Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-149931
Dokumentdato : 15.06.2015

Troverdighetsvurdering asyl. Iran. Utlendingsloven § 28. UNEs vedtak kjent ugyldig.

Asylsøker fra Iran hadde påberopt seg tvangsekteskap, mishandling, trusler og press fra tidligere ektefeller og fra familien som grunnlag for søknaden om asyl. Hun fikk avslag fordi hennes asylhistorie ikke ble funnet troverdig, og flere senere begjæringer om omgjøring var ikke tatt til følge. Lagmannsretten fant hennes asylforklaring noenlunde sannsynlig og Utlendingsnemndas vedtak ble kjent ugyldig.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på søknad om asyl.

Bakgrunnen for saken

A er iransk statsborger. Hun ble født 0.0.1978 i [landsby] ved [sted] i den kurdiske delen av Iran. Hun kom til Norge og søkte om asyl 8. oktober 2010.

Ved ankomstregistreringen hadde A sitt iranske identitetskort («Kart-e Melli»), men hun kom uten pass og uten sitt iranske fødselsdokument («shenasnameh»). Hun opplyste at hun hadde reist med fly fra Iran til Tyrkia 23. september 2010 og at hun da brukte sitt eget pass. Fra Tyrkia reiste hun videre med trailer til Oslo 25. september 2010. Han som smuglet henne fra Tyrkia til Oslo skal ha tatt passet hennes.

Ved ankomstregistreringen opplyste A at hun hadde vært gift og skilt tre ganger, at hun hadde vært tvunget til å gifte seg de to første gangene og at hun hadde vært utsatt for vold og overgrep fra både ektefeller og familie. I tilknytning til dette forklarte hun i hovedtrekk følgende:

Første gang hun giftet seg var hun 15 år. Hun ble da tvunget til gifte seg av sin eldste bror som fikk penger for henne. Hun ble utsatt for vold og overgrep i det ekteskapet og ble skilt etter bare en måned. Omtrent 6 måneder senere ble hun tvunget til å gifte seg på nytt med en mann som ble kalt B. Denne gangen var det den nest eldste broren som bestemte hvem hun skulle gifte seg med, og også han fikk penger for henne. Ektemann nummer 2 var rik, 30 år eldre enn henne og var allerede gift med en annen kvinne som han hadde barn med. Også ektemann nummer 2 var «veldig slem» mot henne. Med denne mannen fikk hun en sønn i 2001. Ektemannen tok fra henne sønnen og reiste til USA med ham hvor han nå bor. Hun klarte å skille seg fra ektefelle nummer 2 i hans fravær ved hjelp av en advokat. Deretter giftet hun seg av egen fri vilje med mann nummer 3 i 2004/2005, men familien var i mot ekteskapet. Hun opplyste at hun ble skilt fra mann nummer 3 etter litt over ett år. Grunnen til hun ble skilt er opplyst å være «..stadige trusler både fysisk og psykisk fra mine brødre, samt min mann nummer to..». Det fremgår av notatet fra ankomstregistreringen at hun også opplyste at familien øvet press for at hun skulle gifte seg på nytt med ektefelle nummer 2 og at hun flyktet fra landet for å komme bort fra sin familie.

A var til asylintervju hos Utlendingsdirektoratet 4. november 2010. Da ga hun bl.a. utdypende og svært detaljerte opplysninger om ekteskapene og hva hun var utsatt for av vold, trusler og tvang fra de to første ektefellene og fra familien.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden 12. november 2010. UDI fant ikke at A i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort en velbegrunnet frykt for forfølgelse. I vedtaket ble det gitt uttrykk for at det var flere forhold som bidro til å svekke troverdigheten av vesentlige deler av As asylforklaring. Det ble bl.a. påpekt at det var gitt motstridende opplysninger om tidspunktene for ekteskapsinngåelsene og skilsmissene, og det ble også bemerket at «..søkeren ikke har fremlagt noen form for dokumentasjon på noen av de anførte ekteskapsinngåelsene eller skilsmissene, som kunne bidra til å bekrefte forklaringen hennes».

Vedtaket ble påklaget til Utlendingsnemnda (UNE) 6. desember 2010. I brev til UNE 16. desember 2010 oversendte As daværende advokat As iranske fødselsbok (shenasnameh) i original. I brev fra hennes nye advokat, advokat Sjødin, til UNE 11. juli 2011 ble klagen utdypet. Det ble også fremlagt brev datert 19. mai 2011 fra helsetjenesten ved Dale Mottak med helseopplysninger, herunder opplysning om «tydelig feilstilling i hø. krageben..». Det ble anført at dette bekreftet hennes tidligere opplysninger om at hun var dyttet ned en trapp av broren. Med brevet var også vedlagt kopier av skilsmissedokumenter. Med brev 29. mars 2012 ble det også fremlagt kopi av sønnens pass for å underbygge at han var tatt med av faren (ektefelle 2) til USA slik A hadde forklart i sitt asylintervju.

UNE vedtok 3. desember ikke å ta klagen til følge. Også UNE fant at A hadde gitt motstridende opplysninger om flere forhold og at det svekket hennes generelle troverdighet. Det ble bl.a. lagt vekt på at det ikke fremgikk av hennes shenasnameh at hun hadde vært gift tre ganger. De innsendte kopiene av skilsmissedokumentene ble ikke tillagt vekt, og det ble i den forbindelse uttalt at kopier vanligvis ikke tillegges vekt da de ikke lar seg verifisere. Når det gjaldt opplysningene om de tre ekteskapene konkluderte UNE slik:

Etter dette finner UNE ikke å kunne legge til grunn klagerens forklaring om hennes to første ekteskap og de øvrige opplysninger knyttet til dette. Da det uansett ikke har betydning for utfallet av saken, tar UNE ikke endelig stilling til troverdigheten av opplysningene om det siste ekteskapet og hennes sønn. Det bemerkes imidlertid at shenasnameh generelt ikke anses å ha samme notoritet som originalt pass eller annet tilsvarende reisedokument.

UNE la ikke As asylforklaring til grunn og uttalte at det ikke var andre opplysninger i saken som tilsa at A risikerte forfølgelse ved retur. Søknaden om asyl ble derfor avslått. Som en konsekvens av det ble hun pålagt å forlate landet.

Advokat Sjødin sendte 31. desember 2012 prosessvarsel og anmodning om utsatt iverksettelse av vedtaket. I dette brevet ble det også første gang gitt opplysninger om at A drev politisk virksomhet i Norge med fokus på kvinners rettigheter i Iran og at denne virksomheten var uforenelig med iransk statsborgerskap. Det ble hevdet at også denne virksomheten kunne gi rett til asyl.

Prosessvarselet ble behandlet som en ny begjæring om omgjøring. UNE besluttet utsatt iverksetting 24. mai 2013. Den 5. november 2013 avslo imidlertid UNE å omgjøre sitt tidligere avslag på asylsøknaden. Det ble uttalt at saken i det vesentlige sto i samme stilling som ved de tidligere avslagene og at det ikke hadde fremkommet nye opplysninger som tilsa at A likevel har et beskyttelsesbehov. UNE fastholdt sin vurdering av at det ikke er troverdig at A hadde vært gift tre ganger når det ikke fremgår av hennes shenasnameh. UNE ga videre uttrykk for at tilgjengelig landinformasjon tilsa at slike opplysninger skal føres inn i shenasnameh og at de ikke kan tas ut.

Den 22. november 2013 sendte advokat Sjødin nok en anmodning om omgjøring av tidligere avslag. I brevet ble det bl.a. opplyst at advokat Sjødins kontor hadde skilsmissepapirene i original og anført at det ikke var uvanlig at ikke alle ekteskap fremgikk av shenasnameh. UNE fant ikke at det hadde fremkommet nye opplysninger av betydning og avslo 10. desember 2013 å omgjøre tidligere vedtak. Også As politiske virksomhet i Norge ble da vurdert.

Stevning ble tatt ut 24. mars 2014.

Oslo tingrett avsa 16. juli 2014 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

2. A dømmes til å betale 105 499,74 - hundreogfemtusenfirehundreognittini74/100 - kroner i saksomkostninger til Staten v/Utlendingsnemnda innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Advokat Sjødin sendte de originale skilsmissedokumentene til UNE i brev 24. november 2014. UNE sendte disse deretter til ambassaden i Teheran for verifisering. Det første ekteskapet og skilsmissen var bekreftet av notarius publicus i Iran. Ambassadens rådgiver undret seg over hvorfor slik bekreftelse var utstedt, men utelukket ikke at dokumentet var ekte. Når det gjaldt dokumentene som omhandlet de to siste ekteskapene, og som bekreftet skilsmissene, fant ambassadens rådgiver ikke indikasjoner på at disse ikke var ekte.

UNE besluttet utsatt iverksettelse av tidligere vedtak og besluttet at saken skulle behandles på nytt av UNE i nemndsmøte. Møtet ble holdt 17. mars 2015. A møtte sammen med advokat Sjødin og forklarte seg for nemda. Det er i vedtaket gitt en utførlig gjengivelse av hennes forklaring. Nemndas flertall (to nemndsmedlemmer) fant ikke As forklaring troverdig og fastholdt tidligere avslag. Ett nemndsmedlem la i hovedsak As forklaring til grunn og kom til at hun risker å bli utsatt for vold fra sin familie ved retur, og at hun derfor har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Ankeforhandling er holdt 26. og 27. mai 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten møtte ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt 7 vitner hvorav ett sakkyndig vitne fra Landinfo. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

A har krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b, jf. annet ledd.

A ble tvangsgiftet to ganger da hun bare var 15-16 år. Den tredje gangen giftet hun seg av egen vilje, men ble skilt etter press fra familien. Hun har vært utsatt fra voldtekt og mishandling fra ektefellene i de to første ekteskapene. Hun har også vært utsatt fra press og vold fra familien når hun ikke har føyd seg etter deres ønsker. Etter hun ble skilt tredje gang har hun vært utsatt for press fra familien for å gifte seg på nytt med ektefelle nummer to (B) som hun tidligere var tvangsgiftet med. Hun flyktet fra Iran for å komme unna dette. Ved retur risikerer hun mishandling fra familiene - æresstraff - fordi hun har trosset dem, og hun risikerer å bli giftet bort med tvang på nytt. Iranske myndigheter har ikke evne eller vilje til å beskytte henne.

As asylforklaring må legges til grunn. Den fremstår som troverdig. Hun har gjort alt hun kan for å gi informasjon, og hun har klart å fremskaffe dokumentasjon som underbygger asylforklaringen. Hun har fremskaffet dokumentasjon for at hun har vært gift og skilt tre ganger og at hennes sønn bor med faren i USA. Videre har hun fremlagt legeerklæring som underbygger at hun har vært påført fysiske skader. Til tross for dette har hun bare blitt møtt med mistro fra utlendingsmyndighetens side. UNE har i stor grad basert seg på en uriktig oppfatning av at shenasnameh alltid inneholder alle relevante opplysninger om ekteskap og at det ikke er mulig å få fjernet opplysninger. Det er ikke forhold som svekker hennes troverdighet. Hun har i all hovedsak forklart seg konsistent om de forholdene som begrunner asylsøknadene. At forklaringene utdypes under prosessen, og at det oppstår misforståelser og uklarheter under asylforklaringene, er ikke uvanlig. Det må ses i sammenheng både med den stressede situasjonen asylsøkerne er i og at alt skjer ved bruk av tolk. Det må også ses hen til at hun har forklart seg uten å ha noen dokumentasjon å støtte seg til. Uklarhetene og misforståelsene er senere forklart og svekker ikke hennes troverdighet.

A har i tillegg drevet regimekritisk politisk aktivitet i Norge som er uforenelig med iransk statsborgerskap. Hun har arbeidet aktivt for kvinners rettigheter i Iran og deltatt i demonstrasjoner, skrevet innlegg og opptrådt på TV i et omfang som gjør at hun vil være kjent for iranske myndigheter. Det er uomtvistet at iranske myndigheter holder øye med de iranske eksilmiljøene i Norge. Hennes politiske virksomhet gir velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran, og hun har også av den grunn krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. fjerde ledd.

Det er nedlagt slik påstand:

1. UNEs vedtak av 4.12.2012, 6.11.2013, 12.12.2013 og 13.04.2015 kjennes ugyldig.

2. Staten v/UNE tilpliktes å erstatte sakens omkostninger for Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Etter at UNE behandlet saken i nemndsmøte 13. april 2015, er det dette vedtaket som må angripes. Staten har ingen innvendinger mot at lagmannsretten behandler gyldigheten av det vedtaket.

Staten bestrider at UNEs vedtak er ugyldig. Vedtaket bygger på korrekte faktiske og rettslige vurderinger og er heller ikke beheftet med andre feil.

For at A skal ha krav på asyl, må det enten foreligge velbegrunnet frykt for forfølgelse eller krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter ved retur, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, eller reell fare for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, jf. første ledd bokstav b.

Det sentrale spørsmålet i saken er om As asylhistorie er tilstrekkelig troverdig til at den kan legges til grunn for asylvurderingen. Hennes asylhistorie skal legges til grunn hvis den finnes noenlunde troverdig. Staten mener imidlertid at forklaringen på en rekke punkter er uklar, selvmotsigende eller usannsynlig, og at vesentlige deler fremstår som ikke troverdig og derfor ikke kan legges til grunn. Det gjelder både As forklaring om sin bakgrunn og forklaringen om at hun reiste fra Iran fordi hun hadde et beskyttelsesbehov.

Når asylforklaringen ikke anses troverdig og derfor ikke kan legges til grunn, er heller ikke asylvilkårene innfridd. Det foreligger ikke da noen individuelle forhold som tilsier at hun er utsatt for en reell risiko for forfølgelse.

Hvis lagmannsretten skulle komme til at asylhistorien fremstår som noenlunde troverdig og dermed skal legges til grunn, må UNEs vedtak oppheves. Lagmannsretten skal i så fall ikke ta stilling til om A - hvis asylforklaringen legges til grunn - oppfyller vilkårene for asyl. Lagmannsretten skal dermed heller ikke vurdere muligheten for internflukt etter utlendingsloven § 28 femte ledd.

Når det gjelder As politiske aktivitet i Norge (sur place), er den ikke av en slik art og av et slikt omfang at det foreligger noen reell risiko for forfølgelse eller overgrep fra myndighetenes eller andre aktørers side ved retur.

Fordi UNEs siste vedtak er truffet etter tingrettens dom og således ikke er omfattet av domsslutningen, nedlegges for lagmannsretten påstand om frifinnelse.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til at anken må tas til følge.

1. Det rettslige utgangspunktet

Utlendingsloven § 28 første og andre ledd lyder:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).

Av § 28 fjerde ledd følger at søkeren som hovedregel skal anerkjennes som flyktning også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger.

Loven følger opp Norges internasjonale forpliktelser overfor flyktninger etter flyktningkonvensjonen. Den som har rett til asyl er vernet mot utsendelse etter utlendingsloven § 73.

Det er uomtvistet at det er forholdene på vedtakstidspunktet som er avgjørende, jf. også Rt-2012-1985. Det betyr i denne saken at det er forholdene på tidspunktet for UNEs siste avslag på omgjøringsanmodningene som er avgjørende, det vil si 13. april 2015.

Domstolen kan prøve alle sider ved UNEs vedtak. Lagmannsretten legger likevel til grunn at det bør vises en viss varsomhet med å overprøve vurderinger som bygger på utlendingsmyndighetenes spesielle forutsetninger for å vurdere opplysningene i saken opp mot annen landkunnskap. Det vises bl.a. til uttalelser om dette i Borgarting lagmannsretts dommer LB-2010-64385 og LB-2008-124644 som lagmannsretten slutter seg til.

Når det skal fastlegges om det er sannsynliggjort en tilstrekkelig forfølgelsesfare etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, må det tas stilling til både søkerens asylhistorie, dvs. de faktiske forhold som påberopes som grunnlag for asyl, og til risikospørsmålet (beskyttelsesbehovet). Det er i prinsippet to ulike vurderinger, jf. bl.a. NOU 2004:20 «Ny utlendingslov» punkt. 2.2.4. Høyesterett har i Rt-2011-1481 oppsummert bevis- og risikokravene i asylsaker slik i avsnittene 44-46:

Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og - etter 2008-loven - også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Det følger av dette at både søkerens generelle troverdighet og medvirkning til å opplyse saken, har betydning for bevisvurderingen og den vekt asylforklaringen skal tillegges. Troverdighetsspørsmålet er sentralt ved vurderingen av As asylforklaring, men har ikke samme betydning ved vurderingen av hennes politiske aktiviteter i Norge.

Høyesterett uttaler seg direkte bare i tilknytning til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, men lagmannsretten legger til grunn at det samme gjelder ved behandling av asylsaker etter bokstav b.

Ved risikovurderingen er det ikke tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep vil skje ved retur. Det må foreligge en reell grunn til å frykte forfølgelse. I NOU 2004:20 «Ny utlendingslov» (side 119-120) heter det om dette bl.a.:

I flyktningdefinisjonen i flyktningkonvensjonen artikkel 1A er risikokravet definert som et krav om at søkerens situasjon må være tilstrekkelig alvorlig til å gi grunnlag for velgrunnet frykt.

Med grunnlag i definisjonen kan det sluttes at risikokravet både har et subjektivt og et objektivt element. Søkeren må oppleve frykt i forhold til sin situasjon i hjemlandet, og frykten må ut fra en objektivisert bedømmelse kunne vurderes som velgrunnet.

I praksis vil det sentrale vurderingsspørsmål som oftest gjelde om det ut fra en objektivisert bedømmelse foreligger en tilstrekkelig fare for at den anførte risiko faktisk vil materialisere seg i overgrep ved retur. Samtidig som det er klart at det ikke er tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep kan inntreffe, må ikke kravet til risiko fastsettes strengere enn at søkere med en reell grunn til å frykte forfølgelse sikres rett til beskyttelse. Noe krav om sannsynlighetsovervekt - i betydningen mer enn 50 % risiko for at forfølgelse vil finne sted - kan derfor ikke komme på tale i denne sammenheng. Det er verken hensiktsmessig eller mulig å angi noe nærmere om hvilken grad av risiko som kreves for flyktningbeskyttelse. Risikoterskelen må fastsettes etter en konkret vurdering av den enkelte sak, hvor det blant annet vil være naturlig å legge vekt på alvoret ved den type overgrep risikoen relaterer seg til. For likevel å belyse avstanden mellom det sannsynlighetskrav man opererer med i bevissammenheng og i risikovurderingen, kan følgende eksempel trekkes frem: Dersom det er mulig å fastslå en 10 % risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningbeskyttelse.

2. Den konkrete vurderingen

Det sentrale spørsmålet i saken er hvorvidt As asylhistorie er troverdig. UNEs flertall har i det siste vedtaket oppsummert sin vurdering av As troverdighet slik:

Etter en samlet vurdering mener nemndas flertall at klageren ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort sine anførsler om sin bakgrunn; at hun kommer fra en fattig og konservativ familie, at hun to ganger har blitt giftet bort med tvang og en gang tvunget til å skille seg, at hun risikerer å bli tvunget til å gifte seg med B på nytt, at hun alltid har vært underlagt familiens kontroll og at familien ikke var kjent med hennes utreiseplaner. Flertallet kan ikke se at denne vurderingen er avhengig av om klageren har vært gift en eller tre ganger. I denne sammenheng bemerkes det ellers at skilsmisser ikke er uvanlig i Iran og at det, som i andre land, heller ikke er uvanlig at kvinner blir utsatt for vold i ekteskap. Dette er imidlertid ikke forhold som er avgjørende for troverdighetsvurderingen.

Selv om det tas høyde for at det kan være enkelte unøyaktigheter i klagerens forklaring pga tolkefeil, at det er vanskelig å huske årstall og gi konkrete tidsangivelser og det også kan skje erindringsforskyvninger, f eks som følge av en vanskelig livssituasjon, stress osv. i forbindelse med de situasjonene hvor klageren har forklart seg for norske myndigheter, mener flertallet at det er så mange ting som «ikke rimer» i hennes forklaring at de bærende anførslene ikke kan legges til grunn for vurdering av hennes beskyttelsesbehov. Flertallet mener det heller ikke kan legges til grunn at klagerens utreise skjedde uten medvirkning og støtte fra familien.

Lagmannsretten er ikke enig i denne vurderingen.

Det helt sentrale elementet i As asylhistorie er hennes forklaring om tvangsekteskap som 15-åring, voldtekter og mishandling i de to første ekteskapene og familiens/brødrenes press og voldsbruk når hun har gått i mot deres ønsker. Disse hovedtrekkene i asylhistorien har hun forklart seg konsistent om helt fra ankomsten. Det har vært enkelte uklarheter og uoverensstemmelser mht. til tidspunktene for ekteskapene og varigheten av dem, men ikke mer enn at det kan tilskrives situasjonen da opplysningene ble gitt. Advokat Sjødin ga på vegne av A allerede i brev 11. juli 2011 en redegjørelse som var ment å rydde opp i uklarheter mht. til tidsforløpet, samtidig som også kopi av skilsmissedokumentene ble oversendt.

I den foreliggende saken har ikke A endret forklaringen fordi det grunnlaget som først ble påberopt, viste seg ikke å føre frem. Det er samme grunnlag som er påberopt hele tiden. De utbygginger av forklaringen som har funnet sted må til dels ses i sammenheng med behovet for å forklare forhold som utlendingsmyndigheten i de ulike vedtakene har trukket frem som uklare og selvmotsigende. Det har vært en viss glidning i hvilke forhold UNE har lagt vekt på i troverdighetsvurderingen.

Det er lagmannsrettens oppfatning at A har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Hun har fremskaffet sitt originale fødselsbevis (shenasnameh) og lagt det frem for UNE. Dette har hun gjort selv om dette dokumentet ikke viser at hun har vært gift og skilt tre ganger slik hun selv opplyste ved ankomsten til Norge. Etter at det ble fokusert på at det var avvik mellom det som fremkom av shenasnameh og hennes opplysninger om ekteskapene, har hun klart å fremskaffe original dokumentasjon for at hun har vært gift og skilt tre ganger. Etter den verifikasjon UNE har fått gjennomført av disse dokumentene, er det ikke - slik saken er opplyst for lagmannsretten - bevismessig hold for at de ikke er ekte. Dokumentasjonen av skilsmissene tilsier at hennes forklaring om at opplysningene om hennes to første ekteskap er utelatt i hennes shenasnameh også er riktig. Lagmannsretten oppfattet for øvrig landrådgiver Wiborg dithen at det ikke helt kunne utelukkes at det var mulig å få utelatt eller strøket opplysninger fra shenasnameh, selv om hun ikke var kjent med tilfeller der det var gjort. Videre har lagmannsretten sett hen til at også UNE har gitt uttrykk for at shenasnameh «... generelt ikke anses å ha samme notoritet som originalt pass ... ».

Manglende dokumentasjon for de tre ekteskapene har vært et helt sentralt moment når As asylsøknad tidligere er avslått. Når hun nå har fremlagt original dokumentasjon som underbygger historien om disse tre ekteskapene og skilsmissene, må det etter lagmannsrettens syn tillegges vesentlig betydning i troverdighetsvurderingen.

Hertil kommer at A har fremskaffet kopi av sønnens pass utstedt i USA for å underbygge forklaringen om at ektefelle nummer to tok med sønnen til USA. Selv om det er snakk om en ikke-bekreftet kopi, og selv om passet i seg selv ikke bidrar til å belyse omstendighetene knyttet til sønnens reise til USA, er det er moment som i en viss grad understøtter hennes forklaring.

Videre har A også fremskaffet helseerklæring fra norsk lege som bl.a. bekrefter feilstilling i høyere krageben. Selv om legen av åpenbare grunner ikke kan bekrefte årsaken til feilstillingen, er den forenelig med hennes tidligere forklaring om at hun brakk kragebenet etter å ha blitt utsatt for mishandling av broren.

Ut fra bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det er forenlig med tilgjengelig landinformasjon at unge jenter i Iran kan bli utsatt for tvangsekteskap, og at det heller ikke er uvanlig at de må underkaste seg streng kontroll fra ektefeller og familie. Også risiko for straffereaksjoner fra familien hvis kvinner går mot familiens vilje og/eller krenker deres ære, er forenlig med tilgjengelig landinformasjon. Lagmannsretten legger til grunn at det er store forskjeller på kvinners frihet og levekår i ulike deler av Iran og at det er vanligere med kontroll og tvang i slike rurale strøk som A kommer fra enn i storbyer som Teheran. Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke noe i de sentrale deler av As asylhistorie som er i strid med tilgjengelig landinformasjon.

I UNEs vedtak, og i statens prosedyre, er det trukket frem en rekke forhold som hevdes å svekke As troverdighet. Det gjelder bl.a. at hun har opplyst å komme fra en sterkt konservativ og nokså ressurssvak familie hvor brødrene er landarbeidere nærmest uten skolegang. Likevel fremkommer andre steder i hennes forklaringer at de har god kontakt med bl.a. As andre ektefelle som er opplyst å være en meget velstående mann fra området, men som for det meste bor i USA med sin familie. Og hun har også fremstilt det som om familien har ressurser til å forfølge henne hvis hun hadde bosatt seg andre steder i Iran. Det er imidlertid ikke slik motsetning i det som er forklart at det ikke godt kan være riktig slik hun har beskrevet. Det fremstår i det minste som noenlunde sannsynlig at det forholder seg slik hun har forklart.

Staten har også gitt uttrykk for at det er usannsynlig at A skal ha fått hjelp fra andre enn sin familie til å finansiere flukten fra Iran. Hun har opplyst at hun fikk hjelp fra en navngitt bankdirektør og hans ektefelle som også tidligere hadde hjulpet henne mye. Noen konkrete holdepunkter for at den delen av forklaringen ikke er sann, har ikke fremkommet. Etter lagmannsrettens syn kan det ikke ses bort fra at ressurssterke mennesker som kjente hennes situasjon, var villig til å yte slik bistand for å hjelpe. Heller ikke dette gjør etter lagmannsrettens oppfatning at hennes asylhistorie ikke fremstår som noenlunde sannsynlig.

Andre forhold som staten mener svekker As forklaring er bl.a.:

  • at hun har opplyst at både moren og faren var enebarn, noe staten hevder er uvanlig i området.
  • at hun skal ha gått flere år på skolen ut over skolepliktig alder. Hun har opplyst at hun har fullført 9 skoleår (barne- og ungdomsskole), men at hun brukte mer enn 9 år på det.
  • at hun ikke vet hvorvidt hennes tre eldre søstrene er tvangsgiftet eller ikke.
  • at hun skal ha gitt motstridende opplysninger om hun hadde visum til Irak i sitt pass.


Dette er forhold som er mindre sentrale for asylvurderingen. Det er vanskelig for lagmannsretten å se at det er konkrete forhold som tilsier at opplysningene ikke er riktige eller hvorfor A skulle forklare seg uriktig om det. Lagmannsretten er ikke enig med staten i at dette er forhold som generelt svekker troverdigheten av As asylhistorie.

Etter en totalvurdering har lagmannsretten kommet til at As asylforklaring fremstår som noenlunde sannsynlig og derfor skal legges til grunn ved vurderingen av om hun har krav på asyl.

Statens prosessfullmektig har i prosedyren erkjent at UNEs vedtak må oppheves hvis lagmannsretten finner As asylhistorie noenlunde sannsynlig, og lagmannsretten er enig i det. Lagmannsretten finner det da ikke nødvendig å gå nærmere inn på vurdering av beskyttelsesbehovet.

Etter dette oppheves UNEs vedtak.

3. Sakskostnader

Anken har ført frem, og A har vunnet saken fullstendig. Hun skal da tilkjennes sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Dette gjelder for begge instanser. Ved avgjørelse av kostnadsansvaret for tingretten er resultatet i lagmannsretten lagt til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd.

Lagmannsretten har vurdert unntaksregelen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd, men ikke funnet at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita staten for kostnadsansvar. Det gjelder begge instanser.

For lagmannsretten har advokat Sjødin fremlagt kostnadsoppgave på 130 000 kroner som i sin helhet er salær inkl. mva. Det tilsvarer 65 timer à 1 600 kroner. Advokat Sjødin har opplyst at kostnadene også omfatter deltakelse på nemndsmøtet i UNE 13. april 2015 - i alt 10 timer. Lagmannsretten anser ikke kostnadene med deltakelse på nemndsmøtet som kostnader forbundet med rettssaken som kan kreves dekket av staten etter tvisteloven § 20-2 første ledd. Kostnadskravet reduseres derfor med (10x1 600x1,25) 20 000 kroner. Det resterende - 110 000 kroner inkl. mva - anses som nødvendige kostnader og legges til grunn for kostnadsavgjørelsen. I tillegg kommer rettsgebyr (2 dager) med 23 220 kroner.

For tingretten har advokat Sjødin fremlagt en kostnadsoppgave på totalt 135 500 kroner hvorav 128 250 kroner er salær inkl. mva. Lagmannsretten finner kostnadene nødvendige og legger kostnadsoppgaven til grunn. I tillegg kommer rettsgebyr for tingretten (2 dager) med 6 880 kroner.

Dommen er enstemmig.

 Domsslutning

 

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 3. desember 2012, 5. november 2013, 10. desember 2013 og 13. april 2015 er ugyldige.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda til A 133 220 - etthundreogtrettitretusentohundreogtyve - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.
  3. I sakskostnader for tingretten betaler staten v/Utlendingsnemnda til A 142 380 - etthundreogførtitotusentrehundreogåtti - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-149931 Troverdighetsvurdering asyl. Iran. Utlendingsloven § 28. UNEs vedtak kjent ugyldig. (29.06.2015)

    Avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett. Asylsøker fra Iran hadde påberopt seg tvangsekteskap, mishandling, trusler og press fra tidligere ektefeller og fra familien som grunnlag for søknaden om asyl. Hun fikk avslag fordi hennes asylhistorie ikke ble funnet troverdig. Lagmannsretten fant hennes asylforklaring noenlunde sannsynlig og Utlendingsnemndas vedtak ble kjent ugyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo