Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-137306
Dokumentdato : 20.05.2015

Utlendingsrett. Utvisning. Omgåelsesekteskap.

Lagmannsretten kom til at det forelå et omgåelsesekteskap. Det ble foretatt en samlet helhetsvurdering hvor det ble lagt vekt tidslinjen, aldersforskjellen mellom partene, språkutfordringene samt foreliggende erfaringsgrunnlag fra ekteskap inngått mellom tyrkiske menn og norske kvinner.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 25. september 2013 om tilbakekall av statsborgerskap og utvisning av A, samt Utlendingsnemndas vedtak av samme dag om tilbakekall av midlertidige og permanente oppholdstillatelser for hans voksne barn B og C. Hovedproblemstillingen i saken er om A ekteskap med D hovedsakelig var motivert av utsikten til å oppnå oppholdstillatelse i landet.

Sakens bakgrunn:

A (heretter A) som er født i 1963, er opprinnelig fra landsbyen [by] i Konya provinsen i Tyrkia. [by] er opplyst å være en landsby med ca. 5 500 innbyggere hvor næringsgrunnlaget hovedsakelig er jordbruksbasert.

A opplyste å være vokst opp i en familie med femten søsken. Av disse bor elleve i utlandet i dag, seks av disse bor i vest-europeiske land. Han ble gift med E (heretter E) 5. september 1986. På dette tidspunktet var hun 15 år, mens han var 22 år. Ekteskapet var arrangert.

E og A fikk fire barn før de skilte seg i 2002. Barna ble født i hhv. 1987, 1991, 1993 og 1994. Senere fikk de ytterligere et barn i 2007 (F), som retten kommer tilbake til senere.

A er kurder. Han var ansatt som sjåfør i hjemkommunen i Tyrkia frem til han emigrerte i 2001. Har har forklart at det var forbudt for kurdere ansatt i det offentlige å være politisk aktive. A opplyste i sin asylsøknad at han ble forfulgt i hjemlandet som følge av sin politiske aktivitet.

A søkte første gang asyl i Norge i 1987-89. Søknaden ble avslått, og A måtte returnere etter et 18 måneders opphold i landet. På dette tidspunktet hadde A en bror og en søster som hadde oppholdstillatelse i Norge. De var begge bosatt i Sandnes kommune. Han søkte deretter asyl i Nederland i 1990. Også denne søknaden ble avslått. I Nederland hadde A en søster med lovlig oppholdstillatelse.

A reiste til sin søster i Danmark i oktober 2001. Han oppholdt seg i Danmark i tre og en halv måned, men søkte likevel ikke om asyl i landet. Han reiste derfra til Sverige, hvor han ble en uke. Han kom til Norge 7. mars 2002, og søkte da om asyl her for andre gang. Det ble gjennomført et asylintervju 8. april 2002. I intervjuet opplyste A at han kunne snakke kurdisk, tyrkisk og litt norsk. Han forklarte videre om problemene tilknyttet sitt politiske engasjement i Tyrkia.

Etter asylintervjuet ble A innlosjert på asylmottaket i Dale i Sandnes kommune.

A opplyser at han møtte D (heretter D) på et utested i Sandnes 12. juli 2002. D var skilt og hadde tre barn fra to tidligere ekteskap. 16. august 2002 ble As søknad om asyl avslått. Han ble heller ikke innvilget arbeids- og oppholdstillatelse på annet grunnlag. Vedtaket ble påklaget, men Utlendingsnemnda (heretter UNE) opprettholdt vedtaket 4. august 2003.

I september 2002 ble skilsmissen mellom A og E ordnet. Skilsmissesøknaden ble sendt 17. september 2002 og skilsmissebevilling ble gitt dagen etter. Av skilsmissedokumentet fremgår at A ble gitt omsorgsretten for barna, mens E fikk et nærmere definert samvær med barna. Det fremgår ikke noe av skilsmissedokumentet om hva som skulle skje med huset ekteparet hadde bodd i.

I november 2002 forsøkte A og D å gifte seg i Sandnes, men ble nektet dette da A ikke hadde oppholdstillatelse i landet.

Rett før jul i 2002 flyttet A inn hos D. De bodde sammen til A måtte forlate landet 13. februar 2003.

D dro til Tyrkia i juni 2003 og paret giftet seg i [by] 24. juni 2003. Det var kun A og D til stede under vielsen, men det ble rett etter holdt en fest i Konya by hvor det deltok to par som er slektninger av A. Disse parene bor i Norge. For øvrig deltok ingen andre gjester.

To dager etter vielsen oppsøkte paret den norske ambassaden i Ankara for å søke om oppholdstillatelse i Norge for A. Søknaden om arbeids- og oppholdstillatelse er datert 16. juli 2003. A ble innvilget arbeidstillatelse i Norge 28. oktober 2003, og flyttet etter dette til Norge. Han flyttet inn hos D.

Til å begynne med fikk A støtte på ulike måter via NAV, herunder hadde han i 2005 praksisplass formidlet av NAV. I mars 2006 fikk han fast heltidsjobb som produksjonsmedarbeider hos Nortura BA Vest (Gilde). 19. august 2004 søkte B (heretter B) og C (heretter C) om oppholdstillatelse i Norge. De fikk innvilget oppholdstillatelse ved familiegjenforening 11. november 2004. De flyttet etter dette til Norge og bodde samme med sin far og D. Ved ankomsten til Norge var B 17 år, mens C var 14 år. De begynte begge på skole i Norge etter kort tid. 6. februar 2007 fikk A bosettingstillatelse i Norge. Denne tillatelsen ga ham generell adgang til opphold og arbeid i Norge. 7. mai 2007 fremmet A søknad om norsk statsborgerskap. Søknaden ble innvilget 20. november 2007. Det fremgår av vedtaket at det er et krav om at A blir løst fra sitt tyrkiske statsborgerskap. 6. oktober 2008 søkte B og C om bosettingstillatelser i Norge. Det fremgår av søknadene at B på dette tidspunkt jobbet hos Kiwi, mens C arbeidet hos Shell 7 - eleven. Slike tillatelser ble innvilget 18. februar 2009.

A og D ble separert 6. mai 2009, etter initiativ fra D. Paret opprettholdt likevel noe kontakt frem til 2010. 21. september 2010 mottok A forhåndsvarsel fra Utlendingsdirektoratet (UDI) om tilbakekall av sitt norske statsborgerskap. I varselet gjøres det gjeldende at A inngikk et proformaekteskap med D som ledd i en langsiktig strategi om å skaffe seg opphold i landet. Samme dag mottok A også forhåndsvarsel om tilbakekall av permanent oppholdstillatelse i landet.

I forbindelse med saken om tilbakekall av As norske statsborgerskap mv. fikk UNE ambassaden i Ankara til å undersøke forholdene omkring A og hans familie i Tyrkia. Ambassaden engasjerte en advokat - hvis identitet er hemmelig for andre enn ambassaden - til oppdraget, og vedkommende avga en verifiseringsrapport 21. desember 2010.

Vedtak om tilbakekall av statsborgerskapet ble truffet av UDI 16. august 2012. Samme dag ble det også truffet vedtak om at A utvises fra landet. Han oppholder seg til tross for dette fortsatt i landet.

Den 16. august 2012 traff UDI videre vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelsene til B og C. B, som da var gift med en tyrkisk mann og gravid, ble fraktet ut av landet 28. november 2013, mens C oppholder seg fortsatt i landet.

Alle de ovennevnte vedtak fra UDI ble påklaget. UNE fastholdt vedtakene med stort sett samme begrunnelse 25. september 2013. Vedtakene ble deretter begjært omgjort, uten at begjæringene ble tatt til følge.

Etter dette uttok advokat Arvid Sjødin stevning på vegne av ankemotpartene. Oslo tingrett avsa 6. juni 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak datert 25.09.13 vedrørende A kjennes ugyldig.
  2. Utlendingsnemndas vedtak datert 25.09.13 og 28.11.13 vedrørende B kjennes ugyldig.
  3. Utlendingsnemndas vedtak datert 25.09.13 og 28.11.13 vedrørende C kjennes ugyldig.
  4. I sakskostnader for tingretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 102.117 - etthundreogtotusenetthundreogsøtten - kroner innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandlingen ble holdt 12. og 13. mai 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Staten v/UNE møtte med sin prosessfullmektig og rådgiver Silje Stridsklev fra UNE. A og C møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. B avga partsforklaring på telefon fra Tyrkia. Det ble avhørt seks vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Vedtak om tilbakekall av statsborgerskapet til A er gyldig. Det samme gjelder vedtaket om utvisning.

As statsborgerskap er tilbakekalt etter statsborgerloven § 26 annet ledd, fordi det er fattet på uriktig faktisk grunnlag. A har påberopt ekteskapet med D som grunnlag for opphold og statsborgerskap, og har bevisst holdt skjult at hans hovedsakelige formål med inngåelsen av ekteskapet var å skaffe seg opphold i Norge. Ved vurderingen av hva som var det hovedsakelige formål ved ekteskapsinngåelsen skal det tas utgangspunkt i objektive kriterier. Det er situasjonen på vigselstidspunktet som skal vurderes. Historikken i saken viser at A har hatt et sterkt og vedvarende emigrasjonsønske. Det forelå neppe noe reelt beskyttelsesbehov da A dro fra Tyrkia. Det vises til at han verken søkte asyl i Danmark eller Sverige, som han kom til før han dro til Norge. Videre vises det til at A har vært på ferie i Tyrkia flere ganger etter at han emigrerte fra landet. A erkjente i retten at det først og fremst var et økonomisk motiv - ønsket om å få et bedre liv- som gjorde at han forlot Tyrkia.

Det er påfallende at A ikke skilte seg før han dro fra Tyrkia, men i stedet utstedte en fullmakt til en lokal advokat om å ta ut skilsmisse på hans vegne. Fullmakten ble først benyttet etter at A hadde truffet D.

A og D begynte å diskutere ekteskap kort tid etter at de møttes. På dette tidspunkt var As norskkunnskaper meget begrensede. Samtalene om å gifte seg startet opp samtidig med at As asylsøknad ble avslått av UDI i august 2002.

Verifiseringsrapporten som UNE fikk innhentet viser at A har opprettholdt kontakten med sin tidligere ektefelle i Tyrkia. Hun har fortsatt å bo i hans bolig i [by] og de fikk et barn sammen i 2007. Barnet ble oppkalt etter As far. Mye tyder på at A i realiteten opprettholdt ekteskapet med sin tidligere ektefelle, tross den formelle skilsmissen.

Ved den samlede vurdering må det også legges noe vekt på aldersforskjellen mellom partene og den erfaring UNE har om lignende ekteskap mellom menn fra Konya provinsen og norske kvinner.

A er utvist fordi han gjentatt og grovt har overtrådt sin opplysningsplikt etter utlendingsloven, jf. utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a. Han har forsettlig gitt vesentlig uriktige og villedende opplysninger om sitt ekteskap med D i forbindelse med sine søknader om oppholdstillatelse.

Varig utvisning av A vil ikke være uforholdsmessig verken overfor A selv eller hans nærmeste familiemedlemmer, jf. § 70. Det er nødvendig med varig utvisning for å bevare tilliten til regelverket. Det må vektlegges at saken er en del av et større kompleks. Det vises til hensynet til offentlig orden, jf. utlendingsforskriften § 14-2 andre ledd andre punktum.

Vedtakene om tilbakekall av oppholdstillatelsene til B og C er også gyldige. Deres oppholdstillatelser er tilbakekalt, fordi de uriktig er basert på at faren hadde lovlig opphold i Norge. Det anføres ikke at B og C har gitt uriktige opplysninger. Vedtakene om oppholdstillatelse har imidlertid fått et innhold som det ikke er anledning til å gi. Vedtakene kan derfor tilbakekalles i medhold av utlendingsloven § 63 første ledd siste komma, jf. alminnelige forvaltningsrettslige regler, jf. forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c. Det skal ikke foretas noen forholdsmessighetsvurdering etter de nevnte regler.

Det avvises at vedtakene for barna er i strid med EMK artikkel 8. Om denne bestemmelse får anvendelse bestrides at vedtakene er uforholdsmessige. Det vises til at det foreligger sterke allmennpreventive hensyn for tilbakekall. Det understrekes at barna ikke kan klandres for den oppståtte situasjon. Det erkjennes at barna har opparbeidet en tilknytning til Norge, men de har en vel så stor tilknytning til Tyrkia. Barna er ikke utvist. De har derfor anledning til å søke opphold i Norge på selvstendig grunnlag.

Beviskravet i saken er alminnelig sannsynlighetsovervekt, og det er staten som har tvilsrisikoen.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotpartene, A, C og B, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak om tilbakekall av statsborgerskap og utvisning bygger på feil faktum og er ugyldig.

As ekteskap med D var et reelt ekteskap. Paret levde sammen som ektefolk i perioden 2002 - 2009, og D ble som en mor for B og C da disse flyttet til Norge.

A levde i et ulykkelig ekteskap i Tyrkia, og ønsket å komme bort fra dette. Det er ikke tilstrekkelig at A har hatt et immigrasjonsønske dersom ekteskapet samtidig har hatt en realitet, jf. NOU 2004:20 side 115 og Ot.prp.nr.75 (2006 - 2007) side 190.

A kunne brutt ut av ekteskapet allerede da han fikk bosettingstillatelse i 2007 om han ønsket det. Det at han ikke gjorde dette viser at det var et reelt ekteskap. Det var D som ville ha en pause i ekteskapet i 2009. Problemet var at A ønsket å få også de to yngste barna til Norge, noe D ikke ønsket. I realiteten var det forhåndsvarselet fra UDI, hvor det ble lagt til grunn at ekteskapet var proforma, som brakte ekteskapet til opphør. A viste D dette varselet, og hun trodde at det UDI skrev var riktig. Hun følte seg derved lurt av A.

Dersom det har foreligget en langsiktig strategi om å skaffe opphold i Norge for A, hans tidligere ektefelle og barna, hadde det vært nærliggende om han hadde søkt om å få den tidligere ektefellen til Norge. Slik søknad er aldri fremsatt.

Verifiseringsrapporten er uriktig på sentrale punkter. Viktigst er det at rapporten ikke sier noe om at D var med til landsbyen når A var på ferier der. De bodde da i As hus i landsbyen. Det er ikke riktig at E har bodd permanent i huset etter skilsmissen. Det er videre ikke riktig at A og E fortsatt er religiøst gift slik det fremgår av rapporten. Etter tyrkisk lov opphører både det borgerlige ekteskapet, og et eventuelt religiøst ekteskap, ved skilsmisse. Det vises til forklaringene til A, barna, den tyrkiske advokaten og de to vitnene fra landsbyen.

UNE har feilaktig lagt til grunn at A var sammen med den tidligere ektefellen og barna i sine ferier i Tyrkia. UNE har lagt for stor vekt på at A fikk et barn med sin tidligere ektefelle i 2007. Hendelsen beror på en feil som A og E gjorde, og den kan ikke brukes som bevis for at de fortsatt var sammen.

Aldersforskjellen mellom A og D har vært kjent siden før A fikk oppholdstillatelse, og kan ikke vektlegges i vurderingen av om det foreligger et omgåelsesekteskap.

Det må få betydning at både A og D i asylintervjuene fremholdt at ekteskapet var reelt, jf. Rt-2006-1657.

UNE har lagt for stor vekt på de øvrige «Tyrkia saker».

Utvisningen av A er uansett et uforholdsmessig vedtak.

Når det gjelder barna må det vektlegges at de har egne selvstendige oppholdstillatelser etablert gjennom oppvekst, skole og arbeid. Det fremstår som en uforholdsmessig reaksjon å pålegge dem å reise tilbake til Tyrkia. Når det gjelder C vises det til at han ikke får brukt utdannelsen sin i Tyrkia, og at han vil måtte avtjene militærtjeneste i landet.

Vedtakene for barna strider mot vernet i EMK artikkel 8 om privatlivet. Forholdsmessighetsvurderingen som skal gjøres etter denne bestemmelsen tilsier at retur ikke kan pålegges.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

  1. Anken over Oslo tingretts dom av 6. juni 2014 forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda forpliktes til å dekke sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten og vil bemerke:

Saken gjelder gyldigheten av vedtak UNE fattet 25. september 2013. For A gjelder vedtaket tilbakekall av hans norske statsborgerskap og utvisning fra landet med varig innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem. For B og C gjelder vedtakene tilbakekall av midlertidige og permanente oppholdstillatelser.

Det sentrale spørsmålet for alle vedtakene er om As ekteskap med D var et reelt ekteskap eller et omgåelsesekteskap.

A oppnådde statsborgerskap etter søknad, jf. statsborgerloven § 7. Ettersom han var gift med en norsk statsborger fikk § 12 anvendelse, slik at kravet til oppholdstid i Norge ble lempet. Rettslig grunnlag for tilbakekall av statsborgerskap følger av § 26. I denne saken er det bestemmelsens annet ledd som er relevant. Bestemmelsen har slik ordlyd:

Et vedtak om statsborgerskap kan tilbakekalles der omgjøringsadgang følger av forvaltningsloven § 35 eller alminnelige forvaltningsrettslige regler. Tilbakekall av statsborgerskap som er bygget på uriktige eller ufullstendige opplysninger, kan likevel bare foretas hvis søkeren mot bedre vitende har gitt de uriktige opplysningene eller har fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket.

Det følger av forvaltningsloven § 35 bokstav c at et vedtak kan omgjøres, uten at det er påklaget, dersom det må anses ugyldig. Sammenholdt med statsborgerloven § 26 annet ledd, er spørsmålet om UDI sitt vedtak om innvilgelse av statsborgerskap er ugyldig, og om A i den forbindelse «mot bedre vitende» ga «uriktige opplysninger» om forhold av vesentlig betydning for vedtaket.

A fikk bosettingstillatelse i Norge ut fra en søknad om familiegjenforening med grunnlag i sitt ekteskap med D. I Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61 - forarbeidene til utlendingsloven av 1988 - er det fremhevet at:

Det er muligheten for å utøve et familieliv og beskyttelsen av retten til dette som er årsaken til at ekteskap med en som er bosatt i landet gir grunnlag for oppholdstillatelse, det er ikke slik at en trekker en automatisk slutning fra den formelle rettstilstand på ett område over til et annet. Et gyldig inngått ekteskap vil derfor ikke gi grunnlag for oppholdstillatelse hvis det ikke er noe realitet i det.

Retten til familiegjenforening på dette grunnlaget beskytter således den ekteskapelige realitet, ikke den ekteskapelige form.

Utlendingsloven av 1988 hadde ingen uttrykkelig regel om omgåelsesekteskap. Det forelå likevel klar rettspraksis for at det som nå benevnes omgåelsesekteskap, ikke dannet grunnlag for opphold i riket, og heller ikke for tildeling av statsborgerskap, jf. NOU 1983:47 s. 62 og Ot.prp.nr.46 (1986-1987) s. 61. I utlendingsloven § 40 fjerde ledd er det inntatt en bestemmelse som har slik ordlyd:

Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.

Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er noen realitetsforskjell i hvorledes de to lovene skal forstås når det gjelder omgåelsesekteskap, og har ikke merknader til at UNE har anvendt gjeldende utlendingslov på forholdet.

Av Rt-2013-937 følger at det er As hovedsakelige formål med ekteskapet på vigselstidspunktet som er avgjørende. Spørsmålet er dermed om utsikten til å skaffe seg oppholdstillatelse, fremsto som As hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen sommeren 2003. I Rt-2006-1657 er problemstillingen presentert på en annen måte, nemlig om vedkommende på det nevnte tidspunktet ville ha inngått ekteskapet dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede. Selv om det er forholdene på vigselstidspunktet som er avgjørende kan også senere inntrådte forhold få betydning i den grad de er egnet til å kaste lys over situasjonen da ekteskapet ble inngått.

Når det gjelder beviskravet, heter det i sistnevnte dom (avsnitt 36):

Jeg er etter dette kommet til at det ikke kan kreves noen klar overvekt av sannsynlighet for at et ekteskap ikke er reelt. Noe annet er at det ligger i forholdets natur at saken bevismessig er slik at oppholdstillatelse som regel må gis hvis begge parter i et ekteskap hevder at det er reelt, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61. Dette er situasjonen i vår sak. For at retten skal komme til et annet resultat, må det følgelig være bevis som med vekt taler for at realiteten er en annen enn det papirene viser og ektefellene hevder. I tillegg vil staten ha tvilsrisikoen dersom det unntaksvis ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning.

Dette innebærer at det ikke gjelder noe skjerpet beviskrav i forhold til det som er vanlig i sivile saker, altså ordinær sannsynlighetsovervekt. Tvilsrisikoen påligger staten.

I saker der ugyldighetsgrunnen er anført å være at vedtaket er bygget på feil faktum, slik som her, har domstolene full prøvingsrett.

Det fremgår av forarbeidene til utlendingsloven (Ot.prp.nr.75 (2006 - 2007) side 187 og 190) at avgjørelsen av om det foreligger et omgåelsesekteskap i første rekke skal treffes ut fra en samlet vurdering av objektive momenter, jf. også Rt-2013-937 avsnitt 37.

Lagmannsretten går etter dette over til den konkrete bevisvurdering:

Lagmannsretten finner det riktig å ta utgangspunkt i at A over svært mange år har hatt et ønske om å utvandre fra Tyrkia. Det vises til redegjørelsen foran om hans reiser til Skandinavia og Nederland. Lagmannsretten legger til grunn at A visste at hans mulighet for å få asyl i Norge var liten. Han forklarte i retten at han var kjent med at ekteskap med en norsk kvinne ville kunne gi grunnlag for oppholdstillatelse i landet. Før han forlot Tyrkia ga han en lokal advokat fullmakt til å begjære skilsmisse fra E. A traff D på et utested 12. juli 2002. Etter dette dro D til sin datter i Sverige en uke, før hun tok ny kontakt. Etter dette ble de sammen mer og mer, etter hvert daglig. A fikk avslag på sin asylsøknad 16. august 2002. Omtrent samtidig med dette begynte A og D å diskutere inngåelse av ekteskap. A ba medio september 2002 sin advokat i Tyrkia om å innlevere skilsmissebegjæring til den lokale domstolen i Tyrkia. Fordi A og E var enige om skilsmissen og vilkårene for denne, herunder omsorgen for barna, ble skilsmissen oppnådd allerede dagen etter at begjæringen var innlevert, dvs. 18. september 2002. A og D forsøkte å gifte seg i Sandnes i november 2002, men fikk avslag fordi A ikke hadde oppholdstillatelse i landet. A ble utvist fra landet og reiste tilbake til Tyrkia 13. februar 2013. Den 24. juni 2003 inngikk A og D ekteskap i Tyrkia. A søkte umiddelbart etter dette om familiegjenforening med ektefellen.

Lagmannsretten finner at hendelsesforløpet gjengitt ovenfor taler sterkt for at ekteskapet mellom A og D er et omgåelsesekteskap. I samme retning taler det forhold at A i retten erkjente at han dro fra Tyrkia for å få det bedre materielt. Et viktig mål var å skape en bedre fremtid for seg og barna.

Det finnes ytterligere andre objektive momenter som støtter opp om en slik konklusjon:

Lagmannsretten vil først vise til at aldersforskjellen mellom A og D er 17 år. Dette er ikke i seg selv avgjørende, men er etter rettens oppfatning likevel et forhold som støtter konklusjonen om omgåelsesekteskap fordi lagmannsretten oppfatter at dette er et atypisk ekteskap for en mann fra Konya-provinsen. Tilsvarende gjelder det forhold at D hadde vært gift to ganger tidligere og hadde tre barn fra disse ekteskap. Det er riktig som ankemotpartene har fremholdt at aldersforskjellen mellom partene var kjent da oppholdstillatelsen og de senere tillatelser ble gitt, men det endrer ikke det forhold at aldersforskjellen mellom partene, og Ds tidligere ekteskap, i en samlet vurdering av saken er argumenter for konklusjonen om omgåelsesekteskap.

I samme retning taler de språkproblemer som åpenbart har bestått mellom partene. A snakket begrenset norsk, mens D ikke snakket tyrkisk eller kurdisk. A snakket heller ikke engelsk. Selv om partene likevel i en viss grad har greid å kommunisere med hverandre, gjør språkutfordringene det påfallende at ekteskapsplanene kom opp så vidt raskt dersom ikke hensynet til å oppnå oppholdstillatelse var det vesentlige formålet med ekteskapet.

Lagmannsretten vektlegger videre innholdet av den verifiseringsrapport UNE fikk innhentet i forbindelse med sin saksbehandling. Verifiseringsrapporten er bestilt via den norske ambassaden i Ankara, og er utarbeidet av en advokat hvis identitet ikke er kjent for A eller retten. Det fremgår av rapporten at A og E har hatt et forhold til hverandre etter skilsmissen, og som følge av dette fått sønnen F. Ytterligere fremgår at E «i realiteten og uten opphold» har bodd i den bolig paret bodde i da de var gift. Endelig fremgår at A og E fortsatt er religiøst gift med hverandre, og at A har tilbrakt sommerferiene sammen med E og barna.

Det er ikke mulig ut fra rapporten å fastslå om rapportskriveren mener at A og E har hatt et forhold utover hendelsen som resulterte i F. Det er videre uklart hva rapportskriveren b på når det anføres at A og E fortsatt er religiøst gift med hverandre. Videre er lagmannsretten i tvil om opplysningen om at A tilbrakte feriene sammen med E og barna kan stemme. Det vises til at han, ifølge partsforklaringene og Ds vitneforklaring, stort sett var sammen med D i sine ferier i Tyrkia. Lagmannsretten finner likevel at rapporten gir opplysninger av verdi for det vurderingstemaet retten behandler. Først og fremst vises det til opplysningen om at A fikk et barn med sin tidligere ektefelle i 2007. Det vises videre til opplysningen om at E har bodd i parets tidligere bolig hele tiden. Etter det opplyste var dette et hus A hadde fått av sin far og som følgelig tilhørte ham. På bakgrunn av parts- og vitneforklaringene, herunder forklaringene til to bekjente av A fra landsbyen, legger lagmannsretten til grunn at E i hovedsak har fortsatt å bo i denne boligen. At kvinnen fortsetter å bli boende i parets felles bolig, er ifølge Landinfos temanotat fra 2009 om «Ekteskapstradisjoner i Tyrkia» side tolv det klareste tegnet på at en skilsmisse ikke er reell.

Ankemotpartene har vist til at A og D bodde i den aktuelle bolig i sine ferier i Tyrkia. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge dette til grunn. Det vises til forklaringene fra de to vitner som ble ført fra landsbyen. Disse opplyste begge at A bodde hjemme hos sin far når han var på ferier i Tyrkia. Videre vises til forklaringen til D om at de i liten grad oppholdt seg i landsbyen. De leide bil og kjørte rundt.

Hvorvidt A og E fortsatt er religiøst gift med hverandre finner lagmannsretten det vanskelig å ha noen klar formening om. Det samme gjelder om det har vært noe forhold mellom dem utover den kontakt som var i august 2006. Om kontakten for øvrig forklarte A i retten at han snakker med E på telefon når han ringer for å snakke med de yngste barna. Hvilket forhold A har hatt til E etter skilsmissen er uansett ikke avgjørende for den helhetsvurdering som retten skal foreta i saken. Det avgjørende er hvilket formål A hadde med å inngå ekteskapet med D på tidspunktet for ekteskapets inngåelse.

I tillegg til de objektive momenter det er redegjort for ovenfor legger lagmannsretten vekt på Ds forklaring for lagmannsretten (hun forklarte seg ikke for tingretten) om at hun over tid hadde hatt mistanke om at ekteskapet var en planlagt måte for A å få familien til Norge på. D forklarte at denne mistanken først var kommet de senere årene. Til å begynne med hadde hun trodd at A var en «ærlig mann», som var glad i henne. Hun bekreftet også for lagmannsretten at hun hadde vært glad i A. D fremholdt at hun i dag følte seg lurt. Hun fortalte at A hadde presset henne for at hun skulle ringe UDI angående oppholdstillatelsene til de to yngste barna hans og at det hadde vært en del prat på tyrkisk og fliring, uten at hun ble forklart hva samtalen gikk ut på. Dette vekket hennes mistanke om at noe var galt. Hun ble endelig overbevist da hun så forhåndsvarselet fra UDI, hvor det sto at A fortsatt var religiøst gift med E. D opplyste ellers at hun først rett forut for behandlingen av saken i lagmannsretten hadde blitt kjent med Fs eksistens. Ingen av ankemotpartene hadde fortalt henne om dette.

Lagmannsretten vektlegger endelig at fremgangsmåten i denne saken er lik mange andre saker som involverer menn fra Konya-regionen. Praksisen er beskrevet slik på side tolv i et hefte kalt «Misuse of the right to family reunification» utgitt av European Migration Network i april 2012:

One example is our findings in certain applications from persons from Turkey. We discovered a long term strategy for immigration to Norway by the means of a pro forma marriage, that mostly involved Turkish men with Kurdish origin, from the Konya area, who married an older Norwegian woman, often shortly after a rejected application for asylum. A filing for a divorce from the Norwegian woman will then come following the granting of a permanent residence permit or a Norwegian citizenship, and the entry into an official marriage with a Turkish wife, with whom he in Turkey has been regarded as being married while gaining his residence permits in Norway. Very often the Turkish man and his Turkish wife has children together, born before he married the Norwegian woman, and in some cases the children are born during his marriage to the Norwegian citizen. We have seen too many similar cases to consider this to be a coincidence.

I det foran nevnte heftet om «Ekteskapstradisjoner i Tyrkia» er en lokal advokat sitert på at 98 % av alle skilsmissesakene han bisto med var proforma skilsmisser hvis formål var emigrasjon til Europa, som regel til de skandinaviske landene. En statistikk utarbeidet av UDI i september 2012 viser 149 slike saker fra Tyrkia i perioden 2007 - 2012.

Den beskrevne praksisen er vel forenlig med de konkrete forholdene i nærværende sak, og er egnet til å underbygge at det dreier seg om et omgåelsesekteskap. Selv om hver sak skal vurderes individuelt, får derfor det store antall slike saker fra Tyrkia betydning for lagmannsrettens vurdering.

Ankemotpartene har fremholdt at det at A ikke begjærte separasjon da han fikk bosettingstillatelsen 6. februar 2007 viser at ekteskapet var et reelt ekteskap for ham. På tilsvarende måte er det vist til at A aldri har tatt noe initiativ for å få sin tidligere ektefelle til Norge. Lagmannsretten er enig i at disse forholdene isolert sett kan tale for at ekteskapet er reelt, men kan ikke se at dette får nevneverdig betydning. Lagmannsretten viser til at D bidro vesentlig til familiens underhold gjennom mange år. En begjæring om seperasjon i 2007 ville videre stengt for en søknad om statsborgerskap ut fra de lempeligere regler for ektefeller, jf. statsborgerloven § 12.

På tilsvarende måte taler det forhold at det ble gjennomført to bostedskontroller mens ekteskapet besto, uten å avdekke noe atypisk med ekteskapet, mot å vurdere dette som et omgåelsesekteskap. Ut fra bevisføringen i saken må det legges til grunn at A og D bodde sammen som ektefeller i perioden 2003-2009. A har i denne forbindelse anført at det ikke er tilstrekkelig å fastslå at hovedformålet med ekteskapsinngåelsen var å oppnå oppholdstillatelse for søkeren, hvis ekteskapet samtidig har hatt en realitet. Det er vist til Ot.prp.nr.75 side 190 (forarbeidene til ny utlendingslov) hvor det står følgende:

Den foreslåtte proformabestemmelsen utvider bevistemaet ved at det vil være tilstrekkelig for å avslå søknaden at oppholdstillatelse har vært det hovedsakelige formålet med ekteskapet. Utvalget nevner spesielt at tilfeller hvor det kun er søkeren som har som formål at ekteskapet skal danne grunnlag for oppholdstillatelse, vil være vanskelige å avgjøre, se sitat i kapittel 9.6.2.3 ovenfor. Det vises til at søkere fra den fattigere del av verden i enkelte tilfeller vurderer ekteskap med en vestlig person som en mulighet for en bedre tilværelse for seg og sine barn. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at det isolert sett ikke kan anses som noe formål å nekte oppholdstillatelse i slike tilfeller så lenge ekteskapet samtidig skal ha en realitet. Selv om ordlyden i bestemmelsen kan omfatte disse tilfellene, legger departementet derfor til grunn at slike saker som hovedregel ikke skal avslås. I visse tilfeller kan imidlertid søkerens formål om å oppnå oppholdstillatelse være så fremtredende at spørsmålet bør bedømmes annerledes.

Lagmannsretten har vurdert rekkevidden av denne uttalelsen i forhold til As sak, men finner at formålet om å oppnå oppholdstillatelse i saken er så fremtredende at uttalelsen ikke kan slå gjennom, jf. siste setning i det siterte avsnitt. De siterte forarbeider kan ikke forstås slik at de tar sikte på å verne en omgåelseshensikt. Lagmannsretten finner heller ikke at ekteskapets varighet, og det forhold at partene bodde sammen som ektefeller i seks år, er av avgjørende betydning i saken. Dersom A hadde som formål å oppnå oppholdstillatelse i Norge ved hjelp av ekteskapet var det nødvendig at dette utad, og i forhold til D, fremsto som et ordinært ekteskap.

Ved den samlede vurdering av saken er lagmannsretten lite i tvil om at hovedformålet for A med å inngå ekteskapet med D, var å skaffe seg - og etter hvert barna - opphold i Norge. Hvorvidt målsettingen også var å få sin tidligere ektefelle til Norge fremstår som mer uklart, men er etter lagmannsrettens oppfatning ikke avgjørende for saken. Ved dette har A bevisst gitt uriktige opplysninger om ekteskapets status ved søknadene om oppholdstillatelser. Dette forholdet medfører at UNE hadde rett til å tilbakekalle statsborgerskapet til A med hjemmel i statsborgerloven § 26 annet ledd.

Det neste spørsmålet som lagmannsretten må ta stilling til er om utvisningen av A fra landet er gyldig. Vedtaket ble truffet med hjemmel i utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a som lyder slik;

En utlending uten oppholdstillatelse kan utvises

a) når utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven her, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktig eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven, eller unndrar seg gjennomføringen av et vedtak som innebærer at vedkommende skal forlate riket.

Utvisning skal likevel ikke besluttes dersom det vil være et uforholdsmessig tiltak overfor A selv eller hans nærmeste familiemedlemmer, jf. utlendingsloven § 70.

Utvisningsvedtaket bygger på det samme faktiske grunnlaget som tilbakekallet av As statsborgerskap. I tråd med drøftelsene foran konkluderer lagmannsretten med at A gjentatte ganger har gitt uriktige opplysninger om ekteskapets status i sine søknader om oppholdstillatelser. Dette medfører at de materielle vilkårene for utvisning etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a foreligger.

A har subsidiært anført at det er et uforholdsmessig inngrep å utvise ham med varig innreiseforbud, jf. utlendingsloven § 70, jf. utlendingsforskriften § 14-2 andre ledd. Etter sistnevnte bestemmelse kan utvisning gis for inntil fem år, men også mer når blant annet «offentlig orden» gjør det nødvendig.

Lagmannsretten kan ikke se at utvisning i dette tilfellet er et uforholdsmessig tiltak overfor A. Allmennpreventive hensyn tilsier en slik reaksjon når det over tid har vært gitt uriktige opplysninger til offentlig myndighet. Lagmannsretten har ved vurderingen lagt vekt på at A har en sterk tilknytning til Tyrkia, og viser for øvrig til UNEs vurdering på side ni og ti i vedtaket som lagmannsretten finner dekkende også for rettens syn.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det er grunnlag for å tidsbegrense utvisningen. Lagmannsretten legger til grunn at hensynet til «offentlig orden», jf. utlendingsforskriften § 14-2 andre ledd hjemler varig utvisning i et tilfelle som dette. Det vises til at A ved gjentatte anledninger har feilinformert myndighetene for å oppnå tillatelser som han var uberettiget til.

Statens anke i forhold til A har derved ført frem.

Lagmannsretten går etter dette over til å behandle tilbakekallet av oppholdstillatelsene for B og C. Tilbakekallet av disse oppholdstillatelser er hjemlet i utlendingsloven § 63:

Midlertidig og permanent oppholdstillatelse kan tilbakekalles dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler.

UNE har vist til at alminnelige forvaltningsrettslige regler tilsier tilbakekall i et tilfelle som dette. Det er vist til at vedtakene, grunnet et uriktig faktum, har fått et innhold som det ikke anledning til å gi.

Lagmannsretten slutter seg til det ovennevnte. Det er ikke tvilsomt at oppholdstillatelsene for barna er gitt med grunnlag i et uriktig faktum. I et slikt tilfelle må oppholdstillatelsene anses som ugyldige ut fra alminnelige forvaltningsrettslige regler. UNE har i slike tilfeller anledning til å omgjøre vedtaket av eget tiltak, jf. forvaltningsloven § 35 bokstav c.

UNE har i vedtakene for B og C foretatt en forholdsmessighetsvurdering av omgjøringen. Partene synes uenige om domstolene kan overprøve UNEs skjønnsmessige vurdering på dette punktet, men gikk i begrenset grad inn på spørsmålet under prosedyrene. Det fremstår som usikkert for lagmannsretten i hvilken grad domstolene kan prøve forholdsmessighetsvurderingen i en sak som denne. For lagmannsretten er det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet, da retten uansett er av den oppfatning at tilbakekallet av oppholdstillatelsene ikke er uforholdsmessig.

Lagmannsretten bemerker at staten har et åpenbart behov for å ha kontroll på sin innvandringspolitikk. For å oppnå dette må det kunne reageres mot tillatelser som er gitt på et feilaktig grunnlag. Det foreligger sterke allmennpreventive hensyn som begrunner håndhevelsen av regelverket.

Lagmannsretten vil understreke at B og C ikke kan klandres for den oppståtte situasjonen. De var hhv. 17 og 14 år da de kom til Norge, og var således under farens omsorg. Både B og C har tatt utdannelse i Norge, og fikk seg etter hvert fast arbeid. Et tilbakekall av deres oppholdstillatelser er derfor et vesentlig inngrep i deres livssituasjon.

Lagmannsretten finner likevel at hensynene til B og C må vike for statens behov for å håndheve regelverket på dette området. Det vises til at oppholdstillatelsene til B og C opprinnelig ble gitt på et uriktig grunnlag. Videre vises til at B og C har mor og søsken i Tyrkia og har levd det vesentligste av sin barne- og ungdomstid i landet. B har i tillegg sin ektefelle og sitt barn i landet.

B og C har subsidiært anført at vedtakene om tilbakekall av oppholdstillatelsene strider mot EMK artikkel 8 og dens beskyttelse av privatlivet uten at anførselen er nærmere utdypet. Bestemmelsen har i norsk oversettelse følgende ordlyd:

Retten til respekt for privatliv og familieliv

  1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, shjem og sin korrespondanse.
  2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelav denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Lagmannsretten kan ikke se at den aktuelle bestemmelsen er brutt i saken.

Tilbakekallet av oppholdstillatelsene er hjemlet i lov i samsvar med konvensjonens krav. Det vises til vurderingene foran hvor lagmannsretten har konkludert med at tilbakekallene har hjemmel i utlendingsloven § 63.

Lagmannsretten finner også at tilbakekallene er begrunnet i et slikt formål som artikkel 8 nr. 2 angir. Det er ikke tvilsomt at innvandringsregulerende hensyn kan gi grunnlag for inngrep i privatlivet eller familielivet etter EMK artikkel 8 nr. 2.

Bestemmelsen krever ytterligere at tilbakekallet er «nødvendig i et demokratisk samfunn». Vilkåret innebærer en forholdsmessighetsvurdering, hvor det må foreligge tungtveiende samfunnsinteresser for inngrepet. Hensynene som taler for inngrepet må avveies mot belastningen for den vedtaket retter seg mot.

Ved vurderingen av dette forholdet viser lagmannsretten til merknadene om forholdsmessigheten av vedtaket i forhold til intern norsk rett. De samme hensyn vil komme inn ved forholdsmessighetsvurderingen etter EMK. Dette innebærer at statens behov for å håndheve regelverket må gå foran hensynet til B og Cs privatliv/familieliv.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at det ikke foreligger noen krenkelse av B og Cs rett til privatliv eller familieliv etter EMK artikkel 8. Statens anke har etter dette også ført frem overfor B og C.

Sakskostnader

Staten v/UNE har vunnet saken fullt ut og har krav på å få dekket sine sakskostnader både for tingretten og lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten kan ikke finne at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å anvende unntaksregelen i tredje ledd. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet, og styrkeforholdet mellom partene er ikke avgjørende. At det foreligger sterke velferdsgrunner er ikke tilstrekkelig. Lagmannsrettens resultat skal legges til grunn også for vurderingen av sakskostnadene for tingretten.

For tingretten krevde staten dekket sakskostnader med 72 172 kroner, hvorav salæret utgjorde 66 700 kroner. For lagmannsretten har staten krevet dekket omkostninger med 70 553 kroner med tillegg av rettsgebyret på 23 220 kroner, totalt 93 773 kroner.

Lagmannsretten finner at de aktuelle beløp dekker nødvendige sakskostnader ved saken, jf. tvisteloven § 20-5, og avsier dom i samsvar med oppgavene.

Lagmannsretten legger til grunn at ankemotpartene er solidarisk ansvarlige for de aktuelle beløp.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A, B og C dømmes in solidium til å betale staten v/Utlendingsnemnda sakskostnader for tingretten med 72 172 - syttitotusenetthundreogsyttito - kroner og for lagmannsretten med 93 773 - nittitretusensyvhundreogsyttitre - kroner innen 2 uker fra dommens forkynnelse.
Siste endringer
  • Ny: LB-2014-137306 Utvisning og tilbakekall av statsborgerskap. Omgåelsesekteskap. Tyrkia. (29.06.2015)

    Borgarting lagmannsrett kom til et annet resultat enn tingretten i en sak som gjaldt proformaekteskap mellom en norsk kvinne og en tyrkisk mann. Retten mente at tilbakekallet av mannens norske statsborgerskap og tillatelser, i tillegg til utvisning, ikke var feil og uforholdsmessig. Han hadde blant annet fått et barn med sin tyrkiske eks-kone mens han var gift med den norske kvinnen. To av mannens tyrkiske barn hadde fått familiegjenforening, og også de tillatelsene ble tilbakekalt.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen