Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-166433
Dokumentdato : 13.06.2016

Beskyttelse (asyl). Politisk aktivitet. Konvertering. Iran. Barn.

Iranske ektefeller med to barn søkte asyl i Norge i 2009 på grunn av ektefellenes politiske aktivitet i hjemlandet. Etter avslag fra UDI i 2010, klaget de til UNE. I 2011 opplyste familien at de hadde konvertert til kristendommen. UNE avslo klagene i 2012. Tingretten kom til at UNEs vedtak var gyldige, og lagmannsretten forkastet anken. Lagmannsretten fant at ektefellenes generelle troverdighet var liten. Lagmannsretten kom til at det ikke var noen reell fare for forfølgelse i Iran verken på grunn av politiske aktviteter eller på grunn av familiens religiøse oppfatning, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Heller ikke fant lagmannsretten at familien hadde krav på asyl etter bokstav b i § 28 første ledd.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl og etterfølgende beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket.

A kom til Norge 14. juli 2009 sammen med sin ektefelle B. De er begge født i 1977 i Iran, og de kom med sine barn C, født i 2000, og D, født i 2005. Familien søkte asyl samme dag.

Ved asylregistreringen opplyste A at han var sjiamuslim. Bs religiøse tilhørighet ble ikke oppgitt. Begge ektefellene forklarte ved asylregistreringen at de og barna reiste fra Iran 7. juli 2009 med fly. De hadde med sine egne pass og visum og reiste sammen med en smugler til et ukjent land i Europa. Smugleren tok passene fra dem. Fra dette ukjente landet reiste familien til et annet ukjent land med tog. Turen gikk videre med bil sammen med en ny smugler til et ukjent sted i Danmark. De kom dit 11. juli. En tredje smugler tok over, og de reiste fra Danmark 13. juli med buss. Smugleren fulgte dem nesten helt frem til Norge, hvor de ankom 14. juli.

Om asylgrunnlaget opplyste A at han hadde vært politisk aktiv mot det eksisterende regime i Iran i flere år, og han hadde tidligere vært straffet og dømt for denne aktiviteten. Han hadde også deltatt i de siste demonstrasjonene som fant sted etter valget i Iran i 2009. Hans barn og kone ble slått under en av demonstrasjonene, og han fryktet dødsstraff dersom han skulle bli tatt av myndighetene. B oppga intet asylgrunnlag for sin egen del, men opplyste at hun reiste fra Iran fordi hennes manns liv sto i fare på grunn av hans politiske aktivitet mot det iranske regime.

A og B fylte ut hvert sitt egenerklæringsskjema 17. juli 2009. Begge oppga nå at også hun var sjiamuslim. De krysset begge av for «ja» i skjemaets spørsmål om passet ble kontrollert på flyplassen ved utreisen fra Iran og krysset «nei» på spørsmål om de opplevde problemer med hjemlandets myndigheter ved grensepasseringen. I skjemaene opplyste de videre at de i løpet av de siste fem årene hadde fått visum for reiser til Aserbajdsjan og De forente arabiske emirater. Av skjemaene fremgår at A ikke hadde vært medlem eller hatt tilknytning til politiske eller religiøse grupper/organisasjoner, men at B var medlem i partiet Etemad-e Melli. Hun opplyste at partiet var mot enkelte av ledelsens synspunkter og at partiet ønsket at Karroubi ble valgt som president. Fra 2005 til 2008 hadde hun arbeidet som «ansvarlig og sekretær» på kontoret til Karroubis sønn. Det er på det rene at Mehdi Karroubi var presidentkandidat ved valgene i 2005 og 2009.

Som asylgrunnlag i egenerklæringsskjemaet oppga A fortsatt sin politiske aktivitet i Iran. Han utdypet denne aktiviteten med blant annet å vise til at han allerede fra 17-års alder leste politiske bøker, og at han diskuterte politikk på skolen med sine venner. Like før nyttår 2004 ble han arrestert og ført til et sted hvor han ble utsatt for tortur. Under en transport fra fengselet kolliderte politiets kjøretøy med en annen bil. Han forsøkte å rømme, men ble påkjørt av et eskortekjøretøy. Som følge av dette fikk han brudd i høyre ben, og han ble fraktet til et offentlig sykehus. Etter kausjon fra faren ble han overført til et bedre sykehus hvor han gjennomgikk operasjon før han ble utskrevet. I tiden etterpå ble han innkalt til retten for avhør. I løpet av fire år hadde han gjennomgått ytterligere fire operasjoner og blitt arbeidsufør. Den siste operasjonen fant sted «nå i år» og sykmeldingen hans varte frem til og med 8. juni 2009.

B oppga i sitt egenerklæringsskjemaet at hun støttet sin ektefelles politiske synspunkter. Hun opplyste dessuten at hun «deltok i demonstrasjonene kontinuerlig» under det siste valget. I den siste demonstrasjonen hvor hun og datteren deltok sammen med sin mann, ble de utsatt for overfall. B ble arrestert, slått og ført bort. Under arrestasjonen ble hun torturert og også voldtatt. Etter noen dager fant familien ut hvor hun befant seg, og hun ble løslatt mot kausjon. I skjemaet opplyste B videre at hun var med i et av Karroubis propagandahovedkvarter. Etter valget ble flere av disse hovedkvarterene angrepet, og de ansvarlige her ble ført bort. Hun fryktet at dette også kunne skje med henne. Ved en eventuell retur til Iran fryktet hun at både hun og ektefellen ville bli arrestert og få lange fengselsstraffer.

I asylintervju 10. august 2009 utdypet A ytterligere sine politiske aktiviteter. Han ga her uttrykk for at han var etterlyst av iranske myndigheter på grunn av sine myndighetskritiske meninger, sin deltakelse i studentdemonstrasjoner i 2005 og for å ha deltatt i demonstrasjoner etter valget i 2009. Han opplyste at myndighetene visste om hans deltakelse i den siste demonstrasjonen fordi hans kone da ble arrestert og registrert. Han anførte at både han og ektefellen ville få langvarig fengselsstraff eller bli henrettet av iranske myndigheter ved en eventuell retur til Iran.

B ga i sitt asylintervju 13. august 2009 blant annet ytterligere opplysninger om arrestasjonen da hun deltok i demonstrasjonen etter valget i 2009 og opplyste at det gikk ca. 20 dager fra hun ble løslatt til hun og familien reiste ut av landet. Hun anførte at ved en eventuell retur til Iran ville livet både for henne og ektefellen ta slutt. Av en advokat hadde de fått vite at hun ville fått fem års fengsel og han 15 års fengsel dersom de fortsatt hadde bodd i Iran.

Asylsøknadene ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) i vedtak 12. mars 2010. Under henvisning til As egne opplysninger la UDI til grunn at han hadde hatt beskjeden politisk aktivitet i Iran. Han hadde ikke gitt opplysninger som tilsa at han hadde hatt noen spesiell rolle under studentdemonstrasjonene som hadde funnet sted i 2005. UDI fremholdt blant annet at deltagelse i demonstrasjoner ikke er et forhold som i seg selv danner grunnlag for asyl. UDI fant det videre lite sannsynlig at iranske myndigheter etterlyser B. UDI viste her til at hun ble løslatt få dager etter arrestasjonen i 2009. Når det gjaldt hennes aktivitet i forkant av valget, fremholdt UDI at hun hadde hatt sin vanlige arbeidsplass hos sønnen til presidentkandidat Karroubi i perioden 2005-2008 og at hun hadde deltatt som frivillig i en lovlig valgkampanje. Etter UDIs mening var det ingen reell fare for at verken A eller B ville bli utsatt for forfølgelse, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. UDI mente at heller ikke de to barna risikerte å bli utsatt for menneskerettighetsbrudd, herunder brudd på barnekonvensjonen, som er av en slik art eller et slikt omfang at det utgjør forfølgelse.

A og B påklaget 14. april 2010 UDIs vedtak og begjærte samtidig utsatt iverksettelse. UDI fant ikke grunn til å omgjøre vedtakene, men samtykket til utsatt iverksettelse. Sakene ble 6. mai 2010 oversendt Utlendingsnemnda (UNE) for klagebehandling,

I brev 29. september 2011 opplyste familiens daværende advokat at A og resten av familien hadde konvertert til kristendommen. Vedlagt brevet fulgte blant annet dåpsattester der det fremgikk at de ble døpt i X menighet i Farsund 3. juli 2011 og en konverteringsattest fra pastor E.

UNE avholdt nemndmøte 17. oktober 2012 hvor A og B møtte med sin advokat og avga forklaring.

A forklarte blant annet at han første gang ble arrestert i februar/mars 2005, og at det skjedde i forbindelse med demonstrasjoner ved studenthjemmet. Han gjenopptok sine politiske aktiviteter noen år senere. Da hans kone ble løslatt fra arrestasjonen i forbindelse med den siste demonstrasjonen de deltok i, besluttet de seg for å flykte fra Iran etter råd fra Karroubis sønn. Det var Karroubis sønn og folk knyttet til ham som gjennomførte og koordinerte fluktplanen for familien. Prisen var 60 000 Euro, og de skaffet penger blant annet ved å selge to boliger.

Om utreisen fra Iran fortalte A at de kom til flyplassen i Teheran sammen med en menneskesmugler som ga dem passene i passkontrollen og tok dem tilbake etter at de hadde vist dem frem. Han kunne ikke si noe om hvilket land de fløy til, men gjettet på at det var østeuropeisk på grunn av bokstavene. Smugleren sa det var best at de visste minst mulig.

Om bakgrunnen for at familien hadde konvertert til kristendommen en tid etter at de kom til Norge, opplyste A blant annet at han allerede fra ung alder var kritisk til islam. Han var ikke enig i fasten og begrunnelsen for den, og han deltok etter hvert ikke på religiøse møter. Han hadde flere armensk-kristne venner, men først da han kom til Norge, kunne han søke etter informasjon om kristendom.

I sin forklaring for nemnda ga A videre uttrykk for at hvis de måtte reise tilbake til Iran, kan han holde sin kristne tro inne i seg siden han er voksen, men at det vil være vanskelig for barna.

B forklarte i nemndmøtet at de hadde kontakter slik at de kunne bli smuglet ut av Iran og at de betalte mange penger for dette. Utreisen ble finansiert ved å selge to boliger. Heller ikke B kunne si noe sikkert om hvilket land familien fløy til da de forlot Iran, utover at det var et østeuropeisk land.

Om bakgrunnen for at hun hadde konvertert til kristendommen, opplyste hun at hun kom fra en familie som ikke praktiserte islam. Både hun og familien hennes hadde kritiske tanker om denne troen. Hun hadde kristne venninner da hun var 14 år gammel, og hun så en film hos dem om Jesus Kristus. Hun opplyste at også familien hennes hadde sett filmen om Jesus og snakket om at han har gjennomført mirakler. De så filmen om Jesus en gang da hun var ung, og en gang etter at hun giftet seg.

Videre forklarte hun at dersom de ble sendt tilbake til Iran, kan hun - som en voksen person - holde troen på Jesus i sitt hjerte. Hun presiserte at hun kan la være å snakke åpent om sin tro, selv om hun tror på Jesus, men at det spørs om barna kan det. Barna hennes kommer til å si åpent at de tror på Jesus.

As og Bs klager ble avslått ved UNEs vedtak av 12. november 2012. Vedtaket som gjaldt B omfattet også barna C og D.

UNE la enstemmig til grunn at det ikke var noen fare for forfølgelse som følge av As politiske aktiviteter i Iran. UNE begrunnet dette i hovedsak slik:

Nemnda fester ikke lit til klagerens forklaring om at han skal ha vært i iranske myndigheters søkelys før han og familien forlot Iran. Nemnda slutter seg i det vesentlige til UDIs vurdering av disse forhold. Nemnda tilføyer at en finner det lite sannsynlig at klageren først ble oppsøkt og arrestert i mars 2005, mer enn 8 måneder etter at han hadde deltatt i den siste minnemarkeringen, særlig når han ikke hadde en spesiell rolle under demonstrasjonen. Det foreligger heller ingen opplysninger som tilsier at myndighetene prøvde å gjennomføre noen straffesak mot ham etter at han ble løslatt. Det kan vanskelig legges til grunn at klageren slapp unna strafforfølgning bare fordi han var skadet i beinet. Årsaken til at han ikke ble utsatt for noe mer, må ha vært at iranske myndigheter ikke fant grunn til å fortsette forfølgningen.

Etter nemndas oppfatning er det liten grunn til å tro at myndighetene har blitt mer interessert i klageren ettersom årene har gått. Det er nå 7 ½ år siden klageren skal ha blitt arrestert, og mer enn 8 år siden minnemarkeringen i 2004. ...

Nemnda viser videre til at klageren og hans familie forlot Iran med fly fra flyplassen i Teheran. Ifølge tilgjengelig landinformasjon er utreisekontrollen meget streng. Verken klagerens eller hans kones forklaring om hvordan de forlot Iran står til troende. Begge svarte unnvikende på spørsmål i nemndmøtet om utreisen. Videre finner nemnda det lite troverdig bl.a. at Kharoubi hjalp dem på anførte måten. I strid med klagerens opplysninger i nemndmøtet hadde B sluttet å jobbe for ham allerede i 2008, da firmaet hans ble stengt (jf. hennes asylintervju side 5), og det er vanskelig å forstå hvorfor det skulle være så viktig for Kharoubi å få nettopp henne ut av landet når han må ha hatt mange medarbeidere som visste mye mer om han enn henne. Dersom det skal være mulig å komme seg ut av flyplassen i Iran på ulovlig vis, er det også nødvendig å bestikke flere sett med kontrollører og deres overordnede, som jobber skift og bemanner ulike kontrollposter. Det ligger i sakens natur at dette vil være svært vanskelig, i tillegg til at et slikt opplegg vil være meget risikabelt både for bestikkeren og de som må la seg bestikke for at planen skal lykkes.

Ved den konkrete vurderingen viser nemnda også til at klagerne har gitt skiftende forklaringer om reisedokumentene og hvor mange leiligheter de måtte selge. Tidligere under sakens gang har det blitt opplyst at de solgte leligheten, mens de i nemndmøtet anførte at de solgte to leiligheter. Klageren ga videre ingen opplysninger verken ved registreringen eller i egenerklæringen som er egnet til å sannsynliggjøre at de brukte falske reisedokumenter ... Videre har begge klagerne opplyst, og holdt fast ved, at de ikke vet hvilket land de fløy til fra Iran. Nemnda finner det helt usannsynlig at de ikke vet det.

Etter en samlet vurdering kan det klart ikke legges til grunn at klageren og hans familie kom seg ut av flyplassen i Teheran på den måten de har forklart. Nemnda legger til grunn at de forlot landet på ordinært og lovlig vis, på sine egne, uforfalskede reisedokumenter. Det betyr at klageren ikke kan ha vært ettersøkt og/eller hatt noen pågående alvorlig straffesak mot seg på det tidspunkt. Hadde han hatt det, ville han ikke ha sluppet ut av landet.

Nemnda fester heller ikke lit til klagerens forklaring om deltakelsen i demonstrasjonene mot presidentvalget i Iran i 2009. Nemnda viser bl.a. til at klageren og hans kone har opplyst at de allerede hadde bestemt seg for å forlate landet, og at klageren som nevnt hadde en alvorlig straffesak hengende over seg. Alle som deltok i disse demonstrasjonene må ha vært klar over at man kunne bli arrestert og utsatt for overgrep i myndighetenes forvaring. Nemnda finner det lite troverdig at klageren og hans kone tok med seg sin datter for å kunne filme og fotografere demonstrasjonene uten å vekke politiets mistanke. ... Klagerens og ektefellens opplysninger om demonstrasjonene var heller ikke sammenfallende.

I vedtaket som gjaldt B og barna la UNE også enstemmig til grunn at det ikke var noen fare for forfølgelse på grunn av hennes eller ektemannens politiske oppfatning/aktivitet i Iran. UNE festet ikke lit til hennes forklaring om de problemer ektemannen skulle ha hatt med iranske myndigheter og viste til de vurderinger som fremgikk av vedtaket i hennes manns sak. Videre heter det i UNEs begrunnelse i dette vedtaket blant annet:

Etter nemndas oppfatning er Bs egen forklaring om disse forhold ikke egnet til å styrke tilliten til at klagerne har gitt korrekte opplysninger om hvorfor de forlot Iran.

...

Da det ikke har avgjørende betydning for utfallet av saken, tar nemnda ikke stilling til om det kan legges til grunn at klageren ble arrestert og utsatt for seksuelle overgrep i forbindelse med demonstrasjonene i 2009, men forutsetter i sin vurdering at dette skjedde. Nemnda legger imidlertid ikke til grunn at klageren har en verserende straffesak mot seg i Iran pga. politisk aktivitet, eller at hun hadde utreiseforbud da hun forlot hjemlandet.

...

Nemnda har vurdert om klageren risikerer forfølgelse ved retur på grunn av sitt arbeid for Ettermade Melli.

Nemnda er kjent med at enkelte ansatte i reformavisen Ettermade Melli ble fengslet og deretter løslatt på den tiden klageren har opplyst at arrestasjonene fant sted. De arrestasjonene UNE er kjent med, gjaldt imidlertid fremtredende personer, som avisens redaktør og noen av journalistene. Det fremgår av klagerens asylintervju at hun jobbet som sekretær, og det foreligger ikke opplysninger som tilsier at hun deltok i det politiske arbeidet. Det er ikke rapportert om at slike ansatte i avisen ble arrestert. Uaktet av hvilke arbeidsoppgaver klageren hadde, ble hun ikke selv arrestert pga. sin tilknytning til avisen. Det er heller ingen grunn til å tro at hun i dag, flere år etter at arrestasjonene av enkelte kolleger fant sted, står i fare for å bli forfulgt på dette grunnlag ved retur til Iran.

Når det gjelder klagerens deltakelse i massedemonstrasjonene etter valget i juni 2009, er nemnda kjent med at et tusentalls demonstranter ble arrestert ... De aller fleste ble løslatt etter kort tid, slik som klageren. Tilgjengelig landkunnskap tilsier at det bare var personer med ytterligere aktivitet som ble oppsøkt i ettertid, og at personene myndighetene fortsatt er interessert i, er personer med tidligere opposisjonell aktivitet, hva enten de er journalister, studentaktivister, medlemmer av politiske partier eller at de kommer fra politiske familier. Ut fra foreliggende landinformasjon er det ikke holdepunkter for at klageren vil være av interesse for iranske myndigheter ved retur til Iran i dag, selv om hun deltok under demonstrasjonene mot presidentvalget i 2009 og ble pågrepet og utsatt for overgrep i arrest. ...

Når det gjaldt opplysningene om familiens konvertering til kristendommen, fant UNE det tilstrekkelig sannsynliggjort at A, B og begge barna reelt hadde forlatt islam og konvertert til kristendommen etter at de kom til Norge.

Under dissen fant UNE at familien ikke hadde noen velbegrunnet frykt for å bli utsatt for forfølgelse ved retur til Iran fordi de har konvertert til kristendommen.

Mindretallet, ett nemndmedlem, mente at barna ikke kunne pålegges å tie om sin tro og la til grunn at de ville kunne komme til å røpe for omgivelsene at de er kristne. Slik mindretallet så det var det en reell mulighet for at iranske myndigheter ville ta C fra foreldrene fordi de har konvertert.

Nemndas flertall begrunnet sitt standpunkt i As sak blant annet slik:

Flertallet, nemndmedlem .. og nemndleder ..., bemerker at det er straffbart i Iran å forlate islam. Det er også straffbart å danne hjemmekirkenettverk. Den som gjør det, risikerer avhør, arrestasjon, trakassering, trusler og i noen tilfeller straffesak. Men det er bare et lite mindretall som blir tiltalt. Det er tillatt å være medlem av en lovlig konvertittkirke, og det er gjerne pastorer/ledere av hjemmekirkenettverk - særlig med tilknytning til aktivt evangeliserende utenlandske miljø - som kan være gjenstand for myndighetenes oppmerksomhet.

Selv om apostasi er straffbart, er konvertering i seg selv ikke så farlig såfremt man opptrer diskret. I den grad mindre profilerte konvertitter uten lederposisjoner har blitt arrestert, har de blitt løslatt etter kort tid. Iranske myndigheter er også innforstått med at mange iranere lar seg døpe som ledd i en migrasjonsstrategi, noe som må antas å påvirke myndighetenes valg mht hvem de retter sin oppmerksomhet mot.

...

Etter flertallets vurdering er det svært lite sannsynlig at en konvertitt som ikke er med i en ulovlig menighet, og heller ikke gjør noe av seg, vil bli utsatt for alvorlige overgrep i Iran i dag. Dette syn er i tråd med UNEs praksis og rettspraksis. ...

...

På denne bakgrunn har flertallet vurdert om det kan legges til grunn at klageren vil misjonere i det offentlige rom ved retur til Iran, og/eller på annen måte opptre slik at han risikerer å bli utsatt for forfølgelse pga. sin kristne tro. Flertallet finner ikke holdepunkter for dette. Flertallet viser særlig til at klageren i nemndmøtet ikke ga uttrykk verken for at han vil snakke høyt om sin kristne tro eller evangelisere/misjonere overfor muslimer, tvert imot. Det er ingen grunn til å tro at han ved retur i dag vil ønske å tre over de «røde linjer» som gjelder for religiøse minoriteter der. Flertallet legger til grunn at han vil holde en lav profil, gjøre sin kristne tro til en privatsak og ikke misjonere i det offentlige rom.

Flertallet bemerker for øvrig at det ikke finnes noen holdepunkter i tilgjengelig landinformasjon for at barn av kristne konvertitter blir tatt fra sine foreldre i Iran, jf. mindretallets votum.

UNEs flertall og mindretall ga tilsvarende begrunnelser i saken som gjaldt B og barna. For så vidt gjaldt barna, la flertallet til grunn at også barna ville gjøre sin kristne tro til en privatsak ved retur, og opptre like diskret som andre kristne barn i Iran.

Vedtakene fra UNE ble begjært omgjort 12. desember 2012. Begjæringen ble nærmere begrunnet i brev 30. april 2013 fra familiens daværende advokat. I beslutninger av 17. september 2013 fant UNE ikke grunnlag for å omgjøre vedtakene.

Pastor F i pinsemenigheten i Farsund sendte 21. november 2013 omgjøringsanmodning på vegne av A og B. UNE mente at det fortsatt ikke var grunnlag for omgjøring og opprettholdt vedtakene i beslutninger av 12. desember 2013.

Familien ble uttransportert til Iran 15. januar 2014.

Samme dag oversendte familiens daværende advokat en ny begjæring om omgjøring. UNE traff beslutning 16. januar 2014 hvor omgjøringsbegjæringen ble avslått.

Etter at advokat Brynjar Meling hadde overtatt som familiens advokat, reiste A, B og de to barna C og D søksmål mot staten v/Utlendingsnemnda. I stevning 6. februar 2014 til Oslo tingrett ble det nedlagt påstand om at nemndas vedtak av 12. november 2012 og senere beslutninger var ugyldige.

Advokat Meling fremsatte ny begjæring om omgjøring 11. februar 2014. I begjæringen ble det anført at A var blitt utsatt for grov forfølgelse umiddelbart etter at norsk politi hadde eskortert familien til Iran. Det ble vist til at de norske politifolkene var blitt nektet adgang til Iran ved ankomst på flyplassen i Shiraz, og at de derfor ikke hadde kunnet forvisse seg om hva som videre skjedde med familien. I begjæringen ble det videre vist til at A var blitt pågrepet, og at familien ikke visste hvor han var, hva han var mistenkt/siktet for eller når han eventuelt kunne ventes løslatt.

UNE fant ikke grunnlag for omgjøring. I UNEs beslutning 21. februar 2014 heter det bl.a:

På bakgrunn av den informasjon som foreligger, mener UNE det ikke er holdepunkter for at A ble arrestert ved ankomsten til Iran eller senere. Tvert imot står anførslene om at han er forsvunnet eller arrestert i motstrid med annen informasjon som foreligger fra uttransporten.

Anførslene om at A ble pågrepet ved ankomst til Iran fremsettes i kopi av e-post 16.01.2014 signert B og barna, og i e-post fra C oversendt 13.02.2014. Av begge e-postene fremgår det at de ikke vet hvor A befinner seg. Det fremkommer ingen andre opplysninger om forhold ved ankomsten til Shiraz, herunder er det heller ikke opplyst om pågripelse, arrestasjon eller bruk av tortur.

Opplysningene i e-post fra B 16.01.2014 om at hun ikke vet hvor A befinner seg, står i direkte motstrid til bekreftede opplysninger i PUs [Politiets utlendingsenhets] rapport 27.01.2014 om at familien på samme tidspunkt befant seg på flyplassen i Shiraz og at A påfølgende dag kjøpte bussbilletter til seg og familien og deretter reiste med buss til Teheran.

Anførselen ... om at A ble arrestert umiddelbart ved ankomst til Iran står også i motstrid til opplysningene i PUs rapport om hvordan overleveringen foregikk og den etterfølgende kommunikasjon som var mellom iranske immigrasjonsmyndigheter og norsk politi. ... Påstanden står også i direkte motstrid til Gs senere opplysning i e-post 13.02.2014 om at A ble arrestert ved ankomst til Teheran, og ikke i Shiraz.

UNE fester lit til opplysningene i PUs rapport om hva som skjedde ved uttransporten, og at opplysningene avspeiler de reelle forhold. PU foretar et stort antall uttransporter årlig, blant dem også et økende antall til Iran. Politiets fremste oppgave i så måte er å sikre en trygg gjennomføring av uttransporten fra Norge i forbindelse med gjennomføringen av lovlig fattede vedtak.

Til sist bemerkes at det fremkommer av ovennevnte politirapport at familien A etter ankomst Shiraz hevdet at de var uten midler, og forsøkte å få andre til å besørge deres videre reise. At familien på den måten, over et tidsrom på nær to dager, har valgt å forholde seg til iranske myndigheter, taler etter UNEs mening med tyngde for at de ikke har fryktet overgrep fra disse.

Oslo tingrett avsa 30. august 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. A og B erstatter Staten v/Utlendingsnemnda sine sakskostnader med 75 000 - søttifemtusen - kroner, innen 14 - fjorten dager fra dommens forkynnelse.

B, A, C og D har anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Ankeforhandling var opprinnelig berammet over tre dager fra 25. august 2015, men ble utsatt til mai 2016 etter begjæring fra advokat Meling 17. august på vegne av de ankende parter.

UNEs vedtak ble igjen begjært omgjort ved brev fra advokat Meling 22. februar 2016. Det ble her vist til at FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) hadde innvilget A, B og de to barna flyktningstatus.

Ved UNEs likelydende beslutninger 11. april 2016 ble anmodningen om omgjøring avvist. UNE bemerket først at omgjøringsanmodninger fremmet fra utlandet som hovedregel blir avvist. Deretter heter det i beslutningene:

Dersom UNE allikevel skulle vurdert familiens saker, vises det til at hva gjelder anførslene om at UNHCR har gitt familien status som flyktninger, er disse vedtakene ikke bindende for Norge. Videre bemerker UNE at det i hver enkelt sak blir foretatt en individuell og selvstendig vurdering av om det foreligger et beskyttelsesbehov, og at flyktningstatus gitt av UNHCR nødvendigvis ikke tillegges avgjørende vekt.

...

Videre vises det til at UNE har bedt om tilleggsopplysninger knyttet til vedtakene, uten å ha mottatt svar på forespørselen. Det foreligger dermed ingen nye opplysninger.

Ankeforhandling ble holdt 10. - 12. mai 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. De ankende parter var representert ved sin prosessfullmektig. B og A avga partsforklaringer via Skype fra Tyrkia. Staten v/Utlendingsnemnda møtte med sin prosessfullmektig og seniorrådgiver Rolf Tore Thomassen fra Utlendingsnemnda. Thomassen avga vitneforklaring. Det ble avhørt ytterligere to vitner hvorav ett sakkyndig vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

De ankende parter, B, A, C og D, har i hovedtrekk anført:

Vedtakene fra UNE 12. november 2012 og de senere beslutninger bygger på feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse og er ugyldige.

Verken flyktningkonvensjonen art. 1 A, utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller bokstav b er korrekt anvendt i UNEs vedtak. De ankende parter har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av religiøs og/eller politisk tilhørighet, og de står i reell fare for å bli utsatt for umenneskelig og nedverdigende behandling i Iran.

Etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a kreves ikke sannsynlighetsovervekt. Det er nok med en risikograd som er så høy at man helt klart må regne med den, og som fremstår som uakseptabel høy, hensett til konsekvensene dersom det man frykter faktisk skjer. I saken her har UNE lagt til grunn et for høyt krav til risikoterskel eller farenivå. Den sondring UNE har operert med mellom forfølgelse på grunn av personlig, «indre» tro alene og forfølgelse på grunn av mer synlige uttrykk for troen, er ikke rettslig holdbar.

Helt uavhengig av arrestasjon, tortur og andre former for akutt forfølgelse og overgrep, er selve den ekstremt undertrykkende situasjon de ankende parter som konvertitter vil måtte leve under i Iran - om de helt skal unngå fysiske tvangs- og straffetiltak - både umenneskelig og nedverdigende. Dette berettiger til flyktningstatus både etter bokstav a og bokstav b i utlendingsloven § 28 første ledd.

Bestemmelsen i § 28 første ledd bokstav b, jf. EMK artikkel 3, gjenspeiler en folkerettslig plikt til å gi beskyttelse også utover det som følger av flyktningkonvensjonen. Årsaken til beskyttelsesbehovet er uten betydning i henhold til § 28 første ledd bokstav b. Den noe høyere grad av risiko og overgrepets alvor som praktiseres etter denne bestemmelsen, er tilstrekkelig sannsynliggjort i denne saken. Det vises særlig til As opplevelser etter uttransporteringen til Iran.

Domstolen har full kompetanse i saken, og lagmannsretten må kunne overprøve alle sider av UNEs vedtak.

Når det gjelder det beviskrav som gjelder i denne type saker, vises særlig til avsnitt 43 i Rt-2011-1481 og Borgarting lagmannsretts dom av 22. desember 2011 (LB-2011-23448).

Hva angår de ankende parters troverdighet, mener både A og B at de ikke har forklart seg uriktig eller holdt tilbake opplysninger. Forskjeller i de forskjellige forklaringene skyldes misforståelser og språkproblemer, og de har ikke til enhver tid sett hvilke opplysninger som er relevante og viktige for saken. Deres forklaringer må uansett sees i lys av den krisesituasjonen de befant seg i forut for flukten fra Iran.

UNE har feilbedømt risikoen for politisk begrunnet forfølgelse i forhold til samtlige av de ankende parter. I alle fall gjelder dette i forhold til B.

UNE har også foretatt feil bevisbedømmelse hva angår de vilkår konvertitter i Iran lever under generelt, og spesielt forfølgelsesfaren ved apostasi fra islam og kristen misjonering i Iran. De opplevelser ankende parter har hatt i forbindelse med og i etterkant av uttransporten fra Norge, viser dette. Hendelsene belyser også at både A og B, og i særlig grad A, er svært utsatt for sannsynlig forfølgelse og menneskerettsbrudd. At UNHCR nå har anerkjent hele familien som kvoteflyktninger, styrker dette.

Selv om denne flyktningstatusen ikke medfører at de ankende parter har krav på å komme til Norge, må UNHCRs underliggende vurdering om at de har rett til beskyttelse etter flyktningkonvensjonen, være bindende for Norge i denne saken. Det kan ikke være avgjørende at UNCHR ikke har opplyst hva flyktningstatusen er begrunnet med. Vitneforklaringen fra seniorrådgiver Thomassen viser at UNHCR har fått oversendt de opplysninger UNE har i saken. Det vises også til NOAS rapport «Tro, håp og forfølgelse» fra 2014 om kristne konvertitter fra Iran.

Lagmannsretten er som utgangspunkt bundet av UNEs syn om at de ankende parter er reelle konvertitter. Ut fra vitneforklaringen til Are Hovdenak i Landinfo, må det legges til grunn at UNE ikke i tilstrekkelig grad har hensyntatt hvordan situasjonen for konvertitter er i Iran. Det er fortsatt jevnlige raid mot hjemmekirkene, og det er personer med ledende roller der som vil bli utsatt for myndighetenes forfølgelse.

Uttalelsene i homofilidommen, jf. Rt-2012-494 avsnitt 57, må gjelde tilsvarende for konvertitter. Etter bevisførselen må det legges til grunn at de ankende parter ikke vil holde sin tro skjult. De som har et kristent kall, må forkynne sin gudstro. Dette er tilfellet for familien i denne saken. Det er særlig hvordan de har opptrådt mens de har bodd i Tyrkia som viser at de begge har et kall. Datteren har valgt å døpe seg. A er en direkte forkynner av sin tro, og B vil gå inn i Frelsesarméen. Barna C og D må uansett sees i et barneperspektiv. Det må her stilles mindre krav til barn.

Det erkjennes at det kan synes påfallende at verken A eller B husker hvilket land i Europa de først kom til da de i 2009 flyktet fra Iran med fly. Men familien var i en krisesituasjon, og dette må hensyntas ved vurderingen. Når det gjelder flukten fra Iran til Tyrkia i 2015, er det på det rene at norsk politi i forbindelse med returen til Iran måtte forlate landet allerede på flyplassen. Forklaringene til A og B om det videre hendelsesforløp, er ikke så usannsynlige at det må sees bort fra dem.

Hva angår flukten til Tyrkia, må det også legges vekt på pastor Fs vitneforklaring. Han observerte bagasjetaggene og den elektroniske billetten.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas beslutninger av 11.04.2016 om ikke å omgjøre vedtak av 12.11.2012, med senere mellomliggende beslutninger, er ugyldige.

  2. Staten v/Utlendingsnemnda erstatter A, B, C og Ds saksomkostninger for Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Staten bestrider at UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger er ugyldige. Disse bygger på korrekte rettslige og faktiske vurderinger, og de er heller ikke beheftet med andre feil.

De ankende parter har ikke krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller bokstav b.

Tre grunnvilkår må være oppfylt etter § 28 første ledd bokstav a. Det må foreligge en velbegrunnet frykt for forfølgelse, faren må skyldes en konvensjonsgrunn og det må være uaktuelt å be om beskyttelse fra hjemlandets myndigheter. Bokstav b i § 28 første ledd inneholder ingen selvstendige rettigheter.

Domstolene har full prøvelsesrett både hva angår rettsanvendelsen og subsumsjonen, men det er grunn til å utvise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes vurderinger. Det vises til UNEs spesielle sakkunnskap og brede vurderingsgrunnlag, jf. Rt-2015-1388.

For at det skal være forfølgelse i utlendingslovens forstand, må det foreligge handlinger som enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, jf. lovens § 29.

Ved den konkrete vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, når utlendingen har gjort sitt beste for å opplyse saken, jf. Rt-2011-1481 og Borgarting lagmannsretts dom av 20. desember 2013 (LB-2013-50622). Som utgangspunkt skal det foretas en helhetlig vurdering av de opplysninger utlendingen legger frem og de opplysninger som kommer fra andre kilder. Troverdigheten til utlendingen står sentralt. Selvmotsigelser, uklarheter, utelatelser og gradvis tilpasning av forklaringer må tas i betraktning. Objektive fakta er det mest betydningsfulle ved avgjørelsen, herunder landinformasjon.

Ved bevisvurderingen vil nye opplysninger som legges frem etter at det foreligger avslag i saken, generelt ha liten bevisverdi hvis de ikke underbygges av andre, uavhengige opplysninger, jf. Borgarting lagmannsretts dom 4. januar 2013 (LB-2011-120583). Selv om det nå foreligger erklæringer fra UNHCR som viser at A, B og de to barna er innvilget flyktningstatus, betyr ikke det at Norge er bundet av det. Det vises til Fafos rapport (2001): «Overføringsflyktninger - uttak og integrering».

I denne saken kan de ankende parters asylforklaringer ikke legges til grunn. De må anses for å ha svært lav generell og konkret troverdighet. Dette gjelder blant annet forklaringen om utreisen fra Iran til Norge. Det er helt utenkelig at de ikke visste hvor de skulle da de dro fra flyplassen i Teheran. Uansett hadde de pass og ikke utreiseforbud, og ville de ut av Iran, kunne de reist til Tyrkia. Deres forklaringer om hva som skjedde da de kom tilbake til Iran og flyktet videre til Tyrkia, er heller ikke troverdige. Også ellers er det et betydelig antall uklarheter i As og Bs asylhistorie. Deres ulike forklaringer viser at faktum endres, justeres og tilpasses etter hvert. Det vises blant annet til de ulike forklaringene om hva de risikerer ved retur til Iran og at B tidligere har forklart seg helt annerledes om sin families oppfatning om kristendommen enn det hun gir uttrykk for nå. Misjoneringsaktiviteten i Tyrkia som de forklarer seg om er uten grunnlag i den faktiske dokumentasjon.

Ved vurderingen av de ankende parters asylhistorie må det også tillegges vekt at den er i strid med kjent landinformasjon.

Det kan ikke legges til grunn at det er noen fare for forfølgelse på grunn av As og Bs politiske aktiviteter i Iran. Deres forklaringer er på flere punkter ikke troverdige. A har kun deltatt i demonstrasjonene i 2009. B må anses for å ha vært en vanlig valgkampmedarbeider for Karroubi og hatt stilling som sekretær for Karroubis sønn. Det er de som har hatt en rolle i demonstrasjonene som iranske myndigheter er interessert i. Det er ingen dokumentasjon for at verken A eller B har hatt noen ledende rolle i forbindelse med demonstrasjoner i Iran.

Først etter at UDI ga avslag på søknadene om asyl, ble familien konvertitter. Også dette tidsmessige sammenfall bør hensyntas ved vurderingen av de ankende parters asylhistorie.

Konvertering innebærer ikke i seg selv risiko for forfølgelse. Det må mer til. Det vises til vitneforklaringen fra Are Hovdenak i Landinfo. Det er ikke slik at alle konvertitter forfølges. Det er ledere og de som misjonerer som har en slik risiko. Både A og B forklarte i nemndmøte at de vil kunne holde troen inne i seg. Barna i saken her er nå 15 og 12 år gamle. Det er intet grunnlag for å si at så store barn skal vurderes annerledes enn foreldrene.

Det bestrides at prinsippene i homofilidommen, jf. Rt-2012-494, kan utvides til å gjelde konvertitter.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.

  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrettsbehandlingen.

Lagmannsretten bemerker:

Hovedspørsmålet i saken er om A, B og ektefellenes to barn C og D oppfyller vilkårene for å kunne få asyl i Norge.

Utlendingsloven § 28 inneholder hovedreglene for hvem som skal godkjennes som flyktning og få asyl. Bestemmelsens første og andre ledd lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).

Utlendingsloven § 28 bokstav a, jf. andre ledd, gir etter dette vern til utlending som har «velbegrunnet frykt for forfølgelse» på grunn av blant annet politisk oppfatning eller religion, og som ikke kan få vern i hjemlandet, slik dette er regulert i FNs flyktningkonvensjon artikkel 1 A. Lovens § 28 første ledd bokstav b, jf. andre ledd, gir vern til utlending som ellers er i fare for alvorlige krenkelser i hjemlandet. Det er her særlig tale om slike krenkelser som går inn under EMK artikkel 3, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs torturkonvensjon artikkel 3.

Ved vurderingen etter første ledd skal det tas hensyn til om søkeren er et barn, jf. tredje ledd i § 28.

Grunnvilkåret i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a om at asylsøkeren må ha «en velbegrunnet frykt for forfølgelse», er nærmere presisert i lovens § 29. Første og andre ledd i denne bestemmelsen lyder slik:

For at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse i henhold til § 28 første ledd bokstav a, må de enten

a) enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel 15 nr. 2 i den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950, eller

b) utgjøre flere forskjellige tiltak, herunder krenkelser av menneskerettigheter, som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen beskrevet i bokstav a.

Forfølgelse kan blant annet ta form av

a) fysisk eller psykisk vold, herunder seksualisert vold,

b) lovgivning og administrative, politimessige og judisielle tiltak, enten de er diskriminerende i seg selv eller praktiseres på en diskriminerende måte,

c) strafforfølgelse og straffullbyrdelse som er uforholdsmessig eller diskriminerende,

d) fravær av muligheten for rettslig overprøving når dette fører til straffer som er uforholdsmessige eller diskriminerende,

e) strafforfølgelse for å nekte militærtjeneste i en konflikt der slik tjeneste vil inkludere forbrytelser eller handlinger som nevnt i § 31 første ledd, eller

f) handlinger som er rettet særskilt mot kjønn eller mot barn.

Som det fremgår av bestemmelsens første ledd bokstav a, må det dreie seg om handlinger som «enkeltvis eller på grunn av gjentakelse» utgjør «en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter» for at handlingene skal anses som «forfølgelse» i lovens forstand. Kravet om at krenkelsen må være alvorlig, er nærmere omtalt i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 84 venstre spalte:

Departementet vil bemerke at ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter vil utgjøre forfølgelse. For eksempel vil ikke en krenkelse av religionsfriheten i form av begrensninger i adgangen til å drive misjonering i hjemlandet, uten videre gi rett til internasjonal beskyttelse. Det er heller ikke slik at enhver krenkelse av de ufravikelige menneskerettighetene etter EMK artikkel 15 nr. 2 ( ... ), vil utgjøre forfølgelse. Selv om det er i strid med EMK art. 15 nr. 2 å gi straffebestemmelser tilbakevirkende kraft, kan det ikke uten videre anses å foreligge en rett til internasjonal beskyttelse selv om en opposisjonell får bøtestraff for en handling som ikke var straffbar etter landets lov da gjerningen ble begått.

Departementet støtter på denne bakgrunn utvalgets forslag om at man på samme måte som i EUs statusdirektiv, stiller krav til den aktuelle krenkelsens alvor.

Det vises for øvrig til at det fremgår av annet ledd at også flere tiltak, som ikke nødvendigvis må innebære krenkelser av menneskerettigheter, kan utgjøre forfølgelse så fremt disse samlet sett er så alvorlige at de berører livssituasjonen til et menneske på en måte som kan sammenlignes med de krenkelser som er nevnt i første ledd bokstav a.

Det følger videre av forarbeidene at mindre inngripende reaksjoner faller utenfor forfølgelsesbegrepet, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 415 høyre spalte:

Forfølgelse kan arte seg som overgrep som for eksempel fengsling av en viss varighet, tortur eller andre trusler mot liv, helse eller den personlige frihet. Mindre inngripende reaksjoner som å bli brakt inn til politiet for så å bli løslatt, ulike former for diskriminering mv, vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Forhold som hver for seg ikke er alvorlig nok til å karakteriseres som forfølgelse kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse. Også diskriminering som gir alvorlig utslag for den det gjelder, som for eksempel på bakgrunn av etnisitet å bli utestengt fra livsnødvendige helsetjenester man er avhengig av eller hindret i muligheten til å livnære seg selv, vil etter omstendighetene kunne anses som forfølgelse.

Hva angår innholdet i forfølgelsesbegrepet, viser lagmannsretten også til Vevstad (red.): Utlendingsloven med kommentarer (2010) side 219-220:

Spørsmålet er ( ... ) ikke først og fremst om en menneskerettighet vil bli krenket, men like mye i hvor stor grad og på hvilken måte. ( ... ) Det kan ( ... ) gi grunnlag for å trekke en grense mot krenkelser som normalt ikke er alvorlige nok til å kunne danne grunnlag for anerkjennelse som flyktning. Mindre inngripende reaksjoner fra statens side, som å bli arrestert uten saklig grunn for å bli løslatt, eller sporadisk diskriminering, vil falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Heller ikke kortvarige fengslinger uten reelt grunnlag vil rekke opp til terskelen «forfølgelse», med mindre søkeren i forbindelse med fengslingen også løper en fare for alvorlige fysiske overgrep.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at slikt som arrest uten saklig grunn, kortvarige fengslinger uten alvorlige fysiske overgrep eller sporadisk diskriminering ikke er å anse som «forfølgelse» i lovens forstand.

Som det fremgår av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, må asylsøkeren ha en «velbegrunnet frykt» for forfølgelse ved retur til Iran. Når det gjelder hvor sterk forfølgelsesfaren må være før den er velbegrunnet i lovens forstand, kreves det imidlertid ikke sannsynlighetsovervekt. Det fremgår av Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 86 og side 88 at det er tilstrekkelig at risikoen er «reell», og den må ikke bare være en fjern mulighet.

Domstolene har full prøvingskompetanse i en sak som denne. Således kan domstolene fullt ut prøve utlendingsmyndighetenes generelle tolkning av utlendingsloven § 28, og subsumsjonen. Men domstolene bør likevel utvise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger, jf. annenvoterendes uttalelser om dette i plenumsdommen i Rt-2015-1388 avsnitt 247. Det er der fremholdt at «gjennom behandlingen av et stort antall saker» har UNE «opparbeidet betydelig erfaring og kompetanse, ikke minst når det gjelder landfaglige spørsmål», og at dette «gir mulighet for å se sakene i sammenheng, slik at likebehandling sikres». Videre heter det:

Domstolene vurderer til sammenligning bare enkeltsaker og har dermed ikke de samme forutsetningene for å se det store bildet. Etter mitt syn tilsier dette - og hensynet til en rasjonell utlendingsforvaltning - forsiktighet med å overprøve UNEs vurderinger. Fra et rettssikkerhetsperspektiv er det viktigste å sikre en forsvarlig saksbehandling. Det vil derfor ofte være naturlig å utøve kontrollen med utgangspunkt i det vedtak som er truffet og den begrunnelse som er gitt.

For domstolenes prøving av vedtakets gyldighet er det de faktiske forhold på vedtakstidspunktet som er avgjørende, men det er i en viss utstrekning likevel adgang til å komme med nye bevis som kaster lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. avsnitt 132 i Rt-2015-1388 og Rt-2012-1985, avsnitt 81 og 98. Skjæringstidspunktet for relevant faktum i saken her er 11. april 2016, som er tidspunktet for UNEs siste omgjøringsbeslutning.

Når det gjelder beviskravet ved domstolenes prøving av saken, vises til Rt-2011-1481, særlig avsnitt 45 og 46, hvor Høyesterett oppsummerer dette slik:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som ikke tidligere har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Lagmannsretten forstår Høyesteretts uttalelser i denne avgjørelsen slik at unntaket fra prinsippet om sannsynlighetsovervekt med hensyn til asylhistorien, bare kommer til anvendelse i de tilfeller hvor asylsøkeren selv har medvirket til å opplyse saken «så langt det er rimelig og mulig». Ved vurderingen av om det anførte asylgrunnlag fremstår som noenlunde sannsynlig, er asylsøkerens generelle troverdighet et relevant moment som skal tas i betraktning.

Med dette som utgangspunkt vil lagmannsretten først knytte noen bemerkninger til de ankende parters generelle troverdighet.

Som påpekt i UNEs vedtak av 12. november 2012 (foran s. 5-6) står verken As eller Bs forklaringer om hvordan de forlot Iran til troende. Da de møtte i Utlendingsnemnda, svarte de begge unnvikende på spørsmål om utreisen. Etter lagmannsrettens syn er det særlig påfallende at ingen av dem - heller ikke under ankeforhandlingen - kunne opplyse hvilket land de fløy til fra flyplassen i Teheran. At de ikke kunne si noe annet om dette enn at de kom til et østeuropisk land, kan ikke forklares med den krisesituasjonen de hevder å ha befunnet seg i ved utreisen. Det er videre ikke sannsynlig at de kan ha klart å komme seg ut av flyplassen i Teheran på ulovlig vis, slik de hevdet i nemndmøtet og har fastholdt under ankeforhandlingen. Seniorrådgiver i Landinfo, Are Hovdenak, forklarte som sakkyndig vitne at den internasjonale flyplassen i Teheran er stor og med omfattende sikkerhetskontroller. Ifølge Hovdenak finner hovedkontrollen sted når passene sjekkes. Som det fremgår foran (s. 2) ga for øvrig A og B verken ved asylregistreringen eller i egenerklæringen opplysninger som tilsier at de brukte falske reisedokumenter eller hadde utreiseforbud. Begge hadde for øvrig i årene før utreisen fått visum til Aserbajdsjan og De forente arabiske emirater.

Også de ankende parters forklaringer om hendelsene som skal ha funnet sted da de ble returnert til Iran i 2015, fremstår som lite sannsynlige. Lagmannsretten utelukker ikke at de ankende parter - etter at de norske politifolkene som eskorterte dem forlot dem på flyplassen i Shiraz - ble tatt inn til avhør av myndighetene. Men etter lagmannsrettens syn er det utenkelig at A i avhøret, slik han fortalte under ankeforhandlingen, skal ha blitt vist et dokument fra den iranske Riksadvokaten som gjaldt ham selv. Lagmannsretten mener at det også er grunn til å stille spørsmål ved forklaringen om hvordan de ankende parter reiste fra Shiraz til Teheran. De har fortalt at de reiste med fly, mens de skriftlige rapportene fra Politiets utlendingsenhet tilsier at familien tok buss fra Shiraz til Teheran. Ektefellenes forklaring om at de skal ha fått låne penger til flybillettene av en helt ukjent mann på flyplassen som henvendte seg til dem, virker klart usannsynlig. Heller ikke ektefellenes videre historie om hva som skal ha skjedd da de kom til Teheran fremstår som særlig sannsynlig, og deres forklaringer er uansett ikke samsvarende. A fortalte at da de var kommet til Teheran og befant seg ved utgangen til flyplassen med bagasjen, måtte han flykte fordi han så iransk politi komme mot ham. Det samlet seg folk omkring dem da han åpnet og tømte ut bagasjen for å avlede. Derved klarte han å stikke av. B på sin side fortalte at de var sikre på at de ville bli pågrepet av myndighetene ved ankomst til Teheran, enten inne på flyplassen eller utenfor. Derfor bestemte A seg for å stikke av da de ankom Teheran. Hun var veldig redd, og hun og barna ventet ikke til de fikk bagasjen utlevert før de også dro avgårde. De hadde da bare en ryggsekk, og de tok taxi til en venninne av henne.

B fortalte også at hun besøkte moren mens hun og barna levde i skjul hos venninnen i Teheran. Da moren oppdaget at hun var blitt kristen, lugget moren henne, kalte henne for vantro og truet med at faren og broren ville drepe henne. Denne dramatiske forklaringen virker lite sannsynlig i lys av Bs forklaring da hun møtte i Utlendingsnemnda 17. oktober 2012. Som det fremgår foran (s. 5) forklarte B da at hennes familie ikke praktiserte islam og at familien hadde kritiske tanker om denne troen. Hennes familie hadde også sett en film om Jesus Kristus, som hun lånte av en venninne, og familien hadde snakket om at Jesus har gjennomført mirakler.

Lagmannsretten er enig med staten i at det må legges til grunn at det også ellers er flere uklarheter i As og Bs asylhistorie. Selv om det alltid vil være noen uoverensstemmelser mellom avgitte forklaringer uten at det i seg selv svekker troverdigheten, viser de ankende parters ulike forklaringer at deler av faktum er blitt endret, justert og tilpasset etter hvert.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at As og Bs generelle troverdighet er så liten at det må få betydning ved den konkrete bevisvurderingen. Deres asylforklaringer kan derfor ikke uten videre legges til grunn.

Staten har anført at det ikke er noen reell fare for forfølgelse på grunn av As og Bs politiske aktiviteter i Iran. Lagmannsretten er enig i dette og viser til UNEs vedtak av 12. november 2012 og senere beslutninger. I hovedsak kan lagmannsretten slutte seg til de begrunnelser UNE her har gitt, jf. særlig foran s. 5-6 for så vidt gjelder A og s. 6-7 hva angår B. Lagmannsretten tilføyer at seniorrådgiver Hovdenaks opplysninger under ankeforhandlingen viser at de personer som etter massedemonstrasjonene i Iran i 2009 er fulgt opp av iranske myndigheter i de senere år, i første rekke er ledere for demonstrasjonene og sentrale personer i valgapparatet rundt presidentkandidat Karroubi. Det er ikke opplysninger i saken som tilsier at A eller B hadde noen ledende rolle i forbindelse med demonstrasjonene. Heller ikke er det opplysninger som tilsier at B var noe annet enn en vanlig sekretær for Karroubis sønn frem til 2008 og en vanlig valgkampmedarbeider for Karroubi i 2009.

Når det gjelder spørsmålet om de ankende parter risikerer forfølgelse i Iran på grunn av sin religiøse oppfatning, tar lagmannsretten ved den konkrete faktumvurderingen utgangspunkt i at de - slik også UNE har lagt til grunn - er reelle konvertitter til kristendommen.

Lagmannsretten vil imidlertid knytte enkelte bemerkninger til tidspunktet for de ankende parters konvertering. Familien søkte asyl ved ankomst til Norge 14. juli 2009 og oppga politisk aktivitet i Iran som asylgrunnlag. UDI avslo asylsøknadene 12. mars 2010 og fant etter klage ikke grunnlag for omgjøring av avslaget, jf. UDIs brev 6. mai 2010. Familiens saker ble deretter oversendt UNE til behandling. I 2011 konverterte familien til kristendommen, jf. brev 29. september 2011 fra familiens daværende advokat hvor det fremgikk at de ble døpt i X menighet 3. juli 2011, dvs. nesten to år etter ankomsten til Norge. Konverteringen ble etter dette anført som et nytt asylgrunnlag.

I en pågående tvist med norske utlendingsmyndigheter om retten til asyl, kan det ikke sees bort fra muligheten for at en konvertering i alle fall i utgangspunktet er en strategisk handling for å oppnå et ønsket gode. Også for personer som har møtt A, B og barna i kristne sammenhenger eller vurdert deres overbevisning, vil det kunne være vanskelig å skille personer med en genuin kristen overbevisning fra dem som opptrer strategisk for å oppnå asyl i Norge. Lagmannsretten legger til grunn at A og hans familie har fremstått som oppriktige i sin kontakt med det kristne miljøet de har vært en del av mens de bodde i Farsund, og som de fortsatt har kontakt med mens de nå bor i Tyrkia, men familiens kristne engasjement må likevel sees i lys av den verserende saken. Dette må etter lagmannsrettens mening hensyntas ved vurderingen av det kristne engasjementet de viser i Tyrkia og kan forventes å vise ved retur til Iran.

De ankende parter har anført at uttalelsene i avsnitt 57 i homofilidommen, Rt-2012-494, må gjelde tilsvarende for konvertitter. Det hevdes at det må legges til grunn at de ankende parter ikke har noe ønske om å holde sin tro skjult, da de har et kristent kall og må forkynne sin gudstro. I denne forbindelse har de ankende parter særlig vist til hvordan de opptrer mens de bor i Tyrkia.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig i saken her å ta stilling til om de aktuelle uttalelsene i homofilidommen også får anvendelse i saker som gjelder religionsutøvelse. Ut fra bevisførselen er lagmannsretten uansett, jf. nedenfor, kommet til at det ikke kan legges til grunn at de ankende parter vil misjonere sin kristne tro i Iran.

Seniorrådgiver Hovdenak i Landinfo opplyste under ankeforhandlingen at det er ca. 10 000 konvertitter i Iran i dag. Ifølge Hovdenak har kristne konvertitter pr. definisjon gjort noe ulovlig ved at det er forbudt å konvertere fra islam. Derfor kan konvertitter i Iran ikke være aktivt evangeliserende kristne i offentlighet, men må operere i det skjulte. Hovdenak presiserte at det er tradisjon for at iranske myndigheter ikke blander seg opp i hva man gjør i sine egne hjem. Det er ikke forbudt å ha kristen litteratur, og hos bokhandlere i Iran kan man kjøpe bibler på persisk. Konvertitter er henvist til å møte likesinnede i uformelle sammenkomster i såkalte hjemmekirker. Dette er sammenkomster hvor 10-15 medlemmer møtes hjemme hos hverandre og holder andakter m.v. Det som foregår i hjemmekirkene anses av myndighetene som ulovlig virksomhet, og ved kristne høytider har myndighetene hatt raid mot hjemmekirker. Det er imidlertid hjemmekirkens leder/pastor som blir anholdt, og disse har blitt straffeforfulgt og dømt. Medlemmene i hjemmekirken blir ikke straffeforfulgt, men de må vanligvis underskrive på at de skal henholde seg til islam.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at konvertering ikke i seg selv innebærer risiko for forfølgelse i utlendingslovens forstand, og at det er liten risiko for at kristne konvertitter som ikke misjonerer åpenlyst blir utsatt for overgrep som fengsling av lengre varighet eller andre alvorlige overgrep. Deltagelse i hjemmekirker uten å være leder eller pastor, medfører heller ikke straffeforfølgelse.

De ankende parter har anført at de har et kristent kall, og at de derfor må forkynne sin gudstro. Det er særlig familiens praktisering av sin kristne tro mens de bor i Tyrkia som viser at familien har et kall. Det er fremholdt at datteren har valgt å døpe seg, A er en direkte forkynner av sin tro, og B vil gå inn i Frelsesarméen.

Etter lagmannsrettens syn kan det ikke legges til grunn at de ankende parter vil misjonere sin kristne tro i offentlighet i Iran eller på annen måte opptre slik at de risikerer forfølgelse i utlendingslovens forstand.

Som fremholdt av UNEs flertall i vedtakene av 12. november 2012 ga verken A eller B uttrykk for i nemndmøtet at de ville snakke åpent om sin kristne tro eller evangelisere/misjonere overfor muslimer i Iran. Tvert i mot sa de begge at de kan holde troen inne i seg.

Vitneforklaringen fra pastor i pinsemenigheten i Farsund, F, viser at mens familien bodde i Norge, praktiserte de sin kristne tro slik at de viste et stort engasjement og deltok på gudstjenester og møter. F fortalte også at A og B tolket det som persisktalende fortalte om opplevelser med Gud, og at A var flink med praktiske ting som å lage mat. I Xs menighet var han med i styret.

Lagmannsretten kan ut fra pastor Fs redegjørelse ikke se at de ankende parters utøvelse av kristendommen i Norge skulle tilsi at de vil misjonere i offentlighet i Iran.

Under ankeforhandlingen har A og B forklart at etter at de kom til Tyrkia, har de fulgt sine religionsforpliktelser sammen med pinsemenigheten i Norge hvor F er pastor. A fortalte at de har husmenighet hvor de offisielle møtene er på søndager. Noen ganger underviser F via Skype, og da tolker A etter eget utsagn som kirketjener. B opplyste at de misjonerer via Facebook og en webside. De deler ut bibler på persisk og tyrkisk til dem som er interessert. Hun har også ukentlige møter med andre kvinner hvor de snakker om hendelser i livene sine, mirakler som har skjedd og problemer.

Etter omstendighetene legger lagmannsretten ved bevisvurderingen mindre vekt på den kristne aktivitet de ankende parter her har beskrevet. Denne aktiviteten må etter lagmannsrettens mening sees i lys av den omfattende hjelp og støtte de ankende parter mottar fra pastor F og hans pinsemenighet. Lagmannsretten viser i denne forbindelse særlig til pastor Fs vitneforklaring om at det er på grunn av pinsemenigheten i Norge, og det nettverket denne har, at A og hans familie har «overlevd» i Tyrkia. Pinsemenigheten støtter familien økonomisk. De betaler blant annet husleie, mat, medisinsk behandling og skolegang. Videre støtter og kontrollerer pinsemenigheten den kristne virksomheten med samlinger mv. som de ankende parter driver i Tyrkia. Slik lagmannsretten ser det, gir den kristne aktiviteten i Tyrkia derfor begrenset veiledning for spørsmålet om de ankende parter vil misjonere sin kristne tro i Iran.

Når det gjelder barna C og D, ga både A og B under nemndmøtet uttrykk for at det ville være vanskeligere for barna å holde sin tro for seg selv i Iran. Som påpekt av staten er imidlertid barna nå 15 og 12 år gamle. Lagmannsretten er enig med staten i at det ikke er grunnlag for å vurdere så store barn annerledes enn foreldrene. Uansett har lagmannsretten merket seg opplysningene fra seniorrådgiver Hovdenak i Landinfo om at hvis barn snakker om kristen tro, kan det rapporteres til skolens lærer. Lagmannsretten har forstått det slik at det foreldrene da risikerer, er å bli innkalt til avhør.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at det ikke foreligger en reell risiko for at A, B eller deres barn vil bli utsatt for alvorlige overgrep fra iranske myndigheters side som tilsier forfølgelse i henhold til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Som det fremgår foran (s. 10) har de ankende parter nylig blitt anerkjent av UNHCR som kvoteflyktninger.

Lagmannsretten kan ikke se at det ved vurderingen av om vilkårene for å få innvilget asyl i Norge er til stede, må legges avgjørende vekt på dette. UNHCR har ikke opplyst hva flyktningstatusen er begrunnet med. Hanne Cecilie Kavli og Elin Svensen har i Fafos rapport (2001): «Overføringsflyktninger - uttak og integrering» påpekt at det ikke er lik behandling av flyktninger valgt ut av UNHCR og av asylsøkere som blir innvilget asyl i Norge. Videre heter det i rapporten:

UNHCR er skeptisk til tilbakesendelse, selv i saker der grunnlag for asyl ikke er til stede. UNHCR vil derfor være mer liberal i forhold til å innvilge personer asyl, fordi det er det eneste kriteriet de har. I Norge har en også andre kriterier, for eksempel midlertidig opphold og opphold på humanitært grunnlag. Selv om UNHCR har gitt en person flyktningstatus, trenger det derfor ikke bety at Norge ville gitt vedkommende asyl.

De ankende parter har anført at de uansett er berettiget til flyktningstatus etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. De har ikke anmført at de har krav på opphold etter utlendingsloven § 38.

Bokstav a og bokstav b i § 28 første ledd er til dels overlappende bestemmelser. Bokstav b inneholder imidlertid ikke noe krav om forfølgelsens årsak. På den annen side er det etter bokstav b krav til forfølgelsens art, dvs. «dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff» ved retur til hjemlandet. Som lagmannsretten foran har redegjort for kan det ikke legges til grunn at familien står i reell fare for å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling fra myndighetene dersom de returner til Iran.

Lagmannsretten kan etter dette heller ikke se at de ankende parter har krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

Etter dette forkastes anken.

Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. andre ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig med helt eller delvis fritak for sakskostnadsansvaret etter § 20-2 tredje ledd. Selv om saken utvilsomt har stor velferdsmessig betydning for de ankende parter og det er forskjell i styrkeforholdet mellom partene, jf. § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstav c, er dette ikke i seg selv tilstrekkelig til at de tapende parter kan fritas for sakskostnadsansvaret, jf. Rt-2012-209 avsnitt 17. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om avgjørelsen av saken, og det kan ikke sees at saken har prinsipiell interesse.

Statens prosessfullmektig har fremlagt saksomkostningsoppgave der det kreves dekning av salær med kr 75.000, inkludert merverdiavgift. De ankende parter har ikke kommet med innvendinger mot kravet. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn og finner at staten v/Utlendingsnemnda skal tilkjennes det oppgitte beløp som nødvendige kostnader.

Lagmannsrettens resultat skal legges til grunn også når det gjelder sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist som følge av stor arbeidsbyrde.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.

  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A og B 75 000 - syttifemtusen - kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-166433 Beskyttelse (asyl). Politisk aktivitet. Konvertering. Iran. Barn. (15.11.2016)

    Iranske ektefeller med to barn søkte asyl i Norge i 2009 på grunn av ektefellenes politiske aktivitet i hjemlandet. Etter avslag fra UDI i 2010, klaget de til UNE. I 2011 opplyste familien at de hadde konvertert til kristendommen. UNE avslo klagene i 2012. Tingretten kom til at UNEs vedtak var gyldige, og lagmannsretten forkastet anken. Lagmannsretten fant at ektefellenes generelle troverdighet var liten. Lagmannsretten kom til at det ikke var noen reell fare for forfølgelse i Iran verken på grunn av politiske aktviteter eller på grunn av familiens religiøse oppfatning, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Heller ikke fant lagmannsretten at familien hadde krav på asyl etter bokstav b i § 28 første ledd.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo