Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-34531
Dokumentdato : 19.02.2015

Asyl/beskyttelse. Konvertitt fra Afghanistan.

I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at afghansk asylsøker, som anførte at han hadde konvertert fra islam til kristendommen, ikke hadde krav på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a mv. Det ble ikke ansett noenlunde sannsynlig at konverteringen var reell. Det var gått påfallende kort tid fra kontakten med kristendommen til beslutningen om å konvertere. Asylsøkerens generelle troverdighet var lav, refleksjonsnivået rundt konverteringen var begrenset. Anførselen om konvertering inngikk i et mønster iht. tilpasning av hans forklaringer, herunder om angivelige trusler fra familien etter at konverteringen ble kjent.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak 30. mars 2012 i sak om klage over UDIs vedtak 30. juni 2010 der A ble gitt avslag på søknad om beskyttelse som flyktning, og heller ikke fikk opphold på humanitært grunnlag, og senere beslutninger om ikke å omgjøre dette vedtaket. Den sentrale problemstillingen er om A har krav på beskyttelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 etter å ha konvertert til kristendommen under oppholdet som asylsøker i Norge.

A meldte seg ved Politiets utlendingsenhet 27. april 2009 og ble registrert som asylsøker. Han hadde ikke med seg pass eller annet godkjent reisedokument. A opplyste at han først hadde reist fra hjemlandet Afghanistan til Iran, der han hadde oppholdt seg ulovlig i ca. tre år. Etter oppholdet i Iran reiste han videre til Norge via Tyrkia, Hellas og Danmark. A forklarte at han ikke kunne bo lenger i Afghanistan. Årsaken var at moren og faren hans var blitt drept på grunn av tvist i landsbyen om en kullgruve.

I asylintervjuet i Utlendingsdirektoratet (UDI) 18. juni 2009 opplyste han at han var 16 år gammel (fødselsåret etter muslimsk tidsregning tilsvarte 1992 eller 1993) og kom fra landsbyen X i Samagan-provinsen. Etter at foreldrene ble drept ca. tre år tidligere, bodde A sammen med sin yngre søster i en til to måneder hos onkelen. A bestemte seg da for å flykte og reiste med noen landsmenn til Iran uten å informere onkelen. A opplyste videre at han ikke hadde hatt kontakt med onkelen siden han reiste, men hørt at han senere hadde reist til Pakistan.

Etter oppdrag fra UDI ble det 7. juli 2009 gjennomført aldersvurdering av A ved Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. I vurderingen ble det konkludert med at A var ca. 20 år. Det kunne ikke utelukkes at han var under 18 år, men dette ble funnet lite sannsynlig. Av konklusjonen fremgikk videre at den oppgitte fødselsdatoen, som tilsa at han bare var 16 år gammel, kunne utelukkes.

A ble tildelt plass på et mottak på Mysen. Senere flyttet han til et mottak på Senja. I august 2010 kom han til Borkenes mottak utenfor Harstad.

UDI avslo 30. juni 2010 søknaden om beskyttelse etter utlendingsloven § 28 annet ledd. Direktoratet kom videre til at A ikke har krav på vern etter utlendingsloven § 73. Han ble heller ikke innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. På bakgrunn av aldersundersøkelsen mv. satte UDI fødselsdatoen hans til 27. april 1992.

A klaget 23. september 2010 over UDIs vedtak. I klagen fastholdt han at han var mindreårig. Med hensyn til asylgrunnlaget gjorde han gjeldende at familiekonflikten og blodhevntrusselen fra naboen, B, fortsatt var reell. I klagen ble det i tillegg gjort gjeldende at B hadde vært voldelig og misbrukt A seksuelt, og at B hadde rettet anklager mot ham også etter at A flyktet til Iran.

Psykiatrihelsetjenesten i Kvæfjord kommune bekreftet i brev 12. oktober 2010 at A siden september 2010 hadde hatt kontakt med helsetjenesten i kommunen. Bakgrunnen var av at han var deprimert og plaget med angst og mareritt som følge av traumatiske opplevelser i sitt hjemland i form av seksuelle overgrep og alvorlige trusler, og at han ga uttrykk for at han var redd for sitt liv. I brev 8. juli 2011 til UNE oversendte As daværende advokat bekreftelse på at A hadde konvertert til Den Norske Kirke ved dåp 12. juni 2011 og ba dette forholdet hensyntatt i klagebehandlingen.

Soknepresten i Kvæfjord, Arne Håkonseth, bekreftet i brev 28. oktober 2011 til UNE at han hadde hatt i hovedsak ukentlige samtaler med A i fem måneder før dåpen. Soknepresten hadde i utgangspunktet gjort det klart at det ikke er aktuelt med dåp uten en felles forståelse av hva kristendom er, og at det er en indre overbevisning som leder til dåp av voksne mennesker. Soknepresten mente at As kristne tro svarte til en åndelig realitet. Deltakere i en samtalegruppe i Kvæfjord menighet bekreftet i brev 15. mars 2012 til UNE at A og en annen asylsøker fra Afghanistan hadde vært trofaste og interesserte deltakere i gruppa. Selv om språklige utfordringer hadde satt en naturlig begrensning for deres muntlige aktivitet, hadde de to deltatt med tanker og synspunkter.

Ved UNEs vedtak 30. mars 2012, truffet av nemndleder alene, ble klagen ikke tatt til følge. I vedtaket er det blant annet vist til at A ble ansett å ha oppgitt uriktige opplysninger om sin alder til norske myndigheter, og at flere forhold svekker hans troverdighet når det gjelder beskyttelsesbehovet. Han ble ansett å ha gitt påfallende få opplysninger om omstendighetene rundt drapet på foreldrene, og om B. Det fremsto videre som at han hadde forsøkt å bygge ut asylgrunnlaget etter avslaget fra UDI. I denne forbindelse viste UNE til As forklaring om at han via venner hadde hørt at B hadde rettet nye anklager mot ham, og at B hadde misbrukt ham seksuelt.

UNE fant det påfallende at A oppga ikke å ha muligheter til å oppnå kontakt med venner og slektninger i Afghanistan, men samtidig hadde fått nye opplysninger om B gjennom venner. I vedtaket ble det videre vist til islams særdeles viktige rolle i Afghanistan, og at dette tilsier at en afghaner som har konvertert fra islam til kristendom, vil kunne bli utsatt for svært alvorlige reaksjoner i hjemlandet. Det må derfor forventes å ligge betydelig refleksjon bak en slik avgjørelse om konvertering. Dåpen og kontakten med Kvæfjord kirke ble ansett å ha vært gjennomført i den hensikt å skaffe seg et grunnlag for opphold i Norge.

Soknepresten i Kvæfjord fremsatte 17. april 2012 begjæring om omgjøring av UNEs vedtak. Det ble blant annet vist til at A lot seg døpe til tross for at han var kjent med de konsekvensene dette kan få, og at han virker å være en overbevist kristen. Soknepresten bekreftet at As kristne tro var kommet tydelig til uttrykk også etter at den første uttalelsen var gitt, og at myndighetene ikke kan komme utenom å vurdere ham som en reell konvertitt.

UNE besluttet 25. mai 2012 at vilkårene for omgjøring ikke er til stede. I vedtaket ble det blant annet vist til at uttalelse fra en menighet bare er et moment i en helhetsvurdering. Representanter for menigheten, som ikke alltid kjenner klagerens tidligere forklaringer, vil kunne ha et annet inntrykk enn det UNE har dannet seg.

Soknepresten i Kvæfjord ga i e-post 31. januar 2013 til UNE uttrykk for at det i de sammenhenger han treffer A fremkommer en dyp åndelig forståelse av og identifikasjon med den kristne troen, og at kunnskapen om bibelstoff og trosspørsmål naturlig øker med tiden.

Distriktsleder i Det Norske Baptistsamfunn, Hermod Bakkevoll, ga 31. januar 2013 bekreftelse på As kristentro og aktive kristenliv i Baptistsamfunnet.

UNE tok saken til behandling i nemndsmøte der A fikk anledning til å uttale seg og også var representert ved advokat. UNE traff 19. februar 2013 enstemmige nemndvedtak der omgjøringsanmodningen ikke ble tatt til følge. Nemnden viste i sin vurdering til det store antall saker der afghanske borgere anfører konvertering til kristendommen, og myndighetens praksis med å gi oppholdstillatelse der konvertering legges til grunn. Videre ble det vist til de store svingningene i antall slike anførsler avhengig av i hvilken utstrekning afghanere får oppholdstillatelse med grunnlag i behov for beskyttelse av andre grunner.

Ved den konkrete vurderingen tok nemnda utgangspunkt i at As generelle troverdighet ble ansett sterkt svekket på bakgrunn av hans tidligere forklaringer, herunder om sitt opprinnelige asylgrunnlag. Nemnda la til grunn at A har en del kunnskap om kristendommen, har gjennomgått dåpsopplæring og er aktiv i kirken. På den annen side brukte han svært kort tid til å lese Bibelen før han bestemte seg for å bli kristen og la seg døpe. Etter nemndens oppfatning underbygger dette i svært liten grad at det var et gjennomtenkt valg der kristendommens innhold og budskap var avgjørende, men tilsa at han hadde andre enn religiøse motiver for å la seg døpe. Han ble videre oppfattet som lite reflektert med hensyn til hvorfor han valgte å gå bort fra islam, og at han ikke kunne redegjøre særlig for sine tanker om hvilke konsekvenser en konvertering ville få for hans forhold til familien. Ytterligere tilsa hans kontakt med familie og venner, herunder i Afghanistan, at de ikke hadde tatt avstand fra ham. As forklaring ble oppfattet slik at han i svært liten grad hadde vært gjennom en prosess med tro og tvil.

Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, region Nord, bekreftet i brev 12. april 2013 at A har deltatt på leire og er en aktiv og viktig del av miljøet.

I vedtak 16. mai 2013 tok UNE stilling til ny anførsel om behov for beskyttelse som følge av at A tilhører den etniske gruppen hazara, men kom til at dette ikke tilsa noen endret vurdering av saken.

Ved stevning 24. juni 2013 har A reist sak mot staten ved Utlendingsnemnda med krav om at UNEs vedtak kjennes ugyldig.

Oslo tingrett avsa 9. desember 2013 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 30. mars 2012 og senere beslutninger av 25. mai 2012, 19. februar 2013 og 16. mai 2013 er ugyldige.

2. Sakskostnader tilkjennes ikke.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 27. - 29. januar 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Staten møtte ved prosessfullmektigen. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Det ble avhørt seks vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Saken står i hovedsak i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten. For lagmannsretten gjør A imidlertid bare gjeldende at han har krav på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a med grunnlag i sin konvertering til kristendommen, samt at han som følge av sin konvertering uansett vil bli oppfattet som en frafallen muslim ved retur til hjemlandet, og at det derfor eventuelt foreligger krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 30 annet ledd. Lagmannsretten skal dermed ikke ta stiling til det opprinnelige asylgrunnlaget. Det gjøres heller ikke lenger gjeldende at han har krav på opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38.

Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Vilkårene for opphold etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er ikke til stede. Ved bevisvurderingen er utgangspunktet at asylforklaringen skal legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig, jf. Rt-2011-1481 side 135 flg. avsnitt 139 - 140. Når det gjøres gjeldende å ha skjedd konvertering etter at søkeren forlot hjemlandet, tilsier retningslinjene fra UNHCR at det blir foretatt en streng kontroll av de faktiske forholdene, og av om det foreligger en reell konvertering.

Ved vurderingen i saken her er det sentralt at As generelle troverdighet er lav. Han har fastholdt den uriktige forklaring om alderen sin. Hans forklaring om familiekonflikten som førte til at han forlot hjemlandet, reisen til Iran som 12 åring, antall familiemedlemmer og om kontakten med familiemedlemmer etter at han forlot Afghanistan fremstår som påfallende. Etter avslaget fra UDI bygget han ut forklaringen med anførsler om seksuelle overgrep og nye trusler fra B. Endret asylgrunnlag etter avslag på opprinnelig asylsøknad gir grunn til særlig skepsis.

Som følge av islams sterke posisjon i det afghanske samfunnet, skal det svært mye til for en afghaner å konvertere til kristendommen. A forklarte til UNE at det bare gikk to uker før han bestemte seg for å la seg døpe. Dåp kort tid etter første kontakt med kristendommen svekker ytterligere sannsynligheten for at konverteringen er reell. As begrunnelse for konverteringen bærer preg av standardformuleringer og mangler refleksjon. Han bruker i stor grad tilsvarende begrunnelser som flere andre asylsøkere fra Afghanistan.

A har tidligere forklart at han fortsatt hadde kontakt med afghanere både i Norge og i hjemlandet etter at konverteringen ble kjent. Dette fremstår som lite sannsynlig på bakgrunn av afghansk kultur.

Stor aktivitet i menigheter og omfattende bibelkunnskaper mv. er ikke egnet til å skille mellom reelle kristne og bekvemmelighetskonvertitter. Det foreligger et sterkt incentiv for å fremstå som kristen. A har engasjert seg i påfallende mange kristne menigheter og grupper.

A har gitt motstridende opplysninger om når og hvordan familien fikk vite at han har konvertert, og om omfanget av kontakt med venner etter at det ble kjent at han har konvertert. Samlet sett fremstår det som svært lite sannsynlig at A har tatt avstand fra islam og blitt en reelt troende kristen.

UNE foretar en særlig grundig behandling av konvertittsaker, og har innvilget oppholdstillatelse i et relativt høyt antall slike klagesaker. As sak er også behandlet i nemndsmøte der han møtte og forklarte seg. UNE har bredt erfaringsgrunnlag når det gjelder behandling av konvertittsaker. Selv om domstolene i utgangspunktet har full prøvelsesrett, er det grunn til å vise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve enkelte elementer i bevisskjønnet, herunder hva gjelder landkunnskap, kultur- og religionsforståelse. Dertil kommer at standardbegrunnelser fra asylsøkere, svingninger i antallet konvertittsaker avhengig av muligheten til å nå frem på andre asylgrunnlag mv. blir fanget opp av utlendingsmyndighetene. UNE har dermed et bedre grunnlag enn representanter for menighetene til å vurdere om en søker har tatt avstand fra islam og blitt en reelt troende kristen.

Personer som har konvertert til en annen religion av bekvemmelighetsgrunner, kan i henhold til islamsk lov gå tilbake på konverteringen. Erfaringene fra tidligere saker om retur av bekvemmelighetskonvertitter, retningslinjer fra UNHCR mv. tilsier at det ikke er noen holdepunkter for at A vil bli utsatt for forfølgelse ved retur til Afghanistan. Vilkårene for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. § 30 annet ledd er dermed heller ikke til stede.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

UNEs vedtak er ugyldig som følge av feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. A har krav på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. § 29 og § 30. Ved bevisvurderingen gjelder et betydelig lavere krav enn sannsynlighetsovervekt. Det er tilstrekkelig at det er fullt ut mulig at hans forklaring om konvertering kan stemme.

As generelle troverdighet er høy. Det er ikke bevist at han har gitt bevisst uriktig forklaring om sin alder. Han har heller ikke endret sin forklaring etter at han kom til Norge. Det er naturlig at han ikke umiddelbart opplyste om det seksuelle overgrepet. Dette er et tabubelagt spørsmål. Reisen fra Afghanistan i så ung alder må ses i lys av at han var en selvstendig gutt etter å ha jobbet som gjeter, og at hans onkel ikke var stand til å gi ham beskyttelse mot naboen B etter at As foreldre var drept. Det bestrides at forklaringen om forfølgelsen og flukten ble bygget ut etter asylintervjuet av strategiske årsaker.

Selv om A var klar over at konvertering til kristendommen ville ha betydning ved behandlingen av asylsøknaden, var ikke dette årsaken til at han konverterte. Han oppholdte seg halvannet år i Norge før han oppsøkte kirken. Da han oppholder seg på et lite sted, er det naturlig å oppsøke flere kristne miljøer der. Det kristne budskapet traff A med stor styrke. Han vurderte derfor raskt å la seg døpe. Han hadde tidligere bare etterlevd islam i moderat grad. Bistand i form av mat og klær fra en menighet i Hellas ga ham en første positiv opplevelse av kristendommen. Etter ankomsten til Norge var han tynget av muslimske plikter og dårlig samvittighet. Da A verken gikk på skole eller var i jobb i Borkenes, hadde han god tid til reflektere over trosspørsmål. Foreldrene var drept, og han hadde ikke kontakt med søsteren eller onkelen. A var dermed villig til å risikere tap av kontakten med familien ved konvertering til kristendommen.

Det er vanskelig å måle religiøs overbevisning. Ved vurderingen av om As konvertering fra islam til kristendommen er reell, må det legges stor vekt på objektive holdepunkter. A har i flere år deltatt aktivt i kristne fellesskap og i samtaler og bønn. Han reflekterte grundig før konverteringen. Både soknepresten i Kvæfjord kirke, pastoren i baptistmenigheten og ledere i ulike kristne fellesskap har etter omfattende kontakt fått klart inntrykk av at A har en reell indre overbevisning om den kristne tro. Sokneprest Håkonseth var klar på at han ikke uten videre vil døpe personer som ønsker det. Han var opptatt av at det forelå en felles forståelse om hva den kristne troen innebærer. A har ikke bare vært en passiv deltaker, men selv bidratt i kristne sammenhenger, herunder som tolk, leder på samlinger og holdt andakt. Alle disse omstendighetene taler med styrke for at A har en reell kristen overbevisning.

Det kan ikke kreves at A skjuler sin kristne tro etter eventuell retur til Afghanistan.

Subsidiært, under forutsetning av at retten kommer til at A ikke er reelt troende, gjøres gjeldende at han uansett likevel har krav på beskyttelse mot forfølgelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. § 30 annet ledd. Selv om den afghanske staten ikke vil forfølge ham, vil andre muslimer kunne det da han fortsatt kan bli oppfattet som kristen. Blant annet gjennom As aktivitet på Facebook er det kjent at han har stått frem som kristen. Det er i ikke ubetydelig grad sannsynlig at han vil bli utsatt for alvorlige overgrep fra noen som mener at han er kristen.

Også avgjørelsen av spørsmålet om sakskostnader er feil i tingrettens dom. Det er bare grunnlag for å gjøre unntak etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd dersom det foreligger «tungtveiende grunner». Dette vilkåret har tingretten ikke drøftet. Ved denne vurderingen må det legges vekt på at staten er den sterke part.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Staten ved Utlendingsnemnda dekker As saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Hovedspørsmålet er om A har krav på oppholdstillatelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd. Bestemmelsen lyder:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Partene er enige om at dersom konverteringen til kristendommen er reell, har A ved retur til Afghanistan en «velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av ... religion». Avgjørende er derfor om han reelt har frasagt seg sin islamske tro og konvertert til kristendommen, eller om han har anført konvertering for å oppnå oppholdstillatelse i Norge.

Domstolenes prøving av gyldigheten av forvaltningsvedtak knytter seg til faktum på vedtakstidspunktet, men det er som utgangspunkt adgang til å ta hensyn til nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet. Dette prinsippet gjelder også i saker som berører menneskerettigheter, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81 sammenholdt med avsnitt 98. Skjæringstidspunktet er dermed situasjonen på tidspunktet for siste vedtak fra UNE, dvs. beslutningen 16. mai 2013 om ikke å omgjøre vedtaket av 30. mars 2012.

Kravet til bevis ved vurderingen etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a reiser enkelte særlige problemstillinger. Høyesterett har i Rt-2011-1481 oppsummert dette på følgende måte:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.


Etter lagmannsrettens oppfatning må dette utgangspunktet legges til grunn også når, som her, de omstendighetene som begrunner forfølgelsesfaren er oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og dette skyldes handlinger fra søkeren selv, såkalte subjektive sur place-tilfelle. Beviskravet må ses på bakgrunn av at det er fare for meget alvorlige konsekvenser for asylsøkeren ved en eventuell forfølgelse ved retur til hjemlandet.

Det sentrale bevistemaet er asylsøkers religiøse tro på vedtakstidspunktet. Dette er et vanskelig bevistema med begrensete objektive holdepunkter. UNHCR, The UN Refugee Agency, har gitt enkelte retningslinjer for bevisvurderingen i konvertittsaker. I Guidelines on international protection av 28. april 2004 punkt III c) heter det blant annet:

34. Where individuals convert after their departure from the country of origin, this may have the effect of creating a sur place claim. In such situations, particular credibility concerns tend to arise and a rigorous and in depth examination of the circumstances and genuineness of the conversion will be necessary. Issues which the decision-maker will need to assess include the nature of and connection between any religious convictions held in the country of origin and those now held, any disaffection with the religion held in the country of origin, for instance, because of its position on gender issues or sexual orientation, how the claimant came to know about the new religion in the country of asylum, his or her experience of this religion, his or her mental state and the existence of corroborating evidence regarding involvement in and membership of the new religion.

35. Both the specific circumstances in the country of asylum and the individual case may justify additional probing into particular claims. Where, for example, systematic and organised conversions are carried out by local religious groups in the country of asylum for the purposes of accessing resettlement options, and/or where «coaching» or «mentoring» of claimants is commonplace, testing of knowledge is of limited value. Rather, the interviewer needs to ask open questions and try to elicit the motivations for conversion and what effect the conversion has had on the claimant's life ...

Asylgrunnlaget som A gjør gjeldende, tilsier etter dette at utlendingsmyndighetene foretar en grundig undersøkelse av hans anførsler. I tråd med de nevnte retningslinjene kan det være grunn til å ta utgangspunkt i sammenhengen mellom den religiøse overbevisningen i hjemlandet og konverteringen til kristendommen.

Partene er enige om at det følger av Grunnloven i Afghanistan at ingen lov kan være i strid med islam, og at den viser til islamsk lov (sharia) på områder som ikke er direkte regulert i Grunnloven eller straffelovgivningen. Konvertering fra islam anses etter sharia som apostasi (frafall fra religionen) og er straffbart. Etter enkelte tolkninger av sharia straffes apostasi med dødsstraff. Frafall fra islam blir følgelig ansett som en svært alvorlig handling.

Lagmannsretten legger til grunn at konvertering fra islam til kristendommen gir velbegrunnet frykt for forfølgelse i Afghanistan. Selv om UNE ikke er kjent med at det er blitt gjennomført dødsstraff i Afghanistan på dette grunnlaget, må det legges til grunn at en frafallen vil kunne bli utsatt for meget alvorlige reaksjoner fra myndighetene, og ikke minst fra privatpersoner.

Partene er enige om at islam har en særdeles viktig rolle i afghansk samfunn og kultur. Islam gjennomsyrer samfunnet og regulerer alle samfunnsmedlemmers liv fra vugge til grav. Det ikke rom for å handle alternativt i forhold til islam. For den som har vokst opp i et tradisjonelt landsbysamfunn må det antas å være en meget betydelig tanke- og følelsesmessig omstilling å konvertere til kristendommen.

Landrådgiver i Landinfo, Geir-Arne Neerbye, forklarte i lagmannsretten at storfamilien er helt sentral i afghansk kultur, også når det gjelder religion. Dersom noen i storfamilien er frafallen, mister familien ære, og dermed også muligheten til å inngå nødvendige allianser med andre storfamilier. Forklaringen til A i asylsaken må ses i lys av disse religiøse og kulturelle normene i hans hjemland. Lagmannsretten forstår det slik at hensynet til storfamilien forsterker presset ytterligere for ikke å ytre noe som kan bli oppfattet å være i strid med islam.

De nevnte momentene tilsier at terskelen for konvertering fra islam i sin alminnelighet er meget høy for muslimer fra Afghanistan.

Konkrete omstendigheter i landet det blir søkt asyl i kan videre ha betydning ved vurderingen av om det dreier seg om en reell konvertering, jf. herunder retningslinjene fra UNHCR punkt 35. Sammenhengen mellom utlendingsmyndighetenes generelle praksis overfor asylsøkere fra Afghanistan og antall saker der det gjøres gjeldende konvertering fra islam til kristendommen, kan derfor ha betydning ved vurderingen.

Rådgiver i UNE, Kjell Handeland, forklarte i lagmannsretten at antall saker der asylsøkere fra Afghanistan har anført konvertering, har variert betydelig over tid. Fra våren 2005 til 2007 hadde UNE en streng praksis overfor asylsøkere fra Afghanistan. I perioden sommeren 2007 til årsskiftet 2009 / 2010 var det igjen enklere å oppnå oppholdstillatelse. Våren 2010 ble praksis strengere igjen og asylsøkere ble oftere henvist til internflukt til Kabul-området.

Handeland opplyste at utlendingsmyndighetene har behandlet i alt ca. 300 saker hvor afghanere har påberopt konvertering til kristendommen, og oppholdstillatelse har vært innvilget i ca. 100 saker.

UNE behandlet de første 17 sakene om konvertering ved årsskiftet 2005 / 2006. I ni av disse sakene ble det gitt oppholdstillatelse. Da disse sakene var behandlet, kom det i løpet av kort tid ytterligere 105 saker der det ble anført konvertering. Etter at det ble lettere for afghanske statsborgere å oppnå oppholdstillatelse på annet grunnlag i perioden fra 2007 og frem mot 2010, var det nesten ingen saker der det ble anført konvertering. Etter dette tidspunktet har praksis igjen vært strengere, og i ca. 200 saker er det nå igjen anført konvertering til kristendommen. Det har følgelig vært en nær sammenheng mellom streng generell praksis og anførsler om konvertering. Også dette er en omstendighet som etter lagmannsrettens oppfatning må tas i betraktning ved vurderingen av de konkrete omstendighetene som A gjør gjeldende.

Rådgiver Kjell Handeland forklarte videre at UNE innhentet informasjon fra ulike kristne menigheter og personer samt islamsk råd mv. for å få et bredt grunnlag ved vurderingen av om det foreligger en reell konvertering fra islam til kristendommen.

Saksbehandlingen i UNE bygger på en helhetsvurdering. Søkers generelle troverdighet blir tillagt betydning. Ved den konkrete vurderingen legger UNE vekt på søkers kunnskap om kristendommen, tidspunktet for dåp i forhold til saksgangen i asylsaken og opplæringstiden i den kristne tro, samt søkers aktivitet i menigheten. Kjernen i vurderingen er imidlertid graden av refleksjon rundt valget om å konvertere. Bakgrunnen for denne vektleggingen er at konvertering er et meget alvorlig skritt for en muslim da dette innebærer at man ikke bare frasier seg religionen, men regelmessig også familie, venner og sin tidligere kulturelle tilknytning.

Begrunnelsen i UNEs avgjørelser viser at de nevnte prinsippene for saksbehandlingen er fulgt også i saken her. Det er for øvrig opplyst at UNE har omgjort 25-33 prosent av sakene der det er anført konvertering til kristendommen. I saker der det har vært anført andre asylgrunnlag, blir bare 5-10 prosent av sakene omgjort av UNE.

I nemndsvedtaket 19. februar 2013 er følgende gjengitt fra As forklaring om sin konvertering:

Klageren forklarte at han ble kjent med kristendommen første gang ca 2 måneder etter at han kom til Borkenes mottak. Det skjedde ved at han en dag på fotballtrening ble han kjent med en iraner, som ga han en Bibel. Klageren tok imot Bibelen. Etter at klageren begynte å lese i Bibelen falt det ut et løst ark hvor det sto at vi alle er Guds barn. Klageren begynte å tenke på dette og ville undersøke dette nærmere og begynte å lese i boken. Etter ca 2 uker ønsket klageren å konvertere til kristendommen og oppsøkte Kvæfjord kirke. Klageren gjennomgikk dåpsopplæring. Dette gjorde han sammen med en kamerat som også er en afghaner på mottaket som ønsket å konvertere til kristendommen.

A forklarte seg noe annerledes i lagmannsretten. Han ga nå uttrykk for at han ble interessert og etter et par uker ønsket å gå i kirken, men at formålet på dette tidspunktet ikke var å konvertere. Først etter at han en stund hadde gått i kirken, lest bibelen og sett religiøse programmer på internett, bestemte han seg for å konvertere.

Sokneprest Arne Håkonseth forklarte i lagmannsretten at A kom til kontoret hans i januar 2011. Han startet etter kort tid opp med trosundervisning. I enten det første eller andre møtet kom det frem at A ønsket å la seg døpe. Håkonseth kunne ikke utelukke at A hadde vært i kirken før de hadde sin første samtale.

Spørsmålet om konvertering kom først opp etter at A hadde mottatt avslag fra UDI på søknaden om oppholdstillatelse på annet grunnlag. Han var kjent med at konvertering til kristendommen kunne ha utslagsgivende betydning for spørsmålet om oppholdstillatelse. Lagmannsretten slutter seg til UNEs vurdering av at det gikk påfallende kort tid fra A først kom i kontakt med kristendommen, og til han bestemte seg for å la seg døpe.

Håkonseth gjennomførte samtaler om den kristne tro med A og en annen asylsøker fra Afghanistan annenhver uke, og i perioder ukentlig, over en periode på fem måneder frem til A ble døpt i juni 2011. Gjennom samtalene fikk soknepresten inntrykk av at A oppnådde et tilstrekkelig kunnskapsnivå om kristendommen, og at han hadde en åndelig forståelse av sentrale religiøse spørsmål. Håkonseth ga i lagmannsretten uttrykk for at den som ikke er troende, gjerne avslører seg tidlig i en slik prosess, og at A virket overbevisende med hensyn til sin tro. A var allerede i denne perioden også aktiv i en samtalegruppe i menigheten og i en baptistmenighet.

Siden tidlig i 2011 har A vært meget aktiv i flere kristne forsamlinger. I tillegg til hyppige kirkebesøk og deltakelse i en samtalegruppe i Kvæfjord menighet har han engasjert seg i den lokale baptistmenigheten, vært konfirmantleder og medarbeider i Baptistmenighetens ungdomsklubb, leder på leir i regi av en ungdomsorganisasjon under Normisjon og deltatt i møter i regi av Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, et nettverk for farsitalende kristne i Harstad og en gruppe for afghanske kristne i Norge. Videre har han deltatt via skype i møter i Pinsemenigheten Betel i Trondheim. I den senere tid har han også vært aktivt misjonerende på Facebook. I denne forbindelse har han dels benyttet navnet «A1». Han er blitt oppfattet som en aktiv troende av erfarne ledere i ulike menigheter og nettverk. Lagmannsretten viser til forklaringene fra pastor i baptistsamfunnet, Hermod Bekkevold, regionleder i Normisjon, Silje Anette Reiertsen og Farsid Farokhfall fra det farsitalende nettverket i Harstad samt erklæringer fra flere av de nevnte menighetene, organisasjonene og nettverkene.

Gjennomføring av dåp og deltakelse i en rekke kristne forsamlinger mv. er objektive omstendigheter som kan tale for at det er noenlunde sannsynlig at konverteringen er reell. Vurderingen til erfarne ledere, som ikke har vært i tvil om at konverteringen er reell, trekker i samme retning.

Omfattende deltakelse i menigheter og andre kristne fellesskap over tid vil etter lagmannsrettens oppfatning i alminnelighet være en god målestokk for vurderingen av om en person er troende. Høyt aktivitetsnivå i kristne fellesskap kan imidlertid i særlige tilfeller skyldes ønske om å fremstå som troende overfor utlendingsmyndighetene. Deltakelse i kristne miljøer vil for mange også gi positive sosiale opplevelser. Dette kan ha egenverdi for en enslig asylsøker uten arbeid og uten sosiale nettverk av betydning i Norge. As svært høye aktivitetsnivå i ulike kristne fellesskap må etter lagmannsrettens oppfatning derfor vurderes i lys av UDIs avslag på søknaden om oppholdstillatelse, og at han ikke har fått medhold av UNE i forbindelse med klage og begjæringer om omgjøring.

Også for erfarne prester og ledere i kristne fellesskap kan det etter lagmannsrettens oppfatning i enkelte tilfeller være vanskelig å skille mellom en genuin kristen overbevisning og et strategisk handlingsmønster for å oppnå asyl. I en menighet vil man gjerne være positiv overfor personer som tar kontakt med ønske om trosopplæring og deltakelse i menigheten.

Medlemmene av menigheten vil normalt ikke ha opplysninger om en asylsøker ut over det denne forteller om seg selv. De vil dermed kunne ha liten innsikt i asylsøkers bakgrunn og konsistensen i søkerens forklaringer til utlendingsmyndighetene. Det samme gjelder f.eks. generelle utviklingstrekk når det gjelder omfanget av asylsøkere fra et land som ønsker å konvertere til kristendommen og eventuelle mønstre i forklaringer og begrunnelser i slike saker. Da medlemmene av menighetene mangler mulighet til å vurdere asylsøkerens opptreden i en større sammenheng, kan bekreftelser og skussmål fra menighetene mv. ikke uten videre være avgjørende ved vurderingen av beskyttelsesbehovet etter utlendingsloven § 28. Dette må gjelde selv om uttalelsene bygger på omfattende kontakt med asylsøkeren.

Asylsøkerens refleksjoner i forbindelse med beslutningen om å konvertere er et viktig bevismoment. Religiøs omvendelse er en indre og dypt personlig prosess. Det kan dermed være betydelige individuelle forskjeller når det gjelder hva som er avgjørende for beslutningen om å konvertere. Refleksjonsnivået må videre ses i lys av den enkeltes kulturelle bakgrunn, utdannelsesnivå og språkkunnskaper mv.

Følgende er gjengitt fra As forklaring til nemnden i nemndsvedtaket 19. februar 2013:

På spørsmål om hva det var som var det avgjørende for at klageren ville konvertere til kristendommen, svarte klageren at det var sine opplevelser i hjemlandet og at han var ensom og at han har en direkte kontakt med Gud. Klageren forklarte at han hadde begynt å tvile på Allah, siden han levde et liv fylt med redsel og angst. Denne følelsen hadde han hatt helt til han traff iraneren. Klageren forklarte at han opplevde at det var forutbestemt at han skulle konvertere til kristendommen.

Klageren forklarte at for han er de viktigste forskjellene på islam og kristendommen at kristendommen står for kjærlighet, ærlighet og nestekjærlighet, mens islam står for det motsatte. Islam er en sint og aggressiv religion som er forbundet med tvang. Kristendommen er tilgivende. Klageren forklarte at han også synes at det er en «kortere» vei til kristendommen, slik at han opplever at han har en direkte kontakt med Gud.

...

Klageren ble spurt om hva han har tenkt om konverteringens konsekvenser for familien. Til dette svarte klageren at han har brakt skam over familien. Andre afghanere som vet at han har konvertert mener at han har gjort dette på grunn av den materielle velstanden i Europa. Klageren har fortsatt kontakten med afghanere både i Norge og Afghanistan selv om han har konvertert til kristendommen.

UNE konkluderte i nemndsvedtaket 19. februar 2013 med at A fremviste lite overbevisende refleksjoner rundt den anførte konverteringen. Prosessen fra han kom i kontakt med kristendommen til han bestemte seg for å la seg døpe ble ansett som påfallende kort. Hans sammenlikning av islam og kristendommen ble ansett som lite gjennomtenkt og overflatisk. A kunne heller ikke redegjøre i særlig grad for hva han hadde tenkt om hvilke konsekvenser en konvertering kunne få for familien. Hans kontakt med familie og venner bekreftet etter nemndas oppfatning at de ikke hadde tatt avstand fra ham.

Lagmannsretten viser til at islam hadde vært en sentral av As liv helt frem til han forlot Iran. I følge sin forklaring i lagmannsretten var A praktiserende muslim også under oppholdet på asylmottakene i Mysen og på Senja, selv om han etter hvert i mindre utstrekning fulgte normene for bønn mv. Det tok ikke lang tid etter flyttingen til Borkenes før han startet opp med bibellesing og etter hvert også dåpsundervisning. Som nevnt ovenfor var As forklaring i lagmannsretten noe annerledes når det gjaldt tidsforløpet fra han fikk kontakt med en farsitalende kristen person, og til han bestemte seg for å la seg døpe. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det gikk kort tid - bare ca. tre måneder - fra As første samtaler om kristendommen og til han ga uttrykk for at han ville la seg døpe.

I lagmannsretten forklarte for øvrig A for første gang om en positiv opplevelse med et kristent miljø allerede under oppholdet i Hellas - ved at han fikk mat og klær, og at dette hadde fått ham til å tenke at kristne ikke var vantro og uten barmhjertighet. Videre forklarte han om sine tanker om islam under oppholdet på Senja og senere på Borkenes. Særlig fremhevet han at han etter hvert opplevde islam som en religion basert på plikter og frykt.

A har gitt uttrykk for flere positive forhold ved den kristne lære som grunnlag for beslutningen om konvertering og vist til ulike bibelsteder. Etter lagmannsrettens oppfatning fremstår imidlertid refleksjonsnivået som begrenset både på tidspunktet for dåpen og på vedtakstidspunktet. Det samme gjelder hans tanker om hvilke konsekvenser et brudd med islam måtte forventes å få for ham og hans familie.

Detaljer i As forklaring om refleksjonene som førte frem til konverteringen har for øvrig en god del likhetstrekk med forklaringene til andre asylsøkere. Dette gjelder blant annet at en positiv opplevelse av kristendommen under flukten til Norge (matutdeling i Hellas) og deretter en sterk opplevelse tidlig i kontakten med det kristne budskap (bibelside som falt ut med formuleringer som berørte ham sterkt). Ytterligere fellestrekk er at beslutningen om å la seg døpe ble tatt kort tid etter kontakten med kristendommen, samt en sterkt negativ beskrivelse av islam, som en strengt pliktbasert religion der frykt for sanksjoner ved regelbrudd er sentralt. Flere av disse elementene finnes f.eks. også i forklaringer gjengitt i Borgarting lagmannsretts avgjørelser i sakene LB-2013-41190, LB-2012-143613 og LB-2012-166185.

Når det foreligger sterk usikkerhet om det ligger en religiøs overbevisning til grunn for konverteringen, er det etter lagmannsrettens oppfatning grunn til også å se hen til asylsøkerens generelle troverdighet i asylsaken.

As forklaring om familiesituasjonen, konflikten som førte til at han valgte å forlate Afghanistan og flukten til Iran er så vidt lite detaljert at den er vanskelig å kontrollere. Etter bevisførselen finner lagmannsretten det imidlertid klart at A har gitt en bevisst uriktig forklaring om alderen sin og om flukten fra hjemlandet. I tillegg til alderstesten fra Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo har lagmannsretten blant annet lagt vekt på opplysningene fra Landinfo om æresbegreper og familiens rolle i Afghanistan. Som eksempel vises til at det er svært lite sannsynlig at en tolvåring vil få bistand fra utenforstående til å reise uten samtykke fra familiens overhode. Også forklaringen om finansieringen av reisen til Iran virker påfallende.

Etter lagmannsrettens oppfatning må det også legges vekt på at A bygget ut det opprinnelige asylgrunnlaget etter avslaget på oppholdstillatelse fra UDI. I tillegg til anførselen om seksuelt overgrep, forklarte han på dette tidspunktet at B skulle ha fremsatt nye alvorlige trusler mot ham.

I lagmannsretten forklarte A at han hadde hatt kontakt med onkelen gjennom en kollega av denne i Iran. A fortalte videre at han en gang for to eller tre år siden hadde snakket direkte med onkelen på telefon. Ytterligere forklarte han nå at onkelen hadde reagerte på konverteringen med å gi uttrykk for at A var «død for familien», hadde gjort familien æreløs mv. Etter lagmannsrettens oppfatning er også dette eksempler på en glidning i As forklaring på sentrale punkter - i dette tilfellet når det gjelder omfanget av kontakt med familien og familiens reaksjon på konverteringen.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at det ikke anses noenlunde sannsynlig at As konvertering er reell. Etter lagmannsrettens oppfatning har A i utgangspunktet lav troverdighet på bakgrunn av sin opprinnelige forklaring med etterfølgende tilpasninger. Særlig legger lagmannsretten vekt på at det gikk påfallende kort tid fra A først kom i kontakt med kristendommen og til han bestemte seg for å konvertere, hans begrensete refleksjonsnivå, og at også forklaringen om konvertering fremstår som tilpasset etter hvert. Det vises til hans nye forklaring om kontakt med og reaksjoner fra onkelen, og om prosessen A gikk gjennom frem til beslutningen om å la seg døpe. De ulike forklaringene er for en stor del gitt etter at A hadde praktisert som tolk i kristne forsamlinger mv. Ulikhetene i forklaringene gitt på forskjellige tidspunkter kan dermed ikke forklares med mangelfulle norskkunnskaper. Tilpasning av asylforklaringene hans bærer preg av et mønster.

Det foreligger etter dette ikke feil ved det faktiske grunnlaget for UNEs avgjørelser av betydning for innholdet av vedtaket eller feil rettsanvendelse. Han har dermed ikke rett til oppholdstillatelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. § 29.

Lagmannsretten legger til grunn at det følger av islam og av alminnelige tolkninger av sharialov i Afghanistan at en person som har fremstått som kristen kan angre sitt valg. Landrådgiver Neerbye forklarte i lagmannsretten at såkalte bekvemmelighetskonvertitter ikke risikerer forfølgelse ved retur til Afghanistan. En rekke personer er blitt returnert ditt på tilsvarende grunnlag. På tross av oppfølgingen ved ankomst og et omfattende nærvær av internasjonale organisasjoner i landet, er det ikke registrert at noen av disse bekvemmelighetskonvertittene er blitt utsatt for forfølgelse i hjemlandet etter retur. Utlendingsmyndighetenes praksis er derfor at det ikke foreligger beskyttelsesbehov i der det ikke dreier seg om reell konvertering til kristendommen. Dette standpunktet er også blitt lagt til grunn i flere rettsavgjørelser, jf. blant annet Borgarting lagmannsretts dom i sakene LB-2012-143613, LB-2012-166185 og LB-2013-41190. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det heller ikke var feil av UNE ikke å gi rett til opphold etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. § 30 annet ledd.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at det ikke er feil ved det faktiske grunnlaget for UNEs avgjørelser av betydning for vedtaket, og at det heller ikke foreligger feil rettsanvendelse. UNEs vedtak av 30. mars 2012 og senere avgjørelser med grunnlag i begjæringer om omgjøring er etter dette ikke ugyldige.

Staten ved Utlendingsnemnda har vunnet saken og har i utgangspunktet krav på full erstatning for sine sakskostnader etter tvisteloven § 20-2 første ledd. Saken har ikke vært tvilsom, og lagmannsretten finner at det heller ikke ellers foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig helt eller delvis å frita for omkostningsansvaret etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Advokat Jarl Rune Henstein har krevd dekket saksomkostninger for lagmannsretten med 81 250 kroner. Beløpet er i sin helhet salær. Dertil kommer ankegebyr med 25 800 kroner. Samlete sakskostnader blir etter dette 107 050 kroner. Lagmannsretten har ingen bemerkninger til salærkravets størrelse, og det tas til følge.

Lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn for avgjørelsen av sakskostnadene for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Lagmannsretten finner at det heller ikke foreligger tungtveiende grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen når det gjelder kostnadsansvaret for tingretten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. tredje ledd. For tingretten krevde daværende prosessfullmektig, advokat Kristine Fougner, dekket sakskostnader med 62 500 kroner. Kravet tas til følge.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten ved Utlendingsnemnda 107 050 - etthundreogsjutusenogfemti - kroner.

3. I sakskostnader for tingretten betaler A til staten ved Utlendingsnemnda 62 500 - sekstitotusenfemhundre - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen etter punkt 2 og 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-34531 Asyl/beskyttelse. Konvertitt fra Afghanistan. (03.03.2015)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om en afghansk asylsøkers konvertering til kristendom var reell slik at han hadde krav på beskyttelse (asyl). Lagmannsretten fant at konverteringen fra islam til kristendom ikke var noenlunde sannsynliggjort. De la særlig vekt på at det gikk kort tid fra han først kom i kontakt med kristendommen og til han bestemte seg for å konvertere, hans begrensete refleksjonsnivå, og at også forklaringen om konvertering fremstår som tilpasset etter hvert. UNEs vedtak var derfor gyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo