ikke iakttok muslimsk praksis.

Vitnet E, som var medlem av menigheten, fortalte at det ble mer kontakt med A og B utover i 2010. Hun var meget forsiktig med misjonering, og ble overrasket da A ga uttrykk for at han «likte Jesus veldig mye». Hun så på et tidspunkt at han hadde en T-trøye med «Jesus» på, og også at B bar et kors. Hun «dristet seg til» å kjøpe en barnebibel til tvillingene, noe som falt i god jord. I august 2011 hadde A sagt at han trengte en bok om Jesus, en bibel, og han var blitt gledelig overrasket over at hun uten problemer hadde kunnet skaffe ham en bibel på farsi. Han hadde gitt uttrykk for at han nå hadde tenkt i to år, og at han ønsket å bli en kristen.

Vitnet C forklarte seg som vitne om menighetens kursopplegg med ukentlig bibelundervisning der A etter eget ønske ble deltaker høsten 2011. Han understreket at menigheten var fullt på det rene med at konvertering var en stor prosess for muslimer, og at de derfor ikke drev misjonering. De ville sikre seg at de som ønsket å konvertere forsto hva kristendommen var, og forsikre seg om at omvendelsen var oppriktig og fra hjertet.

Fra ankemotpartenes brev av 20. mars 2012 til UNE hitsettes bekreftelsespåtegningen fra C:

Vi kan bekrefte at A nå snart er ferdig med kurset han har deltatt på og kommer til å ta dåp sammen med sin kone med det første.

Å fremlegge en dokumentasjon på om en person er personlig kristen eller ikke i juridisk forstand, er selvsagt vanskelig. Men siden vi nå har lært å bli mer kjent med A og B, og dermed har hatt anledning til å registrere hvordan de har tatt i mot det kristne budskapet, er det vår overbevisning at deres konvertering er oppriktig og seriøst ment. Vi kan ellers nevne at rent personlig har denne familien gjort et meget godt inntrykk på oss.

I sin vitneforklaring for lagmannsretten uttalte C videre at A og B naturlig nok var kommet lengre i sin kristne tro nå, og at utviklingen etter hans syn har bestyrket den konklusjon han hadde trukket i sin bekreftelsespåtegning.

Lagmannsretten finner grunn til å feste lit til den vurdering som vitnet C har gitt. Rimeligvis eksisterer det en binding mellom A og B på den ene siden og menighetens folk på den andre. Imidlertid underbygger så vel vitneforklaringene som seriøsiteten i menighetens tilnærming til ankemotpartenes konverteringsønske, at asylforklaringen om konvertering til kristendommen må anses som sannsynliggjort. Den tid prosessen har tatt bestyrker denne vurderingen.

Forføyningssaken blir i samsvar med begge parters anførsler å avgjøre i henhold til ankemotpartenes påstand.

Sakskostnadene

Ankemotpartene har vunnet saken, og har dermed krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsene i tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Advokat Eldhuset har innlevert salæroppgave på 90.750 kroner inkludert merverdiavgift for sitt arbeid med ankesaken. I tillegg kommer reise- og oppholdsutgifter med 17.483 kroner. Han har ikke fremmet noe særskilt krav i anledning forføyningssaken. Lagmannsretten forutsetter at godtgjørelsen for arbeidet med den, som må anses å ha vært bagatellmessig, inngår i salærkravet vedrørende selve søksmålet.

Det er ikke kommet innvendinger til sakskostnadskravet. Lagmannsretten finner at det har vært rimelig og nødvendig å pådra disse kostnadene og legger oppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

 

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Staten v/Utlendingsnemnda til A og B i fellesskap 108.233 - etthundreogåttetusentohundreogtrettitre - kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.

Slutning i kjennelse:

Anken forkastes.

Siste endringer
  • Ny: LB-2013-87903 Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven § 28 første ledd. Konvertering. (18.02.2014)

    Saken gjaldt spørsmålet om et afghansk ektepar hadde konvertert fra islam til kristendommen, og dermed hadde rett til asyl etter utlendingsloven § 28. Lagmannsretten kom, i likhet med tingretten, til at konverteringen var reell og Utlendingsnemndas vedtak ble kjent ugyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo