Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Red. anm.: Saken er behandlet i Høyesterett: HR-2016-1051-A. Høyesterett kom til at norske domstoler må behandle substansen i en anførsel om brudd på EMK artikkel 3 ved retur til et annet Dublin-land så bredt og grundig som nødvendig for å ta stilling til om anførselen fører frem. I denne konkrete saken tilfredsstilte lagmannsrettens begrunnelse de krav til bredde og dybde som EMK stiller for å kunne konkludere med at retur til Ungarn ikke ville bryte EMK artikkel 3.

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-180734
Dokumentdato : 17.08.2015

Asylsøknad. Godkjent søknad i annet land. Menneskehandel. Utlendingsloven § 32.

I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at Utlendingsnemndas vedtak og etterfølgende beslutninger var gyldige. Det var uomstridt at søkeren hadde fått asyl i Ungarn. Lagmannsretten fant det ikke bevist at søkeren hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Ungarn. Selv om tilbudet til ofre for menneskehandel fremsto som begrenset i Ungarn, var det ikke tilstrekkelig til å oppfylle vilkåret om forfølgelse. Konkret forfølgelsesfare må påvises også i menneskehandelsaker. Lagmannsretten fant det heller ikke sannsynliggjort at søkeren sto i reell fare for å bli utsatt for overgrepshandlinger ved en retur til Ungarn. Utlendingsnemndas vedtak og etterfølgende beslutninger var heller ikke i strid med EMK artikkel 3. Det ble uttalt at utsendelse av utlending til et land der behandlingstilbudet er dårligere enn i Norge, bare i helt spesielle tilfeller kan reise spørsmål under artikkel 3. Terskelen ligger høyt og var ikke oppfylt i denne saken.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak 10. mai 2013 og etterfølgende beslutninger om ikke å realitetsbehandle søknad om asyl.

Fremstilling av saken

A kommer opprinnelig fra Somalia og søkte asyl i Norge 30. juli 2009.

I politiregistreringen 31. juli 2009 og i asylintervjuet 11. august 2009 oppga A som asylgrunn at hun var utsatt for menneskehandel og tvunget til prostitusjon i flere land av en mann ved navn B, som hun søkte beskyttelse fra.

EUs elektroniske fingeravtrykksbase - Eurodac - viste at A hadde avgitt fingeravtrykk på et mottakssenter i Ungarn 18. november 2008. Ungarske myndigheter bekreftet at A hadde søkt beskyttelse i Ungarn 14. november 2008, og at hun hadde fått flyktningstatus 13. mars 2009. Det ble opplyst at A kunne returnere til Ungarn.

På grunnlag av opprettet sak om menneskehandel, traff Utlendingsdirektoratet (UDI) vedtak 8. juli 2010 der A ble innvilget begrenset midlertidig oppholdstillatelse i seks måneder.

Straffesaken ble henlagt 29. eller 30. november 2010. A begjærte deretter asylsaken gjenopptatt.

I vedtak 28. august 2012 avslo UDI asylsøknaden og viste til at A var innvilget asyl i Ungarn. A påklaget vedtaket 31. august 2012 og begjærte utsatt iverksetting. I forbindelse med utfyllende klagebrev 19. september 2012 ble det fremlagt erklæring fra krisesenteret i Florø og journalutskrifter som beskrev As helseproblemer.

UDI vurderte opplysningene som fremkom i klagen med etterfølgende skriv, men fant ikke grunnlag for å omgjøre vedtaket.

Saken ble oversendt UNE, som i vedtak 10. mai 2013 besluttet ikke å ta klagen til følge. Nemnda viste til at A har fått innvilget asyl i Ungarn og har etter ungarsk lov tilgang til blant annet helsetjenester, bolig, utdannelse, arbeid og økonomisk bistand. Nemnda la til grunn at Ungarn overholder sine forpliktelser etter EMK artikkel 3 overfor personer med flyktningstatus i landet.

A sendte ytterligere helseopplysninger inn til UNE sammen med begjæringer om omgjøring av vedtaket. I beslutninger 12. juli 2013 og 21. februar 2014 slo UNE fast at det ikke var grunnlag for å omgjøre det tidligere vedtaket. Nemnda mente at saken sto i det vesentlige i samme stilling som ved det første avslaget, og at As helsetilstand ikke ga grunnlag for en realitetsbehandling av søknaden.

A tok ut søksmål for Oslo tingrett 20. mars 2014 med påstand om at UNEs vedtak 10. mai 2013 og etterfølgende beslutninger kjennes ugyldige.

Oslo tingrett avsa 5. september 2014 dom med slik slutning:

  1.  Utlendingsnemndas vedtak av 10. mai 2013 og etterfølgende omgjøringsavgjørelser av 12. juli 2014 og 21. februar 2014, kjennes ugyldige.
  2.  Staten ved Utlendingsnemnda betaler inne 2- to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger til A med kr 250 488,25, - tohundreogfemtitusenfirehundreogåttiåtte kronerogtjuefemøre.


Staten v/UNE har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 18. og 19. juni 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Det er for lagmannsretten fremlagt nye dokumenter fra As asylsøkerprosess i Ungarn samt frembragt ytterligere informasjon om As helsetilstand.

A møtte sammen med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Staten møtte ved sin prosessfullmektig. Rådgiver Frida Larssen i UNE var til stede under hele forhandlingen, jf. tvisteloven § 24-6 annet ledd. Det ble ellers avhørt seks vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Dom i saken er ikke avsagt innen fristen i tvisteloven § 19-4 femte ledd på grunn av dommernes ferieavvikling.

Partenes anførsler

Den ankende parten, staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak 10. mai 2013 og etterfølgende beslutninger er gyldige. Tingretten har lagt feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse til grunn.

Det sentrale tvistetemaet i forkant av og under hovedforhandlingen i tingretten var om UNEs vedtak var i strid med EMK artikkel 3 og om skjønnsutøvelsen var utslag av myndighetsmisbruk. Spørsmålet om vilkårene etter utlendingsloven § 73 jf. § 28 første ledd bokstav a var oppfylt, var i liten grad et tema.

A har fått asyl i Ungarn. Ifølge utlendingsloven § 32 første ledd bokstav a har en asylsøker som er innvilget beskyttelse i et annet land, ikke rettskrav på realitetsbehandling av sin asylsøknad i Norge. I slike tilfeller kan asylmyndigheten avslå behandling av søknaden. En eventuell vurdering av om søknaden likevel skal realitetsbehandles, er underlagt forvaltningens frie skjønn.

Vilkårene i utlendingsloven § 32 tredje ledd jf. § 73 om absolutt vern mot retur er ikke oppfylt.

Det foreligger ingen reell og velbegrunnet fare for forfølgelse ved en retur til Ungarn, jf. § 28 første ledd bokstav a. På dette punktet har tingretten lagt feil forståelse av forfølgelsesbegrepet til grunn.

Som en klar hovedregel har søkeren tilstrekkelig beskyttelse i returlandet dersom landet har et virksomt system for å avdekke og rettsforfølge kriminelle handlinger fra private aktører. Bestemmelsen kan ikke forstås slik at det er et krav at returlandet kan garantere et vern mot kriminelle handlinger. Forfølgelsesvilkåret er heller ikke oppfylt selv om myndighetene rent faktisk ikke har lykkes i å forhindre forfølgelse.

Ungarn har et noenlunde velfungerende politi og rettsvesen og er ikke ute av stand eller uvillig til å beskytte A mot kriminelle. Ungarn har også rimelige tiltak for å forhindre forfølgelse i forbindelse med menneskehandel, jf. utlendingsloven § 29 tredje ledd bokstav c. Konkret forfølgelsesfare må påvises også i menneskehandelsaker.

Vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er heller ikke oppfylt.

Fysiske og psykiske plager er ikke en asylgrunn. Selv etter utlendingsloven § 38 om opphold på humanitært grunnlag er det en svært høy terskel for å tillegge helseforhold avgjørende vekt.

Retur av A til Ungarn vil ikke være tortur eller annen umenneskelig behandling. Ungarn er forpliktet etter en rekke internasjonale regler, herunder EMK og EUs statusdirektiv. UNE følger dessuten situasjonen i Ungarn nøye. Personer med flyktningstatus kan få en rekke stønader og sosiale tjenester i Ungarn. De har krav på helsehjelp og øvrige sosiale rettigheter på lik linje med andre ungarske borgere. UN High Commissioner for Refugees (UNCHR) har ikke anbefalt stopp av retur av sårbare grupper til Ungarn, slik det er gjort for flere andre land. Ifølge vitnet Kristin Søvik, seniorrådgiver i UNE, er det heller ikke stopp i retur av sårbare personer fra andre EU-land til Ungarn.

Retur til Ungarn er ikke i strid med EMK artikkel 3. EMD har oppstilt en svært høy terskel for at helsemessige forhold får betydning etter artikkel 3. I Ungarn har A rett til helsetjenester på lik linje med andre borgere. Selv om velferdstilbudet ikke er på samme nivå som i Norge, betyr ikke det at en retur til Ungarn vil være i strid med artikkel 3.

Det er ingen saker fra EMD der mottaksforhold/leveforhold ved retur til Ungarn er ansett som brudd på artikkel 3.

Det erkjennes at A vil møte byråkratiske hindre ved retur til Ungarn, og at det sosiale velferdsnivået i landet ikke er like høyt som i Norge. Terskelen for å oppfylle vilkårene etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b eller for å fastslå brudd på EMK artikkel 3, ligger imidlertid vesentlig høyere.

UNEs skjønnsutøvelse er ikke beheftet med noen feil som kan medføre ugyldighet etter myndighetsmisbrukslæren.

Det er ikke grovt urimelig å unnlate realitetsbehandling av As søknad. Hun har i utgangspunktet samme rettigheter i Ungarn som andre ungarske borgere. Ungarn er en rettsstat som det må legges til grunn har evne og vilje til å beskytte A mot eventuell forfølgelse. UNEs praksis er svært streng når det gjelder saker etter § 32 første ledd bokstav a. As vedtak skiller seg ikke fra fast praksis i nemnda.

De fremlagte dokumentene fra asylbehandlingen i Ungarn viser at As asylforklaring til ungarske myndigheter avviker helt fra det hun har forklart for norske myndigheter. Det må få betydning for bevisvurderingen.

Det er nedlagt følgende påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for begge instanser.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak 10. mai 2013 og etterfølgende beslutninger er ugyldige. Tingrettens dom er korrekt i resultat og begrunnelse.

Staten har ikke adgang til å nekte realitetsbehandling av saken etter utlendingsloven § 32 tredje ledd sammenholdt med § 73 og § 28 første ledd.

Som tidligere offer for menneskehandel har A en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved en retur til Ungarn, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a jf. § 30 første ledd bokstav c.

A forklarer seg noe ulikt for norske myndigheter om enkelthendelser i Ungarn og Ukraina. Disse variasjonene er likevel ikke egnet til å svekke hennes troverdighet. På vesentlige punkter er As forklaring konsistent. Det må også tas i betraktning at A, som følge av alvorlige psykiske og fysiske skader, har problemer med hukommelsen.

Lagmannsretten må i sin vurdering se bort fra dokumentene som er innhentet fra asylsøkerprosessen i Ungarn. Disse opplysningene var ikke kjent for utlendingsmyndighetene på vedtakstidspunktet.

Dersom lagmannsretten likevel skulle mene at opplysningene fra Ungarn er egnet til å kaste lys over forholdene på vedtakstidspunktet, har A gitt en troverdig forklaring på hvorfor det er motstrid mellom forklaringene hun har gitt overfor ungarske og norske myndigheter. Hun fikk hjelp av andre somaliere til å lage en historie hun skulle fortelle til ungarske myndigheter. Hennes virkelige historie er belagt med skam, og hun fryktet bakmannen. A skjønte ikke at hun søkte om opphold i Ungarn. I Norge fikk hun tillit til politiet og myndighetene og turte å stå fram med den virkelige historien.

A har gitt en troverdig forklaring, og det lempede beviskravet må få anvendelse. Det må etter dette legges til grunn som noenlunde sannsynlig at A er offer for menneskehandel.

A har også en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Det er ikke tvilsomt at seksualisert vold er forfølgelse. Den aktuelle forfølger er en ikke-statlig aktør, og de ungarske myndighetene er ikke i stand til å gi henne adekvat beskyttelse, jf. utlendingsloven § 29 annet ledd bokstav b.

Det er irrelevant om det var påkjørselen, sykehusoppholdet eller rømningsforsøk som var årsaken til at A prøvde å få hjelp fra ungarske myndigheter mot bakmannen og menneskehandel. Det sentrale er at hun ikke fikk den hjelpen hun trengte. Hun ble hentet av bakmannen i Ungarn og ført til andre land i Europa. Risikoen for tilbakefall er reell. Det skal legges til grunn en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Det er ikke bare den fremtidige objektive risikoen som er avgjørende. Det skal også legges vekt på en forsterket subjektiv frykt dersom søkeren er i en spesielt sårbar individuell situasjon. Tidligere overgrep er en indikasjon på at utlendingen risikerer forfølgelse ved retur.

A vil falle utenfor alle hjelpetiltak og overlates til seg selv ved en retur til Ungarn. Det vises til forklaringen til vitnet Andras Kovats - direktør for Menedek-Hungarian Association for Migrants. A er særlig sårbar på grunn av hennes dissosiative lidelse/synkopering og manglende evne til å ta vare på seg selv. Det gjør henne særlig utsatt for forfølgelse, også fra andre enn hennes tidligere bakmann. Til dette kommer at Ungarn er et transittland for menneskehandel til Europa.

Subsidiært anføres det at vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er oppfylt. EMK artikkel 3 er inkorporert i bestemmelsen.

Selv om retten skulle komme til at det ikke er bevist at A er et tidligere offer for menneskehandel og av den grunn står i fare for forfølgelse, står hun i reell fare for å bli utsatt for umenneskelig behandling hvis hun sendes tilbake til Ungarn.

As helsemessige forhold er samlet sett så alvorlig at det i seg selv taler for en realitetsbehandling av asylsøknaden. A er sterkt traumatisert og vanskelig å behandle. Hun er sårbar og opplever uforutsigbare besvimelser. Hun er svært deprimert, og det er en reell og konstant fare for at hun vil ta sitt eget liv. A har ingen forutsetninger for å takle et nytt liv i Ungarn eller noe annet sted. Hun har sterke bånd til Norge. Det kan ikke legges til grunn at behandlingen hun får i Norge vil kunne tilbys henne i Ungarn. I Ungarn står hun i fare for å bli utsatt for menneskehandel eller andre overgrep. Det anføres at As tilfelle faller inn under utlendingsforskriften § 7-4 annet ledd om «særlige grunner», og at søknaden hennes på dette grunnlaget må realitetsbehandles.

Det anføres videre at UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger er ugyldige som følge av myndighetsmisbruk. Det leder til et grovt urimelig resultat om A ikke får realitetsbehandlet søknaden om asyl. Formålet bak utlendingsloven § 32 er å forhindre «asyl-shopping». Denne saken treffer ikke i kjernen av bestemmelsen. For A er dette et spørsmål om å overleve.

Det er nedlagt følgende påstand:

  1.  Anken forkastes.
  2. A tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken

Generelt

Lagmannsretten har kommet til at UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger er gyldige, og at staten derfor må frifinnes.

Lagmannsretten gjør først rede for det rettslige grunnlaget for prøvingen av gyldigheten av UNEs vedtak og beslutninger.

Utgangspunktet er at retten må legge til grunn de faktiske forholdene på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81, 92 og 98. Det betyr at skjæringstidspunktet for relevante fakta i denne saken er 21. februar 2014, da UNE traff siste beslutning i omgjøringssaken. Det er imidlertid i en viss utstrekning adgang til å ta hensyn til opplysninger (bevis) som har kommet frem senere og som kaster lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2009-851 avsnitt 48.

Utlendingsloven § 32 lovfester den såkalte første asylland-regelen, og første til tredje ledd lyder:

En søknad om oppholdstillatelse etter § 28 kan nektes realitetsbehandlet dersom søkeren

  1. har fått asyl eller annen form for beskyttelse i et annet land,
  2. kan kreves mottatt av et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet, jf. fjerde ledd,
  3. kan kreves mottatt av en annen nordisk stat etter reglene i den nordiske passkontrolloverenskomsten,
  4. har reist til riket etter å ha hatt opphold i en stat eller et område hvor utlendingen ikke var forfulgt, og hvor utlendingen vil få en søknad om beskyttelse behandlet.


I tilfeller som nevnt i første ledd bokstav b, c og d skal søknaden om oppholdstillatelse etter § 28 likevel tas til realitetsbehandling dersom utlendingen har en tilknytning til riket som gjør at Norge er nærmest til å realitetsbehandle den. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om når en søknad som faller inn under første ledd, skal realitetsbehandles.

Adgangen til å nekte realitetsbehandling etter første ledd gjelder likevel ikke dersom § 73 er til hinder for det.

Terskelen er høy for å realitetsbehandle en asylsøknad når søkeren allerede er innvilget beskyttelse i et land som inngår i Dublin-samarbeidet, jf. første ledd bokstav a. Tilknytning til Norge er ikke et moment i disse tilfellene, jf. annet ledd.

I hvilken grad utlendingsforvaltningen vil velge å ta en søknad til realitetsbehandling uten at det foreligger en plikt til det etter § 32 annet ledd, er underlagt forvaltningens frie skjønn og kan bare prøves av domstolene etter myndighetsmisbrukslæren.

Utlendingsloven § 73 oppstiller unntak fra utsendelse dersom vedkommende vil være i en situasjon som nevnt i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b. Det betyr at det i vurderingen av om søknaden skal realitetsbehandles, må foretas en viss realitetsbehandling av om søkeren har et tilstrekkelig vern ved en eventuell retur.

Utlendingsloven § 28 regulerer hvem som skal anerkjennes som flyktning og som dermed har rett til opphold (asyl), jf. første ledd som lyder:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

  1.  har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
  2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Tidligere ofre for menneskehandel skal etter loven anses om medlemmer av en spesiell sosial gruppe, jf. utlendingsloven § 30 første ledd bokstav c tredje punktum.

A har anført at hun risikerer menneskehandel ved retur til hjemlandet. Det er ikke tvilsomt at seksualisert vold anses som «forfølgelse» etter § 28 første ledd bokstav a jf. utlendingsloven § 29 annet ledd bokstav a. Dette er heller ikke bestridt av staten.

I vurderingen av om § 73 jf. § 28 første ledd bokstav a gjør unntak fra utsendelse i dette tilfellet, må lagmannsretten vurdere hvilket faktum som skal legges til grunn for asylgrunnlaget. Det knytter seg til asylsøkerens bakgrunn, påberopt forfølgelsesgrunnlag og forholdene i returlandet (ofte kalt «bevisvurderingen», men som også - og kanskje mer presist - kalles «troverdighetsvurderingen»). I praksis er søkerens asylforklaring sentral i vurderingen og må vurderes opp mot øvrige opplysninger i saken. På grunnlag av det fastlagte faktum må lagmannsretten deretter vurdere hvilken risiko for overgrep som foreligger dersom asylsøkeren blir returnert til hjemlandet (ofte kalt «risikovurderingen»).

I Rt-2011-1481 har Høyesterett gjennomgått de relevante rettskildene og gitt en grundig redegjørelse for hvilke bevis- og risikokrav som gjelder ved vurderingen etter § 28 første ledd bokstav a. I dommens avsnitt 37 og 38 er det uttalt:

 (37) I forarbeidene til 2008-loven, Ot.prp.nr.75 (2006-2007), gjennomgår departementet bevis- og risikokravene etter tidligere rett på side 85: Det skal foretas en fri bevisvurdering. Innholdet av søkerens forklaring, om den er detaljert eller overflatisk, sammenhengende eller motstridende, og dens forhold til andre kjensgjerninger, vil ha betydning. Er det fremlagt dokumentasjon, må ektheten og betydningen av dette vurderes. Vurderingen blir så om søkerens anførsler etter en totalvurdering anses tilstrekkelig sannsynliggjort til å bli lagt til grunn, og om det dermed foreligger en tilstrekkelig grad av forfølgelsesfare.

 (38) Departementet viser blant annet til FNs Høykommissær for Flyktningers håndbok om prosedyrer for å fastsette flyktningers rettsstilling, der det heter:

«Etter at søkeren har gjort et oppriktig forsøk på å underbygge sin historie, kan det fortsatt være manglende bevis for deler av hans utsagn. Som forklart ovenfor (punkt 196), er det knapt mulig for en flyktning å 'bevise' alle forhold i sin sak. Skulle dette ha vært et krav, ville utvilsomt majoriteten av alle flyktninger ikke blitt anerkjent. Det er derfor ofte nødvendig å la tvilen komme søkeren til gode. Imidlertid bør tvilen komme søkeren til gode først når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig. Søkerens utsagn må være sammenhengende og troverdige, og må ikke være i strid med allment kjente fakta.»

I avsnitt 41 bemerket Høyesterett at departementet ved vurderingen av om det er frykt for forfølgelse hadde påpekt at det må legges til grunn en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Høyesterett viste i denne sammenhengen til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 414 hvor bevis- og risikokravene er forklart på følgende måte:

Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt. Det forutsetter at faren for forfølgelse er reell.

Høyesterett oppsummerte rettstilstanden med hensyn til bevis- og risikokravene i avsnitt 45 og 46:

 (45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

 (46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.


Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b gir flyktningstatus til dem som er beskyttet mot utsendelse etter andre konvensjoner enn flyktningkonvensjonen. Bestemmelsen stiller et noe høyere krav enn i bokstav a til både alvorligheten av reaksjonene som kan møte utlendingen ved retur og til graden av sannsynlighet for at reaksjonene vil inntreffe. Årsaken til at utlendingen vil være i fare ved retur, er uten betydning, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 414. Ifølge proposisjonen vil bestemmelsen blant annet være praktisk for personer som flykter fra krigshandlinger uten at de er forfulgt på grunn av årsaker nevnt i bokstav a.

Lagmannsretten går så over til å se på de konkrete problemstillingene saken reiser.

Det er uomstridt at A har fått asyl i Ungarn. Det springende punktet er om A har et absolutt vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 32 annet eller tredje ledd sammenholdt med § 73 og § 28 første ledd bokstav a eller b. Det er også spørsmål om vedtaket må kjennes ugyldig fordi resultatet er grovt urimelig. 

Har A et absolutt vern mot retur etter utlendingsloven § 32 annet ledd jf utlendingsforskriften § 7-4 annet ledd?

A har anført at unntaket i § 32 annet ledd annet punktum jf. utlendingsforskriften § 7-4 annet ledd - om å ta en søknad til realitetsbehandling hvis det foreligger særlige grunner - får anvendelse også i § 32 bokstav a-tilfellene. Lagmannsretten er ikke enig i en slik forståelse av reglene.

Utlendingsforskriften § 7-4 er positivt begrenset til saker etter Dublin III-forordningen. Det følger av overskriften til bestemmelsen. Saker der en søker er innvilget flyktningstatus eller internasjonal beskyttelse, som i § 32 første ledd bokstav a-tilfellene, faller utenfor Dublin III-forordningens virkeområde.

At UNE i beslutningen 12. juli 2013 vurderer § 7-4, må bero på en misforståelse, noe statens prosessfullmektig også ga uttrykk for under ankeforhandlingen.

Uansett kan lagmannsretten vanskelig se at det får betydning for realiteten i saken om § 7-4 annet ledd gis anvendelse.

For lagmannsretten er det ikke opplagt at bestemmelsen rekker lenger enn det som allerede følger av folkeretten, jf. utlendingsloven § 3.

Slik lagmannsretten vurderer saken, er det uansett As helsemessige problemer som i tilfelle vil kunne utgjøre særlig grunn. Slike forhold skal som hovedregel ikke inngå i vurderingen, jf. § 7-4 annet ledd annet punktum. Det må dessuten antas at vilkåret om særlige grunner lettere vil være oppfylt for søkere som ikke har fått beskyttelse i et annet europeisk land (bokstav b, c og d-tilfellene), og som er statsløse eller står i fare for å bli returnert til et tredjeland, enn for søkere som allerede har oppnådd slik beskyttelse.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at utlendingsloven § 32 annet ledd jf. utlendingsforskriften § 7-4 annet ledd ikke får anvendelse i saken og uansett ikke gir A rett til en realitetsbehandling av søknaden.

Har A en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Ungarn?

Lagmannsretten går så over til å vurdere om vilkårene for å realitetsbehandle søknaden etter § 32 tredje ledd sammenholdt med § 73 og § 28 er oppfylt.

Lagmannsretten ser først på om A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Ungarn, jf. § 32 første ledd bokstav a jf. tredje ledd sammenhold med § 73 og § 28 første ledd bokstav a.

I vurderingen av hvilket faktum som skal legges til grunn for asylgrunnlaget, vil As asylforklaring stå sentralt.

A har gitt en relativt konsistent forklaring om menneskehandel og prostitusjon, både for utlendingsmyndighetene og for politiet i forbindelse med anmeldelsen om menneskehandel.

Hun har forklart at hun forlot Somalia som liten sammen med sin mor, og at de bodde i en flyktningleir i Aden i Jemen. Moren døde mens hun var liten, og A ble hentet av en somalisk mann (B) som sa han skulle ta seg av henne og gi henne skolegang. Han holdt henne i stedet fanget, misbrukte henne seksuelt og solgte henne til andre menn. Hun reiste ufrivillig til flere land, blant annet Dubai, Hvite-Russland og Ukraina, hvor hun ble tvunget til prostitusjon. Hun fødte to barn som ble tatt fra henne rett etter fødselen. B slo henne og truet med at han ville gå etter datteren hennes dersom hun fortalte noen om det som skjedde.

A har forklart seg om en påkjørsel der hun ble skadet og havnet på sykehus. Dette skal ha skjedd i Ukraina. Hun har gitt en noe ulik forklaring på om det var B eller en annen som kjørte på henne. Hun ble påført store skader, blant annet i benet. Hun har videre forklart at B hentet henne på asylmottaket i Ungarn og etter hvert tok henne med til Sverige og siden Norge. Det fremstår noe uklart for lagmannsretten om hun etter oppholdet i Ungarn ble ført tilbake i prostitusjonsvirksomhet. Til politiet forklarte hun at hun ikke jobbet som prostituert etter at hun ble skadet. I Norge klarte A å rømme fra B og søkte hjelp hos norske myndigheter.

Saken har ikke vært gjenstand for realitetsbehandling av norske utlendingsmyndigheter. Av den grunn har utlendingsmyndighetene ikke foretatt en grundig gjennomgang av om As forklaring er troverdig. UNE har - så langt det var nødvendig for å ta stilling til vilkårene i utlendingsloven § 32 - lagt As forklaring til grunn.

Søkerens asylforklaring for norske utlendingsmyndigheter må vurderes opp mot øvrige opplysninger i saken.

For lagmannsretten er det fremskaffet utskrift av to asylintervjuer med A for ungarske myndigheter. Intervjuene er fra henholdsvis 20. november 2008 og 10. februar 2009. Intervjuene var ikke fremlagt for norske utlendingsmyndigheter da vedtaket og de etterfølgende beslutningene ble truffet. De var heller ikke fremlagt for tingretten.

Lagmannsretten mener de fremlagte asylintervjuene er egnet til å kaste lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet og derfor er relevante for rettens vurdering av vedtakets gyldighet. Det er ikke avgjørende om UNE var kjent med dokumentene da vedtaket ble truffet.

Overfor ungarske myndigheter har A gitt en helt annen forklaring på hvorfor hun søkte asyl. I de to intervjuene har hun opplyst at hun reiste fra Somalia til Dubai og videre til Istanbul ved hjelp av en menneskesmugler. Deretter ble hun smuglet i en trailer til Ungarn. A har gitt en relativt detaljert beskrivelse av tid, steder og reisemåter samt beløpet hun måtte betale menneskesmugleren. Om tiden før hun flyktet, forklarte hun at hun bodde i Somalia med sine to barn, mor og to yngre søsken. Hennes ektemann og eldre bror var drept av somaliere fra en annen klan (Hawiye-folk). Hun beskrev grove voldtekter fra hun var 12 år gammel, der hun ble bortført over lengre tid og påført brennende sigaretter mot kroppen. Også dette var angivelig utført av medlemmer av klanen som drepte hennes ektemann og bror. På spørsmål om hvorfor hun bestemte seg for å reise fra Somalia og familien, forklarte hun at søsteren hennes ble tatt av Hawiye-folk og ført vekk. Dette var én måned før A reiste. Moren ønsket at A skulle forlate landet slik at hun ikke skulle oppleve det samme som søsteren.

Under ankeforhandlingen har A bare i begrenset grad klart å avgi forklaring om hvorfor hun reiste fra Somalia, overgrepene og reisen til Ungarn, før hun uten forvarsel besvimte og var fraværende i en lengre periode. Hun holdt imidlertid fast ved opplysningene som hun har gitt politiet og utlendingsmyndighetene i Norge, og forklarte at hun overfor ungarske myndigheter ikke turte å fortelle den virkelige historien. Den var forbundet med for mye skam. I tillegg hadde hun angst for å fortelle om B i tilfelle han skulle finne henne. Hun fikk hjelp av andre somaliere på mottaket til å konstruere en historie. Hun kunne ikke i dag huske særlig av forklaringen hun ga ungarske myndigheter.

Bilder og legeerklæringer i saken viser at A har omfattende skader som er påført før hun kom til Norge i 2009. Hun har en rekke brannskader og arr på kroppen som formentlig er påført ved sigarett-glo, menneskebitt, slag med metallgjenstand og bruk av kniv. I tillegg har hun et betydelig deformert venstre lår og arr over kneet.

Ifølge legeerklæring 8. januar 2014 av spesialist i allmennmedisin Øistein Furnes bærer ikke skadene preg av å være selvpåførte. Furnes skriver videre at hennes historie preges av alvorlig posttraumatisk stresslidelse og dissosiasjon. Hun synkoperer (besvimer) lett ved stress. Synkoperingen er psykogent betinget.

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at A er alvorlig fysisk og psykisk traumatisert. Hennes tilstand stemmer godt overens med et liv preget av omfattende vold og tortur. Det er for lagmannsretten tvil om skadene kan tilbakeføres til menneskehandel eller til voldsbruk i Somalia. Begge asylhistoriene kan forklare skadebildet. De detaljerte forklaringene hun ved to anledninger har gitt til ungarske myndigheter, står i sterk kontrast til forklaringene hun har gitt til norske myndigheter. Det må få betydning for søkerens troverdighet. A har riktignok forklart at det var belagt med skam å fortelle den virkelige historien til ungarske myndigheter. Detaljnivået i de to relativt samstemte forklaringene gitt med tre måneders mellomrom, er likevel påfallende.

For lagmannsretten er det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til om det er asylforklaringen A har gitt til ungarske eller norske myndigheter som skal legges til grunn. Selv om det legges til grunn at A er offer for menneskehandel, finner ikke lagmannsretten det bevist at hun har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Ungarn.

Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for å fastslå at frykten for forfølgelse er velbegrunnet, men risikoen må være reell, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 414.

Forfølgelseshandlinger fra private er omfattet av bestemmelsen, men det forutsetter at staten er ute av stand eller uvillig til å treffe rimelige tiltak for å forhindre forfølgelsen, jf. utlendingsloven § 29 tredje ledd bokstav c. Det kan i dette rimeligvis ikke innfortolkes et krav om absolutt beskyttelse. Lagmannsretten er enig med staten i at bestemmelsen ikke kan forstås slik at forfølgelsesvilkåret er oppfylt bare dersom returlandet ikke kan garantere et vern mot kriminelle handlinger, eller der myndighetene i fortiden rent faktisk ikke har lyktes i å forhindre forfølgelse. Det sentrale må være om Ungarn har et virksomt system for å avdekke, rettsforfølge og straffe handlinger som utgjør forfølgelse fra private aktører.

Selv om hver sak må vurderes konkret, forutsetter opprettelsen av et felles europeisk asylsystem basert på FNs flyktningkonvensjon at alle statene i EU anses som trygge for borgere av tredjeland. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å mene at Ungarn ikke har et tilstrekkelig fungerende politi og rettsvesen til å beskytte A mot kriminelle, eller at Ungarn er uvillig til å forhindre forfølgelse. Selv om det ikke er avgjørende for lagmannsrettens vurdering, bemerkes det at det nå har gått seks år siden A rømte fra B. Etter bevisførselen har ikke lagmannsretten holdepunkter for å legge til grunn at han har oppsøkt henne i løpet av denne tiden.

Etter det opplyste har A i utgangspunktet samme beskyttelse som andre ungarske borgere. Etter bevisførselen fremstår imidlertid tilbudet til ofre for menneskehandel som begrenset. Ifølge Hungarian Victim Support Service, jf. brev 10. mars 2015 fra Office of Justice, må A ha en pågående sak i Ungarn for å falle inn under de særskilte hjelpeordningene for slike ofre. Disse begrensningene er etter lagmannsrettens syn likevel ikke tilstrekkelig til å oppfylle vilkåret om forfølgelse. Konkret forfølgelsesfare må påvises også i menneskehandelsaker. Lagmannsretten kan ikke se at det er bevist i saken.

Står A i reell fare for å bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur til Ungarn?

Lagmannsretten kan ikke se at utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b får anvendelse i saken. Lovgiver har forutsatt at bestemmelsen ikke skal anvendes i tilfeller hvor retur vil være folkerettsstridig fordi utsendelsen i seg selv må karakteriseres som umenneskelig behandling uten at det er fare for overgrepshandlinger. Det vises til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 414 hvor det heter:

Bestemmelsen retter seg [ ... ] kun mot de tilfeller hvor utlendingen risikerer å bli utsatt for overgrepshandlinger i returlandet, og regulerer ikke de situasjoner hvor det er andre ekstraordinære forhold som gjør at utsendelsen i seg selv utgjør umenneskelig behandling, for eksempel helsemessige forhold. I den sistnevnte typen situasjoner vil utlendingen måtte gis opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn i lovutkastet § 38.

Vigdis Vevstad (red.), Utlendingsloven Kommentarutgave, utdyper dette på side 200-201:

...Kun tilfeller hvor utlendingen risikerer å bli utsatt for positive krenkelser ved retur er omfattet. Situasjoner hvor det er andre ekstraordinære forhold som medfører at en utsendelse representerer umenneskelig eller nedverdigende behandling i EMKs forstand - f.eks. hvis vedkommende lider av en alvorlig skade eller sykdom som uten umiddelbar eller fortsatt behandling er livstruende - gir ikke rett til formelt asyl i Norge selv om EMK artikkel 3 får anvendelse. [ ... ] Det fremgår av lovforarbeidene at tilfeller som nevnt skal avgjøres etter regelen om sterke menneskelige hensyn i lovens § 38 (Prp. s. 414). Dette gjelder uansett om forholdet faller inn under EMK artikkel 3 eller ikke.

Etter en samlet vurdering av bevisene i saken kan lagmannsretten ikke se at det er sannsynliggjort at A står i reell fare for å bli utsatt for overgrepshandlinger ved en retur til Ungarn. Det gjelder også om As asylforklaring om menneskehandel legges til grunn. Det vises for så vidt til det som er sagt ovenfor. I As tilfelle er det mer et spørsmål om tunge sosiale hensyn kan tilsi forbud mot retur etter EMK artikkel 3. EMK artikkel 3 gjelder som norsk lov og har forrang ved eventuell motstrid med annen formell lov, jf. menneskerettsloven § 2 nr. 1.

A har anført at vedtaket og de etterfølgende beslutningene er i strid med EMK artikkel 3 siden hun mest sannsynlig risikerer å bli utsatt for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur til Ungarn.

Etter EMDs praksis skal det svært mye til for å legge til grunn at søkeren står i reell fare for å bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur til mottakerlandet. En relativt streng bevisbyrde pålegges søkeren, jf. Jørgen Aall, Rettsstat og Menneskerettigheter (2007), side 170. Tyngdepunktet i praksis om artikkel 3 ligger innenfor straffeforfølgning og knytter seg til smertefull og grusom behandling ved etterforsking, frihetsberøvelse, avstraffelse eller annen mishandling. Det er imidlertid eksempler på at tungtveiende sosiale hensyn kan tilsi forbud mot utvisning. EMD har da lagt til grunn en høy terskel.

Fra Aall, op.cit., side 171-172 hitsettes:

I D mot Storbritannia 1997 [EMD-1996-30240] gjaldt det vedtak om utvisning av en aids-rammet til St. Kitts hvor verken slekt, venner eller behandlingstilbud fantes. Det ble konstatert krenkelse. Men EMD begrenser rekkevidden av dommens prejudikatverdi ved å henvise til sakens helt spesielle omstendigheter. Kommisjonens avgjørelse i M.N. mot Frankrike er beslektet: Utvisningen av klageren, som var tilbakestående, til Algerie ville innebære at han ble sosialt isolert i strid med artikkel 3.

Saken D mot Storbritannia [EMD-1996-30240] fra 1997 er så langt den eneste avgjørelsen fra EMD der en utsendelse var i strid med EMK artikkel 3 på grunn av utlendingens helsemessige forhold. Klageren var «in the advanced stages of a terminal and incurable illness» (avsnitt 51) og det var alvorlig fare for at en tilbakeføring til St. Kitts ville ytterligere «reduce his already limited life expectancy and subject him to acute mental and physical suffering» (avsnitt 52). I avsnitt 53 ble situasjonen oppsummert på følgende måte:

In view of these exceptional circumstances and bearing in mind the critical stage now reached in the applicant's fatal illness, the implementation of the decision to remove him to St Kitts would amount to inhuman treatment by the respondent State in violation of Article 3 ...

Saken N mot Storbritannia [EMDN-2005-26565] fra 2008 gjaldt utsendelse fra Storbritannia til Uganda av en kvinne med HIV og to følgesykdommer definert som AIDS. Behandlingstilbudet i Uganda var usikkert. EMD kom til at utvisningen ikke var en krenkelse av artikkel 3. EMD gjorde først rede for rettstilstanden etter saken D mot Storbritannia [EMD-1996-30240] og uttalte i avsnitt 42:

The fact that the applicant's circumstances, including his life expectancy, would be significantly reduced if he were to be removed from the Contracting State is not sufficient in itself to give rise to breach of Article 3. The decision to remove an ailien who is suffering from a serious mental or physical illness to a country where the facilities for the treatment of that illness are inferior to those available in the Contracting State may raise an issue under Article 3, but only in a very exceptional case, where the humanitarian grounds against the removal are compelling. In the D. case the very exceptional circumstances were that the applicant was critically ill and appeared to be close to death, could not be guaranteed any nursing or medical care in the country of origin and had no family there willing or able to care for him or provide him with even basic level of food, shelter og social support.

Det kan utledes av dette at utsendelse av en utlending til et land der behandlingstilbudet er dårligere enn i Norge, bare i helt spesielle tilfeller kan reise spørsmål under artikkel 3. Det må foreligge tvingende humanitære hensyn, og EMD fremhevet at terskelen ligger høyt. EMD pekte i den forbindelse på at EMK i sin kjerne er rettet mot beskyttelse av sivile og politiske rettigheter, ikke økonomiske og sosial rettigheter. I avsnitt 45 heter det:

... although the present application, in common with most of those referred to above, is concerned with the expulsion of a person with an HIV or AIDS-related condition, the same principles must apply in relation to the expulsion of any person afflicted with any serious, naturally occurring physical or mental illness which may cause suffering, pain and reduced life expectancy and require specialised medical treatment which may not be so readily available in the applicant's country of origin or which may be available only at substantial cost.

I S.M. Hussein m.fl. mot Nederland og Italia [EMD-2010-27725] fra 2013, som gjaldt utvisning av en somalisk kvinne og hennes barn fra Nederland til Italia etter første asylland-regelen, uttalte EMD i avsnitt 70 og 71:

... Article 3 cannot be interpreted as obliging the High Contracting Parties to provide everyone within their jurisdiction with a home, and that this provision does not entail any general obligation to give refugees financial assistance to enable them to maintain a certain standard of living ...

In the absence of exceptionally compelling humanitarian grounds against removal, the fact that the applicant's material and social living conditions would be significantly reduced if he or she were to be removed from the Contracting State is not sufficient in itself to give rise to breach of Article 3.

Selv om det var klare mangler og begrensninger i Italias tilbud til flyktninger, var det ikke påvist en «systematic failure» som tilsa at landet ikke evnet å ta seg av asylsøkere. EMD fant ingen krenkelse av artikkel 3.

A har vist til saken Tarakhel mot Sveits [EMDN-2012-29217] fra 2014. Her kom EMD til at det ville være en krenkelse av artikkel 3 å returnere en familie med fem barn til Italia uten at Sveits forsikret seg om at familien kunne holde sammen, og at mottaket var tilpasset barnas behov. Lagmannsretten er enig med staten i at saken har begrenset overføringsverdi til vår sak og går ikke nærmere inn på den.

EMDs praksis viser at terskelen ligger svært høyt for at helsemessige forhold hos utlendingen kan føre til krenkelse av artikkel 3. Det må foreligge helt ekstraordinære omstendigheter. Lagmannsretten kan ikke se at terskelen er overskredet i As tilfelle.

Det er ingen tvil om at As helsesituasjon er kompleks. Hun er sterkt traumatisert og vanskelig å behandle. Hun er sårbar og opplever uforutsigbare besvimelser. Det har under bevisførselen også fremkommet at hun har forsøkt å ta sitt eget liv.

I Ungarn har A krav på helsehjelp og øvrige sosiale rettigheter på lik linje med andre ungarske borgere. Bevisførselen har imidlertid vist at hun vil møte flere byråkratiske hindre ved retur til Ungarn, noe staten for øvrig ikke bestrider. Hun må blant annet registrere seg ved ankomst for å kunne benytte seg av rettighetene. Alt tyder på at hun også har overskredet tidsfristen for å kunne motta integreringsstøtte.

Staten har imidlertid vist til at det er vanlig med byråkratiske hindre i Europa, og at det i seg selv ikke utgjør konvensjonsbrudd. Hindringene må som hovedregel gi seg utslag i en type systemsvikt, som åpenbart ikke er tilfellet her. Lagmannsretten er enig i statens vurdering av EMDs praksis på dette punktet. Selv om det er på det rene at A vil leve under vanskeligere forhold i Ungarn enn i Norge, er ikke det tilstrekkelig til å konstatere krenkelse av EMK artikkel 3.

Ungarn er forpliktet etter en rekke internasjonale regelverk, herunder EMK og EUs statusdirektiv. I sin vitneforklaring ga seniorrådgiver Kristin Søvik i UNE uttrykk for at utlendingsmyndighetene følger situasjonen i Ungarn nøye. Selv om det ikke er avgjørende, legger lagmannsretten også en viss vekt på at UNCHR ikke har anbefalt stopp i retur av sårbare grupper til Ungarn, slik det er gjort for flere andre land. Ifølge UDI er det i nyere tid ingen saker fra øvrige land i EU der retur av sårbare personer til Ungarn representerte et brudd på EMK artikkel 3. Det er heller ingen EMD-praksis der mottaksforhold eller leveforhold ved retur til Ungarn er ansett som brudd på bestemmelsen.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger ikke er i strid med EMK artikkel 3.

Er vedtaket ugyldig fordi det er grovt urimelig?

Lagmannsretten går så over til spørsmålet om den konkrete interesseavveiningen nemnda har foretatt da den kom til at utlendingsloven § 73 ikke er til hinder for at søknaden ikke realitetsbehandles, er grovt urimelig.

Rettspraksis åpner for at domstolene i en viss utstrekning kan sette et forvaltningsskjønn til side fordi skjønnsutøvelsen har ledet til et grovt urimelig resultat. Terskelen for dette er imidlertid høy, jf. Rt-2013-449 avsnitt 80 hvor det er uttalt:

Det er etter gjeldende rett «opplagt at det ut fra innvandringsregulerende hensyn må gjelde klare begrensninger i forhold til hvilke rimelighetsgrunner som skal kunne anses tilstrekkelig tungtveiende for å innvilge opphold», jf. NOU 2004:20 Ny utlendingslov side 263 og Rt-2009-1374 avsnitt 38. Som jeg allerede har gjengitt fra plenumsdommen i Rt-2012-1985 avsnitt 143, er selve terskelen for rimelighetsvurderingen et politisk spørsmål. Det skal altså svært meget til for å sette et forvaltningsvedtak til side alene på det grunnlag at vedtaket er grovt urimelig, se også jf. Rt-1997-1784 på side 1795. Denne strenge normen gjelder for forvaltningsvedtak generelt, og ikke bare i utlendingssaker. Jeg viser her til Rt-2002-209 der det uttales at domstolenes tilbakeholdenhet med å overprøve rimeligheten av forvaltningsskjønnet har sitt grunnlag i selve skillet mellom forvaltning og rettspleie. Det er svært få rene eksempler i rettspraksis på at domstolene har satt et forvaltningsvedtak til side som grovt urimelig.

Norske myndigheter har inntatt en klar holdning til hvor liberal Norge skal være i sin praksis med å realitetsbehandle søknader fra utlendinger som allerede har fått beskyttelse i et annet europeisk land. Terskelen er høy for ikke å undergrave et hovedprinsipp i det felles europeiske asylsystemet Norge er tilknyttet gjennom Schengen-avtalen. Det er en utpreget politisk vurdering som domstolene ikke skal justere, og domstolene er derfor svært tilbakeholdne med å overprøve UNEs avveininger. Det må foreligge helt særegne omstendigheter som gjør vedtaket sterkt urimelig.

Som det fremgår av drøftelsene ovenfor, har A store helsemessige problemer og vil åpenbart møte utfordringer i Ungarn som hun ikke har i Norge. Utlendingsmyndighetene har imidlertid foretatt en individuell vurdering av de faktiske forholdene slik de var 21. februar 2014 og har ikke funnet at hennes helsemessige forhold eller hjelpetilbudet i Ungarn tilsier realitetsbehandling av søknaden etter § 32 sammenholdt med § 73 og § 28 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det er slike svakheter ved UNEs skjønnsutøvelse at vedtaket kan karakteriseres som grovt urimelig. UNE's praksis er svært streng i disse sakene, og As sak skiller seg ikke fra fast praksis i nemnda. Det må antas å være normalt i slike saker - spesielt der søkeren har oppholdt seg i Norge i noen tid - at utvisningen virker sterkt belastende og urimelig. Disse forholdene er imidlertid i seg selv ikke tilstrekkelige til å sette vedtaket til side etter myndighetsmisbrukslæren.

Sakskostnader

Staten har vunnet saken og har i utgangspunktet krav på full erstatning av sine sakskostnader for lagmannsretten og tingretten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd og § 20-9 annet ledd, så langt de anses rimelige og nødvendige, jf. § 20-5 første ledd.

Lagmannsretten har vurdert om unntaksregelen i § 20-2 tredje ledd kan få anvendelse, men kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis for erstatningsansvaret.

Statens prosessfullmektig har fremlagt kostnadsoppgave for lagmannsretten med 98 750 kroner. Av dette utgjør salæret 79 000 kroner og merverdiavgift 19 750 kroner. I tillegg kommer ankegebyr med 23 220 kroner. For tingretten har statens prosessfullmektig også fremlagt en kostnadsoppgave på 98 750 kroner, hvorav 79 000 kroner er salær og 19 750 kroner er merverdiavgift. Det er ikke fremsatt innvendinger til oppgavene. Lagmannsretten anser kostnadene som rimelige og nødvendige og legger oppgavene til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1.  Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler A kr 220 720 - tohundreogtjuetusensjuhundreogtjue - til staten ved Utlendingsnemnda innen to uker etter at dommen er forkynt.
Siste endringer
  • Ny: LB-2014-180734 Asylsøknad. Godkjent søknad i annet land. Menneskehandel. Utlendingsloven § 32. (02.09.2015)

    Saken gjaldt en somalisk kvinne som søkte beskyttelse i Norge, men som tidligere hadde fått asyl i Ungarn. Det ble opplyst at søkeren kunne returnere til Ungarn. Selv om tilbudet til ofre for menneskehandel fremsto som begrenset i Ungarn fant ikke lagmannsretten det bevist at søkeren hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Ungarn. Lagmannsretten mente heller ikke at det var sannsynliggjort at søkeren sto i reell fare for å bli utsatt for overgrepshandlinger ved en retur til Ungarn. Retten kom da til at UNEs vedtak var gyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo