Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-161619
Dokumentdato : 23.03.2015

Beskyttelse/asyl. Forfølgelsesbegrepet. Rwanda.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asylsøknad fra borger fra Rwanda, senere beslutninger om ikke å ta begjæringer om omgjøring til følge, avslag på søknad om opphold på humanitært grunnlag og vedtak om utvisning, samt krav om midlertidig forføyning. Søkeren som mente seg utsatt for forfølgelse på politisk grunnlag, hadde selv ikke deltatt i politiske aktiviteter, men mente at han var blitt tillagt en slik rolle under henvisning til drap på broren i 2003, overgrep fra miliære og manglende støtte til det dominerende politiske partiet. Lagmannsretten la i utgangspunktet søkerens forklaring til grunn for sin vurdering av beskyttelsesbehovet, men fant ikke at det forelå noen reell fare for forfølgelse etter utlendingsloven § 29 ved retur til Rwanda. Selv om søkeren hadde oppholdt seg i Norge siden 2003, var det ikke grunnlag for å underkjenne avslaget på søknaden om opphold på humanitært grunnlag. Siden 2006 hadde han oppholdt seg her på ulovlig grunnlag, og han hadde ingen spesiell familiær eller særlig tilknytning til personer her. Søksmålet rettet mot utvisningsvedtaket og begjæringen om midlertidig forføyning førte heller ikke frem.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak av 20. februar 2006 om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag, samt senere avslag på begjæringer om omgjøring, siste gang 16. desember 2013. Til prøving foreligger videre UNEs vedtak av 10. desember 2013 om utvisning, og det er også fremmet begjæring om midlertidig forføyning.

A meldte seg den 19. september 2003 som asylsøker for Oslo politidistrikt. Han opplyste at han var borger av Rwanda, født 0.0.1984 i Kigali og at han ikke hadde Id-dokumenter som kunne bekrefte hans identitet. Han fortalte at han hadde forlatt Rwanda den andre uken i september samme år.

Asylintervju ble foretatt den 3. november 2003. Han oppga da at han var tutsi, hadde avsluttet videregående skole og var medlem av Jehovas Vitner, uten familie i Norge. Han opplyste videre at hans foreldre og søster var blitt drept under folkemordet i 1994. Som grunn for å søke asyl forklarte at han fryktet forfølgelse fra Rwanda Patriotic Front (RPF - i intervjuet omtalt som FPR, som er den franske betegnelsen), som han var kommet i konflikt med. Dette hadde sammenheng med at han og hans bror hadde nektet å underskrive en erklæring om støtte til RPF, som var og fortsatt er det dominerende politiske partiet i Rwanda. Den 25. august 2003 ble det avholdt presidentvalg i Rwanda. Broren hadde da støttet og drev valgkamp for en opposisjonspolitiker ved navn Twagiramungu. I følge A førte dette til at broren ble arrestert av militært personell noen dager etter valget. Kort tid deretter henvendte A seg til det militære og fikk se broren som var slått til døde. Han fikk han beskjed om at han kunne ta med seg broren, men at ingen måtte få opplysninger om det som hadde skjedd. A sørget for at broren ble begravet, og fortalte dem som var til stede om hva som hadde hendt. Den påfølgende natt ble han pågrepet av militære og brakt til den samme militærleir der han hadde hentet brorens døde kropp. Der ble han slått og holdt en natt før han ble sluppet fri. I mellomtiden hadde to bekjente blitt pågrepet av det militære. A valgte da å forlate Rwanda.

Utlendingsdirektoratet avslo den 25. november 2004 søknaden om asyl og fant heller ikke grunnlag for å innvilge oppholds- og arbeidstillatelse. UNE avslo klage den 20. februar 2006.

Frem til 16. desember 2013 har A fremmet til sammen 11 begjæringer om omgjøring, som alle er avslått.

Den 14. juli 2012 ble A ilagt et forelegg i form av bot stor kr 10.000 for brudd på utlendingsloven § 108 annet ledd bokstav a, jfr. § 55 første ledd, for å ha tatt arbeid i årene fra 2006 til 2011 uten arbeidstillatelse. I første omgang nektet han å vedta forelegget, som ble brakt inn for tingretten. Under hovedforhandling for tingretten den 7. februar 2013 reduserte påtalemyndigheten boten til kr 4.000. A valgte da å vedta, og saken ble trukket.

Den 20. oktober 2013 vedtok UDI å utvise A fra Norge med hjemmel i utlendingsloven § 66 første ledd bokstav c og a, samt § 66 andre ledd bokstav a. Han ble pålagt innreiseforbud i fem år, og innmeldt i Schengen informasjonssystem. Søknad om utsatt iverksetting av utreiseforbudet ble avslått av UDI den 2. november 2013. Vedtakene ble stadfestet av UNE den 10. desember 2013.

Ved stevning og begjæring om midlertidig forføyning den 29. januar 2014 til Oslo tingrett reiste A sak med påstand om at UNEs vedtak av 20. februar 2006 kjennes ugyldig, og at uttransportering ikke kan iverksettes før det foreligger rettskraftig dom. Staten innga tilsvar og påsto seg frifunnet, og at begjæringen om midlertidig forføyning ikke tas til følge.

Oslo tingrett avsa 20. juni 2014 dom med slik domsslutning:

I hovedsaken:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

2. A erstatter Staten v/Utlendingsnemnda sine sakskostnader med 82 950 - åttitotusennihundreogfemti - kroner, innen 14 - fjorten dager fra dommens forkynnelse.


I forføyningssaken:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.


For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett p.g.a. feil ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ankeforhandling er holdt 3. og 4. mars 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Den ankende part møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten var representert ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Vedtakene om avslag på asylsøknaden og etterfølgende begjæringer om omgjøring er ugyldige. Det samme gjelder utvisningsvedtaket. A har rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd, særlig alternativet i bokstav a. Etter omstendighetene har bokstav b liten selvstendig betydning. Subsidiært anføres at A har rett til oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

De sentrale vurderingstemaer er spørsmålet om hans forklaring om hendelsene i Rwanda er troverdig og hvilken risiko det vil være forbundet med retur. Ved prøving av forvaltningens skjønn er det ingen grunn for retten til å vise tilbakeholdenhet, jfr. Rt-2011-1481 (avsnitt 48).

As asylforklaring skal legges til grunn dersom den fremstår som «noenlunde sannsynlig». Staten har bevisbyrden. Det vises til Ot.prp.nr.75 (2006-07) om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold s. 414 og Rt-2011-1481 (avsnitt 42-46). A har medvirket til å opplyse saken så langt det har vært mulig og rimelig for ham. Han kan ikke bebreides for ikke å ha fremskaffet dokumentasjon for sin identitet. Det vises bl.a. til utlendingsloven § 83 andre ledd, siste punktum som fastslår at en utlending ikke kan pålegges å avklare sin identitet på en måte som kommer i konflikt med beskyttelsesbehovet.

Det foreligger ikke grunnlag for å reise tvil om As asylhistorie. Han har gitt en detaljert forklaring som han har fastholdt, uten selvmotsigelser eller endringer, gjennom de 12 årene saken har pågått.

UNEs og tingrettens bevisvurdering er uriktig. At det i tilgjengelig informasjon om forholdene i Rwanda rundt 2003 ikke finnes opplysninger om politiske drap og utlevering av lik til pårørende, er ikke avgjørende. Etter bevisføringen må det legges til grunn at det har forekommet slike overgrep. Det kan ikke forventes at alle hendelser vil bli registrert av uavhengige observatører og rapportert. Mørketall vil alltid forekomme. At broren ble drept etter valget og at liket ble utlevert, kan skyldes et generelt ønske fra makthavernes side om å skremme opposisjonen. Den feilaktige bevisvurderingen kan ha virket bestemmende på innholdet i de vedtak som er truffet, jfr. forvaltningsloven § 41.

A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse dersom han returneres til Rwanda. Frykten er reell, og det er tale om forfølgelse på politisk grunnlag som beskrevet i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jfr § 29 første ledd, bokstav a og b. Selv har han ikke vært politisk aktiv, men han har blitt tillagt politisk engasjement som følge av brorens handlinger. I denne sammenheng skal det opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt, jfr. utlendingsproposisjonen s. 88 og NOU 2004:20 om ny utlendingslov s. 118.

Legges As forklaring til grunn, foreligger vilkårene for asyl. Også på dette punkt foreligger uriktig bevisvurdering. A bedømmes som regimekritisk fordi han er blitt oppfattet som en motstander av RPF. Det er ikke bare profilerte personer som utsettes for forfølgelse på dette grunnlag. Det er bl.a. vist til rapporter fra Human Rights Watch (HRW) i 2014 om personer som har forsvunnet. Ved eventuell retur vil A komme i myndighetenes søkelys, og det er ikke avgjørende at han har vært lenge utenlands ettersom myndighetene i følge temanotat fra Landinfo i 2009 har god oversikt over og kontroll med innbyggerne. Risikoen for forfølgelse i form av fengsling i lengre tid, tortur, drap eller annen umenneskelig behandling er nærliggende og stor. Også i denne sammenheng er det lagt for stor vekt på at det er få kjente eksempler på at vanlige regimekritikere er blitt forfulgt.

Subsidiært anføres at A har rett til opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38 første ledd, jfr. andre ledd bokstav b og c. UNEs avslag er basert på feil faktum samtidig som vedtaket er sterkt urimelig. Som følge av hendelsene under folkemordet i 1994 og valget i 2003 er A påført en alvorlig psykisk lidelse i form av posttraumatisk stresslidelse, uavhengig av angst forbundet med eventuell retur. Dertil kommer at han har vært svært lenge i Norge, har lært seg norsk muntlig og skriftlig, skaffet seg arbeid og tilpasset seg samfunnet, studerer f.t. ved et universitet og har bygget seg opp en base av venner, samt et sosialt nettverk.

Det anføres også at utvisningsvedtaket er uforholdsmessig og dermed ugyldig, jfr. utlendingsloven § 70. Størrelsen av den boten A ble ilagt er beskjeden og illustrerer at overtredelsen ikke kan anses for alvorlig. Dertil kommer som påpekt hans langvarige opphold her i landet.

Det foreligger grunnlag for å ta begjæringen om midlertidig forføyning til følge. A har sannsynliggjort hovedkravet, og sikringsgrunn foreligger.

Det er nedlagt slik påstand:

I søksmålet:

1. Utlendingsnemndas vedtak datert 20. februar 2006, samt beslutning datert 16. desember 2013 om ikke å omgjøre vedtaket, er ugyldige.

2. Utlendingsnemndas vedtak om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem datert 10. desember 2013 er ugyldig.

3. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å erstatte A sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

I kravet om midlertidig forføyning:

1. A kan ikke uttransporteres for gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak datert 20. februar 2006 og etterfølgende beslutning datert 13. desember 2013 om ikke å omgjøre vedtaket, er rettskraftig avgjort.

2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å erstatte A sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.


Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, bestrider at de aktuelle vedtak er ugyldige, og har i hovedtrekk anført:

Rettens bedømmelse av saken skal skje på grunnlag av faktum slik de forelå på vedtakstidspunktet. Vedtak etter utlendingsloven § 28 kan i utgangspunktet prøves fullt ut, men retten bør utvise varsomhet ved prøving av UNEs landfaglige vurderinger, jfr. Rt-2011-1481 (avsnitt 48). Prøvingsretten er derimot begrenset i forhold til vedtak om oppholdstillatelse etter loven § 38, jfr. Rt-2012-1985 (avsnitt 142). Spørsmålet i denne forbindelse vil være om det er åpenbart urimelig å sende A tilbake til Rwanda.

Retten til asyl avhenger av faren for forfølgelse ved retur til Rwanda. Dette beror igjen på hva A opplevde før han forlot Rwanda og hvilken risiko han utsetter seg for ved retur. Når det gjelder førstnevnt spørsmål, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår den som noenlunde sannsynlig, men bare dersom søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig, jfr. Rt-2011-1481 (avsnitt 45). Asylsøkerens generelle troverdighet er dessuten et relevant moment. Dersom søkeren ikke fremstår som troverdig eller ikke har medvirket til å opplyse saken, kreves alminnelig sannsynlighetsovervekt for å legge hans forklaring til grunn. Tidsnære bevis skal tillegges størst betydning.

Etter statens syn er As troverdighet svekket i en slik grad at hans forklaring verken kan anses som overveiende eller noenlunde sannsynlig. Forklaringen er i strid med pålitelig informasjon om forholdene i Rwanda. Det foreligger ikke bekreftede rapporter om politisk motiverte drap i Rwanda i 2003, og drapet på broren er heller ikke i tråd med mønsteret som tegnes av politisk forfølgelse i Rwanda. Videre er det usannsynlig at A skal ha fått hente liket av broren, og det er ingen holdepunkter for at tantens død kan knyttes til A eller broren. Endelig har A ikke fremlagt noen form for dokumentasjon av egen identitet. Allerede i asylintervjuet ble han bedt om å fremskaffe slik dokumentasjon.

Staten er enig med den ankende part i at det ved vurderingen av risiko for forfølgelse ved eventuell retur til Rwanda gjelder en langt lavere bevisterskel enn sannsynlighetsovervekt. Det påpekes imidlertid at ikke enhver form for forfølgelse gir rett til beskyttelse etter utlendingsloven. Av NOU 2004:20 s. 415 fremgår f.eks. at mindre inngripende reaksjoner som å bli brakt inn til politiet for å bli løslatt, ulike former for diskriminering m.v. i utgangspunktet vil falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Det må dessuten være tale om en reell risiko, basert på en fremtidsrettet, objektiv vurdering.

Etter statens syn er den generelle sikkerhetssituasjonen i Rwanda ikke så utrygg at den kvalifiserer for asyl. Det er vist til Landinfos temanotat fra 2008 som bl.a. omhandler situasjonen for returnerte rwandiske asylsøkere, og til vitnet Neufeldts forklaring i retten. Avgjørende blir følgelig om det er en reell risiko for at A vil bli utsatt for forfølgelse på individuelt grunnlag. Staten bestrider at det foreligger noen slik risiko. Tilgjengelige opplysninger viser at myndighetenes interesse er begrenset til ledende og profilerte personer, som er i en posisjon der de kan påvirke befolkningen og utfordre myndighetene. A faller klart utenfor en slik gruppe. Han har ikke engasjert seg politisk, og han kan ikke forventes å opptre politisk aktivt i fremtiden. Det er heller ingen grunn til å anta at han vil bli utsatt for forfølgelse som følge av brorens aktiviteter i 2003, hans egen manglende støtte til PRF eller utstøtelsen fra «Fonds pour les Rescapes du Genocide» (FRG).

Det er ikke holdepunkter for å bedømme avslaget på søknaden om oppholdstillatelse på humanitært grunnlag for grovt eller åpenbart urimelig. Av utlendingsproposisjonen fra 2006-07 kap 75 fremgår at terskelen skal være høy for å gi opphold på dette grunnlag. Det må i tilfelle foreligge spesielle og tungtveiende individuelle forhold. Av utlendingsloven § 38 fjerde ledd fremgår for øvrig at det kan legges vekt på innvandringsregulerende hensyn, hensynet til konsekvens, likebehandling og respekt for lovens øvrige regler, jfr. Rt-2012-1985 (avsnitt 116-120) som sterkt betoner søkerens plikt til å forlate landet når det er gitt endelig avslag. Staten kan ikke se at det i dette tilfelle foreligger tungtveiende omstendigheter. A har ingen alvorlig psykisk lidelse, og han er ikke i en særlig sårbar situasjon. Riktignok har han vært lenge i Norge, men siden 2006 har oppholdet vært ulovlig.

Utvisningsvedtaket er ikke uforholdsmessig som angitt i utlendingsloven § 70 første ledd. Allmennpreventive hensyn og kontrollhensyn må tillegges stor vekt, jfr. Rt-2009-534 (avsnitt 49-51). As ulovlige arbeid over mange år og hans langvarige opphold på ulovlig grunnlag med stadige omgjøringsbegjæringer må anses som en grov overtredelse, uten hensyn til størrelsen av den bot han vedtok.

Det er ikke grunnlag for å ta begjæringen om midlertid forføyning til følge. A har ikke sannsynliggjort hovedkravet.

Det er nedlagt slik påstand:

I hovedsaken

1. Anken forkastes

2. Staten tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten

Midlertidig forføyning

1. Begjæring om midlertidig forføyning forkastes

2. Staten tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten

Lagmannsretten, som er kommet til samme resultat som tingretten, ser slik på saken:

Lagmannsretten konstaterer innledningsvis at saken, både hva angår faktum og de generelle rettslige spørsmål, står i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten. Ingen av partene har reist innvendinger av betydning mot tingrettens beskrivelse av de faktiske forhold eller forståelse av de aktuelle rettsregler. I utgangspunktet viser og slutter lagmannsretten seg derfor til det tingretten uttaler på disse punkter. Partenes uenighet er i første rekke knyttet til tingrettens vurdering og vektlegging av de faktiske og rettslige momenter.

A hevder at han har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Etter denne bestemmelsen skal søkeren anerkjennes som flyktning dersom han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning. I saken her er bare det siste alternativet aktuelt, idet ingen av de andre grunnlagene - heller ikke etnisitet eller religion - har vært påberopt. Lagmannsretten tilføyer at den ikke kan se at § 28 første ledd bokstav b har noen selvstendig betydning i denne saken.

Innholdet i begrepet «forfølgelse» er nærmere presisert i utlendingsloven § 29, som i første og annet ledd har følgende ordlyd:

For at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse i henhold til § 28 første ledd bokstav a, må de enten

a) enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel 15nr. 2 i den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950, eller

b) utgjøre flere forskjellige tiltak, herunder krenkelser av menneskerettigheter, som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen beskrevet i bokstav a.


Forfølgelse kan blant annet ta form av

a) fysisk eller psykisk vold, herunder seksualisert vold,

b) lovgivning og administrative, politimessige og judisielle tiltak, enten de er diskriminerende i seg selv eller praktiseres på en diskriminerende måte,

c) strafforfølgelse og straffullbyrdelse som er uforholdsmessig eller diskriminerende,

d) fravær av muligheten for rettslig overprøving når dette fører til straffer som er uforholdsmessige eller diskriminerende,

e) strafforfølgelse for å nekte militærtjeneste i en konflikt der slik tjeneste vil inkludere forbrytelser eller handlinger som nevnt i § 31første ledd, eller

f) handlinger som er rettet særskilt mot kjønn eller mot barn.


Med «forfølgelse» i lovens forstand siktes det til handlinger som «enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør[ ] en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter», jfr. § 29 første ledd bokstav a. Det følger av bestemmelsen at krenkelsen må være alvorlig. Dette kravet er nærmere omtalt i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 84:

Departementet vil bemerke at ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter vil utgjøre forfølgelse. (- - -). Det er heller ikke slik at enhver krenkelse av de ufravikelige menneskerettighetene etter EMK artikkel 15 nr. 2 (...), vil utgjøre forfølgelse.

Departementet støtter på denne bakgrunn utvalgets forslag om at man på samme måte som i EUs statusdirektiv, stiller krav til den aktuelle krenkelsens alvor.

Det vises for øvrig til at det fremgår av annet ledd at også flere tiltak, som ikke nødvendigvis må innebære krenkelser av menneskerettigheter, kan utgjøre forfølgelse så fremt disse samlet sett er så alvorlige at de berører livssituasjonen til et menneske på en måte som kan sammenlignes med de krenkelser som er nevnt i første ledd bokstav a.

Det følger videre av forarbeidene at mindre inngripende reaksjoner faller utenfor forfølgelsesbegrepet, jfr. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 415:

Forfølgelse kan arte seg som overgrep som for eksempel fengsling av en viss varighet, tortur eller andre trusler mot liv, helse eller den personlige frihet. Mindre inngripende reaksjoner som å bli brakt inn til politiet for så å bli løslatt, ulike former for diskriminering mv, vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Forhold som hver for seg ikke er alvorlig nok til å karakteriseres som forfølgelse kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse. Også diskriminering som gir alvorlig utslag for den det gjelder, som for eksempel på bakgrunn av etnisitet å bli utestengt fra livsnødvendige helsetjenester man er avhengig av eller hindret i muligheten til å livnære seg selv, vil etter omstendighetene kunne anses som forfølgelse.

Når det nærmere gjelder innholdet i forfølgelsesbegrepet, viser lagmannsretten også til Vevstad (red.) «Utlendingsloven med kommentarer» (2010) side 219-220:

Spørsmålet er (...) ikke først og fremst om en menneskerettighet vil bli krenket, men like mye i hvor stor grad og på hvilken måte. (...) Det kan (...) gi grunnlag for å trekke en grense mot krenkelser som normalt ikke er alvorlige nok til å kunne danne grunnlag for anerkjennelse som flyktning. Mindre inngripende reaksjoner fra statens side, som å bli arrestert uten saklig grunn for å bli løslatt, eller sporadisk diskriminering, vil falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Heller ikke kortvarige fengslinger uten reelt grunnlag vil rekke opp til terskelen «forfølgelse», med mindre søkeren i forbindelse med fengslingen også løper en fare for alvorlige fysiske overgrep.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at for eksempel arrest uten saklig grunn, kortvarige fengslinger uten alvorlige fysiske overgrep eller sporadisk diskriminering ikke er å anse som «forfølgelse» i lovens forstand. Når det gjelder hvor sterk forfølgelsesfaren må være før den er velbegrunnet i lovens forstand, fremgår det av Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 86 og side 88 at det er tilstrekkelig at risikoen er «reell», men det må være tale om mer enn en fjern mulighet. Det skal foretas en objektiv vurdering basert på de konkrete omstendigheter i saken.

Vurderingen må ta utgangspunkt i As forklaring om bakgrunnen for at han forlot Rwanda. Av Rt-2012-1481 (avsnitt 45)  (red.anm.: skal være Rt-2011-1481) fremgår at søkerens forklaring skal legges til grunn så langt den fremstår som «noenlunde sannsynlig og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig». I tillegg uttales at «[a]sylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning». Dersom søkeren ikke har medvirket som angitt og/eller hans generelle troverdig for øvrig er svekket i ikke ubetydelig grad, kreves alminnelig sannsynlighetsovervekt for å legge hans asylforklaring til grunn.

Med henvisning til punkter i hans forklaring som staten stiller seg tvilende til, gjør staten gjeldende at As generelle troverdighet er svekket. Staten har også reist spørsmål om A har gjort tilstrekkelig for å skaffe seg Id-dokumenter.

Lagmannsretten konstaterer at A har forklart seg konsistent gjennom hele asylprosessen som nå har pågått i snart 12 år. Rett nok har han utdypet enkelte punkter i sin opprinnelige asylforklaring, og det er også kommet til en forklaring om en tante som skal ha blitt drept etter at han forlot landet. Direkte motsigelser eller endring på vesentlige punkter er det imidlertid ikke tale om.

Lagmannsretten er likevel enig i at det kan reises spørsmål om hans troverdighet og identitet. Hva angår manglende Id-dokumenter, ble det allerede i asylintervjuet den 19. september 2003 konstatert at A møtte uten pass eller andre dokumenter som kunne bekrefte hans identitet. Ifølge A hadde han hatt et Id-kort i hjemlandet, men dette hadde blitt beslaglagt av myndighetene, og han opplyste at han ikke kunne fremskaffe noen dokumenter «nå». For lagmannsretten har han forklart at han ikke har kontakter i Rwanda som kan hjelpe ham med å fremskaffe dokumentasjon. Videre har han unnlatt å oppsøke nærmeste ambassade, som skal ligge i Stockholm, av frykt for hva han derved vil risikere.

I det dokumenterte bevismaterialet har lagmannsretten ikke funnet noe som tyder på at myndighetene noen gang uttrykkelig har reist spørsmål om As identitet, eller pålagt eller oppfordret ham til å dokumentere sin identitet. Lagmannsretten har i tillegg ikke nærmere opplysninger om hva han kan utsette seg for ved å oppsøke en rwandisk ambassade, og viser i den forbindelse til bestemmelsen i utlendingsloven § 83 andre ledd, siste punktum. Enkelte punkter i hans asylforklaring kommer retten tilbake til nedenfor. Retten kan imidlertid ikke se at man her står overfor en situasjon der det kan reises så alvorlige innvendinger mot A at bedømmelse av hans asylforklaring bør fravikes i hans disfavør. I utgangspunktet legger lagmannsretten følgelig hans forklaring til grunn for bedømmelsen av de vedtak som står til prøving.

A har forklart at han er medlem av organisasjonen Jehovas Vitner, og at han aldri har drevet noen form for politisk virksomhet. Så vidt lagmannsretten kjenner til har han aldri fremstått som direkte regimekritisk, innehatt roller eller posisjon egnet til å utfordre regimet eller på noen måte markert seg som opposisjonell, verken i Rwanda eller i den tiden han har vært i Norge. Det er heller ingen ting som tyder på at han vil gå inn i noen slike aktiviteter ved eventuell retur til Rwanda. Hans bakgrunn som tutsi har aldri vært noe poeng i saken.

A mener imidlertid at RPF og dermed regimet har oppfattet, og vil oppfatte, ham som kritisk til regimet og dermed anse ham som en brysom person som myndighetene kan møte med fengsling, tortur og eventuelt drap. Dette bygger på hans brors aktiviteter under valget i 2003, hans manglende støtteerklæring til RPF, utstøtelse fra FRG som han mener har tilknytning til regimet, drapet på broren og hans egne opplevelser med det militære i dagene før han forlot Rwanda. Under ankeforhandlingen har han også trukket frem sin motvilje mot å vitne for en slags folkedomstol (Gacaca) som ble benyttet i forbindelse med rettsoppgjøret etter folkemordet. Han har videre fortalt om en hendelse med en tante som ble drept for noen år siden etter at hun hadde forsøkt å registrere en eiendom i hans navn og måtte oppgi navn på alle hans slektninger, bl.a. den drepte brorens.

Det springende punkt i saken blir dermed om A, basert på hans egen forklaring, risikerer slik forfølgelse som angitt i utlendingsloven § 29.

Ut fra bevisføringen under ankeforhandlingen om forholdene i Rwanda, legger lagmannsretten til grunn at Rwanda ikke er en rettsstat i vår forståelse av begrepet. I årene etter folkemordet i 1994 skal imidlertid en god del internasjonale observatører ha fulgt med i utviklingen, og jevnlig beskrevet forholdene i rapporter. Spesielt skal Human Rights Watch (HRW) ha vært aktiv. I slike rapporter gis det opplysninger om vanskelige arbeidsforhold rent generelt for politisk opposisjonelle, flere tilfelle der mennesker har forsvunnet for aldri å dukke opp igjen, og vilkårlige overgrep. De kjente tilfelle gjelder helst profilerte personer med muligheter for å utfordre regimet, f.eks. politiske ledere på et visst nivå eller personer med tilknytning til media. Myndighetene skal være særlig opptatt av å kontrollere personer eller grupper som anklages for «divisjonisme» - d.v.s. organisasjoner som søker å sette folkegrupper opp mot hverandre eller å splitte opp landet. I hvilken utstrekning alvorlige overgrep er et utslag av myndighetenes bevisste politikk eller initieres og utføres av maktpersoner på lokalt plan, fremstår som uklart.

Den ankende part har ikke uttrykkelig gjort gjeldende at asylsøkere som tvangsreturneres til Rwanda i alminnelighet utsettes for forfølgelse i utlendingslovens forstand. Lagmannsretten er av samme oppfatning, og nøyer seg med å vise til det tingretten uttaler i dommen s. 10 om den generelle faren ved retur.

For så vidt angår As spesielle situasjon ved retur, peker lagmannsretten innledningsvis på at hans forklaring er lite spesifikk og konkret med tanke på å underbygge at det som skjedde i forbindelse med valget i 2003 var et utslag av mer målrettet forfølgelse fra regimets side. Valgkampen varte bare en drøy måned, og det er ikke fremkommet opplysninger om at broren var engasjert i nevneverdig politisk aktivitet i tiden forut, eller at han hadde noen spesiell fremtredende rolle som støttespiller for den omtalte opposisjonspolitiker. At han ble arrestert og drept av militære etter at valget var avholdt, og at drapet ikke er omtalt i noen av de kjente rapporter fra utenforstående rapportører, er heller ikke egnet til å underbygge at drapet var politisk motivert. Retten tilføyer i denne sammenheng at disse hendelser skal ha skjedd i Kigali, hovedstaden i Rwanda, eventuelt i det omliggende distrikt. Den omstendighet at brorens lik faktisk ble utlevert, i motsetning til hva som oftest er tilfelle når mer profilerte personer forsvinner, trekker etter rettens syn i samme retning.

Retten legger mindre vekt på det A har forklart om manglende støtteerklæring til RPF, utstøtelsen fra FRG og uvilje mot å vitne for folkedomstolen, selv om RPF fortsatt sitter med regjeringsmakten og den presidenten som ble valgt i 2003 er den samme i dag. Så vidt retten forstår begrunnet A sin holdning ved å vise til medlemskap i Jehovas Vitner, og det er ikke opplysninger om at personer med tilknytning til denne organisasjonen i alminnelighet utsettes for forfølgelse. Tilknytning mellom RPF og FRG, som skal være en hjelpeorganisasjon for ofre etter folkemordet, er ikke nærmere underbygget. Selv om uttrykkelig støtte til RPF kan medføre fordeler, er det ikke holdepunkter for at manglende støtte er et problem, jfr. forklaring fra Landinfo om at opposisjonspartier i prinsippet er tillatt.

Lagmannsretten legger videre ingen særlig vekt på det som omtales som drap på en tante i de senere år. A har forklart at han er blitt oppmerksom på denne hendelsen via Internett, og det er for øvrig bare fremlagt noen udokumenterte bilder av en skadet/død kvinne, som ikke uten videre kan knyttes til A.

De hendelser som asylsøknaden begrunnes med skjedde for snart 12 år siden. Ses dette i sammenheng med uklarheten mellom hendelsene og forfølgelse fra myndighetenes side, As lite profilerte situasjon frem til han forlot Rwanda og ikke minst en forutsetning om at han ikke vil utsette seg for aktiviteter som kan påkalle myndighetenes oppmerksomhet, finner lagmannsretten at han ikke risikerer forfølgelse i utlendingslovens forstand ved eventuell tvangsretur. Vilkårene for beskyttelse er dermed ikke til stede, og avslaget på asylsøknaden og de senere omgjøringsbegjæringer er dermed ikke ugyldige.

Subsidiært har den ankende part påstått rett til oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38 første ledd, spesielt alternativene i bokstavene b og c. For oppholdstillatelse på dette grunnlag kreves «sterke menneskelig hensyn» eller «særlig tilknytning til riket». Alternativet i bokstav b omfatter tilfelle der det foreligger «tvingende helsemessige forhold som gjør at utlendingen har behov for opphold i riket». Alternativet i bokstav c forutsetter at det foreligger «sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen som gjør at utlendingen har behov for opphold i riket». I § 38 tredje ledd angis at det kan legges vekt på «innvandringsregulerende hensyn», herunder hensynet til konsekvenser, kontroll og respekt for lovens øvrige regler. Av forarbeidene fremgår at terskelen for å gi opphold på dette grunnlag skal være høy. Selv om lovens vilkår for innvilgelse foreligger, vil det være opp til forvaltningens skjønn å bestemme om oppholdstillatelse skal gis.

Den ankende part har anført at han har helseproblemer i form av en alvorlig sinnslidelse. Det er vist til tre legeuttalelser i tiden fra 2008 til 2013. Disse viser at han ved en anledning har fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse og at han i perioder har vært deprimert og blitt medisinert. I asylintervjuet i 2003 uttalte han at han «var ved god helse». Senere opplysninger om hans fungering under årene i Norge bærer ikke preg av noen alvorlig sinnslidelse. Det samme gjelder hans fremtreden under ankeforhandlingen.

Det eneste som etter lagmannsrettens syn eventuelt skulle kunne begrunne oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, er hans meget lange botid i Norge. Men dette momentet har mindre betydning ettersom han allerede i 2006 fikk avslag på søknaden med klar beskjed om at han verken hadde rett til arbeid eller videre opphold i Norge, jfr. bl.a. Rt-2012-1985 (avsnitt 116-122). Dette standpunkt har myndighetene fastholdt konsekvent og med jevne mellom etter å ha mottatt 11 begjæringer om omgjøring. Etter 2006 kan A aldri ha vært i tvil om at han oppholdt seg ulovlig her i landet. Når dette sammenholdes med at A er enslig og etter forholdene må anses som relativt velutdannet og ressurssterk, har lagmannsretten intet grunnlag for å underkjenne UNEs avslag.

Den ankende part har endelig reist innsigelse mot utvisningsvedtaket etter utlendingsloven § 66 første ledd. Det bestrides ikke at lovens vilkår for utvisning er til stede, men det anføres med henvisning til § 70 at utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak.

Lagmannsretten kan ikke se at utvisning i dette tilfelle vil ramme A på noen uforholdsmessig måte. Bortsett fra at han har vært lenge i Norge, foreligger det ikke omstendigheter som med tyngde taler for at han bør få forbli her i landet. Hensyn til barn eller familiemedlemmer i Norge gjør seg ikke gjeldende. Han har heller ikke noen annen tilknytning til personer her i landet. Betydningen av det langvarige oppholdet svekkes sterkt av at dette siden 2006 har vært ulovlig. Størrelsen av den boten han har vedtatt er i denne forbindelse av underordnet betydning - jfr. Rt-2009-534 (avsnitt 49-51) - i forhold til de kontrollhensyn og allmennpreventive hensyn som gjør seg gjeldende. Som Høyesterett påpeker i denne dommen, bygger systemet etter utlendingsloven på tillit slik at myndighetene i stor grad må basere sin kontroll på at utlendingen forholder seg lojalt til loven og de vedtak som treffes i medhold av loven.

Etter dette forkastes anken for så vidt angår vedtakene etter utlendingsloven.

Med det resultat og begrunnelse lagmannsretten er kommet til, er det ikke grunnlag for å ta begjæringen om midlertidig forføyning til følge. Hovedkravet er ikke sannsynliggjort, og det foreligger heller ikke sikringsgrunn etter tvisteloven § 34-2 andre ledd.

Staten v/UNE har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine nødvendige sakskostnader i forbindelse med ankebehandlingen. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis for kostnadsansvaret, jfr. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Avgjørelsen har ikke budt på tvil, saken har ikke reist spørsmål av prinsipiell interesse og retten kan ikke se at A hadde god grunn til å bringe den inn for domstolene. At saken er av velferdsmessig betydning for A, kan etter forholdene ikke tillegges utslagsgivende betydning, jfr. Rt-2012-209 (avsnitt 17).

Statens prosessfullmektig har innlevert kostnadsoppgave for lagmannsretten med krav om at den ankende part skal dekke kr 98.750 i salær til prosessfullmektigen, tillagt utgifter med kr 8.616, 48, begge deler inkludert merverdiavgift, til sammen kr 107.366,48.

Det er ikke fremkommet merknader til oppgaven. Lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendige og tilkjenner dekning med kr 107.366,48. Retten finner ikke grunn til å foreta noen fordeling av kostnadene på hovedsaken og forføyningssaken. Beløpet legges i sin helhet til hovedsaken i det den delen som eventuelt kan knyttes til forføyningssaken, må antas å være helt bagatellmessig.

Det foreligger ingen grunn til å endre tingrettens kostnadsavgjørelse, heller ikke å frita for eller nedsette ansvaret for kostnadene ved behandlingen i første instans.

Dommen er enstemmig

Domsslutning

I. I hovedsaken:

1. Anken forkastes.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 107.366,48 - etthundreogsjutusentrehundreogsekstiseks kroner og førtiåtte øre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen.

II. I saken om midlertidig forføyning:

Begjæringen tas ikke til følge.

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-161619 Beskyttelse/asyl. Forfølgelsesbegrepet. Rwanda. (08.04.2015)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om en mann fra Rwanda kunne anses forfulgt i utlendingslovens forstand på grunn av blant annet tillagt politisk aktivitet. Lagmannsretten kom til at det ikke forelå noen reeell fare for forfølgelse vet retur. Det var heller ikke grunnlag for opphold på humanitært grunnlag da han siden 2006 hadde ulovlig opphold, og han hadde heller ingen særlig tilknytning til personer her.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo