Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-32202
Dokumentdato : 03.02.2015

Tilbakekall av statsborgerskap. Omgåelsesekteskap/pro forma. Statsborgerloven § 26

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemdas (UNEs) vedtak om tilbakekall av norsk statsborgerskap og senere avslag på begjæring om omgjøring av vedtaket. (Sammendrag ved Lovdata.)

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemdas (UNEs) vedtak om tilbakekall av norsk statsborgerskap for A og senere avslag på begjæring om omgjøring av vedtaket.

Det sentrale spørsmål saken reiser, er om det hovedsaklige formål med den ankende parts ekteskapsinngåelse i juli 2002 var å etablere grunnlag for opphold i Norge.

A var tidligere gift med B. Dette ekteskap ble inngått i 1994 og avsluttet med skilsmisse i mai 2002. Partene fikk i ekteskapet en sønn; C, født 0.0.1998.

A kom i kontakt med D, som er norsk statsborger, men opprinnelig fra Hong Kong, via en arbeidskollega av D. Arbeidskollegaen var, eller ble senere, gift med As søster, som også er bosatt i Norge.

Kontakten mellom A og D foregikk i begynnelsen via internett/telefon, og opplyses å ha blitt etablert noen tid før A skilte seg fra B. De skal også ha utvekslet bilder. Både A og D forklarte i lagmannsretten at de møttes første gang i februar 2002, da D var på en reise i Kina. De var sammen ca. en uke på dette tidspunkt. A har beskrevet forholdet som et vennskapsforhold til å begynne med, men at de etter hvert utviklet gode følelser for hverandre.

A og D giftet seg 30. juli 2002, kun to måneder etter skilsmissen fra B.

A fremmet førstegangssøknad om oppholdstillatelse/arbeidstillatelse 14. august 2002. Hun flyttet samtidig inn i Ds leilighet i [adresse] i Oslo. Sønnen, C, ble igjen i Kina, hvor han bodde sammen med sin mormor.

A fikk innvilget arbeidstillatelse i familiegjenforening ved vedtak fra Oslo politidistrikt 1. oktober 2002. Det fremgår av vedtaket at det kun er gyldig dersom ekteskapet består og ektefellene bor sammen. Tillatelsen ble senere fornyet på samme vilkår to ganger, før A ble innvilget permanent bosettingstillatelse 18. november 2005.

Omtrent samtidig søkte A om familiegjenforening med sønnen. Søknaden ble innvilget, og sønnen kom til Norge, sammen med sin mormor, i juli 2006. Sønnen og mormoren flyttet inn hos A og D i [adresse] i Oslo. Mormoren ble i Norge i ca. 4 måneder, før hun reise tilbake til Kina.

A søkte om norsk statsborgerskap 8. april 2006. Søknaden ble innvilget 11. desember 2006.

I januar 2007 flyttet A og hennes sønn fra D og inn til As søster i [adresse], Oslo. Det er opplyst at det ble inngått en leieavtale med søsteren 20. januar 2007.

A og D fikk innvilget separasjonsbevilling 23. mars 2007 og ble skilt 26. mai 2008.

A giftet seg noen måneder senere, den 10. november 2008, med sin tidligere ektefelle; B. Det ble samtidig søkt om familiegjenforening med B. Det ble i denne forbindelse foretatt et intervju av B på generalkonsulatet i Shanghai 17. november 2008. Videre ble det gjennomført et intervju med A ved Oslo politidistrikt 28. mai 2009.

Utlendingsdirektoratet (UDI) utstedte varsel om tilbakekall av As statsborgerskap 27. september 2010.

UDI traff vedtak om tilbakekall av statsborgerskapet 23. mai 2011. Vedtaket ble påklaget 8. juni 2011 av advokat Atle Berntsen på vegne av A.

Utlendingsnemda stadfestet tilbakekallet av statsborgerskapet 28. januar 2013.

Advokat Heidi Bache-Wiig fremmet 13. februar 2013 anmodning om omgjøring av vedtaket på vegne av A. UNE besluttet å ikke ta anmodningen til følge ved sitt vedtak av 20. mars 2013.

A, representert ved advokat Kumrije Rusiti, tok ut stevning 22. mai 2013. I stevningen ble det nedlagt påstand om at vedtaket fra UNE om tilbakekall av As statsborgerskap og avslaget på omgjøringsbegjæringen er ugyldig.

Staten ved UNE, representert ved advokat Halldis Winje, innga tilsvar 26. august 2013 hvor det ble nedlagt påstand om at Staten ved UNE frifinnes.

Oslo tingrett avsa 9. desember 2013 dom med slik domsslutning:

I hovedsøksmålet:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.


I sak om midlertidig avgjørelse:

2. Begjæringen tas ikke til følge.


For begge saker:

3. I saksomkostninger betaler A 62 500 - sekstitotusenfemhundre - kroner til Staten ved Utlendingsnemnda innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.


A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 20. og 21. januar 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Ekteskapet mellom A og D var et reelt ekteskap, og vedtaket til UNE bygger på uriktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Vedtaket er derved ugyldig.

Vedtaket er meget inngripende mot A, da det gjelder en rettighet hun har hatt siden 2006. Hun har bodd her i hele denne perioden og også jobbet frem til tilbakekallet kom. Hennes sønn bor i Norge og er nå innvilget norsk statsborgerskap. A selv er for tiden statsløs fordi hun mistet sitt kinesiske statsborgerskap da hun fikk norsk statsborgerskap.

For at vedtaket skal kunne stadfestes må retten finne at A forsettlig har gitt uriktige eller mangelfulle opplysninger av vesentlig betydning for vedtaket, jf. statsborgerloven § 26 annet ledd i.f.

Ved vurderingen av om ekteskapet var reelt skal det først og fremst ses hen til objektive vurderingsmomenter. Det vanlige krav om sannsynlighetsovervekt gjelder, men det må foreligge bevis som med vekt tilsier at realiteten er en annen enn det dokumentene viser og ektefellene hevder, jf. Rt-2006-1657. Det gjelder en bevispresumsjon som innebærer at dersom begge parter hevder at ekteskapet er reelt, skal oppholdstillatelse som regel gis.

Det er staten ved UNE som har tvilsrisikoen dersom det ikke kan konstateres overvekt i noen retning, jf. Rt-2013-937.

Vurderingen skal foretas ut fra situasjonen på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen, jf. Rt-2013-937. Partenes samliv etter ekteskapsinngåelsen er relevant i den grad det kan kaste lys over formålet med ekteskapet.

Retten har full prøvingsrett i forhold til det spørsmål saken gjelder.

Vedtaket til UNE bygger på en del løst funderte indisier, som hver for seg har plausible forklaringer. Faktumgrunnlaget er mangelfullt da det ikke har vært gjennomført intervjuer av verken A eller D. UNE har kun bygget på det som er fremkommet i søknadene om familiegjenforening for As sønn og tidligere/nåværende ektefelle B.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemdas vedtak av 28. januar 2013, samt senere avslag på omgjøringsbegjæring er ugyldige.

2. Ankende part tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

 

Ankemotparten, Staten ved UNE, har i hovedtrekk anført:

Vedtaket til UNE og senere avslag på omgjøringsbegjæring er gyldig, da de verken bygger på feil faktum eller uriktig lovanvendelse. Det avgjørende spørsmål er om A ville ha inngått ekteskapet med D dersom utsiktene til oppholdstillatelse i Norge ikke hadde vært til stede. Det er en overvekt av sannsynlighet for at As hovedsaklige formål med ekteskapsinngåelsen med D var å skaffe seg oppholdstillatelse i Norge.

Det er situasjonen på tidspunktet for ekteskapets inngåelse som er avgjørende. Etterfølgende bevis er av interesse hvis det kan kaste lys over det som skjedde i 2002.

Det skal foretas en samlet vurdering av bevisene i saken, jf. LB-2012-205643, dog slik at de objektive bevis skal vektlegges, jf. Rt-2013-937, avsnitt 42 og Rt-1995-821. Tidslinjen i saken samt A og Ds begrensede kunnskap om hverandre før ekteskapsinngåelsen, er vesentlig i saken. Det må også vektlegges at As søster har en parallell historie når det gjelder søknad om oppholdstillatelse og statsborgerskap.

De subjektive bevis har mindre vekt både fordi forklaringer kan være tilpasset til hverandre, men også fordi det i den konkrete sak foreligger divergens/troverdighetsbrist i forhold til flere sentrale punkter. A og D har gitt en lite troverdig historie når det gjelder betydningen av at A hadde en sønn på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen. Søknadsskjemaene om opphold i Norge er mangelfullt utfylt. Det er divergens når det gjelder forklaringene om husleie og avdrag samt om eierskapet til leiligheten i [adresse]. Det er også divergens i forklaringene for tingrett og lagmannsrett bl.a. når det gjelder As deltakelse i svigerfarens begravelse.

Det er tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt for å konstatere at det foreligger et omgåelsesekteskap, jf. Rt-2013-937, avsnitt 36. Staten ved UNE vil ha tvilsrisikoen dersom retten er i absolutt tvil.

Retten har full prøvingsrett i saken.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Staten ved UNE tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

 

Lagmannsretten har kommet til

samme resultat som tingretten, og kan slutte seg til det rettslige utgangspunkt som tingretten tar på side 5 og 6 i dommen:

A oppnådde statsborgerskap etter søknad, jf. statsborgerloven § 7. Ettersom hun var gift med en norsk statsborger fikk § 12 anvendelse, slik at kravet til oppholdstid i Norge ble lempet. Rettslig grunnlag for tilbakekall av statsborgerskap følger av § 26. I denne saken er det bestemmelsens annet ledd som er relevant. Denne lyder slik:

«Et vedtak om statsborgerskap kan tilbakekalles der omgjøringsadgang følger av forvaltningsloven § 35 eller alminnelige forvaltningsrettslige regler. Tilbakekall av statsborgerskap som er bygget på uriktige eller ufullstendige opplysninger, kan likevel bare foretas hvis søkeren mot bedre vitende har gitt de uriktige opplysningene eller har fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket.»

Det følger av forvaltningsloven § 35 bokstav c at et vedtak kan omgjøres, uten at det er påklaget, dersom det må anses ugyldig. Sammenholdt med statsborgerloven § 26 annet ledd, er spørsmålet om UDI sitt vedtak om innvilgelse av statsborgerskap er ugyldig, og om A i den forbindelse «mot bedre vitende» ga «uriktige opplysninger» om forhold av vesentlig betydning for dette vedtaket.

Partene er enige om at dersom ekteskapet mellom A og D var et omgåelsesekteskap, må A anses for å ha gitt uriktige opplysninger, som gir utlendingsmyndighetene rett til tilbakekall etter statsborgerloven § 26 annet ledd. Retten tiltrer dette synspunktet.

Av Rt-2013-937 (avsnitt 40) følger at det er As hovedsakelige formål med ekteskapet på vigselstidspunktet som er avgjørende. Spørsmålet er dermed om utsikten til å skaffe seg blant annet oppholdstillatelse, og senere statsborgerskap, fremstår som As hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen sommeren 2002. I Rt-2006-1657 er problemstillingen presentert på en annen måte, nemlig om vedkommende på det nevnte tidspunktet ville ha inngått ekteskapet dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede. Imidlertid kan også senere inntrådte forhold få betydning, i den grad de er egnet til å kaste lys over situasjonen da ekteskapet ble inngått.

Bevisbyrden påligger staten, jf. blant annet NOU 2004:20. Det følger av den nevnte utredningen på side 229 at i tilfeller der det er spørsmål om tilbakekall av en gitt tillatelse - herunder statsborgerskap - er det «myndighetene som må sannsynliggjøre at ekteskapet er proforma». Uttalelsen er fulgt opp i Rt-2006-1657.

Når det gjelder beviskravet, heter det i sistnevnte dom (avsnitt 36):

«Jeg er etter dette kommet til at det ikke kan kreves noen klar overvekt av sannsynlighet for at et ekteskap ikke er reelt. Noe annet er at 'det ligger i forholdets natur at saken bevismessig er slik at oppholdstillatelse som regel må gis hvis begge parter i et ekteskap hevder at det er reelt', jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61. Dette er situasjonen i vår sak. For at retten skal komme til et annet resultat, må det følgelig være bevis som med vekt taler for at realiteten er en annen enn det papirene viser og ektefellene hevder. I tillegg vil staten ha tvilsrisikoen dersom det unntaksvis ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning.»

Retten utleder av dette at det ikke gjelder noe skjerpet beviskrav i forhold til det som er vanlig i sivile saker, altså krav om sannsynlighetsovervekt. Likevel følger det av bevisbyrden at staten vil ha tvilsrisikoen dersom sannsynlighetsovervekt ikke kan konstateres.

I saker der ugyldighetsgrunnen er anført å være at vedtaket er bygget på feil faktum, slik som her, har domstolene full prøvingsrett.

Også for lagmannsretten er partene enige om at myndighetene har rett til å tilbakekalle statsborgerskapet dersom ekteskapet var et omgåelsesekteskap.

Lagmannsretten bemerker at det ikke er avgjørende om partene hadde til hensikt å bo sammen da de giftet seg. Det avgjørende er hva som var As hovedsaklige motivasjon for å inngå ekteskapet. I så måte er det riktig å stille spørsmålet om A ville ha inngått ekteskapet dersom utsikten til oppholdstillatelse i Norge ikke hadde vært til stede. Ved vurderingen av dette spørsmål skal retten legge til grunn det mest sannsynlige faktum.

Lagmannsretten vil for øvrig bemerke at årsakene til at ekteskap inngås kan være forskjellige, jf. Høyesteretts merknad i Rt-2006-1657 avsnitt 44. I og med at ekteskap både etter utlendingsloven av 1988 § 9 med tilhørende forskrift og utlendingsloven av 2008 § 40 gir rett til opphold i Norge, er det nødvendig å reagere mot ekteskap som inngås med hovedformål å få opphold i Norge. Utlendingsloven av 1988 hadde ingen uttrykkelig regel om omgåelsesekteskap. Det forelå likevel klar sedvanerett for at det som nå benevnes omgåelsesekteskap, ikke dannet grunnlag for opphold i riket, og heller ikke for tildeling av statsborgerskap, jf. NOU 1983:47 s. 62 og Ot.prp.nr.46 (1986-1987) s. 61. I utlendingsloven av 2008 § 40 fjerde ledd er det inntatt en bestemmelse om at

Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.

Lagmannsretten går etter dette over til den konkrete bevisvurdering.

Både UNE og tingretten har tatt utgangspunkt i tidslinjen i saken. Lagmannsretten er enig i at tidslinjen med vekt trekker i retning av at ekteskapet var et omgåelsesekteskap, hvor As plan har vært å skaffe opphold i Norge for seg selv og sin nærmeste familie.

Lagmannsretten vektlegger særlig hendelsene i 2002. A ble skilt fra B i mai 2002 og giftet seg på nytt med D ca. to måneder senere. Ifølge forklaringene for lagmannsretten, som var samstemte fra A og D, hadde de på dette tidspunkt kun vært sammen i en uke i februar 2002, i forbindelse med at D besøkte Kina. I tillegg hadde de kommunisert via internett og telefon. Omfanget av denne kontakt er ikke belyst. D fridde noe senere per telefon, hvoretter paret giftet seg 30. juli 2002. Det ble holdt en enkel markering, hvor As nærmeste familie deltok. As mor opplyste at hun hilste på D for første gang ved denne anledning.

A har forklart at det var en stor psykisk belastning å være alene etter skilsmissen fra B. Hun var derfor på utkikk etter en mann. I D fant hun en mann som respekterte henne og var tålmodig. Han gamblet ikke, hvilket hadde vært et problem i ekteskapet med B. Hun trakk videre frem at de hadde felles kultur, bakgrunn for øvrig og språk.

D fremhevet i sin vitneforklaring for retten at A var en rolig person som det var behagelig å snakke med. Hun hadde videre en god bakgrunn, idet A i mange år hadde vært regnskapsfører ved en lokal skole.

Begge forklarte at de ikke hadde planlagt noe særskilt i forhold til As sønn.

Retten konstaterer at ovennevnte, uavhengig av hvilken kultur man kommer fra, fremstår som et meget spinkelt grunnlag for å inngå ekteskap. Særskilt gjelder dette når partene opplyste ikke å ha samtalt om, og planlagt nærmere, hva som skulle skje med As sønn i fremtiden. Ekteskapsinngåelsen hadde den konsekvens at A måtte etterlate sin sønn i Kina. Retten viser i denne forbindelse til at A har forklart det senere brudd med D, som retten behandler nedenfor, med at barnas oppvekstvilkår er av særlig stor betydning i kinesisk kultur. Dette harmonerer dårlig med at sønnen først ble etterlatt i Kina i forbindelse med en ekteskapsinngåelse hvor partene, utover kontakt på internett og telefon, kun hadde møtt hverandre i en uke før ekteskapet ble inngått. Etter rettens oppfatning peker dette med styrke mot at hovedformålet med ekteskapsinngåelsen var å etablere grunnlag for oppholdstillatelse i Norge.

Det er uklart for lagmannsretten om forklaringen om møtet i februar 2002 var annerledes i tingretten enn for lagmannsretten. Det vises til at det av anførslene til staten slik de er referert i tingrettsdommen, fremgår at partene ikke hadde møtt hverandre før ekteskapet ble inngått sommeren 2002. Møtet i februar er videre ikke omtalt i tingrettens premisser og heller ikke i vedtakene fra UDI og UNE. Møtet er imidlertid omtalt i et brev advokat Atle Berntsen skrev til UDI 28. mars 2011 side 2. Lagmannsretten legger til grunn for sin vurdering at møtet i februar 2002 fant sted.

A flyttet til Norge rett etter ekteskapets inngåelse. Hun opplyser at hun flyttet inn i [adresse] hos D, og at han forsørget henne den første tiden mens hun forsøkte å lære seg norsk. Hun beskriver den første perioden i Norge som lykkelig. Særskilt ble fremhevet at forholdet mellom henne og D var godt. A forklarte at hun visste at D arbeidet i en restaurant, men at hun ikke kjente navnet på restauranten. På fritiden var de en del ute og spiste på ulike asiatiske restauranter.

Både A og D forklarer at de hadde liten kontakt med Ds øvrige familie i denne perioden. A skal ha truffet svigermoren i forbindelse med en høytidsdag trolig i 2003, men svigermoren skal ikke ha likt at hun var fra fastlands-Kina og hadde en sønn fra før. Kontakten ble derfor begrenset. D hadde dessuten selv liten kontakt med sin familie.

Staten har vist til at A i intervjuet ved Oslo politidistrikt i forbindelse med søknaden om familiegjenforening med sønnen, som ble foretatt 7. mars 2006, ikke visste navnet på svigermoren. Hun visste heller ikke at svigermoren eide leiligheten på [adresse], sammen med D. Videre er det trukket frem at A ikke visste navnet på Ds søster.

A har forklart overnevnte med at man i Kina ikke tiltaler eldre personer ved sitt navn, man bruker i stedet enten en betegnelse knyttet til den posisjon vedkommende har i forhold til seg selv, her svigermor, eller man benytter et kallenavn på vedkommende.

Om leiligheten på [adresse] forklarte A at hun og D ikke hadde snakket om hvem som eide leiligheten. I det foran nevnte intervju ved Oslo politidistrikt opplyste A at hun eide leiligheten på [adresse], og at hun betalte ca. 1500 kroner i husleie og at hun brukte over 5000 kroner i måneden for å nedbetale gjeld. I retten forklarte A at dette svar måtte bero på tolkeproblemer.

Retten finner det påfallende at A ikke kjente til navnet på Ds mor og søster etter flere års ekteskap. Videre fremstår svaret A ga i politiintervjuet når det gjelder husleie og avdragsbetaling som underlig gitt den forklaring A ga i retten. Retten har vanskeligheter med å se at dette kan forklares med tolkeproblemer gitt de konkrete opplysninger som ble gitt.

Staten har videre trukket frem at A har gitt divergerende forklaringer med hensyn til sitt kjennskap til svigerfarens død, og sin deltakelse i hans begravelse. Tingretten la til grunn at A ikke kjente til at svigerfaren døde i 2004. I lagmannsretten har A forklart at hun var til stede i begravelsen, men at denne ikke fant sted i 2004, men ved påsketider i 2003. Det ble under forhandlingene for lagmannsretten avklart at svigerfaren døde 16. april 2003. Både A og D forklarte at A var til stede i begravelsen. A opplyste at hun ikke husker om svigermoren var i begravelsen. Lagmannsretten finner divergensen mellom det A synes å ha forklart i tingretten om svigerfarens bortgang/begravelse og hennes forklaring i lagmannsretten påfallende.

As sønn, C, kom til Norge sommeren 2006. Partene har forklart seg sammenfallende om at forholdet mellom ham og D ikke ble særskilt godt. Problemene var dels hverdagslige og dels knyttet til at D ikke var vant med å ha barn boende med seg. Det endte med at D ba A velge ham eller sønnen.

A fikk innvilget norsk statsborgerskap 11. desember 2006. Om lag en måned etter dette flyttet hun og sønnen til As søster som bodde på annen adresse i Oslo. Etter det A forklarte ble søsteren faktisk separert en tid etter dette.

A og D fikk separasjonsbevilling 23. mars 2007 og ble skilt 26. mai 2008. Den 10. november 2008 giftet A seg på nytt med sin tidligere ektemann; B. Hun forklarte at dette skyldes press og påvirkning både fra B selv, men også fra hennes egen mor. Hovedargumentet var hensynet til parets sønn. Samme dag som A og B giftet seg på nytt, giftet også As søster seg for tredje gang. De to bryllupene fant sted på samme dag. A forklarte dette med at den aktuelle dag bringer lykke etter kinesisk tro.

A og B har til tross for ekteskapet ikke etablert noe nytt samliv. A bor fortsatt i Norge, mens B bor i Kina. Det ble søkt om familiegjenforening etter at paret ble gjengiftet, men denne søknad er ikke innvilget. A opplyste at hun ikke har vært i Kina siden 2008. Ankende part har fremhevet at dette viser at det ikke ligger noen langsiktig plan om reetablering av familien i Norge, bak ekteskapet med D. Retten deler ikke denne oppfatning. Det er like nærliggende at As manglende besøk i Kina kan ha andre årsaker, for eksempel frykt for ikke å få vende tilbake til Norge etter et besøk i Kina.

Staten har som et ytterligere argument vist til likheten med saken til As søster. Det er vist til at begge oppga gambling som en årsak til at ekteskapet med opprinnelig ektefelle ble oppløst, at de giftet seg med to arbeidskollegaer og kom til Norge omtrent på samme tid, fikk norsk statsborgerskap omtrent samtidig, separerte seg omtrent samtidig og giftet seg på nytt på samme dag. Lagmannsretten finner ikke å kunne vektlegge forholdet til søsteren da det ikke er ført bevis som underbygger anførslene på dette punkt. Retten er videre enig med ankende part i at det vil ha betydning å høre søsterens forklaring dersom disse forhold skulle vektlegges.

Staten har videre som et generelt argument vist til at A kommer fra et land med et betydelig utvandringspotensial. Det foreligger videre mange saker med kinesiske borgere hvor det er konkludert med at formålet med ekteskapsinngåelsen var å få opphold i landet.

Ankende part har fremholdt at dersom det ikke foreligger objektive bevis som av vekt peker mot at det foreligger et omgåelsesekteskap, skal oppholdstillatelse innvilges dersom begge parter i et ekteskap hevder det er reelt, jf. NOU 1983:47 s. 3. Det er videre pekt på at manglende intervjuer av A og D i forbindelse med behandlingen av saken hos utlendingsmyndighetene samt manglende bostedskontroll den tid ekteskapet besto, gjør det vanskelig å etablere tilstrekkelig bevismessig grunnlag for en konklusjon om at ekteskapet var et omgåelsesekteskap.

Ankende part har videre vist til at A i dag er statsløs. Lagmannsretten kan ikke se at dette er av betydning for saken.

Lagmannsretten skal foreta en samlet vurdering av bevisene i saken, hvor målet er å fastslå om ekteskapsinngåelsen i 2002 var uttrykk for et reelt ekteskap eller ikke. Tiden som er gått tilsier at det legges avgjørende vekt på de objektive bevis i saken, jf. Rt-2013-937 avsnitt 42 samt Rt-1995-821. I denne sak finnes de objektive bevis først og fremst i den tidslinje som både UNE og tingretten fant avgjørende i saken; ekteskapet mellom A og D ble inngått etter svært kort bekjentskapstid uten at forholdet til As sønn var avklart, separasjonen mellom partene skjedde en måned etter at A fikk innvilget sitt norske statsborgerskap, mens gjengiftet mellom A og B skjedde ytterligere fem måneder senere. Etter lagmannsrettens vurdering viser disse forhold at ønsket om å få oppholdstillatelse i Norge med klar sannsynlighetsovervekt var hovedformålet med ekteskapsinngåelsen. Lagmannsretten er av den oppfatning at A var kjent med at ekteskap gir rett til opphold i landet, og at dette var bakgrunnen for ekteskapsinngåelsen med D.

Det er ikke omstridt mellom partene at inngåelse av et omgåelsesekteskap medfører at vedtaket om tildeling av statsborgerskap kan omgjøres. Lagmannsretten er enig i dette, jf. forvaltningsloven § 35.

For å tilbakekalle et statsborgerskap som er bygget på uriktige forutsetninger, kreves det i tillegg at søkeren mot bedre vitende har gitt de uriktige opplysningene eller har fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, jf. statsborgerloven § 26 annet ledd i.f.

UNE tok ved vurderingen av dette vilkår utgangspunkt i As søknader om oppholdstillatelser på grunnlag av ekteskapet med D. Videre ble det vist til Oslo politidistrikts vedtak av 1. oktober 2002 hvor det fremgår at oppholdstillatelsen kun er gyldig dersom ekteskapet består og ektefellene bor sammen. UNE konkluderer på bakgrunn av vedtakene om oppholdstillatelse at A visste eller burde ha visst at hennes tillatelser var gitt på vilkår om at ekteskapet var reelt. UNE legger videre til grunn at A måtte være klar over regelen om gunstigere utregning av botid ved søknad om statsborgerskap dersom man var gift med norsk borger. Det ble vist til at hennes søknad om statsborgerskap ble fremmet under fire år etter ankomst til Norge, mens hovedregelen er at man må ha bodd i landet i minst sju år.

Lagmannsretten deler overnevnte vurdering, og finner at A bevisst ga feilaktige opplysninger om ekteskapets status ved søknadene om oppholdstillatelser. Det er ikke bestridt at dette forhold var av avgjørende betydning for at oppholdstillatelse ble gitt.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at vedtaket fra UNE om tilbakekall av As statsborgerskap er gyldig og at anken skal forkastes.

Etter dette har A tapt saken for lagmannsretten, og etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. annet ledd skal hun erstatte statens sakskostnader. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra kostnadsansvaret etter § 20-2 tredje ledd. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet, og styrkeforholdet mellom partene er ikke alene avgjørende. At saken er av stor betydning for A, er ikke tilstrekkelig.

Advokat Halldis Winje har på vegne av staten ved UNE krevd dekket 75 562,50 kroner i sakskostnader for lagmannsretten. Lagmannsretten finner at beløpet har vært nødvendig for å føre saken på en betryggende måte, og sakskostnader idømmes i samsvar med oppgaven.

Dommen er enstemmig.

 Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten ved Utlendingsnemnda 75 562,50 kroner - syttifemtusenfemhundreogsekstito kroner og femti øre - innen to uker fra dommens forkynnelse.
Siste endringer
  • Ny: LB-2014-32202 Tilbakekall av statsborgerskap. Omgåelsesekteskap/pro forma. Statsborgerloven § 26 (03.03.2015)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om gyldigheten av vedtak om tilbakekall av norsk statsborgerskap. En kinesisk kvinne var gift med en norsk statsborger i seks år, men giftet seg med sin tidligere ektemann i Kina noen måneder etter skilsmissen. Lagmannsretten mente at ekteskapet med nordmannen var inngått med det hovedsaklige formål å etablere grunnlag for opphold i Norge. UNEs vedtak om tilbakekall av hennes norske statsborgerskap var dermed gyldig.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen