Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-161576
Dokumentdato : 12.08.2015

Søknad om beskyttelse. Asylhistorien til en russisk søker fra Tsjetsjenia var ikke "noenlunde sannsynlig".

Saken gjaldt gyldigheten av UNEs beslutning i 2015 om ikke å omgjøre vedtak i 2013 hvor søknaden om asyl for en russisk statsborger fra Tsjetsjenia ble avslått. Lagmannsretten fant ikke at asylhistorien var «noenlunde sannsynlig». Utlendingen var i 2011 blitt uttransportert da hans første asylsøknad var avslått i 2010.

Saken gjelder gyldigheten av beslutning 27. april 2015 fra Utlendingsnemnda (UNE) om ikke å omgjøre vedtak 16. oktober 2013 hvor As søknad om asyl ikke ble innvilget.

Sakens bakgrunn

A som er født 0.0.1988, er etnisk tsjetsjener og kommer fra delrepublikken Tsjetsjenia i Den russiske føderasjon. Han er russisk statsborger. Han ankom Norge og søkte asyl for første gang 19. mai 2009. Som grunnlag for asylsøknaden oppga han blant annet at han hadde bistått opprørsbevegelsen i Tsjetsjenia med forsyninger, og at han var blitt anholdt og torturert av myndighetene. Han fryktet for at han ved retur til hjemlandet ville bli torturert eller drept.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden i vedtak 9. november 2009. Vedtaket ble brakt inn for UNE som 8. juli 2010 besluttet at klagen ikke skulle tas til følge, da As anførsler ikke ble vurdert som troverdige. Han ble uttransportert til Moskva 6. juli 2011.

A returnerte til Norge og søkte asyl på nytt 13. desember 2011. Han oppga at han igjen hadde blitt pågrepet og torturert.

Når det gjelder den videre saksfremstilling, gjengis følgende fra tingrettens dom:

UDI avslo søknaden om asyl i vedtak 09.05.2012. Direktoratet anså at A ikke ville stå i fare for å bli utsatt for forfølgelse ved retur, og at han uansett kunne henvises til internflukt.

UDI fant ikke grunnlag for å omgjøre sitt vedtak etter klage fra saksøker. Saken ble derfor oversendt Utlendingsnemnda for klagebehandling.

UNE fattet vedtak 16.10.2013 hvor klagen ikke ble tatt til følge. Vedtaket er dels begrunnet med at nemnda tidligere hadde avslått saksøkers asylsøknad fordi nemnda ikke festet lit til at saksøker hadde bistått opprørerne med forsyninger. Samtidig gikk nemnda gjennom saksøkers forklaring knyttet til forhold som skal ha skjedd etter uttransporteringen fra Norge, og konkluderte med at en rekke av forholdene etter omstendighetene fremstod som lite troverdige. ...

Advokat Risnes sendte inn omgjøringsbegjæring med varsel om søksmål 26.11.2013. Det ble påpekt at UNEs vedtak inneholdt flere faktumfeil. Videre fikk UNE oversendt ny bekreftelse fra menneskerettighetsorganisasjonen Memorial.

Tilleggsopplysninger til søksmålsvarselet ble oversendt 09.12.2013. Nemnda ble anmodet om å ta initiativ til å foreta en medisinsk undersøkelse av saksøkerens påståtte torturskader. Anmodningen ble ikke etterkommet.

Nemda fattet avslag på omgjøringsbegjæringen 16.12.2013 under henvisning til at det ikke hadde fremkommet nye opplysninger som tilsa at klageren likevel hadde et beskyttelsesbehov. ...

... ..

A saksøkte Staten v/UNE ved stevning og begjæring om midlertidig forføyning til Oslo tingrett 18.12.2013. Søksmålet gjelder gyldigheten av UNEs beslutning 16.12.2013 om ikke å omgjøre vedtak 16.10.2013 om avslag på asyl. Videre ble det anført at det tidligere vedtak i saken 08.07.2010 også er ugyldig. Parallelt med stevningen ble det fremsatt begjæring om midlertidig forføyning etter tvisteloven § 34-2 med påstand om at saksøkeren kan oppholde seg i riket til tingrettens dom foreligger.

Staten innga tilsvar 03.02.2014 hvor saksøkers anførsler ble bestridt, og det ble nedlagt påstand om at staten frifinnes.

Retten tok begjæringen om midlertidig forføyning til følge i kjennelse 19.03.2014. Sakskostnadsspørsmålet ble besluttet at skulle utstå til dom i hovedsaken.

I saksøkers prosesskriv 19.05.2014 ble det presisert at saksøker ikke lenger ønsket en rettslig prøving av UNEs vedtak 08.07.2010 og påstanden ble endret i tråd med dette.

Oslo tingrett avsa 11. juni 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas beslutning 16.12.2013 om ikke å omgjøre vedtak 16.10.2013 er ugyldig.
  2. I sakskostnader betaler Staten v/ Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynning av dommen kr 242 320 - tohundreogførtitotusentrehundreogtyve - kroner til A.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten ved Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. A har tatt til motmæle. Den 27. april 2015 fattet UNE beslutning om ikke å omgjøre vedtaket av 16. oktober 2013. Søksmålsinteressen er nå knyttet til denne beslutningen. UNEs beslutning om å gi A utsatt iverksettelse av utvisningsvedtaket er opprettholdt.

Ankeforhandling er holdt 23. og 24. juni 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Staten var representert ved prosessfullmektigen. Dessuten møtte rådgiver Anette Pettersen, UNE. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Det ble avhørt fem vitner.

Ankende part, staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Lagmannsretten skal foreta en legalitetskontroll av vedtak og beslutninger. Domstolene har full prøvingsadgang, men det følger av rettspraksis at retten skal utvise tilbakeholdenhet når behandlingen og begrunnelsen for vedtaket fremstår som forsvarlig, og dersom avgjørelsene forutsetter spesiell innsikt i landkunnskap. Dette gjelder også i denne saken.

Det skal legges mindre vekt på forklaringer fra nærstående og vitner med bindinger til utlendingen. Det skal legges større vekt på tidsnære bevis, som for eksempel asylforklaringen, enn bevis som er tilkommet i ettertid. Det reduserte beviskravet gjelder bare der troverdighet er til stede, og saken likevel er for dårlig opplyst til å etablere sannsynlighetsovervekt. Det er ikke tilstrekkelig at utlendingen er noenlunde troverdig.

Det anføres at As asylhistorie ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort. Det er ikke sannsynlig at han bisto opprørerne fra november 2008 til april 2009, at han ble anholdt i en uke på grunn av denne bistanden, og at han igjen ble pågrepet og utsatt for tortur i juli 2011 på grunn av tidligere bistand til tsjetsjenske opprørere. Det må foretas en samlet vurdering av forklaringene i de to sakene. Den fremlagte dokumentasjonen endrer ikke statens syn.

I det første asylintervjuet uttalte A seg vagt og lite detaljert, mens han i det andre intervjuet ga en unaturlig detaljert forklaring. Det er flere forhold som svekker hans troverdighet, og det er ikke gitt noen plausibel forklaring på den motstriden som fremkommer. Det er summen av all motstrid som medfører at forklaringen ikke blir troverdig.

Ved ankomstregistreringen 22. mai 2009 ble det forhold at kusinen deltok i en terroraksjon i Moskva i oktober 2002, opplyst som eneste asylgrunn. Først etter et oppfølgingsspørsmål kom A inn på bistanden til opprørerne. I nemndsmøtet var han uforstående til at betegnelsen Dubrovka ble benyttet om aksjonen, og han hadde generelt lite kunnskap om det som skjedde. Det anførte slektskapet medfører ikke fare for forfølgelse ved retur, men den manglende kunnskapen om terroraksjonen svekker As troverdiget.

Omtalen av bistanden til opprørerne i 2008/2009 er uklar og lite detaljert, selv om A kom raskt til Norge etter pågripelsen han fortalte om. Han ble i det første asylintervjuet oppfordret til å forklare seg mer detaljert, da dette kunne være hans eneste forklaring. Det fremstår ikke som troverdig at han fikk besøke opprørernes leir, særlig sett hen til at opprørerne var redde for infiltratører fra myndighetene. Han har forklart seg motstridende om sentrale forhold; om det ble benyttet bil eller ikke, om avstanden til leiren, og om omfanget av bistanden. Det er påfallende at han ikke hadde vurdert risikoen for pågripelse, særlig fordi kusinen angivelig skal ha deltatt i terroraksjonen i Moskva i 2002. Han har også fortalt at han ikke tok spesielle forholdsregler, hvilket også fremstår som underlig. Dessuten har han gitt motstridende forklaringer om hvor og hvor lenge han ble anholdt i april 2009, og om han var blitt anholdt tidligere. Han har også forklart seg ulikt om den avtalen han inngikk med politiet om å angi vennen Alibek. Det forhold at han oppholdt seg i landsbyen en uke etter løslatelsen uten at han ble holdt under oppsyn, støtter heller ikke hans forklaring.

Asylintervjuet i februar 2012 inneholder opplysninger som står i motstrid med det som skjedde i 2009, herunder opplysninger om hvem og hva som skjedde da en slektning kontaktet politisjefen for å få ham løslatt. Det fremkommer stadig nye opplysninger om hva som skjedde under anholdelsen. Forklaringen om hvorfor A ble sluppet fri, er også lite sannsynlig, og det er lite trolig at han ved løslatelse undertegnet et dokument om at han måtte møte hos politiet ved innkalling. Opplysningene om stedene hvor han ble torturert, er ikke troverdige så lenge han hadde en hette over hodet. At han ble innkalt til avhør et par måneder etter pågripelsen, stemmer heller ikke overens med det vitnet fra Landinfo forklarte om praksis, og det stilles også spørsmål ved om de fremlagte dokumentene er falske da korrupsjon er utbredt.

Det er påfallende at A i asylintervjuet 6. februar 2012 ikke nevner at myndighetene under bortførelsen forsøkte å trekke ut en negl på fingeren, men først opplyste dette senere til legen på mottaket. Det er også påfallende at erklæringen fra sykehuset i Russland ikke nevner skaden i venstre hånds lillefinger, dersom dette var skader han hadde ved innkomst. Skadene kan stamme fra andre forhold enn tortur. Dessuten er det opplysninger i erklæringen som ikke stemmer med de skadene A selv har forklart seg om. Det bemerkes at slike dokumenter generelt anses å ha lav notoritet, da de enkelt kan forfalskes eller fremskaffes på irregulær måte.

Den første erklæringen fra Memorial er nærmest en gjengivelse av de opplysningene A selv kom med. Den andre erklæringen redegjør ikke for hvordan opplysningene fra A ble verifisert, utover det generelle at informasjonen er kontrollert i tråd med organisasjonens metodikk. Det kan da ikke være avgjørende at Memorial anses som en seriøs organisasjon, så lenge UNE ikke kan kontrollere opplysningene i denne konkrete saken.

Asylsaken har vært betryggende behandlet av utlendingsmyndighetene. Vedtakene og beslutningene bygger på korrekt rettsanvendelse og riktig faktum. For det tilfellet at lagmannsretten kommer til at UNE har lagt feil faktum til grunn for sin avgjørelse, erkjennes at beslutningen 27. april 2015 er ugyldig.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for ting- og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Asylforklaringen skal legges til grunn dersom den fremstår som «noenlunde sannsynlig». Lagmannsretten har full prøvelsesrett. Saken er en typisk faktumsak, hvor det ikke blir aktuelt for retten å vise tilbakeholdenhet på grunn av spesiell landkunnskap hos forvaltningen. Det foreligger faktumfeil som er særlig knyttet til spørsmålet om A har vært pågrepet i hjemlandet, og det han i den forbindelse har vært utsatt for i form av tortur. Det medfører ugyldighet dersom hendelsene i 2008/2009 og/eller 2011 legges til grunn. De ulike delene av saken henger sammen. Det er ikke tvilsomt at utbredelsen av tortur var, og fortsatt er, betydelig i Tsjetsjenia, og at brutale torturmetoder er brukt mot personer som har bistått opprørerne i de aktuelle tidsrom.

Det sentrale i saken er at pågripelse og tortur i juli 2011 kan legges til grunn. Det samlede bevisbildet om pågripelsen er omfattende og entydig. Mindre motstrid og uklarheter kan forklares på en plausibel måte, og innebærer ikke at As troverdighet er svekket.

I UNEs begrunnelse er det lagt vekt på at As forklaring i asylintervjuet i februar 2012 er svært detaljrik, og at det har formodningen mot seg at han kan huske at «klokken var 05 00» da han dro bort fra området der han var blitt torturert. A gjør gjeldende at tidsanslaget bygger på egne og andres observasjoner i ettertid. UNE peker også på at det er lite troverdig at han kan oppgi hvilke områder bilen kjørte gjennom, da han forklarte at hodet var tildekket. A gjør gjeldende at han har bodd hele sitt liv i området som han kjenner godt. Dessuten bygger opplysningene også på brorens forklaring og opplysninger fra andre slektninger som observerte bilene. UNE har ikke begrunnet hvorfor det er lite troverdig at slektningene kort tid etter anholdelsen hadde lokalisert hvor klageren ble holdt, og ankemotparten kan ikke se at dette var usannsynlig.

UNE har også begrunnet manglende troverdighet med at det er lite sannsynlig at tsjetsjenske myndigheter ville ha løslatt A etter å ha brukt store ressurser på å anholde ham. Ankemotparten imøtegår dette. Det vises for det første til at korrupsjon er svært utbredt hos myndighetene i Tsjetsjenia, også i politiet, slik at det ikke er usannsynlig at det ble betalt for As løslatelse. Dessuten vises det til landrådgiver Kolderups forklaring om at det særlig under den innledende etterforskningen kan være mulig å bestikke tjenestemenn.

En rekke bevis støtter opp om As forklaring. Kjernen i bevisførselen er Memorials verifikasjon av hans forklaring kort tid etter bortførelsen. Organisasjonen er ansett som pålitelig, jf. forklaringene til vitnene Wilhelmsen og Kolderup. Det er skriftlig redegjort for organisasjonens metodikk for verifikasjon, med kontroll og utvalg av kilder. I tillegg vises til vitneforklaringen fra B om hvordan organisasjonen arbeider. Organisasjonen har vanskelige arbeidsforhold, og det er naturlig at den ikke kan oppgi detaljer om hvilke kilder som er brukt. Organisasjonens verifikasjon avkrefter ofte opplysninger fra enkeltpersoner om bortførelser.

Det kan heller ikke ses bort fra de fremlagte helseerklæringene i saken, som sannsynliggjør at A har skader etter tortur. Selv om den russiske erklæringen er mangelfull, er den ikke uriktig. Helsepersonell utsetter seg for fare dersom de bekrefter torturskader, og sykehuset ville først ikke utstede noen erklæring i det hele tatt. Under asylintervjuet fikk A liten anledning til å forklare seg om torturskader, men opplysningen om forsøket på uttrekking av fingerneglen ble gitt til legen på mottaket kort tid etter ankomst. Det fremgår av folkehelseinstituttets undersøkelse at skadene er forenlige med As forklaring. Vitner har bekreftet at de torturmetodene som er brukt overfor ham, blir benyttet av myndighetene.

Vitnet C, som er tremenning av ankemotparten, bekreftet at A ble bortført i 2011. Han ble oppringt av As mor og en annen person kort tid etter bortførelsen. Han hadde også fått bekreftet at det var 7. kompani, Kadrovs spesialstyrker, som hadde bortført A.

As forklaring om anskaffelse og transport av forsyninger til en opprørsbase i 2008-2009 må også legges til grunn. Det er ikke usannsynlig at han fikk bli med helt opp i leiren, da vennen stolte på ham. A var fra en konsekvent motstandsslekt, og opprørerne byttet ofte base. At to av opprørerne skal ha brukt tre dager på å følge A tilbake, kan være et sikkerhetstiltak. A reflekterte ikke så mye over farene, da han kun var 20 år og fulgte sin overbevisning. Det var heller ikke uvanlig å veksle store pengebeløp. At han ble sluppet fri uten sikkerhetstiltak fra politiet, er naturlig da ingen kunne vite når vennen igjen dukket opp. Pågripelsen og torturen i 2011 sannsynliggjør hendelsene i 2008-2009. Det er ikke uvanlig at den bortførte ikke vet hvem som foretok anholdelsen og torturen, da folkene bruker masker og umerkede uniformer.

Gisselaksjonen i Moskva i oktober 2002 blir omtalt både som «Nord Ost» og «Dubrovka», noe som intervjueren var uvitende om. As forklaring om aksjonen kan ikke begrunne manglende troverdighet.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas beslutning 27.04.15 om ikke å omgjøre vedtak 16.10.13 om avslag på søknad om asyl for A er ugyldig.
  2. A tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

[Lagmannsretten bemerker]

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten. Det er lagmannsrettens syn at As asylhistorie ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort.

Innledning

Lagmannsretten skal som nevnt prøve gyldigheten av UNEs beslutning 27. april 2015 om ikke å omgjøre vedtaket 16. oktober 2013 hvor søknaden om asyl ble avslått. Det ble lagt til grunn at saken i det vesentlige stod i samme stilling som ved tidligere avgjørelser. I vedtaket 16. oktober 2013 ble det også vist til UNEs vedtak 8. juli 2010 hvor den første asylsøknaden ble avslått.

Saken for lagmannsretten gjelder kun spørsmålet om As asylforklaring skal legges til grunn ved utlendingsmyndighetenes behandling av asylsøknaden. Dersom lagmannsretten finner at As asylhistorie er tilstrekkelig sannsynliggjort, er beslutningen 27. april 2015 ugyldig. Dette er i samsvar med begge parters syn på saken.

Rammene for domstolsprøvingen i utlendingssaker

Domstolene har full prøvingsrett av vedtakene, noe som innebærer at både den generelle lovtolkning og subsumsjon kan prøves. I rettspraksis er det lagt til grunn at domstolene bør vise en viss tilbakeholdenhet ved å overprøve utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger, men dette er etter lagmannsrettens vurdering ikke relevant i denne saken.

Domstolene skal legge til grunn de faktiske forhold på vedtakstidspunktet, jf. Høyesteretts plenumsdom inntatt i Rt-2012-1985 avsnitt 81, 92 og 98. Det er imidlertid i en viss utstrekning adgang til å ta hensyn til senere fremkomne opplysninger som kan kaste lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2009-851 avsnitt 48. Problemstillingen er imidlertid uten betydning i vår sak.

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a

Saken reiser spørsmål om hvilke faktiske omstendigheter som skal legges til grunn for vurderingen av om en utlending har rett til asyl. Det følger av § 28 første ledd at en utlending etter søknad skal anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
b) ...

Etter bestemmelsens annet ledd har en utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, rett til oppholdstillatelse.

Det underliggende vurderingstemaet i saken er om A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse, jf. § 28 første ledd bokstav a sammenholdt med § 29 og § 30.

I Rt-2011-1481 avsnitt 35 - 43 har Høyesterett gjennomgått de relevante rettskildene og gitt en grundig redegjørelse for hvilke bevis- og risikokrav som gjelder ved vurderingen av rett til asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) på side 85 uttalte Justisdepartementet at det skal foretas en fri bevisvurdering, hvor innholdet i saksøkerens forklaring skal legges til grunn dersom den etter en totalvurdering fremstår som tilstrekkelig sannsynliggjort. Dersom det er fremlagt dokumentasjon, må ektheten og betydningen av denne vurderes. Det er også vist til FNs Høykommissær for Flyktningers håndbok om prosedyrer for å fastsette flyktningers rettsstilling, der det heter:

Etter at søkeren har gjort et oppriktig forsøk på å underbygge sin historie, kan det fortsatt være manglende bevis for deler av hans utsagn. Som forklart ovenfor (punkt 196), er det knapt mulig for en flyktning å 'bevise' alle forhold i sin sak. Skulle dette ha vært et krav, ville utvilsomt majoriteten av alle flyktninger ikke blitt anerkjent. Det er derfor ofte nødvendig å la tvilen komme søkeren til gode.

Imidlertid bør tvilen komme søkeren til gode først når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig. Søkerens utsagn må være sammenhengende og troverdige, og må ikke være i strid med allment kjente fakta.

Rettstilstanden er oppsummert slik i Rt-2011-1481 avsnitt 45 og 46:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Lagmannsretten tar på denne bakgrunn utgangspunkt i at det skal skje en fri bevisvurdering der alt tilgjengelig bevismateriale skal anvendes. I Borgarting lagmannsretts dom 22. desember 2011 (LB-2011-23448) uttales at beviskravet ikke uten videre senkes der sakens opplysning hemmes av mangel på troverdighet hos søkeren. «Det reduserte beviskravet, i realiteten en regel om tvilsrisiko, gjelder der asylsøkerens troverdighet er til stede, og saken likevel er for dårlig opplyst til å etablere en større grad av sannsynlighet.» Denne lagmannsrett slutter seg til dette.

Konkret vurdering av As asylhistorie

Asylintervjuet står sentralt ved vurderingen av om A har beskyttelsesbehov, og lagmannsretten gjengir intervjuet 6. februar 2012 slik det er sammenfattet av tingretten:

I sitt nye asylintervju 06.02.2012 opprettholdt A sitt asylgrunnlag, og forklarte videre at han og lillebroren noen få dager etter returen til Russland i juli 2011, ble anholdt av politiet i Tsjetsjenia. Han ble stilt spørsmål om bistand til motstandsbevegelsen og opprørslederen. Han ble fortalt at russiske myndigheter visste alt om hans opphold i Norge og hva han hadde sagt i asylintervjuet. Videre ble han tatt med til et skogsområde og torturert med strøm. Han ble også slått med kølle i hodet slik at nesen brakk. Etter noen timer ble han fraktet videre og ført til en kjeller. Broren ble kastet av ved hovedveien. Saksøker ble løslatt ved hjelp av en slektning med en betrodd stilling i politiet etter at han signerte noen papirer. Etter løslatelsen lå han 4 dager på sykehus, før han deretter skjulte seg hos en tante i Grozny. Han ble innkalt til et avhør som skulle finne sted 23.09.2011 og fikk beskjed av sin slektning i politiet at han måtte flykte ettersom slektningen ikke lenger kunne hjelpe han. Han reiste via Moskva og Ukraina og deretter med personbil til Norge.

Fra UNEs vedtak 16. oktober 2013 gjengis følgende fra begrunnelsen:

Klageren har anført at han etter returen til Tsjetsjenia ble pågrepet og torturert. UNE viser til at bakgrunnen for pågripelsen etter klagerens forklaring var bistanden han før første utreise fra hjemlandet skal ha ytt til opprørsbevegelsen. UNE viser til at det i UNEs vedtak av 08.07.2010 ikke ble lagt til grunn at denne bistanden hadde funnet sted.

UNE bemerker at klagerens forklaring i herværende søknad om beskyttelse er svært detaljrik. Det vises blant annet til side to i asylintervjuet, der klageren oppgir at klokken var 05.00 da de dro vekk fra området der han hadde blitt torturert. UNE mener det har formodningen mot seg at klageren ville legge merke til dette og huske dette klokkeslettet. Det vises også til at asylintervjuet ble gjennomført nesten syv måneder etter at hendelsen skal ha funnet sted.

Videre viser UNE til side tre i asylintervjuet. Klageren forklarer her at han hadde noe over hodet og ble kjørt i bil i ca. én time. Han oppgir at de kjørte gjennom Sjami-Jurt og Korta-Jurt. UNE mener det fremstår som lite troverdig at klageren ble kjørt med noe over hodet, men at han likevel oppgir hvilke områder han ble kjørt gjennom.

UNE har også merket seg klagerens forklaring om at en slektning som jobber for livvakttjenesten til politisjefen i Sunskij distriktet hjalp ham slik at han ble løslatt. UNE mener det fremstår som lite troverdig at slektningen kort tid etter anholdelsen hadde lokalisert hvor klageren ble holdt. Videre mener UNE det fremstår som lite sannsynlig at tsjetsjenske myndigheter ville ha løslatt klageren etter å ha brukt store ressurser på å anholde ham, slik det fremstår ut fra forklaringen. UNE mener det også fremstår som lite sannsynlig at klagerens slektning ville sette seg selv i den risiko det vil innebære å få klageren løslatt og deretter hjelpe ham med å flykte.

Etter en helhetlig vurdering basert på det overstående legger UNE ikke klagerens forklaring til grunn om at han etter returen til Tsjetsjenia skal ha blitt anholdt, torturert, mistenkt for å bistå opprørsbevegelsen, og at han etter løslatelsen igjen ble innkalt til avhør.

UNE har i sin vurdering sett hen til erklæringen på russisk av 10.10.2011 fra Svetlana Gannushkina, direktør i Civic Assistance Committee og styremedlem i Memorial. Erklæringen gjenspeiler i stor grad klagerens forklaring om grunnlaget for hans behov for beskyttelse. UNE bemerker at det ikke fremkommer tydelig av erklæringen hva som eventuelt er blitt gjort for å verifisere opplysningene. UNE har dermed ingen mulighet for å vurdere kildenes troverdighet eller hvorvidt det er foretatt uavhengige undersøkelser i sakens anledning. Attesten fra Svetlana Gannushkina fremstår i denne sammenheng derfor mer som en støtteerklæring for klageren, enn som en bekreftelse på de faktiske omstendigheter. Etter dette finner UNE at støtteskrivet ikke kan tilleggs særskilt vekt som bevis i saken.

UNE har videre merket seg de fremlagte dokumentene som skal være innkallinger av klageren til avhør samt det som skal være en attest fra sykehuset i Tsjetsjenia. UNE viser til at slike dokumenter generelt anses å ha lav notoritet fordi de enkelt kan være forfalsket eller fremskaffet på irregulær måte. UNE finner ikke å kunne gjøre en annen vurdering i klagerens tilfelle og mener at disse dokumentene ikke kan tilleggs særlig vekt som bevis i saken.

Med hensyn til anførselen om at klagerens kusine skal ha vært delaktig i terror-aksjonen i Dubrovka teatret i 2002 tar ikke UNE endelig stilling til hvorvidt dette medfører riktighet, da det ikke er vurdert som avgjørende i saken.

I UNEs beslutning 16. desember 2013 hvor omgjøringsbegjæringen ikke ble tatt til følge, ble synet på troverdigheten av asylforklaringen utdypet. Det forhold at A og hans slektninger kjente det aktuelle området i Tsjetsjenia godt, og at det derfor i ettertid ikke var vanskelig å fastsette bevegelser i detalj, ble ikke ansett egnet til å endre tidligere vurderinger. Den nye bekreftelsen fra Memorial, erklæringen fra Svetlana Gannusjkina datert 31. oktober 2013, ble heller ikke ansett som noe avgjørende bevis, da UNE ikke hadde et tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til hvorvidt vitnene var uavhengige. Det ble vist til at det ikke er opplyst hvilke vitner som bekreftet As forklaring om bortførelse og tortur, og heller ikke hva vitnene konkret fortalte. Det ble fra UNEs side videre vist til at entydig landkunnskap tilsa at klager på grunn av unndragelsesfaren ikke ville ha mottatt skriftlig innkallinger til avhør dersom politiet mistenkte ham for å bistå opprørsbevegelsen.

Når det gjelder den politiske situasjonen i Tsjetsjenia fra 2007 og fremover, viser lagmannsretten særlig på vitneforklaringen til Julie Wilhelmsen, seniorforsker i NUPI, vitneforklaringen til Vibeke Kolderup, landrådgiver i Landinfo, og de fremlagte rapportene fra Landinfo. Det fremgår av Landinfos temanotat 15. mai 2014 at striden de siste årene har stått mellom tsjetsjenske myndigheter som er lojale mot russiske føderale myndigheter, og tsjetsjenske opprørere. Gradvis utover på 2000-tallet endret konflikten karakter fra å være en kamp for sekulær selvstendighet. Siden 2007 har målsettingen vært å etablere en islamsk stat basert på sharialover. Antallet opprørere er de siste årene blitt redusert betraktelig, men det er ikke tvilsomt at det i årene 2008-2012 fant sted bortføringer og forsvinninger av sivile personer, selv om det var flest i perioden 2002 - 2004. Det er også kjent at sivile som har bistått opprørerne med mat og andre forsyninger, har blitt utsatt for tortur av myndighetene.

En generell innvending fra statens side er at As asylforklaring i 2009 fremstår som vag og lite detaljert, mens asylforklaringen i 2011 er påfallende detaljert, og at dette svekker asylhistoriens troverdighet. Lagmannsretten er enig med staten i at det er en forskjell i detaljgrad mellom de to forklaringene, men etter lagmannsrettens syn kan dette skyldes flere forhold, og ikke nødvendigvis at A forklarer seg uriktig. En mulighet er, som anført av As prosessfullmektig, at han fikk åpnere spørsmål under det andre intervjuet enn han gjorde under det første. En annen mulig forklaring er at A var kjent med at utvisningen delvis var begrunnet med at han hadde liten detaljkunnskap om bortføringen/torturen som han anførte å ha vært utsatt for i 2009, og at han i intervjuet i 2012 derfor bestrebet seg i å få frem detaljer for å sannsynliggjøre bortføringen/torturen i 2011.

Staten har blant annet pekt på at A i 2011 oppga eksakte tidspunkter og opplysninger om hvilken rute han ble kjørt fra skogen til torturkjelleren, selv om han forklarte at han hadde en skjorte over hodet. Under ankeforhandlingen forklarte A at han ikke la merke til klokkeslettet for når han ble fraktet fra skogen til kjelleren, men at han husket at det var daggry, og at det var en slektning som sa at klokken var fem om morgenen. Lagmannsretten forsto ham også slik at det var andre personer som hadde forklart ruten for ham i ettertid. Lagmannsretten finner ikke å kunne se bort fra at A kan ha fått de eksakte opplysningene i ettertid, selv om det synes påfallende at A har oppgitt så eksakte opplysninger om tid og kjørerute, og samtidig har vært svært vag om andre hendelser.

I likhet med UNE stiller lagmannsretten seg tvilende til flere av opplysningene i As første asylforklaring. Han har blant annet forklart at han bistod opprørerne i Tsjetsjenia med forsyninger, og at han allerede første gang han bisto med matforsyninger, fikk lov til å bli med helt frem til leiren. A forklarte at personene i leiren hadde masker på, slik at han ikke kunne gjenkjenne dem. Dessuten byttet opprørerne ofte leirsted, og uansett ville han ikke ha klart å finne veien tilbake alene. I likhet med UNE har lagmannsretten vanskelig for å tro at opprørerne ville ta en slik risiko allerede ved den første bistanden fra A. Dessuten opplyste A at Alibek som engasjerte ham, var en venn som han hadde hatt lite kontakt med den siste tiden. Selv om A var fra en familie som var opprørsvennlig, er det lite sannsynlig at Alibek hadde så god kjennskap til A at han kunne gå god for ham allerede på dette tidspunktet. Det virker også lite sannsynlig at to av opprørerne brukte tre dager på å følge A tilbake for deretter å returnere til leiren. Vitnet Kolderup fra Landinfo forklarte at opprørsgruppene på grunn av faren for å bli angitt, er strenge på hvem som rekrutteres, og hvem som slippes inn i leirområdene. Lagmannsretten er også enig med UNE i at det virker underlig at A ikke i større grad synes å ha reflektert over risikoen for å bli tatt for bistand til opprørsstyrkene, selv om bistanden bare besto i forsyninger av mat og medisiner.

Slik lagmannsretten forstår asylintervjuet i 2009, ble ikke slektskapet til en av terroristene fra gisselaksjonen på Dubrovka-teateret i 2002 opplyst som eneste asylgrunn. Det er imidlertid påfallende at dette slektskapet ble nevnt som asylgrunn på lik linje med at A opplyste at han ble holdt som fange og torturert for bistand til opprørerne i 2008/2009. Det er nærliggende å tro at bistand til opprørerne og pågripelsen i 2009 medførte en større personlig risiko for forfølgelse enn slektskapet med en av aksjonistene i 2002.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at gisselaksjonen i Russland i 2002 både er blitt kalt Dubrovka etter navnet på teateret, og Nord Ost etter det teaterstykket som da ble spilt der. Lagmannsretten finner det derfor ikke påfallende at A kalte aksjonen for Nord Ost, men det er påfallende at A virket uforstående til at aksjonen også ble kalt for Dubrovka da han forklarte seg i nemndsmøte i juni 2010. Han forklarte at han hadde hentet informasjon om aksjonen på nettet, og at han hadde sett at det sto Nord Ost med store bokstaver på teaterets vegg. Lagmannsretten er enig med nemnda i at det er påfallende at han refererte til kilder på nettet. Dersom en kusine - eller en tremenning - som bodde like ved ham i landsbyen, var gisseltaker og ble drept under aksjonen, må det antas å ha vært mange andre og bedre kilder til informasjon enn internett. Det må ha vært en betydelig hendelse for hele familien, og hendelsen må ha fått svært mye oppmerksomhet i lokalsamfunnet. A har også forklart at flere familiemedlemmer var innkalt til myndighetene for å forklare seg i etterkant av hendelsen.

Etter lagmannsrettens syn er det særlig tre forhold som svekker sannsynligheten av As asylhistorie i 2011. Det første knytter seg til situasjonen rundt bortførelsen, det andre til hvilke skader som A hevder han ble påført under tortur, og det tredje knytter seg til omstendighetene rundt løslatelsen.

A ble uttransportert til Moskva 7. juli 2011 etter å ha fått avslag på sin første søknad om beskyttelse. Han forklarte i asylintervjuet at han holdt seg i skjul i hjemmet etter at han returnerte til landsbyen, og at han og broren ble bortført av maskerte myndighetspersoner natten mellom 11. og 12. juli og utsatt for tortur. Han opplyste også at personene visste om oppholdet i Norge og hva som sto i intervjuet der. Lagmannsretten stiller seg tvilende til at myndighetspersoner brøt seg inn i boligen og bortførte A og broren. Den bistanden til opprørerne som A forklarte seg om i asylintervjuet i 2009, var forholdsvis begrenset. Det er heller ikke sannsynlig at myndighetene så det som en sentral oppgave å straffe personer som var returnert fra utlandet etter å ha søkt asyl der, jf. vitneforklaringen til Vibeke Kolderup. At myndighetene skulle ha oppdaget at A var tilbake i landsbyen etter å ha holdt seg skjult innendørs i noen dager, virker også mindre sannsynlig.

A har fremlagt to erklæringer fra menneskerettighetsorganisasjonen Memorial til støtte for sin forklaring. Memorial er en veldedig organisasjon som arbeider i Nord-Kaukasus med hjelp til flyktninger og ufrivillige immigranter. Lagmannsretten legger til grunn at erklæringer avgitt fra Memorial generelt har høy troverdighet, noe vitnene Wilhelmsen fra NUPI og Kolderup fra Landinfo bekreftet. Vitnet B som tidligere arbeidet for Den norske Helsingforskomiteen, forklarte seg om organisasjonen og dens metodikk i arbeidet med å kartlegge antall bortførelser.

Erklæringen fra 10. oktober 2011 ble fremlagt av A i asylintervjuet i februar 2012. Den fremstår som en gjengivelse og bekreftelse av hans forklaring om bortførelsene og torturen i 2009 og 2011. Det fremgår av erklæringen 31. oktober 2013 at A oppsøkte ett av organisasjonens kontorer i Tsjetsjenia, etter at han dro fra hjemstedet sommeren 2011. Her ble han spurt ut av Ajub Titijev, en av Memorials medarbeidere. Det fremgår videre at Dano Gubanova dro til det aktuelle området og kontrollerte informasjonen i tråd med organisasjonens metodikk. UNE har ikke ansett erklæringene som avgjørende bevis i troverdighetsvurderingen, da det ikke er oppgitt hvilke vitner som har verifisert As forklaring. Slik lagmannsretten ser det, er dette en klar svakhet ved erklæringen, men det må samtidig legges vekt på at anonyme vitner må anses som et nødvendig ledd i organisasjonens generelle virksomhet. Slik lagmannsretten ser det, støtter erklæringen As forklaring.

I beslutningen 27. april 2015 har UNE vurdert As påståtte torturskader. På bakgrunn av nye opplysninger under tingrettsbehandlingen om skader på fingrene, anmodet UNE Nasjonalt folkehelseinstitutt om en klinisk rettsmedisinsk vurdering av de påståtte torturskadene. I den rettsmedisinske rapporten 20. november 2014 beskrives de arr som A har. Rapporten konkluderer med at skadene er forenlige med det han forklarte, men at det ikke kan utelukkes andre oppkomstmekanismer og oppkomsttidspunkter. Det fremgår også av rapporten at det utelukkende er påvist arr, slik at nærmere tidfesting ikke kan gis. UNE fant på denne bakgrunn ikke å omgjøre tidligere vedtak, da undersøkelsen ikke kunne si noe om hvordan arrene var oppstått eller når skadene var skjedd. Det forhold at A heller ikke hadde fortalt om avrivningen av neglen i forbindelse med utlendingsforvaltningens behandling av asylsøknaden, tilsa at skaden lite trolig oppsto i forbindelse med det anførte asylgrunnlag. UNE bemerket at sykehusattester fra Tsjetsjenia generelt har lav bevisverdi på grunn av manglende notoritet, og at dette også gjelder den fremlagte kopien fra sykehuset i Atskoj-Martan da det er påfallende at sykehuset skal ha skrevet en attest dersom de beskrevne skadene faktisk stammer fra tortur utført av myndighetene.

Lagmannsretten stiller seg tvilende til troverdigheten av As forklaring om torturen og de skadene han ble påført under bortføringen. Han forklarte i asylintervjuet at han ble slått med geværkolbe under selve bortføringen, og at han i et skogsområde ble påsatt strømledninger på tærne og torturert med strøm mens han ble holdt nede, og slått med kølle i hodet slik at nesen brakk. Dessuten forklarte han detaljert om hva han ble utsatt for i torturkjelleren. Først 24. mai 2012 opplyste han til Helsetjenesten på Dale Mottak at de som bortførte ham, også hadde forsøkt å trekke ut negler på fingrene. A fortalte under den rettsmedisinske undersøkelsen at dette var så smertefullt, at han mistet bevisstheten. Sett på bakgrunn av de øvrige detaljene fra torturen som han fortalte om i asylintervjuet, er det uforståelig at han ikke samtidig fortalte at han besvimte ved negleuttrekking. Lagmannsretten tviler på at unnlatelsen av å fortelle dette kan forklares med torturofres generelle vegring mot å fortelle om hva de har vært utsatt for.

A forklarte også at han tilbrakte fire dager på sykehus i Atsjkhoj-Martan etter torturen. Det er fremlagt en kopi av en erklæring fra det påståtte sykehusoppholdet, hvor han har vært under behandling med diagnosen «Tallrike slagskader, sår og hematomer i ansiktet og på kroppen», og at det er utført en operasjon «i den behårede delen av hodet». Det er også en opplysning om ekstremiteter, men oversettelsen er her usikker. A har forklart at han ikke fikk noe kutt «i den behårede delen av hodet» slik det fremgår av erklæringen, men et kutt over høyre øye og i venstre øyebryn, noe som er i samsvar med funnene i den rettsmedisinske rapporten fra Norsk folkehelseinstitutt. A forklarte i ankeforhandlingen at det var vanskelig å få en erklæring da sykehus er svært bakeholdne å gi erklæringer om skader som kan ha oppstått under tortur, og at erklæringen derfor er mangelfull og kan inneholde feil. Lagmannsretten slutter seg til UNEs vurdering av erklæringens bevisverdi i beslutningen 27. april 2015, og også til nemndas vurdering av de øvrige legeattestene som er fremlagt i saken.

Lagmannsretten stiller også spørsmål ved sannsynligheten av at tsjetsjenske myndigheter ville ha løslatt A etter å ha brukt store ressurser på å anholde ham, slik han forklarte. Retten ser imidlertid ikke helt bort fra at dette kan ha skjedd, da vitnene Wilhelmsen og Kolderup bekreftet at det forekommer korrupsjon både innen politiet og blant offentlige tjenestemenn som er involvert i denne type pågripelser. Lagmannsretten finner det derimot lite sannsynlig at myndighetene ville sende A skriftlig innkalling til avhør 23. september 2011, sett på bakgrunn av faren for at han da ville unndra seg nærmere kontakt med myndighetene. Slik A har fremstilt pågripelsen og løslatelsen, er det grunn til å tro at myndighetene ikke ville risikere at han unndro seg videre strafforfølgning. Vitnet Kolderup har også forklart at innkalling ikke blir sendt i alvorlige saker, noe lagmannsretten antar også gjelder i denne saken hvor det etter As forklaring ble brukt store ressurser ved anholdelsen. Det vises også til vitnets forklaring om at det er lett å få tak i ekte dokumenter med falske opplysninger.

Konklusjon

Ut fra en samlet vurdering av sakens faktum etter de prinsippene som gjelder for bevisvurdering i denne type saker, er lagmannsretten kommet til at As asylhistorie ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort, den er ikke «noenlunde sannsynlig». UNE har da ikke lagt feil faktum til grunn for beslutningen om ikke å omgjøre avslaget på asylsøknaden, og det er på denne bakgrunn ikke grunnlag for å kjenne nemndas beslutning ugyldig.

Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

Sakskostnader

Staten har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger slike tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis for erstatningskravet etter tredje ledd. Det er ikke tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene. Det må komme noe i tillegg, jf. Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse inntatt i Rt-2012-209 avsnitt 17 og 18.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger slike tilleggsmomenter.

Staten har inngitt kostnadsoppgave på kr 81 250, inkludert merverdiavgift, som refererer seg til salærkrav. Samlede kostnader utgjør kr 104 470 da rettsgebyret på kr 23 220 kommer i tillegg. Det har ikke fremkommet bemerkninger til oppgaven. Lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendige, og at det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd jf. femte ledd. Kravet legges til grunn for avgjørelsen.

Ankedomstolen skal legge sitt resultat til grunn når den avgjør spørsmålet om sakskostnader for lavere instanser, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Dette innebærer at staten også har rett til å få dekket sine omkostninger for tingretten etter § 20-2 første ledd, da lagmannsretten heller ikke kan se at unntaket i tredje ledd kan komme til anvendelse for tingretten. Kravet legges til grunn for avgjørelsen.

Også for tingretten innga staten en kostnadsoppgave på kr 81 250 som refererte seg til salærkrav. Lagmannsretten finner at kostnadene for tingretten har vært nødvendige og rimelige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd jf. femte ledd, og legger kravet til grunn for avgjørelsen.

Dommen er enstemmig.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist grunnet ferieavvikling.

Domsslutning

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten ved Utlendingsnemnda 104 470 - etthundreogfiretusenfirehundreogsytti - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.
  3. I sakskostnader for tingretten betaler A til staten ved Utlendingsnemnda 81 250 - åttientusentohundreogfemti - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.
Siste endringer
  • Ny: LB-2014-161576 Søknad om beskyttelse. Asylhistorien til en russisk søker fra Tsjetsjenia var ikke "noenlunde sannsynlig". (24.08.2015)

    Saken gjaldt en tsjetsjener som hadde blitt uttransportert da hans første asylsøknad ble avslått, men som returnerte til Norge noen måneder senere. Lagmannsretten kom til et annet resultat enn tingretten fordi den mente at søkerens asylhistorie ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort. Det var flere forhold som svekket sannsynligheten av søkerens asylhistorie og dette førte til at den ikke var "noenlunde sannsynlig".

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo