Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-176517
Dokumentdato : 29.06.2015

Avslag på asylsøknad. Troverdighet. Eritrea.

I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl fra eritreisk kvinne og hennes sønn var gyldig. Beviskravet ble ikke senket på bakgrunn av at asylsøkeren ikke hadde bidratt etter evne til å opplyse saken, men tvert imot gitt positivt uriktige opplysninger. Hennes troverdighet ble ytterligere svekket av motstridende og vage opplysninger i asylintervjuene. Lagmannsretten fant heller ikke grunnlag for å sette UNEs avslag på opphold etter utlendingsloven § 38 (sterke menneskelige hensyn) til side. Det var ingen vesentlige feil i det faktum UNE hadde lagt til grunn, og vedtakene fremstod ikke som grovt urimelig. Hensynet til barnet var vurdert.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak truffet av Utlendingsnemnda (UNE).

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo den 10. oktober 2012 asylsøknad fra A og hennes sønn B. Avslaget ble påklaget til UNE, som den 14. august 2013 i separate vedtak for henholdsvis A og B opprettholdt UDIs vedtak. Senere har UNE også avslått begjæring om omgjøring, jf. beslutninger av 24. oktober 2013. Det er gyldigheten av UNEs vedtak som er tema for saken.

A kom til Norge den 8. april 2009, og søkte om asyl samme dag. Hun oppga å være fra Eritrea, og opplyste i asylintervjuet at hun hadde rømt fra tvungen nasjonaltjeneste i garnisonsbyen Sawa i Eritrea, via Sudan og et ukjent tredje land til Norge.

Etter asylintervju i Norge viste det seg at hun tidligere var registrert som asylsøker i Italia med innreise 13. august 2007 på øya Lampedusa. I henhold til Dublin II forordningen aksepterte Italia den 9. desember 2009 at hun skulle returneres dit. Hennes asylsøknad i Norge ble avslått den 28. januar 2010. Vedtak om utvisning ble fattet 10. mai 2010 etter at begjæring om utsatt iverksettelse var avslått. A ble registrert som forsvunnet fra asylmottaket hun bodde på den 3. juni 2010, og det ble senere avklart at hun hadde reist til Sveits hvor hun også søkte om asyl. Sønnen B ble for øvrig født 0.0.2011 i Sveits. Etter anmodning fra sveitsiske myndigheter aksepterte Norge at A (og sønnen) skulle sendes tilbake til Norge. De ankom Norge 31. august 2011. Fristen for uttransport til Italia var i mellomtiden utløpt. UDI omgjorde derfor vedtaket om uttransport til Italia den 9. februar 2012, og asylsøknaden ble tatt under behandling. Tilleggsintervju ble holdt 20. september 2012.

Som nevnt foran avslo UDI asylsøknaden den 10. oktober 2012. UNE opprettholdt UDIs avslag den 14. august 2013, og besluttet den 24. oktober 2013 å ikke omgjøre sine vedtak. A og B gikk til søksmål mot staten v/UNE 20. desember 2013.

Saken ble behandlet i Oslo tingrett i tidsrommet 8. - 9. mai 2014. Tingrettens dom er datert 20. juni 2014, og domsslutningen lyder slik:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 14.08.2013 og beslutninger av 24.10.2013 er ugyldige.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda betaler i sakskostnader til A 200 000-tohundretusen-kroner innen to uker fra forkynnelse av dommen.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/ Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Ankeforhandling er holdt 11. og 12. juni 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten var representert ved rådgiver Malin Bye Sørensen. Hun fulgte saken i sin helhet i medhold av tvisteloven § 24-6 annet ledd. Det ble avhørt et vitne fra Landinfo. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk vist til:

Staten bestrider at A og hennes sønn har krav på flyktningestatus, og derved har krav på opphold i riket etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller bokstav b. Det foreligger verken generelle eller konkrete omstendigheter som tilsier at hun og sønnen risikerer forfølgelse etter bokstav a eller at de vil stå i reell fare for å bli utsatt for forhold som nevnt i bokstav b. Domstolenes adgang til å overprøve UNEs vedtak etter utlendingsloven § 38 (opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket) er sterkt begrenset. I dette tilfellet foreligger ikke mangler ved UNEs vurdering som gir grunnlag for å konstatere ugyldighet på dette grunnlag.

Ved vurderingen av utlendingsloven § 28 kan domstolene prøve alle sider ved UNEs vedtak. Det følger imidlertid av rettspraksis at domstolene bør vise en viss varsomhet med å overprøve vurderinger som bygger på utlendingsmyndighetenes brede erfaringsgrunnlag og deres spesielle forutsetninger for å vurdere opplysninger i saken opp mot annen landkunnskap. Dette følger blant annet av LB-2008-124644, LB-2010-64385, LB-2013-179688 og LB-2014-201773. Det er faktum på vedtakstidspunktet som er avgjørende.

Hvilke krav som stilles til bevisene i saken, beror på en samlet vurdering hvor utlendingens generelle troverdighet er ett av de elementene som må vektlegges. I mange asylsaker vil det være vanskelig for søkeren å dokumentere sine anførsler. Det følger da av forarbeidene til utlendingsloven at ikke-dokumenterte forhold skal legges til grunn såfremt søkeren er troverdig og så godt som mulig har bidratt til å opplyse saken. Høyesteretts uttalelse i Rt-2011-1481 (avsnitt 45) om at asylforklaringen skal legges til grunn så langt den fremstår som «noenlunde sannsynlig», bygger på denne forutsetningen, jf. den etterfølgende tolkning og anvendelse av det beviskrav Høyesterett har oppstilt i LB-2011-23448, LB-2014-57082 og LB-2014-201773. I dette tilfellet har A ikke bidratt til å opplyse saken. Tvert imot har hun gitt positivt uriktige opplysninger. I slike tilfeller gjelder det alminnelige kravet om sannsynlighetsovervekt.

I tillegg til at hun har gitt uriktige opplysninger om sitt tidligere opphold i Italia, er det også en rekke andre påfallende og inkonsekvente forhold i hennes asylforklaring og tilleggsforklaring, samt en påfallende mangel på kunnskap om forhold som hun burde kjent til. Dette kan ikke forklares med problemer med tolking, slik hun sa i sin forklaring for lagmannsretten. Slike problemer er ikke påberopt tidligere, tvert imot har hun uttrykkelig sagt seg fornøyd med tolkingen. Det har også formodningen mot seg at de svar hun i følge referatene har gitt, er funnet på av intervjueren.

På bakgrunn av dette anfører staten at hennes asylforklaring ikke kan legges til grunn. Hun har da ikke påvist et forfølgelsesgrunnlag.

A snakker språket bilen, og tilhører en folkegruppe som hovedsakelig har tilhold i området rundt byen Keren i Eritrea. Dette innebærer imidlertid ikke mer enn at det er sannsynliggjort at hun er av eritreisk herkomst. Det har de siste tiårene vært store flyktningestrømmer ut av Eritrea, også av bilen-språklige eritreere. Det er usannsynlig at hun har bodd i Eritrea de siste årene, jf. hennes mangel på kunnskap om forholdene i landet. Kunnskapene om Keren og forholdene der fremkom sent i prosessen, nærmere bestemt i tilleggsintervjuet.

Det er videre uklart om hun har reist ulovlig ut av landet, og det bestrides at det å søke asyl i Norge og Sveits i seg selv medfører forfølgelse.

Etter statens oppfatning er det ikke sannsynliggjort at A har flyktet fra Eritrea. Hun vil kunne returnere til det land hun tidligere oppholdt seg i. Pr. i dag er det uansett uaktuelt med tvangsretur til Eritrea på grunn av den politiske situasjonen der. Ved frivillig retur er det usannsynlig at A vil bli innkalt til nasjonaltjeneste. Selv om hun formelt fortsatt er i tjenestepliktig alder, tilsier opplysningene fra Landinfo at kvinner med barn sjelden blir innkalt. Nasjonaltjeneste er for øvrig lovlig etter nasjonal rett, og det er internasjonalt anerkjent at nasjoner kan innføre slik tjeneste.

UNE har heller ikke gitt opphold i medhold av utlendingsloven § 38. Domstolenes prøvelsesrett er her begrenset, og det foreligger ikke forhold som gjør at vedtaket er ugyldig. De relevante hensyn er vurdert, herunder hensynet til barnet. Det er heller ikke gjort noen saksbehandlingsfeil som kan lede til ugyldighet. Dersom det skulle foreligge feil forut for UNEs vedtak, har behandlingen i tingretten og lagmannsretten avhjulpet disse.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotpartene, A og B, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er korrekt i sitt resultat, og det legges derfor ned påstand om at anken forkastes.

Prinsipalt anføres at A fyller vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, alternativt bokstav b. Det følger da av utlendingsloven § 28 sjette ledd at også sønnen B skal gis asyl. Ved denne overprøvingen har domstolene full prøvelsesrett. Subsidiært anføres at UNEs vedtak er ugyldig etter utlendingsloven § 38 fordi vedtaket bygger på feil faktum og er grovt urimelig. Det foreligger også saksbehandlingsfeil som kan ha innvirket på innholdet i UNEs vedtak og beslutninger.

UNEs vedtak er feil når det såes tvil om A identitet. Hun snakker språket bilen, som bare snakkes av en liten etnisk gruppe bosatt i området rundt Keren i Eritrea. Hun har også god kjennskap til forholdene i denne byen og området rundt. Det er derfor ingen tvil om identiteten og at hun kommer fra Eritrea. Hun er i en alder hvor hun plikter å gjøre nasjonaltjeneste. Det var feil av UNE å ikke legge til grunn hennes forklaring om at hun var innbrakt av militærpoliti og sendt til Sawa. Også hennes forklaring om seksuelt misbruk og flukt fra Sawa til Sudan er sannsynliggjort. Selv om retten skulle være i tvil om hennes historie om Sawa og forholdene der er korrekt, er det uansett slik at hun risikerer forfølgelse ved retur til Eritrea. Hun vil bli betraktet som landsforræder både fordi hun har desertert fra nasjonaltjenesten, fordi hun har tatt seg ulovlig ut av landet og fordi hun har vist til forfølgelse i hjemlandet da hun søkte om asyl i Norge og Sveits.

Det alminnelige kravet om sannsynlighetsovervekt er modifisert i asylsaker, jf. Rt-2011-1481 hvor det er uttalt at asylsøkerens historie skal legges til grunnen når den fremstår som «noenlunde sannsynlig» og asylsøkeren har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. I dette tilfellet har hovedtrekkene i A asylhistorie ligget fast: At hun er fra Eritrea, at hun ble tvangsrekruttert til nasjonaltjenesten, og at hun flyktet etter å ha vært utsatt for misbruk og mishandling i tjenesten. Det erkjennes at hun ga uriktige opplysninger om oppholdet i Italia. Hun var redd for å bli sendt tilbake, og fulgte råd fra andre asylanter. Dette har medført en forskyvning av reiserute og tidspunkter som kan fremstå som usikker/selvmotsigende. Andre unøyaktigheter kan skyldes hennes traumatiske opplevelser samt kommunikasjons- og tolkeproblemer. Ved vurderingen av hennes troverdighet må det også tas hensyn til at hun har begrenset skolegang, at hun ikke kan lese, at hun er fra en bondefamilie, fra et lite sted, at hun tilhører en minoritetsgruppe og at hun ikke har hatt tilgang på media.

På bakgrunn av dette anføres at A både har en velbegrunnet frykt for forfølgelse (bokstav a) og at hun står i reell fare for forfølgelse ved retur til Eritrea (bokstav b).

Subsidiært anføres som nevnt at UNEs vedtak om å nekte A og hennes sønn opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38 er ugyldig. Vedtaket kan overprøves av domstolene etter de alminnelige regler om domstolkontroll av forvaltningens frie skjønn. I dette tilfellet har UNE lagt til grunn feil faktum, og vedtaket er ellers grovt urimelig. Det fremgår også direkte av bestemmelsens tredje ledd at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, noe som ikke har vært tilfellet her.

I motsetning til hva UNE har lagt til grunn, er A i en sårbar posisjon ved en eventuell retur til hjemlandet, og vil mest sannsynlig ikke være i stand til å skaffe seg arbeid. Hennes psykiske tilstand er feil vurdert. Det er også forbundet med stor skam å ha fått et barn utenfor ekteskap. Hun har ikke hatt kontakt med familien på lang tid, og det er usikkert om hun fortsatt har familie og nettverk i Eritrea. Videre er sikkerhetssituasjonen i Eritrea svært alvorlig, og spesielt ille for kvinner og barn. Vedtaket er grovt urimelig fordi det ikke tar tilstrekkelige hensyn til sosiale og humanitære forhold ved retursituasjonen, herunder risiko for sosial stigmatisering og for fengsling, seksuell vold og tvungen nasjonaltjeneste. Vedtaket tar heller ikke tilstrekkelig hensyn til Bs situasjon, jf. at Eritrea er et av verdens mest barnefiendtlige land.

Det var en saksbehandlingsfeil at UNEs vedtak ble fattet av nemndsleder alene. Hovedregelen er at vedtak skal fattes i nemndsmøte, og at asylsøkeren skal gis anledning til personlig oppmøte. Unntak er bare aktuelt når saken ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål. Som følge av at saken ikke er behandlet i nemnd, har UNE ikke oppfylt sin plikt til å sørge for sakens opplysning. Endelig anføres at UNEs vedtak for B er mangelfullt begrunnet idet det ikke angir hva UNE anser for å være til barnets beste og heller ikke hvilken vekt barnets beste er tillagt i forhold til andre hensyn som gjør seg gjeldende.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å erstatte As' og Bs' sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten.

Innledningsvis bemerkes at menneskerettighetssituasjonen i Eritrea er svært vanskelig. Landet har utviklet seg i udemokratisk retning etter frigjøringen fra Etiopia, landet har vært i ny grensekrig med Etiopia og økonomien har utviklet seg negativt. Det er en del av bildet at regimet har innført tvungen nasjonaltjeneste for både menn og kvinner, som dels innebærer militær opplæring og dels arbeid i den sivile sektor for svært lav lønn. I teorien er tjenesten begrenset til 18 måneder, men det er i stor grad rapportert at tjenesten har gått langt ut over dette. Det er også rapportert om dårlige forhold og overgrep som i særlig grad har gått ut over kvinner. Til tross for strenge reaksjoner for dem som unndrar seg tjeneste, har mange flyktet ut av landet. Frykten for reaksjoner fra myndighetene har gjort at Norge for tiden ikke foretar tvangsreturer til Eritrea. Det er likevel ikke slik at alle personer som har eritreisk bakgrunn vil ha krav på flyktningestatus. Dette avhenger av en individuell vurdering av om de fyller vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a (velbegrunnet frykt for forfølgelse) eller bokstav b (reell fare for straff eller umenneskelig/nedverdigende behandling ved retur).

Tingretten har gitt en grundig gjennomgang av hvilket beviskrav som gjelder i asylsaker, med henvisning til lovtekst, forarbeider, Høyesteretts avgjørelse i Rt-2011-1481 og etterfølgende praksis fra lagmannsretten. Det vises til tingrettens dom side 8 - 11. Lagmannsretten er enig med tingretten i at det i denne saken ikke er aktuelt å gi asylsøkeren noen tvilsfordel vedrørende de faktiske forhold. En slik tvilsfordel er bare aktuell der asylsøkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig, og der asylsøkeren fremstår som generelt troverdig. I dette tilfellet har A gitt positivt uriktige opplysninger om tidligere opphold i Italia, hennes forklaringer er innbyrdes motstridende, til dels uklare og også lite detaljerte på punkter som det ville vært naturlig at hun kjente til dersom det medfører riktighet at hun har bodd i Eritrea frem til hun flyktet til Europa. Dette svekker hennes troverdighet, og medfører at beviskravet ikke senkes.

Lagmannsretten finner ikke at hennes forklaring om at hun ble tvangsrekruttert til nasjonaltjeneste og sendt til garnisonsbyen Sawa er sannsynliggjort. Hun har gitt motstridende opplysninger om hvordan tvangsrekrutteringen skjedde, og ikke minst om forholdene i Sawa som ledet frem til den påståtte flukten. Det kan dermed heller ikke legges til grunn at hun har påbegynt slik tjeneste og deretter desertert. For lagmannsretten har A forklart uoverensstemmelser i asylforklaringene med problemer med tolkingen og generelle kommunikasjonsproblemer. Etter lagmannsrettens oppfatning er dette også et forhold som svekker hennes troverdighet, jf. at hun tidligere tvert imot har gitt uttrykk for at hun har vært fornøyd med tolkingen, og at hun har fått opplest og signert forklaringene. Lagmannsretten bemerker at det har formodningen mot seg at intervjuer skal ha tillagt henne uttalelser hun ikke har avgitt.

For lagmannsretten fremstår det som uklart om hun har hatt sin oppvekst i Eritrea og bodd der frem til flukten til Italia i 2007, eller om hun helt eller delvis har hatt tilhold andre steder slik som mange andre av eritreisk herkomst. Hun har gitt ulike opplysninger om skolegang, ulike og nokså vage forklaringer om den munkeordenen hun skal ha jobbet for i lengre tid, og ellers sparsomme og lite detaljerte forklaringer om lokale forhold. Detaljopplysninger om Keren fremkommer først i tilleggsintervjuet i september 2012. Hun hadde heller ikke kjennskap til grensekrigen med Etiopia, selv om dette var en nasjonal begivenhet og hun på dette tidspunkt var 20 år gammel. Heller ikke disse forhold bidrar til å styrke hennes troverdighet.

Det som imidlertid er på det rene, er at hun snakker språket bilen og tilhører samme etniske gruppe. Dette er en befolkningsgruppe som har tilhold i Eritrea i området rundt byen Keren. Det er også på det rene at hun fortsatt er i en aldersgruppe som er pliktig til å gjøre nasjonaltjeneste hvis hun reiser til Eritrea. Hennes alder og det forhold at hun er mor til et barn, gjør det mindre sannsynlig at hun vil bli innkalt. Straff fremstår som lite sannsynlig i og med at det ikke kan legges til grunn at hun har desertert. Myndighetene kan betrakte utreise uten tillatelse som et forhold det reageres på, men her vil hun ha muligheter for å gjøre opp for seg på forhånd gjennom såkalt «angrebrev» og betaling av skatt før det utstedes pass, jf. forklaringen fra Landinfo. Noen tvangsretur er som foran nevnt ikke aktuelt under de rådende forhold.

I enkelte av opplysningene om Eritrea er det beskrevet at asylsøknad i et annet land i seg selv kan gi problemer i forhold til myndighetene. Lagmannsretten finner ikke dette sannsynliggjort, jf. det svært store antall eritreere som i så fall omfattes. Ved utreise uten visum er det i praksis muligheten til å søke asyl som står åpen hvis man skal ha legalt opphold i Europa.

Lagmannsretten kan etter dette ikke se at A fyller vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b.

Etter utlendingsloven § 38 kan det gis oppholdstillatelse dersom sterke menneskelige hensyn tilsier det, eller utlendingen har en særlig tilknytning til riket. Det er utlendingsmyndighetene som avgjør om slik tillatelse skal gis på grunnlag av fritt forvaltningsskjønn. Domstolenes adgang til overprøving er begrenset.

Lagmannsretten kan ikke se at det er vesentlige feil i det faktum UNE har lagt til grunn for sine vedtak, jf. lagmannsrettens merknader foran. Lagmannsretten kan heller ikke se at vedtaket fremstår som grovt urimelig, verken overfor A eller sønnen. Riktignok er forholdene i Eritrea vanskelige, men dette gjelder generelt og gjør ikke at et avslag på søknadene om asyl fremstår som grovt urimelig. Det fremgår videre av vedtakene at hensynet til barnet er vurdert, og at hensynet til barnets beste er et grunnleggende hensyn. Det er likevel ikke slik at dette er et hensyn som alltid vil være avgjørende i den totalvurdering som må foretas.

UNEs vedtak er truffet av nemndsleder alene. Dette er det adgang til, forutsatt at saken ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, jf. utlendingsloven § 78 tredje ledd. Det er nemndsleder som må vurdere dette ut fra de opplysninger som foreligger i saken og foreliggende landinformasjon. I dette tilfellet har nemndsleder i UNE ikke funnet grunnlag for nemndsbehandling.

Etter utlendingsforskriften § 16-9 skal saken anses for å by på vesentlige tvilsspørsmål blant annet dersom «det er tvil om klagerens troverdighet når det gjelder anførsler om faktiske forhold som kan ha avgjørende betydning for utfallet av saken» (bokstav a). Etter lagmannsrettens oppfatning var asylsøkers troverdighet i dette tilfellet svekket forut for behandlingen i den grad at avgjørelsen ikke bød på tvil. Det vises til at hun var konfrontert med opplysningen om fingeravtrykk avgitt i Italia i 2007 i asylintervjuet i 2009, men at hun benektet forholdet. Dette gjentok seg da hun fikk anledning til å avgi tilleggsintervju i 2012 etter oppholdet i Sveits. På bakgrunn av dette kan ikke lagmannsretten se at en forklaring direkte for nemnda kunne ført til et annet utfall av saken.

A har uansett fått anledning til å forklare seg og prosedere sin sak både i tingretten og lagmannsretten. Den eventuelle mangelen på nemndsbehandling er på denne bakgrunn avhjulpet gjennom den rettslige prøvelsen av vedtakene.

Sakskostnader

Staten har vunnet saken, og har i utgangspunktet krav på å få sine kostnader dekket av A, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn også med hensyn til sakskostnadene for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd.

Det kan gjøres helt eller delvis unntak fra hovedregelen i medhold av tvisteloven § 20-2 tredje ledd, dersom «tungtveiende grunner» gjør det rimelig. I bokstav a - c er det listet opp forhold som det særlig skal legges vekt på. I dette tilfellet er det utvilsomt ulikt styrkeforhold mellom partene. Saken har også stor velferdsmessig betydning for ankemotpartene. Det nevnes i den forbindelse at Høyesterett nylig har avgjort at anke i utlendingssaker vanligvis ikke kan nektes fremmet i medhold av tvisteloven § 29-13 annet ledd, nettopp på bakgrunn av slike forhold, jf. Rt-2015-506. Eritreas system med pliktig nasjonaltjeneste og sanksjoner mot de som deserterer eller på annen måte unndrar seg slik tjeneste, reiser også problemstillinger som gjør det mer nærliggende å prøve negative asylvedtak for eritreiske asylsøkere i den aktuelle aldersgruppen enn for andre. Selv om lagmannsretten ikke har funnet den konkrete saken tvilsom, er det et moment at tingretten i sin vurdering kom til et annet resultat.

Alt i alt har lagmannsretten funnet at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å frita ankemotpartene for deler av sakskostnadsansvaret. Staten tilkjennes derfor sakskostnader bare for lagmannsrettens behandling.

Advokat Drolsum Sandnes har innlevert sakskostnadsoppgave for lagmannsretten med totalt 75 000 kroner inklusive merverdiavgift. Oppgaven legges til grunn som nødvendige utgifter for behandling av ankesaken.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

 

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A dømmes til innen to uker fra dommens forkynning å erstatte staten v/Utlendingsnemnda sine sakskostnader for lagmannsretten med 75 000 - syttifemtusen - kroner. Sakskostnader for tingretten ilegges ikke.

 

--------------------------------------------------------------------------------

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-176517 Avslag på asylsøknad. Troverdighet. Eritrea. (08.07.2015)

    I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl fra en eritreisk kvinne og hennes sønn var gyldig. Beviskravet ble ikke senket på bakgrunn av at asylsøkeren ikke hadde bidratt etter evne til å opplyse saken, men tvert imot gitt positivt uriktige opplysninger. Lagmannsretten fant ikke at hennes forklaring om at hun ble tvangsrekruttert til nasjonaltjeneste og sendt til garnisonsbyen Sawa for sannsynliggjort. Hun hadde gitt motstridende opplysninger om hvordan tvangsrekrutteringen skjedde, og ikke minst om forholdene i Sawa som ledet frem til den påståtte flukten. Det ble ikke lagt til grunn at hun hadde påbegynt slik tjeneste og deretter desertert.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo