Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-31488
Dokumentdato : 22.09.2014

Utlendingsrett. Asyl. Homofili.

Saken gjaldt en homofil asylsøker fra Iran. Lagmannsretten kom til at søkeren ville skjule sin legning ved retur til Iran og at dette skyldtes tilpasning til sosiokulturelle normer i Iran, og ikke frykt for forfølgelse. Derfor forelå det ikke fare for forfølgelse fra iranske myndigheter etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det var heller ingen fare for forfølgelse fra søkerens far. Det forelå ingen forfølgelsesfare etter § 28 første ledd bokstav b. Videre var det ikke grunnlag for opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. Søkeren kunne få nødvendig helsehjelp i Iran.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 21. mai 2010 om avslag på asyl og opphold på humanitært grunnlag og senere beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket.

I Oslo tingretts dom 16. desember 2013 er det redegjort slik for sakens bakgrunn:

A er født 0.0.1979. Han er iransk statsborger som er oppvokst i byen Tabriz i Iran. Den 16. oktober 2008 kom han til Norge og søkte asyl 20. oktober samme år.

I forenklet rapport 20. oktober 2008 oppga han å være homofil og at han frykter forfølgelse fra myndighetene ved retur til Iran. Skjema for egenerklæring ble fylt ut 23. oktober 2008, og oversatt 31. oktober 2008. Han oppgir i egenerklæringen homofili og frykt for forfølgelse som asylgrunnlag.

I asylintervjuet 14. november 2008 oppga han samme grunnlag for asyl som ved registreringen og i egenerklæringen. Han oppga videre å være etnisk azerer fra Øst-Aserbajdsjan i Iran.

Utlendingsdirektoratet avslo hans asylsøknad og opphold på humanitært grunnlag ved vedtak av 7. april 2009.

Utlendingsnemnda - heretter UNE - kom i vedtak av 21. mai 2010 til at klagen ikke skulle tas til følge. UNE har i vedtaket ikke tatt stilling til om det er sannsynliggjort at A er homofil, men har i vurderingen om beskyttelsesbehov lagt til grunn hans opplysninger om at han er homofil. Saken ble i henhold til utlendingsloven 2008 § 78 tredje ledd første punktum behandlet og avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, da saken ble ansett å ikke by på vesentlige tvilsspørsmål. Etter endelig vedtak fra UNE ble A orientert om utreisefrist satt til 6. juli 2010.

UNEs vedtak ble begjært omgjort i brev av 26. januar 2012 fra Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS). Det anføres blant annet at hans far nå er gjort kjent med at han er homofil og at han derfor har skilt seg fra mor. Det er opplyst at det var hans mor som fortalte faren at sønnen er homofil. Årsaken til at han ikke opplyste om dette i september 2009 da hans mor fortalte ham om dette, var at han ikke trodde det hadde betydning for asylsaken hans.

Begjæringen om omgjøring ble ikke tatt til følge i beslutning av 27. februar 2012. I beslutningen heter det blant annet:

UNE har sett hen til de nye opplysninger som fremgår av anmodningen, vedrørende foreldrenes skilsmisse. UNE finner imidlertid ikke å kunne legge dette til grunn. Det vises til at klageren har opplyst at han ble kjent med dette i 2009, men at han ikke trodde det ville ha betydning for hans asylsak. Det vises i den forbindelse til at hans oppgitte asylgrunnlag hele tiden har vært begrunnet med risiko for forfølgelse på grunn av hans seksuelle legning. Det legges følgelig til grunn at klageren ville funnet det hensiktsmessig å opplyse norske myndigheter om dette på et tidligere tidspunkt i saksgangen enn over to år etter at han ble kjent med dette forhold.

Videre har UNE merket seg at klageren i anmodningen opplyser at årsaken til at han holdt sin legning skjult i hjemlandet, var frykten for sitt liv. Det bemerkes at UNE i ovennevnte vedtak ikke tok endelig stilling til hvorvidt klageren var homofil. Videre vises det til ovennevnte vurdering av tidspunktet for når klageren har valgt å fremlegge sentrale opplysninger vedrørende sitt asylgrunnlag. For øvrig foreligger det ingen øvrige opplysninger som tilsier en endring av vedtaket.

Ny begjæring om omgjøring ble fremsatt i brev fra NOAS av 27. mars 2012.

Begjæringen om omgjøring ble ikke tatt til følge i beslutning av 30. mars 2012.

NOAS fremsatte 30. mai 2012 ny begjæring om omgjøring av UNEs vedtak. I brevet vises det til ny rettspraksis, dokumentasjon på deltakelse i organisasjonen Skeiv Verden samt dokumentasjon på hans helsetilstand. Det fremgikk at han var avhengig av medisinsk behandling på grunn av blodsykdom og det ble anført at han vil få problemer med å oppsøke lege i hjemlandet fordi han er homofil.

Begjæringen om omgjøring ble ikke tatt til følge i beslutning av 9. mars 2013.

Den 24. april 2013 sendte advokatfirmaet Wiersholm varsel om søksmål og anmodning om omgjøring samt utsatt iverksetting til UNE.

Begjæringen om omgjøring ble ikke tatt til følge i beslutning av 8. mai 2013. I beslutningen heter det blant annet:

UNE har ikke tatt stilling til om det er sannsynliggjort om klageren er homofil, men har i vurderingen om beskyttelsesbehov lagt til grunn klagerens opplysninger om at han er homofil.

UNE viser til de vurderinger som fremgår av tidligere vedtak og beslutninger. Det presiseres i den sammenheng at UNE i opprinnelig vedtak viste til hvordan klageren levde som homofil før han forlot hjemlandet og etter at han hadde kommet til Norge, og at dette tilsa at han ikke ville leve på en måte ved retur til Iran som ville medføre risiko for forfølgelse. Ut i fra senere opplysninger gitt i saken gjennom to omgjøringsanmodninger fremgår det at klageren heller ikke senere i Norge har levd som homofil på en måte som tilsier at han kan risikere forfølgelse i hjemlandet. Tatt i betraktning at klageren heller ikke i Norge lever på en slik måte at han kan risikere forfølgelse i hjemlandet, tilsier dette at det er andre forhold enn risikoen for forfølgelse i Iran som er førende for hvordan han tidligere har levd i hjemlandet. Det vises i tillegg igjen til tidligere vedtak og beslutninger.

A reiste sak mot staten ved Utlendingsnemnda ved stevning av 31. mai 2013 med påstand om at vedtaket av 21. mai 2010 og senere beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket var ugyldige. Det ble også fremsatt begjæring om midlertidig forføyning med påstand om at iverksetting av retur ikke foretas før rettskraftig dom foreligger.

Oslo tingrett avsa 16. desember 2013 dom og kjennelse med slik slutning:

I hovedsaken:

Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

I begjæringen om midlertidig forføyning:

Begjæringen tas ikke til følge.

I begge saker:

A betaler 48 750 - førtiåttetusensyvhundreogfemti - kroner i sakskostnader til staten ved Utlendingsnemnda innen 2 uker fra dommens forkynnelse.

A har anket dommen og kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 28. - 29. august 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Under ankeforhandlingen ble anken i forføyningssaken frafalt, slik at lagmannsretten bare skal ta stilling til om Utlendingsnemndas vedtak og beslutninger er gyldige.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas vedtak av 21. mai 2010 og senere beslutninger av 27. februar 2012, 30. mars 2012, 9. mars 2013 og 8. mai 2013 om ikke å omgjøre vedtaket er ugyldige. Vedtaket og beslutningene bygger på feilaktige bevisvurderinger og rettsanvendelsesfeil. Feilene må hver for seg, og i hvert fall samlet lede til at vedtaket og beslutningene må settes til side som ugyldige.

A har krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det vises til at han er homofil, og dermed tilhører «en spesiell sosial gruppe».

A risikerer forfølgelse fordi han er homofil. A frykter både forfølgelse fra myndighetene og fra sin familie, jf. utlendingsloven § 29 tredje ledd bokstav a og c. Når det gjelder forfølgelse fra myndighetene, vises det til at homoseksuelle handlinger i Iran er belagt med dødsstraff. Straffesanksjoner mot homofili praktiseres. Homofile kan også risikere andre former for forfølgelse enn dødsstraff.

Når det gjelder frykten for forfølgelse fra familien, vises det til at As far har truet med å drepe ham, og at iranske myndigheter ikke gir tilstrekkelig beskyttelse mot overgrep og drap begått av familie/far, jf. utlendingsloven § 29 tredje ledd bokstav a.

Under enhver omstendighet kan både myndighetens og farens opptreden samlet sett utgjøre en forfølgelse i lovens forstand.

Frykten for forfølgelse er velbegrunnet. As forklaring må legges til grunn som troverdig. Det A har forklart om trusler fra sin far, formidlet via hans mor, må anses som naturlige utdypninger av det han tidligere har forklart. Staten har bevisbyrden for at det er trygt for A å returnere til Iran.

Gitt at As forklaring legges til grunn, er risikoen for forfølgelse ved en eventuell retur, reell. Utfra alvoret i de krenkelsene A står overfor ved en retur, er det tilstrekkelig at det foreligger en lav risiko for overgrep. I dette tilfellet er det imidlertid en særdeles høy risiko for at A utsettes for overgrep ved retur til Iran, og han må derfor gis en større tvilsfordel ved den samlede bevisvurderingen. Det er ingen tvil om at A er homofil og at han vil oppfattes som det av potensielle forfølgere. Det er videre ingen tvil om at homofile som er åpne om sin legning, risikerer forfølgelse i Iran. As forklaring om at han ønsker å leve åpent som homofil, må legges til grunn. Det vises til at han har vært åpen om sin legning i Norge, og at det uansett er kjent blant naboer og familie i Iran at han er homofil. Av den grunn vil han bli forfulgt.

For det tilfellet at lagmannsretten faller ned på at A kommer til å skjule sin legning ved eventuell retur til Iran, må det legges til grunn at dette i alle hovedsak skyldes frykt for forfølgelse og ikke en tilpasning til de sosiokulturelle normene som gjelder i Iran. Etter de retningslinjer Høyesterett har stilt opp i Rt-2012-494 er det derfor grunnlag for asyl i denne saken, i motsetning til hva Utlendingsnemnda har kommet til.

Dersom lagmannsretten kommer til at A har mulighet til å skjule sin legning, anføres det at han uansett løper en risiko for forfølgelse ved diskret livsførsel i Iran. Det vises til at homofile i Iran risikerer forfølgelse på grunn av kontakt med andre homofile på internett, deltakelse på private fester, langvarige kjæresteforhold mv.

Det er videre uriktig av Utlendingsnemnda å legge til grunn at A ikke har krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Dette asylgrunnlaget er først og fremst aktuelt dersom lagmannsretten ikke finner det tilstrekkelig bevist at A er homofil. Drapstruslene fra faren må likevel legges til grunn.

Ettersom A er å anse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b, er han også vernet mot retur etter utlendingsloven § 73.

Videre er Utlendingsnemndas vedtak ugyldig som følge av at nemnda har lagt feil faktum til grunn ved vurderingen av om vilkårene i utlendingsloven § 38 om opphold på humanitært grunnlag er oppfylt. As helsesituasjon er svært dårlig, ettersom han har en alvorlig blodsykdom og store problemer med tennene. A har hatt to blodpropper i Iran og det er stor medisinmangel i landet. Ettersom dette ikke er vektlagt av Utlendingsnemnda, er vedtaket også på dette punktet ugyldig.

Når det gjelder spørsmålet om sakskostnader for det tilfellet at A skulle tape saken, vises det til at saken er av stor velferdsmessig betydning for ham, og at han derfor bør fritas for sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 21. mai 2010 og senere beslutninger av 27. februar 2012, 30. mars 2012, 9. mars 2013 og 8. mai 2013 om ikke å omgjøre vedtaket er ugyldige.

 
2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å erstatte As sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.


Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingretten har korrekt lagt til grunn at Utlendingsnemndas vedtak ikke er ugyldig. A har ikke krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b.

Det må legges til grunn at A ikke vil være åpen om sin legning ved retur til Iran. Hans forklaring om sine tidligere kjæresteforhold kan ikke fullt ut legges til grunn. Det er heller ikke sannsynlig at As legning er kjent på den måten han forklarer seg om, ettersom dette er noe iranske familier for enhver pris ønsker å skjule.

Årsaken til at A fortsatt vil holde sin legning skjult er ikke at han frykter forfølgelse, men at han tilpasser seg de sosiokulturelle normene, jf. Rt-2012-494. Det foregår ikke systematisk forfølgelse av homofile i Iran, og muligheten for å leve ut sin seksuelle orientering innen for de sosiokulturelle rammene er nokså gode. Det vises i den forbindelse til at iranske myndigheter ikke er interessert i hva som skjer innenfor den private sfære.

Det foreligger heller ingen troverdig trussel fra As far. Dersom lagmannsretten likevel skulle komme til at det foreligger en aktuell trussel fra As far, er det statens oppfatning at A vil oppnå en tilstrekkelig beskyttelse fra myndighetene. Det vises til at æresdrap også er straffbart.

Ettersom det ikke foreligger fare for forfølgelse, er heller ikke vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b oppfylt.

Siden vilkårene for asyl ikke oppfylt, er A heller ikke vernet mot retur i medhold av utlendingsloven § 73.

Utlendingsnemnda har korrekt lagt til grunn at vilkårene i utlendingsloven § 38 er oppfylt. Helsemessige forhold kan som hovedregel ikke danne grunnlag for opphold i Norge. Iran har et godt utbygget helsevesen, og det er på det rene at både A og moren har fått hjertemedisinen Warfarin i Iran. Også hans mor behandles med samme medisin. Det foreligger ikke faktiske feil i Utlendingsnemndas vurdering av § 38 som leder til ugyldighet.

For det tilfellet at anken forkastes, er det ikke grunnlag for å frita A fra å erstatte statens kostnader med saken. Det vises til at forskjellen i styrkeforholdet mellom partene ikke i seg selv er tilstrekkelig for å frita A fra erstatningsansvar.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

 
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.


Lagmannsretten bemerker:

Saken reiser to hovedspørsmål - for det første om A har krav på asyl i Norge etter utlendingsloven § 28 fordi han angivelig har en velbegrunnet frykt for forfølgelse som homofil, og dernest om han har rett til opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38 på grunn av sin helsesituasjon.

Utlendingsnemnda kom i vedtak av 21. mai 2010 og senere beslutninger av 27. februar 2012, 30. mars 2012, 9. mars 2013 og 8. mai 2013 til at A ikke hadde krav på opphold i Norge. Det er gyldigheten av nemndas vedtak med senere beslutninger som skal prøves her. Prøvingen skal skje på grunnlag av det faktum som forelå på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81. Det er likevel i utgangspunktet anledning til å legge vekt på nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet. I dette tilfellet er partene enige om at det er tidspunktet for Utlendingsnemndas beslutning 8. mai 2013 som er avgjørende. Lagmannsretten slutter seg til denne rettsforståelsen, se Rt-2013-1424.

Lagmannsretten tar først for seg spørsmålet om gyldigheten av nemndas avslag på asyl. Når det gjelder spørsmålet om asyl, har domstolene full prøvingsrett, men skal være noe varsomme med å overprøve vurderinger som forutsetter særskilt landkunnskap, jf. Borgarting lagmannsretts dom av 10. oktober 2010 (LB-2010-64385).

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a lyder som følger:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967 [...]


Utlendingsnemnda har i sine vedtak ikke tatt stilling til om A er homofil, men har lagt dette til grunn. Staten har under ankeforhandlingen ikke bestridt at A er homofil, og lagmannsretten legger dette til grunn. Han oppfyller dermed vilkåret om å være del i en «spesiell sosial gruppe», jf. Rt-2012-494.

Spørsmålet er så om han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Hva dette nærmere innebærer er definert i utlendingsloven § 29. Etter hovedbestemmelsen i § 29 første ledd bokstav a må det dreie seg om handlinger som enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør en «alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel 15 nr. 2 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen». I bestemmelsens bokstav b er forfølgelsesbegrepet utvidet til å også omfatte handlinger «som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen beskrevet i bokstav a». I Rt-2012-494 uttaler Høyesterett følgende om hva som ligger i «forfølgelse»:

Termen «forfølgelse» innebærer at frykten må referere seg til alvorlige overgrep. Man blir ikke forfulgt selv om man som åpen homofil vil oppleve sosiale sanksjoner i form av misbilligelse, diskriminering og lignende - med mindre den kumulative effekten av slike sanksjoner blir så alvorlig at terskelen for forfølgelse er overtrådt. Dette er også norske myndigheters forståelse, jf. blant annet UNEs praksisnotat 25. mai 2011 punkt 3.1 og utlendingsloven 2008 § 29. Se også UNHCRs retningslinjer 21. november 2008 avsnitt 10 flg. Eksempler disse dokumentene gir på overgrep som anses som forfølgelse, omfatter blant annet drap eller dødsstraff, alvorlig fysisk eller seksuell vold, frihetsberøvelse av en viss varighet og tvangsmessig medisinsk behandling.

I samme dom behandler Høyesterett spørsmålet om hva som nærmere skal til for at homofili skal anses som asylgrunn. Høyesterett slår i dommens avsnitt 37 fast at det i asylvurderingen ikke kan forutsettes at søkeren ved retur skal skjule sin homofile legning for slik å unngå forfølgelse i form av drap, mishandling mv. i hjemlandet. Høyesterett reiser deretter, i avsnitt 38, spørsmålet om en søker med slike utsikter, som ut fra de faktiske opplysninger i saken må forventes å ville skjule sin seksuelle legning ved retur, har krav på beskyttelse. Om dette uttaler Høyesterett i dommens avsnitt 57:

Det skal altså ikke legges til grunn at asylsøkeren vil tilpasse seg hjemlandets sosiokulturelle normer når det gjelder seksuell orientering. Det må i stedet spørres om søkeren virkelig er homofil eller vil bli oppfattet som homofil av potensielle forfølgere i hjemlandet. Videre må det undersøkes om homofile som er åpne om sin seksuelle orientering i hjemlandet, er utsatt for forfølgelse i konvensjonens forstand. Dersom det er tilfellet, må det vurderes hva den enkelte søker ville gjøre hvis han eller hun ble returnert til hjemlandet. Hvis søkeren ville være åpen om sin seksuelle orientering, har han eller hun en velbegrunnet frykt for forfølgelse, selv om forfølgelse kunne vært unngått ved å holde den seksuelle orienteringen skjult. Dersom søkeren derimot ville skjult sin seksuelle orientering og på den måten unngå forfølgelse, må det undersøkes hva som er årsaken til dette. Hvis årsaken er at han eller hun selv mener det er riktig å holde den seksuelle legningen skjult, skal søknaden avslås. Det samme gjelder dersom årsaken er sosialt press - såfremt sanksjonene ikke er av en slik karakter eller omfang at de i seg selv utgjør forfølgelse. Er det derimot frykten for forfølgelse som er årsaken til at søkeren velger å skjule sin seksuelle identitet, må kravet om «velbegrunnet frykt for forfølgelse» anses oppfylt.

Lagmannsretten finner grunn til å bemerke at EU-domstolens dom 7. november 2013 langt på vei gir anvisning på de samme vurderingstemaene som ovenfor. EU-domstolens dom kan imidlertid ikke ses å tilsi et videre vern for asylsøkere enn det som følger av norsk rett, og blir derfor ikke nærmere kommentert her.

Før lagmannsretten går over til å vurdere As konkrete situasjon, skal det knyttes enkelte bemerkninger til hva lagmannsretten oppfatter er homofiles situasjon i Iran.

Ut fra Landinfos temanotat 7. desember 2012 «Iran: Homoseksualitet og homofile i den islamske republikken Iran» og forklaring fra landrådgiver Sidsel Wiborg, legger lagmannsretten til grunn at det ikke er straffbart å ha en homofil legning i Iran, men at homoseksuelle handlinger er straffbare, og at dommeren er pålagt å idømme dødsstraff dersom en person blir dømt for homoseksuelt samleie. Straffen for homoseksuelle handlinger som ikke involverer penetrering, men andre intime handlinger, er 100 piskeslag, mens straffen for kyssing «with lust» er 60 piskeslag. Homoseksuelle handlinger er kategorisert som «hudud»-forbrytelser, hvilket innebærer at det er Gud som er krenket og ikke samfunnet.

Beviskravene for å dømmes for homoseksuelle handlinger etter iransk rett er svært strenge. Homofilt samleie anses bevist hvis den tiltalte tilstår fire ganger foran en dommer ved fire ulike anledninger. Hvis det ikke foreligger tilståelser, kreves vitneforklaringer fra fire mannlige muslimske vitner som alle må ha sett de seksuelle handlingene (ved homoseksuelt samleie betyr det at de må ha sett selve penetreringen). Annen straff kan komme på tale ut fra vanlig bevisførsel, men da er ikke dødsstraff aktuelt.

Landinfo kjenner ikke til straffedommer hvor menn eller kvinner er blitt dømt til døden kun på grunnlag av homoseksuelle handlinger - det vil si frivillig seksuell omgang mellom voksne. Det er derimot dokumentert for lagmannsretten eksempler på straffesaker hvor homoseksuelle handlinger mellom menn har vært ett av flere tiltalepunkter, hvor vedkommende er straffet med døden. Leder av Iran Human Watch, Mahmood Amiry-Moghaddam, forklarte i retten at en dødsdom var avsagt i Iran i august i år, hvor vedkommende kun var dømt for homoseksuelle handlinger. Dette er imidlertid ikke dokumentert nærmere, og tidligere tilsvarende opplysninger om dødsdommer fra Iran har vist seg å også omfatte andre tiltalepunkter enn homoseksuelle handlinger. Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge opplysningen vekt. Og selv om den skulle medføre riktighet, er det langt fra å ha en homofil legning til å bli tiltalt og dømt for slike homoseksuelle handlinger - under vitners nærvær - som etter loven er belagt med dødsstraff.

Av Landinfos temanotat fremgår det videre at islamsk lovgivning og sosiokulturelle forhold gjør at iranske homofile verken kan snakke om eller leve ut sin legning slik man kan i en rekke vestlige land. På side 12-13 i rapporten fremgår følgende:

Det er svært vanskelig å leve i langvarige kjærlighetsforhold med en av samme kjønn, særlig hvis det innebærer å bo sammen, eller ikke samtidig være gift med en av motsatt kjønn. Det finnes ingen organisert homobevegelse med synlige ledere eller aktivister. Homofile kan ikke organisere seg, stille politiske krav eller på annen måte eksponere seg i det offentlige rom uten å utløse en personlig risiko, sosialt og strafferettslig. Det finnes ikke lovgivning som spesielt beskytter seksuelle minoriteter mot diskriminering eller hatkriminalitet.

Det fremkommer i den forbindelse av Utlendingsdirektoratets praksisnotat 1. januar 2010, sist endret 25. mars 2013, at på grunn av myndighetenes innstilling til homoseksualitet finnes det ingen former for rettsvern mot diskriminering eller trakassering av homofile. Det fremgår videre at foreldre som dreper sitt barn kan straffes, men at en far som dreper sitt barn ikke skal dømmes etter prinsippet om gjengjeldelse, men slipper unna med blodpenger. Samtidig er det - ut fra praksisnotatet og forklaringene fra Wiborg og Amiry Moghaddam - klart at æresdrap normalt er noe som rammer kvinner.

Av Landinfos praksisnotat fremgår det videre at det såkalte moralpolitiet og Basij - en islamsk frivillig paramilitær organisasjon - har blitt mer synlige og aggressive i det offentlige rom. Det fremgår at det blir slått hardere ned på det som oppfattes som upassende eller avvikende opptreden, brudd på islamske klesregler og alt som kan defineres som promotering av «vestlig» og «uønsket» kulturell adferd. Myndighetene driver utstrakt overvåkning og sensur av internett, sosiale medier, bloggvirksomhet og bruk av e-post og sms.

I praksisnotatet fra Utlendingsdirektoratet fremkommer det at dersom myndighetene mottar informasjon om at en person er homofil, legger direktoratet til grunn at dette kan utløse en reell risiko for forfølgelse.

Selv om situasjonen for homoseksuelle i Iran åpenbart er vanskelig, legger lagmannsretten ut fra bevisføringen til grunn at det er mulig å leve et liv som homofil i Iran uten å bli forfulgt i lovens forstand. På grunn av samfunnets fordømmelse av homofili, er det på det rene at fleste homofile lever diskret og tilbaketrukket. Samtidig finnes det møteplasser for homofile både i byer og på nettet. Det er ingen grunn til å tro at Iran har en mindre andel homofile enn andre land. Statistisk sett skal det være flere millioner homofile i Iran.

Omgang med samme kjønn er ikke i seg selv påfallende i det offentlige rom. Uten at det i seg selv anses å ha noe med seksuell legning å gjøre, er det akseptert at personer av samme kjønn kan leie hverandre offentlig. Det er heller ikke uvanlig at menn bor sammen, men de må da ha en plausibel forklaring utad om hvorfor de bor sammen - dette kan for eksempel begrunnes med økonomiske årsaker.

Spørsmålet blir så hvilken betydning ovennevnte har for As situasjon ved en eventuell retur til Iran. Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig, jf. Rt-2011-1481. I denne dommen uttales videre følgende (avsnitt 45 og 46):

Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

A har helt siden han kom til Norge forklart at han frykter forfølgelse fra iranske myndigheter. I korte trekk har han forklart å ha hatt flere homofile forhold og at han følte at folk i nabolaget hadde mistanker til ham, på grunn av hvordan de så på ham. Dette skal ha hatt sammenheng med at den ene kjæresten hadde et utseende som tydet på at han var homofil.

Utlendingsnemnda vurderer i sitt vedtak 21. mai 2010 - som også senere beslutninger om å ikke omgjøre vedtaket viser til - faren for forfølgelse slik:

[...] UNE finner det imidlertid ikke sannsynliggjort at han på grunn av homofil aktivitet risikerer forfølgelse fra iranske myndigheter ved retur til Iran. Det er sett hen til anførslene om mistanker fra naboenes side samt rykter. Klagerens forklaring omkring mistankene fremstår som vag og utelukkende bygget på antagelser. Ryktene er ikke nærmere konkretisert, og det fremstår derfor som uklart hva disse ryktene består i og hvilket omfang de har. Det vises i den forbindelse til at klageren har anført at foreldrene hans aldri har visst noe om dette, til tross for at klageren bodde sammen med dem. UNE finner det noe påfallende at det skal ha oppstått både mistanker og rykter blant naboene uten at foreldrene har fått vite noe, og mener denne delen av forklaringen fremstår med noe svak troverdighet. Uansett troverdighet, vil ikke mistanker og rykter i seg selv være tilstrekkelig for at myndighetene skal reise sak mot klageren på bakgrunn av homofile handlinger.

[...] Det forhold at homofile handlinger er straffbare i Iran og at homofile dermed kan risikere å bli utsatt for straff ved å leve ut sin legning, er etter UNEs mening alene ikke avgjørende for spørsmålet om klagerens rett til asyl. Det vises til at det etter iransk lov er homofile handlinger som er straffbare, ikke homofil legning som sådan. UNEs kjennskap til klagerens hjemland tilsier at iranske myndigheter ikke vil vise interesse så lenge uttrykk for den seksuelle legningen begrenses til den private sfære.

[...] Det bemerkes at klageren verken før han forlot Iran, eller etter ankomst til Norge, synes å ha levd ut sin legning på en måte som vil gjøre ham mer utsatt enn andre homofile i Iran. Det vises til at klageren utelukkende har hatt seksuell omgang innen den private sfære samt at han gjennom sin egen forklaring gir inntrykk av å ha et bevisst forhold til hva som er eller ikke er akseptabel opptreden i det offentlige rom. [...]

I beslutningen 9. mars 2013 skriver nemnda i tillegg:

UNE har sett hen til anførselen i anmodningen om at UNE ikke har vurdert årsakene til at klageren ikke vil være åpen om sin legning i Iran. UNE viser i den sammenheng til de vurderinger som fremgår av ovennevnte vedtak og beslutninger. Det understrekes at det i saken er sett hen til at klageren under tiden i Norge ikke fremstår på en slik måte som tilsier at han risikerer forfølgelse ved retur. Dette underbygger at det ikke er frykt for forfølgelse som har ledet til hvordan han uttrykker sin seksuelle legning. [...]

Lagmannsretten kan ikke se at Utlendingsnemnda her foretar en uriktig vurdering. I den forbindelse bemerkes følgende:

A har ytret ønske om å opptre åpent som homofil i Iran. Han forklarte i ankeforhandlingen at han ønsker å kunne bo sammen med en mann, vise seg offentlig som homofil, for eksempel ved å kunne leie en annen mann og å delta i demonstrasjoner. På tross av at dette for lagmannsretten fremstår som et reelt ønske, finner lagmannsretten det klart at A ikke åpent vil vise sin legning ved en eventuell retur til Iran. I den forbindelse har det betydning i hvilken grad A viste sin legning offentlig i den tiden han var i Iran. Også hans opptreden som homofil i Norge har betydning.

Ut fra bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det ut fra iransk kultur ikke er rom for å vise kjærtegn eller seksuelle tilnærmelser eller ytringer i det offentlige rom, verken for homofile eller heterofile. Dette har A heller ikke gjort i tiden før han dro til Norge i en alder av 28 år. Han forklarer å ha hatt to homofile kjæresteforhold i Iran. Det første forholdet varte fra første år på videregående skole og i tre til fire år. A forklarte at han og kjæresten B i denne perioden bare møttes hjemme hos B. Han forklarte at ingen visste om forholdet og at det var utenkelig å fortelle om det.

Det neste forholdet skal ha vart i seks til syv år fra ca. ett år etter opphøret av det første forholdet. A har om dette forholdet forklart at han og kjæresten møttes ca. tre ganger i uken i disse årene - hver gang hjemme hos As familie. Lagmannsretten er noe i tvil om eksistensen av dette forholdet, og viser til at A i tingretten ikke kunne huske navnet på den tidligere kjæresten. At A har vært stresset er etter lagmannsrettens syn ikke en troverdig forklaring på at han ikke husket navnet på en person han skal ha vært sammen med i så mange år. Ut fra hans forklaring møtte han kjæresten i familiens hjem, og det fremstår etter lagmannsrettens syn som påfallende at møtene skal ha funnet sted over så mange år og med en slik hyppighet uten at familien merket det. Dette gjelder selv om foreldrene var mye ute fra hjemmet. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta nærmere stilling til om A virkelig var i dette forholdet - under enhver omstendighet må det konstateres at As homofile praksis i Iran har vært diskret og tilbaketrukket.

Når det gjelder tiden i Norge, har A forklart at han har hatt et homofilt forhold i 2012 som varte i ca. 8-9 måneder og at han i tillegg har tilbragt en natt sammen med en annen mann. Det er også dokumentert at A har deltatt i en parade for homofile i 2012 i regi av organisasjonen Skeiv verden. I en erklæring fra Skeiv verden datert 23. mai 2012 fremgår det at A har vært aktiv i organisasjonen og deltatt på møter og tatt initiativ til samtaler. Hans rettslige forklaring for lagmannsretten tyder imidlertid på at han ikke har vært særlig aktiv - i alle fall ikke over en lengre periode. Han forklarte at han ble introdusert for organisasjonen av hans tidligere kjæreste C - nå C - og at han sluttet å gå dit etter at forholdet tok slutt. Heller ikke i tiden i Norge kan A sies å ha hatt noen omfattende eller utagerende praksis eller opptreden som homofil.

Når lagmannsretten sammenholder As livsførsel som homofil i Norge og Iran med hva som er alminnelig akseptert oppførsel i det offentlige rom i Iran, finner lagmannsretten det ikke sannsynlig at A vil være åpen om sin legning ved eventuell retur til Iran. Lagmannsretten finner her likevel grunn til å bemerke at noe av det A ønsker å gjøre - å bo sammen med en mann og å leie en mann - ikke uten videre forteller omverdenen noe om seksuell legning.

Ut fra det siterte fra Rt-2012-494 blir det sentrale spørsmålet hva som er årsaken til at A ikke vil være åpen om sin legning ved eventuell retur til Iran. Utlendingsnemnda har i sitt vedtak 21. mai 2010 lagt til grunn at det er mest sannsynlig at A vil opptre i tråd med de sosiokulturelle normene i hjemlandet fordi han ikke ønsker å foreta seg noe som ikke er sosialt akseptert. Lagmannsretten kan ikke se at det hefter noen feil ved denne vurderingen. Årsaken til at A ikke kan forventes å eksponere sin homofile legning i det offentlige rom i Iran, skyldes - så langt lagmannsretten kan se - det sosiale presset fra familie og øvrige omgivelser. Dette sosiale presset antas å være så sterkt at han ville ha opptrådt diskret selv om straffetrusselen og faren for fengselsstraff ikke hadde eksistert. Det vises i den forbindelse til at A har hatt en forholdsvis beskjeden homofil praksis i Norge selv om en slik trussel ikke eksisterer her til lands. En offentlig eksponering vil dessuten påføre familien skam, og ut fra de sosiokulturelle normene i Iran, fremstår det som usannsynlig at A vil utsette sin familie - og særlig sin mor, som han tilsynelatende har et godt forhold til - for en slik skam. Det tilføyes også at faren er opplyst å være strengt religiøs, hvilket trolig vil medvirke til at A ikke offentlig flagger sin legning.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det ikke foreligger noen velbegrunnet frykt for forfølgelse fra myndighetene ved retur til Iran.

A har knyttet en anførsel om rettsanvendelsesfeil til at Utlendingsnemnda ikke har vurdert årsaken til at A vil holde sin legning skjult ved eventuell retur til Iran. Lagmannsretten viser i den forbindelse til at spørsmålet eksplisitt adresseres i nemndas beslutning av 27. februar 2012 om å ikke omgjøre vedtaket av 21. mai 2010, se ovenfor. Det foreligger etter lagmannsrettens syn ingen rettsanvendelsesfeil på dette grunnlaget.

Spørsmålet blir så om A ved retur til Iran kan forvente forfølgelse fra sin far. Lagmannsretten har kommet til at heller ikke dette er tilfellet, og vil vise til følgende:

Etter utlendingsloven § 29 tredje ledd kan også ikke-statlige aktører være forfølger dersom staten eller andre med slik kontroll over staten som nevnt i § 29 tredje ledd bokstav b er ute av stand eller ikke villige til å treffe rimelige tiltak for å forhindre forfølgelsen.

Spørsmålet om A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse av sin far var ikke tema i Utlendingsnemndas vedtak 21. mai 2010. Opplysningene fremkom først i begjæring om omgjøring av 26. januar 2012 fra Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS). I omgjøringsbegjæringen ble det anført at As far i 2009 ble gjort kjent med at han er homofil. På denne bakgrunn skal faren ha skilt seg fra moren og fremsatt drapstrusler mot A via moren. I begjæringen fra NOAS opplyses det at årsaken til at A ikke opplyste om dette tidligere var fordi han ikke visste at det var viktig for hans sak, da han allerede hadde forklart at han fryktet for familiens og det iranske regimets reaksjoner på grunn av hans legning.

I Utlendingsnemndas beslutning 27. februar 2012 finner Utlendingsnemnda ikke å kunne legge dette til grunn, og tok dermed ikke omgjøringsbegjæringen til følge. Som nevnt innledningsvis, viser nemnda til at asylgrunnlaget hele tiden har vært begrunnet med risiko for forfølgelse på grunn av As seksuelle legning, og legger til grunn at han ville funnet det hensiktsmessig å opplyse norske myndigheter om dette på et tidligere tidspunkt i saksgangen enn over to år etter at han ble kjent med forholdet.

Lagmannsretten slutter seg til Utlendingsnemndas vurdering og kan ikke se at det hefter noen feil ved den. Lagmannsretten viser til at forklaringen om at faren skal ha skilt seg fra moren og fremsatt drapstrusler mot A som følge av at han skal ha fått vite at sønnen var homofil, fremstår som en betydelig utbygging av asylforklaringen i anledning Utlendingsnemndas avslag på hans asylsøknad. Frem til omgjøringsbegjæringen fra NOAS var det ikke påberopt forfølgelse fra faren som asylgrunn. Det var vist til en forventet misbilligelse fra familien, men dette er åpenbart noe annet enn forfølgelse. Lagmannsretten er enig med nemnda i at det er påtakelig at opplysningene blir fremsatt så sent. Dette er i seg selv egnet til å svekke troverdigheten av opplysningene. I en slik situasjon kan ikke de beskjedne krav til asylsøkerens sannsynliggjøring av faktum komme asylsøkeren til gode, se sitatet fra Rt-2011-1481 ovenfor. Et alminnelig krav om sannsynlighetsovervekt må være avgjørende for hva lagmannsretten skal legge til grunn vedrørende anførslene om at A vil bli forfulgt av faren.

Lagmannsretten viser også til at det fremstår noe påfallende at A skal ha opplyst til sin mor at han var homofil rett etter at han fikk avslag på sin asylsøknad fra Utlendingsdirektoratet 7. april 2009. På dette tidspunktet må det ha vært klart for ham at han risikerte å returneres til Iran. Det skal også bemerkes at A ikke ba sin mor om ikke å fortelle faren om at han var homofil, selv om de begge forklarte for lagmannsretten at de forventet en betydelig reaksjon fra farens side. At mor videreformidlet opplysningene til far, vel vitende om hvilke reaksjoner far ville ha, er det også grunn til å stille spørsmål ved.

A har også forklart at faren skal ha fortalt nabolaget om hans legning, og at han frykter for farens forbindelser til den paramilitære gruppen Basij. Nøyaktig hvilken tilknytning faren har til denne gruppen har ikke vært gjenstand for bevisførsel, og lagmannsretten kan ikke se at en løst fundert antakelse om reaksjoner fra Basij er tilstrekkelig til å utgjøre en velbegrunnet frykt for forfølgelse.

Det bemerkes i den forbindelse at det ut fra landrådgiver Wiborgs forklaring, generelt er lite trolig at en familie i Iran som får vite om sin sønns homofile legning vil formidle dette til noen andre. Wiborg forklarte i lagmannsretten at en familie som finner ut at en sønn er homofil minst av alt vil fortelle det til naboene. Dette har årsak i at det kulturelt er belagt med stor skam å ha et barn som er homofilt, og at dette er noe man vil ha et sterkt ønske om å skjule. Alt i alt finner lagmannsretten ikke å kunne legge til grunn at det foreligger en trussel fra faren - eventuelt i samspill med Basij - slik A har forklart seg om.

Lagmannsretten finner heller ikke å kunne legge til grunn at As legning er så allment kjent - for eksempel i hans nabolag i Tabriz - at det i seg selv skulle utgjøre noen risiko ved retur, slik han synes å anføre. Om enkelte naboer kan ha fattet mistanke, er ikke det nok til å statuere en risiko for forfølgelse. At myndighetene skal ha fått kjennskap til As legning er det heller ikke holdepunkter for. Og om så var tilfellet, er det i seg selv neppe tilstrekkelig til at han vil møte reaksjoner.

Lagmannsretten nevner også at det i vurderingen av hvor reell en eventuell risiko for forfølgelse er, må tas i betraktning om asylsøkeren kan unngå eller minimere risikoen for forfølgelse ved å flytte til en annen del av sin hjemby eller det aktuelle landet. Hva gjelder denne saken, viser lagmannsretten til at Tabriz er en av Irans største byer, og at det i alle fall i flere store byer i Iran - herunder Teheran - er noe mindre komplisert å være homofil enn andre steder i landet.

Etter dette kan ikke lagmannsretten se at det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse - verken fra iranske myndigheter, As far eller andre.

Når det gjelder anførselen om at A har krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, kan ikke lagmannsretten se at A ved retur til hjemlandet står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff - uavhengig av hans homofile legning. Det vises til vurderingen ovenfor av vilkårene i bokstav a om at det ikke anses å foreligge noen velbegrunnet frykt for forfølgelse. Lagmannsretten kan derfor ikke se at det hefter noen feil ved Utlendingsnemndas vedtak 21. mai 2010 på dette punktet.

Ettersom det ikke foreligger asylgrunn etter utlendingsloven § 28, er ikke § 73 til hinder for å returnere A til Iran.

Lagmannsretten går så over til å vurdere om det hefter feil ved Utlendingsnemndas vurdering av at A heller ikke har rett til opphold på humanitært grunnlag.

Etter utlendingsloven § 38 kan oppholdstillatelse gis når sterke menneskelige hensyn taler for det eller utlendingen har særlig tilknytning til riket. For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn, skal det foretas en totalvurdering. I denne saken er det fra As side anført at det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør at A har behov for opphold i riket og at det foreligger sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen som gir grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse, jf. § 38 annet ledd bokstav b og c. Det gjøres gjeldende at Utlendingsnemnda har lagt feil faktum til grunn og ikke vektlagt sentrale hensyn.

Når det gjelder vurderingen av om A har rett til opphold på et slikt grunnlag skriver tingretten (dommens side 11-12):

Utlendingsnemnda starter drøftelsen av opphold på humanitært grunnlag med å gjøre rede for innholdet i utlendingsloven § 38. Det tas utgangspunkt i lovens ordlyd og fremheves at avgjørelsen vil bero på en totalvurdering. Det pekes blant annet på om det foreligger sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen som gir grunnlag for tillatelse. Utlendingsnemnda peker også på at det skal foretas en vurdering av As individuelle situasjon. Videre er det vist til at helsemessige forhold som hovedregel ikke kan danne grunnlag for opphold i Norge. Det er videre konkludert med at hans helsesituasjon ikke er av en slik alvorlig karakter at dette i seg selv kan danne grunnlag for tillatelse, og videre at A heller ikke har en slik tilknytning til Norge som tilsier at tillatelse bør innvilges etter utlendingsloven § 38.

På bakgrunn av de nevnte forhold har Utlendingsnemnda konkludert med at det ikke foreligger slike sterke menneskelige hensyn eller slik særlig tilknytning til riket som kan gi grunnlag for å innvilge søknaden om oppholdstillatelse.

Retten finner det ikke tvilsomt at Utlendingsnemnda har lagt en riktig forståelse av utlendingsloven § 38 til grunn for sin vurdering av om det skal gis oppholdstillatelse. I vedtaket og i beslutningen av 8. mai 2013 er helseproblemene hans vektlagt og forsvarlig vurdert og avveid mot motstående hensyn. Det er også konkludert med at han vil få adekvat behandling i hjemlandet. Også hans tilknytning til Norge er vektlagt og forsvarlig vurdert og avveid mot motstående hensyn. Det hefter således ikke feil ved lovtolkingen eller skjønnet som kan lede til ugyldighet. Avveiningen av de kryssende hensyn kan ikke domstolene prøve.

Lagmannsretten slutter seg til denne vurderingen, som i det vesentlige også er dekkende for lagmannsrettens syn. Lagmannsretten vil i tillegg tilføye at A i Iran ble medisinert med Warfarin, som i Norge markedsføres under navnet Marevan. Han tok også med seg et depot av denne medisinen da han dro til Norge. Under ankeforhandlingen forklarte dessuten hans mor, som lider av samme sykdom, at hun medisineres med Warfarin. Riktignok har bevisførselen pekt på at det til tider er mangel på enkelte legemidler i Iran, men lagmannsretten har ikke holdepunkter for at det er tilfellet med den medisinen A bruker.

Det skal også tilføyes at As problematiske tannhelse fremstår som et nytt faktum for lagmannsretten. Dette er forhold som antakelig har vedvart en stund, men tannhelsen har ikke vært gjenstand for behandling hos utlendingsmyndighetene. Lagmannsretten finner derfor grunn til å være tilbakeholden med å ta i betraktning tannhelsen ved vurderingen av vedtakenes gyldighet. Uansett er det grunn til å påpeke at tannbehandling ikke uten videre dekkes av det offentlige i Norge, og lagmannsretten har ikke holdepunkter for at A ikke vil kunne få adekvat behandling for tannproblemene i Iran.

Lagmannsretten kan dermed ikke se at det foreligger slike sterke menneskelige hensyn som skulle tilsi at A gis opphold på humanitært grunnlag.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at Utlendingsnemndas vedtak og beslutninger om å ikke omgjøre det opprinnelige vedtaket ikke på noen punkter anses som ugyldige. Anken i hovedsaken skal dermed forkastes.

Ankende part har frafalt anken over tingrettens kjennelse om å ikke ta begjæringen om midlertidig forføyning til følge. Det er ikke nedlagt særskilt påstand om heving, men lagmannsretten forstår frafallet dithen at det ligger i dette at anken i forføyningssaken begjæres hevet. Det avsies derfor kjennelse for at saken på dette punktet heves.

Staten har krevd dekket sine sakskostnader, og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 krav på dette. Selv om saken for A har stor velferdsmessig betydning og det kan sies å være en ulikhet i styrkeforholdet mellom partene, kan lagmannsretten ikke se at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner for å frita A fra å erstatte statens kostnader med saken. Statens har krevd dekket 61 875 kroner for lagmannsretten. Lagmannsretten har ikke bemerkninger til det avkrevde beløpet, og tilkjenner dette, jf. tvisteloven § 20-5.

Avgjørelsen er enstemmig.

Slutning

I hovedsaken:

Anken forkastes.

I forføyningssaken:

Ankesaken heves.

I begge saker:

A betaler 61.875 - sekstientusenåttehundreogsyttifem - kroner i sakskostnader til staten ved Utlendingsnemnda innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-31488 Beskyttelse/asyl. Homofil mann fra Iran. (17.10.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om gyldigheten av Utlendingsnemndas avslag på asyl for iransk borger som oppga homofili som asylgrunn. Lagmannsretten kom til at søkeren ville skjule sin legning ved retur til Iran og at dette skyldtes tilpasning til sosiokulturelle normer i Iran, og ikke frykt for forfølgelse. Derfor forelå ikke fare for forfølgelse fra iranske myndigheter etter utlendingsloven § 28.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo