Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-131548
Dokumentdato : 27.05.2015

Asyl. Konvertitt fra Afghanistan.

En afghansk asylsøker gjorde gjeldende at han hadde rett til asyl fordi han hadde konvertert til kristendommen under sitt opphold i Norge. I likhet med tingretten kom lagmannsretten til at asylsøkeren ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at konverteringen var reell. Heller ikke hans opprinnelge asylgrunnlag ga grunnlag for opphold.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl, senere beslutning om ikke å omgjøre vedtaket, samt vedtak om utvisning.

Framstilling av saken

A er afghansk statsborger, og er registrert med fødselsdato 0.0.1986.

Tingretten har gitt følgende framstilling av sakens bakgrunn inntil Utlendingsnemnda traff vedtak i klagesaken:

Saksøker søkte om beskyttelse i Norge 9. november 2009. Han opplyste å ha ankommet Norge samme dag. Det ble ikke fremlagt pass eller annet godkjent reisedokument. Klageren fremla imidlertid kopi av nasjonalt ID-kort, valgkort, militært treningskort, samt en uformell vigselsattest. Registreringsskjema ble fylt ut samme dag. På grunn av uklarheter knyttet til saksøkers Dublin-status, ble asylintervjuet først gjennomført 24. juni 2010.

Saksøker opplyste i asylintervjuet at han var etnisk hazara fra en landsby i Jaghuri-distriktet i Ghazni provins, og at hans foreldre, kone og to barn oppholdt seg på hjemstedet. Han opplyste at søsteren og svogeren bodde i Norge.

Som grunnlag for søknaden om beskyttelse oppga saksøker at han var politisoldat som hadde arbeidet som fengselsvakt for myndighetene i Afghanistan i to-tre år. Nå fryktet han å bli fengslet og domfelt fordi tre fanger klarte å rømme mens han passet på dem som fengselsvakt. Han ga en nærmere redegjørelse for hendelsesforløpet, herunder at han hadde sovnet på vakt. Han fortalte at han hadde blitt arrestert i etterkant, mistenkt for å ha hjulpet fangene å rømme. Under arrestasjonen ble han mishandlet, men klarte å rømme. Han opplyste at han var etterlyst av myndighetene i hele Afghanistan, og at han også fryktet Taliban på generelt grunnlag. Han hadde forlatt hjemstedet 8. mai 2009.

Under asylintervjuet i juni 2010 fremla han et pass, utstedt av den afghanske ambassaden i Oslo 31. mai 2010.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden i vedtak 10. september 2010 under henvisning til at klageren ikke kunne anses som flyktning i henhold til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. UDI fant imidlertid at klageren i utgangpunktet hadde rett til asyl etter lovens § 28 første ledd bokstav b, jf. annet ledd, på grunn av sikkerhetssituasjonen på klagerens hjemsted. UDI henviste klageren til internflukt til Kabul da dette etter UDIs oppfatning var tilgjengelig, trygt og fremstod rimelig. UDI fant at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket som kunne danne grunnlag for oppholdstillatelse etter lovens § 38, jf. § 28 syvende ledd.

Vedtaket ble påklaget til Utlendingsnemnda (UNE) 1. oktober 2010. I klagen ble det gitt utfyllende opplysninger om at kommandanten på den politistasjonen saksøker hadde arbeidet, var korrupt, og at han forsøkte å legge feller for saksøker. I tilleggsklage 6. oktober 2010 ble det vedlagt kopi av en arrestordre mot saksøker, samt en anmeldelse av ham til det lokale politiet og en anmeldelse til politistriktet. UDI fant ikke grunn til å omgjøre sitt vedtak, og saken ble oversendt til UNE. Det ble samtykket til utsatt iverksetting av vedtaket.

Utlendingsnemnda traff vedtak i saken 29. februar 2012. Vedtaket ble truffet av nemndsleder alene, jf. utlendingsloven § 78 tredje ledd. Klagen ble ikke tatt til følge. Utlendingsnemnda fant at As generelle troverdighet var svekket, og kom til at hans asylforklaring ikke kunne legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort. På denne bakgrunn kom Utlendingsnemnda til at A ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse fra afghanske myndigheter ved retur til Afghanistan. Det var også lite sannsynlig at han risikerte forfølgelse fra Taliban som følge av sitt arbeid som politimann. Vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a var derfor ikke oppfylt.

Utlendingsnemnda kom til at vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b var oppfylt på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen på As hjemsted, men at vilkårene for å henvise ham til internflukt etter utlendingsloven § 28 femte ledd var oppfylt.

Endelig kom Utlendingsnemnda til at det ikke var grunnlag for å innvilge A opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38.

Etter dette framsatte A flere omgjøringsbegjæringer for Utlendingsnemnda. I de to første begjæringene fastholdt han det opprinnelige asylgrunnlaget, og ga nye og utdypende opplysninger om hendelsesforløpet i Afghanistan og om sin situasjon. Utlendingsnemnda avslo begge omgjøringsbegjæringene ved beslutninger 16. mai 2012 og 5. juli 2012.

I ny omgjøringsbegjæring 11. februar 2013 ble det vist til at A hadde konvertert fra islam til kristendommen. Det ble vedlagt uttalelser fra leder av Ungdom i oppdrag, avdeling Rogaland, Jan Torland, og uttalelse fra pastor Dag Eivind Noreid i Sandnes Baptistmenighet. Det ble også vedlagt en erklæring fra A om hans konvertering til kristendommen, ført i pennen av pastor Noreid. Det framgikk av dokumentasjonen at A var blitt døpt og tatt opp som medlem i Sandnes baptistmenighet den 30. september 2012.

Utlendingsnemnda tok ikke omgjøringsbegjæringen til følge. Saken ble behandlet av nemndsleder alene, og beslutningen truffet 26. februar 2013. Utlendingsnemnda fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A hadde en kristen overbevisning. Når det gjaldt det opprinnelige asylsgrunnlaget, fastholdt Utlendingsnemnda tidligere vurderinger.

Den 16. april 2013 traff Utlendingsdirektoratet vedtak om utvisning. A påklaget vedtaket til Utlendingsnemnda, som fastholdt utvisningsvedtaket den 23. oktober 2013.

A fremmet ytterligere to omgjøringsbegjæringer til Utlendingsnemnda, som avslo begge to i beslutninger 25. juni 2013 og 16. september 2013.

Stevning med begjæring om midlertidig forføyning kom inn til Oslo tingrett 26. februar 2014. Staten ved Utlendingsnemnda leverte tilsvar. Utlendingsnemnda traff den 25. april 2014 beslutning om utsatt iverksetting av nemndas vedtak inntil dom i første instans forelå.
Hovedforhandling ble avholdt i Oslo tingrett 4. og 5. juni 2014. Tingretten avsa 18. juni 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge
  3. A dømmes til å betale sakskostnader til staten v/Utlendingsnemnda med 98 750 - nittiåttetusensjuhundreogfemti - kroner 00/100.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen og kjennelsen til Borgarting lagmannsrett.

I lagmannsrettens kjennelse av 6. november 2014 ble anken over tingrettens avgjørelse i forføyningssaken forkastet. Avgjørelsen er rettskraftig.

Ankeforhandling er holdt 21. og 22. april 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt sju vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

As påstandsgrunnlag

Ulendingsnemndas vedtak om å nekte asyl og senere beslutninger om avslag på As omgjøringsbegjæringer er ugyldige. Hvis han vinner fram i asylsaken, vil også utvisningsvedtaket være ugyldig.

A fastholder at hans opprinnelige asylforklaring gir grunnlag for å innvilge ham oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Utlendingsnemndas og tingrettens vurdering av hans troverdighet er feil.

For lagmannsretten gjøres det imidlertid prinsipalt gjeldende at A har krav på asyl fordi han har konvertert til kristendommen. Hans forklaring om hvordan han har møtt kristendommen og fått en reell kristen overbevisning må legges til grunn. Det er ikke grunnlag for å vurdere As generelle troverdighet som svekket, og selv om hans opprinnelige asylsforklaring ikke blir lagt til grunn som troverdig, så kan ikke dette få betydning ved vurderingen av om han er en oppriktig kristen.

Statistikken over konverteringssaker fra afghanske asylsøkere kan ikke tillegges for stor vekt. Alle saker må bedømmes individuelt.

Det kan ikke legges avgjørende vekt på at A ble døpt kort tid etter sitt første møte med baptistmenigheten. Baptistkirken praktiserer tidlig dåp, og A hadde i lang tid deltatt i bibellesning og bønn hos arbeidsgiveren Kjell Sund.

A har reflektert over konsekvensene av å konvertere, både for seg selv og sin familie, og har gitt utrykk for sine refleksjoner etter beste evne. Hans forklaring om familiens reaksjoner er troverdig. Hans kones reaksjoner må forstås i lys av den drømmen hun selv har hatt.

Det må legges stor vekt på As høye kristne aktivitet og på forklaringene fra personer i menigheten og Ungdom i oppdrag, som alle er overbevist om at A har en genuin kristen tro. Vitnene Noreid og Torland er særlig kvalifiserte til å bedømme om A har en genuin overbevisning.

Subsidiært anføres det at A risikerer forfølgelse ved retur selv om han anses som en bekvemmelighetskonvertitt. Hans svigerfar har fortalt imanen og andre om at han har konvertert, og det er en reell risiko for at A vil bli utsatt for overgrep om han sendes tilbake til Afghanistan.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. UNES's vedtak av 29. februar 2012 og beslutning av 16. september 2013 kjennes ugyldige. Likeledes kjennes UNE's utvisningsvedtak av 23. oktober 2013 ugyldig.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilpliktes å betale sakens fulle omkostninger for så vel tingrett som for lagmannsretten.

Staten v/Utlendingsnemndas påstandsgrunnlag

Utlendingsnemndas vedtak i asylsaken og utvisningsvedtaket er gyldige. Utlendingsnemndas vedtak bygger på korrekte rettslige og faktiske vurderinger, og er heller ikke beheftet med andre feil som kan lede til ugyldighet.

As opprinnelige asylhistorie er ikke noenlunde sannsynlig. Han har endret og bygget ut sin forklaring under prosessen på en måte som i sterk grad svekker hans troverdighet. Det lempede beviskravet i asylsaker kan derfor ikke gjelde. Det må kreves alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Det er ikke sannsynlig, heller ikke noenlunde sannsynlig, at A er en reell konvertitt. Konverteringsanførselen må vurderes på bakgrunn av hans opptreden i asylsaken og hans generelt svekkede troverdighet. Konverteringsanførselen er først framsatt sent i prosessen etter at A hadde fått avslag i klagesaken. Det er også påfallende at dåpen skjedde så raskt.

Anførselen om konvertering må også vurderes i lys av islams sentrale posisjon i Afghanistan og Utlendingsnemndas praksis overfor afghanske asylsøkere.

A har gitt en lite troverdig forklaring om familiens reaksjoner på at han har konvertert, og han viser liten refleksjon om betydningen for hans familie om konvertering. As forklaring om at han fremdeles er gift med en muslimsk kvinne viser at hans konvertering er strategisk motivert.

A har vist stor religiøs aktivitet, og vitnene fra menigheten og andre religiøse sammenhenger oppfatter ham utvilsomt som en oppriktig kristen. Dette kan likevel ikke være avgjørende når hele bevisbildet tas i betraktning.

Det er ikke grunn til å anta at bekvemmelighetskonvertitter risikerer forfølgelse ved retur til Afghanistan.

Staten er enig i at dersom A vurderes som en reell konvertitt, har han krav på asyl i Norge. Det er også enighet om at dersom asylvedtakene er ugyldige, vil utvisningsvedtaket være ugyldig.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes.

Spørsmålet i saken er om A har rett til asyl i medhold av utlendinn § 28 første ledd bokstav a eller b, som lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Domstolen har full prøvelsesrett i asylsaker, men lagmannsretten er enig med staten i at det i praksis ofte vil være slik at domstolen bør være tilbakeholdne med å overprøve forvaltningens landfaglige vurderinger. På dette punktet har utlendingsmyndighetene særlig ekspertise.

Gyldighetsvurderingen skal basere seg på faktum på vedtakstidspunktet, det vil si 29. februar 2012 for avslagsvedtaket og 16. september 2013, som er datoen for den siste omgjøringsbeslutningen. Retten kan likevel ta hensyn til senere framkomne bevis dersom disse kaster lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81 og 98.

Det bemerkes for ordens skyld at det er truffet flere omgjøringsbeslutninger i saken. Det følger imidlertid av Rt-2013-1101 at det bare er den siste omgjøringsbeslutningen som A har rettslig interesse i å få prøvd gyldigheten av. Denne tar opp i seg de tidligere beslutningene, og er den beslutningen som i dag regulerer rettsstillingen mellom partene. Lagmannsretten tilføyer at uttalelsene i Rt-2013-1101 også kan forstås slik at vilkåret om rettslig interesse heller ikke er oppfylt for det opprinnelige vedtaket i asylsaken, men at det er vanlig praksis også fra statens side å angi det opprinnelige vedtaket og den siste omgjøringsbeslutningen som tvistegjenstand. Spørsmålet får ingen praktisk betydning i saken, og lagmannsretten finner det derfor ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette.

Høyesterett har i Rt-2011-1481 oppsummert beviskravet ved vurderingen etter utlendingsloven § 28 første ledd slik:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Staten har anført at A ikke bør nyte godt av det lempede beviskravet i asylsaker fordi hans generelle troverdighet er svekket som følge av tidligere forklaringer i asylsaken. Lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig å ta stilling til hvilket beviskrav som gjelder i saken, idet lagmannsretten er kommet til at verken As opprinnelige asylgrunnlag eller hans anførsel om konvertering er noenlunde sannsynliggjort.

Slik saken er prosedert for lagmannsretten, er sakens hovedspørsmål om A har krav på asyl i Norge i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a fordi han har konvertert til kristendommen. Fordi lagmannsrettens vurdering av As opprinnelige asylgrunnlag har betydning for vurderingen konverteringsanførselen, vil imidlertid lagmannsretten først redegjøre for sitt syn på dette.

As forklarte opprinnelig at han som politisoldat arbeidet som fengselsvakt. Under hans vakt klarte tre personer å rømme fra en låst bygning mens han sov rett utenfor. Da han meldte fra om dette til politiet, ble han selv arrestert og avhørt, mistenkt for å ha hjulpet dem. Han ble mishandlet under fengselsoppholdet. Hans svigerfar bestakk noen av politimennene, og etter fire netter klarte han ved hjelp av politiets hjelp å rømme fra fengselet. Han flyktet fra Afghanistan etter dette. Hvis han blir returnert, frykter han for at han vil bli forfulgt av afghanske myndigheter på grunn av rømningen, eller av Taliban fordi han er tidligere politimann. Etter at Utlendingsdirektoratet avslo As asylsøknad, gjorde A i klageomgangen gjeldende at kommandanten, som var hans overordnede, var korrupt. Fordi A ikke ville delta i hans ulovligheter, hadde han satt en felle for ham. I tingretten utbygget han forklaringen om konflikten med kommandanten ytterligere, og forklarte at han hadde vært sjåfør for kommandanten i to til tre år og hadde konfrontert kommandanten med at han var korrupt allerede etter seks til sju måneder, se gjengivelsen av hans forklaring i tingrettens dom på side 9 siste avsnitt. Det er også andre punkter i forklaringen hvor A har gitt nye eller andre opplysninger om hva som skjedde uten at lagmannsretten finner grunn til å redegjøre detaljert for dette.

Både Utlendingsnemnda og tingretten kom til at As forklaring ikke er troverdig, og at den ikke kan legges til grunn som noenlunde sannsynlig. Lagmannsretten er enig i dette, og kan i det vesentligste tiltre tingrettens begrunnelse. I hovedtrekk er lagmannsretten enig med tingretten i at hendelsesforløpet i seg selv framstår som lite sannsynlig. Det er usannsynlig at tre fanger skulle klare å rømme fra en låst bygning uten at A våknet, og at han selv skal ha blitt fengslet og torturert på grunn av dette, for så å klare å rømme fra fengselet ved andre politifolks hjelp. Det svekker videre As troverdighet i betydelig grad at han har utbygget sin forklaring etter at han fikk avslag. Historien om den korrupte kommandanten og As konflikt med ham framstår som et forsøk på å forklare hvorfor A ble fengslet og mishandlet, men underbygger etter lagmannsrettens syn bare ytterligere at hele forklaringen med stor grad av sannsynlighet er konstruert for å gi grunnlag for opphold. Utover dette nøyer lagmannsretten seg med å vise til tingrettens begrunnelse med videre henvisninger til Utlendingsnemndas vedtak.

Lagmannsretten går etter dette over til å vurdere spørsmålet om A har fått en reell kristen overbevisning under sitt opphold i Norge.

Det vises til redegjørelsen for beviskravet ovenfor. Uttalelsene i Rt-2011-1481 er knyttet til vurderingen av asylsøkerens opprinnelige asylforklaring om forholdene i hjemlandet, og etter lagmannsretten syn er det ikke uten videre klart hvilken betydning disse uttalelsene og uttalelsene i forarbeidene som Høyesteretts avgjørelse bygger på, skal ha i konverteringssakene. Som nevnt ovenfor er det imidlertid ikke nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn i denne problemstillingen fordi retten ikke finner det tilstrekkelig sannsynliggjort at A er en reell konvertitt selv om det lempede beviskravet om «noenlunde sannsynlig» legges til grunn.

Ved bevisvurderingen har lagmannsretten også funnet veiledning for bevisvurderingen i UNCHRs retningslinjer «GUIDELINES ON INTERNATIONAL PROTECTION: Religion-Based refugee Claims under Article 1A(2) of the 1951 Convention and/or the 1967 Protocol relating to the Status of Refuges». Bevisvurderingen i saker hvor asylsøkeren konverterer etter at han har forlatt hjemlandet og konvertering anføres som grunnlag for et sur place krav, er omhandlet i retningslinjene punkt III c punkt 34 og 35:

34. Where individuals convert after their departure from the country of origin, this may have the effect of creating a sur place claim. In such situations, particular credibility concerns tend to arise and a rigorous and in depth examination of the circumstances and genuineness of the conversion will be necessary. Issues which the decision-maker will need to assess include the nature of and connection between any religious convictions held in the country of origin and those now held, any disaffection with the religion held in the country of origin, for instance, because of its position on gender issues or sexual orientation, how the claimant came to know about the new religion in the country of asylum, his or her experience of this religion, his or her mental state and the existence of corroborating evidence regarding involvement in and membership of the new religion.

35. Both the specific circumstances in the country of asylum and the individual case may justify additional probing into particular claims. Where, for example, systematic and organised conversions are carried out by local religious groups in the country of asylum for the purposes of accessing resettlement options, and/or where «coaching» or «mentoring» of claimants is commonplace, testing of knowledge is of limited value. Rather, the interviewer needs to ask open questions and try to elicit the motivations for conversion and what effect the conversion has had on the claimant's life. (...).

UNCHRs retningslinjer gir anvisning på en streng og inngående undersøkelse av omstendighetene rundt konverteringen og om denne er genuin. Konverteringen må vurderes både på bakgrunn av religion og kultur i opprinnelseslandet, jf. punkt 34, og spesielle omstendigheter i asyllandet, jf. punkt 35. Kunnskap om den nye religionen og deltakelse i religiøs aktivitet er relevante momenter, men det er særlig framhevet som sentralt å klarlegge asylsøkerens motiver for konverteringen og hvilke virkninger denne har hatt for hans liv, jf. punkt 35.

Lagmannsretten er enig med staten i at bevisvurderingen i konvertittsaker må skje i lys av det statistiske materialet som foreligger, og som viser at antallet konverteringssaker fra afghanske asylsøkere varierer med utlendingsmyndighetenes praksis med hensyn til internflukt. I korthet viser utviklingen fra årsskiftet 2005/2006 at antallet konverteringssaker øker kraftig i perioder hvor utlendingsmyndigheter har vurdert den generelle sikkerhetssituasjonen i Kabul og enkelte andre deler av Afghanistan som trygg nok til å henvise søkere fra utrygge områder til internflukt dit. I perioder hvor afghanske asylsøkere ikke er blitt henvist til internflukt, har antallet konverteringssaker sunket til tilnærmet null.

Rådgiver i Utlendingsnemnda, Audun Eidslott, har forklart at inntil 2003 fikk samtlige afghanske asylsøkere oppholdstillatelse i Norge på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Etter dette ble praksis gradvis strammet inn, og fra 2004 begynte Utlendingsdirektoratet å henvise afghanere til internflukt til Kabul selv om de ikke hadde tilknytning til byen. Ved årsskiftet 2005/2006 behandlet Utlendingsnemnda de første 17 sakene med anførsler om konvertering fra islam til kristendommen, og ga oppholdstillatelse på dette grunnlaget i ni av sakene. Etter dette mottok Utlendingsnemnda noe over 100 slike saker i løpet av 2006 og første halvdel av 2007. I første halvdel av 2007 endret Utlendingsmyndighetene igjen sin praksis og sluttet å henvise afghaneres som kun hadde tilknytning til usikre områder til Kabul. I siste halvdel av 2007 og hele 2008 var det under fem afghanere som anførte konvertering. I 2009 ble praksis igjen strengere, og Utlendingsnemnda har etter dette mottatt om lag 180 til 200 saker hvor det er anført konvertering som grunnlag for asyl.

Til sammen har Utlendingsnemnda behandlet om lag 300 konverteringssaker siden 2006. Av disse har klagerne fått medhold i om lag en tredjedel av sakene. I 2014 var det 68 prosent som fikk medhold.

Lagmannsretten bemerker at det er usikre faktorer knyttet til tallene og de underliggende årsakene til den statistiske utviklingen. Statistikken gir likevel grunn til å anta at flere afghanske asylsøkere anfører konvertering av strategiske årsaker. Derfor må søkerens troverdighet vurderes kritisk i det enkelte tilfellet. Samtidig må man holde fast ved at hver sak skal vurderes individuelt.

Anførsler fra afghanske asylsøkere om at de har konvertert til kristendommen, må også vurderes i lys av islams helt sentrale stilling i Afghanistan. Landrådgiver Geir-Aage Neerbye har forklart at islam gjennomsyrer det afghanske samfunnet, herunder lovgivning, rettsvesen, politikk og familieliv. Tilnærmet 100 prosent av afghanerne er muslimer. Afghanistan er et kollektivistisk samfunn, hvor storfamilien er den sentrale enheten, og den enkeltes religion og trosutøvelse er ikke et individuelt anliggende, men bestemmende for familiens anseelse og posisjon. Afghanistan har en kollektivistisk æreskultur hvor storfamilien, ikke individet, er den sentrale enheten, og familiens anseelse og posisjon er avhengig av dens forhold til islam. Apostasi - det å frasi seg islam - har alvorlige strafferettslige, sivilrettslige og sosiale konsekvenser for en afghaner. I henhold til sharia straffes apostasi med døden for menn, selv om det ikke er kjent at dødsstraff er blitt benyttet. For en gift mann vil hans ekteskap bli oppløst, og han vil miste retten til å oppdra sine barn. Storfamilien vil oppleve et ærestap som marginaliserer dem i samfunnet.

Det å frasi seg islam og konvertere til kristendommen vil på denne bakgrunn i alminnelighet være et enormt skritt for en afghaner. Det er derfor rimelig å forvente at en afghaner som anfører at han har konvertert, kan redegjøre for sine motiver for å konvertere, og at han har reflektert over hvilke konsekvenser konverteringen vil få for ham selv og hans familie.

Som redegjort for ovenfor, utarbeidet A med bistand fra pastor Noreid en erklæring om sitt møte med kristendommen etter anmodning fra Utlendingsnemnda. I Utlendingsnemndas beslutning av 26. februar 2013 har nemnda gjengitt følgende på grunnlag av As erklæring:

[ .. ] Klageren hadde tenkt på Jesus lenge før han ble en kristen. I Afghanistan leste de en bok om profetene da klageren gikk i 6. klasse. Det stod ikke noe i boken om at de andre profetene gjorde så mange gode ting som Jesus. Klageren forstod at det var noe spesielt med Jesus. Jesus viste mer kjærlighet, og klageren ønsket å lære mer om profeten Jesus. Klageren trodde at Jesus kunne hjelpe ham og gi ham et forhold til Gud, men det var ikke noen måte for ham å lære mer om Jesus i Afghanistan.

I september 2011 fikk klageren jobb på et bilverksted. Etter dette var han i flere kirker for å finne ut mer om profeten Jesus. I august 2012 fikk klageren endelig avslag på sin asylsøknad, og da fikk han en tanke om at Jesus som Gud kunne hjelpe ham. Han ba om at Jesus måtte komme inn i hans hjerte, og at han måtte få ro og fred i tankene. Han var nå i en situasjon der ingen andre en Gud kunne hjelpe ham.

Uken før han kom til Baptistkirken på Hana, i september 2012, hadde han en drøm om et hvitt lys som var Jesus. På morgenen kjente han en veldig fred, var rolig, og tenkte ikke på problemene. Fra da av var han sikker på at Jesus er Gud, slik de kristne tror. Da han kom på jobb denne dagen, møtte han Jan Torland som skulle ha oljeskift på bilen. Han inviterte klageren til Baptistkirken.

Klageren hadde en samtale med pastoren sammen med en annen afghansk kvinne om dåp, og hva bibelen sier om dåp. Han bestemte seg for å bli døpt, og gjennomførte dåpshandlingen 30. september 2009.

Eieren av bilverkstedet hvor klageren arbeidet, Kjell Sund, er en aktiv kristen. Han forklarte seg for lagmannsretten. Lagmannsretten legger til grunn at han og A startet arbeidsdagen med å lese i bibelen. Fra Sunds side var dette ment som en kombinasjon av forkynnelse og språkopplæring.

For tingretten supplerte A sin forklaring om drømmen. Tingretten har gjengitt hans forklaring om dette slik:

Han har i retten beskrevet drømmen som et hvitt lys som kom inn i rommet, og at han så ansiktet til Jesus som sa «rør på meg, ikke vær redd, ikke ha bekymringer, legg dem til side, jeg gir deg ro». Saksøker trodde fortsatt ikke, men forklarte at han hadde vondt i den høyre foten, og sa til Jesus at «jeg har vondt i den høyre foten, kan du helbrede eller behandle meg». Jesus skal da ha lagt hånden sin på den høyre foten til saksøker, og han ble bra. Morgenen etter har han forklart at han ikke hadde noen bekymringer, og at han ikke hadde vondt i foten lenger. Da ble han 100 % overbevist om at Jesus var frelser.

A har i det vesentlige forklart seg på samme måte i lagmannsretten. Hans forklaring om hendelsesforløpet fram til dåpen er underbygget av forklaringene fra vitnene Kjell Sund, Jan Torland og Dag Eivind Noreid.

Som tingretten legger lagmannsretten til grunn som uomtvistet at A etter dåpen har vært svært aktiv deltaker i det kristne miljøet i Sandnes baptistmenighet og i misjonsorganisasjonen «Ungdom i oppdrag» i Rogaland. I tillegg til deltakelse i menigheten, hvor han blant annet har fått trosopplæring, og i utadrettet forkynnende virksomhet, har A bodd i et kollektiv for unge, kristne mennesker som tilhører organisasjonen «Ungdom i oppdrag». For en mer detaljert redegjørelse for As deltakelse i kristne sammenhenger, vises det til tingrettens dom. As aktivitetsnivå har vært høyt både før og etter skjæringstidspunktet i denne saken, 16. september 2013. Aktivitetsnivået etter skjæringstidspunktet kan være egnet til å belyse spørsmålet om overbevisningen var reell på et tidligere tidspunkt, og lagmannsretten har derfor også sett hen til dette som et moment som kan underbygge As forklaring.

Flere vitner fra baptistmenigheten og Ungdom i oppdrag har forklart at de ikke er i tvil om at A har en genuin kristen overbevisning. Dette gjelder bibellærer Jan Torland, pastor Dag Eivind Noreid, Kristian Sigerstad, som var As leder i Ungdom i oppdrag, og Sofie Seglem, som også har arbeidet sammen med A i Ungdom i oppdrag.

Formell dåp, aktiv deltakelse i kristne miljøer over tid og kunnskap om kristendommen er omstendigheter som taler for at A har en genuin kristen overbevisning. I asylsaker hvor utfallet avhenger av at søkeren oppfattes som en reell konvertitt, er disse momentene likevel ikke uten videre egnet til skille mellom ekte konvertitter og de som opptrer som kristne av strategiske årsaker.

Etter lagmannsrettens syn er det vurderingene til vitnene fra menigheten og Ungdom i oppdrag som med størst vekt underbygger As forklaring. Torland og Noreid er erfarne kristne ledere og forkynnere, og alle vitnene har vært aktive kristne i mange år. De har hatt mye kontakt med A gjennom flere år, både i kristent arbeid og som venner. Deres oppfatning veier etter lagmannsrettens oppfatning tungt.

Etter lagmannsrettens oppfatning vil det imidlertid også for aktive kristne og erfarne ledere være vanskelig å skille mellom en genuin kristen overbevisning og strategiske handlinger. Vitneforklaringene må derfor vurderes og avveies mot de samlede bevismomentene i saken. Vitner fra menigheten og andre kristne miljøer, vil ofte - slik det etter lagmannsrettens syn er tilfellet også i denne saken - kjenne saken bare på grunnlag av asylsøkerens opplysninger og hans oppførsel. De har derfor ikke grunnlag for å vurdere sin egen oppfatning, for eksempel i lys av asylsøkerens bakgrunn og utviklingen i hans asylforklaringer. De vil også ofte mangle forutsetninger for å vurdere asylsøkerens forklaring i en større sammenheng, hvor også alminnelig landkunnskap og generelle utviklingstrekk i asylsaker tas i betraktning.

I As tilfelle er det etter lagmannsrettens syn mange omstendigheter som med tyngde taler for at hans konvertering er strategisk motivert.

For det første er det lagmannsrettens vurdering at As generelle troverdighet er vesentlig svekket. Etter lagmannsrettens syn viser hans opprinnelige asylforklaring og utviklingen i denne at han med høy grad av sannsynlighet har forklart seg bevisst uriktig overfor utlendingsmyndighetene for å konstruere et asylgrunnlag. Lagmannsretten legger derfor til grunn at A har et sterkt migrasjonsønske, og at han har vært villig til å opptre strategisk for å realisere dette.

Det taler også for at A opptrer strategisk at han først gjorde anførselen om konvertering gjeldende etter at han hadde fått endelig avslag på asylsøknaden og avslag på to omgjøringsbegjæringer. I samme retning trekker det at han lot seg døpe bare en uke etter at han kom i kontakt med baptistmenigheten. Lagmannsretten har merket seg pastor Noreids forklaring om at baptistkirken praktiserer tidlig dåp uten forutgående trosopplæring. Når man vurderer saken fra As' side, kan man likevel ikke se bort fra at hans beslutning om å la seg døpe skjedde kort tid etter at han fikk endelig avslag. Som det framgår ovenfor, knytter A selv sin omvendelse og beslutningen om dåp til sin fortvilelse over avslaget. Det er også på det rene at A - til tross for sin kontakt med Kjell Sund - behersket norsk dårlig og hadde små kunnskaper om kristendommen på tidspunktet for dåpen. Dette forsterker ytterligere inntrykket av at dåpen ikke var en veloverveid handling som følge av en genuin indre overbevisning.

I følge As forklaring var en drøm hvor han opplevde å møte Jesus, sentral for hans omvendelse.

Religiøs omvendelse er en indre og dypt personlig prosess, hvor det kan være store individuelle forskjeller med hensyn til hva som er avgjørende for beslutningen om å konvertere. For enkelte vil konvertering være resultat av en lang intellektuell prosess. For andre kan det dreie seg om en opplevelse av mer følelsesmessig og spontan karakter. Lagmannsretten legger også til grunn at en religiøs oppvåkning eller konvertering kan ta form av en skjellsettende opplevelse som oppfattes som sann, for eksempel en opplevelse av at Jesus åpenbarer seg i en drøm. Omstendighetene rundt konvertering og konvertittens refleksjonsnivå må også vurderes på bakgrunn av den enkeltes kulturelle bakgrunn, utdanningsnivå, språkkunnskaper mv.

Lagmannsretten tar således utgangspunkt i at As forklaring om at han opplevde Jesus Kristus som den sanne Gud i en drøm, kan være en plausibel vei til omvendelse. I likhet med tingretten finner imidlertid lagmannsretten at det svekker As troverdighet at han i tingretten supplerte denne forklaringen med historien om hvordan foten hans ble helbredet etter at han ba om et bevis for å bli overbevist. Etter lagmannsrettens syn er det lite sannsynlig at han tidligere hadde utelatt en så sentral og avgjørende del av drømmen dersom forklaringen var riktig. Utbyggingen av forklaringen føyer seg etter lagmannsrettens syn inn i et mønster hvor A tilpasser sin forklaring når han ikke når vinner fram på det grunnlaget han så langt har presentert.

Selv om A skulle hatt en drøm, er det etter lagmannsretten syn likevel påfallende at han valgte å la seg døpe så kort tid etter sitt møte med baptistkirken. Lagmannsretten viser til redegjørelsen for islams helt sentrale stilling i Afghanistan ovenfor. A var også en voksen mann som var etablert med egen familie. En konvertering kunne få store negative konsekvenser for As kone og barn og for hans forhold til dem. Som redegjort for ovenfor, vil konsekvensen av en konvertering i henhold til sharia være at hans ekteskap oppløses, og at han mister retten til å oppdra sine barn. Han måtte forvente at hans families situasjon i Afghanistan ville bli vanskelig om det ble kjent at han hadde konvertert. Med denne bakgrunnen mener lagmannsretten at det ville vært å forvente at A overveide beslutningen om å la seg døpe lenger og grundigere, og ikke minst at han i ettertid viste en større grad av refleksjon rundt sin beslutning og virkningene av den enn det han har gjort. Det lave refleksjonsnivået A har vist, både i forbindelse med dåpen og i ettertid, er etter lagmannsrettens syn et moment som i denne saken med tyngde taler for at konverteringen er strategisk begrunnet. Det endrer ikke lagmannsrettens vurdering at A og flere av vitnene i sine forklaringer for lagmannsretten har gitt uttrykk for at A bekymrer seg over familiens situasjon i Afghanistan. Dette er forklaringer som er kommet sent i prosessen, og etter at tingretten i sin dom ga uttrykk for at As lave refleksjonsnivå taler for at konverteringen ikke er reell.

I likhet med tingretten finner lagmannsretten at As forklaring om familiens reaksjoner framstår som svært usannsynlig. Ifølge A skal hans kone, da han etter en tid turte å fortelle henne at han hadde konvertert, ha fortalt at hun også hadde hatt en tilsvarende drøm med et syn og derfor blitt glad da han forklarte at han hadde konvertert. As kone har ikke hatt noen kristen trosopplæring, og det framstår som helt usannsynlig at hun skulle hatt en tilsvarende åpenbaring i en drøm. Det er like usannsynlig at hun skulle bli glad for mannens konvertering. Det vises til redegjørelsen ovenfor for islams stilling i det afghanske samfunnet og konsekvensene av apostasi.

As konvertering skal også ha blitt gjort kjent for den øvrige familien, herunder hans svigerfar, som skal ha spredt historien til imanen og lokalsamfunnet. Også dette framstår som lite sannsynlig fordi familien ville hatt sterke grunner til å holde konverteringen skjult for å unngå negative, sosiale sanksjoner. A har videre forklart at hans kone og barn har flyttet fra hans familie og hjem til hennes far for at det - av hensyn til henne og familien - skal framstå som de to er skilt. I realiteten, sier han, er de imidlertid ikke skilt, og hans mål er at hun og barna skal kunne komme til Norge.

Ifølge landrådgiver Neerbye er notoriteten rundt ekteskapsinngåelser og skilsmisser lav i Afghanistan fordi det ikke er noe utbygget byråkrati eller systematiske offisielle registre. Ekteskap inngås og oppløses i samsvar med sharia og lokal sedvanerett, som regel uten offentlig dokumentasjon fra myndighetene. En gift kvinne vil i alminnelighet tilhøre svigerfamiliens hus, og de vil være ansvarlig for henne selv om ektemannen er borte. Hvis hun flytter tilbake til sin fars hus, vil det være et signal om at hun er skilt. Hvis As kone har flyttet tilbake til sin fars hus, kan det altså, slik lagmannsretten oppfatter det, bare være fordi hun anerkjennes som skilt i henhold til sharia og oppfattes som skilt av familien og lokalsamfunnet. Det foreligger ikke noe alternativt rettsgrunnlag for at ekteskapet likevel reelt sett består.

Det er ikke mulig for lagmannsretten å vurdere enkelthetene i As forklaring, for eksempel hva ektefellene har sagt til hverandre og hvor kona og barna nå bor, men den inneholder som redegjort for ovenfor mange svært usannsynlige elementer. Kjernen i forklaringen er at A fastholder at han og kona er gift til tross for at hun og den øvrige familien kjenner til konverteringen, og kona har flyttet tilbake til sin far. Hvis ekteskapet består, vil det gi grunnlag for å søke om familiegjenforening dersom han får asyl i Norge. Lagmannsretten finner at alle omstendighetene rundt forklaringen taler for at A ikke kan ha framstilt dette som en reell konvertering overfor familien, men som en strategisk handling med sikte på å få opphold i Norge, først for ham og deretter for ektefellen og barna.

Lagmannsretten har tatt i betraktning at en konvertering som opprinnelig er strategisk motivert kan lede til at en person utvikler en genuin kristen overbevisning etter hvert. As høye religiøse aktivitetsnivå og oppfatningen til vitnene fra menigheten og Ungdom i oppdrag kan tale for at A har hatt en slik utvikling.

Etter en samlet vurdering av alle bevisene i saken, er imidlertid lagmannsrettens konklusjon at det ikke er noenlunde sannsynlig at As konvertering er reell. Han har derfor ikke rett til asyl som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a på grunn av sin religion.

I likhet med tingretten finner lagmannsretten at A ikke har rett til vern etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b som såkalt bekvemmelighetskonvertitt. Lagmannsretten betviler som redegjort for ovenfor at As konvertering er kjent i lokalmiljøet. Selv om det skulle være tilfelle, vil han imidlertid ha anledning til å angre sitt valg, slik landrådgiver Neerbye har forklart. Dette er lagt til grunn av utlendingsmyndighetene og domstolene i en rekke konvertittsaker fra afghanske asylsøkere, og flere bekvemmelighetskonvertitter er returnert. Det er ikke kjent at noen av disse er blitt utsatt for forfølgelse ved retur.

Utlendingsnemndas vedtak og beslutning er på denne bakgrunn gyldige. Det er ikke omtvistet at utvisningsvedtaket da også er gyldig.

Etter dette forkastes anken, idet det heller ikke er grunn til å endre tingrettens kostnadsavgjørelse, se nedenfor.

Staten har vunnet saken fullt ut og har krav på full erstatning for sine sakskostnader for motparten, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Avgjørelsen har ikke vært tvilsom, og lagmannsretten finner at det heller ikke foreligger andre tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A for kostnadsansvaret. Det at styrkeforholdet mellom partene er ulikt, og saken har stor velferdsmessig for den private parten er ikke alene tilstrekkelig til å frita ham for kostnadsansvaret, jf, Rt-2011-586 og Rt-2012-209 avsnitt 17 og 18.

Advokat Vanbeo har krevd salær med 98 750 kroner inkludert merverdiavgift. Kravet tas til følge, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

Lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn for avgjørelsen av kostnadsansvaret for tingretten. Med det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke grunn til å endre tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Lovens frist er ikke overholdt. Det skyldes stor arbeidsbelastning i lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 98 750 - nittiåttetusensjuhundreogfemti - kroner til Staten ved Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynnelsen av dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2014-131548 Asyl. Konvertitt fra Afghanistan. (16.06.2015)

    Borgarting lagmannsrett forkastet anken fra klageren og fant at UNEs vedtak om avslag på asyl, beslutning om ikke å omgjøre vedtaket og vedtaket om utvisning var gyldige. Klageren kom fra Afghanistan og anførte i den tredje omgjøringsbegjæringen for asylvedtaket at han hadde konvertert til kristendommen. Retten mente at utlendingens generelle troverdighet var vesentlig svekket, og den konkluderte med at det ikke var noenlunde sannsynlig at konvertering var reell.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo