Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-169798
Dokumentdato : 16.11.2015

Utlendingsrett. Asyl. Pass- og fremmedkontroll. Konvertering. Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på sønknad om asyl for iransk kvinne, og etterfølgende beslutning om ikke å ta begjæringen om omgjøring til følge. Som asylgrunnlag ble anført at utlendingen hadde konvertert til kristendommen. Lagmannsretten la som Utlendingsnemnda til grunn som en forutsetning at konverteringen var reell. Utlendingen fikk imidlertid ikke medhold i at hun ved retur til Iran ville ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin religion, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas avslag på søknad om asyl for iransk kvinne. Utlendingsnemnda (UNE) avslo søknaden om asyl i vedtak 10. desember 2013. Det ble deretter fremsatt omgjøringsbegjæring, men ved UNEs beslutning 10. oktober 2014 ble omgjøringsbegjæringen ikke tatt til følge.

Sakens bakgrunn

A er født 0.0.1984. Hun er iransk statsborger og søkte om asyl i Norge 18. august 2010.

Lagmannsretten legger tingrettens fremstilling av de faktiske omstendigheter til grunn, jf. tvisteloven § 29-16 annet ledd. Partene har ikke hatt bemerkninger til denne. Fra tingrettens fremstilling av saksforholdet siteres:

Hennes asylhistorie er i korte trekk som følger: Hun er etnisk perser fra X, Iran. Hun kommer fra en sjia-muslimsk familie. I 2008 møtte hun B (heretter også benevnt som «B»), som er kristen. Han introduserte henne for kristendommen. Saksøker og B utviklet et kjærlighetsforhold og B fridde til saksøker etter to måneder. Saksøker konverterte til kristendommen 2. mai 2008. De to inngikk så sighe-ye-mahramiat, som kan sidestilles med en forlovelse. Da saksøkers far ble gjort kjent med at hans datters forlovede var kristen, og at hun selv hadde konvertert, reagerte han svært negativt på dette. Saksøker har beskrevet at faren utsatte henne for fysisk vold to ganger, i form av slag, og for psykisk vold, i form av press, over en periode på om lag ett år. Etter det første tilfellet av fysisk vold reiste saksøker med B til byen Z. Der ble de kontaktet av saksøkers mor som fortalte at faren hadde anmeldt B til politiet, og som ba dem om å komme hjem for å overtale ham til å trekke anmeldelsen. De to bestemte seg for å returnere til X. Da saksøker kom hjem ble hun angrepet av sin far. Etter dette holdt han henne i en form for husarrest frem til hun flyktet til Norge. Under den tiden hun bodde hos sine foreldre i X forsøkte faren å presse henne til å gjenoppta sin muslimske tro og truet henne også med at han skulle gifte henne bort til hennes fetter, C. Vielsen mellom saksøker og C ble planlagt holdt på eid-e fethr i 2010, dvs. i august 2010. Saksøker reiste fra Teheran den 18. august 2010.

Saksøker hadde ingen ID-dokumenter med seg fra Iran ved ankomst til Norge. Det ble forsøkt gjennomført undersøkelse av om saksøker var registrert i Eurodac- eller Afis-systemene uten hell. Bakgrunnen for dette var at det ikke var mulig å innhente fingeravtrykk fra hendene hennes.

Asylintervju ble avholdt den 24. oktober 2011. Utlendingsdirektoratet avslo saksøkers søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag i vedtak datert 13. januar 2012. Utlendingsdirektoratet mente at saksøker ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det ble vist til at saksøker hadde oppholdt seg hjemme hos familien i ett og et halvt år etter at hun konverterte til kristendommen uten at hun hadde blitt utsatt for alvorlige forhold. Videre ble det stilt spørsmål ved saksøkers valg om å returnere til familien etter at hun hadde reist bort med B til Z. Endelig ble det vist til at saksøkers forklaring om årsaken til inngåelsen av sighe-ye-mahramiat og det planlagte tvangsgiftet med fetteren ikke var overbevisende, og at hennes generelle troverdighet var svekket.

Saksøker påklaget dette vedtaket den 6. februar 2012. UNE tok ikke saksøkers klage til følge, og opprettholdt utlendingsdirektoratets avslag i vedtak av 10. desember 2013. UNE kom, som Utlendingsdirektoratet, til at saksøker ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse. UNE viste til at saksøker hadde avgitt en lite troverdig forklaring om hva som skjedde før hun kom til Norge, herunder bakgrunnen for hennes forlovelse med B, det planlagte tvangsgiftet, samt konflikten med familien. Videre la UNE vekt på at saksøker viste manglende refleksjoner, kunnskap og forståelse rundt kristendommen i asylintervjuet. UNE fant at saksøkers tro og kristne aktiviteter synes nært tilknyttet Bs aktiviteter, at den var tilbaketrukket og passiv, og at hun på vedtakstidspunktet ikke hadde sannsynliggjort at hun hadde en misjonerende profil utad som iranske myndigheter vil kunne anse som en trussel mot statens islamske verdier.

A har siden hun kom til Norge vært samboer med B i Y. De er begge tilknyttet Betania pinsemenighet i Y. Saksøker ble døpt i denne menigheten den 27. mars 2011. De har inngått et religiøst ekteskap, men er ikke gift i henhold til norsk lov.

B ble innvilget asyl i UNEs vedtak av 22. november 2013. Nemnda kom til at B sto i fare for alvorlige reaksjoner fra myndighetenes side ved retur til Iran, og la blant annet vekt på at det var sannsynlig at iranske myndigheter kjente til Bs omfattende misjoneringsaktivitet i Norge, og at han er en person som er i stand til å mobilisere mange mennesker rundt sin aktivitet.

A søkte så om familiegjenforening, og fikk avslag fra UDI den 2. april 2014. Søknaden ble avslått fordi saksøker ikke oppfyller vilkårene for å søke fra Norge, jf. utlendingsforskriften § 10-1 femte ledd. Avslaget ble påklaget den 6. mai 2014, men ble opprettholdt.

A tok 10. mars 2014 ut stevning og begjæring om midlertidig forføyning for Oslo tingrett.

Oslo tingrett avsa dom og kjennelse 20. august 2014 med slike slutninger:

Kjennelsesslutning

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  2. Sakens kostnader i forføyningssaken tilkjennes ikke.

Domsslutning

  1. Staten v/UNE frifinnes.
  2. A dømmes til å betale Staten v/UNE kroner 81 250 - åttientusentohundreogfemti - i sakskostnader innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Det ble samtidig fremsatt begjæring om midlertidig forføyning. A ble 8. oktober 2014 returnert til Iran, og begjæringen om midlertidig forføyning ble trukket tilbake, jf. tvisteloven § 32-2, jf. § 29-19. Ved lagmannsrettens kjennelse 1. desember 2014 ble saken hevet for så vidt gjaldt kravet om midlertidig forføyning.

Ankeforhandling er holdt 15. og 16. oktober 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte ikke, men var representert ved sin prosessfullmektig. Staten ved Utlendingsnemnda var representert ved sin prosessfullmektig, og som partsrepresentant møtte rådgiver Tonje Fjeld Olufsen. Det ble avhørt tre vitner hvorav ett sakkyndig vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom bygger på feil bevisbedømmelse. UNEs vedtak 10. desember 2013 og beslutning 10. oktober 2014 er ugyldige.

A konverterte fra islam til kristendommen før hun kom til Norge. Hun har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran på grunn av den religiøse aktiviteten hun har utvist i Norge. Under oppholdet i Norge har hun drevet utstrakt misjonerende aktivitet rettet mot Iran. Blant annet har hun hatt sentrale roller i flere misjonerende radio- og TV-programmer som sendes i Iran. Hennes ansikt og navn er ved dette kjent og knyttet til misjonerende aktivitet, noe som blant annet underbygges ved tilbakemeldinger som er mottatt på Facebook.

Hun er videre religiøst gift med B, som også har konvertert fra islam til kristendommen. B har ved UNEs vedtak 22. november 2013 fått innvilget oppholdstillatelse (asyl) i Norge med hjemmel i utlendingsloven § 28 andre ledd, jf. første ledd på grunn av sin konvertering og utadrettede kristne aktivitet. UNE har lagt til grunn at B risikerer forfølgelse ved retur til Iran på grunn av hans religiøse tro, og dette må i samme grad gjelde A. B og A jobbet tett sammen med produksjonen av de evangeliserende radio- og TV-programmene.

A ble returnert til Iran i oktober 2014. De iranske myndigheters behandling av henne etter dette tidspunktet beviser at hun oppfyller vilkårene for innvilgelse av asyl i Norge, jf. utlendingsloven § 28 andre ledd, jf. første ledd. Umiddelbart etter ankomst til Iran ble hun arrestert, og det må legges til grunn at hun ble torturert. Det må også legges til grunn at det er tatt ut en siktelse mot henne ved Revolusjonsdomstolen på grunn av hennes konvertering til kristendommen. Hun risikerer følgelig forfølgelse og en streng straff, hvis hun domfelles.

Når det gjelder risikoen ved retur, skal det foretas en konkret helhetsvurdering. Det er tilstrekkelig at det foreligger liten risiko for forfølgelse, og slik risiko foreligger i denne saken. Det foreligger risiko både på grunn av As fars negative forhold til hennes konvertering, forholdet til B og hennes utadrettede kristne aktivitet i Norge.

Domstolene har full prøvelsesadgang i saken. Den foreliggende saken handler kun om troverdighet og reiser ingen spørsmål hvor utlendingsmyndighetene har særlig kompetanse. Det er derfor ikke grunnlag for at domstolene skal vise tilbakeholdenhet i prøvingsintensiteten av saken. Det er faktum på tidspunktet for UNEs vedtak 10. oktober 2014 som skal legges til grunn for domstolenes prøving av saken. Men det er anledning til å legge vekt på etterfølgende omstendigheter som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet. Det innebærer at domstolene kan legge vekt på de opplysningene som foreligger om iranske myndigheters behandling av A, også etter at hun ble returnert i oktober 2014.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 10. desember 2013 og beslutning 10. oktober 2014 er ugyldige.
  2. Ankende part tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er korrekt, og UNEs vedtak 10. desember 2013 og beslutning 10. oktober 2014 er gyldige.

Lagmannsretten skal ikke ta stilling til om As konvertering fra islam til kristendommen er reell eller ikke. Det må uansett legges til grunn at hun etter ankomst til Norge har konvertert til kristendommen i og med at hun ble døpt. Problemstillingen er om det foreligger en risiko for at hun blir forfulgt ved retur til Iran. Dette vil avhenge av om A vil utøve sin religion innenfor de sosiokulturelle rammene i Iran eller ei. Det må også vurderes om det foreligger risiko for at hun blir forfulgt ved retur til Iran på grunn av Bs utøvelse av hans kristne tro.

Det er enighet om at domstolene i utgangspunktet har full prøvelsesrett ved vurderingen av utlendingens troverdighet og om vilkårene i utlendingsloven § 28 er oppfylt. Domstolene bør imidlertid vise tilbakeholdenhet ved overprøving av utlendingsmyndighetenes vurderinger da disse bygger på særlig fagkompetanse.

Det er faktum per tidspunktet for UNEs vedtak 10. oktober 2014 som skal legges til grunn for domstolenes prøving av saken. Domstolene kan ikke legge vekt på faktum som er tilkommet etter dette tidspunktet. Nye forhold skal fremsettes i omgjøringsbegjæringer til UNE, slik at nemnda kan vurdere betydningen av og holdbarheten i det nye faktum først. Opplysningene om at A skal ha blitt arrestert med videre ved ankomst til Iran i oktober 2014, er et nytt rettsstiftende faktum, som retten er avskåret fra å ta stilling til. Disse opplysningene må fremsettes i en omgjøringsbegjæring til UNE dersom de skal bli hensyntatt og vurdert.

Det er lite sannsynlig at A konverterte fra islam til kristendommen før hun kom til Norge. Hennes asylforklaring er på dette punktet vag, og det synes som at hun ble medlem av pinsemenigheten i Norge fordi B var der. Heller ikke konflikten med faren er tilstrekkelig sannsynliggjort.

Når det gjelder hennes kristne aktivitet i Norge, er det mye av denne som ikke lar seg dokumentere. Store deler av eksponeringen av henne på radio og TV skal være sendt live, uten at det finnes opptak av sendingene. Dette er lite troverdig, og det finnes heller ingen bevis for at programmene er publisert i Iran. Flere av de fremlagte filene fra Youtube er også private. Og uansett om det legges til grunn at radio- og TV-programmene er vist i Iran, har ikke iranske myndigheter kapasitet til å fange opp all aktivitet på radio, TV og internett. Fokuset til iranske myndigheter er å avdekke politisk aktivitet som er egnet til å undergrave det sittende regimet, og As aktivitet er uansett ikke av denne karakter.

Det må i troverdighetsvurderingen også legges vekt på at flere av opplysningene om As kristne aktivitet i Norge er fremlagt sent i prosessen. Enkelte av opplysningene ble først fremlagt kort tid før hun skulle returneres til Iran.

Landinfo har opplyst at det ikke er en generell forfølgelse av konvertitter i Iran, men kun de som åpent misjonerer i Iran eller leder et kristent nettverk. Det kan ikke legges til grunn at A ved retur til Iran vil utøve sin religiøse tro på en måte som ikke er i samsvar med de sosiokulturelle rammene i Iran. Hennes sak skiller seg på dette punktet fra Bs sak.

 Subsidiært - dersom lagmannsretten tar hensyn til de nye opplysningene om As situasjon etter retur til Iran i oktober 2014 - anføres at opplysningene ikke fremstår som troverdige og de kan følgelig ikke legges til grunn. Opplysningene er forsøkt verifisert ved hjelp av den norske ambassaden i Iran, og representanter for A skulle fremlegge dokumentasjon på rettsprosessen hun opplyses å være en part i. Slik dokumentasjon er ikke fremlagt.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten ser slik på saken

Lagmannsretten har kommet til at UNEs vedtak og etterfølgende beslutning er gyldige, og at staten derfor må frifinnes samt tilkjennes sakskostnader også for lagmannsretten.

Innledningsvis bemerkes at det følger av Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse i Rt-2013-1101 at det er beslutningen 10. oktober 2014 som nå regulerer As rettsstilling for spørsmålet om rett til opphold i Norge. Det er denne beslutningen det for A er et reelt behov for overprøving av, og ikke de tidligere vedtak som er erstattet av det nye. Søksmålsinteressen er følgelig nå kun til stede for beslutningen 10. oktober 2014, som riktignok også viser til vedtaket 10. desember 2013, jf. tvisteloven § 1-3 andre ledd. Da det ikke har vært noe tema for partene, og det er uten betydning for det resultat lagmannsretten har kommet til, går ikke lagmannsretten nærmere inn på søksmålsinteressen.

Slik saken står for lagmannsretten, har A anført ett hovedgrunnlag for sin søknad om asyl, jf. utlendingsloven § 28 første og andre ledd. Det er anført at hun har velbegrunnet frykt for forfølgelse da hun har konvertert til kristendommen. I Norge har hun utvist en utstrakt misjonerende aktivitet rettet mot iranere i Iran. Ved retur vil hun også leve åpent med sin tro, og hun har en pågående konflikt med faren som verken aksepterer hennes konvertering eller hennes kjærlighetsforhold til B.

Utlendingsloven § 28 første ledd lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

  1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
  2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

En utlending som anerkjennes som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd, har etter bestemmelsens andre ledd rett til oppholdstillatelse (asyl) i Norge.

Domstolene har full prøvelsesrett i asylsaker. Lagmannsretten mener likevel at det bør utvises en viss tilbakeholdenhet ved å overprøve utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger. Lagmannsretten kan slutte seg til det som retten uttalte om dette i Borgarting lagmannsretts dom LB-2008-124644, som det også er vist til i senere lagmannsrettsavgjørelser, hvor det heter:

Det bør likevel utvises en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes vurderinger der disse vurderingene fremstår som forsvarlige, og det ikke er fremkommet nye opplysninger eller sakkyndighetsvurderinger under domstolsbehandlingen. Dels vil utlendingsmyndighetene ha bred erfaring som i utgangspunktet gir dem spesielle forutsetninger for å vurdere søkerens forklaring opp mot andre fakta, dels vil de også ha bedre forutsetninger for å vurdere de mer generelle opplysningene i saken opp mot annen landkunnskap.

Lagmannsretten presiserer imidlertid at retten må vurdere om UNE har trukket riktig konklusjon basert på de kildene UNE har vist til, og om det er ført andre bevis om landfaglige spørsmål som tilsier et annet resultat enn det UNE kom til.

Ved prøvingen av UNEs avgjørelse er det faktum på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn. Skjæringstidspunktet i denne saken er 10. oktober 2014, som er datoen for UNEs siste avgjørelse der As begjæring om omgjøring ikke ble tatt til følge. Retten kan imidlertid vektlegge senere fremkomne bevis dersom disse kaster lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985.

A har anført at lagmannsretten også må se hen til opplysninger fra tiden etter at hun ble returnert til Iran da disse opplysningene kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet. UNE er prinsipalt uenig i dette, og fremholder at disse opplysningene er nye rettsstiftende fakta som i tilfelle må gjøres gjeldende i en omgjøringsbegjæring.

A ble returnert til Iran 8. oktober 2014, og hun har anført at hun ble pågrepet og fengslet umiddelbart etter ankomst til Iran. Dette vil således være en faktisk omstendighet som i tid er inntrådt før UNEs vedtak 10. oktober 2014, men det er på det rene at A ikke hadde påberopt seg disse opplysningene overfor UNE før vedtakstidspunktet.

Lagmannsretten er enig med UNE i at hendelser som i tid er inntrådt etter UNEs vedtak 10. oktober 2014, i prinsippet er nye faktiske omstendigheter som faller utenfor rammen av den rettslige prøvingen. Lagmannsretten finner det i denne saken imidlertid ikke nødvendig å ta endelig stilling til om retten kan legge vekt på de bevis - noen eller alle - som er fremkommet eller påberopt etter vedtakstidspunktet. De anførte opplysningene om iranske myndigheters behandling av A etter retur til Iran, kan etter bevisførselen under ankeforhandlingen uansett ikke legges til grunn som noenlunde sannsynlige, jf. nedenfor om beviskravet. Selv om det legges til grunn at A ble pågrepet av iranske myndigheter ved ankomst til Iran, er det ikke noenlunde sannsynlig at dette skyldtes hennes religiøse overbevisning. På bakgrunn av vitneforklaringer fra Sidsel Wiborg og D finner lagmannsretten det sannsynliggjort at hun i tilfelle ble pågrepet på grunn av ulovlig utreise fra Iran. Videre finner ikke lagmannsretten det noenlunde sannsynlig at A er tiltalt for Revolusjonsdomstolen på grunn av sin konvertering til kristendommen. Retten viser i denne forbindelse særlig til at innkallingen for revolusjonsdomstolen, som B forklarte at han hadde sett, er lovet oversendt norske myndigheter i lenger tid uten at dette er skjedd.

Når det gjelder beviskravet for faktum ved prøvingen av UNEs avgjørelser, viser lagmannsretten til Rt-2011-1481 hvor det er redegjort nærmere for dette:

 (45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Etter lagmannsrettens syn innebærer dette at et lempet beviskrav, det vil si en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt, forutsetter at asylsøkeren generelt anses for å være troverdig og ikke har tilpasset sin forklaring underveis. Asylsøkeren må ha bidratt til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig.

Asylsøkerens generelle troverdighet er følgelig et relevant moment. A har selv ikke forklart seg under ankeforhandlingen - heller ikke per telefon eller via Skype fra Iran. Slik saken er opplyst, kan det ikke legges til grunn at dette skyldes tekniske vanskeligheter, eller at en slik forklaring ville reise sikkerhetsmessige utfordringer for henne som ikke kunne ivaretas på en adekvat måte. Lagmannsretten må følgelig i sin bevisvurdering utelukkende bygge på dokumentbevisene som foreligger samt de vitneforklaringene som ble gitt under ankeforhandlingen.

Når det gjelder bevisbedømmelsen, vil lagmannsretten også bemerke at tidsnære bevis er særlig viktige. Opplysninger fra parter eller vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på, jf. Rt-2014-402 med henvisning til blant annet Rt-1998-1565. Slike forklaringer vil kunne være påvirket av konflikten og de implisertes interesser i utfallet av saken. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem, jf. Rt-2011-1481.

Når det gjelder risikovurderingen, det vil si vurderingen av om risikoen for forfølgelse på grunnlag av et fastslått faktum vil manifestere seg, er kravene til sannsynlighet mye lavere. I NOU 2004:20 side 118 og 119 heter det følgende om risikovurderingen:

I praksis vil det sentrale vurderingsspørsmål som oftest gjelde om det ut fra en objektivisert bedømmelse foreligger en tilstrekkelig fare for at den anførte risiko faktisk vil materialisere seg i overgrep ved retur. Samtidig som det er klart at det ikke er tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep kan inntreffe, må ikke kravet til risiko fastsettes strengere enn at søkere med en reell grunn til å frykte forfølgelse sikres rett til beskyttelse. Noe krav om sannsynlighetsovervekt - i betydningen mer enn 50 % risiko for at forfølgelse vil finne sted - kan derfor ikke komme på tale i denne sammenheng. Det er verken hensiktsmessig eller mulig å angi noe nærmere om hvilken grad av risiko som kreves for flyktningbeskyttelse. Risikoterskelen må fastsettes etter en konkret vurdering av den enkelte sak, hvor det blant annet vil være naturlig å legge vekt på alvoret ved den type overgrep risikoen relaterer seg til. For likevel å belyse avstanden mellom det sannsynlighetskrav man opererer med i bevissammenheng og i risikovurderingen, kan følgende eksempel trekkes frem: Dersom det er mulig å fastslå en 10 % risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningbeskyttelse.

I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) på side 414 heter det videre:

Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, og tvil skal komme søkeren til gode. Det må foretas en helhetlig bedømmelse av alle relevante faktiske forhold og anførsler. Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell.

Spørsmålet om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse, må baseres på en fremtidsrettet vurdering på grunnlag av de opplysninger som foreligger på vedtakstidspunktet. Risikoen må gjelde «forfølgelse», det vil si slike alvorlige krenkelser som omhandlet i utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a og b. Ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter utgjør forfølgelse etter utlendingsloven, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 84 og side 415. Arrestasjoner uten saklig grunn, kortvarig fengsling og sporadisk diskriminering vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet, men flere forhold som hver for seg ikke er alvorlige nok til å bli ansett som forfølgelse, kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse.

Lagmannsretten går nå over til den konkrete bevisvurderingen av asylgrunnlaget. Sentralt her står As asylforklaring. For å vurdere troverdigheten av As forklaring, vil det også være relevant å trekke inn andres forklaringer og øvrige bevis i saken. As opprinnelige asylgrunnlag var hennes religiøse tro, og i denne forbindelse forholdet til faren og frykt for at hun ville bli tvangsgiftet. I rapport 18. august 2010 er asylgrunnlaget beskrevet slik:

Hva er grunnen til at du søker asyl?

Jeg ble kristen for ca. 2 år siden, etter at jeg har blitt kjent med min forlovede. Jeg er ikke blitt døpt ennå, fordi jeg ikke har hatt mulighet til det i Iran. Min forlovede introduserte meg for en protestantisk kirke i X, hvor det var en prest som leste opp noe for meg som jeg skulle godta. Jeg var der 3 ganger. Kirka lå i [adresse] i X. Presten heter E. De har bibelstudier der hver søndag. Jeg er redd min far vil tvangsgifte meg med en muslimsk mann. Min far er i mot min forlovelse.

Er det andre grunner til at du søker asyl?

Nei.

Hva/hvem frykter du ved en eventuell retur til hjemlandet?

 For det første vet jeg ikke hvordan min far vil reagere, siden han ikke vet at jeg er dratt. Han vil tvinge meg til å gifte meg med den han vil jeg skal gifte meg med, for meg er dette uaktuelt.

A har i asylintervjuet 24. oktober 2011 utdypet årsakene til søknaden om beskyttelse og sitt forhold til kristendommen. Fra asylintervjuet siteres:

Hva er årsaken til at du måtte dra fra hjemlandet ditt?

Hovedgrunnen var min far, fordi han ønsket at jeg skulle gifte meg med noen han ville. Han ville tvinge meg til å gifte meg en personer han ønsket, en jeg ikke ville gifte meg med. Og hans misnøye med at jeg og B skulle gifte oss, han som er min mann nå. Min far var imot min tro.

Kan du fortelle kort hva som har ført til at du har reist ut av landet?

Jeg ble kjent med B, og han var en troende person. Jeg ble kjent med han i et arbeidsmiljø, så fikk vi interesse for hverandre. B fortalte meg helt fra starten hva han tror på, fordi han ønsket å vite hva min reaksjon er på det. Etter at B fortalte meg om sin tro og den uroen dette skapte i mitt hus, min far sin sterke tro, og hans strenge måte å være på, så hadde jeg mer lyst til å få mer kjennskap til B's tro.

Etter at B så at jeg var interessert, så hadde han mange samtaler med meg, og hjalp meg mye med å forstå. Etter hvert presenterte han meg til en prest som hadde hjemmekirke. Han tok det opp med sin familie, de kom for å fri - etter kort tid ble det holdt en liten fest og det ble lest en Sigha, en kortvarig vielse. Jeg har vært flere ganger hos denne presten - vil dere ha datoen jeg konverterte? 1. April 2009 (12.02.1387). Dagen etter dette hadde jeg en samtale med broren min om dette, og far hørte på den samtalen. Når min far fikk kjennskap til dette så først innkalte han B. Hele vår gifteplan ble kansellert av min far. Min far var en person som hadde som vane å slå, både meg, mor og bror.

Under ankeforhandlingen ble det opplyst at datoen for konverteringen er feil oversatt, og det er enighet mellom partene om at korrekt dato skal være 1. april 2008.

Videre i asylintervjuet fremgår det at As far ønsket at hun skulle angre på konverteringen, men hun fastholdt sin nye tro. De hadde en opphetet diskusjon som endte med at hun forlot huset. Hun kontaktet B, og de dro sammen til Z. Etter tre dager returnerte hun til hjemmet, og hun ble angrepet av sin far ved hjemkomst. Deretter ble hun holdt i hjemmet i to år uten tillatelse til å kontakte B, sine venner eller gå på jobb. Faren forsøkte å overtale henne til å forlate sin kristne tro og vende tilbake til islam. Etter to år ble det fremsatt et frieri fra sønnen til farens søster, og faren truet A med at hun ville bli anmeldt til myndighetene dersom hun ikke gikk med på giftemålet. A kom til Norge før giftemålet med fetteren ble gjennomført.

I asylintervjuet fremgår det blant annet følgende om hennes forhold til religion:

Hva er viktig for deg når det kommer til din gudstro?

Den gjensidige kontakten med gud. At du kan snakke direkte med Gud, og at han hører på deg.

Hvilke religiøse verdier tar du med deg i dagliglivet?

Å be. Mange ganger uten at jeg selv er klar over det - så ber jeg.

Under gjennomlesning - Mange ganger jeg er i kontakt med Gud og ber, uten at jeg sitter i bønnestilling.

Er det andre verdier du tar med deg inn i dagliglivet?

Hva mener du?

Religioner forfekter forskjellig moral og levesett av sine troende - hvilke verdier er viktig for deg i dagliglivet som knytter seg til din religion, altså din kristne tro?

Altså, dette er mitt synspunkt. Jeg ser ikke på kristendommen som en religion. Altså, i kristendommen finnes det ikke forpliktelser, slik som islam, men du kan ha kontakt og be uansett når på døgnet du vil. Hva er det Gud vil unntatt kjærlighet?

Hvordan har det praktiske livet ditt endret i Iran, etter du har konvertert til kristendommen?

Altså dessverre så var ikke situasjonen slik at jeg kunne lese den hellige boken, eller oppsøke den presten som B tok meg til, inntil jeg kom hit.

Har du snakket med andre om din religiøse overbevisning (din gudstro) mens du var i Iran?

Altså, jeg har ikke snakket med noen, den eneste jeg har snakket med er broren min.

Videre fremgår det av asylintervjuet at A viste frem blant annet bilder fra vielsen i Filadelfiakirken i Æ, dåpsbilder fra Betania i Y, et medlemskort fra Pinsemenigheten Betania (datert 24. mars 2011) samt bilder og en CD fra program på «Korpu TV gruppen». Sistnevnte er opplyst å være en kanal på farsi med sendinger om kristendommen (med salmesang).

På spørsmål om hvorfor A var med på TV-seremonien, fremgår følgende av asylintervjuet:

Altså, jeg ville det - ville samarbeide med dem. Det er de som underviser om kristendommen. De hadde et opptak her.

Altså, jeg hadde lyst til å lese de salmene, så skal de sende det via - ja - de ønsket å ta opptak og sende det.

Er det andre årsaker til at du har deltatt?

Nei. Jeg hadde lyst, og har lyst.

I UNEs vedtak 10. desember 2013 er det lagt til grunn at As forklaring i asylintervjuet om at hun i Iran hadde konvertert til kristendommen, ikke var noenlunde sannsynlig. Fra vedtaket siteres:

UNE viser i likhet med UDI til at klageren synes å ha svært liten kunnskap om kristendommen, og på direkte spørsmål fra intervjuer om religionen og dens betydning for henne, svarer hun meget kort og generelt. De svarene hun gir, er også svært like uavhengig av intervjuers spørsmålsstilling. Det vises særlig til hennes svar på asylintervjuets side 7 og 8. UNE har videre merket seg at hun - etter først ikke å ha forstått spørsmålet - ikke kunne gi uttrykk for hvilke verdier i kristendommen som var viktige for henne i dagliglivet. Til slutt svarer hun nokså uriktig, og litt på siden av spørsmålet, at det ikke finnes forpliktelser i kristendommen. Det er UNEs oppfatning at en person som har latt seg overbevise som personlig kristen, har et noe mer bevisst forhold til denne svært sentrale del av religionen.

Etter å ha vurdert klagerens forklaring om sin kristne forankring i sin helhet, fremstår det for UNE som om klageren verken innehar de elementære kunnskaper om religionen eller at hun overhodet har reflektert over de ulike sidene ved den kristne tro eller hva hun som kristen faktisk tror på. At hun i Iran ikke hadde mulighet til å lese i bibelen, slik hun forklarer på side 8 i asylintervjuet, finner UNE ikke troverdig all den tid hun i henhold til egen forklaring hadde kontakt med et kristent hjemmekirkemiljø i tiden før B reiste fra Iran. Det er mulig hun tok del i kristne samlinger i tiden før B reiste, men UNE finner ingen holdepunkter i klagerens redegjørelser for at hun fortsatte en kristen trosutøvelse - verken indre eller ytre - i løpet av de to årene som gikk før hun kom til Norge, til tross for at hun etter UNEs mening hadde mulighet til det.

UNE har merket seg at klageren også tok del i kristne aktiviteter i Norge i tiden før asylintervjuet, men finner ikke at dette bygger opp om hennes anførsel om konvertering i noen større grad. Det vises til at hun på spørsmål om sin kristne aktivitet ikke klarer å gjøre rede for egen motivasjon for aktiviteten, ut over at hun hadde lyst. Hennes tilknytning til pinsemenigheten Betania i Y synes også å være motivert av at B tilhørte denne, og ikke av noen personlig og selvstendig kristen overbevisning.

På bakgrunn av bevisførselen under ankeforhandlingen, deler retten UNEs bevisvurdering på dette punktet. Lagmannsretten har særlig lagt vekt på at As motiv for konverteringen fra islam til kristendommen fremstår som svakt begrunnet og lite veloverveid. Hun har heller ikke evnet å gjøre særlig detaljert rede for hvilke virkninger konverteringen har hatt for hennes liv. Etter hennes forklaring hadde hun på tidspunktet for asylintervjuet vært kristen i omkring 3 ½ år, og etter lagmannsrettens syn må det da forventes en høyere grad av refleksjon over hva det innebærer for henne å være kristen. Lagmannsretten har i denne forbindelse hensyntatt at asylintervjuet normalt vil oppfattes som en stressende situasjon og at det kan medføre at ikke alle detaljer i forklaringene kommer frem. Videre gjennomføres samtalen ved hjelp av tolk, noe som også kan medføre at ikke alle nyanser i forklaringen kommer frem. Men selv om disse forhold hensyntas, finner lagmannsretten ikke at det kan legges til grunn som noenlunde sannsynlig at A konverterte til kristendommen mens hun oppholdt seg i Iran.

På denne bakgrunn har UNE i vedtak 10. desember 2013 heller ikke funnet As forklaring i asylintervjuet om konflikten med faren før hun kom til Norge, noenlunde sannsynlig. Lagmannsretten kan ikke se at det er noe å innvende mot UNEs bevisvurdering på dette punktet. Slik lagmannsretten ser det, er det ikke noenlunde sannsynlig at faren skal ha truet med å anmelde henne for frafall fra islam hvis hun ikke giftet seg med fetteren. Hva gjelder opplysningene om at hun skulle tvangsgiftes og konflikten med faren, er for øvrig hennes historie preget av få detaljer og fremstår i det hele som ganske vag.

Lagmannsretten vil bemerke at det har vært en viss glidning eller utvikling i As forklaringer/anførsler, særlig hva gjelder forklaringen om omfanget av hennes aktivitet som programleder i radio- og TV-programmer som både skal være sendt lokalt, på internett og via satellitt til Iran, jf. nedenfor. I asylintervjuet, som fant sted 14 måneder etter at hun søkte om asyl, er det riktignok vist til denne aktiviteten, men det er ikke fremholdt at den har et særlig omfang. Det var først når utlendingsmyndighetene i oktober 2014 - etter tingrettens dom - opplyste at det ble forberedt uttransport av A til Iran, at omfanget av hennes programledervirksomhet ble nærmere underbygget. A har også først under tingrettens behandling av saken forklart seg om 5-6 000 bibler, vedlagt en CD med As navn, som hun og B skal ha fått smuglet inn i Iran.

Lagmannsretten finner det påfallende at forklaringen om As kristne aktivitet, både omfanget av hennes programledervirksomhet på radio, internett og TV samt smugling av bibler til Iran hvor hennes navn kan kobles til smuglingen, ikke har fremkommet tidligere og da særlig under den forvaltningsmessige behandlingen av saken. Det fremgår av UNEs vedtak 10. oktober 2014 at denne aktiviteten skal ha pågått siden 2011. Etter rettens skjønn er dette informasjon som belyser den sentrale problemstillingen i saken, noe A må ha vært klar over.

Etter en helhetsvurdering er lagmannsretten kommet til at asylforklaringen ikke fremstår noenlunde sannsynlig, det vil si at den ikke er sannsynliggjort i tilstrekkelig grad. A har følgelig en svekket troverdighet. Det er således ikke grunnlag for et lempet beviskrav i saken, uten at det har fått avgjørende betydning for lagmannsretten. For ordens skyld bemerker lagmannsretten at det ikke er tillagt vekt at As fingeravtrykk ikke kunne tydes da hun kom til Norge. Det er på det rene at den identitet hun oppga ved ankomst til Norge samsvarer med hennes pass utstedt ved den iranske ambassaden i Oslo som hun i ettertid har fremlagt. UNE har også i sitt vedtak 10. oktober 2014 lagt til grunn at hennes identitet er dokumentert.

UNE har ikke tatt endelig stilling til om konverteringen er reell, og lagmannsretten må vurdere risikoen under den forutsetning at det dreier seg om en reell konvertering.

Det er anført at A risikerer forfølgelse i Iran på grunn av den måten hun har utøvet sin religiøse tro i Norge - nemlig ved å være en profilert programleder på radio- og TV-programmer med evangeliserende innhold. Enkelte av programmene har også vært tilgjengelig på internett. Eventuelt er spørsmålet hvilken religiøs aktivitet det er grunn til å regne med at A vil utøve ved retur til Iran og hvilken risiko dette i tilfelle vil medføre.

Lagmannsretten legger til grunn at situasjonen for kristne i Iran er forverret etter presidentvalget i 2009, jf. blant annet forklaringen fra Sidsel Wiborg i Landinfo. De etablerte kristne kirkesamfunnene i Iran er beskyttet av lovgivningen, og deres medlemmer kan utøve sin religion både offentlig og privat. Misjonerende aktivitet er imidlertid ikke akseptert, og slås hardt ned på med arrestasjoner og lange fengselsstraffer. Tidligere konvertitter kan operere innenfor noen lovlige kirker, men disse har ikke anledning til å ta opp nye medlemmer. Apostasi - frafall fra islam - er forbudt i henhold til sharia. Myndighetene ser på de såkalte hjemmekirkemiljøene som et angrep fra utlandet og som en fare for nasjonal sikkerhet. Hjemmekirkemiljøet består av mindre grupper på fem til femten personer, som møtes hjemme hos en pastor eller en annen privatperson og holder andakter. Hjemmekirkene er ulovlige, og de vil være forsiktig med å ta opp nye medlemmer. Det er eksempler på at medlemmer av hjemmekirkemiljøene har blitt arrestert. Etter å ha blitt avhørt, løslates normalt de vanlige medlemmene mot en lovnad om ikke å delta i hjemmekirkemiljøet fremover. Ledende personer i miljøet, slik som pastorer og de som har hatt møtet hjemme hos seg, kan bli fengslet for lengre tid. Det er eksempler på at slike personer kan få straff fra ett til åtte års fengsel. Sakene behandles individuelt, og det kan på forhånd være vanskelig å forutsi hvilke straffesanksjoner særlig lederne kan forvente. Lagmannsretten legger videre til grunn at forholdene i iranske fengsler generelt sett er vanskelige, og at tortur forekommer.

Sidsel Wiborg forklarte også at det i iransk tradisjon er et skarpt skille mellom den offentlige og private sfære. Det er strenge rammer for hva som er tillatt i det offentlige rom, mens det er videre aksept for avvikende opptreden i den private sfære. Konvertitter kan av denne grunn returnere til Iran så lenge de praktiserer sin religion innenfor de sosiokulturelle rammene i Iran. De som primært risikerer forfølgelse, er personer som organiserer eller leder illegale kristne nettverk, eller som misjonerer åpenlyst.

Når det gjelder spørsmålet om hvilken religiøs aktivitet det er grunn til å regne med at A vil utøve ved retur til Iran, er det naturlig å ta utgangspunkt i As praktisering av sin tro i Norge. Lagmannsretten legger til grunn forklaringen fra B, som fremholdt at A var åpen om sin kristne tro i Norge. Hun var aktiv i pinsemenigheten Betania i Y, hvor hun deltok på alle møtene og hadde et organisatorisk ansvar. Videre ledet hun religiøse møter for de farsi-talende i kirken. B har forklart at A var programleder for både radioprogram og TV-program, som ble kringkastet lokalt og per satellitt til Iran samt var tilgjengelig på internett. For programmet om Davids salmer, var hun både initiativtaker, kunstnerisk tilrettelegger og programleder. B har forklart at de fikk mange positive tilbakemeldinger om programmene fra iranere, blant annet på Facebook. Det fremgår også av «[s]tatement regarding Mrs. A (B)» fra [menighet] Church ved pastor F, datert 9. september 2012 og 21. juli 2014, at A er en aktiv personlig kristen. Videre var det enighet mellom prosessfullmektigene under ankeforhandlingen om at tingrettens gjengivelse av forklaringene til As medarbeidere i menigheten og i Ø, var riktig. De forklarte at A var «tilbakeholden og ikke en som «preker» eller «prakker troen sin på noen».

På bakgrunn av bevisførselen under ankeforhandlingen, legger lagmannsretten til grunn at A etter retur til Iran vil beholde sin kristne tro. Men etter lagmannsrettens syn må det legges til grunn at hun vil innrette seg etter de sosiokulturelle rammene og praktisere sin tro i den private sfære ved bibellesning og annen kristen aktivitet. Det må også legges til grunn at hun vil forsøke å komme i kontakt med et såkalt hjemmekirkemiljø for å etablere et kristent trosfellesskap, noe som må antas å være viktig for henne for å være del av et kristent miljø. Men lagmannsretten finner det ikke noenlunde sannsynlig at A vil forsøke å opprette sin egen hjemmekirke eller drive utadrettet misjonerende virksomhet. Det vises i denne forbindelse til at lagmannsretten ikke kan se at A har hatt noen ledende rolle i pinsemenigheten i Y, selv om hun har hatt et visst organisatorisk ansvar samt ledet møter for de farsi-talende. Lagmannsretten har i vurderingen også sett hen til glidningen i As forklaringer, slik det er redegjort for ovenfor. Forhistorien viser at A med stor sannsynlighet handler og forklarer seg strategisk for å oppnå asyl.

Når det gjelder As utadrettede kristne aktivitet i Norge, vurderte UNE det slik i sin beslutning 10. oktober 2014:

UNE viser til at det i omgjøringsanmodning av 07.10.2014 ble fremlagt til dels nye opplysninger om klagerens kristne aktivitet. Det ble anført et større omfang av distribusjon av film som inneholdt lydspor klageren har spilt inn, det ble anført deltakelse i live-sendte TV- og radioprogrammer over internett, samt bistand til en annen kirke i forbindelse med bibel-smugling til Iran. Denne aktiviteten skal ha pågått siden 2011 år, altså også i tiden før UNE fattet vedtak i saken 10.12.2013.

UNE finner det påfallende at klageren over lang tid skal ha eksponert seg regelmessig på en måte som hun mener utgjør en vesentlig risiko, uten at hun har gjort UNE oppmerksom på dette, verken i forbindelse med klagesaken eller stevningen av 10.03.2014. At opplysningene fremlegges for UNE først etter at klageren er pågrepet for uttransportering fra Norge, svekker troverdigheten av opplysningene og de tillegges således ikke avgjørende vekt. ( ... )

UNE viser videre til at programmene, hvor hun blant annet skal ha sammenlignet islam og kristendommen og kritiserte islam, og som etter det opplyste må ha blitt produsert i et stort antall, ikke er godt dokumentert. Noen av filene på You Tube er private og ikke offentlig tilgjengelig, og de fremlagte filene med opptak av programmer dokumenterer heller ikke at programmene er sendt. Det er for øvrig opplyst at sendingene inn til Iran ikke kan dokumenteres, da de gikk «live» og ikke er gjort opptak av. UNE finner det påfallende at programmene ikke skulle kunne dokumenteres selv om de er sendt «live», idet det må antas at en TV-stasjon har opptak av egne sendinger - uavhengig av om programmene sendes «live» eller i opptak. Dersom det medfører riktighet at sendingene ikke kan dokumenteres av klageren, antar UNE at de heller ikke vil være tilgjengelige for iranske myndigheter.

( ... )

UNE har sett hen til anførslene om at klagerens innspillinger av Davids salmer har blitt distribuert i stort antall og over tre kanaler via satellitt til Iran. UNE viser til vurderingen på side 10 i UNEs vedtak, og kan ikke se at antallet gjentatte publiseringer av programmet endrer vurderingen i vesentlig grad. Anførselen illustrerer imidlertid etter UNEs mening at kristne TV-sendinger rettet mot Iran skjer i et stort omfang, slik UNE tidligere har lagt til grunn for vurderingen i vedtaket. Det er ikke opplysninger i saken som tilsier at de kanaler og programmet hvor klageren har vært eksponert er i søkelyset for iranske myndigheter.

UNE opprettholder vurdering at klageren ikke har en profil som tilsier at hun i fremtiden risikerer å bli ansett som en trussel mot stans islamske verdier, og at hennes rolle fremstår som tilbaketrukket og passiv. ( ... ) Det er således ingen holdepunkter for at klageren vil ha en lederposisjon eller fremtredende rolle i et kristent miljø ved retur til Iran. All hennes kristne aktivitet har etter det opplyste vært nært knyttet til kjæresten/samboeren i Norge. Opplysningene om at hun har vært eksponert på internett, radio og satellitt-TV i sendinger fra en kristen menighet i Norge, tilsier etter UNEs mening ikke at hun kommer til å fortsette med tilsvarende aktivitet i Iran.

Og i UNEs vedtak 10. desember 2013 er det fremholdt følgende om betydningen av As kristne aktivitet i Norge:

Det er videre UNEs oppfatning at hun heller ikke ved sin aktivitet på radio og tv vil risikere forfølgelse ved retur.

Innledningsvis viser UNE til at klageren i henhold til det anførte ikke var ettersøkt av iranske myndigheter på grunn av konvertering til kristendommen da hun reiste fra landet. Dette tilsier at terskelen for å kunne komme i iranske myndigheters søkelys på grunn av aktivitet her er høyere enn om klageren hadde profilet seg allerede i Iran.

 UNE har merket seg at klageren har eksponert seg med navn og bilde i tilknytning til både produksjonen av Davids salmer og ved egne radioprogram.

Med hensyn til innspillingene av Davids salmer, finner UNE at hennes rolle fremstår som noe tilbaketrukket og passiv. UNE viser til at klageren i henhold til hennes egne forklaringer ikke selv har tatt initiativet til denne aktiviteten. Videre har UNE lagt vekt på at klageren under innspilingen av Davids salmer kun leser allerede eksisterende og kjente tekster, uten selv å fremme et personlig evangeliserende budskap. At hun har uttalt seg om disse innspillingene på et klipp som etter det anførte er blitt vist på den amerikanske misjonskanalen CBN, kan etter UNEs oppfatning ikke endre denne vurderingen. UNE viser til at det sendes vært mange evangeliserende programmer over satellitt inn i Iran, og at svært mange personer eksponerer seg på disse kanalene. UNE mener at klageren verken har dokumentert eller sannsynliggjort at hun ved sin aktivitet på tv og/eller radio har hatt en misjonerende profil utad som iranske myndigheter vil kunne anse som en trussel mot statens islamske verdier.

Slik lagmannsretten ser det, er det ikke noe å utsette på UNEs bevisbedømmelse eller rettsanvendelse på dette punktet i vedtak 10. desember 2013 og beslutning 10. oktober 2014, og lagmannsretten slutter seg i all hovedsak til det UNE her fremholder. Det sentrale er, slik lagmannsretten ser det, at A ikke var i myndighetens søkelys da hun forlot Iran. Det faktum at hun har vært profilert utad i de nevnte radio- og TV-programmene, kan i seg selv ikke være avgjørende for om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran. Det må i denne forbindelse ses hen til at det formidles en stor mengde kristne programmer - både på radio, TV og internett - fra utlandet og til Iran, og det er ikke mulig for iransk etterretning å overvåke alle sendingene. Det foreligger ikke opplysninger i saken om at de programmene A har medvirket i, er undergitt et særlig fokus fra iranske myndigheters side. Etter bevisførselen kan lagmannsretten heller ikke se at A har hatt en sentral rolle i distribusjonen av programmene, eller at hun for øvrig har en lederrolle eller en utadrettet misjonerende rolle ut over deltagelsen i programmene.

På denne bakgrunn legger lagmannsretten til grunn at A ikke har en velbegrunnet frykt for forfølgelse i Iran ved retur. Dersom hun fastholder sin tro, legger lagmannsretten til grunn at hun vil praktisere sin tro innenfor den private sfære og da er det i praksis ingen risiko for forfølgelse. Dersom hun velger å kontakte et hjemmekirkemiljø, kan lagmannsretten heller ikke da se at hun har en velbegrunnet frykt for forfølgelse. En eventuell arrestasjon og kortvarig fengsling regnes ikke som forfølgelse i lovens forstand. Lagmannsretten har, som det allerede er redegjort for, ikke funnet at A vil søke en ledende eller organiserende rolle, eller at hun vil misjonere utad.

Lagmannsretten har kommet til at det heller ikke er andre omstendigheter som tilsier at A vil være mer utsatt for forfølgelse ved retur enn andre konvertitter. Lagmannsretten kan ikke se at det kan legges til grunn at A var i myndighetenes søkelys før hun forlot Iran. Det må imidlertid legges til grunn at myndighetene i Iran overvåker eksilmiljøet. Selv om A har profilert seg i utadrettet kristen aktivitet i Norge, er det lagmannsrettens syn at hun ikke har utvist noen aktivitet som gir grunn til å tro at hun vil være mer utsatt for myndighetenes oppmerksomhet enn andre asylsøkere som returnerer til landet. Hun har ikke hatt noen lederrolle i det kristne miljøet i Norge. Lagmannsretten kan heller ikke se at anførselen om at hun har en pågående konflikt med faren kan medføre at hun har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur. Som det fremgår ovenfor, fester ikke lagmannsretten lit til hennes asylforklaring på dette punktet.

Når det gjelder anførselen om at A har velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av Bs kristne aktivitet i Norge, kan lagmannsretten ikke se at det er grunnlag for en slik frykt. Lagmannsretten slutter seg til UNEs vedtak 10. desember 2013 hvor det heter:

UNE bemerker at det på generelt grunnlag ikke kan legges til grunn at iranske myndigheter praktiserer avledet forfølgelse av familiemedlemmer. Det er ingen holdepunkter i klagerens sak for en annen vurdering.

Lagmannsretten kan etter dette ikke se at A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse fra iranske myndigheter ved retur, verken på grunnlag av konvertering til kristendommen og utøvelse av sin tro ved retur til Iran, på grunn av utadrettet kristen aktivitet i Norge eller som følge av forholdet til B og farens syn på dette. Lagmannsretten finner heller ikke at det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved en samlet vurdering av disse forholdene, eller at A står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved retur til Iran.

Anken har etter dette ikke ført frem, og staten ved Utlendingsnemnda blir å frifinne.

Staten ved Utlendingsnemnda har vunnet saken fullt ut og har krav på å få erstattet sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. andre ledd. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra hovedregelen. Ulikheter i styrkeforholdet mellom partene er ikke i seg selv nok til å begrunne unntak fra hovedregelen, jf. Rt-2012-209 med videre henvisninger. Lagmannsretten har ikke funnet saken tvilsom eller at den reiser spørsmål av prinsipiell interesse.

Advokat Asphaug har lagt frem omkostningsoppgave med krav om dekning av salær med 62 500 kroner inkludert merverdiavgift for lagmannsretten. Lagmannsretten tar kravet til følge.

Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til tingrettens sakskostnadsavgjørelse, hvor staten ved Utlendingsnemnda ble tilkjent kroner 81 250. Da lagmannsrettens domsslutning er at staten ved Utlendingsnemnda frifinnes i og med at omgjøringsvedtaket 10. oktober 2014 er omfattet av ankeinstansens behandling av saken, finner lagmannsretten det hensiktsmessig å medta de tilkjente sakskostnadene for tingretten i lagmannsrettens domsslutning. A skal følgelig erstatte staten ved Utlendingsnemndas omkostninger for tingretten og lagmannsretten med totalt kroner 143 750.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1.  Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2.  I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler A til staten ved Utlendingsnemnda 143 750 - etthundreogførtitretusensyvhundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen.

 

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-169798 Utlendingsrett. Asyl. Pass- og fremmedkontroll. Konvertering. Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. (19.11.2015)

    Saken gjaldt gyldigheten av UNEs vedtak om avslag på søknad om asyl for en iransk kvinne. Som asylgrunnlag ble det anført at kvinnen hadde konvertert til kristendommen. Lagmannsretten la som UNE til grunn som en forutsetning at konverteringen var reell. Kvinnen fikk ikke medhold i at hun ved retur til Iran ville ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin religion, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo