Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-117021
Dokumentdato : 19.05.2015

Asyl/beskyttelse. Avslag for afghansk mann som hevdet å jobbe for amerikanske styrker.

Avslag på søknad om asyl og opphold i Norge for afghansk mann som hevdet å ha jobbet for amerikanske styrker. Tingretten frifant Staten v/Utlendingsnemnda, og anken ble forkastet av lagmannsretten. Asylsøkerens troverdighet ble ansett som liten, etter at han blant annet hadde fremlagt attester som beviselig var falske og et manipulert fotografi. Hans forklaring om forholdene på basen var også vage og generelle, til tross for at han hevdet å ha bodd der i tre år. Vilkårene for asyl ble ikke ansett for å være oppfylt på individuelt grunnlag. På generelt grunnlag ble det ikke ansett som trygt å returnere personer til Laghmanprovinsen, men han kunne henvises til opphold andre steder i Afghanistan, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd (internflukt).

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om at A gis avslag på sin søknad om asyl og opphold i Norge, samt nemndas avgjørelse om ikke å omgjøre vedtaket.

A er fra Afghanistan. Han kom til Norge og søkte om asyl den 9. august 2010. Han opplyste å være etnisk tadjik fra landsbyen [Sted] i Quarghai-distriktet i Laghman-provinsen. Videre opplyste han at han hadde jobbet som sjåfør av septikbil hos de amerikanske styrkene i Tora Bora i Jalalabad i tre år, og at han i samme periode bodde inne i leiren. Som grunnlag for asylsøknaden oppga A at han hadde mottatt trusler og fryktet å bli drept som følge av at han hadde jobbet for amerikanerne.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo asylsøknaden den 30. september 2010. UDI la til grunn at A stod i fare for å bli utsatt for overgrep på hjemstedet, jf. utlendingsloven § 28 første ledd b). Søknaden ble likevel avslått med henvisning til at han kunne få effektiv beskyttelse et annet sted i Afghanistan, og at dette ikke var et urimelig alternativ for ham, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd. UDI fant heller ikke at det forelå sterke menneskelige hensyn eller annen særlig tilknytning til Norge som kunne gi grunnlag for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

UDI omgjorde sitt vedtak etter klage den 25. januar 2011. Avslaget ble likevel opprettholdt etter ny vurdering av beskyttelse etter utlendingsloven § 28 annet ledd. UDI festet ikke lit til As forklaring om at han hadde vært ansatt ved den amerikanske basen i Tora Bora, og følgelig heller ikke at han stod i fare for forfølgelse av ukjente menn på grunn av dette arbeidet.

A klaget og fremmet samtidig begjæring om utsatt iverksettelse inntil klagen var avgjort. UDI ga begjæringen om utsatt iverksettelse medhold, men fant ellers ikke grunnlag for å omgjøre vedtaket.

Utlendingsnemnda (UNE) behandlet klagen i vedtak av 28. januar 2013. Klagen ble ikke gitt medhold. Også UNE la til grunn at As generelle troverdighet var liten. Under enhver omstendighet mente UNE at det ikke forelå noen påregnelig risiko for at A ville bli utsatt for overgrep i fremtiden. UNE fant ikke at vilkårene for å anse A som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd a) var oppfylt. Videre ble heller ikke vilkårene for opphold etter § 28 første ledd b) ansett for oppfylt på individuelt grunnlag. Den generelle sikkerhetssituasjonen i området tilsa imidlertid at A ikke kunne returnere til Laghmanprovinsen, men UNE fant at vilkårene for internflukt var oppfylt, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd.

En begjæring om omgjøring av UNEs vedtak ble avslått den 27. november 2013.

A brakte avslaget inn for Oslo tingrett, som 19. mai 2014 avsa dom med slik domsslutning:

1.Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

2. A dømmes til å erstatte Staten v/ Utlendingsnemnda sakskostnader med 75 000 - syttifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.


For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt i tidsrommet 7. - 8. mai 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten v/Utlendingsnemnda var representert ved rådgiver Kristin McPherson. Hun fulgte ankeforhandlingen i medhold av tvisteloven § 24-6 andre ledd og avga forklaring. Det ble avhørt ytterligere sju vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Ankende part har rett til vern med hjemmel både i utlendingsloven § 28 første ledd a) og § 28 første ledd b). Sterke menneskelige hensyn tilsier også at han får opphold, jf. utlendingsloven § 38.

I asylsaker er det ofte umulig å fremlegge tilfredsstillende dokumentasjon. Beviskravet er derfor begrenset til om asylsøkerens forklaring fremstår som «noenlunde sannsynlig», jf. Rt-2011-1481. Det anføres at dette kravet er oppfylt i dette tilfellet.

Det er alminnelig kjent at A har arbeidet for et selskap som har hatt oppdrag for amerikanske styrker. Han har mottatt såkalte «night letters» med trusler, og familiens bolig er blitt angrepet av ukjente menn. Dette er blitt bekreftet av vitneforklaringene, og det fremgår også av landinforapporter at personer som blir assosiert med de vestlige koalisasjonsstyrkene er utsatt for risiko. I tillegg har Taliban gitt pålegg om å drepe de som er sjåfører for de utenlandske styrkene.

A er særlig utsatt for fare i hjemdistriktet, men han risikerer å bli drept uansett hvor i Afghanistan han måtte oppholde seg. Årsaken til dette er at han, i likhet med andre personer som mistenkes for å ha bistått de vestlige koalisasjonsstyrkene, blir utsatt for forfølgelse fra Taliban og andre ytterliggående krefter. Det er derfor verken trygt eller rimelig å henvise han til internflukt.

Tingretten tar feil når den, i likhet med UNE, ikke fester lit til at A har arbeidet ved Tora Bora-basen. Ankende parts forklaring her støttes opp av fremlagt dokumentasjon og vitneforklaringer. Dokumentasjonen er ikke afghansk, men er underskrevet av og laget med bistand av internasjonale aktører. Tingrettens dom og UNEs vedtak viser også at de ikke har tilstrekkelig innsikt i hvilken risiko personer som assosieres med utenlandske styrker løper. Tingretten har heller ikke tatt tilstrekkelig hensyn til at As far ble drept da A var liten. Faren var tilknyttet en lokal mujahedin-kommandant og ble drept av rivaliserende styrker. A frykter at de samme nå er ute etter han og knytter dette til afghanske tradisjoner.

For lagmannsretten er det også anført at UNEs vedtak er ugyldige som følge av saksbehandlingsfeil. UNEs begrunnelse er mangelfull og gir ikke et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om vedtaket lider av innholdsmessige feil med hensyn til risikovurderingen. Flere av de momenter som har vært fremhevet fra ankende part er ikke nevnt i UNEs drøftelse. Det må da legges til grunn at de ikke er en del av det faktum UNE har lagt til grunn for vedtaket. Dette gjelder blant annet betydningen av at faren ble anklaget for spionasje, betydningen av afghanske æreskodekser i etterkant av drapet på faren, og at As identitet ble tilstrekkelig klarlagt for amerikanerne gjennom introduksjonen han fikk fra en som allerede var en betrodd person. UNEs vedtak tar heller ikke opp risikoen ved å være assosiert med de utenlandske styrkene, samt As subjektive frykt for dette. Endelig bemerkes at UNE ikke har gjort noe for å få verifisert anbefalelsesbrevene fra blant annet B og C.

Det er nedlagt slik påstand:

1. UNEs vedtak om avslag på asyl, datert 28. januar 2013, samt senere beslutning om å unnlate å omgjøre vedtaket, datert 27. november 2013, kjennes ugyldige.

2. Staten dømmes til å betale sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.


Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Etter statens syn har ankende part ikke rettskrav på beskyttelse i Norge, jf. utlendingsloven § 28. Kriteriene er ikke oppfylt, verken etter § 28 første ledd a) eller b). Det er heller ikke grunnlag for å gi opphold etter § 38 (sterke menneskelige hensyn).

Det lempeligere beviskrav som er nevnt i Rt-2011-1481 gjelder tilfeller der det fortsatt hersker usikkerhet etter at asylsøkeren har gjort sitt beste for å opplyse saken. Dette er ikke tilfelle i nærværende sak. Tvert imot har A fremlagt dokumentasjon som beviselig er forfalskninger.

As generelle troverdighet er lav. Det er en rekke uklarheter i hans asylhistorie, og en uforståelig mangel på kunnskap om den amerikanske basen han skal ha vært tilknyttet og bodd på i tre år. Han har fremlagt et foto som er åpenbart manipulert, og det er bekreftet gjennom undersøkelser fra Nasjonalt ID-senter at attester fra angivelig amerikanske offiserer er falske.

Det er uklart når og på bakgrunn av hvilke forhold faren til ankende part skal ha blitt drept. Uansett ligger dette svært langt tilbake i tid og er uten tilknytning til dagens politiske situasjon i Afghanistan. Ved vurderingen av de vitneforklaringene som er gitt, har det betydning at de enten er gitt av venner, tidligere kollegaer eller landsmenn i samme situasjon som ankende part.

På bakgrunn av dette bestrides at ankende part på individuelt grunnlag faller inn under utlendingsloven § 28 første ledd a) eller b).

På bakgrunn av den generelle situasjonen i Laghmanprovinsen har UNE akseptert at personer ikke skal returneres dit. Det anføres imidlertid at internflukt til f.eks. Kabul vil være trygt, tilgjengelig og ikke urimelig for A, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd sammenhold med utlendingsforskriften § 7-1. Tilgjengelig landinformasjon underbygger dette.

Ankemotparten bestrider at det er begått saksbehandlingsfeil som kan medføre ugyldighet i forbindelse med UNEs vedtak. Anførselen om at As far er blitt drept, er vurdert av UNE. Dette fremgår av at forholdet er omtalt i vedtaket til UDI, og ved at UNE slutter seg til UDIs vurdering av forholdet. Også anbefalingene i fremlagte brev fra B og C er vurdert. Det er ingen grunn til at denne dokumentasjonen står i noen annen stilling enn de beviselig falske attestene. Brevene er blant annet fulle av skrivefeil og grammatikalske feil, noe som gjør det usannsynlig at de er utferdiget av amerikanske offiserer.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsrettsbehandlingen.

Lagmannsretten bemerker:

Ankesaken gjelder overprøvelse av Oslo tingretts dom av 19. mai 2014, hvor det ble lagt til grunn at Utlendingsnemndas (UNE) vedtak om avslag på asyl og senere unnlatelse av å omgjøre vedtaket, er gyldige. Hovedspørsmålet i saken er om A fyller vilkårene for asyl i medhold av utlendingsloven § 28. Domstolene har her full prøvelsesrett og kan overprøve både nemndas rettsanvendelse og subsumsjon. A har også anført at han faller inn under utlendingsloven § 38 (oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn). Dette er en skjønnsmessig avgjørelse, hvor domstolens kompetanse er begrenset til å vurdere om vedtaket baserer seg på feil lovanvendelse, feil faktum eller saksbehandling, samt om vedtaket er vilkårlig eller sterkt urimelig.

Vurderingen skal baseres på de opplysninger som forelå på vedtakstidspunktet, men slik at det også kan tas hensyn til opplysninger som er tilkommet senere i den grad disse kan kaste lys over faktum på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2007-1815 og Rt-2012-1985.

Som i andre sivile saker er beviskravet i utgangspunktet sannsynlighetsovervekt. I asylsaker vil det imidlertid ofte være vanskelig for asylsøkeren å få verifisert sin forklaring. Forholdene i hjemlandet vil gjerne være slik at innhenting av pålitelig informasjon, det være seg fra myndighetene eller fra uavhengige kilder for øvrig, er tilnærmet utelukket. Med dette som bakgrunn heter det i dommen gjengitt i Rt-2011-1481 (avsnitt 45) at asylforklaringen skal legges til grunn «så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og saksøkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig». Videre heter det at «asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment».

I dette tilfellet har A i ettertid fremlagt diverse dokumenter for å underbygge sin asylhistorie. Undersøkelser foretatt av Nasjonalt ID-senter og Kripos har vist at ett av dokumentene har trykkriller fra underskriften på et annet dokument, til tross for at disse etter sin ordlyd er utstedt på ulike tidspunkt og på ulike steder. Videre viser tekniske undersøkelser at dokumentene har identiske spor etter papirmateren. Det er derfor konkludert med at de mest sannsynlig er skrevet ut på samme skriver. Endelig har to av de amerikanske offiserene som skal ha skrevet under latt seg etterspore gjennom amerikanske myndigheter. Begge bestrider at underskriften er deres, og den ene har vist til at han heller ikke tjenestegjorde i leiren på det tidspunkt dokumentet er undertegnet.

I tingretten la A også fram et fotografi av seg selv mellom to uniformerte afghanske tolker inne i en militærleir. Tingretten har karakterisert bildet som «åpenbart manipulert». Lagmannsretten er enig i dette, og forholdet er heller ikke bestridt under ankeforhandlingen.

To anbefalelsesbrev som angivelig er utarbeidet av amerikanske offiserer, har så mange feil både i stavemåte og grammatikk at det fremstår som lite sannsynlig at de er utferdiget av noen med engelsk som morsmål.

På bakgrunn av dette kan ikke lagmannsretten se at A har medvirket til å opplyse saken gjennom den dokumentasjon han har fremlagt. Tvert imot må det legges til grunn at flere av dokumentene beviselig er falske, og at det også er lite sannsynlig at de øvrige er ekte. Han har også vært svært vag i sin forklaring om reiseruten fra Afghanistan og frem til han tok tog fra Malmø via Gøteborg til Oslo. Han ble stoppet av politiet på toget uten pass og bagasje. Lagmannsretten kan på bakgrunn av disse forhold ikke se at det er grunnlag for å lempe på beviskravet i denne saken.

Basert på As egen forklaring, samt vitneførsel og fremlagt dokumentasjon, legger lagmannsretten til grunn at han har vært ansatt i det afghanske selskapet [firma]. Det er opplyst at dette selskapet har levert tjenester til de internasjonale styrkene i Afghanistan, og lagmannsretten ser ikke bort fra at også A kan ha hatt visse arbeidsoppgaver i tilknytning til dette. Det fremstår imidlertid som usannsynlig at dette har hatt en slik varighet og et slikt omfang som A har beskrevet i sin forklaring. I følge hans egen forklaring skal han ha bodd og arbeidet inne i en amerikansk base ved Tora Bora i 3 år. I asylforklaringen var opplysningene om forholdene i basen svært vage, og heller ikke i forklaringen for lagmannsretten fremkom det opplysninger som ville vært naturlig å kjenne til dersom han hadde bodd og arbeidet der i så lang tid. For eksempel kjente han ikke til navnet på kommandanten, og han kunne heller ikke beskrive bygninger og omgivelser ut over det helt generelle. Den skriftlige dokumentasjonen som skulle bekrefte forholdet, er omtalt innledningsvis. Som nevnt der, er deler av dokumentasjonen beviselig forfalsket, mens andre dokumenter har så mange språklige feil at det er lite sannsynlig at de er utferdiget av amerikanske offiserer.

A har videre forklart at han ble med en bekjent til den amerikanske basen, og at A ble ansatt samme dag som han ankom basert på anbefaling fra sin venn. På dette tidspunkt hadde han heller ikke nasjonalt identitetskort. En slik uformell prosedyre står i sterk kontrast til informasjon fra Landinfo om hvilke strenge sikkerhetstiltak som gjelder for sivile afghaneres tilgang til amerikanske baser.

På bakgrunn av disse forhold fremstår også As forklaring om at det var fremsatt trusler mot huset han bodde i form av såkalt «night letters» som mindre sannsynlig. I den grad dette faktisk har skjedd, har imidlertid trusselmakerne oppnådd sin hensikt gjennom at han avsluttet sitt arbeid for [firma]. Lagmannsretten kan ikke se at en slik eventuell trussel gir grunnlag for asyl etter utlendingsloven § 28.

As prosessfullmektig har påpekt at det finnes opplysninger om at personer som har arbeidet for de internasjonale styrkene har blitt utsatt for forfølgelse, og at det er eksempler på at både nåværende og tidligere ansatte har blitt drept. Selv om det finnes enkelte eksempler på slike forhold, finner ikke lagmannsretten grunnlag for at et tidligere og for lengst avsluttet arbeidsforhold utgjør noen aktuell trussel mot A. Han har hatt en underordnet stilling, og i motsetning til for eksempel tolker som følger soldatene ut i felt, har han kun utført rutinepreget arbeid med kjøring av septikbil og søppeltømming.

Det er anført at ankende parts far tidligere er blitt drept, og at dette øker risikoen for A i henhold til afghanske tradisjoner og æreskodekser. A har forklart at han ikke kjenner til hvem som gjorde dette, men han frykter at det var de samme kretser som senere har kommet med trusler overfor ham. Lagmannsretten bemerker at det er mye som er uklart med hensyn til når dette skal ha skjedd og under hvilke omstendigheter. Uansett ligger forholdet langt tilbake i tid, og det er ikke konkrete holdepunkter for at de trusler A hevder å ha mottatt før han flyktet har noen tilknytning til det anførte drapet på faren.

Lagmannsretten mener etter dette at det ikke er noen feil med UNEs vedtak i saken, når de bygger på at A på individuelt grunnlag ikke har krav på vern i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd.

UNE har på generelt grunnlag akseptert at asylsøkere ikke skal returneres til Laghmanprovinsen på grunn av sikkerhetssituasjonen der. Det er imidlertid anført at A vil få effektiv beskyttelse ved å ta tilflukt andre steder i Afghanistan, for eksempel i Kabul.

Etter utlendingsloven § 28 femte ledd jf. utlendingsforskriften § 7-1 kreves det at internflukt fremstår som tilgjengelig, trygt og at det ikke er urimelig å henvise asylsøkeren til å søke tilflukt der.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at disse vilkårene er oppfylt. Det vises til forklaringen fra representanten fra Landinfo, hvor det fremgikk at myndighetene har kontroll i Kabul og andre større byer. Det forekommer riktignok enkelte angrep, men da primært mot høyprofilerte mål som departementsbygninger og lignende, samt kjente myndighetspersoner. A kan ikke sies å tilhøre denne målgruppen, og han står ikke i noen annen stilling enn en rekke andre interne flyktninger.

Ankende part har også påberopt at det var feil å ikke gi han opphold i medhold av utlendingsloven § 38 (sterke menneskelige hensyn). Anførselen er opprettholdt, selv om den i liten grad ble prosedert. Som nevnt innledningsvis er UNEs avgjørelse på dette punkt av skjønnsmessig art, og domstolene har begrenset prøvelsesrett. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger noen feil ved UNEs lovanvendelse, faktumbeskrivelse eller saksbehandling. Vedtaket fremstår heller ikke som vilkårlig eller sterkt urimelig, jf. de forhold lagmannsretten har lagt til grunn ved vurderingen av om asylvilkårene er oppfylt.

Anførselen om at UNEs vedtak er ugyldig som følge av saksbehandlingsfeil er ny for lagmannsretten. Lagmannsretten kan ikke se at UNEs vedtak er mangelfullt begrunnet, og at det i hvert fall ikke foreligger slike mangler som kan medføre ugyldighet, eller at unnlatte undersøkelser medfører slik ugyldighet. De forhold som er påberopt, er uansett også vurdert av lagmannsretten, jf. merknadene foran.

Etter dette forkastes anken.

Staten v/UNE har vunnet saken og har i utgangspunktet krav på full erstatning for nødvendige sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd og § 20-5. Selv om saken har vært av velferdsmessig betydning for A, og selv om det er ulikt styrkeforhold mellom partene, kan ikke lagmannsretten se at dette er tilstrekkelig tungtveiende grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen, jf. § 20-2 tredje ledd. Herunder vises det til at saken ikke har bydd på tvil.

Advokat Ambjørndalen har lagt fram omkostningsoppgave på 75 000 kroner inkl. mva. som i sin helhet består av salær. Det har ikke vært innvendinger, og lagmannsretten legger oppgaven til grunn som nødvendige kostnader ved saken.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.

2. A dømmes til å erstatte staten v/Utlendingsnemnda sine sakskostnader for lagmannsretten med 75 000 - syttifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-117021 Asyl/beskyttelse. Avslag for afghansk mann som hevdet å jobbe for amerikanske styrker. (28.05.2015)

    Borgarting lagmannsrett kom i en dom til at en afghansk mann som hevdet å ha jobbet for amerikanske styrker ikke hadde krav på beskyttelse. Troverdigheten ble ansett som liten, da han hadde fremlagt attester som beviselig var falske og et manipulert fotografi. Hans forklaring om forholdene på basen var også vage og generelle, til tross for at han hevdet å ha bodd der i tre år. Generelt var det ikke grunnlag for å returnere til Laghmanprovinsen, men han ble henvist til internflukt.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo