Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-204860
Dokumentdato : 28.10.2015

Avslag på asyl. Fare for forfølgelse. Utlendingsloven § 28

Saken gjaldt anke over utlendingnemndas beslutning om å ikke omgjøre vedtak om avslag på asylsøknad. Den ankende part anførte at det forelå en sterk fare for forfølgelse i hjemlandet. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at det var lite sannsynlig at saksøker ville blitt forfulgt i lovens forstand. Anken ble således forkastet.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutning av 11. april 2014 om ikke å omgjøre vedtak 28. november 2012 om avslag på søknad om asyl.

Sakens bakgrunn

A er født 0.0.1970 og er iransk statsborger. Han kom til Norge 4. mai 2009 og søkte om asyl samme dag. Det fremgår av ankomstregisteringsskjemaet at A forlot Iran 5. januar 2009. Han opplyste å ha brukt eget pass ved utreisen. Før han kom til Norge hadde han kortere opphold i Tyrkia, Hellas, Østerrike og Tyskland. Ved ankomsten til Norge brukte han et falskt identitetskort fra Finland.

A opplyste ved ankomsten at han er perser og muslim. Hans morsmål er farsi. Videre ble opplyst at han er skilt, har to barn og universitetsutdannelse i barnepsykologi.

Når det gjelder asylgrunnlaget fremgår det av rapporten fra Politiets utlendingsenhet 5. mai 2009 at den primære årsaken til asylsøknaden var den «dårlige situasjonen i Iran». Det ble vist til problemene med å finne relevant jobb i forhold til utdannelsen. Videre ble det vist til at to-tre i familien var henrettet av regimet. Endelig ble det vist til manglende ytringsfrihet og manglende rett til å ha andre politiske oppfatninger enn regimet. A opplyste at han fryktet regimet ved retur til Iran. Han kan gjemme seg for regimet, men vil da bli isolert.

I egenerklæringen som A fylte ut 8. mai 2009 ble det opplyst at han har en annen politisk og religiøs oppfatning enn det iranske regimet. Dette medførte problemer for videreutdanning og arbeid. Under vernepliktstjenesten som ble avtjent i revolusjonsgarden (Sepah) ble han sjikanert og fengslet, blant annet grunnet sin motstand mot tvangsbønn. Han opplyste å være «svartelistet» i arbeidslivet grunnet henrettelser i sin mors familie. Endelig forklarte han at han hadde fått problemer i ekteskapet fordi han ikke ville underordne seg myndighetene.

Det ble foretatt asylintervju med A 3. februar 2010. I asylintervjuet opplyste A at asylsøknaden er begrunnet i problemer med å få jobb som følge av at han hadde motsagt lederne da han tjenestegjorde i Sepah i 1996-1998. Det ble vist til den manglende friheten i Iran. Han viste videre til den uheldige utviklingen i landet etter valget i 2009. Rett før han forlot landet ble han stoppet mens han kjørte motorsykkel. Han ble tatt med til et rom de som foretok kontrollen disponerte, og ble der både sjikanert og fysisk mishandlet. Når det gjelder vernepliktstjenesten, redegjorde A for at han falt i unåde hos oberst B, fordi han oppdaget at obersten drev med økonomiske misligheter og seksuelt misbruk av barn. I deler av vernepliktstiden ble han sendt til et avsidesliggende sted. Oberst B har senere forfulgt ham og hans familie. Dette medførte at A i stadig større grad isolerte seg. A redegjorde videre på nytt for henrettelsene i sin mors familie, bekymring for at ytringer på Facebook vil bli brukt mot ham om han tvangsreturneres, og problemene som hans far har hatt etter brannen i [kino] i X. På spørsmålet om hva som venter ham hvis han vender tilbake til Iran, svarte han at han ikke visste dette, men at «det neppe (blir) noe bra». Senere i intervjuet utdypes dette med at han forventer å bli pågrepet på flyplassen, og at myndighetene vil finne ut av de problemene han har hatt med Sepah.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo asylsøknaden 1. juli 2010 fordi det ikke var sannsynliggjort en velbegrunnet frykt for forfølgelse, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Videre fant UDI ikke at A sto i reell fare for å bli utsatt for «dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff», jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

 A påklagde vedtaket 4. august 2010. I klagen utdypes forholdet vedrørende straffeforfølgningen av hans far og henrettelsene i morens familie ytterligere. Videre vises til at hans bror er flyktet til England da det ikke var trygt å bli i Iran etter valget i 2009.

Den 14. juni 2011 tilskrev A UNE om at faren hadde blitt utsatt for avhør og ransaking i hjemmet den 19. mai 2011.

Utlendingsnemnda (UNE) avslo søknaden om asyl 28. november 2011. Saken ble behandlet av nemndlederen alene, da den ikke ble vurdert å reise vesentlige tvilsspørsmål. Det ble lagt til grunn at vilkårene for flykningsstatus ikke forelå. Senere har UNE tre ganger avslått å omgjøre vedtaket, siste gangen ved beslutning 11. april 2014.

A tok ut stevning til Oslo tingrett 18. mai 2005. Staten v/Utlendingsnemnda tok til motmæle. Tingretten avsa dom 11. november 2014 med slik domsslutning:

  1.  Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til å betale sakskostnader med 98 750 - nittiåttetusensyvhundreogfemti - kroner til Staten ved Utlendingsnemnda innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 8. og 9. oktober 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte uten prosessfullmektig. UNE møtte med sin prosessfullmektig. Rådgiver Siri Kathrine Nesse var til stede under hele ankeforhandlingen i medhold av tvisteloven § 24-6 andre ledd og avga vitneforklaring. Det ble i tillegg avhørt to sakkyndige vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er beheftet med feil både ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. A har krav på beskyttelse i Norge, prinsipalt som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, subsidiært etter § 28 første ledd bokstav b. Avgjørelsen fra UNE som foreligger til prøving, er dermed ugyldig.

Ved vurderingen av om A etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a har en «velbegrunnet frykt for forfølgelse» eller om han etter bokstav b «står i reell fare for» å bli utsatt for dødsstraff, tortur mv. må alle relevante risikofaktorer tas i betraktning og summeres. Når det gjelder bokstav a er det i første rekke forfølgelse grunnet hans politiske oppfatning som er relevant. I dette ligger også krenkelse av As grunnleggende borgerrettigheter, som retten til arbeid og retten til å ytre seg.

A har fastholdt den samme forklaringen hele tiden. De suppleringer av asylgrunnlaget som er gjort etter asylintervjuet skyldes dels manglende forståelse av hva som var forventet opplyst i intervjuet, dels tolkeproblemer og dels etterfølgende hendelser. As generelle troverdighet er god. Eventuell tvil knyttet til det påberopte asylgrunnlaget må derfor komme ham til gode.

As problemer i Iran skyldes at han ikke er enig i den statsbærende ideologi, og at han kom i unåde hos en oberst i Sepah. Under avtjening av verneplikten i revolusjonsgarden i 1996-1998 oppdaget A at oberst B drev med økonomiske misligheter og seksuelt misbruk av mindreårige. Hendelsen medførte en rekke problemer for A, blant annet ble han fengslet i 16 dager under vernepliktstjenesten. Senere er han anholdt åtte-ni ganger, uten at dette har ført til fengsling. I ettertid har hans politiske oppfatninger og problemene med obersten, medført betydelig trakassering og usaklig forskjellsbehandling av ham.

As familie har vært kjent for myndighetene i Iran helt siden revolusjonen. Hans far ble anklaget for å ha noe å gjøre med brannen i [kino] i X i 1977/1978. Faren ble straffeforfulgt for forholdet, men senere benådet. Slektninger av hans mor ble henrettet ved steining i 1988/89.

Obersten bevirket at A ble utestengt fra alle relevante jobber. A opplevde at han var plassert på en «svarteliste» over personer som ikke skulle tilbys relevant arbeid. Videre forårsaket B andre problemer for A og hans familie.

Utestengelsen fra arbeidslivet medførte isolasjon, psykisk ustabilitet og var også årsaken til at ekteskapet med hans kone sprakk.

Forfølgelsen av A fortsatte helt frem til han forlot Iran. Få dager før avreisen ble han stoppet mens han kjørte motorsykkel. Han ble tatt til en enecelle, bakbundet og fikk bind for øynene. Han ble sparket og slått, og måtte bøye seg ned for å redusere skaden.

At A reiste ut av Iran med eget pass innebærer ikke at han ikke har et beskyttelsesbehov. Det er kun personer som er ilagt utreiseforbud av en domstol som automatisk stoppes i passkontrollen.

Forfølgelsen av As familie har fortsatt etter at han forlot Iran. Hans far ble arrestert og avhørt både i 2011 og 2014. I avhørene ble det stilt spørsmål om A og hans bror som flyktet til England etter valget i 2009. Det må legges til grunn at det er Sepah som er ansvarlig for hendelsene.

Også As barn er blitt trakassert og plaget grunnet ham. Den eldste sønnen har en gang blitt tatt inn til avhør. Videre har de gjentatte ganger blitt trakassert og plaget på skolen de går på.

A har uttalt seg negativt om myndighetene i Iran, blant annet på Facebook. Disse ytringer vil han bli møtt med ved tvangsreturnering til Iran. Dette forholdet kommer i tillegg til myndighetenes generelle forfølgelse av personer som har søkt asyl i utlandet.

Samlet sett foreligger det en velbegrunnet frykt for at A ved retur til Iran vil bli utsatt for forfølgelse i lovens forstand. Videre foreligger frykt for tortur og annen umenneskelig behandling. Både vilkåret om forfølgelse i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og kravet til velbegrunnet frykt i bokstav b må etter dette anses oppfylt.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

  1.  Vedtak fattet av UNE 11. april 2014 kjennes ugyldig.
  2. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

UNEs beslutning av 11. april 2014 om ikke å omgjøre tidligere vedtak om avslag på asyl bygger på et riktig faktisk og rettslig grunnlag. I hvert fall foreligger ingen utslagsgivende feil ved vedtaket. Beslutningen er gyldig, og A har følgelig ikke krav på asyl i Norge. Anken skal forkastes.

 Verken kriteriet om velbegrunnet frykt for forfølgelse (utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a) eller reell fare for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende handling (utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b) er til stede i saken.

Vanskeligheter på arbeidsmarkedet kvalifiserer ikke til asyl. A har hatt vanskeligheter med å få arbeid som psykolog, men har ikke vært utestengt fra arbeidsmarkedet som sådan i Iran. Heller ikke de generelle landforholdene og den omstendighet at Iran mangler trygghet, demokrati, ytringsfrihet og politiske rettigheter for borgerne kvalifiserer til asyl. A har ikke vært politisk aktiv i Iran, og han har aldri vært tilknyttet noen politiske eller religiøse grupper. Det skjerpede regimet i Iran etter valget i 2009 har først og fremst rammet politisk aktive og særlig opposisjonelle. A tilhører ikke denne gruppen.

Straffeforfølgningen mot familiemedlemmene ligger så langt tilbake i tid at slike begivenheter ikke lenger har interesse når det gjelder spørsmålet om avledet forfølgelse. Det er ikke sannsynliggjort noen vesentlige ubehageligheter etter at A avsluttet militærtjenesten i 1998. A fortsatte å bo i Iran i ca. elleve år etter avsluttet militærtjeneste, til tross for at det er begivenhetene under militærtjenesten som anføres å være opphavet til de fleste av problemene for A i Iran.

Det var ingen akutt begivenhet som ledet til at A forlot Iran i 2009. At han ble stanset i en trafikkontroll og tatt med inn til politiet, har sammenheng med at han kjørte motorsykkel uten å ha førerkort for slikt kjøretøy.

A forlot Iran ved hjelp av eget pass. Dette sannsynliggjør at han ikke hadde noe uoppgjort med myndighetene. I hvert fall hadde han ikke utreiseforbud.

Asylsøkere fra Iran blir ikke forfulgt fordi de har søkt om asyl i utlandet. Heller ikke medfører negative ytringer om Iran på Facebook noen automatisk forfølgelse. A har uansett ikke dokumentert sine ytringer på Facebook til tross for at han har fått oppfordringer om å gjøre dette.

A har suksessivt supplert den opprinnelige asylforklaringen med nye anførsler. Således er anførselen om at han skal ha vært kontinuerlig trakassert, utsatt for umenneskelig behandling, vilkårlig fengsling og arrest nye i forhold til asylintervjuet. Det samme gjelder opplysningen om at både hans far og eldste sønn har vært arrestert i Iran etter at A dro fra landet. De nye opplysningene er verken sannsynliggjort eller kvalifiserende for asyl. Som følge av den stadige suppleringen av asylgrunnlaget er As generelle troverdighet redusert med den følge at han ikke nyter godt av tvilsfordelen med hensyn til de faktiske omstendighetene som asylsøknaden bygger på, jf. Rt-2011-1481.

Retten har full prøvelseskompetanse, men bør likevel utvise en viss tilbakeholdenhet i overprøvingen av UNEs faglige vurderinger og landkunnskap, jf. blant annet LB-2011-187540.

Rettens prøvelseskompetanse er begrenset til det faktum som forelå for UNE på beslutningstidspunktet, jf. Rt-2012-1985.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes kostnadene med saken for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til at anken forkastes og bemerker:

Lagmannsretten skal foreta gyldighetskontroll av UNEs beslutning av 11. april 2014 om ikke å omgjøre UNEs vedtak om avslag på asyl av 28. november 2012. Retten skal prøve om UNE har lagt til grunn et korrekt faktum, og om UNEs lovanvendelse er riktig. Vurderingen skal foretas ut fra det faktum som forelå på tidspunktet for UNEs siste beslutning i saken, det vil si 11. april 2014. Lagmannsretten har full prøvelseskompetanse i saken.

Vilkårene for å få beskyttelse i Norge fremgår av utlendingsloven § 28 første ledd som har slik ordlyd:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

  1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
  2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

 I henhold til bestemmelsen skal det foretas en fremtidsrettet vurdering av risikoen for forfølgelse. Det må foreligge en reell og aktuell fare for forfølgelse basert på en objektiv bedømmelse av risikosituasjonen. Kravet til risiko vil variere med overgrepets art og omfang. En svært liten eller teoretisk mulighet for forfølgelse vil normalt ikke gi rett til flyktningstatus.

Utlendingsloven § 29 angir nærmere hva som menes med forfølgelse. Bestemmelsens første og annet ledd har slik ordlyd:

For at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse i henhold til § 28 første ledd bokstav a, må de enten

  1. enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel 15 nr. 2 i den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950,1 eller
  2. utgjøre flere forskjellige tiltak, herunder krenkelser av menneskerettigheter, som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen beskrevet i bokstav a.

 Forfølgelse kan blant annet ta form av

  1. fysisk eller psykisk vold, herunder seksualisert vold,
  2. lovgivning og administrative, politimessige og judisielle tiltak, enten de er diskriminerende i seg selv eller praktiseres på en diskriminerende måte,
  3. strafforfølgelse og straffullbyrdelse som er uforholdsmessig eller diskriminerende,
  4. fravær av muligheten for rettslig overprøving når dette fører til straffer som er uforholdsmessige eller diskriminerende,
  5. strafforfølgelse for å nekte militærtjeneste i en konflikt der slik tjeneste vil inkludere forbrytelser eller handlinger som nevnt i § 31 første ledd, eller
  6. handlinger som er rettet særskilt mot kjønn eller mot barn.

Forfølgelsesbegrepet etter loven omfatter altså de alvorlige krenkelsene av grunnleggende menneskerettigheter. EMK artikkel 15 nr. 2 som det er henvist til i § 29 første ledd bokstav a gjelder retten til liv, forbud mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling, forbud mot slaveri og forbud mot å gi straffebestemmelser tilbakevirkende kraft.

Det er ikke lovfestet hvilket beviskrav som skal legges til grunn i asylsakene. I Rt-2011-1481 avsnitt 45 og 46 uttalte Høyesterett følgende om beviskravet når det gjelder spørsmålet om det foreligger reell fare for forfølgelse:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

UNE kom etter en konkret vurdering til at A ikke risikerer forfølgelse fra de iranske myndighetene eller tortur, fengsling eller umenneskelig behandling. Ved vurderingen av om vilkårene for asyl forelå tok UNE utgangspunkt i As egne anførsler og opplysninger. UNE tok ikke stilling til om anførslene er tilstrekkelig sannsynliggjort. Tingretten kom til at A «ikke fremstår som troverdig», og la til grunn at det kreves sannsynlighetsovervekt for et faktum som gir grunnlag for asyl. Tingretten konkluderte imidlertid med at det verken var «noenlunde sannsynliggjort» eller «sannsynliggjort» at vilkårene for asyl forelå. Dette selv om man la As egen forklaring til grunn.

Lagmannsretten finner på samme måte at selv om As forklaring i sin helhet legges til grunn, er det han har opplyst ikke forhold som gir grunnlag for asyl verken etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b. Det er derfor ikke nødvendig for retten å ta stilling til om det skal stilles et strengere beviskrav i denne saken enn i asylsakene generelt.

As asylgrunnlag fremgår av politiregistrering 4. mai 2009, egenerklæring utfylt 12. mai 2009 og asylintervjuet gjennomført 3. februar 2010. Videre har A både etter UDIs vedtak på søknad om beskyttelse 1. juli 2010 og UNEs vedtak av 28. november 2012 kommet med supplerende opplysninger i forhold til det opprinnelige påberopte asylgrunnlaget. Det vises til redegjørelsen for asylgrunnlaget under sakens bakgrunn.

Ved ankomsten til Norge var A særlig opptatt av at han ikke fikk en relevant jobb i forhold til sin utdannelse i Iran. Dette fremgår både av rapporten fra Politiets Utlendingsenhet, egenerklæringen og asylintervjuet. Han opplyste imidlertid å ha hatt ulike jobber i Iran, blant annet har han jobbet ved et oljeraffineri.

UNE la til grunn at problemene med å finne relevant jobb i forhold til utdannelsen, ikke gir grunnlag for asyl. Lagmannsretten er enig i dette.

Lagmannsretten utelukker ikke at en total utestengelse fra arbeidslivet kan få så alvorlige konsekvenser at det kan være riktig å anse dette som forfølgelse i utlendingslovens forstand, jf. tilsvarende standpunkt i Bunæs m.fl. Utlendingsrett 2004 side 129. I As tilfelle er det imidlertid ikke tale om noen total utestengelse fra arbeidslivet. A har som nevnt selv opplyst at han har hatt ulike jobber i Iran. Problemene med å finne relevant arbeid i forhold til utdannelsen, utgjør derfor ikke noe grunnlag for beskyttelse i Norge.

A har vist til sine problemer med oberst B og Sepah. Det vises til redegjørelsen foran under sakens bakgrunn. Lagmannsretten finner at selv om man legger As forklaring til grunn, gir ikke denne rett til beskyttelse i Norge. Det legges vekt på at vernepliktstjenesten ble avsluttet i 1998, og at det kun er anført sporadiske episoder etter dette tidspunkt. A har ikke gitt noen nærmere forklaring på hvorfor han er blitt anholdt etter 1998, bortsett fra at anholdelsen som skjedde kort tid før han forlot Iran, er forklart med at han kjørte motorsykkel uten å ha førerkort for slikt kjøretøy. Han har forklart at anholdelsen resulterte i at han ble tatt med til en enecelle, fikk armene bundet bak og ble sparket og slått. Lagmannsretten kan vanskelig se at det er bevismessig grunnlag for å vurdere hendelsen som en konsekvens av det A opplevde under vernepliktstjenesten. Hva som er årsaken til de øvrige anholdelsene etter 1998, hva som konkret hendte ved disse anledningene og hvem som har stått bak hendelsene, er ikke opplyst. Lagmannsretten kan, ut fra de opplysningene A har gitt, ikke se at det er noen holdepunkter for å anse de påberopte problemene med oberst B og Sepah som forfølgelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

A har videre vist til at forfølgelsen har fortsatt også etter at han forlot Iran. Hans far skal etter det opplyste ha blitt arrest og avhørt både i 2011 og 2014. Videre har også hans eldste sønn blitt tatt inn til et avhør, i tillegg til at begge barna er blitt plaget på skolen av Sepahs «ungdomsavdeling». A legger til grunn at det er oberst B som står bak. Lagmannsretten finner at selv om man legger til grunn at de påberopte hendelsene har skjedd, er det ikke sannsynliggjort at hendelsene har sammenheng med det påberopte asylgrunnlaget. Hendelsene er videre ikke av en slik art eller styrke at de gir rett til beskyttelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

A har ytterligere anført at hans familie er under oppsikt av myndighetene som følge av henrettelsene av familiemedlemmer på morens side av slekten, og rettsforfølgningen av faren etter brannen i [kino] i X. Lagmannsretten finner ikke at disse hendelser medfører noen reell risiko for avledet forfølgelse mot A. I følge vitneforklaringen til landrådgiver Are Hovdenak fra Landinfo er det først og fremst familiemedlemmer av opposisjonelle i saker av dagsaktuell interesse, som står i fare for å rammes.

 Saken mot faren grunnet brannen i [kino] går tilbake til 1977/1978. Etter det opplyste ble faren straffeforfulgt for forholdet, men benådet i 1979/1980. A fremholdt likevel under ankeforhandlingen at saken ikke er endelig avsluttet, uten at grunnlaget for anførselen ble klargjort. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om dette er troverdig. Henrettelsene av personer i morens familie går tilbake til 1988/1989. Det er ikke gitt konkrete opplysninger som tilsier at det er sannsynlig at verken dette forholdet eller rettsforfølgningen mot faren, gir grunnlag for noen avledet forfølgelse mot A i dag.

A var videre i asylsøknaden opptatt av den generelle landsituasjonen i Iran. Det ble vist til manglende frihet for borgerne, blant annet til å mene hva man vil og ytre seg slik man ønsker. Situasjonen anføres å ha blitt vanskeligere etter valget i 2009. Lagmannsretten legger As forklaring til grunn, men finner det klart at de generelle landforholdene i Iran ikke er slik at de gir rett til beskyttelse i Norge. Manglende rett til å mene hva man vil og gi uttrykk for dette, er ikke beskyttet av asylinstituttet. Det er videre ingen holdepunkter for at A er i myndighetenes søkelys grunnet sine meninger eller ytringer. Han har verken vært politisk aktiv i Iran eller Norge, og har ikke dokumentert å ha ytret seg offentlig på en måte som gjør at han er særskilt utsatt for reaksjoner fra myndighetene. Han forlot Iran før valget i 2009, og var således ikke delaktig i opptøyene dette året.

Staten har vist til at A forlot Iran på ordinært vis og med eget pass. Det er vist til at dette sannsynliggjør at A ikke hadde noe uoppgjort med myndighetene på utreisetidspunktet. Lagmannsretten legger liten vekt på dette forholdet. Det legges til grunn at kontrollen ved grensepasseringer på landeveien ikke er så omfattende at alle som er motstandere av regimet, forhindres fra utreise. Lagmannsretten viser til vitneforklaringen fra advokat C, som har omfattende erfaring med arbeid med menneskerettighetssaker i Iran. Hun redegjorde for at det kun er personer som er ilagt utreiseforbud av domstolen i Iran, som stoppes i grensekontrollene.

A har vist til at han risikerer forfølgelse ved retur til Iran på grunn av ytringer han har kommet med på Facebook. Ytringene er ikke dokumentert til tross for klare oppfordringer om dette, også i tingrettens dom. Lagmannsretten finner ut fra dette ikke å kunne legge vekt på anførselen. Det vises til at det hadde vært enkelt for A å dokumentere ytringene. Lagmannsretten legger videre til grunn at det er mange iranere som ytrer seg negativt på sosiale medier, uten at dette medfører noen reaksjoner fra myndighetenes side.

A har videre anført at myndighetene er strenge med asylsøkere som vender tilbake til Iran, og at dette har forverret seg etter opptøyene i 2009. Lagmannsretten legger blant annet på bakgrunn av vitneforklaringen til landrådgiver Are Hovdenak til grunn at det ikke er noen generell fare for at asylsøkere som vender tilbake til Iran, utsettes for forfølgelse i utlendingslovens forstand. I den grad det blir reaksjoner ved returen til Iran skyldes dette en aktivitet asylsøkeren har utvist enten før han reiste fra Iran eller i utlandet. Det skjerpede regimet rammer først og fremst politisk aktive og aktive opposisjonelle. Lagmannsretten kan derfor ikke se at A vil være spesielt utsatt ved retur til Iran.

Lagmannsretten har foran kommet til at ingen at de påberopte asylgrunnlagene gir rett til beskyttelse i Norge. Lagmannsretten finner heller ikke at en samlet vurdering av de påberopte asylgrunnlagene er tilstrekkelig for å oppnå beskyttelse.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd om anerkjennelse som flyktning ikke er oppfylt i As tilfelle. Det kan etter bevisførselen verken legges til grunn at A har en «velbegrunnet frykt for forfølgelse» ved retur til Iran, jf. § 28 første ledd bokstav a eller at han «står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff», jf. § 28 første ledd bokstav b. A har derfor ikke rett til asyl i Norge, og UNEs vedtak er gyldig.

Etter dette forkastes anken.

Ankemotparten har vunnet saken og har i utgangspunktet krav på full erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Spørsmålet blir om det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis for erstatningskravet, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Det skal blant annet legges særlig vekt på om saken er av velferdsmessig betydning for den tapende part og om styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav c. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene. Det må komme noe i tillegg, jf. Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse inntatt i Rt-2012-209.

Lagmannsretten er kommet til at det ikke foreligger grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i § 20-2 første ledd. Det legges vekt på saken ikke har budt på tvil og at den ikke har prinsipiell interesse. Det er ved vurderingen tatt hensyn til at A er uten arbeid.

Advokat Jadar har på vegne av ankemotparten fremlagt en kostnadsoppgave på totalt 98 750 kroner inkl. mva. som i sin helhet utgjør salær. Det har ikke kommet merknader til kostnadskravet fra ankende part, og lagmannsretten legger oppgaven til grunn, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Lagmannsretten viser til at staten i denne saken av retten ble pålagt å holde innledningsforedrag og lage utdrag da den ankende part var uten prosessfullmektig.

Det gjøres ingen endringer i tingrettens kostnadsavgjørelse.

 

Dommen er enstemmig.

 

 Domsslutning

 

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 98 750 -nittiåttetusensyvhundreogfemti- kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen. 

 

 

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-204860 Avslag på asyl. Fare for forfølgelse. Utlendingsloven § 28 (06.11.2015)

    Lagmannsretten konkluderte med at vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd om anerkjennelse som flyktning ikke er oppfylt. Det kan etter bevisførselen verken legges til grunn at A har en «velbegrunnet frykt for forfølgelse» ved retur til Iran, jf. § 28 første ledd bokstav a eller at han «står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff», jf. § 28 første ledd bokstav b. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at det var lite sannsynlig at saksøker ville blitt forfulgt i lovens forstand. Anken ble forkastet.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo