Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-104106
Dokumentdato : 01.06.2015

Asyl/beskyttelse. Vurdering av troverdighet og beviskravet i utlendingssaker.

Saken gjaldt spørsmålet om asyl for en kvinne fra Jordan og hennes to barn. Hun anførte at hun risikerte å bli utsatt for æresdrap ved retur. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at hennes historie ikke var troverdig og kunne ikke legges til grunn som noenlunde sannsynlig. Et lempligere beviskrav fikk da ikke anvendelse. Uttalelser om søksmålsinteressen, rammene for domstolsprøvingen og beviskravet i utlendingssaker.

Saken gjelder:

Saken gjelder overprøving av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak av 30. april 2012 og 27. august 2013 om ikke å innvilge asyl for en kvinne og hennes to barn, samt UNEs siste beslutning 7. april 2015 om ikke å omgjøre disse vedtakene.

Sakens bakgrunn:

Tingrettens saksfremstilling kan legges til grunn for lagmannsrettens behandling, og fra denne gjengis.

«B oppsøkte den 30. mars 2009 sammen med sin kjæreste D Politiets utlendingsenhet. De søkte om beskyttelse i Norge. Ved ankomstregistreringen s.d. opplyste hun at de hadde ankommet landet dagen i forvegen. Hun fremla ingen identitetspapirer utover et Health Card utstedt av Iranian Hospital i Dubai.

Bs identitet er ikke blitt fastslått ved gyldig reisedokument/pass, men hun har oppgitt at hun ble født 0.0.1984 i Damaskus, at hun er etnisk araber, muslim og jordansk statsborger og at hun har bodd i byen Sharija i De Forente Arabiske Emirater (FAE) fra 1. november 1984 til 25. mars 2009 (den oppgitte avreisedagen fra emiratene). Retten bemerker her at byen Sharjah er det administrative sentrum i emiratet ved samme navn. Byen, som ligger på grensen til emiratet Dubai, har fysisk vokst sammen med byen Dubai.

I skjemaet som ble fylt ut ved ankomstregistreringen ble det angitt at hun var ugift. Foreldrenes «nåværende adresse» ble oppgitt å være «JOR», altså Jordan. I tillegg var det angitt at også en av hennes søstres adresse var Jordan, mens emiratene var oppgitt for hennes to andre søstre og tre brødre.

I rapporten fra ankomstregistreringen heter det blant annet:

«Hvorfor kommer du til Norge og søker om asyl?

Jeg kommer fra en veldig konservativ jordansk familie som ikke aksepterte at jeg skulle gifte med en kollega fra jobben, de ville at jeg skulle gifte meg med fetteren min, opplyser søker. Derfor bestemte vi oss å rømme til et trygt sted og da ble det Norge, han sa at han hadde moren, søsteren og onkelen sin i Norge, og derfor ble Norge et naturlig valg, sier søker. Familien min truet med å drepe meg hvis jeg giftet meg med ham uten deres vilje, sier søker.

Hva frykter du ved en eventuell retur til hjemlandet?

Jeg blir tvangsgiftet med fetteren min som er planlagt av min far, vi skulle gifte oss i april, sier søker. Min kjæreste som er palestiner er også truet av situasjonen, da jordanske familier ikke gifter bort døtrene sine til palestinere, opplyser søker. Vi har også hatt samleie, og hvis familien min får vite dette er livet hans i fare, sier søker.»

Hun opplyste at det ikke var noe alternativ å flytte til et annet land eller by i regionen for å unnslippe problemene. Onkelen hennes var en mektig mann, og familien ville med hans hjelp finne henne og kjæresten, forklarte hun.

Asylintervjuet ble gjennomført 27. april 2009.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo Bs og Ds asylsøknader ved vedtak av 4. februar 2011. UDI fant at ingen av dem kunne anses som flyktning i henhold til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1 A. Direktoratet anså det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at de ved retur risikerte forfølgelse i utlendingslovens eller Flyktningkonvensjonens forstand. Om dette het det i vedtaket vedrørende B:

«Vi har vurdert søkerens anførsel om at hun har inngått sedvaneekteskap med sin kjæreste D, og deretter rømt fra sin familie og et arrangert ekteskap, og derfor frykter å bli drept av sin familie i FAE eller Jordan.

I vurderingen har vi lagt avgjørende vekt på at søkeren ikke har fremlagt noen form for dokumentasjon i forbindelse med sine anførsler.

Vi mener at for å bidra til å sannsynliggjøre at hun har inngått sedvaneekteskap med sin ektefelle mot sin fars vilje, må søkeren fremlegge følgende dokumentasjon for UDI: 

  • Vigselsattest fra inngåelse av sedvaneekteskap (nikah 'urfi) i FAE;
  • Legalisert personstatuserklæring fra jordanske myndigheter på at hun er ugift; og
  • Legalisert personstatuserklæring fra emiratiske myndigheter på at hun er ugift.

På grunnlag av manglende dokumentasjon, og at hun i sin forklaring ikke har gitt opplysninger som tilsier at hun ikke skal kunne fremlegge slik dokumentasjon, mener vi at søkeren ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort en velbegrunnet frykt for forfølgelse som kan knyttes til en eller flere av flyktningkonvensjonens forfølgelsesgrunner.»

UDI fant at det heller ikke var grunn til å tro at det var noen reell fare for at B ville bli utsatt for slik forfølgelse som gir rett til vern i henhold til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Direktoratet fant at det heller ikke var grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse av humanitære grunner i medhold av § 38.

UDI fant med samme begrunnelse at heller ikke D, som påberopte samme asylgrunnlag, hadde krav på vern etter utlendingsloven § 28 første ledd eller at det var grunnlag for å gi ham oppholdstillatelse i medhold av § 38.

Bs og Ds advokat påklaget vedtakene. I klagen ble det blant annet anført at klagerne stiller seg uforstående til kravet om å fremskaffe dokumentasjon på deres «nikah urufi» for at ekteskapet skal kunne bli ansett sannsynliggjort, «fordi det ikke lar seg gjøre å få noen dokumentasjon (vigselsattest) på slikt ekteskap». UDI ble derfor bedt om å konkretisere hva direktoratet mener klagerne kan fremlegge. I klagen ble det også anført at det ikke var mulig for D å ta opphold i Libanon, idet «hans bror er blitt oppsøkt av svigerfamilien som har spurt etter datteren», og at dette viser at Bs familie søker etter klagerne. Det ble også gjort gjeldende at «svigerfar har gode kontakter i etterretningstjenesten i Libanon og at det vil ta kort tid før svigerfamilien blir kjent med at han oppholder seg der». Det ble videre anført at B «er livredd familien hennes skal bli kjent med at hun er i Norge og Mandal. Hun frykter de da vil komme hit».

UDI samtykket i utsatt iverksetting av vedtakene.

UNE avgjorde Bs og Ds klagesak ved to separate vedtak 30. april 2012. Bs vedtak omfattet også hennes og Ds sønn født i 2011. Klagesakene ble behandlet og avgjort av nemndleder i medhold av utlendingsloven § 78 tredje ledd første punktum. Klagene ble ikke tatt til følge.

UNE innledet sin begrunnelse for Bs vedtak slik:

«Etter lovens § 83 annet ledd, jf. utlendingsforskriftens § 17-7, har utlendinger plikt til å medvirke til å avklare sin identitet, herunder gi korrekte opplysninger om sin identitet og fremlegge dokumentasjon så langt det er mulig.

Klageren har opplyst å være borger av Jordan, men har kun fremlagt det som opplyses å være et helsekort fra Emiratene som dokumentasjon på oppgitt identitet. Klageren har opplyst at hennes pass befinner seg hos hennes far, men UNE bemerker at klageren kunne kontaktet nærmeste jordanske ambassade, for eksempel i Berlin, London eller Amsterdam om å få fremskaffet nytt pass eller annen bekreftelse på oppgitt identitet. UNE viser her til uttalelsen på side 4 i klagen av 22.2.2011: «De sier begge at de ikke har hatt problemer med libanesiske eller jordanske myndigheter. De vil derfor forsøke å ta kontakt med ambassadene for å sjekke om det er mulig å skaffe personstatuserklæring som viser at de er ugifte».

Etter dette finner UNE at det foreligger tvil om klagerens identitet, herunder hennes statsborgerskap.»

Senere i vedtaket er det bemerket dette om identitetstvilen:

«Etter UNEs vurdering har klageren og kjæresten fremdeles ikke fremlagt tilfredsstillende dokumentasjon på det anførte, på tross av at UDIs avslag er begrunnet med mangelen på slik dokumentasjon. Det bemerkes at klageren etter utlendingsloven § 93 fjerde ledd plikter å gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon og medvirke til innhentingen av nødvendige opplysninger. Det bemerkes igjen at klageren ikke har fremlagt noen som dokumentasjon som kan bekrefte at hun er jordaner, ut over at dette fremgår av helsekortet hun har innlevert. UNE finner heller ikke at den fremlagte utskriften av e-postutveksling utgjør tilfredsstillende dokumentasjon på at klageren ikke er registrert som ugift i Jordan. Etter UNEs vurdering utgjør ikke kopien av det som skal være en utskrift fra det libanesiske folkeregisteret for klagerens kjærestes sivilstatus tilfredsstillende dokumentasjon, grunnet sin lave notoritet.

Det bemerkes videre at det foreligger motstrid i partenes forklaringer vedrørende om det finnes en vigselsattest. Paret har heller ikke presentert noen plausibel forklaring på hvorfor de ikke kan fremskaffe dokumentasjonen det er vist til.»

UNE fant at den generelle sikkerhetssituasjonen i FAE, Jordan eller Libanon ikke tilsa at det forelå noen reell fare for at B ville bli utsatt for forfølgelse ved retur eller at det var sannsynliggjort at det forelå individuelle omstendigheter som kunne utløse slik forfølgelse.

Også Ds klage ble avslått.

Ved brev av 28. juni 2012 oversendte Bs og Ds advokat en begjæring om omgjøring datert samme dag. Begjæringen var forfattet på engelsk. Den var så vidt skjønnes undertegnet av D. Sammen med begjæringen fulgte ytterligere dokumentasjon, herunder kopi angivelig av en nettside til Jordans ambassade i Brüssel med arabisk tekst og en oversettelse av denne til engelsk og norsk. I henhold til oversettelsen forutsatte personstatuserklæringer utstedt av jordanske myndigheter at vedkommende møtte personlig for en jordansk domstol. I begjæringen het det blant annet:

«I had contacted the Jordanian Embassy in Brussels to request a passport and the requirements request the old passport an approval from father and must appear in person. All requirements can be found on its website in Arabic and I had translated it to English.»

UNE besluttet i felles avgjørelse 28. november 2012 at det ikke var grunnlag for å omgjøre vedtakene. I beslutningen heter det at saken i det vesentlige sto i samme stilling som ved de tidligere avslagene, og det ble vist til begrunnelsene gitt der. Det ble også vist til at det ikke hadde fremkommet nye opplysninger som ga grunnlag for en annen vurdering. Det heter videre i beslutningen:

«UNE har i denne forbindelse sett hen til dokumentasjonen fremlagt av klagerne, blant annet bekreftelse fra Den libanesiske ambassaden i Abu Dhabi om at D ikke er registrert som gift og UNRWA-registreringskort utstedt 11.06.2012 med samme informasjon. UNE har imidlertid kommet til at selv om det legges til grunn at klagerne ikke er registrert som gift og at de har inngått et såkalt «urfi»-ekteskap, er det grunn til å stille spørsmål ved klagernes asylforklaring.

Det vises til at klagerne har gitt motstridende forklaringer angående om det finnes en vigselsattest. Videre har D opplyst at kjæresten var fraværende fra jobben i fire dager fordi hun ble stengt inn på rommet av faren hennes, mens hun har opplyst å ha vært innestengt i to dager og at hun kom tilbake på jobb den tredje dagen. Dette er forhold som svekker klagernes generelle troverdighet. UNE finner videre at det fremstår som lite sannsynlig at klagerne kunne ha hatt et utenomekteskapelig forhold i 10-11 måneder uten at kvinnens familie fikk vite om det, og at arbeidsgiveren aksepterte at de tok fri og meldte seg syk i flere dager over en lang periode for å kunne møtes.

UNE mener videre at dersom man legger til grunn B opplysninger om at hennes familie er veldig konservativ, har det formodningen mot seg at hun ville ta en så betydelig risiko som det ville være å innlede et utenomekteskapelig forhold og være så åpen om det på arbeidsplassen sin. UNE har for øvrig merket seg at hennes far ikke hadde noe mot at hun jobbet, og at hennes søstre kunne studere og fikk velge studieretning. Videre har hun ifølge hennes egne opplysninger bestemt selv at hun ikke ville studere i Jordan. Dette tyder på at familien har en mer liberal holdning enn det hun anfører. UNE har i tillegg merket seg at hun fikk lov til å jobbe på samme arbeidssted etter at forholdet ble kjent, til tross for at foreldrene var klar over at kjæresten var en kollega. Etter dette finner UNE ikke å kunne legge til grunn klagernes forklaring om at de risikerer å bli drept av hennes familie.

Under enhver omstendighet vises det til at klagerne kan bosette seg i Libanon eller i Jordan hvis de oppfatter det problematisk å bo i De forente arabiske emirater.»

Ved organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) sitt brev av 28. januar 2013 begjærte B og D på ny omgjøring av tidligere vedtak. I begjæringen ble det blant annet anført at urfi-ekteskap er uakseptabelt for de fleste imamer og sunnimuslimer og svært kritisert i samfunnet, særlig i Palestina, Syria, Jordan og Sudan, og at mange kvinner i Midt-Østen er blitt utsatt for æresdrap selv om de hadde inngått urfi-ekteskap. Om motstriden mellom Bs og Ds forklaringer vedrørende hvor mange dager B ble holdt innesperret, heter det:

«D og B forklarte til SEIF at stenget tok startet på søndag dvs at B vær ikke på jobb søndag og mandag så det er 2 dager for B og 4 dager for D fordi fredag og lørdag er helg i UAE og de traff ikke nevnte helgen.»

I omgjøringsbegjæringen ble det også opplyst at B gjennom ny kontakt med en nær venninne hadde fått opplyst at familien hadde flyttet til Jordan etter at faren var blitt pensjonist.

UNE besluttet 3. april 2013 at det ikke var grunnlag for omgjøring og viste til tidligere begrunnelser. I beslutningen, som omfattet D, B og sønnen født i 2011, heter det blant annet:

«UNE har sett hen til at D skal uttransporteres til Libanon uten hans kjæreste, B og deres to barn. UNE viser til at klagerens kjæreste kan søke om familiegjenforening i Libanon. Videre vises det til at klagerens kjæreste og to barn ikke har lovlig opphold i Norge. UNE finner etter en konkret helhetsvurdering at det forhold at familien kan bli midlertidig splittet inntil kjæresten får innvilget familiegjenforening i Libanon ikke krenker retten til familieliv etter EMK art. 8. Under enhver omstendighet vises det til at kjæresten etter det opplyste er jordansk statsborger og at klageren kan søke om familiegjenforening med henne i Jordan. Videre kan de returnere til De forente arabiske emiratene der de tidligere har bodd og jobbet.»

UDI traff 24. mai 2013 særskilt vedtak om avslag på søknad om beskyttelse for sønnen født i februar 2013. Dette vedtaket ble påklaget 21. juni 2013.

Ny anmodning om omgjøring ble sendt av SEIF den 1. juli 2013. Anmodningen ble begrunnet med sikkerhetssituasjonen i Libanon, at D aldri hadde bodd i landet, at hans foreldre og søstre bor i Norge og er norske statsborgere, at den yngste sønnen var blitt operert dagen før og at en atskillelse ville skade familien, særlig Ds syke sønn og hans syke far.

Ved UNEs beslutning 2. juli 2013 - som denne gang omfattet D, B og begge barna - ble anmodningen ikke tatt til følge. Det ble på nytt vist til tidligere begrunnelser. Det ble på nytt pekt på at B kunne søke familiegjenforening med D i Libanon, eventuelt at D kunne søke familiegjenforening med B i Jordan eller at de kunne returnere til Emiratene der de tidligere har bodd og jobbet.

D ble uttransportert til Libanon den 2. juli 2013.

Advokat Olga Halvorsen anmodet 16. juli 2013 på vegne av D, B og sønnen født i 2011 om at vedtaket omgjøres. I anmodningen var det også tatt inn et varsel om søksmål etter tvisteloven § 5-2.

UNE besluttet 27. august 2013 at det ikke var grunnlag for omgjøring. Nemnda viste til og fastholdt tidligere begrunnelser. Nemnda mente at det ikke hadde fremkommet nye opplysninger som tilsa at klagerne likevel har et beskyttelsesbehov. Når det gjaldt anførselen om at Bs familie ønsker å drepe dem, viste UNE spesielt til beslutningen av 28. november 2012, som konkluderte med at det ikke var sannsynliggjort at familien var så konservativ som anført av B. I tilknytning til spørsmålet om det forelå grunnlag for opphold etter utlendingsloven § 38, bemerket UNE:

«Det er anført at klagerne ikke har noe land å reise til. D ble uttransportert til Libanon 02.07.2013. I omgjøringsanmodningen er det anført at han er å anse som papirløs i Libanon og at libanesiske myndigheter ikke vil utstede reisedokumenter til ham. UNE mener dette ikke medfører riktighet. Det vises til at han fikk utstedt reisedokument da han ble uttransportert fra Norge til Libanon 02.07.2013. Klageren har til norske myndigheter levert ID-kort for palestinere i Libanon, og libanesiske myndigheter har akseptert å ta ham tilbake. Det foreligger ingen holdepunkter for at libanesiske myndigheter, slik det er anført, kun aksepterte å ta ham tilbake fordi de var opplyst at han returnerte frivillig.

Som UNE viser til i beslutning av 02.07.2013 kan klagerens kjæreste søke familiegjenforening med ham i Libanon.

D er for tiden midlertidig splittet fra sin familie grunnet uttransporteringen. UNE bemerker imidlertid at i henhold til tilgjengelig landinformasjon kan palestinere fra andre land som er gift med registrerte palestinere i Libanon få oppholdstillatelse i familiegjenforening. ( ... .) Utenlandske ektefeller som er palestinske flyktninger må registrere seg ved UNRWA i Libanon samt søke om å bli innført i Department of Political Affairs og Refugees (DAPR) sine registre. Deretter kan de få libanesiske reisedokumenter for palestinske flyktninger. Barn arver automatisk samme kategori som far. Ettersom far er registrert som palestinsk flyktning i Libanon, blir også barna registrert.

I tillegg vises det til at B som er palestiner alternativt også kan søke den palestinske ambassaden i Oslo om palestinsk pass. Med et palestinsk pass vil hun for eksempel kunne søke om visum til Emiratene der hun har oppholdt seg store deler av livet og der hun har mange familiemedlemmer.»

UNE traff samme dag også særskilt beslutning om at det heller ikke var grunnlag for å omgjøre vedtaket av 24. mai 2013 vedrørende sønn født i februar 2013.»

B og hennes to sønner tok ut stevning for Oslo tingrett 31. juli 2013 med påstand om at UNEs vedtak og beslutninger ble kjent ugyldige.

Oslo tingrett avsa 16. april 2014 dom med slik slutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. B dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale 73.514 - syttitretusenfemhundreogfjorten - kroner i sakskostnader til Staten ved Utlendingsnemnda.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

B, A og C har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt 12. og 13. mai 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. B og en representant for UNE møtte sammen med sine prosessfullmektiger, og B avgav forklaring. Det ble avhørt to vitner, hvorav ett sakkyndig vitne fra Landinfo.. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

De ankende parter, B, A og C, har i hovedtrekk anført:

Anken gjelder både tingrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse.

De ankende parter risikerer forfølgelse ved en eventuell retur og oppfyller vilkårene for asyl i henhold til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Domstolene har full prøvelsesrett i spørsmålet om hvorvidt vilkårene for beskyttelse er oppfylt. Domstolskontrollen knytter seg til faktum på vedtakstidspunktet, likevel slik at det er adgang til å fremlegge nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81.

Det anføres at den ankende part har en velbegrunnet frykt, og frykten gjelder én eller flere av konvensjonsgrunnene. Den aktuelle konvensjonsgrunnen er «spesiell sosial gruppe», jf. utlendingsloven § 30 første ledd bokstav c, ettersom B er en kvinne som har brutt de gjeldende sosiale normer ved å inngå sedvaneekteskap uten samtykke fra sin familie og derfor risikerer å bli utsatt for æresdrap. Det er uaktuelt å be om beskyttelse fra hjemlandets myndigheter.

Det anføres videre at de ankende parter må anses å være omfattet av vernet mot retur i henhold til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Bestemmelsen gjelder dem som ikke er flyktninger etter FNs flyktningkonvensjon artikkel 1 A, men som likevel nyter et vern mot retur på folkerettslig grunnlag.

Det er myndighetene som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88. Det anføres at ettersom det er dokumentert at B er jordansk statsborger, må returen utelukkende vurderes opp mot Jordan.

Tingretten har foretatt en uriktig bevisbedømmelse. Det gjelder ikke noe krav til sannsynlighetsovervekt i asylsaker, men det kreves samtidig at asylanførslene fremstår som «noenlunde sannsynlige», jf. Rt-2011-1481.

Det anføres at den ankende parts forklaring anses som «noenlunde sannsynlig». Forklaringene har vært konsistent og overensstemmende med det som fremkom under asylintervjuet, og kjernen i forklaringen er den samme som tidligere. De endringer i forklaringen og motstrid som staten mener foreligger, har sin naturlige forklaring. Bs identitet og statsborgerskap må anses dokumentert. Hun har gjort sitt ytterste for å belyse sine anførsler, herunder fremlagt relevant dokumentasjon som underbygger asylgrunnlaget. Anførslene støttes av en rekke kilder, blant annet Landinfos rapporter og forklaringen til vitnet fra Landinfo.

Det er dokumentert at D er ugift, noe som ble akseptert i forbindelse med uttransport i 2013. Partene har felles barn, og det kan ikke bestrides at de har levd i et ekteskapslignende forhold. Det er tilstrekkelig for å utløse æresrelatert vold i Jordan. Eventuell tvil må komme de ankende parter til gode.

Det ble nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 30. april 2012, vedtak av 27. august 2013 og beslutning av 7. april 2015 kjennes ugyldig.
  2. Staten dømmes til å betale sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Staten fastholder at UNEs vedtak og beslutninger er gyldige. Tingrettens bevisvurdering og rettsanvendelse er korrekt. Vilkårene for asyl er ikke oppfylt, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. De ankende parter har ikke en «velgrunnet frykt for forfølgelse». Staten mener videre at heller ikke vilkårene om reell fare for alvorlig overgrep er til stede, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

Sakens sentrale spørsmål knytter seg til B, som er mor til de to andre ankende parter. Staten fastholder at hennes asylforklaring, om at hun vil bli forfulgt og drept av egen familie ved retur, ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort. Det foreligger uoverensstemmelser i de forklaringene B og D har gitt til norske myndigheter. Det har vært en glidning i forklaringene, og forsøk på oppklaringer har ledet til mer omfattende uoverensstemmelse. I tillegg er den anførte asylhistorien vanskelig å forene med generell landinformasjon fra Midt-Østen. Det er også mangelfulle bidrag til å opplyse saken. Når alle opplysningene som B har kommet med på ulike tidspunkt sees i sammenheng, fremstår historien som oppkonstruert.

Det ble nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken:

1. Innledning

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten. B og hennes to barn har ikke rett til asyl, og UNEs vedtak er ikke ugyldige. Lagmannsretten har også kommet til at B må erstatte statens saksomkostninger for lagmannsretten.

2. Prosessualia

B og hennes to barn tok 31. juli 2013 ut stevning mot staten v/UNE. Dom ble som nevnt avsagt 16. april 2014, og staten v/UNE fikk medhold. Dommen ble anket 21. mai 2014. Den 1. desember 2014 fremsatte advokat Halvorsen på vegne av de ankende parter en ny omgjøringsbegjæring. Ved UNEs beslutning av 7. april 2014, det vil si kort tid før ankeforhandlingen, fant UNE at det ikke var grunnlag for å omgjøre de tidligere vedtakene. Beslutningen omfatter også B to barn.

UNEs beslutning av 7. april 2015 regulerer nå B og hennes to barns rettsstilling for spørsmålet om rett til opphold i Norge, jf. Rt-2013-1101 avsnitt 24. Det er dette vedtaket det for partene er et reelt behov for overprøving av, og ikke de tidligere vedtak som er erstattet av det nye. Søksmålsinteressen, jf. tvisteloven § 1-3 andre ledd, er følgelig nå kun til sted for vedtaket av 25. april 2013.

Konsekvensen av dette er at også gyldigheten av beslutningen av 7. april 2015 må trekkes inn som nytt krav for lagmannsretten, noe også de ankende parter aksepterte under ankeforhandlingen. Disse prosessuelle forhold vedrørende søksmålsinteressen ble for øvrig i liten grad problematisert av partene, og lagmannsretten går ikke noe nærmere inn på dette. Det har heller ingen betydning for det resultat lagmannsretten har kommet til.

3. Rammene for domstolsprøvingen i utlendingssaker

Lagmannsretten vil først kort gjøre rede for det rettslige grunnlaget for prøvingen av gyldigheten av UNEs beslutninger.

Når det gjelder asylsaker, jf. utlendingsloven §§ 28-30, er utgangspunktet at domstolene kan prøve utlendingsmyndighetene generelle tolkning av loven, og subsumsjonen, det vil si at lagmannsretten har full overprøvingskompetanse. Til prøving av rettsanvendelsen hører at korrekte faregradsterskler (risikokrav) og bevisterskler (beviskrav) er lagt til grunn for vedtaket, jf. Vevstad (red.), Utlendingsloven kommentarutgave (2010), side 188. Lagmannsretten mener likevel at det bør utvises en viss tilbakeholdenhet ved å overprøve utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger, og lagmannsretten kan slutte seg til det som retten uttalte om dette i Borgarting lagmannsretts dom LB-2008-124644, hvor det heter:

«Det bør likevel utvises en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes vurderinger der disse vurderingene fremstår som forsvarlige, og det ikke er fremkommet nye opplysninger eller sakkyndighetsvurderinger under domstolsbehandlingen. Dels vil utlendingsmyndighetene ha bred erfaring som i utgangspunktet gir dem spesielle forutsetninger for å vurdere søkerens forklaring opp mot andre fakta, dels vil de også ha bedre forutsetninger for å vurdere de mer generelle opplysningene i saken opp mot annen landkunnskap.»

Utgangspunktet er at retten må legge til grunn de faktiske forhold på vedtakstidspunktet, jf. Høyesteretts plenumsdom inntatt i Rt-2012-1985 avsnittene 81, 92 og 98. Det vil imidlertid i en viss utstrekning være adgang til å ta hensyn til senere fremkomne opplysninger (bevis) som kan kaste lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Høyesteretts dom inntatt i Rt-2009-851, hvor det i avsnitt 48 heter:

... Jeg holder meg i det følgende til den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Rt-2007-1815, avsnitt 33, men viser også til avsnitt 34, der det presiseres at det vil være adgang til å ta i betraktning senere framkomne opplysninger som kan kaste lys over den faktiske situasjon på vedtakstidspunktet

I vår sak skaper for øvrig dette ikke noen problemer, da UNEs siste beslutning 7. april 2015 forelå bare vel én måned før ankeforhandlingen.

4. Spørsmålet om asyl

4.1 Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a har følgende ordlyd:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, ...

Et grunnvilkår for å være beskyttet av § 28 første ledd bokstav a, er at asylsøkeren må ha «en velbegrunnet frykt for forfølgelse». Innholdet i «forfølgelse» er nærmere presisert i § 29, som i første og andre ledd har følgende ordlyd:

For at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse i henhold til § 28 første ledd bokstav a, må de enten

a) enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel 15 nr. 2 i den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950, eller
b) utgjøre flere forskjellige tiltak, herunder krenkelser av menneskerettigheter, som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen beskrevet i bokstav a.

Forfølgelse kan blant annet ta form av

a) fysisk eller psykisk vold, herunder seksualisert vold,
b) lovgivning og administrative, politimessige og judisielle tiltak, enten de er diskriminerende i seg selv eller praktiseres på en diskriminerende måte,
c) strafforfølgelse og straffullbyrdelse som er uforholdsmessig eller diskriminerende,
d) fravær av muligheten for rettslig overprøving når dette fører til straffer som er uforholdsmessige eller diskriminerende,
e) strafforfølgelse for å nekte militærtjeneste i en konflikt der slik tjeneste vil inkludere forbrytelser eller handlinger som nevnt i § 31 første ledd, eller
f) handlinger som er rettet særskilt mot kjønn eller mot barn.

I § 30 er det nærmere bestemmelser om grunnlaget for forfølgelse etter § 28 første ledd bokstav a.

For at vi skal stå overfor «forfølgelse» i lovens forstand, må det dreie seg om handlinger som «enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør [ ] en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter», jf. § 29 første ledd bokstav a. Det følger av bestemmelsen at krenkelsen må være alvorlig. Dette kravet er nærmere omtalt i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 84 venstre spalte:

«Departementet vil bemerke at ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter vil utgjøre forfølgelse. For eksempel vil ikke en krenkelse av religionsfriheten i form av begrensninger i adgangen til å drive misjonering i hjemlandet, uten videre gi rett til internasjonal beskyttelse. Det er heller ikke slik at enhver krenkelse av de ufravikelige menneskerettighetene etter EMK artikkel 15 nr. 2 ..., vil utgjøre forfølgelse. Selv om det er i strid med EMK art. 15 nr. 2 å gi straffebestemmelser tilbakevirkende kraft, kan det ikke uten videre anses å foreligge en rett til internasjonal beskyttelse selv om en opposisjonell får bøtestraff for en handling som ikke var straffbar etter landets lov da gjerningen ble begått.

Departementet støtter på denne bakgrunn utvalgets forslag om at man på samme måte som i EUs statusdirektiv, stiller krav til den aktuelle krenkelsens alvor.

Det vises for øvrig til at det fremgår av annet ledd at også flere tiltak, som ikke nødvendigvis må innebære krenkelser av menneskerettigheter, kan utgjøre forfølgelse så fremt disse samlet sett er så alvorlige at de berører livssituasjonen til et menneske på en måte som kan sammenlignes med de krenkelser som er nevnt i første ledd bokstav a.»

Det følger videre av forarbeidene at mindre inngripende reaksjoner faller utenfor forfølgelsesbegrepet, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 415 høyre spalte:

«Forfølgelse kan arte seg som overgrep som for eksempel fengsling av en viss varighet, tortur eller andre trusler mot liv, helse eller den personlige frihet. Mindre inngripende reaksjoner som å bli brakt inn til politiet for så å bli løslatt, ulike former for diskriminering mv, vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Forhold som hver for seg ikke er alvorlig nok til å karakteriseres som forfølgelse kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse. Også diskriminering som gir alvorlig utslag for den det gjelder, som for eksempel på bakgrunn av etnisitet å bli utestengt fra livsnødvendige helsetjenester man er avhengig av eller hindret i muligheten til å livnære seg selv, vil etter omstendighetene kunne anses som forfølgelse.»

Det fremgår av Høyesteretts dom (homofilidommen) inntatt i Rt-2012-494 avsnitt 35, at [t]ermen «forfølgelse» innebærer at frykten må referere seg til alvorlige overgrep.

Når det nærmere gjelder innholdet i forfølgelsesbegrepet, viser lagmannsretten også til Vevstad (red.), Utlendingsloven med kommentarer (2010) side 219-220:

«Spørsmålet er ... ikke først og fremst om en menneskerettighet vil bli krenket, men like mye i hvor stor grad og på hvilken måte. ... Det kan. . gi grunnlag for å trekke en grense mot krenkelser som normalt ikke er alvorlige nok til å kunne danne grunnlag for anerkjennelse som flyktning. Mindre inngripende reaksjoner fra statens side, som å bli arrestert uten saklig grunn for å bli løslatt, eller sporadisk diskriminering, vil falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Heller ikke kortvarige fengslinger uten reelt grunnlag vil rekke opp til terskelen «forfølgelse», med mindre søkeren i forbindelse med fengslingen også løper en fare for alvorlige fysiske overgrep.»

B har anført at hun risikerer å bli utsatt for æresdrap ved retur. Dette vil utgjøre «forfølgelse» i lovens forstand. Sosial stigmatisering eller utstøtelse av familien vil imidlertid falle utenfor begrepet.

Som det fremgår av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, må B ha en «velbegrunnet frykt» for forfølgelse ved retur til Jordan. Det må følgelig foretas en fremtidsrettet vurdering av om hun vil bli utsatt for forfølgelse ved en eventuell retur. Ved denne vurderingen vil hennes asylforklaring være sentral. Som det vil bli redegjort nedenfor, skal denne i utgangspunktet legges til grunn dersom den fremtrer som noenlunde sannsynlig. Lagmannsretten finner imidlertid at dette ikke er tilfellet i denne saken, og det er derfor ikke grunnlag for å anvende et lempet beviskrav, og at det er et krav om sannsynlighetsovervekt. Når det gjelder hvor sterk forfølgelsesfaren må være før den er velbegrunnet i lovens forstand (risikokravet), kreves det imidlertid ikke sannsynlighetsovervekt. Det fremgår av Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 86 og side 88 at det er tilstrekkelig at risikoen er «reell», men den må ikke bare være en fjern mulighet.

Saken reiser spørsmål om hvilke faktiske omstendigheter som skal legges til grunn for vurderingen om rett til asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Høyesterett har i dommen inntatt i Rt-2011-1481 oppsummert rettstilstanden slik i avsnitt 45 og 46:

«Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.»

I FNs Høykommissærs for Flyktningers håndbok om prosedyrer for å fastsette flyktningers rettsstilling heter det:

«Etter at søkeren har gjort et oppriktig forsøk på å underbygge sin historie, kan det fortsatt være manglende bevis for deler av hans utsagn. Som forklart ovenfor (punkt 196), er det knapt mulig for en flyktning å 'bevise' alle forhold i sin sak. Skulle dette ha vært et krav, ville utvilsomt majoriteten av alle flyktninger ikke blitt anerkjent. Det er derfor ofte nødvendig å la tvilen komme søkeren til gode.

Imidlertid bør tvilen komme søkeren til gode først når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig. Søkerens utsagn må være sammenhengende og troverdige, og må ikke være i strid med allment kjente fakta.»

Etter lagmannsrettens syn innebærer dette at et lempet beviskrav, det vil si en lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt, forutsetter at asylforklaringen kan legges til grunn som noenlunde sannsynlig. Dette forutsetter at asylsøkeren generelt anses for å være troverdig og har bidratt til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig.

Bs prosessfullmektig har vist til at når man kommer til Norge, er man ofte i en vanskelig og sårbar situasjon. Møte med utlendingsmyndighetene og prosessen man må gå gjennom, kan oppfattes som vanskelig og skremmende. Det er derfor urimelig om man stiller for strenge krav til hva asylsøkeren har opplyst til enhver tid.

Lagmannsretten er enig i at man må hensynta at asylsøkere ofte kan være i en sårbar situasjon, og at prosessen kan oppfattes som vanskelig, når man skal vurdere de opplysninger som asylsøkeren til enhver tid gir. Troverdighetsvurderinger er normalt vanskelige, men det er likevel noe som retten må ta stilling til. Sakens sentrale spørsmål vedrørende troverdigheten knytter seg til B forklaring.

Lagmannsretten går nå over til den konkrete vurderingen av om asylhistorien kan legges til grunn. I den forbindelse vil en del av det faktum som først og fremst knytter seg til Ds asylsak være relevant også i vår sak, selv om han ikke har avgitt forklaring for lagmannsretten.

For det første vil lagmannsretten se på omstendighetene rundt det ekteskapet B og D skal ha inngått i Dubai, og om det foreligger en vigselsattest eller annet ekteskapsdokument. De har opplyst at de inngikk et såkalt nikah urfi-ekteskap, som er etter det lagmannsretten forstår, er et slags sedvaneekteskap. Det inngås privat med to vitner til stede, men blir ikke registrert offisielt. Vanligvis nedtegnes ekteskapserklæringen, som undertegnes av partene og vitnene. For at ekteskapsinngåelsen skal få offisiell status, må den forestås av en person som har vigselsmyndighet.

Staten har anført at det foreligger ulike opplysninger i asylintervjuene til henholdsvis B og D og i senere brev fra advokat Skeie vedrørende vigselsattesten, og at dette svekker troverdigheten.

Både B og D opplyste i ankomstregistreringsskjemaene at de var ugifte, og at den annen part ble omtalt som kjæreste. I asylintervjuet forklarte B seg uoppfordret om vigselsattesten, mens D i sitt asylintervju vel tre uker senere ikke sa noe om et slikt dokument. Dette til tross for at politiet spurte om hvordan de kunne være gift uten vigselsattest. B forklarte forøvrig i lagmannsretten at hun og D snakket om hennes asylintervju før han ble intervjuet. Uoverensstemmelsen svekker Bs troverdighet. Dette understøttes av at advokat Skeie i brev av 22. februar 2011 til UDI opplyste at det ikke lar seg gjøre å få noen dokumentasjon på et nikah urfi-ekteskap. B har anført at det som advokaten skrev, må basere seg på en misforståelse. Lagmannsretten mener at dette ikke er sannsynlig. Det fremgår av brevet at advokat Skeie hadde konferanse med B og D på sitt kontor med tolk til stede.

Under ankeforhandlingen forklarte B at de hadde undertegnet et dokument da de giftet seg. Dokumentet ble gjemt hos noen venner av D fordi han ikke turte å oppbevare hjemme hos seg, da det kunne bli funnet. Årsaken til at de ikke tok med dokumentet til Norge, var at alt skjedde så fort. Da de senere forsøkte å fremskaffe dokumentet, fikk de ikke kontakt med D venner.

Lagmannsretten finner ikke at denne historien er troverdig. For det første er det uforklarlig at de ikke tok med seg den angivelige vigselsattesten da de forlot Dubai. Selv om avreisen skjedde raskt er det uforståelig at de ikke tok med vigselsattesten og papirer som kunne dokumentere ansettelsesforholdet i firmaet Damak, hvor de begge arbeidet. Damak er etter det opplyste et stort internasjonalt selskap, og det er i det hele uforståelig at partene ikke tok med seg noen dokumentasjon herfra. De burde hatt tid til det, da det gikk ca. to måneder fra episoden i slutten av januar 2009 mellom Bs far og D til de reiste 25. mars 2009. B forklarte også at hun gikk på arbeid som normalt etter episoden, men at faren normalt kjørte henne.

Selv om man legger til grunn at B og D ikke hadde noen grunn til å tro at et dokument som var undertegnet i en privat ekteskapssermoni, var av betydning for norske myndigheter, er det uforklarlig at de ikke prøvde å fremskaffe dokumentet etter at UDI i asylintervjuene etterlyste det. B må da ha forstått at det var viktig. Hun forklarte i lagmannsretten at grunnen til at de først prøvde å fremskaffe dokumentet etter UDIs første avslag to år senere, var at hun var redd for at faren på den måten kunne finne dem. Dette fremstår imidlertid etter lagmannsrettens syn ikke som troverdig. Dokumentet ble etter det opplyste oppbevart hos en venn av D, og det er uforklarlig at det å kontakte denne vennen skulle føre til at faren til B skulle finne dem i Norge. Det er videre lite troverdig at D også helt skal ha mistet kontakten med en så betrodd venn.

Staten har videre anført at B gradvis har endret forklaring og beskrevet et stadig forverret trusselbilde. Ved ankomstregistreringen opplyste hun ikke noe om at hun ville bli utsatt for æresdrap ved retur. Risikoen for å bli drept knyttet hun til et ekteskap med D mot familiens vilje. Det var først i asylintervjuet at hun uttalte at hun helt sikkert ville bli drept om familien fikk tak i henne. Ved ankomstregisteringen nevnte hun heller ikke noe om episoden mellom faren og D i januar 2009. B forklarte i asylintervjuet at D ble «vist bort», «kjeftet på», «skjelt ut» og «kastet ut» av faren og broren. I lagmannsretten forklarte hun derimot om vold, slag og slåssing «slik menn slåss». Lagmannsretten mener at er god grunn til å reise spørsmål om det forverrete trusselbilde har dekning i de faktiske forhold.

Staten har anført at det er motstrid i forklaringene til B og D når det gjelder innesperringen av henne etter episoden da D kom hjem til dem. I asylintervjuet forklarte B at hun ble stengt inne av faren i to dager, og at hun kom på jobb den tredje dagen. D forklarte derimot at han forsøkte å kontakte henne, men at hun ikke var på jobb fire dager. I begjæringen om omgjøring av 28. januar 2013 til UNE heter det at «stenget tok startet søndag dvs at B var ikke på jobb søndag og mandag så det er 2 dager for B og 4 dager for D fordi fredag og lørdag er helg i UAE og de traff ikke i nevnte helgen».

I partsforklaringen for lagmannsretten forklarte B at D kom torsdag, at hun var innelåst på rommet fredag og lørdag som er fridager, og at hun tok fri to dager, søndag og mandag, før hun gikk på jobb tirsdag. Hun har forklart at det som står i asylintervjuet, kan bero på en tolkefeil. Selv om man ikke kan utelukke tolkefeil, er likevel de forklaringer som er gitt i intervjuene og brevet, noe som etter lagmannsrettens syn er med på å svekke Bs troverdighet.

B forklarte også i asylintervjuet at hun i forbindelse med episoden i januar 2009 ble slått av faren. Etter å ha fortalt om episoden, fikk hun spørsmål om «[h]ar faren din truet eller slått deg andre ganger?». Hun svarte da: «Nei kun denne ene gangen.» I lagmannsretten forklarte hun imidlertid at hun ble slått jevnlig i oppveksten. B forklarte denne motstriden med at hun i asylintervjuet kun mente at hun var slått én gang på grunn av D. Lagmannsretten bemerker imidlertid at spørsmålet var helt generelt stilt.

Staten har anført at det er motstrid i forklaringene når det gjelder tiden etter episoden i januar 2009. D forklarte i asylintervjuet følgende: «Vi traff hverandre på jobben for hun gikk fortsatt på jobben. På slutten hadde hun mye avspasering. Vi var sammen. Vi møtte hverandre hjemme hos meg.» B forklarte derimot at de traff hverandre «veldig lite» utenom jobben. Lagmannsretten er enig at det her er motstrid.

Lagmannsretten mener også at det er motstrid i forklaringen når det gjelder hvorfor hun begynte å arbeide. I asylintervjuet forklarte hun at familiens økonomi var «veldig bra», og at hun begynte å jobbe fordi hun «kjedet» seg. B forklarte imidlertid i lagmannsretten at hun begynte å jobbe fordi det var dyrt å leve i Dubai, og at familien trengte økonomisk hjelp. Lønnen ble også gitt videre til faren.

Lagmannsretten er for øvrig enig med staten i at en del av asylhistorien er vanskelig forenlig med de kulturelle forholdene blant jordanere, hvis man legger til grunn at faren er så konservativ at han er villig til å begå æresdrap fordi datteren har forelsket seg i og inngått sedvaneekteskap med en mann familien ikke har valgt. For det første var B 25 år i 2009. Det er i så fall overraskende at hun da ikke allerede var giftet bort, jf. Landinfos forklaring om hva som er vanlig giftealder. Broren var for øvrig 30 år og fortsatt ugift. For det andre er det påfallende at faren lot henne arbeide på en «vestlig» arbeidsplass med mange arbeidstagere fra flere nasjoner. For det tredje er det også påfallende at faren lot henne fortsatt arbeide i samme firma sammen med D etter at det var kjent at han ønsket å gifte seg med henne. Dette gjelder selv om faren ikke hadde noe nærmere kjennskap til hvilket forhold de hadde, og at de også hadde et seksuelt forhold. For det fjerde lot faren døtrene velge egne studier. Disse forholdene tilsier at det ikke er sannsynlig at faren virkelig er så konservativ som B har opplyst.

Lagmannsretten nevner også at B har opplyst at onkelen er dommer (nå pensjonist) og en mektig mann. Han skal ha kontakter i de fleste arabiske land. Lagmannsretten er imidlertid enig i at hun er lite konkret når det gjelder hvilke kontakter onkelen og andre i familien angivelig har i «etterretningen».

Lagmannsretten har etter dette ut fra en samlet vurdering kommet til at Bs asylforklaring ikke kan legges til grunn. Vekten av de enkelte momenter varierer, men når man ser alle opplysningene hun og D på ulike tidspunkter har kommet med i sammenheng, fremstår historien som oppkonstruert.

Bs historie er ikke troverdig og kan ikke legges til grunn som noenlunde sannsynlig. Et lempet beviskrav får derfor heller ikke anvendelse. Når de ordinære bevisreglene om sannsynlighetsovervekt legges til grunn, er de omstendighetene som hun har påberopt, ikke sannsynliggjort. Konkret innebærer dette først og fremst at farens motstand mot D, farens trusler om æresdrap og den påståtte onkelens eller familiens kontakter i «etterretningen» og vilje og evne til å utgjøre en trussel mot B og D, ikke er sannsynliggjort. Anførslene om at familien i Jordan har kontakter i etterretningstjenesten er vage og fremstår mer som en konspirasjonsteori. Da D ble uttransportert til Libanon, ble han heller ikke stoppet på flyplassen.

Konklusjonen blir etter dette at det ikke foreligger noen reell risiko for at B (og hennes barn) skal bli utsatt for forfølgelse ved en eventuell retur til Jordan, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det samme gjelder hvis hun frivillig velger å reise til andre land i Midt-Østen. Vilkårene for å oppnå asyl var følgelig ikke oppfylt ved UNEs opprinnelige vedtak i april 2012 og august 2013 eller ved de senere omgjøringsbegjæringer, senest i april 2015.

4.2 Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b har følgende ordlyd:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

b) [eller] uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Bokstav a og b overlapper hverandre langt på vei. Bokstav b skiller seg imidlertid fra bokstav a på to punkter. For det første oppstiller den ikke noe krav om forfølgelsens årsak. For det andre oppstiller den skjerpede krav til forfølgelsens art; dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Lagmannsretten finner det klart at B ikke faller inn under bokstav b, da det ikke foreligger noen reell fare for dødsstraff m.v. ved retur til Jordan. Lagmannsretten viser til drøftelsen ovenfor under punkt 4.1 vedrørende § 28 første ledd bokstav a.

5. Saksomkostninger

Staten v/UNE har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på erstatning for sine saksomkostninger for lagmannsretten. Spørsmålet blir imidlertid om det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita B helt eller delvis for erstatningskravet. Det skal blant annet legges særlig vekt på om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c. Dette momentet var Stortingets justiskomité opptatt av, og i Innst.O.nr.110 (2004-2005) side 62 ble det uttalt:

«Komiteen viser til at forslaget nedenfor til § 20-2 ny bokstav c, er en presisering av at en må ta hensyn til den konsekvens saken har for de respektive parter, og at partene i en rettsprosess kan ha svært ulike utgangspunkt og muligheter for å bære den vinnende parts saksomkostninger. Det bør i forbindelse med dette nye tillegget påpekes at en spesielt skal legge vekt på om den vinnende part er stat, kommune eller annen sterk motpart. Det vil i disse tilfeller ofte være en stor grad av styrkeforhold mellom partene.

Komiteen vil påpeke den viktige rollen domstolen har som kontrollør av offentlig forvaltning. I den sammenheng vil det ofte være en relativt sett svakere part som står imot det offentlige. Det offentlige har et særskilt ansvar for at slike saker får en mulighet til å bli kontrollert. En forutsetning for dette er at den svakere part tør å fremme saken for domstolskontroll.»

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig for å bli fritatt for saksomkostningsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene. Det må komme noe i tillegg, jf. Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse inntatt i Rt-2012-209 avsnitt 17 og 18:

«Tvisteloven § 20-2 tredje ledd første punktum bestemmer at den tapende part helt eller delvis kan fritas fra sakskostnadsansvar «hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig». Etter § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstav c skal det ved vurderingen blant annet «legges særlig vekt på ... om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt unntak». Det følger av denne bestemmelse at det ikke er tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. Rt-2011-586. Den overordnede norm er at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita fra ansvar. Dette innebærer at det for å frita for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd bokstav c må komme noe i tillegg til velferdsmessig betydning og ulikt styrkeforhold - for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den tapende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene. ...

Den selvstendige betydning av § 20-2 tredje ledd bokstav c er at det i de tilfeller hvor saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og det er stor forskjell på partenes økonomiske styrke, skal mindre til enn ellers for å frita for sakskostnadsansvar.»

Spørsmålet i vår sak er følgelig om det foreligger slike tilleggsmomenter som Høyesterett fremhever. Lagmannsretten finner at avgjørelsen ikke har budt på tvil. Saken har ikke prinsipiell interesse, og lagmannsretten kan ikke se at B har hatt god grunn til å prøve saken for domstolene, og i hvert fall ikke grunn til anke tingrettens dom. Lagmannsretten har derfor kommet til at det ikke er grunnlag for å frita B helt eller delvis for erstatningsansvaret. Det er i denne vurderingen tatt hensyn til at B er uten arbeid og størrelsen på statens saksomkostningskrav.

Staten har inngitt omkostningsoppgave på til sammen 44 397 kroner. Det er ikke fremkommet bemerkninger til oppgaven. Lagmannsretten finner at omkostningene har vært nødvendige, og at det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, jf. femte ledd.

Ut fra det resultat lagmannsretten har kommet til, er det ikke grunn til å gjøre endring i tingrettens omkostningsavgjørelse, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.
2. B betaler til staten v/Utlendingsnemnda 44 397 - førtifiretusentrehundreognittisyv - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dommen.

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-104106 Asyl/beskyttelse. Vurdering av troverdighet og beviskravet i utlendingssaker. (29.06.2015)

    Borgarting lagmannsrett forkastet anken fra en asylsøker fra Jordan som hadde anført at hun risikerte å bli utsatt for æresdrap ved retur fordi hun hadde inngått ekteskap uten samtykke fra familien. Retten mente at det ikke var en reell risiko for forfølgelse fordi asylforklaringen ikke var troverdig og kunne ikke legges til grunn som noenlunde sannsynlig. Et lempligere beviskrav kom dermed ikke til anvendelse.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen