Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-163199
Dokumentdato : 03.07.2015

Søknad om asyl på grunn av konvertering. Ikke noenlunde sannsynlig at søkeren hadde konvertert til kristendommen. Somalia.

Mann fra Somalia fikk ikke medhold i at UNEs avslag på asyl var ugyldig. I likhet med tingretten kom lagmannsretten til at det ikke var noenlunde sannsynlig at han hadde konvertert fra islam til kristendom.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl og senere beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket. Hovedspørsmålet i saken er om søkeren, som er somalisk statsborger, har krav på asyl fordi han under sitt opphold i Norge har konvertert fra islam til kristendom.

Sakens bakgrunn

A er født 0.0.1982 og er somalisk statsborger. Han har opplyst at han er oppvokst i X i Gego-provinsen, sør-vest i landet, med foreldre og én søster. Faren og søsteren er døde, mens moren bor i Somalia. Han har videre opplyst at han var gift med en kvinne fra Somalia som han ble skilt fra i 2011. De hadde ingen barn.

A kom til Norge og søkte asyl den 26. januar 2010. Han var uten pass eller andre reisedokumenter som kunne bekrefte oppgitt identitet. Som grunnlag for asyl opplyste han at han fryktet å bli drept av al-Shabaab. I korte trekk fortalte han at han hadde flyttet fra Gego til Kismayo, sør i landet, i 2001. Der drev han en butikk hvor han blant annet solgte sigaretter. I februar 2009 hadde al-Shabaab kommet til butikken, og sa at han måtte slutte å selge sigaretter, noe han valgte å rette seg etter. Et par måneder senere ble han igjen oppsøkt av al-Shabaab fordi han ikke hadde stengt butikken under bønnetiden. Når han da spurte om det var til al-Shabaab eller til Allah han skulle be, ble han fengslet. Etter litt under tre måneder ble han løslatt fordi noen naboer bestakk al-Shabaab. Al-Shabaab fortsatte å holde ham under oppsyn, og den 1. november 2010 så han noen menn utenfor butikken. Han ble redd og låste butikken selv om det var en kvinne inne i butikken. Omtrent en time senere kom en gutt og fortalte at al-Shabaab skulle få ham steinet for utroskap fordi han hadde hatt sex med en dame i butikken samtidig som han var gift. Han flyktet fra Kismayo samme kveld, og han kom seg til Nairobi i Kenya. Her fikk han hjelp av klanen sin, blant annet skaffet de ham penger, slik at han kunne reise til Norge.

Den 16. oktober 2010 avslo Utlendingsdirektoratet (UDI) søknaden om asyl. UDI mente at A ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort en velbegrunnet frykt for forfølgelse som kunne knyttes til en eller flere av forfølgelsesgrunnene som nevnt i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. UDI fant heller ikke at den generelle sikkerhetssituasjonen i Sør-Somalia ga grunnlag for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, eller at vilkårene for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38, var oppfylt.

A klaget på vedtaket, og den 9. januar 2013 traff Utlendingsnemnda (UNE) vedtak der klagen ikke ble tatt til følge. UNE sluttet seg i det vesentlige til UDIs vedtak og begrunnelse, og uttalte i tillegg:

UNE har merket seg anførselen i klageomgangen om at klageren ikke praktiserer en muslimsk livsstil og at dette kan utsette ham for fare ved retur. Det bemerkes at dette tradisjonelt ikke har vært en aktuell problemstilling i det somaliske samfunnet. Denne type problemstilling gjør seg i all hovedsak gjeldende i al-Shabaab kontrollerte områder. Som nevnt er ikke Kismayo lenger kontrollert av al-Shabaab.

I brev 8. februar 2013 fra advokat Thomassen ble det fremmet begjæring om omgjøring. Det ble anført at det faktum at A ikke er praktiserende muslim var mer omfattende enn det som var kommet fram i tidligere, og at han «må anses mer eller mindre konvertert». UNE besluttet 4. juli 2013 ikke å ta begjæringen om omgjøring til følge. Etter UNEs vurdering var ikke A en reell konvertitt.

A innga stevning til Oslo tingrett den 20. november 2013. I tilsvar fra staten v/UNE ble det anført at stevningen inneholdt et nytt asylgrunnlag idet A hadde anført at han nå hadde konvertert til kristendommen. I tråd med praksis valgte UNE å behandle prosessvarslet som en omgjøringsbegjæring. Saken ble behandlet i nemndsmøte med en nemndsleder og to nemndsmedlemmer. A møtte sammen med sin advokat og forklarte seg. UNE besluttet 13. februar 2014 enstemmig ikke å ta begjæringen om omgjøring til følge. Det var dissens i spørsmålet om A var reell konvertitt, men enstemmighet om at han ikke kunne anses som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a) eller b). Vilkårene etter § 38 ble heller ikke ansett oppfylt.

Oslo tingrett avsa 18. juni 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved UNE frifinnes.
  2. A dømmes til å erstatte Staten ved UNEs sakskostnader med kr 70 600 - kronersyttitusensekshundre.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 11. og 12. juni 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. For staten v/UNE møtte prosessfullmektigen sammen med førstekonsulent Anne Kristine Johannson Larsen. Det ble avhørt seks vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Partenes anførsler

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Tingretten har foretatt en uriktig bevisbedømmelse. UNE har lagt feil faktum til grunn og foretatt uriktige vurderinger. Feilene har virket bestemmende på vedtaket og senere beslutninger, og avgjørelsene må derfor anses ugyldige.

Prinsipalt anføres at A har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Han er en reell konvertitt, og som kristen vil han ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Somalia.

As konvertering er troverdig. Han forlot Somalia som en ikke praktiserende muslim, og allerede som flyktning i Kenya ble han interessert i kristendommen. Helt fra han kom til Norge har han vært en meget søkende kristen, hans deltakelse i kristne aktiviteter har vært betydelig ut fra det en kan forvente fra en som har konvertert, og han har konsekvent praktisert et kristent liv. Han erkjenner at hans kunnskap om kristendommen er mangelfull, men det kan ikke forventes mer ut fra hans forutsetninger på beslutningstidspunktet.

Hans troverdighet styrkes fordi han har ofret så mye for å bli kristen. Som kristen somalier er han blitt utstøtt og isolert fra det somaliske miljøet i Norge, og han har mottatt trusler.

At han har en sann og oppriktig kristen tro, bekreftes av hans kristne venner.

Det foreligger etterfølgende omstendigheter som kaster lys over konvertittspørsmålet. A ble innlagt på psykiatrisk akuttmottak etter at han hadde forklart seg i nemndsmøtet, han tok bibelskolen i 2014/2015, han ble døpt 12. juni 2014, og han har flyttet til Y hvor han lever i et kristent miljø og jevnlig går i gudstjenester.

Som kristen vil han bli utsatt for forfølgelse i Somalia fra al-Shabaab, egen klan og familie. Han kan ikke henvises til å unnlate å praktisere for ikke å risikere reaksjoner, jf. Rt-2012-494. Under alle omstendigheter vil det være umulig for A å la være å leve som kristen. Al-shabaab har registrert hans flukt og forhistorie. Han vil motta trusler, han vil bli slått og torturert og i verste fall drept. Det rapporteres jevnlig om drap av kristne, også utenfor de områdene som kontrolleres av al-Shabaab.

Subsidiært anføres at selv om A ikke anses å være konvertitt, står han likevel i en reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Han har eksponert seg som kristen i Norge.

Det er lagt ned slik påstand:

  1. UNEs vedtak av 9. januar 2013 og beslutninger av 4. juli 2013 og 13. februar 2014 er ugyldige.
  2. Staten ved UNE dømmes til å betale saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er korrekt. UNEs avgjørelser bygger på riktig faktum, bevisvurdering og rettsanvendelse.

Domstolen har full prøvelsesrett, men retten bør likevel være tilbakeholden med å sette til side utlendingsforvaltningens landfaglige vurderinger. Det lempede beviskravet «noenlunde sannsynlig» i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a kommer ikke til anvendelse når konverteringen skal ha skjedd etter at søker kom til Norge; subjektiv sur place-aktivitet.

A hadde ikke konvertert til kristendommen på det tidspunkt UNE traff den siste omgjøringsbeslutningen. Hans kristne aktiviteter siden han kom til Norge har vært beskjedne, han har liten kunnskap om kristendommen, og hans refleksjoner om konverteringen er mangelfulle. Det har vært en gradvis utvikling i hans anførsler etter UDIs vedtak, og at han hadde konvertert ble først påberopt etter UNEs avslag på asylsøknaden.

Retten må være forsiktig med å legge for stor vekt på forklaringer fra vitner som har binding til en part, og forklaringer fra prester og andre fra kristne miljøer om konvertering.

Selv om A anses for å være konvertitt, foreligger det ikke en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Somalia. Det må legges til grunn at A, som i Norge, ikke ønsker å fremstå som kristen utad, og at han ikke vil misjonere i Somalia. Konvertitter står ikke i en generell fare for å bli forfulgt i Kismayo der al-Shabaab ikke lenger har kontrollen. Han kan derfor leve et relativt anonymt liv der uten fare for å bli forfulgt.

Når det gjelder vilkårene i § 28 første ledd bokstav b), anfører staten at den generelle sikkerhetssituasjonen i Kismayo ikke tilser at det er noe ved A som gjør at han står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Det er lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens begrunnelse.

Hovedspørsmålet i saken er om A har krav på asyl i Norge i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a fordi han har konvertert fra islam til kristendommen.

Domstolen har full prøvelsesrett, men lagmannsretten er enig med staten i at domstolen bør vise tilbakeholdenhet ved prøving av UNEs landfaglige vurderinger. Gyldighetsvurderingen skal basere seg på faktum på avgjørelsestidspunktet, dvs. 13. februar 2014 som er dato for siste omgjøringsbeslutning. Retten kan likevel ta hensyn til nye bevis dersom disse kaster lys over den faktiske situasjonen på avgjørelsestidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81.

I Rt-2011-1481 avsnitt 45 og 46 har Høyesterett oppsummert beviskravet ved vurderingen etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a slik:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Det er således tilstrekkelig at det anførte asylgrunnlaget fremstår som «noenlunde sannsynlig». Begrunnelsen for det lempede beviskravet er dels den vanskelige bevissituasjonen en asylsøker ofte er i og dels konsekvensene av en uriktig avgjørelse.

Staten har anført at det lempede beviskravet ikke kommer til anvendelse når konverteringen skal ha skjedd etter at søker kom til Norge; subjektiv sur place-aktivitet. Det vises til at de hensyn som begrunner en lavere terskel ikke foreligger i samme grad når det er tale om å vurdere egne handlinger i Norge. Videre vises det til at det er en særregel i utlendingsloven § 28 fjerde ledd for denne sakstypen som tilsier at alminnelige beviskrav gjelder.

Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til denne anførselen fordi lagmannsretten er kommet til at det ikke er noenlunde sannsynlig at A er en reell konvertitt.

I samsvar med praksis i mange tilsvarende saker som har vært behandlet for domstolene, finner lagmannsretten veiledning for bevisvurderingen i UNHCRs retningslinjer «GUIDELINES ON INTERNATIONAL PROTECTION: Religion-Based refugee Claims under Article 1A(2) of the 1951 Convention and/or the 1967 Protocol relating to the Status of Refugees». Bevisvurderingen i saker hvor asylsøkeren konverterer etter at han har forlatt hjemlandet og konvertering anføres som grunnlag for et sur place krav, er omhandlet i retningslinjene punkt III c punkt 34 og 35:

34. Where individuals convert after their departure from the country of origin, this may have the effect of creating a sur place claim. In such situations, particular credibility concerns tend to arise and a rigorous and in depth examination of the circumstances and genuineness of the conversion will be necessary. Issues which the decision-maker will need to assess include the nature of and connection between any religious convictions held in the country of origin and those now held, any disaffection with the religion held in the country of origin, for instance, because of its position on gender issues or sexual orientation, how the claimant came to know about the new religion in the country of asylum, his or her experience of this religion, his or her mental state and the existence of corroborating evidence regarding involvement in and membership of the new religion.

35. Both the specific circumstances in the country of asylum and the individual case may justify additional probing into particular claims. Where, for example, systematic and organised conversions are carried out by local religious groups in the country of asylum for the purposes of accessing resettlement options, and/or where «coaching» or «mentoring» of claimants is commonplace, testing of knowledge is of limited value. Rather, the interviewer needs to ask open questions and try to elicit the motivations for conversion and what effect the conversion has had on the claimant's life. (...).

Retningslinjene gir anvisning på en streng og inngående undersøkelse av omstendighetene rundt konverteringen og om denne er genuin. Konverteringen må vurderes både på bakgrunn av religion og kultur i opprinnelseslandet, jf. punkt 34, og spesielle omstendigheter i asyllandet, jf. punkt 35. Kunnskap om den nye religionen og deltakelse i religiøs aktivitet er relevante momenter, men det er særlig fremhevet som sentralt å klarlegge asylsøkerens motiver for konverteringen og hvilke virkninger denne har hatt for hans liv, jf. punkt 35.

Under ankeforhandlingen har førsteamanuensis Frank Ole Thoresen og landrådgiver Dag Petterson redegjort for religion og kultur i Somalia. Begge fortalte om en fellesskapskultur der familien og klanen er det sentrale. Islam gjennomsyrer denne felleskapskulturen, herunder lovgivning, rettsvesen, politikk og familieliv. Islam regulerer den enkelte borgers liv. Tilnærmet 100 prosent av somalierne er muslimer. Den enkeltes religion og trosutøvelse er ikke et individuelt anliggende, men bestemmende for klanens anseelse og posisjon. For de aller fleste somaliere vil det være en helt fremmed tanke å skulle konvertere. Det ville kunne ha alvorlige strafferettslige, sivilrettslige og sosiale konsekvenser, og klanen vil oppleve et tap av ære og en skam de vanskelig kan leve med. Konvertitten vil bli forfulgt av sin egen familie og klan, og holder han på sin tro vil han bli utstøtt og i verste fall drept.

Dette er et viktig bakteppe når retten skal vurdere konkret om en står overfor en reell konvertering fra islam til kristendom.

Lagmannsretten går etter dette over på den konkret bevisvurderingen:

Når det gjelder As religiøse aktiviteter fram til siste omgjøringsvedtak og hans kunnskap om kristendommen skriver tingretten:

Han har forklart at han i liten grad var praktiserende muslim mens han bodde i Somalia. Han overholdt ikke Ramadan og gikk bare til bønn noen ganger. Han flyktet fra Somalia i november 2009 for å komme unna al-Shabaab, som hadde oppsøkt ham bl.a. fordi han ikke holdt butikken sin stengt i bønnetiden. Da han kom til Nairobi i Kenya, ble han introdusert for kristendommen av en kristen kenyaner av somalisk opprinnelse. Han hadde lenge vært på søken etter noe annet enn islam, men i hjemlandet var det ikke rom for kritiske spørsmål. De møttes et par ganger, han fikk en brosjyre om kristendommen og vedkommende leste bibelen for ham.

Etter at han kom til Norge i 2010 deltok han i pal-talk-gruppen «Only way to Jesus» og Facebook-gruppen «Somali Christian Family», som nå er stengt. På nettet fikk han kontakt med B, en kristen somalier. De møttes jevnlig, snakket om religiøse spørsmål, ba og leste bibelen sammen. Han ble også introdusert for andre kristne. De gikk i kirken sammen et par ganger. Etter at han i 2014 flyttet til Y der B bor, går de i kirken hver søndag.

I 2011 kom han i kontakt med KIA (Kristent Interkulturelt Arbeid) og regionsleder Tor Øyvind Sandaker. KIA er en kristen organisasjon som bl.a. jobber for mer flerkulturelt fellesskap mellom alle mennesker i Norge, uavhengig av kulturell bakgrunn, språk eller religion. De arrangerer bl.a. norskundervisning, felles møter, leir m.m og arbeider for å skape større forståelse blant nordmenn for asylsøkere og deres situasjon.

I regi av KIA deltok A på en 3-dagers kristen leir i 2011, og Sandaker skaffet ham en somalisk bibel. I etterkant har de hatt kontakt pr. telefon og sms, og Sandaker har gitt ham noe bibelundervisning.

Fra omkring høsten 2012 deltok A i en gruppe for konvertitter som møttes ukentlig for bibelundervisning. A deltok i ca. 10 møter over 2 ½ måned, men har forklart at han sluttet pga. uregelmessig arbeidstid. Julen 2013 feiret han sammen med andre somaliske konvertitter. Retten har oppfattet det slik at de har utviklet en gruppe på 11 personer, som har planer om å møtes jevnlig til bønn, sosialt fellesskap og samtaler om bibelen. Etter det retten har fått opplyst finnes bare et lignende kristent fellesskap for somaliere i Europa.

A begynte dåpsundervisning i januar 2014, og fikk 1-2 undervisningstimer før UNE fattet sin beslutning i februar 2014. Pga. sykdom etter vedtaket kom undervisningen først i gang igjen etter påske. Planen er etter hva retten forstår, at han skal la seg døpe den 15. juni i år.

Hans kristne aktiviteter gjennom mer enn 4 år har vært relativt beskjedne. Det ville etter rettens syn vært naturlig å være mer oppsøkende og aktiv i kristne fora når han i lang tid har vært på søken.

Retten har vurdert dette skyldes frykt for sanksjoner fra andre somaliere. A har forklart at han har opplevd ubehageligheter og har beskrevet to episoder. Den ene gangen ble stemmen hans ble gjenkjent på pal-talk og den andre gangen kjente en venn av hans onkel ham igjen da han gikk inn i Sund kirke. Ved begge anledninger sa de ubehagelige ting til ham. Retten stiller spørsmål ved troverdigheten av disse opplysningene. Det virker svært lite sannsynlig at stemmen hans ble gjenkjent av en annen person som tilfeldigvis var på samme chatteside som ham. Det virker heller ikke sannsynlig at en person som kjenner hans onkel i Somalia ved en tilfeldighet var på samme tid og sted som A.

På den annen side kan retten naturligvis ikke utelukke at frykten hans har satt en demper på aktivitetene. For som redegjort for over, må det legges til grunn at konvertitter risikerer sanksjoner ikke bare ved retur til Somalia, men også fra det somaliske miljøet i Norge.

Retten antar at frykten derimot har gjort at han har søkt etter kunnskap andre steder enn i et åpent kristent fellesskap. Det er imidlertid påfallende hvor lite kunnskap han har etter 4 år. I sin forklaring for nemnda kjente han verken til nattverd, treenigheten eller sammenhengen mellom synd og frelse. På spørsmål om hvordan han feiret jul, svarte han at «julefeiringen i Etiopia er ulik feiringen i Norge. Det er forskjell på hvordan kristne feirer jul. Hun viste til at han hadde feiret jul i Stavanger, og nevnte Maria og Jacob.»

Under hovedforhandlingen oppga han at han var protestant, men uten å vite hvorfor, og var ikke kjent med at det er to andre hovedretningene innen kristendommen - katolisisme og den ortodokse kirke.

Retten understreker at kjennskap til kristendommen ikke nødvendigvis er avgjørende for vurderingen, fordi religiøs omvendelse er en individuell opplevelse, som kan skje på flere måter. Den kan være resultat av en kortere eller lengre refleksjon eller en plutselig sjelsettende opplevelse. Hvorvidt overbevisningen er skjedd med basis i kunnskap, kultur, psykologiske eller andre forhold vil antagelig variere. Felles for dem er en indre overbevisning som ikke nødvendigvis er objektivt konstaterbar.

For A, som har forklart at konverteringen har vært resultatet av en nokså langvarig søken etter at han stilte kritiske spørsmål til islam, skulle man tro at bekjennelsen i hvert fall til en viss grad var basert på kunnskap. Hans manglende kjennskap til helt fundamentale sider ved kristendommen er derfor en indikasjon for at konverteringen ikke er reell.

Lagmannsretten kan i det vesentlige slutte seg til det tingretten skriver her. Bevisførselen i lagmannsretten har ikke tilført saken noe nytt av interesse på dette punkt. Lagmannsretten er enig med tingretten i at As kristelige aktiviteter har vært relativt beskjedne, og at hans manglende kjennskap til kristendommen er en indikasjon på at konverteringen ikke er reell.

Lagmannsretten er også enig med tingretten i at As refleksjoner om hva gudstro betyr for ham, hva konverteringen og forskjellen mellom islam og kristendommen innebærer for ham og hvilke konsekvenser det får for ham, hans familie og klan, er viktigere enn hvor mye han deltok i kristelige aktiviteter og hans kunnskap om kristendommen. Som nevnt ovenfor gjennomsyrer Islam det somaliske samfunn. En konvertering fra Islam til kristendommen vil innebære et fullstendig brudd med familie, klan og den kulturen han har vært en del av. På denne bakgrunn må en kunne forvente at A har reflektert over motivene for sin konvertering og hvilke virkninger denne vil få for ham selv og hans familie og klan.

Vitner i saken har beskrevet A som søkende og reflekterende. Etter lagmannsrettens syn er det bemerkelsesverdig og vanskelig å forstå at han verken i nemndsmøtet, i tingretten eller i lagmannsretten har kunnet reflektere nærmere over hva konverteringen faktisk vil innebære for hans egen fremtid, familien og klanen ut over at han selv frykter for represalier.

Den eneste gjenlevende slektning i familien er hans mor. Om henne forteller han at hun bor i Somalia, og at hun på sine eldre dager er blitt svært religiøs. For å skåne henne, har han ikke fortalt at han har konvertert. Han vet lite om moren, og han synes ikke å ha gjort seg noen tanker om hvilke konsekvenser det kan få for moren at han har konvertert.

Om ektefellen forteller han at de ble skilt i 2011. Han ønsket å fortsette ekteskapet, men det var umulig for henne fordi de hadde forskjellig tro. For det første fremstår det som svært lite troverdig når han tenker at de kunne fortsette ekteskapet etter at han var blitt kristen. For de de aller fleste muslimer er et ekteskap mellom en muslimsk kvinne og en kristen mann absolutt forbudt. For det andre må han ha forstått at han satte henne i en meget vanskelig og farlig situasjon. Verken i nemndsmøtet eller i sine forklaringer for tingretten og lagmannsretten, har han gitt uttrykk for noen refleksjoner rundt dette.

Når det gjelder hans egen situasjon, forklarer han at han frykter represalier fra det somaliske miljø, og at han frykter for sitt liv dersom han blir returnert til Somalia. Dette er reelt, men lagmannsretten savner refleksjoner rundt de motforestillingene disse konsekvensene kunne gi. Det er vanskelig å forstå at de nære uunngåelige konsekvensene for hans liv ikke har fått en synlig plass i hans søken mot kristendommen.

Når det gjelder As motiv for å konvertere skriver tingretten:

Han fremhevet treenigheten som en viktig årsak til konverteringen. Det finner retten påfallende av to grunner. For det første fordi han under nemndas behandling ikke visste hva treenigheten i kristendommen var. For det andre fordi han ikke forklarte hvorfor treenigheten var viktig for ham, men henviste til en beskrivelse - at treenigheten er Gud, Sønnen og den hellige ånd, og at den står i kontrast til islams lære om at Jesus ikke er Guds sønn. På nærmere spørsmål om hvorfor han bekjenner seg til kristendommen uttalte at han at «her kan en muslim bygge en moské, mens en kristen ikke kan bygge en kirke i Somalia». Han uttalte at han tar avstand fra islam fordi «80 % av volden i verden skjer i islams navn». I tillegg fremhevet han at islam er en normstyrt religion med mange handleplikter, mens den kristne Gud «er glad i oss». Han forklarte at han opplever en ro han ikke tidligere har følt; «jeg ber bønner og Gud hører meg. Før trodde jeg ikke at bønnene mine [til Allah] ville bli hørt».

Tingretten oppfattet disse innvendingene mot islam som en kritikk av den manglende religionsfriheten i hjemlandet og en kritikk av islamisters praktisering av islam. Lagmannsretten oppfattet forklaringen fra A under ankeforhandlingen på samme måte. Hans fokus rettet seg mot at Islam setter strenge og trange rammer for hvordan den enkelte skal leve, at det ikke er rom for kritisk tenking, og at kristendommen har gitt han en indre ro. Dette kan like godt forklares med at han er kommet til et demokratisk land der han føler en frihet til å leve som han vil og gi uttrykk for de meninger han har. Som påpekt av tingretten er følgende uttalelse fra sognepresten i Sund i anledning klagebehandlingen treffende:

Fryktkulturen der en ikke kan være trygg på noen og ikke kan dele tanker og samtale om eksistensielle spørsmål - har ført til at han har funnet større tilhørighet og støtte hos norske venner. Vennskap som har vært som en ventil for oppdemmet frustrasjon i forhold til kultur der religionen regulerer alt i livet og der det ikke finnes rom for kritisk tenkning. Tanken på å bli tilbakeført til et slikt samfunn - kjennes uutholdelig for ham:

Lagmannsretten er videre enig med tingretten i at det er påfallende at konverteringen først ble påberopt etter at UNE fattet sitt vedtak den 9. januar 2013.

For lagmannsretten har A forklart at han så langt tilbake som i desember 2010 så en film om Jesus sammen med sin kristne venn, B. Filmen ble en «åpenbaring» som ga han «indre ro». Denne historien som også ble omtalt i vitneforklaringer, ble for øvrig ikke fortalt av A i nemndsmøtet, og den er heller ikke berørt i tingrettens dom. Først etter at det var gått over to år anføres i omgjøringsbegjæring 8. februar 2013 at A «må ansees som mer eller mindre konvertert». Som dokumentasjon mottok UNE tre uttalelser datert 27. februar 2013 fra regionleder Tor Øivind Sandaker, regionleder Arnfinn Røyland og B der de redegjorde for As forhold til kristendommen. Her er det imidlertid ingen som skriver at A har konvertert. I uttalelsen fra Sandaker står det tvert i mot at A «har ikke uttrykt at han har konvertert». Først når saken bringes inn for tingretten anføres at A er en reell konvertitt.

Etter lagmannsrettens syn svekker den gradvise endringen i anførslene As troverdighet. Det er også vanskelig å se en plausibel forklaring på hvorfor det tok så lang tid før A anførte at han hadde konvertert. A hadde i lang tid deltatt i kristne aktiviteter, og han har selv fortalt at han ikke har kunnet omgås somaliere i Norge, og at han har mottatt trusler. Det er således vanskelig å se at hans situasjon i Norge vil kunne endres fordi han på et tidspunkt går fra å være søkende til å bli genuint kristen. Det er derfor nærliggende å tro at anførselen om at han nå har konvertert, er fremmet for å få opphold i Norge.

I sine forklaringer for lagmannsretten var vitnene B, Røyland og Sandaker alle samstemte i at A har vært i en prosess som har ledet til at de nå anser ham som genuint kristen. De var imidlertid uklare og heller ikke samstemte om på hvilket tidspunkt i denne prosessen A var blitt kristen. Det er forståelig siden vitneprovene baserer seg på et subjektivt inntrykk av en persons indre overbevisning. Videre er vurderingen særlig vanskelig i en situasjon der personen er i en prosess for å oppnå asyl. Som nevnt ovenfor avga samtlige uttalelser i februar 2013 til UNE i forbindelse med en omgjøringsbegjæring. Det de tre skriver her kan etter lagmannsrettens syn ikke oppfattes slik at de mente A var konvertert på det tidspunkt. Sandaker skriver:

A har ikke uttrykt at han har konvertert. [..] Han har i samtale ønsket å få mer bibelundervisning for å få mer kunnskap om den kristne tro.

Ingen av vitnene har kunnet peke på noe konkret som har skjedd etter februar 2013 som kan forklare at de har endret syn. Dette sammenholdt med de øvrige bevis i saken, gjør at lagmannsretten ikke legger avgjørende vekt på disse vitneforklaringene.

Etter nemndsmøtet ble A innlagt på psykiatrisk akuttmottak, og etter den siste ombegjæringen har A gått på bibelskolen i 2014/2015, han er blitt døpt 12. juni 2014, han har flyttet til Y hvor han lever i et kristent miljø og går jevnlig i gudstjenester. Lagmannsretten er enig med ankende part i at dette er omstendigheter som kan kaste lys over konvertittspørsmålet. De kan imidlertid ikke tillegges særlig vekt da dette er handlinger som like gjerne kan være begrunnet i saksanlegget, som i at han er konvertitt. Det er dernest ikke støtte i de dokumenterte legejournalene for at innleggelsen har sammenheng med hans gudstro.

Lagmannsretten har etter en helhetsvurdering av de bevis som er gjennomgått ovenfor kommet til at det ikke er noenlunde sannsynlig at A er en reell konvertitt.

Subsidiært er det anført at A, selv om han ikke anses som reell konvertitt, står i fare for dødsstraff, tortur eller umenneskelig behandling, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b).

Førsteamanuensis Frank Ole Thoresen og landrådgiver Dag Petterson har i sine forklaringer for lagmannsretten redegjort for sikkerhetssituasjonen i Somalia. Etter deres forklaringer legger lagmannsretten til grunn at al-Shabaab ikke lenger har kontroll over Kismayo, og at sikkerhetssituasjonen der ikke tilsier at enhver som oppholder seg i området står i reell fare for å bli utsatt for handlinger som nevnt i § 28 første ledd bokstav b). Etter lagmannsrettens syn er det heller ikke fremkommet noe som tilsier at A står i reell fare for å bli utsatt for slik forfølgelse fordi han i Norge har vært med på kristne aktiviteter, og anført at han er konvertitt.

Etter dette forkastes anken, idet lagmannsretten også er enig i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Ankemotparten har vunnet saken fullt ut og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på erstatning for sine sakskostnader. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen.

Advokat Holdø har fremlagt kostnadsoppgave på til sammen kr 78 340, hvorav kr 75 400 er salær. Det er ikke kommet innsigelser til oppgaven. Kravet tas til følge.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. A dømmes til å betale sakens kostnader for lagmannsretten til staten v/Utlendingsnemnda med 78 340 - syttiåttetusentrehundreogførti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynning av denne dom.
Siste endringer
  • Ny: LB-2014-163199 Søknad om asyl på grunn av konvertering. Lagmannsretten mente det ikke var noenlunde sannsynlig at søkeren hadde konvertert til kristendommen. Somalia. (10.07.2015)

    En somalisk borger anførte i en omgjøringsbegjæring til UNE at han måtte anses "mer eller mindre konvertert". Lagmannsretten mente at det ikke var noenlunde sannsynlig at søkeren var en reell konvertitt. Det ble blant annet lagt vekt på at søkeren hadde lite kunnskap om kristendommen, og at han ikke reflekterte noe særlig over hva en konvertering faktisk innebærer for ham selv, familien og klanen.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo