Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-164892
Dokumentdato : 09.10.2015

Beskyttelse (asyl). Religion. Ahmadiyya. Pakistan.


Lagmannsretten fant at vilkårene for beskyttelse (asyl) ikke var oppfylt for en mann fra Pakistan som tilhørte den muslimske trosretningen ahmadiyya. Selv om han som ahmadiyya ikke kunne drive åpen forkynnelse i Pakistan, var han ikke utsatt for forfølgelse. Lagmannsretten fant at den innskrenkning det var for ham å ikke kunne drive forkynnelse, ikke ga grunnlag for beskyttelse.

Saken gjelder prøving av gyldigheten av vedtak fra Utlendingsnemnda. I dette fikk en ahmadiyya fra Pakistan avslag på krav om beskyttelse som flyktning.

Sakens bakgrunn

A er født 0.0.1985 og er 30 år gammel. Han er ugift og uten barn. Han vokste opp i Karachi i Pakistan. Han har så vidt forstås tre søsken. En søster bor i Norge og har bodd her fra før 2005. A søkte om visum til Norge i desember 2004. Han oppga at han ville besøke søsteren i Norge. Søknaden ble avslått.

A kom til Norge 4. mai 2009, og han søkte asyl den 7. mai 2009. Han har forklart at han reiste med en smugler og at det ble betalt for reisen.

A er ahmadiyya. Dette er en trosretning. Ahmadiyyaene oppfatter seg selv som muslimer, men de fleste tradisjonelle muslimer oppfatter dem ikke som muslimer. Den sentrale teologiske forskjellen på ahmadiyyaer og andre muslimer er at ahmadiyyaene ikke oppfatter Muhammed som den siste profet. Etter den pakistanske grunnloven er ikke ahmadiyyaer muslimer, og det er straffebestemmelser som retter seg mot ahmadiyyaenes trosutøvelse. Ahmadiyyaer er en utsatt gruppe i Pakistan, og mange har det vanskelig. Foreldrene og søsknene til A er ahmadiyyaer. Faren konverterte da han giftet seg med moren i 1974.

Moren, faren, en søster og en bror reiste fra Pakistan til Norge i september 2005. De søkte asyl i Norge 14. november 2005. Det ble innvilget ved Utlendingsdirektoratets (UDI) vedtak av 21. november 2007 på grunn av lang saksbehandlingstid. A har fortsatt en søster boende i Pakistan.

I asylsøknaden opplyste A at han var ahmadiyya. Han oppga problemer knyttet til dette som asylgrunn, særlig at han var redd farens stesøsken ville drepe ham.

Asylintervjuet ble gjennomført 5. august 2009, og der ble årsaken til flukten utdypet. A forklarte at farens familie ikke er ahmadiyya, og at farens stesøsken ikke har godtatt at han konverterte til ahmadiyya. A opplyste at de har trakassert ham, faren og familien. A forklarte at farens familie har alliert seg med en religiøs leder, han har tittelen quari og heter B. Han er innflytelsesrik og er også medlem av nasjonalforsamlingen i Pakistan.

I asylintervjuet forklarte A videre at mens han var student ble han slått og trakassert av medlemmer av to studentforeninger fordi han var ahmadiyya. Det ble hengt opp bilder av ham, og han måtte slutte studiene. Han forklarte også om tre konkrete episoder. I november 2005 skal tre-fire personer ha kommet og sagt at de ville ta ham, men A klarte å rømme. I 2007 bodde han hos mormoren. Det kom da tre personer med pistoler hjem til henne og truet henne, men hun fortalte at han var borte, og de gikk. I 2008 var A ved Saddar Plaza i Karachi. Sent på kvelden kom det to personer med pistol på scooter. De slo ham, tok fra ham mobil og penger og ga ham klar beskjed om ikke å komme dit igjen.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo asylsøknaden den 15. april 2010. Begrunnelsen var at han ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort en velbegrunnet frykt for forfølgelse som kunne knyttes til en eller flere av forfølgelsesgrunnene. UDI mente for det første at ahmadiyyaer på generelt grunnlag ikke risikerte å bli utsatt for forfølgelse. Videre fant UDI at de konkrete hendelsene A hadde referert til i asylintervjuet om angrep og forsøk på angrep, fremstod som tilfeldige og som enkeltstående hendelser. Videre fant ikke UDI grunn til å anta at saksøker risikerte så alvorlige reaksjoner fra sine slektninger at dette kunne karakteriseres som forfølgelse.

A klaget til Utlendingsnemnda (UNE). UNE fattet vedtak 30. november 2011. Klagen ble ikke tatt til følge. Begrunnelsen var at vilkårene for å anse saksøker som flyktning ikke var oppfylt. Han hadde ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort en påregnelig risiko for forfølgelse ved retur til hjemlandet. Det ble lagt til grunn at ahmadiyyaer i Pakistan ikke har grunn til å frykte forfølgelse på generelt grunnlag, og UNE mente det heller ikke var opplyst om forhold knyttet til individuelle anførsler som i tilstrekkelig grad bidro til å sannsynliggjøre en påregnelig risiko for forfølgelse ved retur. I vedtaket var det en særlig vurdering av «tabligh» - forkynnelser eller misjonering, som er en del av troen for ahmadiyyaer.

Vedtaket fra UNE er sentralt i saken, følgende gjengis:

Tilgjengelig informasjon om forholdene i klagerens hjemland tilsier etter UNEs vurdering ikke at medlemmer av Ahmadiya-menigheten har grunn til å frykte forfølgelse på generelt grunnlag. Det vises blant annet til Landinfos temanotat «Religiøse minoriteter - kristne og ahmadiyaer», 10.12.2007. UNE er kjent med at ahmadiyaer i noen sammenhenger kan være en utsatt gruppe i Pakistan. UNE er videre kjent med at den generelle situasjonen for ahmadiyaer i Pakistan anses problematisk med risiko for trakassering og diskriminering. Ved en grunnlovsendring i 1974 ble ahmadiyaene formelt definert som «ikke-muslimer». Grunnlovsendringen likestilte ahmadiyaene med andre religiøse minoriteter som hinduer og kristne, men forutsatte samtidig at ahmadiyaer ikke fremstilte seg som muslimer. Ahmadiyaene ser på seg selv som muslimer. Pakistansk straffelov forbyr imidlertid ahmadiyaer å benytte islamsk terminologi og å referere til seg selv som muslimer. Dette kan i henhold til pakistansk lovgivning straffes med bøter og opp til tre års fengsel. Ahmadiyaer kan oqså rammes av de mer generelle blasfemibestemmelsene som blant annet belegger bespottelse av profeten Mohammed med dødsstraff. I arbeidslivet utsettes ahmadiyaene for ulike former for trakassering og diskriminering, og de har begrensede muligheter for karriere. Ahmadiyaene diskrimineres også innen det offentlige skoleverket. Religiøs ekstremisme og intoleranse preger i stor grad det pakistanske samfunnet, og lavt utdanningsnivå og føydale strukturer bidrar til vedlikehold av både sekterisme og religiøs vold. Alle religiøse grupperinger rammes, men ahmadiya-bevegelsen antas å være den religiøse gruppering som rammes aller hardest.

Til tross for at det kan være problematisk å leve som ahmadiya i deler av Pakistan, tilsier ikke tilgjengelig informasjon at personer med ahmadiya-tilhørighet har grunn til å frykte forfølgelse på generelt grunnlag. Etter fast praksis i UNE tilsier således ikke tilhørigheten til Ahmadiya-religionen i seg selv at vilkårene for beskyttelse som flyktning etter loven og flyktningkonvensjonen er oppfylt. For øvrig bemerkes det at klageren i perioder har oppholdt seg hos sin mormor i Chenab Nagar, det tidligere Rabwha, der cirka 95 % av innbyggerne er ahmadiyaer.

Klageren har heller ikke opplyst om forhold knyttet til sin individuelle situasjon som i tilstrekkelig grad bidrar til å sannsynliggjøre en påregnelig risiko for forfølgelse ved retur. I likhet med UDI finner UNE at de hendelsene klageren etter det anførte skal ha bli utsatt for ikke er egnet til i tilstrekkelig grad å sannsynliggjøre risiko for fremtidig forfølgelse.

Klageren har anført at farens familie har drevet med hetsekampanje mot ham, og at de har trakassert ham. Dette er ikke forhold av en slik art eller av et slikt omfang at det er å anse som forfølgelse etter flyktningkonvensjonen og lovens § 28 og § 29.

Det vises videre til at klageren har opplyst at han ikke har vært i direkte kontakt med slektningene på farssiden siden 2005. De anførte hendelsene i ettertid fremstår som tilfeldige, blant annet da klageren ikke vet hvem disse personene som har oppsøkt ham er. Det bemerkes videre at klageren har opplyst om tre slike episoder i løpet av en periode på fire år, noe som kan tyde på at dette ikke var et ledd i en målrettet forfølgelse. Det fremstår også som lite troverdig at klageren ville klart å slippe unna alle forsøkene på overgrep dersom slektningene hans virkelig ønsket å skade eller drepe ham. Det vises til at slektningene skulle kjenne til de forskjellige stedene han oppholdt seg, og at klageren ikke reiste fra Pakistan før i 2009.

Det foreligger følgelig ikke tilstrekkelige holdepunkter for at klageren ved retur til hjemlandet risikerer reaksjoner, fra myndighetene eller andre, som kan karakteriseres som forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.

Vilkårene for å anse klageren som flyktning etter lovens § 28 første ledd bokstav a er ikke oppfylt.

A begjærte omgjøring 3. juni 2012. UNE fattet nytt vedtak den 8. august 2013. UNE fant ikke grunnlag for omgjøring. Begrunnelsen var at man ikke fant det sannsynliggjort at klager ved retur til hjemlandet vil være mer aktivt misjonerende enn det han var mens han bodde i Pakistan. Videre la UNE til grunn at ikke enhver krenkelse av religionsfriheten eller enhver begrensning av religionsutøvelsen utgjør forfølgelse. Fra beslutningen gjengis:

UNE har merket seg at klageren i noen grad forkynner i Norge, men mener at han ikke har en ledende eller fremtredende posisjon i ahmadiyya menigheten at pakistanske myndigheter eller andre vil forfølge han på grunn av dette ved retur til hjemlandet.

UNE mener det heller ikke er sannsynliggjort at klageren ved retur til hjemlandet vil være mer aktivt misjonerende enn det han var mens han bodde i hjemlandet. Uansett mener UNE at ikke enhver krenkelse av religionsfriheten eller enhver begrensning av religionsutøvelsen utgjør forfølgelse. Totalforbud mot praktisering av en religion kan utgjøre forfølgelse. Begrensninger i retten til å misjonere utgjør i utgangspunktet ikke forfølgelse. I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 84 bemerker departementet at «ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter vil utgjøre forfølgelse. For eksempel vil ikke en krenkelse av religionsfriheten i form av begrensninger i adgangen til å drive misjonering i hjemlandet, uten videre gi rett til internasjonal forfølgelse.» Ifølge dommen som er vedlagt tillegget til omgjøringsanmodningen, må krenkelsen være alvorlig og ha betydelige følger for den det gjelder, skal det utgjøre forfølgelse. For å utgjøre forfølgelse må krenkelsen være like alvorlig som et brudd på de ufravikelige rettighetene i EMK art. 15 (2). ...

[ ... ]

Tilgjengelig landinformasjon om forholdene i klagerens hjemland tilsier etter UNEs vurdering ikke at ahmadiyya-menigheten på generelt grunnlag har grunn til å frykte å bli utsatt for så alvorlige krenkelser at de vil utgjøre forfølgelse.

UNE har merket seg at klageren er uenig i UNEs vurdering av handlingene han skal ha vært utsatt for av sine slektninger, men finner ikke at dette gir grunnlag for en endret vurdering.

På denne bakgrunn har UNE kommet til at vilkårene for å anse klageren som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd ikke oppfylt. For øvrig vises det til begrunnelsene i UNEs vedtak.

Den 22. august 2013 forsøkte politiets utlendingsenhet å pågripe A. Han begjærte utsatt iverksettelse overfor UNE den 29. august 2013. Dette ble avslått av UNE den 14. september 2013.

A gikk til søksmål mot staten ved UNE den 18. oktober 2013, med påstand om at UNEs vedtak av 30. november 2011 om at avslag på beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag, samt beslutning av 8. august 2013 om ikke å omgjøre vedtaket, var ugyldige.

Samtidig med stevningen begjærte A en midlertidig forføyning med påstand om at staten unnlater å effektuere UNEs vedtak av 30. november 2011 inntil rettskraftig dom foreligger i hovedsaken. Ved Oslo tingretts kjennelse av 17. februar 2014 ble staten ved UNE frifunnet og tilkjent sakskostnader. Anke over avgjørelsen ble forkastet av Borgarting lagmannsrett den 9. mai 2014 [LB-2014-62731]. Denne avgjørelsen ble også anket, men anken ble forkastet av Høyesterett den 2. juli 2014 [HR-2014-1398-U].

Hovedforhandling i hovedsaken for tingretten var berammet til 19. og 20. juni 2014. I en pause mot slutten av første rettsdag ble A pågrepet av politiets utlendingsenhet. Ved Oslo tingretts kjennelse av 20. juni 2014 ble han varetektsfengslet for fire uker med hjemmel i utlendingsloven. Resten av hovedforhandlingen ble utsatt til 24. juni 2014, jf tvisteloven § 16-4 første ledd.

Oslo tingrett avsa 9. juli 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 30. november 2012 om avslag på beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag, samt UNEs beslutning av 8. august 2013 om ikke å omgjøre vedtaket, er ugyldige.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale sakskostnader til A med 162 887- etthundreogsekstitotusenåttehundreogåttisyv - kroner.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 25.-27. august 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt seks vitner, av disse var to privatengasjerte sakkyndige; fra staten rådgiver Barbro Helling fra Landinfo, og fra A var det Lars Gule. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten v/UNE, har i hovedtrekk anført:

Spørsmålet i saken er om A har rettskrav på asyl i Norge i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Han anfører at han oppfyller vilkårene fordi han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Pakistan på generelt og individuelt grunnla som følge av at han er medlem av den pakistanske ahmadiyya-menigheten.

Staten anfører at både UNEs vedtak av 30. november 2011 og 8. august 2013 er gyldige og bygger på korrekt faktum og rettsanvendelse. Domstolen har full prøvelsesrett etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det følger imidlertid av rettspraksis at det bør utvises en viss varsomhet med overprøving av utlendingsmyndighetenes vurderinger som krever særskilt landkunnskap, slik som i denne saken.

Staten gjør gjeldende at A ikke oppfyller vilkårene for beskyttelse i Norge, verken på generelt eller individuelt grunnlag. Det sentrale er en fremtidsrettet og objektiv vurdering av om det foreligger en tilstrekkelig risiko for at han vil bli utsatt for «forfølgelse» ved retur til hjemlandet. Dette forutsetter at reaksjonene er av et visst alvor og omfang, og det er ikke tilfelle her.

Det er ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at de tre episodene A refererer til når det gjelder individuelle forhold som skal gi grunnlag for asyl, fremstår som ledd i en forfølgelse slik det er definert i utlendingsloven og flyktningkonvensjonen. De fremstår snarere som tilfeldige og enkeltstående hendelser. Han har aldri vært siktet, arrestert eller fengslet. Han har ikke vært i kontakt med studentforeninger siden 2004. Videre har han ikke vært i kontakt med farens slektninger siden 2005. A forlot Pakistan i 2009.

Det at A er ahmadiyya, medfører ikke på generelt grunnlag at han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Det er ingenting som skulle tilsi at han vil drive utadrettet og synlig misjonering eller andre religiøse aktiviteter som vil gi grunnlag for rett til asyl.

Flyktningkonvensjonen er en beskyttelseskonvensjon og ikke en menneskerettskonvensjon, og ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter vil utgjøre forfølgelse i konvensjonens forstand, se Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 84.

Vedtakene er ikke ugyldige fordi UNE ikke har brukt den samme tilnærming som Høyesterett i Rt-2014-494 [skal vel være Rt-2012-494, Lovdatas anm.] om en homofil asylsøker fra Irak. En viktig forutsetning for dommen var at homofile generelt var forfulgt i Irak, det er ikke ahmadiyyaene i Pakistan. Videre har ikke dommen overføringsverdi til andre forfølgelsesgrunner enn seksuell orientering. Det fremgår av dom fra Borgarting lagmannsrett av 4. desember 2013 (LB-2012-72422) at dommen ikke har overføringsverdi til politisk oppfatning og ytringer.

UNEs vedtak og etterfølgende beslutning er etter dette gyldige.

Staten har lagt ned slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Vedtakene fra UNE av 30. november 2011 og 8. august 2013 er ugyldige. De legger begge til grunn at A ikke er utsatt for alvorlig forfølgelse. Dette er ikke riktig, og vedtakene bygger dermed på uriktig faktum.

A risikerer forfølgelse ved retur til Pakistan både på generelt grunnlag og på individuelt grunnlag som følge av at han er medlem av ahmadiyya-menigheten. Medlemmer av menigheten i Pakistan er utsatt for forfølgelse i Pakistan. Både myndighetene og samfunnet generelt forfølger dem, og myndighetene gir ikke medlemmene beskyttelse.

A står i fare for forfølgelse som følge av sin utøvelse av troen. Tabligh er viktig for ham. Han har utøvet tabligh i Norge. Farens hans konverterte til ahmadiyya i 1974. Dette har medført splittelse i familien. Farens stebrødre har prøvd å drepe A og skade familien. A hadde problemer med studentorganisasjoner da han studerte. Det ble spredd bilder av ham, og han var noe kjent i hjemlandet ettersom han spilte cricket på høyt nivå. Alt dette gjør at han står i fare for forfølgelse fra pakistanske myndigheter, farens familie og samfunnet for øvrig.

Praktisering av tro er beskyttet av flyktningkonvensjonen. Hvis man må avstå fra noe som er beskyttet der, er det grunnlag for beskyttelse etter konvensjonen, se Rt-2014-494 [skal vel være Rt-2012-494, Lovdatas anm.], dom fra storkammeret i EU-domstolen av 5. september 2012 (Bundesrepublik Deutschland mot Y)(C-71/11 og C-99/11) og dom fra The Supreme Court, Storbritannia, av 7. juli 2010 (HJ og HT mot Secretary of State for the Home Department). Norske myndigheter kan ikke forvente at han skal avstå fra religiøse handlinger for å unngå fare for forfølgelse.

A har lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. A tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten er kommet til at anken fører frem og bemerker:

Utgangspunkter

Det er UNEs beslutning av 8. august 2013 som er gjenstand for prøvelse i saken. Denne bygger på de tidligere vedtak i saken og må ses på bakgrunn av disse.

Det sentrale spørsmål i saken er om A fyller vilkårene i utlendingsloven § 28 bokstav a. Gjør han det, har han status som flyktning og krav på beskyttelse (asyl). Bestemmelsen lyder:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen
a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse

Bestemmelsen oppstiller for det første et vilkår om «velbegrunnet frykt», og vilkåret peker i første rekke mot den fremtidige risikoen for forfølgelse ved retur til hjemlandet.

Når det gjelder vilkåret «forfølgelse», er dette nærmere definert i utlendingsloven § 29 første ledd:

For at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse i henhold til § 28 første ledd bokstav a, må de enten
a) enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel 15 nr. 2 i den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950, eller
b) utgjøre flere forskjellige tiltak, herunder krenkelser av menneskerettigheter, som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen beskrevet i bokstav a.

Forfølgelse kan blant annet ta form av
a) fysisk eller psykisk vold, herunder seksualisert vold,
b) lovgivning og administrative, politimessige og judisielle tiltak, enten de er diskriminerende i seg selv eller praktiseres på en diskriminerende måte,
c) strafforfølgelse og straffullbyrdelse som er uforholdsmessig eller diskriminerende,
d) fravær av muligheten for rettslig overprøving når dette fører til straffer som er uforholdsmessige eller diskriminerende ...

Av samme bestemmelses tredje ledd fremgår det at forfølger kan være

a) staten,
b) organisasjoner eller grupperinger som kontrollerer statsapparatet eller en så stor del av statens territorium at utlendingen ikke kan henvises til å søke beskyttelse i andre deler av landet, jf. § 28 femte ledd, eller
c) ikke-statlige aktører dersom de aktørene som er nevnt i bokstav a og b, inkludert internasjonale organisasjoner, er ute av stand til eller ikke er villige til å treffe rimelige tiltak for å forhindre forfølgelsen, blant annet gjennom et virksomt system for å avdekke, rettsforfølge og straffe handlinger som utgjør forfølgelse.

Utlendingsloven § 30 angir det nærmere grunnlaget for forfølgelse etter § 28 første ledd bokstav a:

Ved anvendelsen av § 28 første ledd bokstav a skal følgende legges til grunn ved vurderingen av grunnlaget for forfølgelsen:
a) Religion skal særlig anses å omfatte
- religiøse og andre typer livssyn,
- deltakelse i eller tilsiktet fravær fra formell gudsdyrkelse, enten det skjer privat eller offentlig, alene eller sammen med andre,
- andre handlinger eller meningsytringer knyttet til vedkommendes religion eller livssyn,
- individuelle eller kollektive handlemåter som er diktert av religiøs eller livssynsmessig overbevisning,
- frihet til å skifte religion eller annet livssyn.

Det må foreligge årsakssammenheng mellom en objektiv begrunnet frykt for forfølgelse og de foreliggende forfølgelsesgrunner som er nevnt i konvensjonen. Det er enighet mellom partene om at fare for trakassering, diskriminering og forskjellsbehandling vil falle utenfor det som kan karakteriseres som forfølgelse i utlendingslovens forstand.

Etter alminnelige prinsipper om domstolsprøving av forvaltningsvedtak kan domstolene prøve alle sider av UNEs vedtak etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Domstolene kan prøve UNEs generelle lovtolkning, om UNE har bygget på riktig faktum, den konkrete subsumpsjonen, samt UNEs saksbehandling.

Det er lagt til grunn i rettspraksis at det bør vises varsomhet med å sette til side forvaltningens vurderinger på områder som forutsetter spesialkompetanse, hvilket blant annet gjør seg gjeldende for avgjørelser truffet av utlendingsmyndighetene som krever særskilt landkunnskap, jf. blant annet Rt-1991-586.

Partene er enige om at utgangspunktet for lagmannsrettens prøvelse av UNEs vedtak er faktum på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985. Lagmannsretten legger til grunn at skjæringstidspunktet er den 8. august 2013 da UNE besluttet ikke å omgjøre sitt vedtak om avslag på asyl.

Det følger av utlendingslovens forarbeider og rettspraksis at det er den som søker asyl som i utgangspunktet må gjøre sin asylhistorie troverdig. Deretter er det staten som må bevise at det er trygt å returnere.

I Rt-2011-1481 avsnitt 45 og 46 behandles beviskrav ved asylforklaringen. Det fremgår at ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn

...så lenge den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse. [avsnitt 45]

Det er ubestridt i saken at A er ahmadiyya. Han hadde samme overbevisning før han reiste fra Pakistan, og han er medlem av ahmadiyya-menigheten her i Norge.

Ahmadiyyaer i Pakistan generelt

Ved vurdering av om A oppfyller vilkårene i utlendingsloven § 28 bokstav a, er det nødvendig først å se på ahmadiyyaenes situasjon i Pakistan generelt. Lagmannsretten bygger her på den skriftlige informasjonen som er dokumentert under hovedforhandlingen og forklaringene fra Lars Gule og Barbro Helling.

Det er ubestridt at ahmadiyyaene er en utsatt gruppe i Pakistan, og at det kan være vanskelig å leve som ahmadiyya der. Ahmadiyyaene ser på seg selv som muslimer, og baserer sin tro i likhet med andre muslimer på Koranen, de fem søylene med trosbekjennelsen, den rituelle bønnen, den rituelle avgiften, fasten og pilegrimsreisen. Hovedforskjellen i religionen i forhold til andre muslimer er at ahmadiyyaene anser Muhammad å være en profet, men ikke den siste profet. Den vanlige muslimske oppfatning er at Muhammed er den siste profet.

Den rettslige situasjonen når det gjelder religion, religionsfrihet og ahmadiyyaer spesielt i Pakistan synes uoversiktlig. Etter den pakistanske grunnloven artikkel 20 er det religionsfrihet i landet. Ved en grunnlovsendring i 1974 ble ahmadiyyaer definert som «ikke-muslimer». Grunnloven likestiller ahmadiyyaer med andre religiøse minoriteter som hinduer, kristne og sikher. Videre bestemmer grunnloven at en muslim må anerkjenne Muhammed som den siste profet. Det er i pakistansk straffeloven flere bestemmelser som retter seg mot ahmadiyyaer. Det er bl.a. forbudt for dem å bruke islamsk terminologi eller å kalle seg selv muslimer. I temanotat av 3. juli 2014 oppsummeres den rettslige situasjonen slik: «Slik Landinfo forstår grunnlovstillegget fra 1974 [ .. ], både gir og fratar det ahmadiyyaene konstitusjonell rett til religionsutøvelse.» Lagmannsretten slutter seg til det.

Fra Landinfos temanotat gjengis:

SAMMENDRAG

I 1974 erklærte pakistanske myndigheter at ahmadiyyaene er en ikke-muslimsk minoritet, og i 1984 ble straffelovgivningen endret og forordningen Ordinance XX introdusert. Paragrafene 298 b og 298 c, «anti-ahmadiyya-bestemmelsene», forbyr ahmadiyyaer å fremstå som muslimer, benytte muslimske ritualer og terminologi i praktiseringen av sin tro.

Bestemmelsene, som er diskriminerende i sin natur, har en strafferamme på tre år. Lovgivningen utnyttes av religiøse ekstremister som et påskudd for å angripe og trakassere ahmadiyyaene. Mer enn 230 ahmadiyyaer har blitt drept etter 1984, og nær 200 har blitt forsøkt drept. Flere titalls moskeer har i den samme perioden blitt skjendet, satt i brann eller okkupert.

I kombinasjon med blasfemilovene (Penal Code 1860, § 295), bidrar anti-ahmadiyya-lovgivningen til religiøse intoleranse og dermed legitimering av vold og diskriminering mot ahmadiyyaene. Ulike regjeringer har ikke vært villige til å fjerne bestemmelsene og er heller ikke i stand til å beskytte ahmadiyyaene eller andre religiøse minoriteter mot vold fra sunnimuslimske pøbler, ofte initiert av lokale mullaer.
...
1.1 «DET MEST FORFULGTE OG DISKRIMINERTE TROSSAMFUNNET I PAKISTAN»

Det er grunn til å anta at den religiøse ekstremismen og intoleransen som i stor grad preger det pakistanske samfunn, først og fremst er uttrykk for problematikk knyttet til fattigdom og urettferdighet. Lavt utdanningsnivå og føydale strukturer bidrar til vedlikehold av både sekterisme og religiøs vold. Alle religiøse grupperinger, både den sunnimuslimske majoriteten og minoritetene, rammes av alvorlige konsekvenser av fanatisme og selvrettferdighet.
...
Pakistansk lovverk inneholder bestemmelser som frarøver ahmadiyyaene sentrale og grunnleggende rettigheter. Straffebudene er alvorlige. Bestemmelsene med de mest omfattende straffene rammer imidlertid ikke bare ahmadiyyaene, men også kristne, hinduer, intellektuelle og muslimer. Ahmadiyyaene rammes både av formelle innskrenkninger i retten til fri ytring, forsamling og religionsutøvelse, og ulike former for overgrep på lokalt nivå - eksempelvis angrep på moskeer, skjending av gravsteder, voldelige demonstrasjoner og dessuten drap.
...
4.3 TROSUTØVELSE

Det er påpekt ovenfor at pakistansk lov etablerer et rammeverk som innebærer at ahmadiyyaer, som direkte følge av deres religion og religionsutøvelse, er potensielle lovovertredere. Uavhengig av hvordan lovverket praktiseres, skaper dette en generell utrygghet og usikkerhet for alle ahmadiyyaer. Forekomsten av vold og overgrep, kombinert med fravær av sanksjoner mot overgripere fra myndighetenes side, bidrar til ytterligere usikkerhet.

Situasjonen i Rabwah, hvor mer enn 95 % av befolkningen er ahmadiyyaer, hevdes å være representativ for forholdene i øvrige områder i Pakistan hva gjelder praktisk religionsutøvelse. Det innebærer at ingen trosrelaterte ytringsformer eksponeres i det offentlige rom. Den store moskéen i Rabwah, Masjid-e-Aqsa, er stengt, og det er etablert ca. 70 mindre bønnelokaler i byen. Bønnelokalene er identifiserbare og menighetsfeller kan observeres på vei til lokalene. Dette skje, slik Landinfo observerte det i Rabwah i mars 2014, meget diskret, og kun ledsaget av sunnienes innkalling til bønn over svært velfungerende høyttaleranlegg.

Ahmadiyyaene er selv ansvarlig for sikkerheten i Rabwah, og har anledning til å beskytte sine eiendommer med våpen ...

Praksis hos norske utlendingsmyndigheter når det gjelder ahmadiyyaer er at tilhørighet til ahmadiyya i seg selv ikke medfører at vilkårene for beskyttelse som flyktning etter loven eller flyktningkonvensjonen er oppfylt, med mindre vedkommende i tillegg har hatt en ledende eller fremtredende rolle, eller har deltatt i misjoneringsrelaterte aktiviteter.

Denne praksisen har i en viss grad støtte i retningslinjer av 14. mai 2012 fra FNs høykommissær for flyktninger (United Nations High Commissioner for Refugees) (UNHCR). Der påpekes det at spørsmålet om man som ahmadiyya har behov for beskyttelse, vil avhenge av vedkommendes individuelle situasjon:

In light of the foregoing, UNHCR considers that members of the Ahmadi community, including those targeted by Islamic extremist elements or charged with criminal offences under the blasphemy or anti-Ahmadi provisions, are likely to be in need of international refugee protection on account of their religion, depending on the individual circumstances.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten det klart at ahmadiyyaer er i en vanskelig situasjon på generelt grunnlag i Pakistan. Men lagmannsretten finner det også klart at forholdene ikke er så alvorlige at enhver ahmadiyya vil være utsatt for velbegrunnet frykt for forfølgelse og derfor ha krav på asyl. Hvorvidt dette er tilfelle, må avgjøres på individuelt grunnlag, og her vil den generelle situasjonen være et moment.

Individuell vurdering av A

A har i hovedsak forklart seg på samme måte i asylintervjuet, for tingretten og for lagmannsretten. Forklaringene underbygges på flere punkter av farens forklaring og generell landinformasjon. Han har imidlertid kommet med noen nye opplysninger for domstolene, særlig om tabligh.

Lagmannsretten finner å legge As forklaring til grunn som noenlunde sannsynliggjort, og dette gjelder også de konkrete episoder han har forklart seg om i perioden 2004 til 2009.

A har vært ahmadiyya hele sitt liv. Moren hans og hennes familie var ahmadiyya da hun og faren traff hverandre. Da de giftet seg, konverterte faren fra sunnimuslim til ahmadiyya. Dette var flere år før A ble født. Videre legger lagmannsretten til grunn As forklaring om at hans slektninger på farssiden ikke har akseptert denne konverteringen. Lagmannsretten finner at en slik splittelse i familien medfører en viss risiko for trakassering eller lignende for A ved en retur til Pakistan, men ikke for alvorlig forfølgelse. Det er forklart at farens familie er i kontakt med den religiøse lederen quari B. Lagmannsretten ser det slik at dette kan medføre at også andre vil delta i trakassering av A. Lagmannsretten peker samtidig på at det nå er gått seks år siden A forlot Pakistan, og det er sannsynlig at motsetningene i familien har blitt noe mindre som følge av tiden som har gått. As søster bor i Pakistan, og det har ikke kommet frem opplysninger om at hun er alvorlig trakassert, selv om hun er ahmadiyya. Selv om lagmannsretten er klar over at menn kan være mer utsatt enn kvinner i slike sammenhenger, finner lagmannsretten at dette er et moment som svekker risikoen for at farens konvertering vil medføre alvorlige problemer for A ved en retur.

A har forklart at han fikk problemer med en studentforening, Pakhton Student Federation. Gruppen utsatte ham for trakassering og spredte et bilde av ham. Lagmannsretten finner at også dette kan utgjøre en viss risiko for ham, men tiden som har gått reduserer nok denne noe.

Han har forklart at han var en aktiv cricket-spiller og spilte i divisjonen under landslaget. Lagmannsretten finner at dette kan gjøre ham noe mer utsatt for gjenkjennelse og trakassering. Men ettersom dette er flere år siden, har forholdet ikke stor betydning.

Det er tre konkrete episoder A har forklart seg om i årene 2005 til 2009. Lagmannsretten legger her hans forklaring til grunn om at han ved to tilfeller er blitt indirekte truet på grunn av sin tro; først hos sin venn i Karachi i 2005 og så hos sin mormor i Rabwah i 2007. A vet ikke hvem som stod bak disse truslene, og slik lagmannsretten vurderer det, fremstår disse episodene som enkeltstående hendelser, og ikke som et ledd i en individuell forfølgelse. Når det gjelder episoden fra 2008, finner ikke lagmannsretten å legge særlig stor vekt på denne. Han har forklart seg om personer som kom på scooter, truet ham og tok verdisakene hans. I lys av den mengde kriminalitet det kan legges til grunn at forekommer i Karachi generelt, fremstår denne hendelsen for lagmannsretten som et ran, og lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at A ble angrepet på grunn av sin religion.
Etter bevisføringen finner lagmannsretten at A praktiserte sin tro innenfor rammene av pakistansk lovgivning og etablerte sosiale normer før han reiste i 2009. Det er ikke sannsynliggjort at han drev med forkynnende virksomhet i nevneverdig grad. Det er derfor ikke fare for problemer ved retur om følge av hans religiøse aktivitet før reisen.

I tiden i Norge har A vært medlem av ahmadiyya-menigheten i X. Han har hatt flere oppgaver, særlig knyttet til vakthold og praktiske forhold, og han har deltatt på stands. Lagmannsretten finner at han selv ikke i særlig grad har drevet med aktiv forkynnelse. Lagmannsretten finner at heller ikke dette vil medføre problemer ved retur.

Etter As forklaring og bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at han ved retur til Pakistan vil praktisere sin tro innenfor de gjeldende rettslige og sosiale normer. Han vil da ikke stå i fare for å bli utsatt for forfølgelse. De særlige spørsmål knyttet til Rt-2012-494 behandles nedenfor.

Lagmannsretten finner etter dette at en individuell vurdering av A ikke tilsier at han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Pakistan. Dette er i overensstemmelse med vedtakene fra UNE som ligger til grunn for saken.

Anvendelse av prøvingsmodellen fra Rt-2012-494 (Homofili-dommen)

Lagmannsretten forstår A slik at han anfører at prøvingsmodellen fra Rt-2012-494 skulle vært anvendt. Når den ikke er anvendt, er det en rettsanvendelsesfeil som medfører at vedtaket er ugyldig.

Saken i Rt-2012-494 gjaldt spørsmålet om en mann fra Irak hadde rett til asyl under henvisning til at han som homofil hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse i hjemlandet. Det var ikke bestridt at homofile i Irak er utsatt for forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand. Det som var omtvistet i saken, var hvilken betydning det skal ha for beskyttelsesbehovet at homofile vil kunne unngå overgrep hvis de holder seg innenfor de rådende religiøse og kulturelle normene i Irak og holder sin seksuelle legning skjult. I avsnitt 39 i dommen uttaler førstvoterende følgende:

I slike tilfeller synes det nærliggende - ut fra ordlyden og formålet - å legge vekt på hva som er grunnen til at søkeren vil holde sin seksuelle legning skjult. Er årsaken til hemmeligholdet frykt for alvorlige overgrep, må dette være tilstrekkelig til å konstatere at det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Dette mener jeg må følge av at det ved asylvurderingen ikke kan forutsettes at søkeren skal holde sin legning skjult. Er det derimot grunnlag for å konkludere med at søkeren uansett ville holdt sin legning skjult, for eksempel fordi han selv mener den er i strid med religionen eller forkastelig av andre grunner, eller fordi han eller hun ikke vil orke å ta belastningen med den sosiale fordømmelsen, vil det ikke være naturlig å anse søkeren for å ha en berettiget frykt for forfølgelse. Ordlyden gir ikke noe klart svar på hvordan man skal bedømme situasjonen der årsaken til hemmeligholdet er sammensatt. [...]

Førstvoterende oppsummerer sitt syn på rettsanvendelsen slik i avsnitt 57 og 58 i dommen:

Det skal altså ikke legges til grunn at asylsøkeren vil tilpasse seg hjemlandets sosiokulturelle normer når det gjelder seksuell orientering. Det må i stedet spørres om søkeren virkelig er homofil eller vil bli oppfattet som homofil av potensielle forfølgere i hjemlandet. Videre må det undersøkes om homofile som er åpne om sin seksuelle orientering i hjemlandet, er utsatt for forfølgelse i konvensjonens forstand. Dersom det er tilfellet, må det vurderes hva den enkelte søker ville gjøre hvis han eller hun ble returnert til hjemlandet. Hvis søkeren ville være åpen om sin seksuelle orientering, har han eller hun en velbegrunnet frykt for forfølgelse, selv om forfølgelse kunne vært unngått ved å holde den seksuelle orienteringen skjult. Dersom søkeren derimot ville skjult sin seksuelle orientering og på den måten unngå forfølgelse, må det undersøkes hva som er årsaken til dette. Hvis årsaken er at han eller hun selv mener det er riktig å holde den seksuelle legningen skjult, skal søknaden avslås. Det samme gjelder dersom årsaken er sosialt press - såfremt sanksjonene ikke er av en slik karakter eller omfang at de i seg selv utgjør forfølgelse. Er det derimot frykten for forfølgelse som er årsaken til at søkeren velger å skjule sin seksuelle identitet, må kravet om «velbegrunnet frykt for forfølgelse» anses oppfylt.

Der begrunnelsen for hemmeligholdet er sammensatt, må ikke årsakskravet forstås så strengt at det i realiteten utelukker søkere som har reell grunn til å frykte forfølgelse, når denne frykten er sentral for vedkommendes valg.

Lagmannsretten oppfatter dommen slik at der grunnen til at den seksuelle legningen vil holdes skjult er frykt for alvorlige overgrep, foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse og grunnlag for beskyttelse. Der vedkommende vil holde den seksuelle legningen skjult fordi vedkommende selv mener dette er riktig som følge av religion eller lignende, foreligger derimot ikke velbegrunnet frykt for forfølgelse eller grunnlag for beskyttelse. Det samme gjeld der vedkommende holder legningen skjult fordi vedkommende ikke orker sosialt press; men hvis det sosiale presset er slik at det i seg selv utgjør forfølgelse, foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse og grunnlag for beskyttelse. Der det er en sammensatt begrunnelse for at den seksuelle legning holdes skjult, må det foretas en vurdering av hva som er den sentrale grunnen til dette. Men årsakskravet må ikke være for strengt.

I saken her anfører A at denne prøvingsmodellen er uttrykk for et mer generelt prinsipp som også må benyttes når forfølgelsesgrunnen er religion og religionsutøvelse. Han har bl.a. vist til at religionsfrihet er en menneskerett. Staten har anført at prøvingsmodellen ikke kommer til anvendelse for andre forhold enn homofili. Det er bl.a. vist til at den faktiske situasjonen er forskjellig ved at homofile i Irak er utsatt for forfølgelse på generelt grunnlag, i motsetning til ahmadiyyaer i Pakistan.

I Rt-2012-494 vises det til dom fra The Supreme Court, Storbritannia, av 7. juli 2010 (HJ og HT mot Secretary of State for the Home Department). Fra denne avgjørelsen gjengis:

If an applicant holds political or religious beliefs that are not favored in the country of nationality, the chance of adverse consequences befalling that applicant on return to that country would ordinarily increase if, on return, the applicant were to draw attention to the holding of the relevant belief. But it is no answer to a claim for protection as a refugee to say to an applicant that those adverse consequences could be avoided if the applicant were to hide the fact that he or she holds the beliefs in question. And to say to an applicant that he or she should be 'discreet' about such matters is simply to use gentler terms to convey the same meaning. The question to be considered in assessing whether the applicant's fear of persecution is well founded is what may happen if the applicant returns to the country of nationality; it is not, could the applicant live in that country without attracting adverse consequences.

Lagmannsretten bemerker at denne dommen er kritisert, se Justisdepartementets instruks GI-07/2012 [GI-2012-7] og artikkel av Hataway og Pobjoy, «Queer cases make bad law», New York University, Journal of International Law and Politics, 44 no 2 (2011), side 315.

Storkammeravgjørelse i EU-domstolen 5. september 2012 (C-71/11, C-99/11) gjaldt en ahmadiyya fra Pakistan. Foranledningen for saken var at tyske myndigheter ba EU-domstolen om en tolkningsuttalelse av statusdirektivet. EU-domstolen påpekte at det måtte foretas en individuell vurdering, at det er irrelevant at man kan unngå forfølgelse ved å avstå fra sin religiøse praksis, og videre at myndighetene i vertslandet ikke med rimelighet kan forvente at søkeren avstår fra slik religiøs praktisering.

Spørsmålet om anvendelse av prøvingsmodellen fra Rt-2012-494 har vært oppe i enkelte underrettsdommer i Norge.

Borgarting lagmannsrett har berørt temaet i dom av 19. november 2012 ( LB-2010-134086). Saken gjaldt gyldigheten av UNEs vedtak om avslag på asyl for iranske asylsøkere som hadde konvertert til kristendommen. Uten at det var nødvendig for resultatet, bemerket lagmannsretten at

[m]ye taler [...] for at den samme betraktningsmåte som Høyesterett la til grunn for homofile, også skal anvendes hvor forfølgelsesgrunnen er religion. Det vises for det første til at Høyesterett fant at den forståelsen som ble lagt til grunn var best i samsvar med Flyktningkonvensjonens ordlyd og formål [ ... ]. For det annet er det vel vanskelig å peke på reelle grunner som tilsier at religiøs tro og praksis bør vurderes annerledes enn seksuell legning og praksis.

I Borgarting lagmannsretts dom av 2. desember 2013 (LB-2012-72422) ble det uttalt at prøvingsmodellen fra Rt-2012-494 ikke kom til anvendelse på politiske ytringer. Fra begrunnelsen gjengis:

Lagmannsretten kan ikke se at denne avgjørelsen og de hensyn som begrunner resultat om krav på beskyttelse, har overføringsverdi til forholdene i vår sak der grunnlaget for å søke asyl er politisk oppfatning. Etter lagmannsrettens syn er det i denne sammenheng en vesensforskjell på iboende egenskaper ved en person som seksuell legning og politisk motiverte handlinger.

Etter lagmannsrettens syn gir ikke underrettspraksis særlig veiledning for spørsmålet om prøvingsmodellen kommer til anvendelse på religionsutøvelse eller andre forhold enn homofili.

Lagmannsretten bemerker at seksuell legning og religion begge dreier seg om sentrale menneskerettigheter som er nær knyttet til personligheten. Dette kan tale for at de bør likestilles ved avgjørelsen om det foreligger krav på vern som flyktning.

Flyktningkonvensjonen er en beskyttelseskonvensjon, og ikke en menneskerettskonvensjon. Ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter vil utgjøre forfølgelse i konvensjonens forstand. Lagmannsretten viser i den forbindelse til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 84 der det står:

Departementet vil bemerke at ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter vil utgjøre forfølgelse. For eksempel vil ikke en krenkelse av religionsfriheten i form av begrensninger i adgangen til å drive misjonering i hjemlandet, uten videre gi rett til internasjonal beskyttelse.

Lagmannsretten forstår dommen i Rt-2012-494 slik at den er konkret knyttet til seksuell legning og ikke selv gir indikasjoner på at den kan anvendes på andre forhold. Lagmannsretten peker her særlig på avsnitt 32 som kun omtaler homofile og avsnitt 57 som viser til seksuell orientering.

Det er faktiske forskjeller mellom situasjonen for homofile i Irak og ahmadiyyaer i Pakistan. Homofile i Irak er utsatt for forfølgelse på generelt grunnlag, mens ahmadiyyaer i Pakistan er ikke utsatt for forfølgelse på generelt grunnlag. Videre, en homofil fra Irak må holde sin seksuelle legning skjult ved retur for å unngå forfølgelse. En ahmadiyya fra Pakistan behøver ikke oppgi sin tro eller religiøse identitet ved retur for å unngå forfølgelse. Det vedkommende er forhindret fra, er en del av religionsutøvelsen. Så lenge vedkommende praktiserer sin religion innenfor gjeldende rettslige og sosiale normer, kan han beholde sin tro og religiøse identitet. Disse forskjellene taler for at dommen i Rt-2014-494 [skal vel være Rt-2012-494, Lovdatas anm.] har begrenset overføringsverdi til saken her. Det må gjelde uavhengig av spørsmålet om dommen generelt kan gis anvendelse ved andre forfølgelsesgrunner enn seksuell legning.

Etter en konkret vurdering finner lagmannsretten som nevnt at A ved en retur vil praktisere sin tro innenfor rammene av rettslige og sosiale normer. Dette vil innebære en viss begrensning i forhold til hvordan han har praktisert sin tro som medlem av ahmadiyya-menigheten i Norge, og som han har forklart han ville ønsket å fortsette etter retur til hjemlandet. Det han særlig vil måtte begrense, er slik utadrettet virksomhet han har deltatt i gjennom menigheten i Norge. Denne virksomheten har som nevnt i det vesentlige vært knyttet til praktisk bistand, og uten at han selv i særlig grad har drevet med aktiv forkynnelse. Som andre ahmadiyyaer i Pakistan vil han ikke måtte oppgi sin tro eller religiøse identitet. Han vil kunne praktisere sin tro slik ahmadiyyaer flest gjør det.

Etter lagmannsrettens oppfatning vil en slik begrenset tilpasning av religionsutøvelsen ved retur til hjemlandet ikke gi rett til beskyttelse, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 84. Det må gjelde uavhengig av årsaken til tilpasningen.

Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at var noen feil ved rettsanvendelsen at UNE i saken her ikke har anvendt den metode det er gitt anvisning på i Rt .2012 side 494.

Staten får etter dette medhold i sin anke. A får ikke medhold i at vedtakene fra UNE er ugyldige. Staten frifinnes.

Saksomkostninger

Staten har krevet saksomkostninger for lagmannsretten. Hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd er at den som vinner skal tilkjennes dette. Tredje ledd åpner for unntak der tungtveiende grunner gjør det rimelig. Bestemmelsen angir flere forhold det særlig legges vekt på ved vurderingen. Lagmannsretten peker her på bokstav c, velferdsmessige forhold og styrkeforholdet mellom partene. Avgjørelsen er av høy grad av velferdsmessig betydning for A, og det er en markert styrkeforskjell mellom ham og staten. Lagmannsretten bemerker også at saken har reist prinsipielle spørsmål knyttet til rekkevidden av Rt-2012-494 og finner at vilkårene for å frita A for saksomkostninger foreligger. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.

Staten har også krevet saksomkostninger for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 første ledd. Lagmannsrettens resultat skal legges til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Også her tilsier hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd at staten skal tilkjennes sakens omkostninger. De samme hensyn som fører til at partene etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd bærer hver sine saksomkostninger for lagmannsretten, er relevante også her. Lagmannsretten finner at det også for tingretten foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig at staten ikke tilkjennes saksomkostninger.

Dommen er enstemmig.

Slutning

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.
  3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for tingretten.
Siste endringer
  • Ny: LB-2014-164892 Beskyttelse (asyl). Religion. Ahmadiyya. Pakistan. (27.10.2015)

    Lagmannsretten fant at vilkårene for beskyttelse (asyl) ikke var oppfylt for en mann fra Pakistan som tilhørte den muslimske trosretningen ahmadiyya. Selv om han som ahmadiyya ikke kunne drive åpen forkynnelse i Pakistan, var han ikke utsatt for forfølgelse. Lagmannsretten fant at den innskrenkning det var for ham å ikke kunne drive forkynnelse, ikke ga grunnlag for beskyttelse.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo