Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-206175
Dokumentdato : 25.06.2015

Asyl/beskyttelse. Konvertering som ikke førte til et beskyttelsesbehov. Iran.

Asylsøker fra Iran kom til Norge i 2004. Opprinnelig asylsøknad var begrunnet i påstått politisk virksomhet i hjemlandet. Søknad på det grunnlaget ble avslått. Etter han kom til Norge konverterte han til kristendommen, og søkte på nytt asyl med den begrunnelse at han dermed risikerte forfølgelse ved retur. Også søknad på det grunnlaget ble avslått. Saken gjaldt det siste avslaget. Det var ikke for lagmannsretten omtvistet at asylsøkeren var en reell konvertitt. Lagmannsretten kom etter en konkret vurdering til at han likevel ikke risikerte forfølgelse i utlendingslovens forstand ved retur, og at han ikke hadde krav på asyl.

Saken gjelder avslag på søknad om asyl.

Sakens bakgrunn

Bakgrunnen for saken slik den er beskrevet i tingrettens dom, er uomtvistet. Det fremgår der følgende:

Saksøker, A, født 0.0.76, er fra Iran. Han kom til Norge 06.02.04, og søkte asyl ved ankomst. Han oppga å være fra Teheran, og å ha blitt arrestert og holdt i varetekt i en uke i forbindelse med studentopprøret i Iran i 1999. Videre oppga han å ha trykket ulovlige oppslag i tilknytning til studentdemonstrasjoner. Han ble utvist fra universitetet for sin politiske aktivitet. Hans fars trykkeriforretning ble ransaket. Han oppga å ha blitt innkalt til revolusjonsdomstolen, hvorpå han fryktet alvorlige reaksjoner fra myndighetene, og valgte å flykte. Etter ankomst til Norge ble saksøker først plassert ved asylmottak i Honningsvåg, der han oppholdt seg i ca. 6 måneder. Han var deretter på asylmottak i Finnsnes i Troms frem til 2007, før han så dro til Oslo og Østlandsområdet.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden om asyl og oppholdstillatelse på humanitært grunnlag ved vedtak av 05.01.05. Etter klage ble vedtaket opprettholdt av UNE i vedtak av 05.09.06. UNE fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A risikerte reaksjoner som kan karakteriseres som forfølgelse i lovens og flyktningekonvensjonens forstand. Etter nemndas vurdering hadde ikke A utøvd politisk aktivitet i en slik grad eller av en slik art at det innebar risiko for forfølgelse. Nemnda fant at han heller ikke var omfattet av lovens og konvensjonens vern mot retur til hjemlandet.

Saksøker fremmet begjæring om omgjøring 07.08.07. Her viste han til at han etter et overfall hadde fått alvorlige helseproblemer, og var blitt operert flere ganger. Det bemerkes i denne forbindelse at to personer ble domfelt ved Senja tingretts dom av 09.05.07 for å ha skadet A 24.06.06, blant annet slik at A ble påført brudd i kinnbenet og i venstre øyehuleben.

Ved beslutning av 22.08.08 ble omgjøringsbegjæringen avslått av UNE, som for øvrig bemerket at saksøker hadde forlatt asylmottaket i Finnsnes uten at utlendingsmyndighetene hadde opplysninger om hvor han oppholdt seg.

Saksøker begjærte avslaget omgjort nok en gang 02.12.08, også denne gang under henvisning til sine helsemessige problemer. Begjæringen ble avslått ved UNEs beslutning av 21.03.09. Av denne fremgår at saksøker 11.12.07 ble registrert forsvunnet fra asylmottaket. Han ble kontaktet på den e-postadressen han brukte da han fremsatte begjæring om omgjøring. Det fremgår av beslutningen av 21.03.09 at han i e-post av 10.12.08 opplyste at han ikke hadde noen adresse.

A begjærte omgjøring på ny 12.05.10. Foruten å vise til tidligere oppgitte asylgrunner, ble det denne gangen vist til at A hadde konvertert til kristendommen, og at han var en aktiv kristen. Blant annet ble opplyst at han 29.08.08 ble døpt i The American Lutheran Congregation. Under henvisning til omgjøringsbegjæringen besluttet UNE 07.03.11 å gi utsatt iverksettelse med utreise. Etter forutgående nemndmøte besluttet UNE 26.01.12, ikke å ta begjæringen om omgjøring til følge. Etter å ha hørt As forklaring i nemndmøte, fant UNE at han ikke hadde sannsynliggjort at hans konvertering til kristendommen var reell. UNE fant det videre svært lite sannsynlig at A, selv om man la hans religiøse profil til grunn, ville risikere forfølgelse ved retur.

UDI fattet for øvrig vedtak om utvisning av A 18.07.11, med den begrunnelse at han hadde unndratt seg effektuering av endelig avslag på søknad om asyl, og at han hadde oppholdt seg ulovlig i landet i 4 år og 5 måneder, jf. utlendingsloven § 55 annet ledd. Overtredelsene ble ansett som grove.

Saksøker begjærte 05.01.13 omgjøring av UNEs beslutning av 26.01.12. Han innsendte i denne forbindelse inn ytterligere tilleggsinformasjon. Ved avgjørelse av 12.11.13 fant UNE at det ikke var grunnlag for å omgjøre tidligere vedtak. Det ble vist til at selv om man la til grunn at A var en reell konvertitt, så var det ikke grunnlag for å anse ham som flyktning i lovens og konvensjonens forstand. Man fant ikke tilstrekkelige holdepunkter for at han risikerte forfølgelse i Iran på grunn av sin tilknytning til kristendommen.

Det er i saken fremlagt dokumentasjon som viser As aktivitet som kristen i Norge.

Ved stevning innkommet retten 05.05.14 har A tatt ut søksmål mot Staten v/UNE med påstand om at UNEs vedtak av 05.09.06, og påfølgende beslutninger, kjennes ugyldige. Det er videre begjært midlertidig forføyning med påstand om at Staten pålegges ikke å effektuere UNEs vedtak av 05.09.06 frem til rettskraftig dom foreligger.

Ved tilsvar av 27.05.14 har saksøkte tatt til motmæle og påstått seg frifunnet i hovedsaken, og at begjæringen om midlertidig forføyning ikke tas til følge.

Oslo tingrett avsa 13. oktober 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse sakskostnader til Utlendingsnemnda med 98 750 - nittiåttetusensjuhundrefemti - kroner.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 16. og 17. juni 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 5 vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Tingretten har uriktig kommet til at UNEs vedtak i saken er gyldige.

UNEs vedtak bygger både på feil bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse, og det er dessuten begått saksbehandlingsfeil som må antas å ha hatt betydning for vedtakets innhold.

A har krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Han har konvertert til kristendommen etter han kom til Norge. Det er ikke bestridt at han er kristen. Hans konvertering er kjent i det iranske miljøet, og den må også antas kjent for iranske myndigheter. Han har drevet misjonerende virksomhet på de asylmottak han har vært på, har stått frem som kristen i avisartikler og har aktivt gitt uttrykk for sin tro på facebook. Han har også deltatt i en rekke demonstrasjoner utenfor den iranske ambassade. Personell ved den iranske ambassaden driver utstrakt overvåking av eksiliranere, og han ble selv kontaktet av en person med tilknytning til ambassaden etter en demonstrasjon.

Situasjonen for kristne konvertitter i Iran er mye verre enn det UNE har lagt til grunn i sine vedtak. UNE har ikke bedømt tilgjengelig landinformasjon korrekt ved vurderingen av den risikoen A utsettes for ved retur til Iran. Det må legges til grunn at A ved retur til Iran vil søke fellesskap med andre kristne, at han vil oppsøke hjemmekirker og at han vil fortsette sin misjonerende virksomhet. Det er i det minste «noenlunde sannsynlig» at han vil forholde seg slik ved retur, og det er tilstrekkelig, jf. uttalelsen om beviskravene i Rt-2011-1481.

Også konvertitter som er vanlige medlemmer av hjemmekirker, risikerer å bli utsatte for brutale arrestasjoner, fysisk og psykisk mishandling under avhør og lengre fengselsstraffer. Det er ikke bare ledere som løper slik risiko. A risikerer derfor forfølgelse i utlendingslovens forstand ved retur til Iran. Han kan ikke pålegges å skjule sin tro, jf. Rt-2012-494, og vil være i konstant fare for forfølgelse.

UNE har oversett en rekke usikkerhetsmomenter som vil kunne oppstå ved retur. Som konvertitt vil A bli vurdert på annen måte enn de iranere som har vært kristne hele livet, og risikoen for forfølgelse er derfor større. Det synes ikke som om UNE har vært oppmerksom på dette.

Det foreligger en rekke kumulative risikofaktorer både knyttet til den generelle sikkerhetssituasjonen for kristne konvertitter i Iran og knyttet til As situasjon spesielt. UNE har ikke vurdert risikofaktorene kumulativt, hvilket er en rettsanvendelsesfeil.

Det foreligger også saksbehandlingsfeil som må antas å ha virket inn på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41. UNE har i sine vedtak utelatt beskrivelse av relevant landinformasjon og også gjengitt landinformasjon uriktig. Begrunnelsen gir ikke et tilstrekkelig grunnlag for å bedømme om avgjørelsene lider av innholdsmessige feil med hensyn til risikovurderingen i saken. Også dette må føre til ugyldighet.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak, datert 5. august 2009 og etterfølgende beslutninger om å nekte omgjøring kjennes ugyldige.
  2. Staten dømmes til å betale sakens omkostninger både for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Saken gjelder hovedsakelig hvorvidt A har rettskrav på beskyttelse i Norge som flytning, jf. utlendingsloven § 28 første ledd. Staten gjør gjeldende at UNE har foretatt korrekt bevis- og risikovurdering, og at avslaget på asylsøknaden er gyldig.

A oppga opprinnelig politisk aktivitet i hjemlandet som asylgrunn. Saken nå gjelder imidlertid bare hvorvidt han har krav på asyl på grunn av konvertering til kristendommen etter han kom til Norge.

Lagmannsretten har full prøvelsesrett, men skal være varsom med å overprøve vurderinger som er basert på utlendingsmyndighetens særlig kunnskap om landfaglige forhold.

Ved vurdering av As forventede aktiviteter ved retur til Iran, gjelder vanlige bevisregler. Det reduserte beviskravet «noenlunde sannsynlig» gjelder ikke for den vurderingen.

Generelt er ikke kristne utsatt for forfølgelse i Iran. Det må foretas en konkret vurdering av om As religiøse virksomhet er av en slik art og omfang at han likevel risikerer forfølgelse i utlendingslovens forstand ved retur til Iran.

Det må legges til grunn at A vil utøve sin religion på samme måte i Iran som i Norge. Han har fremstilt seg som forsiktig og tilbakeholdende ved sin tilnærming til andre, og han har opplyst at han ikke vil virke påtrengende og derfor har lest bibelen i smug på asylmottaket. Det er ingen ting som tilsier at A vil ha en annen og langt mer aktiv religiøs profil ved retur til Iran, og at han av den grunn vil være i myndighetenes søkelys.

Det foreligger ikke saksbehandlingsfeil eller rettsanvendelsesfeil, og de er uansett reparert ved domstolens behandling.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til at anken må forkastes.

1. Det rettslige utgangspunktet

Saken gjelder hvorvidt A har krav på opphold (asyl) i Norge etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. andre ledd, fordi han har konvertert fra islam til kristendommen etter han ankom Norge. Tidligere anførsel om rett til opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38 er frafalt.

Utlendingsloven § 28 første og andre ledd lyder:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.
En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).

Av § 28 fjerde ledd følger at søkeren som hovedregel skal anerkjennes som flyktning også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger. Det dekker også konverteringstilfellene.

Den ankende part har påberopt grunnloven § 92 og § 93 slik de lyder etter grunnlovsendringen av 2014. Lagmannsretten kan ikke se at disse bestemmelsene i denne saken har selvstendig betydning for anvendelsen av utlendingslovens asylbestemmelser.

Utlendingsloven følger opp Norges internasjonale forpliktelser overfor flyktninger etter flyktningkonvensjonen.

Det er uomtvistet at det er forholdene på vedtakstidspunktet som er avgjørende, jf. også Rt-2012-1985. Det betyr i denne saken at det er forholdene på tidspunktet for UNEs siste avslag som er avgjørende, det vil si 12. november 2013. Det er også bare dette vedtaket som skal prøves, jf. Rt-2013-1101. Den ankende part har ikke rettslig interesse i å få prøvd gyldigheten av de tidligere vedtakene.

Domstolen kan prøve alle sider ved UNEs vedtak. Lagmannsretten legger likevel til grunn at det bør vises en viss varsomhet med å overprøve vurderinger som bygger på utlendingsmyndighetens spesielle forutsetninger for å vurdere opplysningene i saken opp mot annen landkunnskap. Det vises bl.a. til uttalelser om dette i Borgarting lagmannsretts dommer LB-2010-64385 og LB-2008-124644 som lagmannsretten slutter seg til.

Det sentrale spørsmålet i saken er hvorvidt A har «velbegrunnet frykt for forfølgelse» ved retur til Iran. Hva som menes med forfølgelse i lovens forstand, er nærmere beskrevet i utlendingsloven § 29. Etter denne bestemmelsens første ledd er det handlinger som enten enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør «... en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter ...» eller flere forskjellige tiltak som kan sammenliknes med dette. Det er således ikke slik at enhver diskriminering og inngrep fra myndighetenes side kan karakteriseres som forfølgelse. Av forarbeidene til utlendingsloven fremgår også at ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter vil utgjøre forfølgelse. I den forbindelse uttaler departementet i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) på side 84 bl.a.:

For eksempel vil ikke en krenkelse av religionsfriheten i form av begrensninger i adgangen til å drive misjonering i hjemlandet, uten videre gi rett til internasjonal beskyttelse ...

På side 415 i proposisjonen uttaler departementet også bl.a.:

Forfølgelse kan arte seg som overgrep som for eksempel fengsling av en viss varighet, tortur eller andre trusler mot liv, helse eller den personlige frihet. Mindre inngripende reaksjoner som å bli brakt inn til politiet for så å bli løslatt, ulike former for diskriminering mv, vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Forhold som hver for seg ikke er alvorlige nok til å karakteriseres som forfølgelse kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse.

Når det skal fastlegges om det er sannsynliggjort en tilstrekkelig forfølgelsesfare etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, må det tas stilling til både søkerens asylhistorie, dvs. de faktiske forhold som påberopes som grunnlag for asyl, og til risikospørsmålet (beskyttelsesbehovet). Det er i prinsippet to ulike vurderinger, jf. bl.a. NOU 2004:20 «Ny utlendingslov» punkt. 6.2.4. Høyesterett har i Rt-2011-1481 oppsummert bevis- og risikokravene i asylsaker slik i avsnittene 44-46:

Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og - etter 2008-loven - også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Etter lagmannsrettens syn har det siterte først og fremst betydning ved vurderingen av den opprinnelige asylforklaringen. At asylforklaringen skal legges til grunn hvis den finnes «noenlunde sannsynlig», har dels sammenheng med at det i mange saker er vanskelig for asylsøker å dokumentere sin historie. Ved vurdering av en sur place-aktivitet, dvs. aktivitet etter ankomst til Norge, vil ikke samme hensyn gjøre seg gjeldende. Det fremgår av NOU 2004:20 side 394 at vanlige krav til sannsynlighetsovervekt som utgangspunkt vil gjelde ved sur place-tilfellene, noe lagmannsretten legger til grunn.

Ved risikovurderingen er det ikke tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep vil skje ved retur. Det må foreligge en reell grunn til å frykte forfølgelse. I NOU 2004:20 side 118-119 heter det om dette bl.a.:

I flyktningdefinisjonen i flyktningkonvensjonen artikkel 1A er risikokravet definert som et krav om at søkerens situasjon må være tilstrekkelig alvorlig til å gi grunnlag for velgrunnet frykt.

Med grunnlag i definisjonen kan det sluttes at risikokravet både har et subjektivt og et objektivt element. Søkeren må oppleve frykt i forhold til sin situasjon i hjemlandet, og frykten må ut fra en objektivisert bedømmelse kunne vurderes som velgrunnet.

I praksis vil det sentrale vurderingsspørsmål som oftest gjelde om det ut fra en objektivisert bedømmelse foreligger en tilstrekkelig fare for at den anførte risiko faktisk vil materialisere seg i overgrep ved retur. Samtidig som det er klart at det ikke er tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep kan inntreffe, må ikke kravet til risiko fastsettes strengere enn at søkere med en reell grunn til å frykte forfølgelse sikres rett til beskyttelse. Noe krav om sannsynlighetsovervekt - i betydningen mer enn 50 % risiko for at forfølgelse vil finne sted - kan derfor ikke komme på tale i denne sammenheng. Det er verken hensiktsmessig eller mulig å angi noe nærmere om hvilken grad av risiko som kreves for flyktningbeskyttelse. Risikoterskelen må fastsettes etter en konkret vurdering av den enkelte sak, hvor det blant annet vil være naturlig å legge vekt på alvoret ved den type overgrep risikoen relaterer seg til. For likevel å belyse avstanden mellom det sannsynlighetskrav man opererer med i bevissammenheng og i risikovurderingen, kan følgende eksempel trekkes frem: Dersom det er mulig å fastslå en 10 % risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningbeskyttelse.

Lagmannsretten legger dette til grunn for sin vurdering.

2. Den konkrete vurderingen

Staten har ikke anført at As konvertering ikke er reell, og lagmannsretten legger for sin vurdering til grunn at han er en sann kristen. Det er derfor bare risikospørsmålet som skal vurderes - dvs. om han har reell grunn til å frykte forfølgelse i lovens forstand ved retur til Iran.

Det er for lagmannsretten opplyst at det er gamle, lovlige kristne kirkesamfunn i Iran. Konvertering fra islam til kristendommen er imidlertid å regne som frafall fra islam - apostasi - som er forbudt, og som i prinsippet kan straffes med døden. Likevel skjer det i et visst omfang slik konvertering. I praksis reises i dag ikke tiltale for apostasi mot konvertitter, men de kan risikere straffeforfølgelse på ulike andre grunnlag.

De eksisterende kirkesamfunnene har ikke adgang til å ta inn konvertitter. I den utstrekning konvertitter utøver sin religion i fellesskap, skjer det i stor grad i såkalte hjemmekirker hvor forsamlingen møtes hjemme hos en privatperson. Det er usikkert hvor mange kristne konvertitter det er i Iran, men det er i ulike kilder anslått et sted mellom 10 000 og 100 000.

Ut fra bevisførselen - herunder forklaringene fra seniorrådgiver Jon Ole Martinsen fra NOAS og seniorrådgiver Are Hovdenakk fra Landinfo - legger lagmannsretten til grunn at det å være kristen konvertitt i Iran ikke i seg selv medfører reell fare for forfølgelse i utlendingslovens forstand. Det gjelder også for de som har konvertert til kristendommen i eksil og som returnerer til Iran. Både Martinsen og Hovdenakk ga uttrykk for at det er hvordan de kristne utøver sin religion i Iran som er avgjørende for hvilke risiko de utsettes for. Det å være kristen konvertitt i Iran gir således ikke i seg selv rett til asyl. Lagmannsretten oppfattet både Martinsen og Hovdenakk dit hen at det er et markert skille mellom den livsutfoldelse som aksepteres i det private og i det offentlige rom. Den som holder sin tro for seg selv og utøver den privat, risikerer ikke forfølgelse. Dette er også lagt til grunn i en lang rekke lagmannsrettsdommer fra de siste årene som partene har vist til i sine prosedyrer.

Det gjennomføres en del tvangsreturnering av iranske asylsøkere. Seniorrådgiver Rolf Tore Thomassen fra UNE opplyste i sin forklaring for lagmannsretten at 80 ble tvangsreturnert til Iran i 2014 og at ytterligere 83 reiste hjem frivilling. De som blir tvangsreturnert, må regne med å bli avhørt ved ankomst til Iran. Det er for lagmannsretten gitt opplysninger om enkelte tilfeller der kristne konvertitter har blitt fengslet ved retur. Det er da stort sett snakk om fengslinger av kortere varighet. Det har ikke for lagmannsretten fremkommet noe som tilsier at konvertitter generelt risikerer overgrep fra myndighetenes side som kan karakteriseres som forfølgelse i utlendingslovens forstand ved retur. Iranere som har drevet en synlig utadrettet og/eller misjonerende virksomhet i Norge, har imidlertid en større risiko for forfølgelse ved retur. Det er uomtvistet at personer knyttet til den iranske ambassade overvåker de iranske eksilmiljøene i Norge. Ut fra bevisførselen legger lagmannsretten likevel til grunn at det ikke er forhold som gjør A spesielt utsatt. A har ikke hatt noen utadrettet kristen virksomhet av betydning i Norge. Han er ikke på noen måte en religiøs lederskikkelse, og den misjonering han har opplyst å ha drevet, og eksponeringen bl.a. på facebook, er av så begrenset karakter at det fremstår usannsynlig at iranske myndigheter av den grunn vil reagere særskilt mot ham ved retur.

Etter lagmannsrettens syn, er det sentrale spørsmålet i risikovurderingen om det er sannsynlig at A, etter retur til Iran, vil utøve sin religion på en måte som vil medføre velbegrunnet frykt for forfølgelse. Det kan ikke kreves at A skal avstå fra å utøve sin religion etter retur til Iran. Hvordan han faktisk vil opptre er likevel et konkret bevisspørsmål. A har gitt uttrykk for at han vil fortsette som aktiv kristen, at misjonering er en del av det kristne budskapet og at han vil søke fellesskap med andre kristne i hjemmekirker.

Det er opplyst at det ikke uten videre er lett å komme i kontakt med hjemmekirker og bli tatt inn i slike fellesskap. Som følge av at det er forbudt virksomhet, beskytter også hjemmekirkesamfunnene seg ved å hemmeligholde sin virksomhet. A har ikke i dag kontakt med noen slike kirkesamfunn. Lagmannsretten finner det likevel mest sannsynlig at A vil søke felleskap med andre kristne, og at han på sikt også vil kunne bli medlem av en hjemmekirke. Ut fra den måten han har utøvet sin religion på i Norge, og slik han fremsto for lagmannsretten, finner lagmannsretten det mest sannsynlig at han ikke vil ta noen ledende posisjon i et hjemmekirkemiljø, og at han heller ikke vil drive noen aktiv utadrettet misjonerende virksomhet. Også i Norge har han hatt en forsiktig tilnærming til andre i religiøse spørsmål selv om han har fremstått som en åpen kristen. Som det fremgår av forarbeidene sitert foran, vil en krenkelse av religionsfriheten i form av begrensninger i adgangen til å drive misjonering i hjemlandet heller ikke uten videre gi rett til beskyttelse.

Spørsmålet er om han som kristen og «menig» medlem i en hjemmekirke har velbegrunnet frykt for forfølgelse. Forholdene for kristne i Iran har forverret seg siden 2009/2010. Etter det som er opplyst skjer det jevnlig inngrep fra myndighetenes side i form av arrestasjoner og aksjoner mot hjemmekirker - særlig i forbindelse med høytider. Slike aksjoner kan føre til at hele menigheter blir arrestert, men ut fra det som er opplyst slippes de aller fleste ut etter noen dager uten ytterligere straffeforfølgning. Det er opplyst at det kan bli krevd at de skriftlig avstår fra kristendommen for å slippe ut, og at de risikerer å ha en ikke avsluttet straffesak hengende over seg etter slike arrestasjoner. Det er imidlertid ikke noen opplysninger om videre forfølgelse av menige medlemmer etter at de er løslatt, eller at noen har blitt sittende i fengsel fordi de ikke har skrevet under på at de avstår fra kristendommen.

Av Landinfos temanotat «Iran: Kristne og konvertitter» fra juli 2011 fremgår bl.a.:

Ledere og medlemmer av kirkesamfunn som driver utadrettet virksomhet og medlemmer av hjemmekirker er spesielt utsatt i Iran. De aller fleste kristne og konvertitter som har blitt arrestert de siste årene har vært tilknyttet hjemmekirkemiljøer.

I sin forklaring for lagmannsretten opplyste Hovednakk at i følge Landinfos kilder er ca. 500 kristne arrestert i Iran siden 2010. I 2014 skal 69 kristne ha vært arrestert og holdt fengslet i minst 24 timer. Noen er dømt på ulike grunnlag og har fått lange fengselsstraffer fra 1-6 år. De fleste av disse har vært pastorer i hjemmekirker eller andre som har stått for organisering av slike, eller som har drevet en utadrettet misjonerende virksomhet, men det er også eksempler på personer er dømt uten at de tilsynelatende har hatt noen fremtredende eller synlig rolle i et hjemmekirkemiljø. Av Landinfos temanotat Iran: Kristne og konvertitter fra 2011 fremgår også mishandling i forbindelse med enkelte arrestasjoner, noe også Marthinsen har gitt opplysninger om i sin forklaring. Lagmannsretten legger til grunn at det er en risiko for å bli utsatt for brutale avhørsmetoder samt fysisk og psykisk mishandling i iranske fengsler, men det har ikke fremkommet noe som tilsier at menige medlemmer av hjemmekirker er særlig utsatt for slik behandling.

Selv om det er dårlige kår for kristne konvertitters frihet til å utøve sin religion i Iran, og det skjer overgrep fra myndighetenes side mot denne gruppen, er det likevel lagmannsrettens konklusjon ut fra de bevis som er ført, at det ikke er noen reell risiko for at A vil bli utsatt for forfølgelse i utlendingslovens forstand ved retur til Iran. Selv om det skjer at medlemmer av hjemmekirker blir arrestert, er sannsynligheten for at det vil skje relativt liten, og risikoen for at et menig medlem ved en arrestasjon blir utsatt for en behandling som kan sies å være en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, er lav. Etter en totalvurdering finner lagmannsretten risikoen for forfølgelse er så lav at det ikke kan anses å foreligge velbegrunnet frykt for forfølgelse i dette tilfellet. A har da ikke krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Den ankende part har gjort gjeldende at UNE har begått saksbehandlingsfeil. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på UNEs saksbehandling, ettersom domstolen har full prøvelsesrett. Slik lagmannsretten har vurdert de materielle spørsmålene om fare for forfølgelse, kan en eventuell saksbehandlingsfeil uansett ikke ha virket inn på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41.

Tilsvarende vil også en eventuell feil ved UNEs rettsanvendelse ikke få avgjørende betydning, i det lagmannsretten har kommet til at vedtaket etter sitt innhold er korrekt. Det skal likevel bemerkes at UNE i vedtaket 12. november 2013 på side tre, femte avsnitt, tar et riktig rettslig utgangspunkt for sin vurdering når det gis uttrykk for at «risikoen må være reell». De påberopte risikofaktorer er vurdert og det er ikke noe som tyder på at UNE ikke har vært oppmerksom på at forskjellige forhold kan øke den samlede risikoen ved retur («kumulering av risiko»).

Etter dette har lagmannsretten kommet til at UNEs vedtak er gyldig.

3. Sakskostnadene

Anken har ikke ført frem. Staten har vunnet saken fullt ut og har som utgangspunkt krav på å få dekket sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Lagmannsretten har ikke funnet at det foreligger tungtveiende grunner til å gjøre unntak fra kostnadsansvaret etter § 20-2 tredje ledd.

Advokat Lerkerød har fremlagt en kostnadsoppgave på 98 750 kroner som i sin helhet er salær inklusiv merverdiavgift. Lagmannsretten finner kostnadene nødvendige og legger kostnadsoppgaven til grunn, jf. tvisteloven § 20-5 første og tredje ledd.

Lagmannsretten ser ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens kostnadsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 98 750 - nittiåttetusensyvhundreogfemti - kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Siste endringer
  • Ny: LB-2014-206175 Asyl/beskyttelse. Konvertering som ikke førte til et beskyttelsesbehov. Iran. (01.07.2015)

    En iransk borger hadde først søkt om asyl på grunn av politisk aktivitet, men etter avslag søkte han på nytt på grunn av konvertering til kristendommen. Borgarting lagmannsrett mente at det ikke var tvil om at konverteringen var reell, men at søkeren ikke risikerte forfølgelse ved retur til Iran. Det ble blant annet lagt vekt på at han sannsynligvis ikke vil ta en ledende posisjon i et hjemmekirkemiljø eller drive aktiv utadrettet misjonerende virksomhet.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo