Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-164185 - LB-2014-164237
Dokumentdato : 08.04.2015

Utlendingsrett. Asyl. Utlendingsloven § 28. Ikke troverdig forklaring om asylgrunnlag.

Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl. En etiopisk asylsøker fikk medhold i at Utlendingsnemndas vedtak var ugyldig i tingretten. Lagmannsretten kom til at det var klart at han ikke hadde en velbegrunnet frykt for at han ville bli utsatt ved forfølgelse ved retur. Lagmannsretten fant at asylsøkeren ikke i rimelig grad hadde medvirket til å opplyse saken, og at hans generelle troverdighet var lav. Asylsøkeren ble dømt til å betale sakskostnader.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om å avslå søknad om asyl.

Framstilling av saken

A er født 0.0.1984 og har opplyst at han er fra X i Etiopia. Han møtte hos Politiets utlendingsenhet i Oslo den 16. september 2009 og søkte om politisk asyl. Han hadde ikke pass eller andre identifikasjonsdokumenter. Hans morsmål er amharisk, og det legges til grunn at det er riktig at han er etiopisk statsborger.

Som asylgrunn oppga A ved ankomstregistreringen den 18. september 2009 at han var blitt forfulgt av myndighetene for sin støtte til oromoenes sak. Han hadde sittet fengslet 15 dager i september 2008 og blitt slått to til tre ganger før han rømte fra landet. Hvis han ble returnert til hjemlandet, fryktet han at han ville bli fengslet igjen. Han opplyste at han hadde fløyet fra Kenya den 15. september 2009 med ankomst i Norge den 16. september 2009 etter en mellomlanding i et for ham ukjent land.

I egenerklæringen som er fylt ut 22. september 2009, oppga han at han hadde vært politisk aktiv i Oromo Liberation Front (OLF), og som følge av dette blitt forfulgt og mishandlet av myndighetene. I asylintervjuet den 12. oktober 2009 forklarte han at han ble aktiv i OLF i 2001 etter at faren døde, og at han primært hadde arbeidet med å mobilisere og rekruttere nye medlemmer blant elever og studenter. Han hadde også støttet OLF økonomisk. I september 2007 var han fengslet i 15 dager i Maikelawi-fengselet før han ble løslatt mot kausjon. Etter tre dager på frifot var han blitt fengslet på nytt og ført til et fengsel i Dedessa, hvor han ble holdt i ett år før han klarte å rømme. Under fengselsoppholdet ble han utsatt for grov mishandling og tortur. Etter at han rømte, tok han seg over grensen til Kenya den 8. juli 2009. Han fryktet for at han ville bli fengslet og drept om han ble returnert til hjemlandet.

Utlendingsdirektoratet avslo asylsøknaden i vedtak av 13. april 2011.

Utlendingsdirektoratet festet ikke lit til As asylforklaring, og fant at A ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort en velbegrunnet frykt for forfølgelse som kan knyttes til en konvensjonsgrunn, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Han sto heller ikke i en reell fare for å bli utsatt for forfølgelse som omhandlet i § 28 første ledd bokstav b. Utlendingsdirektoratet kom til at det ikke var grunnlag for å innvilge A oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i medhold av utlendingsloven § 38.

A klaget avslaget inn for Utlendingsnemnda som opprettholdt Utlendingsdirektoratets vedtak med samme begrunnelse. Utlendingsnemndas vedtak ble truffet 30. mars 2012 av nemndsleder alene.

I brev av 31. april 2012 begjærte A omgjøring av vedtaket. UNE vurderte saken på nytt, men traff den 8. august 2013 beslutning om å ikke omgjøre vedtaket. Beslutningen ble truffet av sekretariatet i medhold av utlendingsloven § 78 tredje ledd andre punktum, idet saken etter Utlendingsnemndas syn ikke bød på vesentlige tvilsspørsmål.

A tok ut søksmål for Oslo tingrett 13. februar 2014 med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak av 30. mars 2012 og beslutning av 8. august 2013 kjennes ugyldig. Det ble også begjært midlertid forføyning med påstand om at A får bli i landet til det foreligger endelig avgjørelse i saken.

Oslo tingrett avsa 11. juli 2014 dom med slik slutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 30. mars 2012 og beslutning av 8. august 2013 er ugyldig.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å erstatte A saksomkostninger med 115 500 - etthundreogfemtentusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynning av dommen.

Samtidig avsa tingretten kjennelse hvor begjæringen om utsatt iverksettelse ble tatt til følge og A tilkjent sakskostnader.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen og kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. A har inngitt tilsvar. Utlendingsnemnda har under saksforberedelsen truffet beslutning om utsatt iverksetting av vedtaket av 30. mars 2012 inntil Borgarting lagmannsretts dom foreligger. A har frafalt krav om midlertidig forføyning, og anken er ikke lenger aktuell. Forføyningssaken heves.

Ankeforhandling er holdt 17. og 18. mars 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten møtte ved sin prosessfullmektig. Seniorrådgiver Torunn Eskedal i Utlendingsnemnda var til stede under hele forhandlingen, jf. tvisteloven § 24-6 andre ledd. Det ble avhørt fem vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka. 

Partenes påstandsgrunnlag

Staten v/Utlendingsnemnda har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas vedtak og beslutning er gyldige. Tingrettens dom inneholder feil bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse.

A har ikke krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b. Hans asylforklaring er ikke troverdig, og kan ikke legges til grunn. Hans forklaring er ikke i samsvar med kjent landinformasjon, og han har supplert og endret forklaringen underveis. Den inneholder motstridende og lite sannsynlige opplysninger. Han er vag og uklar med hensyn til hvilken politisk aktivitet han har utøvet. Det bestrides at svakhetene i As forklaringer skyldes hans psykiske helsetilstand. A har heller ikke medvirket til å opplyse saken på rimelig måte. Han har gitt motstridende opplysninger om sitt etiopiske pass, og har ikke forsøkt å framskaffe pålitelig dokumentasjon for sin identitet etter at han kom til Norge. Det reduserte beviskravet i asylsaker gjelder derfor ikke.

Tingretten har lagt for stor vekt på As forklaring i retten, og ikke i tilstrekkelig grad tatt hensyn til motsigelsene og endringene i hans forklaring. Tingretten har også lagt for stor vekt på nærstående vitner.

Vi vet ikke når og hvor skadene på As kropp ble påført ham, eller hvorfor han er blitt skadet. Skadene kan ikke tillegges avgjørende vekt i en sak hvor asylsøkerens troverdighet er såpass svekket.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/ UNE frifinnes.
  2. Staten v/ UNE tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

A har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er korrekt i resultat og begrunnelse.

A har rett til asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b. Han har i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at han risikerer forfølgelse i form av fengsling og tortur på grunn av sin politiske aktivitet for OLF dersom han blir returnert til hjemlandet.

Endringene og de motstridende opplysningene i As forklaringer til myndighetene må forstås på bakgrunn av hans redsel og respekt for politiet og særlig på bakgrunn av den torturen han har vært utsatt for i hjemlandet. Torturen har fått konsekvenser for hans psykiske helsetilstand. Det dreier seg ikke om klare motsigelser eller tilpasning av forklaringen. A forklarer seg så godt han kan, men har problemer med hukommelsen og tidsangivelser. Han reagerer negativt i pressede situasjoner.

Det bestrides at A ikke har medvirket i rimelig grad til å opplyse saken. Det er ikke mulig for ham å skaffe pass her i Norge. Han har framlagt en original fødselsattest. Det er ingen grunn til at det reduserte beviskravet ikke skal gjelde.

A har dokumentert ved legeerklæring at han har skader etter tortur, og hans egen og hans samboers forklaring om hans psykiske plager som følge av dette må legges til grunn.

Landrådgiveren fra Landinfo bekrefter at OLF driver politisk virksomhet i Etiopia, og at det er forbundet med stor risiko å være tilknyttet organisasjonen. As opplysninger er ikke i strid med kjent landinformasjon.

Forklaringen til As bror underbygger at de kommer fra en politisk aktiv familie, og at også A har drevet med politisk virksomhet for OLF. Dette underbygger As forklaring, og det samme gjør det faktum at broren har fått politisk asyl i USA. Det er ikke galt av tingretten å legge vekt på brorens forklaring under slike omstendigheter.

Det må også legges vekt på at A risikerer langvarig fengsling og tortur.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilpliktes å betale sakens fulle omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten er kommet til at anken må føre fram.

Om vilkårene for asyl foreligger

Spørsmålet for lagmannsretten er om A har rett til asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b. Under ankeforhandlingen frafalt A sin subsidiære anførsel om at han har rett til opphold på humanitært grunnlag i medhold av utlendingsloven § 38.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om vilkårene for asyl etter § 28 første ledd bokstav a er oppfylt. Bestemmelsen lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967 [ ... ]

Konkret er spørsmålet for lagmannsretten om A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin politiske oppfatning dersom han returneres til hjemlandet.

A anfører at han risikerer langvarig fengsling, tortur og drap i hjemlandet. Det er ikke tvilsomt at dette er handlinger som anses som forfølgelse etter § 28 første ledd bokstav a, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a, hvor det framgår at det foreligger forfølgelse når handlinger enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter.

Kravet til alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, alternativt flere forskjellige tiltak som berører et menneske på en sammenlignbar måte, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav b, innebærer imidlertid at mindre inngripende reaksjoner fra myndighetene vil falle utenfor. Eksempler på dette kan være ulike former for sporadisk diskriminering og kortvarige fengslinger uten saklig grunn, men uten alvorlige fysiske overgrep, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 84 og 415 høyre spalte og Vevstad, Utlendingsloven med kommentarer, 2010, side 219-220.

I asylsaker har domstolene full prøvingsrett, og kan prøve alle sider av forvaltningens vedtak full ut. Prøvingen skjer på grunnlag av faktum på vedtakstidspunktet, men slik at det er adgang til å ta hensyn til senere framkomne opplysninger om de belyser faktum på vedtakstidspunktet. Skjæringstidspunktet for relevant faktum i denne saken er 8. august 2013, da Utlendingsnemndas beslutning i omgjøringssaken ble truffet.

Ved vurderingen etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a må lagmannsretten vurdere hvilket faktum som skal legges til grunn med hensyn til asylgrunnlaget, herunder asylsøkerens identitet og bakgrunn, påberopt forfølgelsesgrunnlag og forholdene i hjemlandet. I praksis står søkerens asylforklaring sentralt i vurderingen, og den må vurderes opp mot øvrige opplysninger i saken. Dernest må lagmannsretten med utgangspunkt i det fastlagte faktum vurdere hvilken risiko for overgrep som foreligger dersom asylsøkeren blir returnert til hjemlandet. Beviskravet gjelder kravene til sannsynliggjøring av sakens faktum, mens risikokravet gjelder hvor stor grad av sannsynlighet som kreves for at asylsøkeren faktisk vil bli utsatt for forfølgelse dersom han returneres til hjemlandet. I praksis vurderes bevis- og risikokrav ofte i sammenheng, jf. NOU 2004:20 punkt 6.2.4.1.

I Rt-2011-1481 har Høyesterett gjennomgått de relevante rettskildene og gitt en grundig redegjørelse for hvilke bevis- og risikokrav som gjelder ved vurderingen etter § 28 første ledd bokstav a.

I avsnitt 37 og 38 er det uttalt.

(37) I forarbeidene til 2008-loven, Ot.prp.nr.75 (2006-2007), gjennomgår departementet bevis- og risikokravene etter tidligere rett på side 85: Det skal foretas en fri bevisvurdering. Innholdet av søkerens forklaring, om den er detaljert eller overflatisk, sammenhengende eller motstridende, og dens forhold til andre kjensgjerninger, vil ha betydning. Er det fremlagt dokumentasjon, må ektheten og betydningen av dette vurderes. Vurderingen blir så om søkerens anførsler etter en totalvurdering anses tilstrekkelig sannsynliggjort til å bli lagt til grunn, og om det dermed foreligger en tilstrekkelig grad av forfølgelsesfare.

(38) Departementet viser blant annet til FNs Høykommissær for Flyktningers håndbok om prosedyrer for å fastsette flyktningers rettsstilling, der det heter:

«Etter at søkeren har gjort et oppriktig forsøk på å underbygge sin historie, kan det fortsatt være manglende bevis for deler av hans utsagn. Som forklart ovenfor (punkt 196), er det knapt mulig for en flyktning å 'bevise' alle forhold i sin sak. Skulle dette ha vært et krav, ville utvilsomt majoriteten av alle flyktninger ikke blitt anerkjent. Det er derfor ofte nødvendig å la tvilen komme søkeren til gode.Imidlertid bør tvilen komme søkeren til gode først når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig. Søkerens utsagn må være sammenhengende og troverdige, og må ikke være i strid med allment kjente fakta.»

I avsnitt 41 bemerket Høyesterett at departementet ved vurderingen av om det er frykt for forfølgelse hadde påpekt at det må opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Høyesterett viste i denne sammenhengen til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 414 hvor bevis- og risikokravene er forklart på følgende måte:

Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell.

Høyesterett oppsummerte rettstilstanden med hensyn til bevis- og risikokravene i avsnitt 45 og 46:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Det framgår av uttalelsene i forarbeidene og Høyesteretts oppsummering av disse at det lempede beviskravet dels er begrunnet i risikoen for alvorlige overgrep ved retur, og dels i den vanskelige bevissituasjonen asylsøkerne som regel vil befinne seg i. Det er den bevistvilen som ofte vil foreligge som følge av manglende mulighet til å dokumentere sin historie, som gir grunn til å lempe beviskravet, jf. sitatet fra FNs Høykommissær for flyktninger. Forutsetningen for at en slik bevistvil skal komme asylsøkeren til gode, er imidlertid at han selv så langt det er rimelig og mulig har medvirket til å opplyse saken, og at han framstår som generelt troverdig.

A har supplert og endret sin asylforklaring flere ganger underveis både under behandlingen av forvaltningssaken og under domstolsbehandlingen. Hans forklaring inneholder også motstridende opplysninger som innebærer at han ikke alltid kan ha forklart seg korrekt. Det er ingen strid mellom partene om dette. A har imidlertid anført at endringene og motstriden skyldes den sårbare og pressede situasjonene han har vært i, og har særlig vist til de psykiske ettervirkningene av tortur, samt at hans frykt for politiet har innvirket på avhørssituasjonen.

Lagmannsretten er enig i at man skal være varsom med å legge for stor vekt på mindre uoverensstemmelser i forklaringene. Det er heller ikke unaturlig at asylsøkerens forklaring til en viss grad suppleres og utdypes i asylintervjuet i forhold til de opplysningene som blir gitt ved ankomstregistreringen. Ved vurderingen må det tas med i betraktning at asylsøkere ofte vil være i en sårbar situasjon, og at de kan ha opplevd overgrep som preger deres psykiske og mentale evner, for eksempel hukommelse og tålegrense i pressede situasjoner. I As tilfelle er det imidlertid flere punkter i hans forklaringer som etter lagmannsrettens syn ikke kan begrunnes i slike omstendigheter, men som med stor grad av sannsynlighet taler for at A har forklart seg bevisst uriktig overfor myndighetene og domstolene.

For det første vil lagmannsretten påpeke at A har gitt ulike opplysninger om sitt etiopiske pass og bruken av dette under reisen til Norge. Ved ankomstregistreringen sa A at han hadde hatt etiopisk pass og brukt dette under reisen. Smugleren hadde imidlertid tatt passet etter passkontrollen i det landet hvor de hadde mellomlandet på vei til Norge. I asylintervjuet sa han hadde brukt sitt eget pass da han krysset grensen fra Etiopia til Kenya. I klagen over Utlendingsdirektoratets avslag ble det imidlertid opplyst at A hadde reist uten identifikasjonsdokumenter fordi han måtte flykte i all hast på grunn av sin politiske aktivitet. I tingretten og lagmannsretten har han forklart at han aldri har hatt eget pass, men at han fikk et falsk pass fra smugleren som senere ble fratatt ham.

De ulike opplysningene A har gitt om sitt etiopiske pass kan etter lagmannsrettens syn ikke ha noen annen forklaring enn at han holder tilbake opplysninger og forklarer seg uriktig. Lagmannsretten er derfor enig med staten i at A ikke på rimelig måte har medvirket til å oppklare sin identitet. Det kan ikke tillegges vekt at han har skaffet en fødselsattest etter at han kom til Norge. Notoriteten ved slike dokumenter fra Etiopia er svak. Staten har også vist til at A ikke har forsøkt å skaffe pass etter at han kom til Norge. Det har ikke vært noen bevisførsel om muligheten for å få pass gjennom den etiopiske ambassaden i Stockholm, og partene er uenige om dette lar seg gjøre. Lagmannsretten merker seg at A ikke engang har forsøkt, men finner at dette uansett ikke har noen betydning for resultatet i lys av de øvrige omstendighetene i saken. Det er derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.

For det andre kan A etter lagmannsrettens syn ikke ha forklart seg sant om hvordan han reiste til Norge. A har forklart at han den 15. september 2009 fløy fra Kenya til Norge med mellomlanding i et ukjent land, hvor smugleren tok passet hans etter passkontrollen. I Norge landet han på Gardermoen den 16. september og tok buss inn til Oslo. Der spurte han en etiopisk person på gata om hvor han kunne henvende seg for å søke asyl, og ble henvist til politiets utlendingsenhet hvor han møtte samme kveld/natt. På spørsmål fra lagmannsretten om hvordan han kunne passere passkontrollen på Gardermoen uten reisedokumenter for deretter å reise videre til Oslo sentrum, svarte A at han ble stanset i kontrollen og tatt til side. Etter en tids venting og et kort avhør hadde en tjenestemann forklart ham at han skulle reise til Oslo sentrum for å søke asyl. Tjenestemannen hadde fulgt ham til bussen og kjøpt bussbillett til ham. Denne forklaringen er helt usannsynlig, og lagmannsretten legger til grunn at A forklarer seg usant om hvordan han har reist til Norge. Det er nærliggende å anta at dette skyldes at han holder tilbake opplysninger om at han først har vært i et annet Schengen-land, men det er ikke nødvendig for lagmannsretten å vurdere dette nærmere.

Det er også grunn til å stille kritiske spørsmål til As forklaring om sin politiske virksomhet og den forfølgelse han skal ha blitt utsatt for i Etiopia.

Ved ankomstregistreringen forklarte A at han hadde blitt fengslet i 15 dager i september 2008 fordi han var anklaget for å sende «melding til oromo-org». Han var blitt løslatt mot kausjon. Han søkte asyl på grunn av «oromosak» og opplyste at det konkret for ham innebær at han var blitt slått tre ganger på grunn av sin etniske bakgrunn. Dette hadde skjedd i Addis Abeba, og det var etterretningsmyndighetene som sto bak. Han opplyste for øvrig at han ikke hadde vært medlem av noen politisk organisasjon og ikke vært politisk aktiv.

I asylintervjuet, som fant sted i overkant av tre uker senere, forklarte A at han ble fengslet og holdt i Maikelawi-fengselet nær Addis Abeba i femten dager. Han ble avhørt om sitt engasjement for OLF. Fordi han nektet å samarbeide, ble han overført til et fengsel i Dedessa hvor han ble utsatt for omfattende tortur og tvunget til hardt fysisk arbeid. Etter ett år klarte han å rømme. Etter å ha levd i skjul en tid, klarte han å ta seg over grensen til Kenya og derfra videre til Norge. Da han ble konfrontert med at han ved ankomstregistreringen hadde sagt at han ble løslatt etter femten dager, sa A at han var blitt arrestert igjen etter tre dager på frifot og ført til Dedessa. Med hensyn til tidsangivelser, ga A ulike og til dels motstridende opplysninger i intervjuet, se nærmere nedenfor.

Etter lagmannsrettens syn er det påfallende at A først i asylintervjuet opplyste at han har sittet fengslet i ett år og vært utsatt for omfattende tortur under fengselsoppholdet. Slik lagmannsretten ser det, kan ikke dette vurderes som en naturlig utdyping av tidligere opplysninger. Det dreier seg om opplysninger om helt andre forhold, og det er opplysninger som A måtte ha forstått var av helt sentral betydning for hans asylsøknad dersom de er riktige. Dette taler i seg selv for at A etter registreringen har foretatt en uriktig tilpasning av sin forklaring for å styrke asylgrunnlaget.

I samme retning trekker det at han i asylintervjuet først forklarte at han ble overført direkte fra Maikelawi-fengslet til Dedessa, for så å justere denne forklaringen da han ble konfrontert med sin forklaring om løslatelse ved ankomstregistreringen. Han forklarte seg også i strid med tidligere forklaring om tidspunktet for arrestasjonen. I asylintervjuet forklarte han at arrestasjonen fant sted ved millenniumskiftet 1999/2000 etter etiopisk kalender, som tilsvarer september 2007 etter gregoriansk kalender, altså ett år tidligere enn det tidspunktet han oppga ved ankomstregisteringen. Han forklarte videre i asylintervjuet at han var i dekning i fire til fem måneder før han reiste ut av Etiopia, men oppga deretter at han krysset grensen til Etiopia 1. november 2001 (etiopisk kalender) (8. juli 2009 etter gregoriansk kalender). Da han ble forholdt at tidsangivelsene ikke stemte, sa han at han måtte ha vært i dekning i cirka ett år etter at han rømte.

Etter lagmannsrettens vurdering svekker disse forskjellige og motstridende opplysningene As troverdighet, og gjør at hans forklaring om at han satt fengslet i ett år framstår som lite sannsynlig. Det trekker i samme retning at A i egenerklæringen, som ble fylt ut den 22. september 2009, oppga at han hadde giftet seg i år 2000 (etiopisk kalender), mens han i asylintervjuet forklarte at han hadde sittet fengslet i hele år 2000. Da han ble konfrontert med dette under ankeforhandlingen, forklarte han at han hadde giftet seg de tre dagene han var på frifot etter at han ble løslatt mot kausjon. Dette framstår ikke som troverdig. I egenerklæringen oppga han også at han hadde hatt omsorgen for to barn i Etiopia, det ene var to år i september 2009. I asylintervjuet sa han at barna bodde hos ham fordi han hadde stor nok bolig. Dette harmonerer dårlig med opplysningene om at han satt fengslet og lå i dekning de siste to årene i Etiopia, og i lagmannsretten svarte han på spørsmål om dette at han hadde hatt andre til å ta vare på barna. Også dette framstår som et forsøk på å tilpasse sin forklaring når han blir konfrontert med tidligere opplysninger som stemmer dårlig overens med hans anførte asylgrunnlag.

A har også etter lagmannsrettens syn gitt vage og uklare opplysninger om sin politiske aktivitet for OLF. Hans forklaring dreier seg i stor grad om det han anfører er en generell diskriminering av oromoene i Etiopia. Om sin egen aktivitet sier han at han har arbeidet med rekruttering av skoleelever og studenter, men han er uklar med hensyn til hva han konkret har gjort, organiseringen av arbeidet og hvem han har rapportert til. Han har til dels gitt motstridende opplysninger om hva han har gjort. Selv om hans egen forklaring legges til grunn, framstår han ikke som en person som har spilt en aktiv og sentral politisk rolle. Hans bror, som forklarte seg for lagmannsretten, har også forklart at deres engasjement for OLF før han selv forlot Etiopia, var av mer følelsesmessig karakter.

Landrådgiver Hergum har forklart at selv om OLF har aktivitet i Etiopia er den nå av alle regnet som marginal. I lys av dette framstår As forklaring om at han skal ha rekruttert 300 til 400 personer til OLF gjennom å dele ut løpesedler eller kort med telefonnummer til kontaktpersoner i organisasjonen - han har gitt ulike opplysninger om dette - som lite sannsynlig. En slik aktivitet er ikke i samsvar med generell landinformasjon.

Oppsummeringsvis er det lagmannsrettens syn at A ikke har medvirket til å opplyse saken så langt det er mulig og rimelig. Han har ikke i rimelig grad medvirket til å oppklare sin identitet og sin reiserute til Norge. Hans generelle troverdighet er også vesentlig svekket som følge av motstridende og endrede opplysninger. Dette er ikke opplysninger som gjelder mindre sentrale forhold, og det er vanskelig å finne en rimelig begrunnelse for de endringene og suppleringene han har gjort. Uoverensstemmelsene og suppleringene i hans forklaring gjelder helt sentrale opplysninger knyttet til asylgrunnlaget. Lagmannsretten er derfor enig med staten i at A ikke kan nyte godt av det lempede beviskravet. I praksis har dette imidlertid ingen betydning for resultatet. Av de samme årsaker finner lagmannsretten det klart at As forklaring om at han har vært fengslet i ett år og torturert heller ikke er noenlunde sannsynlig. Lagmannsretten finner det heller ikke noenlunde sannsynliggjort at A har utvist en slik politisk aktivitet for OLF at dette har utsatt ham for forfølgelse fra myndighetenes side.

Lagmannsretten ser ikke bort fra at A har vært fengslet i femten dager slik han forklarte ved ankomstregistreringen, men det er ikke bevismessig grunnlag for å vurdere hva som forårsaket en eventuell fengsling. Slik kortvarig fengsling anses uansett ikke som forfølgelse etter utlendingsloven § 28 første ledd, jf. ovenfor. Det er heller ikke bevismessig grunnlag for å vurdere når, hvor og hvorfor skadene på As kropp er oppstått. Disse skadene alene kan ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjøre at han har vært forfulgt av etiopiske myndigheter i en sak hvor asylsøkerens troverdighet er så svekket som i denne. Dette gjelder selv om seksjonsoverlege Jone Schanche Olsen fastholdt i retten at de funn han har gjort, ikke er uforenlige med den historien A forteller om mishandling og tortur i etiopisk fengsel.

Lagmannsretten har tatt med i betraktning at As bror er innvilget politisk asyl i USA uten at det gir grunn for en annen konklusjon.

Når As asylforklaring ikke kan legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort, finner lagmannsretten det klart at han ikke har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av politisk oppfatning om han returneres til Etiopia. Det ingen holdepunkter for at det foreligger en reell risiko for at A vil bli utsatt for alvorlige overgrep fra etiopiske myndigheter etter en retur.

Vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er etter dette ikke oppfylt.

Etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b har en utlending som ikke fyller vilkårene for asyl etter § 28 første ledd bokstav a, likevel rett til asyl dersom han «står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet».

Alternativene i bokstav a og b overlapper hverandre, men etter bestemmelsen i bokstav b er det ikke noe krav til forfølgelsesgrunn, og det gjelder et skjerpet krav til forfølgelsens art. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på dette. Det er klart at vilkårene for asyl heller ikke er oppfylt etter § 28 første ledd bokstav b. Det vises til drøftelsen ovenfor vedrørende § 28 første ledd bokstav a. Det tilføyes at den generelle sikkerhetssituasjonen i Etiopia ikke er slik at A risikerer forfølgelse ved retur, noe som heller ikke er anført.

På denne bakgrunn er lagmannsrettens konklusjon at Utlendingsnemndas vedtak og beslutning er gyldige.

Sakskostnader

Etter dette har anken ført fram.

Staten ved Utlendingsnemnda har vunnet saken, og har krav på erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn ved avgjørelsen av sakskostnadsansvaret for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd.

Lagmannsretten finner ikke at et foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å frita A helt eller delvis for kostnadsansvaret i medhold av § 20-2 tredje ledd. Ved vurderingen skal det legges vekt på om saken er av velferdsmessig betydning for parten, og på om styrkeforholdet mellom partene tilsier et slikt fritak, jf. bokstav c. Disse momentene taler for å frita A for kostnadsansvaret, men det følger av Høyesteretts avgjørelser i Rt-2011-586 og Rt-2012-209 avsnitt 17 og 18 at dette ikke gir tilstrekkelig grunn for fritak. I sistnevnte avgjørelse uttaler Høyesterett:

[ ... ] Den overordnede norm er at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita fra ansvar. Dette innebærer at det for å frita for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd bokstav c må komme noe i tillegg til velferdsmessig betydning og ulike styrkeforhold - for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den tapende part eller at den ankende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene.

Den selvstendige betydning av § 20-2 tredje ledd bokstav c er at det i de tilfeller hvor saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og det er stor forskjell på partenes økonomiske styrke, skal det mindre til enn eller for å frita for sakskostnadsansvar.

Lagmannsretten har ikke funnet avgjørelsen tvilsom, og den har ingen prinsipiell interesse. Lagmannsretten kan ikke se at A har hatt god grunn til å få prøvd saken for domstolene. Lagmannsretten har tatt med i betraktning at tingretten kom til et annet resultat enn lagmannsretten. Saken står imidlertid i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten. Det er heller ikke andre forhold som tilsier at A skal fritas for erstatningsansvar.

Staten tilkjennes på denne bakgrunn kostnader for begge instanser.

Advokat Fougner har levert kostnadsoppgave med krav om salær på 81 250 kroner inkludert merverdiavgift for hver instans. I tillegg kommer ankegebyret for lagmannsretten 23 220 kroner. Det har ikke vært bemerkninger til salærkravet. Kravet tas til følge, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, jf. femte ledd.

Det avsies som nevnt ovenfor også kjennelse for heving av forføyningssaken.

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

Domslutning:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til Staten ved Utlendingsnemnda 104 470 - etthundreogfiretusenfirehundreogsøtti - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen.
3. I sakskostnader for tingretten betaler A til Staten ved Utlendingsnemnda 81 250 - åttientusentohundreogfemti - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen.

Slutning i kjennelse:

Saken heves.

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-164185 - LB-2014-164237 Utlendingsrett. Asyl. Utlendingsloven § 28. Ikke troverdig forklaring om asylgrunnlag. (16.04.2015)

    En etiopisk borger hadde fått avslag på søknaden om asyl. Borgarting lagmannsrett kom til et annet resultat enn tingretten, og statens anke førte fram. Asylforklaringen ble ikke lagt til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort da utlendingens generelle troverdighet var vesentlig svekket som følge av motstridende og endrede opplysninger. Han hadde ikke en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av politisk oppfatning om han ble returnert til Etiopia.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo