Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-189721
Dokumentdato : 25.09.2015

Strafferett. Straffutmåling. Brudd på innreiseforbud. Utvisning.


Saken gjaldt anke over straffutmålingen ved brudd på innreiseforbud til Norge. Tingretten la til grunn at overtredelsen var uaktsom og fastsatte straffen til fengsel i åtte måneder. Lagmannsretten fant at uaktsomheten lå i øvre sjikt, og at graden av skyld i saken ikke ga grunn til å gå særlig under normalstraffenivået på fengsel i ett år. Ut fra en samlet vurdering, der hans skylderkjennelse ble tillagt vekt, ble straffen satt til fengsel i ti måneder.

Saken gjelder anker over straffutmålingen ved domfellelse for brudd på innreiseforbud i medhold av utlendingsloven.

Halden tingrett avsa 30. oktober 2014 tilståelsesdom med slik domsslutning:

A, født 0.0.1963, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e) jf. § 71 annet ledd til en straff av fengsel i 8 - åtte - måneder, med fradrag for 40 - førti - dagers utholdt varetekt.

Grunnlaget for domfellelsen er at A 22. september 2014 reiste inn i Norge fra Sverige til tross for at han var varig utvist fra landet ved Utlendingsdirektoratets vedtak 8. april 2013. Dette vedtaket er stadfestet ved Utlendingsnemndas vedtak 16. januar 2014. Utvisningsvedtaket var begrunnet i omgåelsesekteskap og følgelig ulovlig opphold i Norge og ikke andre straffbare forhold.

Tingretten la til grunn at bruddet på innreiseforbudet skjedde uaktsomt og ikke med forsett. Dette var i samsvar As erkjennelse og det som lå til grunn for påtalemyndighetens straffeforslag på fengsel i ni måneder i begjæringen om tilståelsesdom.

Oslo Statsadvokatembeter og A har erklært anke over tingrettens dom. Ankene gjelder straffutmålingen og er begge henvist til behandling.

Ankeforhandlingen er holdt 22. september 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte ikke. Lagmannsretten besluttet i samsvar med det som var aktors og forsvarers felles syn å fremme saken i medhold av straffeprosessloven § 336 tredje ledd jf. § 334 første ledd, slik det fremgår av rettsboken. A avga forklaring ved fjernavhør. I tillegg avga fem vitner forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

Påtalemyndigheten har for lagmannsretten anført at A handlet forsettlig da han brøt innreiseforbudet og har nedlagt påstand om at han dømmes til fengsel i ett år. Forsvarer har bestridt at lagmannsretten har prosessuell adgang til å legge til grunn at overtredelsen er forsettlig, i strid med det som ligger til grunn for tilståelsesdommen. Han har nedlagt påstand om at A anses på mildeste måte.

Lagmannsretten, som har kommet til at påtalemyndighetens anke delvis fører frem, og at As anke ikke fører frem, bemerker:

Utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e, som setter straff for den som overtrer innreiseforbud etter utvisning, ble endret i januar 2014, og strafferammen ble hevet til fengsel i to år. I forarbeidene er det angitt et normalstraffenivå ved ordinært førstegangsbrudd på «ikke ... under fengsel i ett år», jf. Prop. 181 L (2012-2013) kapittel 6.6.3.

Om betydningen av skyldgraden uttaler Høyesterett i dommen i Rt-2015-666:

Dersom domfelte har handlet uaktsomt, må det tas utgangspunkt i det samme normalstraffenivået, men avhengig av grad av uaktsomhet kan det være grunn til å utmåle en noe lavere straff. Det gjelder særlig hvis det forelå konkrete omstendigheter som skapte tvil om innreiseforbudet fortsatt gjaldt.

I foreliggende sak har påtalemyndigheten for lagmannsretten anført at bruddet på innreiseforbudet er forsettlig. Etter lagmannsrettens syn har A handlet uaktsomt, men slik at hans uaktsomhet må sies å ligge i øvre sjikt. Det er etter dette ikke nødvendig å ta stilling til anførselen fra forsvarer om at lagmannsretten er avskåret fra å legge forsett til grunn.

Ved vurderingen av graden av skyld har lagmannsretten i det vesentligste bygget på de opplysninger A selv har gitt i sin rettslige forklaring for tingretten og i sin forklaring under ankeforhandlingen. Han har forklart at han fikk orientering om utvisningsvedtaket i møte med politiet i Norge i mars 2014. Noe senere, etter at han hadde forlatt Norge og reist til Sverige, hadde han en kort telefonsamtale med sin advokat i utlendingssaken, advokat Arild Humlen, som også ga ham en orientering. Lagmannsretten har forstått As forklaring slik at han gjennom disse orienteringer i det minste forstod at det var fattet et vedtak som i utgangspunktet innebar at det ikke var lov for ham å være i Norge, og at han heller ikke hadde love til å reise inn til Norge etter at han hadde forlatt landet.

A har forklart at han ikke forstod enkelthetene i vedtaket, herunder varigheten av innreiseforbudet. Han spurte verken politiet eller advokat Humlen om varigheten.

A har videre forklart at han på tidspunktet for den ulovlige innreisen 22. september 2014 trodde at han lovlig kunne gjøre det. Han har for det første vist til at han hadde fått oppholdstillatelse i Sverige. Tillatelsen var gyldig frem til 26. oktober 2015, og synes å være gitt høsten 2013, det vi si før norske utlendingsmyndigheters vedtak om innreiseforbud var endelig. Slik lagmannsretten ser det, kan tillatelsen gitt av svenske myndigheter ikke ha gitt A grunnlag for å legge til grunn at det norske innreiseforbudet ved det var opphevet. Det er - i motsetning til hva som var tilfellet i Høyesteretts dom inntatt i Rt-2015-662, der det ble lagt til grunn at domfelte ikke hadde utvist mer enn simpel uaktsomhet - ikke opplyst noe om at A fra svenske myndigheter eller annet autorativt hold har fått informasjon som med rimelighet kunne oppfattes slik at innreiseforbudet til Norge var opphevet.

Videre har A opplyst at han sommeren 2014 fra Sverige har reist til Tyrkia via Danmark samt til Sveits uten å ha støtt på problemer ved grensepasseringer, til tross for det norske innreiseforbudet med tilknyttet innmelding i Schengen Informasjonssystem (SIS). Lagmannsretten kan heller ikke se at dette ga ham grunnlag for å legge til grunn at innreiseforbudet ikke lenger sto ved lag. Det samme gjelder den omstendighet at han ikke har fått noe stempel i sitt pass med opplysning om innreiseforbudet.

Det er opplyst at A har hatt bistand av svensk advokat, som også har hatt kontakt med advokat Humlen. Den svenske advokaten, Tatsiana Turgot, har i sin forklaring for lagmannsretten opplyst at hun har søkt om forlengelse av den svenske oppholdstillatelsen for A, men at saken ennå ikke er avgjort. Dersom søknaden innvilges, vil hun bistå ham med å søke om opphevelse av innmeldingen i SIS samt ta kontakt med norske myndigheter for å få opphevet innreiseforbudet. Slik lagmannsretten vurderer det, har A likevel ikke fått informasjon fra den svenske advokaten som med rimelighet kunne oppfattes slik at hennes bistand hadde ledet frem til et slikt resultat.

Lagmannsretten har på den annen side en viss forståelse for at den svenske oppholdstillatelsen samt de problemfrie reisene til Tyrkia og Sveits kan ha gitt opphav til noe usikkerhet hos A knyttet til hva som var status i innreisesaken. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at A før den aktuelle innreise i september 2014 burde ha bragt på det rene hva som var status med innreiseforbudet til Norge. Det kunne han gjort ved å kontakte en av de to nevnte advokater, eventuelt ved å kontakte norske myndigheter direkte.

Lagmannsretten mener på denne bakgrunn at A er klart å bebreide for at han returnerte til Norge uten først å undersøke om innreiseforbudet fortsatt gjaldt. Når det er tilfellet, gir ikke graden av skyld i saken her grunn til å gå særlig under normalstraffenivået.

A har forklart følgende om grunnen til at han reiste inn i Norge 22. september 2014: Han hadde hatt et møte i Malmø med en forretningsforbindelse fra Norge. Vedkommende ble under møtet syk, slik at han ikke kunne kjøre bilen sin selv tilbake til Norge. A hjalp ham derfor ved å være sjåfør på tilbaketuren.

Lagmannsretten bemerker at As innreise til Norge - ut fra hans forklaring - fremstår som situasjonsbetinget og ikke som et forsøk på opphold av lengre varighet. Lagmannsretten kan likevel ikke se at bakgrunnen for innreisen kan få særlig vekt ved straffutmålingen. Det fremgår av Prop. 181 L (2012-2013) side 19 at «[u]like typer aktverdige formål med innreisen bør normalt ikke anses som en formildende omstendighet». Lagmannsretten tilføyer at det er opplyst at det var forretningsforbindelsen som kjørte bilen da denne ble stanset av politiet etter innreisen, og at A var passasjer. Det tilsier at forretningsforbindelsen i hvert fall på det tidspunktet ikke trengte As bistand for den avsluttende distansen fra grensen til opplyst reisemål Oslo. Uansett burde ikke A passert grensen uten å ha klarert det med norske innreisemyndigheter.

A har erkjent straffeskyld. Aktor har under henvisning til Høyesteretts dom i Rt-2015-51, avsnitt 22, anført at erkjennelsen ikke bør tillegges vekt ved straffutmålingen. Lagmannsretten er ikke enig i det. Nevnte sak gikk ikke som tilståelsessak i tingretten. I vår sak har erkjennelsen gitt en prosessøkonomisk gevinst ved at pådømmelsen i tingretten kunne skje som tilståelsessak. Det tilsier etter lagmannsrettens oppfatning at erkjennelsen bør tillegges vekt i formildende retning.

Lagmannsretten har vurdert om det også bør tillegges vekt at behandlingen av ankesaken har tatt relativt lang tid. Tingrettens dom ble avsagt for nærmere elleve måneder siden. Ankeforhandling ble først berammet til 29. mai d.å., men utsatt for å avvente dom i to saker for Høyesterett med samme tema som i saken her. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at tidsbruken bør tillegges vekt, selv om A ikke kan lastes for at saksbehandlingstiden for lagmannsretten er blitt relativt lang. Lagmannsretten viser til at den totale saksbehandlingstid fra den straffbare handlingen til pådømmelsen i lagmannsretten ikke er særlig lang.

Ut fra en samlet vurdering mener lagmannsretten at straffen passende kan settes til fengsel i ti måneder. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger grunnlag for å gjøre noen del av straffen betinget.

Varetektsfradraget er opplyst å være 68 dager på domstidspunktet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

I tingrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 10 -ti- måneder.

Til fradrag i straffen går 68 -sekstiåtte-dager for utholdt varetekt.

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-189721 Strafferett. Straffutmåling. Brudd på innreiseforbud. Utvisning. (26.10.2015)

    Saken gjaldt anke over straffutmålingen ved brudd på innreiseforbud til Norge. Tingretten la til grunn at overtredelsen var uaktsom og fastsatte straffen til fengsel i åtte måneder. Lagmannsretten fant at uaktsomheten lå i øvre sjikt, og at graden av skyld i saken ikke ga grunn til å gå særlig under normalstraffenivået på fengsel i ett år. Ut fra en samlet vurdering, der hans skylderkjennelse ble tillagt vekt, ble straffen satt til fengsel i ti måneder.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo