Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-111167
Dokumentdato : 07.07.2015

Tilbakekall av arbeids- og oppholdstillatelse. Utvisning. Omgåelsesekteskap. Vietnam.

Lagmannsretten kom til at en vietnamesisk mann hadde inngått et omgåelsesekteskap med en vietnamesisk kvinne som var norsk statsborger. Lagmannsretten mente det var grunnlag for utvisning, men at vilkårene for å gjøre innreiseforbudet varig, ikke var til stede, jf. utlendingsforskriften § 14-2.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) vedtak om tilbakekall av tidligere gitte arbeids- og oppholdstillatelser, avslag på permanent oppholdstillatelse og vedtak om utvisning med varig innreiseforbud, samt UNEs beslutning om ikke å omgjøre vedtaket.

A er født 0.0.1968. Han er vietnamesisk statsborger, og har en sønn, B, født 0.0.1990. Den 18. august 2004 kom A til Norge på et 90 dagers besøksvisum for å besøke to av sine brødre som er bosatt her. A var på dette tidspunkt enkemann. Mens han var i Norge traff han C gjennom felles kjente. C er født 0.0.1955. Hun kom til Norge fra Vietnam i 1990 og er norsk statsborger. Hun var skilt da hun traff A.

A og C giftet seg 11. november 2004 i Asker og Bærum tingrett. Den 20. desember 2004 søkte A om familiegjenforening og arbeids- og oppholdstillatelse. Det ble i den forbindelse foretatt et politiintervju av C. Utlendingsdirektoratet (UDI) innvilget As søknad i vedtak av 18. august 2005, og tillatelsen er senere fornyet med ett år av gangen frem til september 2010. Den 27. mai 2008 fikk As sønn B innvilget midlertidig oppholdstillatelse i familiegjenforening med sin far.

I juni 2008 søkte A om bosettingstillatelse (nå permanent oppholdstillatelse). I forbindelse med denne søknaden foretok politiet 8. desember 2009 og 10. mars 2010 bostedskontroller på A og Cs folkeregistrerte adresse i [adresse]. Det ble foretatt politiintervju av både A og C i mars 2010. I oktober 2010 ga UDI A forhåndsvarsel om tilbakekall av oppholds- og arbeidstillatelser og forhåndsvarsel om utvisning, samt forhåndsvarsel om tilbakekall av tillatelser for hans sønn fordi UDI mente det var sannsynlig at ekteskapet mellom A og C var et omgåelsesekteskap, inngått i den hensikt å skaffe A oppholdstillatelse i Norge.

Politiet foretok ny bostedskontroll i [adresse] 23. februar 2011.

Den 8. november 2011 traff UDI vedtak om tilbakekall av gitte tillatelser for A og hans sønn, samt vedtak om avslag på hans søknad om permanent oppholdstillatelse. UDI traff deretter, 12. november 2011, vedtak om utvisning med varig innreiseforbud i Norge og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS). Etter klage opprettholdt UNE vedtakene 30. april 2013. Vedtakene var begrunnet i at det var sannsynlighetsovervekt for at saksøkers ekteskap med C var et omgåelsesekteskap.

Advokat Kristin Fagerholt Lund sendte på vegne av A varsel om stevning til UNE 25. juli 2013. UNE anså varselet som en anmodning om omgjøring, men fant ikke grunn til å omgjøre vedtaket, og opprettholdt vedtaket i beslutning 7. august 2013.

Ved stevning 9. oktober 2013 gikk A til søksmål mot staten ved Utlendingsnemnda, med påstand om at UNEs vedtak av 30. april 2013 og påfølgende beslutning av 7. august 2013 var ugyldige. Staten tok til motmæle i tilsvar og la ned påstand om frifinnelse.

Oslo tingrett avsa 29. april 2014 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 30.04.2013 om tilbakekall av tidligere gitte midlertidige arbeids- og oppholdstillatelser, avslag på søknad om permanent oppholdstillatelse og utvisning med varig innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS), samt UNEs beslutning av 07.08.2013 om ikke å ta til følge anmodning om omgjøring av vedtaket, er ugyldige.

2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale sakskostnader til A med 120 000 - etthundreogtjuetusen - kroner.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Ankeforhandling er holdt 9. og 10. juni i Borgarting lagmannsretts hus. For staten møtte rådgiver i UNE, Silje Stridsklev, sammen med statens prosessfullmektig. Hun avga forklaring. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Vedtaket som er truffet av UNE og den etterfølgende beslutningen om ikke å omgjøre vedtaket, er gyldige. UNE har bygget på et riktig faktum og rettsanvendelsen er korrekt.

Ved vurderingen av om det foreligger et omgåelsesekteskap, må det ses hen til intensjonen ved ekteskapsinngåelsen. Det er uten betydning om forholdet vurderes etter tidligere eller nåværende utlendingslov. Staten har bevisbyrden, men det kreves ikke annet enn alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Etter statens syn er tingrettens bevisbedømmelse uriktig. Ekteskapet mellom A og C er et omgåelsesekteskap, inngått med det formål å sikre A opphold i landet. Det vises i denne sammenheng til at ekteskapet ble inngått samme dag som As besøksvisum løp ut, kort tid etter at partene hadde truffet hverandre. Partene har videre gitt ulike opplysninger om den første perioden de var sammen. Bostedskontroller har avdekket at partene over tid ikke har bodd sammen. I tiden de har hatt felles bopel, har de ikke hatt et reelt samliv. Partene har relativt liten kjennskap til hverandres familier, og det finnes ingen bilder av de to sammen. De har hver for seg besøkt hjemlandet under ekteskapet, men har aldri feriert sammen. Under intervjuer har de forklart seg ulikt om blant annet hva de gjorde sist helg. Selv om de kjenner til enkelte forhold ved den andre, eksempelvis matvaner, endrer ikke det statens syn på at ekteskapet ikke er reelt. Vitnet C har forklart at As svigerinne ba henne anbefale en kone til A da han kom til Norge. Hun anbefalte da C. Det må også ses hen til at Vietnam er et land med betydelig utvandringspotensial.

A har mot bedre vitende gitt uriktige opplysninger som gjør at arbeids- og oppholdstillatelse kan tilbakekalles. Det foreligger da ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse og han kan utvises med varig innreiseforbud.

Til As subsidiære anførsel om at ekteskapet er blitt reelt, har staten anført at dette ikke er tilfelle. Det er A som har bevisbyrden for en slik utvikling. Om det skulle være tilfelle at et omgåelsesekteskap har utviklet seg til et reelt samliv, anføres det at dette ikke innebærer at UNEs vedtak er uforholdsmessig. Det foreligger heller ingen krenkelse av EMK artikkel 8.

Når det gjelder As atter subsidiære anførsel knyttet til innreiseforbudet, er det ingen feil at dette er gjort varig. Varig innreiseforbud er i tråd med forvaltningspraksis. Det anføres derfor at rettsanvendelsen er riktig, og det foreligger verken urimelig skjønnsutøvelse eller usaklig forskjellsbehandling.

Staten ved Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er riktig, og anken må forkastes.

Det er staten som har bevisbyrden og bærer tvilsrisikoen ved vurderingen av om ekteskapet er reelt. Spørsmålet i saken er om ekteskapet er helt uten realitet. På dette punkt er det en nyanseforskjell mellom tidligere og ny lov. Domstolen har full prøvingsrett.

Utgangspunktet for vurderingen er ektefellenes standpunkt om ekteskapets realitet. Det må foreligge bevis av vekt for at retten kan konkludere med at man står overfor et omgåelsesekteskap.

Ekteskapet mellom partene er reelt, og det er derfor ikke gitt uriktige opplysninger som gir grunnlag for tilbakekall av oppholdstillatelse eller utvisning.

Det er uten betydning for saken at Vietnam er et land med et betydelig utvandrings-potensial. Forhold knyttet til Cs tidligere ektefelle kan ikke kaste lys over denne saken.

Både A og C har forklart at ekteskapet er reelt, og de har nå bodd sammen i åtte og et halvt år. Det er ikke uvanlig at besøkende til et land introduseres for eller treffer andre landsmenn. A og C var begge ensomme og ønsket seg en partner, og det er derfor forståelig at de gjennom dette skjebnefellesskapet utviklet følelser for hverandre. Begge var godt voksne og tidligere gift, og aldersforskjellen spilte liten rolle. Det var naturlig å forholde seg til den realitet at de for å være sammen, måtte gifte seg.

A og C har relativt lik forklaring om hvordan de møttes og utviklingen av forholdet. Det samme gjelder ekteskapsinngåelsen og markeringen av denne. De har også forklart seg likt om parets hverdag, herunder økonomi, matvaner og sovearrangement. Bostedskontrollene underbygger her partenes forklaring. De noe ulike forklaringene om hva de gjorde «forrige helg» kan skyldes språkvansker slik at de forklarte seg om ulike helger. Begge har en viss kjennskap til den andres familieforhold, og de ble introdusert gjennom familie og venner. De har felles forklaring på hvorfor det ikke finnes noen bilder av dem.

Da As sønn kom til Norge, hadde paret vært gift i fire år. Det er ingen holdepunkter for at de ikke hadde bodd sammen i den perioden. Som følge av plassmangel, fant de en midlertidig løsning. Deres forklaring om dette støttes av fremlagte leiekontrakter og vitneforklaringer, samt Cs forklaring til bostedskontrollørene.

Subsidiært er det anført at dersom retten mener ekteskapet opprinnelig var et omgåelsesekteskap, er vedtak og beslutning likevel ugyldige fordi ekteskapet har utviklet seg til et reelt samliv. Vedtaket er derfor uforholdsmessig som følge av uriktig faktum og uriktig rettsanvendelse. Ved denne vurderingen er det forholdene på vedtakstidspunktet som må legges til grunn. Partene har bodd sammen i mange år, uten andre partnere, hatt delvis felles økonomi og utøvet familieliv med As sønn. Utad er de oppfattet som et par. Det familielivet som nå er etablert er vernet av EMK artikkel 8.

Atter subsidiært er det anført at vedtaket om varig innreiseforbud innebærer en rettsanvendelsesfeil ettersom det er i strid med hovedregelen om fem års innreiseforbud. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra denne. Et varig innreiseforbud innebærer at A fratas muligheten til et samliv ved C i Norge.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten.

Det sentrale spørsmålet i saken er om ekteskapet mellom A og C må anses som et såkalt «omgåelsesekteskap», det vil si at ekteskapet ble inngått med det formål at det skulle danne grunnlag for arbeids- og oppholdstillatelse for A. Dersom ekteskapet hadde slikt formål, vil UNEs vedtak 30. april 2013 om tilbakekall av hans arbeids- og oppholdstillatelse og vedtak om utvisning, innreiseforbud og registrering i Schengen informasjonssystem, være gyldig. Det samme vil gjelde UNEs beslutning 7. august 2013 om ikke å omgjøre vedtaket.

Vurderingen av formålet med ekteskapet skal skje med utgangspunkt i vigselstidspunktet, men retten vil kunne legge vekt på senere faktum som kaster lys over den faktiske situasjonen på dette tidspunkt, jf. Rt-2013-937 avsnitt 31 og 32 Lagmannsretten har full prøvingsrett. Det er enighet om at beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, og at tvilsrisikoen ligger hos staten. Vurderingen av hvorvidt vedtaket er forholdsmessig, skal skje ut fra forholdene på vedtakstidspunktet.

Etter utlendingsloven § 63 kan en oppholdstillatelse tilbakekalles dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler.

A fikk innvilget arbeids- og oppholdstillatelse i 2005 som følge av sitt ekteskap med C, jf. utlendingsloven 1988 § 9 og utlendingsforskriften 1990 § 22 første ledd, jf. § 23 første ledd bokstav a, jf. § 25 andre ledd. Det var et vilkår for tillatelsen at partene bodde sammen og at ekteskapet var reelt. I nåværende utlendingslov § 40 fjerde ledd er dette formulert som følger:

Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.

Det fremgår av forarbeidene til utlendingsloven 2008 at § 40 er en kodifisering av «sedvanerettslige proformabetraktninger» i familiegjenforeningssaker etter utlendingsloven 1988, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 186 og s. 190. As prosessfullmektig har anført at vurderingstemaet i denne saken er om ekteskapet er helt uten realitet, ettersom det her er en nyanseforskjell mellom tidligere og ny lov. Slik saken ligger an, er lagmannsretten av den oppfatning at en eventuell nyanseforskjell i vurderingstemaet etter gammel og ny lov er uten betydning for resultatet.

I Rt-2006-1657 avsnitt 37 har Høyesterett formulert vurderingstemaet ved omgåelsesekteskap som følger:

Det avgjørende spørsmål er altså om det ekteskap som A inngikk i 2001 var reelt. Spørsmålet har oppstått i en situasjon der han kort tid i forveien både hadde kommet til Norge og hadde blitt kjent med den norske kvinnen som han hadde giftet seg med. Slik jeg ser det, vil det da være berettiget å legge avgjørende vekt på om utsikten til å skaffe seg oppholds- og arbeidstillatelse fremstår som As hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen. [...] Eller sagt på en annen måte: Ville han på dette tidspunkt ha inngått ekteskapet dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede? At ekteskapet var og også senere har vært reelt for ektefellen, kan i denne forbindelse ikke tillegges noen betydning.

Dette er fulgt opp i avgjørelsen inntatt i Rt-2013-937 avsnitt 35 som gjaldt utlendingsloven 2008 § 40 fjerde ledd.

I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 187 og s. 190 er det angitt en rekke momenter som vil være relevante ved vurderingen av om et ekteskap må anses i hovedsak inngått med formål som nevnt i utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Oppregningen er imidlertid ikke uttømmende, og konklusjonen vil i prinsippet bero på en helhetsvurdering ut fra objektive momenter, jf. også Rt-2013-937 avsnitt 37 og Rt-2006-1657 om bevis av vekt.

Både A og C har forklart at ekteskapet ble inngått med ønske om et reelt ekteskapelig samliv, og at de også har hatt et reelt ekteskap i åtte og halvt år. De har forklart at de kun i en kort periode bodde fra hverandre, og at dette skyldes en vanskelig bosituasjon etter at As sønn kom til landet. De har hatt delvis felles økonomi, og tilbringer det meste av fritiden sammen.

Ettersom A og C hever at ekteskapet er reelt, kreves det bevis av vekt dersom retten ikke skal legge dette til grunn.

Etter lagmannsrettens syn er det sannsynliggjort at A inngikk ekteskap med C med det formål å skaffe seg oppholdsgrunnlag i Norge.

Vitnet C har for lagmannsretten forklart at hun ble spurt av As svigerinne om hun kunne anbefale en kvinne til ham, med det formål å inngå ekteskap. Forespørselen kom relativt raskt etter at A var kommet til landet. Hennes forklaring stemmer godt med hva A selv og C opplyste i intervjuer med politiet senere. I politiavhør av C 22. februar 2005 fremgår det at de ble kjent gjennom C, og at de ble glade i hverandre. Etter ca en måned bestemte de seg for å gifte seg.

I politiavhør av A 17. mars 2010 fremgår det at han ble introdusert for C av C på en fest hos henne. Av avhøret fremgår at det han deretter besøkte C, og de ble etter hvert bedre kjent. De ble ikke kjærester, men snakket om giftemål etter tre måneders bekjentskap. A har utdypet dette i et brev til UDI datert 8. mars 2011som er ført i pennen av hans bror. I brevet heter det:

Vi kjente hverandre gjennom C. I begynnelsen var C ikke villig til å inngå ekteskap siden hun hadde vondt etter siste skilsmissen. Og for min del var min konas bortgang. Her i Norge er alt nytt og hittil bare kaos. Men vi ble overtalte til slutt og håper at med tiden skal vi lære hverandre å kjenne. Våre ønsker er å kunne bo sammen, men siden myndigheten forlangte at jeg må inngå ekteskap for å kunne lovlig bo i Norge. Derfor vi gikk til Sandvika og lager en vigselattest.

Bryllupet ble markert med en middag hjemme hos en av As brødre. Av noe uklare grunner deltok ikke Cs søster på denne markeringen. Det foreligger ingen bilder fra vielsen og paret har forklart at de ikke fikk noen gaver.

A kom til Norge på et 90-dagers visum. Ekteskapet ble inngått siste dag visumet var gyldig, dvs. svært kort tid etter at de ble kjent. A hadde på dette tidspunkt en 14 år gammel sønn i Vietnam. Sønnen har på telefon for lagmannsretten forklart at han ikke reagerte på at faren ble igjen i Norge, og slik lagmannsretten oppfattet det, var han ved farens avreise forberedt på at faren ville bli borte i lang tid. Etter lagmannsrettens syn fremstår dette som underlig dersom formålet med reisen kun var å besøke brødene, spesielt fordi sønnens mor var død.

A og C forklarte for retten at de arbeidet til svært ulike tider, og derfor var lite samtidig hjemme i hverdagen. Helgene skal imidlertid ha vært tilbrakt sammen, med rydding, vask og matlaging. I samtidige politiavhør 17. mars 2011 fremgår det imidlertid at paret har ulik forklaring på hva de gjorde sist helg. Selv om språkproblemer kan ha bidratt til en viss forvirring, var det under ankeforhandlingen påfallende hvor lite partene kunne forklare om felles aktiviteter og annet de har gjort eller gjør sammen, utover huslige sysler. Både A og C har vært i Vietnam etter ekteskapsinngåelsen, men de reiste da med noen års mellomrom som følge av svak økonomi. Ingen av dem benyttet anledningen til å besøke den andre ektefellens familie i hjemlandet.

Generelt har A og C liten kjennskap til hverandres familier, og de viste under ankeforhandlingen også svært liten interesse for dette. Det samme gjelder nære venner, selv om de hadde en viss kjennskap til navn på enkelte av disse. Av de vitner som ble ført for retten, var det kun As tidligere arbeidsgiver som forklarte at partene syntes å ha hatt et normalt ekteskap. Hun hadde imidlertid aldri truffet C.

I forbindelse med As søknad om permanent bosettingstillatelse, ble det gjennomført to bostedskontroller. Den første ble gjennomført 8. desember 2009 kl. 12.05. Da politiet kom til stedet, var det ingen hjemme. C ble oppringt på arbeid, og kom hjem slik at kontrollen kunne gjennomføres. Det fremgår av rapport fra bostedskontrollen at det ikke ble observert mannlige sko eller tøfler i gangen. C skal til dette ha opplyst at A kun hadde ett par sko. På soverommet var det kun en enkeltseng. C opplyste at A kun var hjemme i helgene, og at han da sov på sofa i stuen. Det var ingen klær som tilhørte A i klesskapet, men noe var pakket ned i en eske.

Den neste bostedskontrollen ble gjennomført 9. mars 2010 kl. 08.15. Det fremgår av rapporten at A og sønnens navn da sto på postkassen, noe som ikke var tilfelle ved første kontroll. Det var A som slapp politiet inn. Hans sønn lå og sov i et lite rom/kott. Ettersom A snakker lite norsk, ble det ikke spurt så mye under kontrollen.

Det ble avholdt en tredje bostedskontroll 23. februar 2011 kl. 06.15 i forbindelse med at UDI vurderte å trekke As tillatelser tilbake. Av rapporten fremgår det at det tok svært lang tid dør døren ble åpnet, til tross for at politiet noen minutter tidligere hadde snakket med C og varslet sin ankomst. Da de kom inn, lå As sønn på sofaen. A lå på det som politiet oppfattet som Cs rom. En liten bod ved leiligheten var omgjort til soverom. Der sto As tøfler, og hans klokke og lommebok lå på nattbordet. C forklarte dette med at rommet ble benyttet til oppbevaring, men benektet at A benyttet det som soverom.

A og C har forklart at de normalt ikke sov i samme seng ettersom de arbeidet til ulike tider og fordi A snorket. Han sov derfor normalt på sofaen slik at C ikke ble forstyrret. De har hatt ulike forklaringer på hvor de sov i helgene. Videre har de forklart at de under den første bostedskontrollen bodde midlertidig fra hverandre. Dette skyldes at det hadde måttet leie en ekstra leilighet da As sønn kom til landet. Deres opprinnelige leilighet ble da for liten. Etter hvert fikk de skaffet en større leilighet, men A og hans sønn ble likevel boende i den andre leiligheten inntil oppsigelsestiden på den løp ut.

Under ankeforhandlingen har A og C forklart seg noe ulikt og noe usammenhengende om når de flyttet sammen igjen. Det er fremlagt en leiekontrakt som skulle vise at dette var en midlertid løsning, men leiekontrakten er inngått for en periode på tre år. Etter en samlet vurdering av forklaringene for retten, er lagmannsretten av den oppfatning at partene ikke bodde sammen da den første bostedskontrollen ble gjennomført, og det er heller ikke noe som tyder på at de på det tidspunkt var i ferd med å flytte sammen igjen.

Lagmannsretten bemerker at til tross for at A og C har vært gift i åtte og et halvt år, foreligger det ingen andre bilder av paret sammen. Begge har forklart at dette skyldes at de ikke hadde kamera, og at enkelte bilder som andre har tatt av dem, ble sendt til Vietnam. C har videre forklart at hun ikke så behovet for å ha bilder på veggen så lenge paret er glade i hverandre, mens A har forklart at han etter den tidligere konas død, ikke ønsket bilder. Etter lagmannsrettens syn fremstår det som påfallende at det ikke har vært mulig å fremskaffe et eneste bilde av paret.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten det klart og sannsynliggjort at formålet med ekteskapet var å sikre A oppholdstillatelse i landet. A har derfor mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, jf. utlendingsloven § 63.

A har subsidiært anført at ekteskapet har utviklet seg til et reelt samliv, slik at UNEs vedtak innebærer et uforholdsmessig inngrep, jf. utlendingsloven § 70.

Etter lagmannsrettens syn er det ingen holdepunkter for denne anførselen, utover at partene fortsatt er gift og deler bolig. Under ankeforhandlingen ble det ikke ført noen bevis til støtte for anførselen. Tvert i mot ga partene under ankeforhandling klart uttrykk for liten kontakt med hverandre og liten kunnskap om den andre og dennes liv. Det er derfor ikke nødvendig for retten å gå nærmere inn på spørsmålet om en eventuell utvikling til et reelt samliv, ville medført at vedtaket var uforholdsmessig.

Atter subsidiært er det anført at et varig innreiseforbud er uforholdsmessig. Det er vist til at hovedregelen etter utlendingsforskriften § 14-2 andre ledd er fem år, med mindre «offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig». Staten på sin side har anført at et varig innreiseforbud er i samsvar med forvaltningspraksis.

Bestemmelsen i utlendingsforskriften gjennomfører direktiv 2008/115/EF om felles standarder og prosedyrer for retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold, det såkalte returdirektivet artikkel 11 andre ledd. Bestemmelsen i returdirektivet fastsetter at varigheten av et innreiseforbud innenfor direktivets anvendelsesområde som hovedregel ikke skal overstige fem år, men at unntak kan gjøres dersom tredjelandsborgeren representerer en alvorlig trussel mot «offentlig orden, offentlig sikkerhet eller nasjonal sikkerhet». EU-domstolen har ikke presisert hva som nærmere ligger i disse begrepene i returdirektivets kontekst. Det finnes kun én dom som omhandler bestemmelsen, sak C-297/12 Filev og Osmani, men her nevnes bare hovedregelen og unntaket, uten noen nærmere presisering.

Det er fremlagt et praksisnotat fra UNE, sist oppdatert 3. februar 2014, vedrørende utlendingsforskriften § 14-2. Det fremgår innledningsvis i notatet at innføringen av bestemmelsen medførte at tidligere praksis i UNE måtte endres, «fordi man ikke lenger kunne utvise en utlending med varig innreiseforbud for overtredelser av utlendingsloven, med mindre offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig», jf. notatets punkt 2.

Det fremgår av punkt 3.4 i notatet at UNE har avgjort seks saker hvor utlendingen var utvist på grunn av omgåelsesekteskap. I fire saker ble varig innreiseforbud ansett for å være nødvendig av hensyn til offentlig orden, da det forelå en rekke andre forhold i tillegg til omgåelsesekteskapet. I tre av disse sakene hadde søkeren skilt seg proforma i hjemlandet, mens formålet var å hente familien til Norge senere. I en sak hadde søkeren også gitt uriktige opplysninger om identitet.

Det fremgår av notatet at UNE i disse sakene har «understreket at det å inngå proforma ekteskap for å få oppholdstillatelse ikke i seg selv er nok til å ilegge et varig innreiseforbud».

I de to sakene hvor innreiseforbudet ble gjort begrenset, hadde søkeren skilt seg proforma i hjemlandet og i flere søknader gitt uriktige opplysninger som sitt ekteskap i Norge. Nemndsleder stemte her for varig innreiseforbud, mens flertallet mente vilkårene ikke var til stede. I den andre saken hadde søkeren inngitt søknad fra hjemlandet, og omgåelsesekteskapet ble avdekket før det var innvilget noen tillatelser.

Staten har vist til to avgjørelse fra lagmannsretten, som begrunnelse for hvorfor et varig innreiseforbud er i tråd med rettspraksis. I LB-2013-145759 fant retten at inngåelse av omgåelsesekteskap kan danne grunnlag for varig utvisning. I denne saken forelå det imidlertid gode holdepunkter for at den tyrkiske søkeren forble religiøst gift med sin tidligere tyrkiske kone også etter ekteskapsinngåelsen med en norsk kvinne, og at lokalmiljøet i hjemlandet oppfattet ham som fortsatt gift med sin tidligere ektefelle. I LB-2014-137306 hadde søkeren gjentatte ganger forsøkt å emigrere, blant annet ved å søke asyl. Også i den saken var det reist spørsmålet ved om den tyrkiske søkeren fortsatt var religiøst gift med sin tidligere ektefelle i Tyrkia, men uten at det var blitt klarlagt. Søkeren hadde imidlertid fått et barn med sin tidligere ektefelle i 2007, på et tidspunkt hvor han hadde inngått ekteskap i Norge. Den tidligere ektefellen var blitt boende i parets felles bolig, noe som ble ansett som et klart tegn på at skilsmissen fra tidligere ektefelle ikke var reell. I tillegg kom det forhold at hans norske ektefelle over tid hadde hatt mistanke om at ekteskapet var planlagt for søkeren å få familien til Norge.

Etter lagmannsrettens syn skiller disse avgjørelsene seg klart fra den foreliggende saken. Av praksisnotatet fra UNE fremgår det at inngåelse av proforma ekteskap for å få oppholdstillatelse ikke i seg selv er nok til å ilegge et varig innreiseforbud. Spørsmålet er derfor om det forhold at A gjentatte ganger har gitt uriktige opplysninger om ekteskapet, samt det forhold at sønnen fikk opphold som følge av As uriktige opplysninger, tilsier at innreiseforbudet likevel kan gjøres varig.

Lagmannsretten legger til grunn at det i mange tilfelle vil være slik at et omgåelses-ekteskap først oppdages etter noe tid. Det vil derfor regelmessig være slik at det er innvilget oppholdstillatelser gjennom flere år. Etter rettens syn er dette ikke tilstrekkelig til at unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse. Hvorvidt dette stiller seg annerledes dersom det innvilges permanent oppholdstillatelse eller statsborgerskap, er det ikke nødvendig for retten å gå inn på.

Det forhold at også As sønn har fått oppholdstillatelse som følge av omgåelses-ekteskapet, kan etter rettens syn heller ikke begrunne et varig innreiseforbud i denne saken. A var enkemann, og det er således ikke snakk om å hente en tidligere familie til landet.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at det ikke er grunnlag for å fravike hovedregelen om fem års innreiseforbud, idet retten mener at verken hensynet til offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig med varig innreiseforbud.

Sakskostnader:

Staten har i det vesentlige fått medhold, og derved vunnet saken, jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd. Som utgangspunkt har staten da krav på full erstatning for rimelige og nødvendige sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. § 20-5 første ledd. Lagmannsrettens resultat skal legges til grunn ved vurderingen av sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9.

Etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd kan en tapende part fritas for omkostningsansvar dersom «tungtveiende grunner gjør det rimelig». Ved vurderingen skal det blant annet særlig legges vekt på om det var god grunn til å få saken prøvd fordi den var tvilsom, og om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak.

A har fått medhold i sin anførsel om at det ikke var grunnlag for å gjøre innreiseforbudet varig. Denne del av saken var det god grunn til å prøve for retten. Videre er både hovedspørsmålet i saken og innreiseforbudet av stor velferdsmessig betydning for ham. Sammenholdt med styrkeforholdet mellom partene, hvor UNE var nærmest til å gi en fullstendig redegjørelse av praksis rundt innreiseforbudet, foreligger det etter lagmannsrettens syn tungtveiende grunner som gjør det rimelig at A fritas fra plikten til å betale statens sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. Sakskostnader tilkjennes derfor ikke.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 30. april 2013 om varig innreiseforbud for A, samt Utlendingsnemndas beslutning av 7. august 2013 om ikke å omgjøre tidligere vedtak om varig utvisning, er ugyldige.

For øvrig frifinnes staten v/Utlendingsnemnda.
2. Sakskostnader for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-111167 Tilbakekall av arbeids- og oppholdstillatelse. Utvisning. Omgåelsesekteskap. Vietnam. (17.07.2015)

    Lagmannsretten kom til at en vietnamesisk mann hadde inngått et omgåelsesekteskap med en vietnamesisk kvinne som var norsk statsborger. Lagmannsretten mente det var grunnlag for utvisning, men at vilkårene for å gjøre innreiseforbudet varig, ikke var til stede, jf. utlendingsforskriften § 14-2.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen