Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-19024
Dokumentdato : 05.03.2015

Asyl/beskyttelse. Sannsynliggjort fare for forfølgelse fra Taliban.

Afghaner registrerte seg som asylsøker i januar 2009. Asylgrunnene kunne grupperes som to forhold. Det ene var at søkeren omkring 1996 hadde vært skuespiller i en film som gjorde narr av mulla N17, lederen for Taliban. Det andre var at farens fettere ville overta farens eiendommer, og at disse hadde drept søkerens mor, to søstre og bror da søkeren var ca. ½ år. Søknaden ble avslått. I klagevedtaket tok UNE utgangspunkt i søkerens opplysninger, men kom til at det ikke forelå påregnelig risiko for forfølgelse fra Taliban, særlig fordi søkeren hadde oppholdt seg i Afghanistan i 7-8 år etter at det var anført at Taliban hadde fått tak i filmen, og at han i den perioden ikke ble utsatt for trusler. Tilsvarende ble uttalt om farens fettere som en trussel. Lagmannsretten la til grunn at filmen som ble lagt fram etter at søksmålet var tatt ut, var den filmen søkeren omtalte i søknaden, at denne ble kjent av en ikke ubetydelig krets av personer i Afghanistan, og at filmen var egnet til å representere en stor fare for søkerens liv. Selv om det var gått lang tid siden filmen var produsert, og selv om det var usikkert om Taliban var i besittelse av filmen, kom lagmannsretten etter en konkret vurdering til at søkeren ved en retur ville kunne stå overfor situasjoner hvor hans liv står i fare, og at faren for slik krenkelse er reell.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak som går ut på avslag på søknad fra en afghaner om oppholdstillatelse på det grunnlag at det foreligger behov for beskyttelse (asyl).

N01s søknad om asyl ble registrert 14. januar 2009. Utlendingsdirektoratet gav 5. februar 2010 avslag på søknaden. Klagen over avslaget ble 4. januar 2011 ikke tatt til følge av Utlendingsnemnda (UNE). Begjæringer om omgjøring fra N01 ble avslått av UNE 16. mars 2011 og 16. juli, 6. november og 7. desember 2012.

Innledningsvis gis et sammendrag av de farer for forfølgelse som N01 har gitt til utlendingsmyndigheten under søknadsbehandlingen, og et sammendrag av den begrunnelse Utlendingsnemnda (UNE) har gitt i sine vedtak om avslag på opphold på dette grunnlaget.

Sammendrag av de beskrivelser av farer N01 har gitt før UNE traff vedtak

N01 har beskrevet flere farer som knytter seg til ham personlig. Disse farene for forfølgelse og de faktiske forhold som er påberopt til støtte for disse, framgår av skjema for ankomstregistrering 14. januar 2009, egenerklæring utstedt av N01 og oversatt 17. januar 2009, rapporter fra asylintervju 14. januar 2009 og 7. april 2009, klage 9. mars 2010 over Utlendingsdirektoratets vedtak, begjæringer 4. februar 2011, 10. juni 2012 og 5. oktober 2012 til UNE om omgjøring av vedtak, samt brev 22. november 2012 til UNE om tilleggsopplysninger, et brev som også ble betraktet som en begjæring om omgjøring.

I rapporten fra intervjuet som politiet tok med ham et døgn etter ankomst, er det under overskriften asylgrunn først nedtegnet dette:

«Søkeren opplyste at han ønsker å søke asyl i Norge fordi han hadde vært med på å lage en dokumentarfilm om Mullah N17.»

For øvrig er det under overskriften asylgrunn nedtegnet dette:

«Søker har slektninger som har drept mor, to søstere og en bror av søker.

Søker opplyste at han ikke ha hatt problemer med myndigheter i hjemlandet.

Søkeren opplyste at han hadde tilknytning til Hizbi Wahdat i perioden 1995-1997.»

I det utfylte registreringsskjemaet som er datert fire dager etter ankomst, har han gitt svar på spørsmål om årsaken til at han søker asyl. Han har besvart spørsmålet ved innledningsvis å svare at det foreligger to årsaker. Her siteres først deler av svaret på den første årsaken:

«Talibans stadig økende tilstedeværelse i de fleste av områdene i Ghazni. Undertegnede hadde samarbeid med Wahtat-partiet som er en av de politiske grupperinger i Afghanistan fra 1995 (1374) til 1997 (1376). Mitt samarbeid og mitt medlemskap i partiet dreide seg bare om kulturavdelingen. [ ... ] Etter at Wahdat-partiet måtte overgi makten til Taliban, havnet et av kunstverkene våre som var en videofilm i Talibans hender. Det ble bestemt at skuespillerne i denne filmen skulle drepes. I denne filmen ble mulla N17, lederen for Taliban, gjort narr av. To av skuespillerne i filmen ble til og med bortført av Taliban. Til slutt var Talibans tilstedeværelse så tydelig at mitt liv var i fare.»

Det framgår at Skjema for personlig informasjon er utfylt samme dag. Av dette framgår at han i nevnte periode med samarbeid med Wahtat-partiet bodde i Bamyan (hovedstaden i provinsen med samme navn).

Om den andre årsaken til å søke asyl siteres dette fra skjemaet:

«For mange år siden da jeg bare var 6-7 måneder, skulle min fars onkels sønner som var seks stykker drepe min far som var bare ett menneske. De ville overta hans eiendommer og alt han eide. Da min far ble orientert om dette, flyktet han til et ukjent sted. Fordi faren min ikke var til å oppspore for dem, kom de hjem til oss om natten og på en grusom måte drepte de min mor, mine to søstre og broren min. De skadet min eldste søster hardt. Fordi jeg bare var [i] vuggen, ble jeg ikke skadet. Og deretter etter alt dette grusomme, dro de til et ukjent sted. Da min farfar fikk vite om dette, hentet han oss to, min søster og jeg, hjem til seg. Vi bodde 10-11 års tid i Naighala og etterpå kom vi tilbake til eiendommene våre. Etter at faren min var død, ble jeg tvunget til å gifte meg så jeg kunne passe på småbrødrene mine i Jaghuri. Men uheldigvis ble jeg tvunget til å gifte meg så jeg kunne passe på småbrødrene mine i Jaghuri. Men uheldigvis ble jeg en stund truet av noen ukjente personer. Jeg fikk beskjed om at jeg enten måtte dra fra eiendommene og dra fra Afghanistan eller så kunne jeg vente meg at det skulle skje tilsvarende fryktelige ting som hadde skjedd med moren og familien min. Og dette medførte at jeg kom hit for å søke om asyl.»

I asylintervjuet 7. april 2009 har N01 gitt mer omfattende svar på spørsmålet om årsakene til at han søker om asyl. Frykten for forfølgelse er likevel beskrevet å knytte seg til de to samme momentene som er framhevd av søker rett etter ankomst til Norge, nemlig forfølgelse av Taliban på grunn av deltakelsen i harselasen over mulla N17 og trusler med bakgrunn i drapene på familiemedlemmene.

Noen ytterligere faktiske forhold i tilknytning til familiedrapene begått av farens fettere er framhevd i det andre asylintervjuet. Blant annet er det beskrevet at alle beboere i landsbyen og to nabolandsbyer fikk vite om drapene, og at disse beboerne hadde sagt at man må lete etter disse menneskene for å arrestere dem, hvoretter det fra intervjuet er nedtegnet:

«Etter denne episoden ble to av de som stod bak arrestert. Men det var folk som bare skjøt de to, og de døde der mens de var på vei. De kunne ikke finne resten av fetterne og de klarte å rømme derfra.»

I det andre asylintervjuet har N01 videre beskrevet at han og faren kom tilbake til landsbyen elleve år etter drapene. De skulle ta vare på jorda der, og de begynte å bygge hus fram til 1997, da dette distriktet ble tatt av Taliban. Etter å ha oppholdt seg i Bamyan og deretter i Iran fram til 2001, oppholdt han seg i Kabul og gjorde seg ferdig med en opptaksprøve og kom tilbake til landsbyen. I 2004 gav to ukjente menn ham et brev etter først å ha spurt etter hans far. Om brevet framkom blant annet dette:

«De hadde skrevet til alle viktige representanter i området at enten må de få lov til å komme tilbake for å kontrollere sin egen jord, eller så kommet de til å utslette hele familien.»

Etter et par måneder ble brevet fulgt opp ved at noen hadde «kastet et brev bak vårt hus»:

«I brevet stod det at vi måtte forlate huset og jorden, og at vi måtte reise hvor vi ville. Hvis vi ville leve måtte vi reise ut derfra.»

N01 har så redegjort for at hans far døde i 2007. Om situasjonen etterpå har han gitt denne beskrivelsen:

«Etter at de hørte at min far døde og jeg ble alene, begynte de å true meg på nytt. Det var slik at jeg ikke turte å sove rolig om natten. Jeg var alltid skremt og bekymret. Slik var livet frem til i fjor.. Jeg levde med redsel frem til i fjor. Ved hjelp av bekjent av oss som het N06, fikk jeg vite at jeg måtte forlate dette området. [ ... ] Jeg spurte om hva saken gjaldt. Han sa at det var det han fortalte meg, og at jeg måtte bosette meg hvor som helst utenfor området. Jeg hadde ingen andre steder å bosette meg. Qarabagh [distrikt i Ghanzi - lagmannsrettens merknad] var senteret for Taliban. Min svigerfar var bosatt i Qarabagh. Siden Qarabagh var Talibans senter kunne jeg ikke bosette meg der. På grunn av dette ble jeg nødt til å forlate Afghanistan.»

På spørsmål om hva som skjedde med dem som stod for familiedrapene, og som ikke ble drept, gav N01 dette svaret:

«Ingenting. De er der fremdeles, og de lever i Pakistan. Det er det eneste jeg er redd for: at disse drapsmennene kommer tilbake dit. Det er derfor jeg rømte derfra.»

På spørsmål om han opplevde problemer med farens fettere mens han bodde i landsbyen fra 2004/2005 og til han drog fra Afghanistan, svarte han «ikke direkte fra dem», men tilføyde at han mottok trusler fra ukjente mennesker:

«Da jeg var på vei til Ghojor-bazaaren for å handle, ble jeg truet av to forskjellige personer som kjørte motorsykler. Da de så meg sa de: «Er du fremdeles her? Lever du ennå?»

Produserte filmer fra perioden i Bamyan i 1995-1997 er omtalt også i det andre asylintervjuet:

«Vi hadde to forskjellige filmer som ikke ble helt ferdige: [ ... ] Vi hadde et teaterspill som ble kalt Mullah Barfi. Dette omhandlet Mullah N17s ansikt og ideologi.

Da Bamyan falt ble Bamyan omringet på fire sider, slik at ingen kunne ta noe med ut derfra. Da Taliban kom inn i Bamyan brant de alt ned. Taliban var mot å vise menneskers ansikt, både på tv og på film og alt. Deres mening var at det var ganske straffbart å ha tv, pc eller slike ting. Det var årsaken til at de brant ned alle bygningene. Mullah Barfi var et kort teaterspill. Jeg vet ikke hvordan Taliban fikk tilgang til dette. De lette etter de som spilte dette teateret. Etter fallet av Bamyan i 1376 [1997] kom jeg først derfra til Ghazni, og derfra videre til Iran, for å være unna Taliban, slik at de ikke kunne finne meg. Men av de som spilte i dette teateret, så vet jeg at en av dem er bosatt i London. To av de andre er forsvunnet. Resten vet jeg ikke. Vi var ikke fra samme område opprinnelig. På grunn av dette kommer Taliban til å drepe dem som har sagt noe mot dem og gjort noe mot dem. Jeg har lest dette flere steder. Det er en film som eksisterer fremdeles.

[ ... ]

Det var et teaterspill. Et sted ble det filmet, og deretter ble den vist til andre folk ved hjelp av TV.

[ ... ]

Jeg vet ikke nøyaktig hvordan de [Taliban] klarte å finne denne filmen.

To av skuespillerne har forsvunnet. Jeg vet ikke hva som har skjedd med resten.»

I klagen er det gitt beskrivelser av ytterligere trusler:

«For tre måneder siden snakket klager med sin familie i hjemlandet. Hans sønn hadde blitt oppsøkt av en fremmed på gaten. Mannen hadde gitt ham en sjokolade og sa at han måtte gi denne til moren. Inne i sjokoladepapiret stod det at klager må finnes.

Klager vet ikke om det var slektningene til faren, eller om det var Taliban som har gitt denne beskjeden. Han opplever beskjeden som en stor trussel, både mot seg selv og sin familie.»

Det framgår ellers av klagen at N01 frykter å bli drept som følge av eiendomskonflikten med farens fettere, selv om han skulle gi fra seg jorda. Disse vil nemlig frykte at han vil hevne seg på dem, det er ikke noen måte han kan avverge dette på, og det er «bare en av de to familiene [som] vil kunne overleve i hjemlandet».

UNEs begrunnelse for ikke å legge avgjørende vekt på farene N01 har beskrevet

UNE har innledningsvis i klagevedtaket bemerket at det ikke har vært av avgjørende betydning å ta stilling til om N01s asylforklaring er tilstrekkelig sannsynliggjort, og at det ved UNEs vurdering derfor er tatt utgangspunkt i hans opplysninger og anførsler.

Om forfølgelsesrisikoen fra farens fettere har UNE bemerket at den er knyttet til en privat konflikt, og at den er uten sammenheng med slike forfølgelsesgrunner som er omfattet av flyktningkonvensjonen, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Derimot har UNE ansett N01s anførte risiko for forfølgelse fra Taliban å være forårsaket av hans politiske oppfatning, som er omfattet av konvensjonen og nevnte lovbestemmelse. Men UNE kom til at det «ikke foreligger en påregnelig risiko for forfølgelse» fra Taliban. Det ble særlig lagt vekt på at N01 har oppholdt seg 7-8 år i Afghanistan etter at Taliban skulle ha fått tak i filmen, og at han i denne perioden ikke er blitt utsatt for trusler eller annet. Det er også lagt vekt på at N01s deltakelse i Wahdat-partiet ligger lang tid tilbake (1995-1997), at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at Taliban har filmopptaket, at N01 ikke var en profilert person i partiet, og at han i 2005 valgte å gifte seg og bli boende på hjemstedet i Ghazni-provinsen i tre år.

UNE fant heller ikke grunnlag som tilsier at det ved N01s retur til Afghanistan foreligger en reell fare for å bli utsatt for slik umenneskelig eller nedverdigende behandling mv. som omhandlet i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

Drapene som eventuelt er begått av farens fettere, er ikke tilstrekkelige til å sannsynliggjøre en reell risiko for slike overgrep. Verken de to trusselbrevene eller den mindre konkret beskrevne trusselen N01 har mottatt etter sin fars død, innebærer holdepunkter for at det foreligger en påregnelig risiko for slike overgrep. Denne konklusjonen er basert på en konkret tolking av de beskrivelser N01 har gitt i søknaden. UNE har også lagt vekt på at fetterne ikke har vært tilbake i landsbyen, verken i de elleve årene etter drapene da N01 og hans familie var borte derfra, eller etter at familien kom tilbake dit. Dette er så tilføyd:

«At fetterne ikke har vendt tilbake, selv når klageren og familien ikke lenger er på stedet, tilsier etter UNEs mening at det ikke vil bli gjort alvor av de anførte truslene om å komme og ta jorda, og eventuelt drepe klagerens familie dersom de ikke får den.»

Når det gjelder trusselen farens fettere utgjør, har UNE videre vektlagt at N01 valgte å stifte familie og bli boende på hjemstedet, og at «han ikke er blitt utsatt for noe konkret». UNE har konkludert med at N01s forklaring ikke tilsier at «truslene fra farens fettere vil bli gjennomført».

Framlagte dokumenter er ikke vektlagt av UNE, idet afghanske dokumenter er bemerket generelt å ha svært lav notoritet, slik at opplysningene i slike dokumenter ikke er lagt til grunn når det som her ikke foreligger annen informasjon som er egnet til å sannsynliggjøre opplysningene. I det siste vedtaket er det presisert at det fortsatt legges til grunn at den generelle sikkerhetssituasjonen er til hinder for forsvarlig retur til klagerens hjemsted, men at han kan henvises til å ta opphold i Kabul.

Søksmålet

N01 tok 2. januar 2013 ut stevning ved Oslo tingrett med påstand om at UNEs vedtak av 4. januar 2011 om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag kjennes ugyldig. Saksøkte, Staten v/Utlendingsnemnda, tok til motmæle og la ned påstand om frifinnelse. I sluttinnlegget ble det tatt inn påstand om at også de etterfølgende beslutninger om avslag på omgjøring kjennes ugyldige. Under hovedforhandlingen frafalt N01 en anførsel om at vedtaket var ugyldig fordi UNE ikke hadde funnet grunnlag for opphold på humanitært grunnlag. Tingretten avsa 10. desember 2013 dom med denne slutningen:

1. UNEs vedtak av 4. januar 2011 samt beslutninger av 16. mars 2011, 16. juli, 6. november og 7. desember 2012 er ugyldige.

2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale sakskostnader med 217.288 - tohundreogsyttentusentohundreogåttiåtte - kroner til N01.

Tingretten la i dommen til grunn at verken den ironiserende filmen eller farens fettere utgjorde noen reell risiko, og at disse to faktorene gav opphav til «en viss, men liten trussel mot N01s liv». Når disse to risikofaktorene ble vurdert samlet, kom imidlertid tingretten til at det foreligger «en tilstrekkelig risiko som utgjør en reell trussel mot N01s liv dersom han må vende tilbake til Afghanistan for å bosette seg der.»

Staten v/UNE har anket dommen til Borgarting lagmannsrett og har lagt ned påstand om at staten v/UNE frifinnes. N01 tok til motmæle og la ned påstand om at anken forkastes. Ankeforhandling ble holdt 13. - 15. januar 2015. N01 møtte og gav forklaring. Seks vitner ble avhørt. Det ble ellers ført de bevis som framgår av rettsboka.

 

Staten v/Utlendingsnemnda (UNE), har i hovedtrekk anført:

Staten slutter seg til den risikovurdering som tingretten har gjort med hensyn til de to forholdene N01 har påberopt, nemlig at Taliban utgjør en trussel fordi N01 har deltatt i en film som er satirisk om mulla N17, og den trussel som N01s fettere utgjør som følge av en jordkonflikt. I likhet med UNE har tingretten konkludert med at ingen av disse forholdene hver for seg utgjør noen reell risiko. Staten er videre enig med tingretten i at det ikke er noen slik kopling mellom Taliban og disse fetterne som må tillegges vekt ved risikovurderingen. Tingretten har derimot kjent UNE sine vedtak ugyldige fordi den kom til at en samlet vurdering av de to risikofaktorene, Taliban og fetterne, må lede til at de to risikofaktorene utgjør en tilstrekkelig risiko for forfølgelse. Dette er en kumulering av risiko som utgjør feil rettsanvendelse. En risiko som ikke er reell, blir ikke mer reell fordi om det anføres en annen risiko som heller ikke er reell. Kumulasjonsprinsippet kan brukes når det skal vurderes om det foreligger forfølgelse eller umenneskelig behandling. Det er derimot ulogisk å kumulere to risikofaktorer som ikke er reelle.

Selv om en går inn på en slik samlet risikovurdering som tingretten har gjort, har tingretten uansett lagt risikoterskelen for lavt. UNE har lagt en korrekt risikovurdering til grunn. For øvrig har UNE ikke lagt til grunn feil faktum, og det er ikke mangler ved saksbehandlingen.

Om risikovurderingen har staten anført at det verken foreligger «velbegrunnet frykt for forfølgelse» eller «reell fare», jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b.

For det første har ikke N01 selv mottatt noen trusler som det er grunn til å legge avgjørende vekt på. I asylintervjuet har han fortalt om to brev. Det ene var skrevet av ukjente mennesker til alle viktige representanter i området om at «enten må de få lov til å komme tilbake for å kontrollere sin egen jord, eller så kommer de til å utslette hele familien». Det andre var lagt bak deres hus i landsbyen i Olom Qada. I brevet stod det at «vi måtte forlate huset og jorden, og at vi måtte reise hvor vi ville. Hvis vi ville leve måtte vi reise ut derfra.» Begge brevene er tidfestet til 2004. Det må tas i betraktning at N01s far ble boende i området to år etterpå. Det peker i retning av disse brevene ikke har gitt uttrykk for noen reell fare. N01s omtale av mottatte trusler gir ikke grunnlag for å tro at de er avgitt av noen som har forbindelse med Taliban.

For det andre gir ikke filmen N01 skal ha deltatt i, grunnlag for å tro at Taliban vil utgjøre noen trussel overfor ham. Den skal være lagd for 18 år siden i en annen provins enn der N01 kom fra. N01 var ikke en profilert person i partiet han deltok i, da filmen ble lagd, og det er ikke sannsynliggjort at Taliban har filmen. Det er heller ikke sannsynliggjort at Taliban har lett etter ham, og det er ikke skjedd ham noe som ligner på forfølgelse i de åtte årene han har bodd i Afghanistan etter filmproduksjonen. Det er da vanskelig å se grunn til å tro at Taliban vil fatte noen interesse for N01 ved en retur til Afghanistan nå. Det må ved denne vurderingen tas i betraktning at Taliban ikke har arkiver og ingen institusjonell hukommelse, at N01 bare hadde en birolle i filmen, at han nå ikke lenger er lett gjenkjennelig fra filmen, og at bare etternavnet hans framgår av filmens rulletekst.

For det tredje er det ikke grunn til å tro at fetterne utgjør noen reell trussel. Det er mer enn 30 år siden drapene skal ha funnet sted, og N01 og den gjenlevende delen av hans familie oppholdt seg ikke i dette distriktet av provinsen i de neste elleve årene. Han har ikke truffet noen av disse fetterne, og fetterne er ikke i en slik posisjon at trusler om å overta jord kan anses for reelle. Om N01s versjon av historien er riktig, vil samfunnet i nærområdet til jorda ikke ta imot fetterne. Derved vil deres overtakelse av jorda bare skape større problemer for dem dersom N01s historie er riktig. Under samme forutsetning vil de heller ikke oppnå noe ved å drepe N01. Hans halvsøsken vil utgjøre et hinder for at arvetvisten om jorda likevel ikke blir løst. Frykten for at fetterne vil begå såkalt preventivt drap, for å hindre at N01 dreper dem som hevn for det de gjorde for 30 år siden, har dårlig grunnlag.

Ved vurderingen av de faktiske forhold som ligger til grunn for UNEs vedtak, må flere forhold tas i betraktning. For det første må det tas hensyn til afghanske dokumenters generelle lave notoritet, og at erklæringene i de framlagte erklæringene har et påfallende innhold, idet de bekrefter både familiedrapene og filminnspillingen, to hendelser som fant sted med ca. 15 års mellomrom i ulike provinser i landet. For det andre må vitneforklaringene tillegges ingen eller svært begrenset vekt. Det gjelder også forklaringenes underbyggelse av de påberopte risikoene.

Flere momenter til støtte for vitneforklaringenes lave troverdighet er trukket fram. Det er nytt for lagmannsretten at vitnet N12 har forklart at han bodde med N01 hos morfaren i Nai Qala, og at fetterne ble drept før familiedrapene fant sted. Det er nytt for lagmannsretten at vitnet N09 har forklart at han var i en leir i området Nai Qala hvor bestefaren ønskte å sette N01 og søsteren i sikkerhet, og at filmen var en del av partiet Wahdats propaganda. Det siste stemmer heller ikke med filmens innhold. Videre har N09 forklart at Taliban ikke vet at N01 ikke er i Afghanistan, noe som ikke stemmer overens med N01s egen forklaring. Vitnet N10 har gitt en langt mer utfyllende og detaljert forklaring for lagmannsretten enn for tingretten. Herunder var det nytt at hun kjente N01 da hun var liten, og at hun så han og søsteren da de kom til Nai Qala etter familiedrapene, herunder at hun gav detaljerte beskrivelser av søsterens skader. Vitnet N06, som er den som ifølge N01 anbefalte ham å reise fra Afghanistan, har forklart at fetterne ble med i Taliban et par år etter at de flyktet, noe som samsvarer dårlig med det vi vet om Talibans virke og opptreden på den tiden. Det samsvarer også dårlig med landkunnskapen at N06 har forklart ikke å ha oversikt over N01s barn og halvsøsken, og at disse omtales som uintelligente gjetere som passer sauer.

N01s egen troverdighet må også vektlegges. Han har gitt en historie som ikke samsvarer med kunnskap om hvordan jordkonflikter løses i Afghanistan, idet det i Hazara-områder er utenkelig at noen overtar jord uten lokal oppslutning. Derved er det ikke noe å oppnå ved drap av den som eier eller driver jorda. For å tilpasse seg forklaring fra vitnet N12, har han under ankeforhandlingen endret sin forklaring om drapene på hans familiemedlemmer. Endringen gjelder vesentlige punkter i hendingsforløpet, idet han nå har angitt at konflikten om jord førte til at to av fetterne ble drept før drapene på hans familiemedlemmer. Videre er det helt uvanlig at gutter som er så unge som N01 har oppgitt han var under sitt studieopphold i Bamyan, har muligheter til å studere, særlig når han kommer fra en så vidt fattig familie som han gir inntrykk av.

Det svekker også N01s troverdighet at han har vansker med å angi årstall, og at det er store variasjoner mellom hva han har forklart om egen alder, og det vitner har forklart om tidspunktet for familiedrapene. Forskjellen mellom egen og vitners angivelser er opp til seks år. Vitnene har relatert disse hendingene til andre særlige viktige hendelser for dem, slik som er utbredt å gjøre i Afghanistan.

Med bakgrunn i de nevnte forklaringer er det ikke grunnlag for å tro at Taliban har eller har hatt filmen. N01 selv har gitt ulike forklaringer om dette. I asylintervjuet har han vedrørende dette sagt at han ikke vet hvordan Taliban har klart å finne filmen, og at filmen var opptak av et teaterspill og vist ved hjelp av TV. For tingretten forklarte han at filmen ble solgt både i basarene og i naboland. Dessuten ble det antydet at de fikk tak i den da de overtok partikontoret. For lagmannsretten har han forklart at den ble lagd for å spres i markedet, men at muligheten til å se den var begrenset; likevel slik at den ble sendt til andre, slik at den ble vist i restaurantene. Selv om det skulle være riktig at Taliban har fått tak i filmen, er dette en feil i det faktiske grunnlaget som ikke har virket inn på det resultat UNE er kommet til i sine vedtak.

Det er ikke grunnlag for å tro at UNE har vurdert de faktiske forhold feil når nemnda har lagt til grunn at fetterne ikke har kommet tilbake til landsbyen i Jaghuri-distriktet, hvor familiedrapene fant sted. Flere momenter må her vektlegges. N01s forklaring gjennom asylintervjuet tilsier at fetterne drog til Pakistan da han var liten, at de ikke kom tilbake mens han oppholdt seg hos morfaren i Nai Qala, og at de heller ikke har vært i Jaghuri seinere. Videre må det vektlegges at fetterne ikke har tatt over jorda som tilhørte N01s far, at N01 aldri har sett dem, at fetterne for alltid er forvist fra lokalsamfunnet, og at det ikke er framkommet noe som tilsier at fetterne vil kunne oppnå noe ved å komme tilbake.

UNE har ikke uttrykkelig vurdert om fetterne med Taliban i ryggen utgjør en risiko for N01. Men nemnda har ikke av den grunn lagt feil faktum til grunn. Det er ikke sannsynlig at fetterne og Taliban har et slikt samarbeid. Deres generelle interesser blir ikke fremmet på grunnlag av et slikt samarbeid. Uansett har ikke nemndas unnlatte vurdering av et slikt mulig samarbeid virket inn på innholdet av de vedtak nemnda har truffet.

Staten har lagt ned denne påstanden:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for begge instanser.

 

N01 har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemnda har lagt uriktig faktum og uriktige risikovurderinger til grunn for sine vedtak. Flere av risikofaktorene er nedtegnet i N01s registreringsskjema og referat fra asylintervju og framstår som «noenlunde sannsynlig», slik at disse faktorene må legges til grunn, jf. lovens forarbeider og rettspraksis. Dette gjelder blant annet at N01 har deltatt i en teateroppsetning og en film der det ble harselert med mulla N17, som er Talibans leder. Det samme gjelder det N01 har forklart om at farens fettere har utøvd en massakre overfor familiemedlemmer, og at disse fetterne har tilknytning til Taliban. Det må videre legges til grunn at filmen er framvist på restauranter og i utlandet, og at den er blitt solgt på basarer eller i tilsvarende markeder. Flere andre forhold, som dels er framkommet i hans forklaringer, dels er framkommet gjennom den øvrige bevisførselen, tilsier at Taliban har fått tak i filmen. Det er vist til at Taliban erobret kontoret til Hezbe Wahdat-partiet i 1998, at det var overløpere fra det partiet til Taliban, og at skuespillerkollegaer er forsvunnet. Derved er det i strid med de faktiske forhold at UNE har lagt til grunn at Taliban ikke har fått tak i filmen eller vil kunne få tak i den. Videre hadde UNE ikke grunnlag for å sette til side N01s forklaring om at folk i Jaghuri-området hadde sett fetterne etter at de drog til Pakistan.

UNE har gjort flere saksbehandlingsfeil ved at flere risikofaktorer ikke er blitt tilstrekkelig vurdert. Det er seks framlagte brev og skriftlige erklæringer som ikke er undersøkt nærmere av UNE, heller ikke gjennom den norske ambassaden. UNE har ikke vurdert betydningen av opplysningene om at fetterne er tilknyttet Taliban. UNE har heller ikke vurdert betydningen av den trusselen som er framkommet på sjokoladepapir, og som er nærmere beskrevet i klage 9. mars 2010. Videre har ikke UNE vurdert den risiko for forfølgelse som knytter seg til at Wahdat-partiet ble splittet og derved bidrog til at filmen kom Taliban i hende. UNE's begrunnelse gir derved ikke et tilstrekkelig grunnlag for å bedømme om avgjørelsen lider av innholdsmessige feil med hensyn til den risikovurdering som er foretatt. Dette er feil som må lede til at vedtaket kjennes ugyldig.

N01 har lagt ned denne påstanden:

1. Anken forkastes.

2. Ankemotparten tilkjennes sakskostnader fra staten ved Utlendingsnemnda for både tingrett og lagmannsrett.

 

Lagmannsretten bemerker:

Det er enighet om at UNEs vedtak bare skal prøves så langt det er lagt til grunn at det ikke skal legges avgjørende vekt på de individuelle farer for forfølgelse som er påberopt av N01. UNE har i sitt vedtak også lagt til grunn at det i flere provinser er generell utrygghet, men at N01 likevel kan reise tilbake fordi han kan dra til visse områder hvor det er trygt; det vil si at det i vedtakene er ansett at han kan oppnå tilstrekkelig trygghet ved såkalt internflukt. Men dette er en vurdering som er gjort ut fra den forutsetning at de påberopte individuelle farene ikke utgjør en reell trussel, og partene oppfattes å være enige om at UNE må vurdere grunnlaget for internflukt på ny dersom utfallet av denne saken blir at vedtakene kjennes ugyldige.

Innledningsvis nevnes også at prøvingen av de angrepne vedtakene må skje med utgangspunkt i det faktum som forelå på hvert av vedtakstidspunktene, jf. Rt-2012-1985 avsnittene 81,92 og 98. Domstolen kan likevel se hen til nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2009-851 avsnitt 48. Slike nye bevis kan likevel bare tas i betraktning dersom det er tale om faktiske forhold som var eller burde ha vært kjent for Utlendingsnemnda da det enkelte vedtak ble truffet. Innenfor disse rammene har lagmannsretten som et utgangspunkt full kompetanse til å prøve de faktiske forholdene som ligger til grunn for de angrepne vedtakene. Lagmannsretten har også kompetanse til å prøve om det er gjort feil under saksbehandlingen av N01s søknad og begjæringer om omgjøring, og om Utlendingsnemnda har anvendt loven riktig. Eventuelle feil i faktum, saksbehandling eller rettsanvendelse skal bare tillegges avgjørende vekt dersom feilene kan ha virket inn på noen av vedtakenes innhold. Alle de angrepne vedtakene gjelder det grunnleggende spørsmålet om N01 på vedtakstidspunktet hadde behov for beskyttelse, jf. utlendingsloven § 28 første ledd.

Videre bemerkes generelt at bevisene i saken ikke kan ses å gi grunnlag for ulik vurdering av de angrepne vedtakene, og lagmannsretten vil derfor vurdere gyldigheten under ett, slik også begge partene har lagt opp til i sin bevisførsel og prosedyre.

Det er to lovregler som må vurderes ved avgjørelsen av om avslaget på oppholdstillatelse er gyldig. Det er reglene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b, som angir to alternative vilkår for å bli anerkjent som flyktning. Anerkjennelse som flyktning gir rett til oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 28 andre ledd. Etter første ledd bokstav a skal søkeren anerkjennes som flyktning når utlendingen

«har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av [ ... ] politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. [ .. ]»

Etnisitet og religion er noen av de andre grunnene som er oppregnet.

Etter første ledd bokstav b skal søkeren anerkjennes når utlendingen

«[ ... ] står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.»

Ved anvendelsen av begge disse lovreglene må det tas stilling til to spørsmål. Det ene er om utlendingens påberopelse av hva som er skjedd fram til vedtakstidspunktet, er tilstrekkelig sannsynliggjort. Det andre er hvor stor sannsynlighet som kreves for at den påberopte risikoen for forfølgelse mv. vil realisere seg, jf. Einarsen i Vevstad (red): Utlendingsloven Kommentarutgave note 41 tredje avsnitt til § 28.

Det første spørsmålet, sannsynligheten for de påberopte faktiske forhold, er nærmere belyst i Rt-2011-1481 og oppsummert slik i avsnitt 45-46:

«Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.»

Om sannsynligheten for at en fare for forfølgelse eller overgrep skal realisere seg, har Einarsen i nevnte lovkommentar, note 13 femte avsnitt til § 28, blant annet framhevd at en risiko er «reell» i lovens forstand når den framstår som «saklig fundert og utsetter en person for uakseptabel fare som verken er spekulativ eller rent hypotetisk». Det er videre utredet at det ikke er tale om sannsynlighetsovervekt, og at faregraden kan være langt lavere enn sannsynlighetsovervekt sett hen til de viktige individinteresser som står på spill. Dersom faregraden skal tallfestes, angir han at den ligger «snarere under 10 % sjanse for at alvorlige overgrep vil materialisere seg ved en retur». Dette samsvarer også med det som er uttalt om risikokravet knyttet til flyktningbegrepets innhold i NOU 2004:20 6.2.4.3 side 119, der det blant annet heter:

Dersom det er mulig å fastslå en 10% risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningebeskyttelse.

Lagmannsretten går ikke nærmere inn på forsøk på tallfesting av den risikograd som må være oppfylt.

Lagmannsretten går etter dette over til å vurdere konkret hvilken fare N01 ved en retur til Afghanistan vil stå overfor som følge av sin anførte deltakelse i en film som gjør narr av lederen av Taliban, mulla N17. Som nevnt innledningsvis tok ikke UNE stilling til om denne delen av asylforklaringen var tilstrekkelig sannsynliggjort. Men selv om det tas utgangspunkt i asylforklaringen, har UNE konkludert med at det ikke foreligger en tilstrekkelig risiko for at N01 ved en retur til Afghanistan vil bli utsatt for en forfølgelse fra Taliban. I UNEs klagevedtak er det tre avsnitt som utgjør begrunnelsen for denne vurderingen. Disse lyder slik:

De foreliggende opplysningene bidrar i liten grad til å sannsynliggjøre at klageren har vært truet av Taliban på grunn av filmen eller sitt arbeid for Wahdat-partiet i 1995-1997. Det vises blant annet til at forholdene ligger flere år tilbake i tid, og skjedde mens klageren var i en annen provins enn sin hjemprovins. Det foreligger videre ikke opplysninger som i tilstrekkelig grad sannsynliggjør at Taliban har opptaket hvor det gjøres narr av mullah N17 eller leter etter de som var ansvarlige for det. Klageren har heller ikke gitt opplysninger om å være en profilert person i Whadat-partiet som tilsier at han er i Talibans søkelys.

UNE viser særlig til at klageren har oppholdt seg i hjemlandet i 7-8 år etter at Taliban angivelig skal ha fått tak i filmen, uten å ha mottatt trusler eller blitt utsatt for noe. Det er anført at dette kun skyldes at de ikke har funnet ham. UNE finner imidlertid ikke at asylforklaringen gir holdepunkter for at Taliban har lett etter klageren. Ut fra klagerens fremstilling synes frykten for Taliban mer bygget på Talibans generelle fremferd, enn på konkrete grunner til at klageren mener han vil være utsatt ved retur.

I likhet med UDI har UNE også merket seg at klageren valgte å gifte seg og bli boende på hjemstedet i tre år. Endelig vises til at asylforklaringen gir inntrykk av at det først og fremst var frykten for farens fettere som førte til at han dro fra hjemlandet.

Lagmannsretten har en annen tilnærming til vurderingen av risikoen for å bli forfulgt av Taliban enn det som framkommer i sitatet foran.

For det første er det innledningsvis grunn til å framheve at N01 etter at søksmålet ble reist, har framlagt en VHS-kassett for utlendingsmyndigheten som er blitt avspilt i retten, både for tingretten og lagmannsretten. Talen i filmen er blitt oversatt til norsk, og det må fastslås at dette er en sterkt satirisk film. Det framstår som helt dekkende å si, slik N01 anførte allerede da han ble registrert som asylsøker, at det er en film som gjør narr av mulla N17, lederen av Taliban. Ut fra bevisførselen, herunder forklaringen fra landrådgiver Neerbye, må det videre legges til grunn at dette er en type harselas som er nokså unik, på det viset at en ikke kjenner til eksempler på at en slik film er produsert eller distribuert i Afghanistan. Tatt i betraktning at N01s navn - etternavnet - er oppgitt på filmens rulletekst som navnet på en av fire skuespillere, og at vitner, blant annet N07, har bekreftet at N01 deltok som skuespiller, legger lagmannsretten til grunn at det er N01 som innehar den ene rollen. Utseendet på skuespilleren, slik han framtrer på filmen, tyder også på dette, og hans deltakelse oppfattes ikke å være direkte bestridt av staten.

Vitneførselen for lagmannsretten gir delvis motstridende opplysninger om hvordan filmen er distribuert, og i hvilket omfang den er kjent. Lagmannsretten er kommet til at bevisførselen ikke kan oppsummeres mer presist enn at filmen er blitt kjent av en ikke ubetydelig krets av personer i Afghanistan. De ulike forklaringene om dette gjør det nærliggende å anta at det er få eller ingen som har noen god oversikt over dette, og at også N01 har fått begrenset, svært ufullstendig og til dels motstridende informasjon om distribusjonen og om Taliban er kommet i besittelse av filmen. Derfor er lagmannsretten kommet til at N01s ulike forklaringer om dette er lite egnet til å si noe om hans generelle troverdighet.

Lagmannsretten må etter dette konkludere med at den delen av N01s asylforklaring som gjelder deltakelsen i en teateroppsetting som ble filmet, framstår som «noenlunde sannsynlig». Kjernen i forklaringen, at han har vært delaktig i at det offentlig er harselert med Talibans leder, har lagmannsretten ikke funnet grunn til å betvile. Det bør da ikke legges avgjørende vekt på at forklaringen etterlater uklarheter om hvor mange denne harselasen er bitt kjent for. Det framstår ikke som sannsynlig at N01 ikke har gjort det som er rimelig og mulig for å få spørsmålet om filmens produksjon og distribusjon opplyst.

Lagmannsrettens oppsummering av bevisene om filmen tilsier at det er usikkert om og på hvilken måte Taliban har kunnskap om filmen. Lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig å ta stilling til om dette framstår som sannsynlig. Så spesiell som filmens innhold synes å være, er den etter lagmannsrettens oppfatning egnet til å innebære en stor fare for N01s liv dersom den situasjon oppstår at noen i Taliban, eller noen som ser seg tjent med å være i allianse med Taliban, kjenner til filmens eksistens og harselerende karakter, samtidig som de kjenner til N01s deltakelse og oppholdssted. Det bemerkes at det ikke er framkommet noe som tilsier at afghanske myndigheter er i stand til å hindre at en slik fare realiserer seg, hvilket heller ikke oppfattes å være anført av staten. Uansett er ikke denne problemstillingen vurdert av UNE.

Bevisene gir ikke grunnlag for å konkludere med at det er sannsynlighetsovervekt for at N01 ved tilbakekomst til Afghanistan vil bli utsatt for slik behandling som omhandlet i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Men slik sannsynlighetsgrad er ikke nødvendig for å bli anerkjent som flyktning. Det er tilstrekkelig at han vil stå overfor en reell fare for slik krenkelse. Som det framgår foran, kan det være aktuelt at N01 vil kunne stå overfor situasjoner hvor hans liv står i fare. Med slike alvorlige konsekvenser av en uriktig avgjørelse i søkerens disfavør vil også en begrenset risiko måtte anses som en reell fare, jf. sitatene foran fra Rt-2011-1481 avsnitt 45, fra Einarsen og fra NOU 2004:20.

Lagmannsretten er kommet til at det foreligger en reell fare for en krenkelse av N01 som rammes av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Ved denne vurderingen er det lagt vekt på flere momenter. For det første oppfattes det ikke å være bestridt at personer med tilknytning til Taliban ikke avstår fra å ta liv dersom de i gitte situasjoner ser seg tjent med det. For det andre må det legges til grunn at en ubestemt krets av personer kjenner til at det er ankemotparten som har deltatt i filmen. For det tredje er det ikke slik at risikoen for å bli utpekt som en skuespiller som tidligere har deltatt i en harselerende film, blir betydelig redusert som følge av at det er gått lang tid siden deltakelsen. Det er ved denne vurderingen blant annet lagt vekt på at det vil være svært vanskelig for N01 å oppholde seg anonymt i Afghanistan over tid. Det vises i denne forbindelse til deler av det som framkommer om internflukt i Home Office UK Border Agency: Country of Origin Information Report Afghanistan, 2. april 2008 punkt 29.06, hvor det heter:

«It is not difficult to track people down in Afghanistan, although it might take time. Neighbours and landlords will check people's background, because everyone thinks in terms of security, and so they would want to check a newcomer's background in their home area. Further, messages are sent across the country via chains of communications based on personal contacts, and it would be natural to investigate where someone was from in order to see what role they could play in such a network. The postal service is unreliable and only delivers to the district centres, not to the villages, so that travellers are often used to deliver messages and goods to relatives and friends.»

Det må etter dette legges til grunn at N01s identitet og bakgrunn vil bli kjent der han bosetter seg, og det må tas i betraktning at Taliban fortsatt er tilstedeværende i store deler av Afghanistan, selv om de i enkelte områder driver i det skjulte. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det er en ikke ubetydelig risiko for at kunnskap om N01s deltakelse i filmen vil tilflyte Taliban. Lagmannsretten er etter dette kommet til at det ikke er av sentral betydning at Taliban ikke har arkiver eller «institusjonell hukommelse».

I motsetning til UNE har lagmannsretten ikke funnet grunn til å legge vesentlig vekt på at N01 har oppholdt seg i Afghanistan i 7-8 år etter at Taliban har kunnet få tak i filmen. For det første er det mulig at de som vil ønske å sanksjonere overfor deltakere i filmen, ikke har vært klar over hvor N01 har oppholdt seg, og hvem han er. For det andre har N01 ikke bodd i Afghanistan, men i Iran, i den vesentligste delen av den perioden hvor Taliban stod sterkt i landet, fram til 2001. At N01 oppholdt seg i Iran i denne perioden, kan gjerne være utslag av at han følte Taliban kunne være en trussel. Det som er kommet fram om de andre deltakerne i filmen, at de fleste bor utenfor Afghanistan med unntak for to som ingen har opplyst hvor bor, er også egnet til å styrke oppfatningen om at Taliban representerer en reell fare for dem som har deltatt i filmen.

Vurderingene foran er etter lagmannsrettens syn tilstrekkelige til å fastslå at N01 på grunn av individuelle forhold knyttet til ham vil stå i en reell fare for å bli utsatt for slik behandling som omhandlet i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b ved en retur til Afghanistan. Om disse farene for N01s liv vurderes etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, kan ikke det ses å ville lede til noen annen konklusjon. På dette grunnlag er lagmannsretten kommet til at de angrepne vedtakene er ugyldige. Lagmannsretten har da ikke foranledning til å ta stilling til om N01s forklaring om fetterne framstår som troverdig, om de representerer en reell fare for ham, eller om to farer som ikke framstår som reelle, samlet kan betraktes som en reell fare, slik tingretten har latt være avgjørende for sitt resultat.

For så vidt gjelder punkt 1 i tingrettens domsslutning, blir anken etter dette å forkaste.

Sakskostnader

N01 har vunnet saken. Det kan ikke ses tungtveiende grunner til å fravike hovedregelen om at han tilkjennes sakens kostnader for både tingrett og lagmannsrett, jf. tvisteloven § 20-2 første og tredje ledd.

Staten har reist innvendinger mot kostnadsoppgavene N01s prosessfullmektig har lagt fram. I oppgaven for tingretten utgjør salæret kr 211 750, og i oppgaven for lagmannsretten er det kr 296 625 som knytter seg til salær. Salærbeløpene er medregnet merverdiavgift. Lagmannsretten er enig med staten i at N01s prosessfullmektig har brukt mye tid på behandlingen av saken for tingretten. På den annen side må det tas i betraktning at det er gått med mye tid til å få kontakt med vitner, organisere vitneførselen og snakke med vitnene på forhånd, når de som her alle sammen befinner seg i utlandet og snakker fremmede språk. Det må imidlertid også tas i betraktning at det for lagmannsretten ikke er påberopt mange nye bevis, herunder ingen nye vitner, og at det gjennom det uvanlig høye timetallet som det er krevd salær for i anledning tingrettsbehandlingen, er lagt til rette for at det ikke var nødvendig å anvende like mye tid, omtrent 120 timer, i anledning arbeidet med ankeforhandlingen. Ved denne vurderingen er det også lagt vekt på at det ikke gikk mer enn ett år og fire måneder fra hovedforhandlingen for tingretten ble avholdt, til ankeforhandling ble avholdt.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at kostnadene som er tilkjent i tingretten, må anses som nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5, men at det bare er tre firedeler av salærkostnadene som er påløpt for lagmannsretten, som kan anses som nødvendige etter loven. Samlede nødvendige kostnader for lagmannsretten blir etter dette fastsatt til kr 228 396.

Reisefravær og andre gjøremål i lagmannsretten har gjort det vanskelig å avsi dom tidligere.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Anken forkastes.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda 228 396 - tohundreogtjueåttetusentrehundreognittiseks - kroner til N01 innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-19024 Asyl/beskyttelse. Utl. § 28 første ledd bokstav b. Sannsynliggjort fare for forfølgelse fra Taliban. (12.03.2015)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt gyldigheten av UNEs avslag på søknad om beskyttelse (asyl) til en afghansk mann. Lagmannsretten kom til at mannen på grunn av å ha vært med i en film i 1996 som gjorde narr av lederen for Taliban, ville stå i en reell fare for å bli utsatt for slik behandling som omhandles i utl. § 28 første ledd bokstav b, ved en retur til Afghanistan.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo