Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-4137
Dokumentdato : 09.03.2015

Strafferett. Utl. § 108 3. ledd bokstav b. Utilbørlig utnyttelse av 7 filippinske sykpleiere.

En mann og en kvinne ble dømt til fengsel i ett år og tre måneder for utilbørlig utnytting av syv filipinske sykepleiere, jf. utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b. De hadde tatt urimelig høye vederlag for bistand i forbindelse med reise til Norge, formidling av arbeid og formidling av bolig og hadde også begrenset sykepleiernes alminnelige handlefrihet i Norge. Vederlaget var betalt blant annet gjennom låneopptak. Et helseforetak ble dømt til foretaksstraff for medvirkning til utnytting av tre av sykepleierne. Sykepleierne ble også tilkjent erstatning, og det ble idømt inndragning.

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning 19. desember 2012 satt A, født 0.0.1947, B, født 0.0.1961, og Oslo universitetssykehus HF, org.nr. 993467049, under tiltale for overtredelse av:

I Utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b

for forsettlig eller grovt uaktsomt å ha formidlet arbeid eller bolig for en utlending eller utferdiget eller formidlet erklæringer, tilsagn eller dokumenter til bruk for en sak etter loven, når forholdet innebar en utilbørlig utnyttelse av utlendingens situasjon

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

a)

Gjelder nr. 1 A og nr. 2 B.

I perioden fra sommeren 2010 til mars 2012 utnyttet de C situasjon idet de bl.a. tok urimelig mye penger for å bistå henne med bl.a. søknad om oppholdstillatelse, bolig og arbeid i Norge.

b)

Gjelder nr. 1 A og nr. 2 B.

I perioden fra sommeren 2010 til mars 2012 utnyttet de D situasjon idet de bl.a. tok urimelig mye penger for å bistå henne med bl.a. søknad om oppholdstillatelse, bolig og arbeid i Norge.

c)

Gjelder nr. 1 A og nr. 2 B.

I perioden fra sommeren 2010 til mars 2012 utnyttet de E situasjon idet de bl.a. tok urimelig mye penger for å bistå henne med bl.a. søknad om oppholdstillatelse, bolig og arbeid i Norge.

d)

Gjelder nr. 1 A og nr. 2 B.

I perioden fra sommeren 2010 til mars 2012 utnyttet de F situasjon idet de bl.a. tok urimelig mye penger for å bistå henne med bl.a. søknad om oppholdstillatelse, bolig og arbeid i Norge

 

II Utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b, jf. strl §48a

for forsettlig eller grovt uaktsomt å ha formidlet arbeid eller bolig for en utlending eller utferdiget eller formidlet erklæringer, tilsagn eller dokumenter til bruk for en sak etter loven, når forholdet innebar en utilbørlig utnyttelse av utlendingens situasjon

Når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av et foretak, kan foretaket straffes.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

a)

Gjelder alle

I perioden fra sommeren 2010 til mars 2012 utnyttet de Hs situasjon idet de bl.a. tok urimelig mye penger for å bistå henne med bl.a. søknad om arbeidstillatelse for å få jobbe ved Ullevål sykehus.

b)

Gjelder alle

I perioden fra sommeren 2010 til mars 2012 utnyttet de I situasjon idet de bl.a. tok urimelig mye penger for å bistå henne med bl.a. søknad om arbeidstillatelse for å få jobbe ved Ullevål sykehus.

c)

Gjelder alle

I perioden fra sommeren 2010 til mars 2012 utnyttet de G situasjon idet de bl.a. tok urimelig mye penger for å bistå henne med bl.a. søknad om arbeidstillatelse for å få jobbe ved Ullevål sykehus.

Oslo tingrett avsa 6. desember 2013 dom med slik domsslutning:

A, født. 30.01.1947, frifinnes

B, født 0.0.1961, frifinnes.

Oslo universitetssykehus HF, org.nr. 993467049, frifinnes.

Oslo Statsadvokatembeter har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder lovanvendelsen og bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for alle de tre tiltalte for alle tiltaleposter i tiltalen. Den er henvist til ankeforhandling. Bistandsadvokatene har på vegne av de fornærmede krevd ny behandling av de sivile kravene.

Ankeforhandling er holdt 20. januar til 12. februar 2015 i Borgarting lagmannsretts hus, med til sammen 14 rettsdager. A og B samt 31 vitner, inkludert partsrepresentanter for Oslo universitetssykehus og syv fornærmede, har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel framgår av rettsboken.

Aktor la ned slik påstand:

1. A, f. 0.0.1947, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b, jf. straffeloven § 62, første ledd til en straff av fengsel i

1 - ett - år og 6 - seks - måneder.

Til fradrag i fengselsstraffen kommer 24 - tjuefire - dager for utholdt varetekt.

I medhold av straffeloven § 34, jf. § 37d, 2. ledd, inndras hos A kr 1.200.000 - kroner enmilliontohundretusen - til fordel for de fornærmede G, H, I, F, E, D og C.

2. B, f. 0.0.1961, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b, jf. straffeloven § 62, første ledd til en straff av fengsel i

1 - ett - år og 6 - seks - måneder.

Til fradrag i fengselsstraffen kommer 24 - tjuefire - dager for utholdt varetekt.

I medhold av straffeloven § 34, jf. § 37d, 2. ledd, inndras hos B kr 162.000 - kroner etthundreogsekstitotusen - til fordel for de fornærmede G, H, I, F, E, D og C.

3. Oslo Universitetssykehus HF, organisasjonsnummer 993 467 049, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd, jf. straffeloven 48a, jf. straffeloven § 63, første ledd til en straff av bot til statskassen stor kr 2.500.000 - kroner tomillionerfemhundretusen.

I medhold av straffeloven § 34, jf. § 37d, 2. ledd, inndras hos Oslo universitetssykehus HF kr 500.000 - kroner femhundretusen - til fordel for de fornærmede G, H og I.

 

Bistandsadvokat Gro Wildhagen la ned slik påstand på vegne av fornærmede C:

1. A, født 0.0.1947 og B født 0.0.1961 dømmes in solidum til å betale C erstatning for økonomisk tap fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 122 965.

2. A født 0.0.1947 og B født 0.0.1961 dømmes in solidum til å betale C erstatning for påførte renteutgifter/ omkostninger med kr 13 512.

3. Beløpene forfaller til betaling innen 2 uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.


Bistandsadvokat Gro Wildhagen la ned slik påstand på vegne av fornærmede F:

1. A, født 0.0.1947 og B født 0.0.1961 dømmes til in solidum å betale F erstatning for økonomisk tap fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 112 355.

2. A født 0.0.1947 og B født 0.0.1961 dømmes in solidum til å betale F erstatning for påførte renteutgifter/omkostninger med kr 19 446.

3. Beløpene forfaller til betaling innen 2 uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.


Bistandsadvokat Gro Wildhagen la ned slik påstand på vegne av fornærmede G:

1. A født 0.0.1947 og B født 0.0.1961 og Oslo Universitetssykehus HF 993467049 dømmes in solidum til å betale G erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 320 868.

2. A født 0.0.1947, B født 0.0.1961 dømmes in solidum til å betale G erstatning for påførte renteutgifter med kr 39 747.

3. Beløpet forfaller til betaling innen 2 uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.


Bistandsadvokat Gro Wildhagen la ned slik påstand på vegne av fornærmede H:

1. A født 0.0.1947, B født 0.0.1961 og Oslo universitetssykehus HF 993467049 dømmes in solidum til å betale H erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 310 938.

2. A født 0.0.1947 og B født 0.0.1961 dømmes in solidum til å betale H erstatning for påførte renteutgifter med kr 39 363.

3. Beløpet forfaller til betaling innen 2 uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.


Bistandsadvokat Maria Støen Thoresen la ned slik påstand på vegne av fornærmede E:

1. A født 0.0.1947 og B født 0.0.1961 dømmes til in solidum å betale E erstatning for økonomisk tap beregnet etter rettens skjønn begrenses oppad til kr 107 120, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betalingen skjer.

2. A født 0.0.1947 og B født 0.0.1961 dømmes in solidum til å betale E erstatning for påførte renteutgifter/ omkostninger etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 17 522, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.


Bistandsadvokat Maria Støen Thoresen la ned slik påstand, på vegne av fornærmede D:

1. A født 0.0.1947, B født 0.0.1961 dømmes til in solidum å betale D erstatning for økonomisk tap beregnet etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 123 252, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

2. A født 0.0.47 og B født 0.0.1961 dømmes in solidum til å betale D erstatning for påførte renteutgifter/omkostninger etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 11 346, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.


Bistandsadvokat Maria Støen Thoresen la ned slik påstand på vegne av fornærmede I:

1. A født 0.0.1947, B født 0.0.1961 og Oslo universitetssykehus HF dømmes til in solidum å betale I erstatning for økonomisk tap beregnet etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 315 943, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

2. A, født 0.0.1947 og B født 0.0.1961 dømmes in solidum til å betale I erstatning for påførte renteutgifter/ omkostninger med kr 40 742, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.


Forsvarerne for A la ned slik påstand:

A frifinnes, subsidiært anses på mildeste måte. Krav om erstatning for bankrenter påstås prinsipalt avvist.

Forsvarerne for B la ned slik påstand:

B frifinnes, subsidiært anses på mildeste måte. Krav om erstatning for bankrenter påstås prinsipalt avvist.

Det ble presisert at påstanden om frifinnelse omfatter både straffekravet og erstatningskravene.

Forsvareren for Oslo universitetssykehus HF, advokat Harald Stabell, la ned slik påstand:

Straffesaken:

1. Oslo universitetssykehus HF frifinnes.

2. Subsidiært: Oslo universitetssykehus HF behandles på mildeste måte.

I erstatningssaken:

1. Oslo universitetssykehus HF frifinnes.

2. Subsidiært: Oslo universitetssykehus HF aksepterer det påståtte solidaransvar for de beløp som idømmes ekteparet B, hva gjelder H, I og G, med unntak av renteutgifter.

Inndragning:

1. Oslo universitetssykehus HF frifinnes.

2. Subsidiært: Inndragningskravet aksepteres hva gjelder H, I og G med unntak av renteutgifter.

 

[Lagmannsretten bemerker]

Lagmannsretten vil innledningsvis gjennomgå hovedtrekkene i saksforholdet. I stor utstrekning vil denne gjennomgangen gjelde uomstridt faktum, men retten vil i forbindelse med gjennomgangen også ta stilling til enkelte bevisspørsmål og foreta enkelte vurderinger. Lagmannsretten vil deretter foreta en nærmere vurdering av straffekravene, erstatningskravene og inndragningskravene.


Bakgrunnen

A er født i 1947. Etter politiutdannelse arbeidet han seks år i politiet. Han utdannet seg så til flyger og arbeidet som dette i mange år inntil han måtte slutte som følge av helseproblemer. Han utdannet seg da innen møbelrestaurering og etablerte enkeltmannsforetaket X (heretter X) i 2007.

B er født i 1961 på Filippinene. Hun har fire års utdannelse innen økonomi fra Filippinene. Hun kom til Norge og giftet seg med A for 23 år siden. De har sammen to barn, som nå er 23 og 19 år gamle. Også B har tatt utdannelse innen møbelrestaurering og har arbeidet for firmaet X.

I perioden 2007-2009 bisto A og B tre nieser av B fra Filippinene med å etablere seg i Norge med arbeid i helsevesenet. Hver av dem var en periode bosatt hjemme hos A og B. De gikk på norskkurs og fikk også hjelp med norskopplæring av A. Alle tre oppnådde arbeid i helsevesenet og flyttet for selv etter å ha bodd hos A og B en del måneder. Så lenge de bodde hjemme hos A og B, dekket ekteparet alle utgifter for dem. På det tidspunkt de kom i arbeid, fikk de bistand til å ta opp banklån. Av lånebeløpene ble 50 000 - 70 000 kroner betalt til A og B til dekning av de utleggene ekteparet hadde hatt for dem.

A og B har forklart at de etter å ha hjulpet Bs nieser kom på ideen å hjelpe andre fra Filippinene med å komme til Norge. De har forklart at deres motivasjon var å hjelpe. Lagmannsretten finner det likevel bevist at A og B bestemte seg for å etablere som en inntektsgivende virksomhet å bistå filippinske helsearbeidere med å komme til Norge.

I oktober 2009 var A og B i kontakt med advokat Paal Olav Berg med sikte på å etablere et aksjeselskap med mulig navn «Sykepleieformidling AS». Advokat Berg ga råd om selskapsetablering og hvordan virksomheten kunne innrettes. Det ble likevel ikke opprettet noe aksjeselskap. Man valgte i stedet å etablere aktiviteten som en del av virksomheten i X. Den 25. februar 2010 ble følgende tilføyd i angivelsen av Xs formål i Foretaksregisteret:

Formidling av sykepleiere og hjelpepleiere til Norske Helse-Istitusjoner.

As bankforbindelse var DnB NOR i Arendal. P var kundeansvarlig for A. P har som vitne i lagmannsretten forklart at A til tider hadde en anstrengt økonomi, blant annet knyttet til flere huskjøp. Overfor P ga A uttrykk for sykepleiere fra Filippinene skulle være hans nye inntektsmulighet, og at han skulle tjene bra med penger hvis dette gikk slik man håpet. P forklarte at As vurdering var at de kunne bli gjeldfrie om 5 til 10 år, og at de de kunne flytte tilbake til Sørlandet, der ekteparet tidligere hadde vært bosatt.

Ps forklaring samsvarer godt med notater som er beslaglagt hjemme hos A, og som han erkjenner er skrevet av ham. Notatene har overskriften «NEDBET. PLAN/(GJELD)». Slik lagmannsretten forstår notatene, har A kalkulert med en mulig nedbetaling av gjeld med inntekter fra sykepleiere med 328 000 kroner sommeren 2013, 300 000 kroner sommeren 2014, og 300 000 kroner sommeren 2015. For 2013 angis navn som lagmannsretten forstår er navn på sykepleiere som var planlagt å komme på et senere tidspunkt enn de syv som er fornærmede i denne saken.

Alle de syv fornærmede i denne saken er utdannet som sykepleiere på Filippinene. Det er et stort antall personer som gjennomfører sykepleieutdanning på Filippinene, men for mange er det vanskelig å få arbeid etter utdanningen. Mange arbeider som frivillig ansatt, uten lønn. Selv om man oppnår lønnet stilling, er lønnen lav. For alle de syv fornærmede gjelder at de før de kom til Norge enten arbeidet som frivillig eller hadde en lønn på ca. 6 000 pesos, som tilsvarer ca. 1000 norske kroner, pr. måned.


Tiltalen post I - hendelsesforløp første halvår 2010

Tiltalen post I gjelder fire av de fornærmede. Alle disse fire kom i kontakt med ekteparet AB våren 2010. De kjente ikke hverandre på forhånd. Gjennom slektninger eller andre kontakter av B ble de hver for seg spurt om de kunne tenke seg å arbeide i Norge. Alle fire ga uttrykk for at de var interessert i dette. De ble da bedt om innbetale et beløp på 30 000 pesos hver. Tre av dem innbetalte dette beløpet. Med den begrunnelse at hun var i fjern slekt med B, slapp D med å betale 20 000.

De ble forklart at de innbetalte beløpene skulle dekke utgifter til autorisasjon i Norge. Enkelte av de fornærmede har forklart at de forsto det slik at beløpet også skulle dekke andre utgifter i forbindelse med reise og arbeid i Norge, men det kan ikke anses bevist at dette ble uttrykt. Det var uansett tale om et stort pengebeløp for dem, jf. blant annet at 6 000 pesos var en vanlig månedslønn for en sykepleier.

Påsken 2010 arrangerte A et kurs i norsk på Filippinene med seg selv som lærer. B var også til stede, men sto ikke for undervisningen. De fire fornærmede nevnt i tiltalen post I var blant deltakerne på kurset. Totalt var det ca. 20 deltakere. Lagmannsretten anser det bevist at alle disse var forespeilet en mulighet til å reise til Norge og oppnå arbeid i helsesektoren her. Hver av deltakerne betalte omkring 5 000 pesos for å delta på norskkurset.

Kurset ble avsluttet med en form for eksamen. A formidlet at de som gjorde det best på eksamen, skulle få komme først til Norge. De fire fornærmede nevnt i tiltalen post I var blant dem som gjorde det best på eksamen og dermed skulle få reise blant de første.

I forbindelse med norskkurset presenterte A et økonomisk opplegg for reise og arbeid i Norge. Dette ble skrevet på en tavle, og både C og E noterte ned det som ble skrevet. Disse notatene er framlagt for retten, og A har ikke bestridt at notatene er riktige. Både C og E har notert følgende:

Expenses: Housing

Schooling

Transport Card

Food

Extra:        44, 000 kroner

telephone

use of car

accountant

clothing

allowance

lawyer

 

VAT 25 %

44, 000

44, 000 - VAT

11,000

99,000 - Borrow in Norwegian bank (loan)

 
Dette må forstås slik at sykepleierne skulle dekke totale utgifter på 88 000 kroner med tillegg av 25 % merverdiavgift av 44 000 kroner, til sammen 99 000 kroner. Beløpet skulle dekkes gjennom opptak av lån i norsk bank. Det fremgår ikke hvor lang tids opphold i Norge dette beløpet skulle dekke. A har forklart at det var for en periode på tre måneder. Også sykepleierne forklarte i sine politiforklaringer at beløpet gjaldt for tre måneder. I retten har sykepleierne forklart at dette bygde på misforståelser, og at det som ble opplyst fra A, var at beløpet skulle dekke seks måneder.

Lagmannsretten kan ikke se at det er av betydning for saken om beløpet ble angitt å gjelde for seks eller tre måneder. Uansett er tale om betydelige beløp som sykepleierne skulle dekke, ikke minst sett ut fra de økonomiske forholdene på Filippinene. Oppsettet inneholder også andre elementer som er klart uvanlige og ikke vil inngå i et alminnelig, balansert kontraktsforhold. Retten viser blant annet til at kostnader til regnskapsfører (accountant) og advokat (lawyer) er utgifter som skulle dekkes av sykepleierne. Retten bemerker videre at A på dette tidspunkt ikke hadde avklart om det faktisk påløp merverdiavgift på den typen tjenester det var tale om. Høsten 2010 innhentet han en uttalelse fra Skattedirektoratet, og denne gikk ut på det ikke ville påløpe merverdiavgift.

På det tidspunkt sykepleierne fikk se dette oppsettet, hadde de allerede betalt 30 000 (for D 20 000) pesos for autorisasjon og 5 000 pesos for norskkurset. Dersom de skulle velge å trekke seg fra å reise til Norge, ville de ikke få tilbake disse pengene. Det er også utvilsomt at de hadde et sterkt ønske om å arbeide i Norge. De var dermed i realiteten i en tvangssituasjon. Det kan ikke sees slik at de ved å reise til Norge har akseptert de økonomiske vilkårene som ble presentert for dem i forbindelse med norskkurset. Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at A og B etter at sykepleierne kom til Norge, forholdt seg i særlig grad til det om var presentert på Filippinene. Blant annet ble lånebeløpene vesentlig større.

Den 18. april 2010 skrev A for hver av de fire sykepleierne en erklæring til den norske ambassaden i Manila med følgende ordlyd:

Vi bekrefter herved at vi stiller til disposisjon bolig-opphold i vårt hjem her i [adresse], på Holmenkollen. Vi bekrefter også at vi dekker nødv. Kosthold, transport m.m. for ovennevnte person, i inntil 6 mnd.

Vi har en romslig bolig her på Holmenkollen, og vi synes det er hyggelig å på denne måten å kunne bidra til at ovennevnte person kan prøve å få arbeid i Norge som hjelpepleier/sykepleier.

Den 28. mai 2010 undertegnet A for hver av de fire sykepleierne Utlendingsdirektoratets «Garantiskjema for opphold». Det framgår av skjemaet at den som undertegner, blant annet

- erklærer at søker skal bo hos han/henne i denne perioden oppholdet skal vare

- erklærer å dekke utgifter til kost og losji for søkeren

- erklærer at hun/hun skal melde fra til politiet dersom boforholdet opphører.


Det er på det rene at ingen av de fire på noe tidspunkt bodde hjemme hos A og B i [adresse].


Tiltalen post II

Tiltalen post II omfatter i tillegg til A og B også Oslo universitetssykehus HF. Tiltalen knytter seg til tre fornærmede, som ikke er de samme som i post I.

Oslo universitetssykehus er sammenslåing av de tidligere sykehusene Rikshospitalet, Ullevål og Aker. Organisatorisk er sykehuset inndelt i klinikker. Det finnes også en sentral stab. Ortopedisk avdeling hører under Klinikk for kirurgi og nevrofag. I 2010 var det en akutt mangel på operasjonssykepleiere på operasjonsstuene innenfor Ortopedisk avdeling, til tross for en rekke forsøk på å rekruttere operasjonssykepleiere.

L var i 2010 overlege knyttet til Ortopedisk avdeling. Han hadde et faglig ansvar for protesevirksomheten, men var ikke i en lederstilling. L var i sitt arbeid sterkt berørt av mangelen på operasjonssykepleiere. L har en datter som gikk i klasse med datteren til A og B. Han var kjent med at ekteparet B hadde bistått med å bringe filippinske helsearbeidere til Norge. På forsommeren 2010 henvendte L seg til A med spørsmål om A og B kunne hjelpe til å skaffe operasjonssykepleiere fra Filippinene. A og B drøftet dette seg imellom, og etter noen dager ga de beskjed til L om at de kunne bistå.

Etter dette tok L kontakt med J. J var seksjonsleder for operasjonsseksjonen ved Ortopedisk avdeling og dermed ansvarlig for bemanningen av operasjonsstuene. J har vært mistenkt i denne saken, men saken er for ham henlagt etter bevisets stilling. Han har dermed avgitt forklaring for lagmannsretten med ordinær forklaringsplikt.

I sin forklaring ga J uttrykk for at han husket svært lite om forhold av betydning for saken. Lagmannsretten finner det ikke troverdig at J husker så lite som han ga uttrykk for. Bevisførselen for øvrig viser at han var sterkt involvert i saksforholdet.

I samsvar med forklaringene fra A og L legger lagmannsretten til grunn at J ønsket å gå videre med det initiativet som L hadde tatt. Det ble etter kort tid arrangert et møte på sykehuset der i alle fall A, B, L og J var til stede. På dette møtet eller kort tid etter ble det bestemt at B skulle reise til Filippinene for å få finne fram til aktuelle kandidater. Lagmannsretten finner det utvilsomt at J og L deltok i denne beslutningen.

B reiste til Filippinene i juni 2010. Hun fikk bistand av en venninne på Filippinene, Lynnette Labio, med rekrutteringen. Labio var en periode i Manila for å forsøke å finne fram til kandidater. Etter hvert ble det likevel valgt ut tre kandidater som var fra Bs hjemby, Ilo Ilo. Dette er de tre fornærmede nevnt i tiltalen post II, G, H og I.

Alle disse tre hadde en periode arbeidet som operasjonssykepleiere i Ilo Ilo. Da de ble kontaktet, ga de uttrykk for at de kunne tenke seg å reise til Norge. Det ble arrangert et møte hjemme hos Bs familie, der blant annet B og de tre sykepleierne var til stede. Sykepleierne ble bedt om å betale inn et beløp på 35 000 pesos. Alle tre betalte dette beløpet. Sykepleierne har forklart seg noe forskjellig om hva det ble sagt at beløpet skulle dekke. Alle har imidlertid forklart at det skulle utgifter til autorisasjon. Det kan ikke anses bevist at det ble sagt at beløpet også skulle dekke andre utgifter.

Etter at B hadde funnet fram til de tre sykepleierne sommeren 2010, ble det utformet et utkast til kontrakt mellom Oslo universitetssykehus og X. Utkastet hadde følgende ordlyd:

KONTRAKT

Kontraktsparter:

X, adr.

Ortopedisk avdeling, oslo universitetssykehus HF

1. Bakgrunn

Ortopedisk avdeling har flere ubesatte stilinger i operasjonssykepleie. Sykepleiemangelen er begrensende for optimal utnyttelse av tilgjengelig operasjonskapasitet med konsekvenser for gjennomføringen av akutte og elektive operasjoner. Gjennom lengre tid er det forsøkt å rekruttere spesialsykepleiere til de ledige hjemlene fra Norge/Norden, men uten hell.

2. Rekruttering av spesialsykepleiere


X framstiller for vurdering spesialsykepleiere innen det ortopediske operasjonsfaget fra Filippinene. Sykepleierne skal ha utdannelse med dokumentasjon fra hjemlandet slik at Statens autorisasjonskontor for helsepersonell kan utstede norsk autorisasjon med lisens evt midlertidig lisens. Hvis det er slik at de må ha 3 ukers kurs i Nasjonalt fag for sykepleiere ved for eksempel Høyskolen i Oslo, må dette gjennomføres. X står for kontakten med SAFH og evt. HiO.

I tillegg forutsettes at spesialsykepleierne har tilstrekkelig og relevant erfaring innen ortopedisk operasjonssykepleie. De skal beherske engelsk flytende og det skal sannsynliggjøres at de har høy arbeidsmoral og god sosial tilpasningsevne.

Vurdering er gjort i samråd med Ortopedisk avdeling og aktuelle kontrakt omfatter flg. 3 spesialsykepleiere:

H f. 1986.00.00

G f. 1986.00.00

I f. 1980.00.00

3. Ortopedisk avdeling tilbyr


Spesialsykepleierne tilbys 12 mnd. Stipendiatstilling på operasjonsenheten hvor de mottar opplæring om enhetens rutiner, arbeidsmetodikk, teknisk utstyr og annen relevant kunnskap. I løpet av denne tiden skal sykepleierne arbeide turnus og gradvis gå over i selvstendig funksjoner. I denne tiden avlønnes sykepleierne med en stipendiatlønn på NOK 10.000,- per mnd.

Hvis denne prøveperioden gjennomføres på en faglig og sosialt tilfredsstillende måte, gis sykepleierne fast 100%-stilling med 3 års bindingstid. Avlønningen blir da tarifflønn. Forutsetning for fast stilling er imidlertid bestått trinn 3 i norskopplæring og norsk autorisasjon som sykepleier.

4. Norskundervisning


X har ansvar for at norskundervisningen påbegynnes umiddelbart etter at spesialsykepleierne kommer til Norge og at de har god progresjon i opplæringen.

5. Boforhold og integrering i det norske samfunnet


Sykepleierne skal bo under verdige forhold og utgiftene til kost og losji håndteres av X. De skal også motta opplæring om hvorledes det norske samfunnet er bygget opp, dets kultur og geografi.

6. Godtgjøring til X


X mottar etter faktura NOK 20.000,- per mnd. per sykepleier i 12 mnd. fra oppstart. Alle beløp er å forstå inkl. mva. i den grad denne typen tjeneste er momsbelagt.

For reise til Norge betales NOK 10.000,- per sykepleier etter faktura.

Kartleggingsreise til Filippinene godtgjøres med inntil NOK 17.000,- faktura.

7. Oppstart

Sykepleierne skal begynne arbeidet på operasjonsenheten 1. september 2010.

L har forklart at det var han som førte det meste av dette utkastet i pennen, og at det ga uttrykk for mange av hans tanker. Det er ikke bestridt at A var kjent med utkastet. Lagmannsretten finner det utvilsomt at også J var fullt ut kjent med dette utkastet.

Det ble aldri undertegnet noen kontrakt mellom Oslo universitetssykehus og X/ A og B. Det økonomiske opplegget ble annerledes enn forutsatt i kontraktsutkastet. Det ble etter hvert bestemt at sykepleierne skulle få ordinær lønn på 31 500 kroner brutto pr. måned, og at det ikke skulle betales noen godtgjørelse direkte fra sykehuset til X. Lagmannsretten kommer tilbake til dette nedenfor i forbindelse med vurderingen av tiltalen mot Oslo universitetssykehus.

De tre sykepleierne fikk autorisasjon som helsefagarbeider 10. august 2010. Oslo universitetssykehus v/ J hadde i et brev 22. juni 2010 til Statens autorisasjonskontor bedt om rask behandling av søknader om autorisasjon/lisens.

Den 18. august 2010 sendte sykehuset følgende brev til Utlendingsdirektoratet v/ambassaden i Manila:

Betinget tilsagn om helsefaglig stilling - Vedlegg til visumsøknad.

Ortopedisk avdeling ved Oslo universitetssykehus HF er i alvorlig mangel av operasjonssykepleiere. Vi har daglig strykninger og omdisponeringer i vårt operasjonsprogram pga. mangel på spesialsykepleiere. Operasjonsvirksomheten er kritisk for å ivareta omsorgen for pasienter med akutte skader og lidelser i muskel og skjelett.

Situasjonen er slik at det har blitt nødvendig å søke til Filippinene for å skaffe sykepleiere med tilstrekkelig spesialkompetanse. Søking i naboland har ikke ført til tilstrekkelig med søkere.

Etter en grundig utvelgelse er følgende spesialsykepleiere tilbudt stilling ved operasjonsenheten i Ortopedisk avdeling med tiltredelse asap.:

H f. 1986.00.00.

G f. 1986.00.00.

I f. 1980.00.00.

De har alle takket ja til vårt tilbud og avventer snarlig reise til Norge. Tilbudet er gitt under betingelse av at arbeidstillatelse, oppholdstillatelse og visum innvilges.

Det er laget et språk- og integreringsprogram for disse sykepleierne. Umiddelbart etter ankomst Norge vil de ansettes i helsefaglige stillinger og avlønnes etter foretakets gjeldende tariffavtaler for helsefaglig personell.

Forsikringsmessig ivaretas sykepleierne etter Folketrygdens bestemmelser og de vanlige forsikringsordninger som gjelder for alle ansatte på Oslo universitetssykehus.

Vi er nå i en spesielt vanskelig situasjon og har håp om at UDI kan behandle søknadene om visum for overnevnte sykepleiere så raskt som mulig slik at vårt ansvar for å yte helsehjelp blir ivaretatt.

Brevet var undertegnet av avdelingsleder ved Ortopedisk avdeling, O, og J

Oslo universitetssykehus fylte videre ut Utlendingsdirektoratets skjema «Offer of employment» for de tre sykepleierne. Her ble Oslo universitetssykehus angitt som arbeidsgiver og stillingsbetegnelse på norsk angitt som «lisensiert operasjonssykepleier». Det ble angitt av det dreide seg om midlertidige stillinger fra 13. september 2010 til 13. september 2012. Skjemaet ble undertegnet av O og er datert 14. september 2010.

Den 17. september 2010 undertegnet de tre sykepleierne på Filippinene hver sin kontrakt med følgende innhold:

Contract

Between B and A,
and [sykepleierens navn]

Concerning:

Firma X, (org.No.[nr]),
represented by B and A,
adr. [adresse], 0791 Oslo- Norway
has on request from Ullevål Sykehus (Hospital), ortopedic department,
procured Philippine surgical nurse,

[sykepleierens navn og fødselsdato]

Conditions (first 12 months):

Together with Ullevål Sykehus, we have an agreement of the following budget:

Tax 7500 NOK
Allowance 6000 NOK
Loan 3000 NOK
Housing 4500 NOK
Food 2500 NOK
El 500 NOK
Internet 300 NOK
Language Course 4600 NOK
Miscs 2600 NOK
Total 31500 NOK

All items below «the line» (NOK 15 000), shall be paid cash to B and A, not later than 2 days after [sykepleierens navn] has received the money from Ullevål Sykehus on her bank account.

Due to the rules firma X has to pay tax (ca. 38%) and VAT (25%), the payment to X v/ B and A has to be:

1) NOK 90 000,-
(Paid by arrangement of loan for [sykepleierens navn] in DNB- NOR shortly upon arrival to Norway), this to cover up further expenses and also to cover the VAT we have to pay.

2) NOK 155 000,-
(Paid by arrangement of loan for [sykepleierens navn] in DNB-NOR, if possible also shortly upon arrival to Norway, but not later than 6-12 months after arrival in Norway.

This is the payment for our work and for finding you a job as a surgical nurse in Norway. Of this amount we do pay 38% tax.

Både A og B var på Filippinene da kontraktene ble undertegnet. De respektive sykepleierne og A har undertegnet kontraktene. B har undertegnet G' kontrakt, men ikke de to andre.

Kontrakten inneholder flere elementer som etter lagmannsrettens syn gjør den åpenbart ubalansert og urimelig. Lagmannsretten finner det klart at det i denne sammenheng ikke ble inngått noen reell, bindende avtale med sykepleierne. For øvrig forholdt A og B seg i liten grad til dette dokumentet etter at sykepleierne kom til Norge.

Opplegget som var beskrevet, var at sykepleierne skulle ta opp lån på til sammen 245 000 kroner kort etter ankomst til Norge, og at hele dette beløpet skulle betales til A og B. Det ble angitt at dette skulle dekke «further expenses» - videre kostnader -, «VAT» - merverdiavgift -, samt «our work and for finding you a job as surgical nurse in Norway» - vårt arbeid og for å finne en jobb til deg som operasjonssykepleier i Norge. Det ble ved dette ikke gitt noen reell spesifikasjon av hva som skulle dekkes. 245 000 kroner er et meget stort beløp også i Norge, og kontraktspartene var i dette tilfelle filippinere som kom fra helt andre økonomiske forhold.

I dokumentet er det vist til at X plikter å betale skatt og merverdiavgift. Det fremstår som høyst uvanlig at man i en kontrakt som skal gjelde en form for tjenesteoppdrag, angir tjenesteyterens skatteplikt som grunnlag for hans krav på betaling. Lagmannsretten bemerker videre at A, som påpekt ovenfor, senere høsten 2010 innhentet en uttalelse fra Skattedirektoratet som gikk ut på det ikke ville påløpe merverdiavgift på denne typen tjenester.

I tillegg til låneopptakene skulle sykepleierne betale et månedlig beløp på 15 000 kroner til A og B. Etter denne betalingen samt skatt og låneutgifter skulle sykepleierne sitte igjen med et begrenset beløp, 6000 kroner pr. måned, til lommepenger (allowance).

På det tidspunkt sykepleierne fikk se dette oppsettet, hadde de allerede betalt 35 000 pesos for autorisasjon. Dersom de skulle velge å trekke seg fra å reise til Norge, ville de ikke få tilbake disse pengene. Det er også utvilsomt at de hadde et sterkt ønske om å arbeide i Norge. De var dermed i realiteten i en tvangssituasjon. I den situasjonen som forelå for dem, var det vanskelig å vurdere den reelle økonomiske betydningen av de elementene som framgikk av kontrakten. Det kan ikke sees slik at de ved å reise til Norge har akseptert de økonomiske vilkårene som ble angitt i kontraktsdokumentet.

Den 23. september 2010 utferdiget Oslo universitetssykehus v/ J likelydende bekreftelser til Utlendingsdirektoratet med følgende ordlyd:

Det bekreftes at B og A ved firmaet X representerer angjeldende person:

[sykepleierens navn og fødselsdato]

i sin søknadsprosess om arbeids- og oppholdstillatelse.

G, H og I ble innvilget midlertid oppholdstillatelse 1. oktober 2010. De kom til Norge 28. oktober 2010. A hadde på det tidspunkt leid en bolig i [adresse], der sykepleierne skulle bo. På det tidspunkt de tre kom til Norge, bodde det også en annen filippinsk sykepleier i dette huset, Q. Q hadde deltatt på norskkurset påsken 2010 sammen med de fire fornærmede nevnt i tiltalen post I. Hun reiste imidlertid etter relativt kort tid tilbake til Filippinene. De øvrige sykepleierne oppfattet det slik at hun ble sendt hjem mot sin vilje. Som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor, flyttet også de fire fornærmede nevnt i tiltalen post I inn i [adresse] da de senere kom til Norge.

Da sykepleierne kom til Norge, kjøpte B noe klær og skotøy til dem. Det er noe uenighet om hvor mye som ble kjøpt. For skyldspørsmålet og straffutmålingen er dette ikke av betydning. Lagmannsretten vil komme tilbake til spørsmålet i forbindelse med erstatningskravene nedenfor.

Som påpekt ovenfor, framgikk det av kontraktene inngått 17. september 2010 at de tre sykepleierne skulle ta opp lån etter ankomst til Norge. A og B hadde sommeren 2010 hatt et møte med DnB NOR i Arendal om opptak av lån for sykepleiere fra Filippinene. To ansatte i banken har forklart seg som vitner i lagmannsretten. De har forklart at A hadde høy tillit i banken. B opplyste overfor banken at lånene gjaldt penger som sykepleierne trengte for å komme i gang med jobb i Norge, herunder dekning av utgifter og fortjeneste for ekteparet B. Sykepleierne behersket ikke norsk og var selv var ikke i kontakt med banken utover at de underskrev dokumenter slik B ba dem om å gjøre.

Likelydende lånetilsagn for de tre sykepleierne er datert 15. november 2010. De er sendt til adresse c/o A og gjelder lån på 295 000 kroner med en nominell rente på 10 % p.a. Det var tale om usikrede lån. Reidar Gregersen fra DnB NOR Arendal har forklart at rentesatsen var lavere enn alminnelig rentesats for slike lån.

Lagmannsretten bemerker at det er vanskelig å forstå hvordan banken kunne innvilge lån av en slik størrelse. Sykepleierne hadde nettopp kommet til Norge, men de var ikke begynt i arbeid. Som lagmannsretten kommer tilbake til, hadde de ikke noen arbeidskontrakt som kunne framlegges. De ble innvilget lån med en vesentlig lengre løpetid enn varigheten av den oppholdstillatelsen de hadde i Norge.

Lånebeløpet var 50 000 kroner høyere enn det som var angitt i avtalene fra 17. september 2010. A forklarte dette overfor sykepleierne blant annet med at det hadde påløpt ekstra utgifter til billetter for reisen til Oslo. De opprinnelige billettene, som ble dekket av Oslo universitetssykehus, ble ikke benyttet fordi sykepleierne ble stoppet i utreisekontrollen på flyplassen.

Utbetaling av lånene skjedde ved at A var i DnB NORs filial på Vinderen i Oslo sammen med sykepleierne 18. november 2010. Til sammen 250 000 kroner ble for hver av sykepleierne overført direkte fra lånekontoen til konti disponert av A, B og R. I samsvar med As forklaring legger lagmannsretten til grunn at overføringene til R var oppgjør av et lån som R tidligere hadde gitt til A og B. Av de resterende lånebeløpene ble 41 000 kroner tatt ut kontant. Partene er enig om at av dette ble 37 000 kroner gitt direkte til A. For skyldspørsmålet og straffutmålingen er det ikke av betydning om sykepleierne hver beholdt 4 000 kroner av kontantbeløpet på 41 000 kroner. Lagmannsretten vil komme tilbake til dette spørsmålet nedenfor i forbindelse med erstatningskravene.

Det er således enighet om at i alle fall 287 000 kroner av lånebeløpene for hver av sykepleierne gikk til A og B. Samlet utgjorde dette et meget betydelig beløp, 861 000 kroner.

De tre sykepleierne tiltrådte ved Oslo universitetssykehus 29. november 2010. I forbindelse med tiltredelsen opplyste J at de skulle arbeide tre forskjellige steder - ingen av dem på operasjonsstue. I samsvar med forklaringen fra L legger lagmannsretten til grunn at bakgrunnen for dette var at tillitsvalgte for sykepleierne på Oslo universitetssykehus før de tre sykepleierne ankom, hadde motsatt seg at de skulle arbeide på operasjonsstue uten kurs som operasjonssykepleier og uten tilstrekkelige norskkunnskaper.

De tre sykepleierne har forklart at de i hovedsak ble mottatt godt i sine avdelinger på Oslo universitetssykehus og trivdes med arbeidet. De var likevel skuffet over at de ikke fikk arbeide som operasjonssykepleiere, og de ble etter hvert bekymret fordi de ikke hadde noen skriftlig arbeidskontrakt. De har forklart at de i utgangspunktet hadde oppfattet skjemaet «Offer of employment» som arbeidskontrakt, men at de etter vært skjønte at dette ikke var tilfelle. De mottok ingen skriftlig arbeidskontrakt før etter at saken var anmeldt i mars 2012. De ble etter hvert usikre på hva som var rammene for ansettelsesforholdet. I februar 2012 ble de orientert av J om at de ikke kunne påregne å arbeide ved Oslo universitetssykehus lenger enn fram til sommeren 2012.

De tre sykepleierne snakket engelsk, men behersket ikke norsk ved ankomsten til Norge. De gjennomførte etter hvert flere norskkurs ved Friundervisningen. A drev også norskundervisning for dem.

Sykepleierne bodde i boligen i [adresse] fram til sommeren 2011 og senere i en bolig i [adresse] fram til saken ble anmeldt i mars 2012. Lagmannsretten kommer tilbake til dette og sykepleiernes situasjon for øvrig i et eget avsnitt nedenfor.

I tillegg til betalingen i forbindelse med låneopptakene foretok de tre sykepleierne løpende betalinger til A og B helt fram til saken ble anmeldt. Betalingen var i utgangspunktet 11 000 kroner pr. måned, men enkelte ganger ble det betalt avvikende beløp. H fikk sin betaling redusert til 8 000 kroner pr. måned de siste månedene som følge av at hun ikke lenger hadde behov for noen norskundervisning. Det er uomstridt at hver av de tre sykepleierne har betalt omkring 450 000 kroner til A og B, inkludert lånebeløpene. Den uenigheten som foreligger mellom partene, gjelder mindre beløp som er uten betydning for straffekravet.

Det er i saken framlagt flere kvitteringer som A har utstedt, og som er angitt å gjelde de tre sykepleierne. Ut fra forklaringene fra sykepleierne og politirevisor Hans Jardar Reinmann finner lagmannsretten det utvilsomt at flere av disse kvitteringene er antedatert. Enkelte kvitteringer er overlevert til sykepleierne, mens andre først er utstedt 5. mars 2012, som var etter at saken var politianmeldt. Lagmannsretten legger i samsvar med politirevisor Reinmanns forklaring til grunn at det i noen tilfeller også er utstedt ulike kvitteringer som er angitt å gjelde samme tidsrom.

En håndskrevet kvittering/regning til G datert 15. november 2010 har følgende poster:

Vedr. opplæring & integrering i hht. avt. m/Ullevål Sykehus:

Kroner

Utlegg i.f.m.: lisenser/autor/gebyrer/v/søkn (15/10-31/12-2010)

2 400,-

Mat og bespisning ute ( - '' - )

12 000,-

Klær og andre nødvendigheter ( - '' - )

6 000,-

Div. museumsbesøk/parkering/ annet ( - '' - )

3 000,-

Folke-universitetet/transp. ( - '' - )

6 100,-

Bøker/skolemateriell

3 500,-

Utlegg i.f.m reise/billx2 + B

18 000,-

Husleie/ strøm/ nødv.møblering

18 000,-

 

69 000,-

Norsk undervisning & annen undervisning av meg og B

51 000

   
 

120 000

Mva

-

Total sum

120 000

 
Som regningsutsteder er angitt «X, Inneh. A». Den angitte datoen, 15. november 2010, er samme dag som lånetilsagn fra DnB NOR ble gitt. G har forklart at kvitteringen ble utstedt og overlevert henne på et vesentlig senere tidspunkt enn 15. november 2010, og lagmannsretten legger dette til grunn.

En kvittering/regning til G datert 31. oktober 2011 lyder slik:

Herved bekreftes at X v/ A har mottatt til dekning av følgende i.f.m. opplæring av sykepleier G:

Bolig/husl.kostnader, strøm, mat, turer, museumsbesøk, bil- og kontorhold, norsk- opplæring, tlf, tapt arb.forh v. rep. verksted, extra-reise (Filipp). p.g.a. utr. problemer, regnskap/advokat, skolebøker, eksamensgebyrer. m.m.

For perioden januar 2011 til og med oktober 2011. 10 mnd. à 11.000,-

Beløpet er mottatt

Totalsum: 110.000,-

Kvitteringer er utstedt på tilsvarende måte og med tilsvarende ordlyd til H og I.

De kvitteringene A har utferdiget, viser etter lagmannsrettens syn klart at de betalingene som skjedde fra sykepleierne, ikke bygget på noe alminnelig, balansert kontraktsforhold mellom dem og A og B. Kvitteringene er utstedt på tidspunkter som fremstår som tilfeldige og er ikke knyttet til de faktiske utbetalingene som skjedde. Angivelsen av poster og beløp fremstår som avrundet og tilfeldig. Sykepleierne har ikke hatt noen innflytelse på hvilke kostnader som er belastet dem eller kostnadenes størrelse. Som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor, er angivelsene av kostnader dessuten i meget liten grad bygget på opplysninger som det var mulig å hente ut av de regnskapene som ble ført for X.

Etterforskning i saken ble igangsatt etter at Oslo universitetssykehus hadde inngitt anmeldelse 2. mars 2012. Anmeldelsen kom etter at de tre sykepleierne hadde vært i kontakt med tillitsvalgte i Norsk Sykepleierforbund som igjen kontaktet ledelsen ved sykehuset. Saken var gjenstand for stor medieomtale. Både A og B satt en periode varetektsfengslet.

Etter anmeldelsen fikk de tre sykepleierne fast ansettelse ved Oslo universitetssykehus, G og H som sykepleiere og I som hjelpepleier. Sykehuset hjalp også med å skaffe ny bolig. Alle tre er fortsatt bosatt i Norge og ansatt ved Oslo universitetssykehus. Fortsatt arbeider ingen av dem som operasjonssykepleier.

Sykepleierne betalte avdrag og renter på lånene fra låneopptaket og fram til 12. april 2012. Etter avtale med banken har lånene etter dette løpt rente- og avdragsfritt, men sykepleiernes ansvar for lånene består.


Tiltalen post I - videre hendelsesforløp

De fire sykepleierne sa opp sine stillinger på Filippinene sommeren 2010. Avreisen til Norge ble imidlertid forskjøvet til etter at sykepleierne knyttet til Oslo universitetssykehus (heretter Ullevål-sykepleierne) var kommet til Norge. E kom til Norge i november 2010. C, F og D kom til Norge i januar 2011. De betalte selv flybilletter til Norge.

Da de kom, ble alle fire bosatt sammen med Ullevål-sykepleierne i [adresse]. Lagmannsretten kommer som nevnt tilbake til boforhold mv. i et eget avsnitt nedenfor.

De kom til Norge på studentvisum med seks måneders varighet. Det var ikke etablert kontakt med mulige arbeidsgivere i Norge. Den første tiden i Norge gjennomførte de norskkurs ved Friundervisningen. A drev også norskundervisning for dem.

A tok kontakt med Frognerseteren restaurant. Gjennom denne kontakten sørget B for at de fire sykepleiere arbeidet noe på timebasis ved restauranten vinteren 2011, blant annet i forbindelse med ski-VM. B mottok deler av den lønnen sykepleierne mottok fra Frognerseteren.

Flere av sykepleierne arbeidet også noe hos X og fikk utbetalt en viss lønn for dette.

På tilsvarende måte som for Ullevål-sykepleierne sørget A for at de fire sykepleierne fikk lån i DnB NOR Arendal. Dette skjedde imidlertid ikke ved ankomst til Norge, men i forbindelse med at sykepleierne oppnådde arbeid i Norge. Lånebeløpene var vesentlig større enn det beløpet, 99 000 kroner, som ble forespeilet i forbindelse med norskkurset på Filippinene påsken 2010. Bortsett fra deler av lønnen fra Frognerseteren og arbeid i X betalte ikke sykepleierne noe til A og B fra de kom til Norge og til de kom i arbeid.

Sykepleierne betalte avdrag og renter på lånene fra låneopptaket og fram til 12. april 2012. Etter avtale med banken har lånene etter dette løpt rente- og avdragsfritt, men sykepleiernes ansvar for lånene består.

Alle de fire sykepleierne er fortsatt bosatt i Norge og er i arbeid i helsesektoren.


Særlig om E

E begynte i mars 2011 i arbeid med hjemmesykepleie hos selskapet Carema. E har forklart A skaffet henne denne jobben ved at han ringte til Carema og fulgte henne til intervjuet. A har forklart at E selv skaffet jobben, og at hans rolle var begrenset til han var referanse og kjørte henne til intervjuet. Lagmannsretten finner det utvilsomt at E forklaring kan legges til grunn. Det er ingen grunn til at hun skulle forklare seg uriktig om dette forholdet.

E ble 31. mars 2011 innvilget et lån på 175 000 kroner. Lånet hadde en nominell rente på 8 %. 110 000 kroner av lånebeløpet ble overført til bankkonti disponert av A 6. april 2011. 50 000 kroner ble tatt ut kontant samme dag. E har forklart at hele dette beløpet ble betalt til A, mens B har forklart at han mottok 25 000 kroner og E selv fikk 25 000 kroner. For skyldspørsmålet og straffutmålingen er det ikke av betydning om det beløpet B fikk, var 135 000 kroner eller 160 000 kroner. Lagmannsretten vil komme tilbake til dette spørsmålet i forbindelse med erstatningskravene.

I forbindelse med låneopptaket fikk E en oversikt fra A som viste hva hun skulle betale til dem. Oversikten var slik:

Bolig

(4000x4)

= 16000

Språkkurs

(4900x5)

= 24500

Skolebøker/skrivemateriell

 

= 1500

Månedskort

(600x4)

= 2400

Mat

(2500x4)

= 10000

Lommepenger

(1000x4)

= 4000

Strøm

(400x4)

= 1600

Klær/sko div.

 

3000

Sum

 

63000

Vår jobb

 

58000

Sum

 

121000

Skatt/mva.

 

ca. 24000

Totalsum

 

145000

 

Det gjengitte fra oversikten var maskinskrevet. Nedenfor den maskinskrevne totalsummen på 145 000 kroner er det tilføyd flere beløp med håndskrift.

Oversikten viser, i likhet med de kvitteringene som ble utstedt til Ullevål-sykepleierne, at betalingen fra E ikke bygget på et alminnelig, balansert kontraktsforhold mellom henne og A og B. På E oversikt er det angitt et betydelig beløp, 58 000 kroner, uten annen spesifikasjon enn «vår jobb». Det forelå ikke noen avtale eller annet grunnlag for et slikt krav fra Bs side. Det er også uvanlig og åpenbart uten grunnlag at det på en oversikt som fremstår å gjelde utlegg og utførte tjenester, er medtatt et beløp til dekning av skatt/mva. B hadde på dette tidspunkt mottatt Skattedirektoratets vurdering om at det ikke påløp merverdiavgift på den aktuelle typen tjenester.

Etter at hun kom i arbeid, betalte E en husleie på 7 600 kroner pr. måned til ekteparet B. Beløpet ble betalt kontant. E flyttet ut sommeren 2011. Partene er uenig om det nøyaktige flyttetidspunktet og om det ble betalt husleie for juli 2011. Dette er uten betydning for straffekravet.


Særlig om C

Bortsett fra arbeidet på Frognerseteren restaurant, tok det relativt lang tid før C fikk arbeid i Norge. Hun har forklart, og lagmannsretten legger til grunn, at B kontaktet flere mulige arbeidsgiver uten at det lyktes å få noen jobb. Etter hvert begynte C selv å søke etter arbeid på nettet. Ved dette fant hun en stilling ved et sykehjem i Kjøllefjord. Hun reiste dit på intervju og ble tilbudt stilling. A og B, og også Bs niese N, var med på denne reisen.

Etter at C hadde inngått avtale om arbeid i Kjøllefjord, lagde A en håndskrevet oversikt som viste hvor mye C skulle betale. Oversikten var slik:

C 11/1- 2011-> 30/8 (7 mnd. + 20 dg)

Bolig/husleie (4500/mnd)

34.500

Språk-kurs (4900x 5)

24.500

Skolebøker/skrivematr.

2.800

Mnds kort (5x590) 2950)

4.000

  (3x350) 1050)

 

  + 2x 350 700

 

Lommepenger (jan + febr)

2.000

Strøm (550/ 7 mnd + 20 dg)

4.200

Extra lommepenger (aug/sep)

500

Exempelhefte

300

Klær/sko

1.000

 

74.500

Div v/reise (Filip)

 

bil + [?] B

 

4000 3000

7.000

Mat (2000/ mnd x 7,7)

15.400

 

96.900

 

«Vår jobb» (A + assist. av B)

67.600

Herav:

 

Extraundervisning/ tlf/ renter/ktr.hold/bilhold/ UDI-politi

 

Regnskap/tap v/verksted-rep. dobbel bet. v/tidlig overt. av ny bolig/ vedlikehold

 
 

= 164.500

+ skatt & mva

32.000

 

= 196.500

- bet. (2000x3)

6.000

 

= 190.500

+ mat/husl (sept + okt 5500x 2)

11.000

 

= 201.500

v/ lån 189.000,-

 

  Rest skyldig 12.500 + 1100 (for søknad UDI)

_____________________= total 13.600

Som betales innen 4-5 mnd

 

    + lånt 28/10

4. 000

 

- = 17.600/= 20.000

 

Oversikten er datert 10. oktober 2011 og undertegnet av A og C.

Lagmannsretten viser til rettens vurderinger ovenfor av de kvitteringene som ble utstedt til Ullevål-sykepleierne og E. På oversikten til C det foretatt en form for spesifisering av posten «vår jobb», uten at det på noen måte dokumenter grunnlaget for kravet.

C ble 25. oktober 2011 innvilget et lån på 189 750 kroner. Nominell rentesats var 16,2 % p.a. Den 1. november 2011 ble 139 000 kroner overført fra lånekontoen til to konti disponert av A. Samme dag ble 50 000 kroner tatt ut kontant. Det er ikke bestridt at dette beløpet ble betalt til A.


Særlig om F

Også for F tok det relativt lang tid å få arbeid i Norge. Hun ble ansatt ved Ammerudlunden sykehjem tidlig på høsten 2011. Etter at hun hadde fått ansettelsesavtale, lagde A en håndskrevet oversikt over hvor mye F skulle betale. Oversikten er utformet på samme måte og er langt på vei likelydende med oversikten for C, som er gjengitt ovenfor. Oversikten er datert 29. august 2011. Ved siden av er det angitt at den er korrigert 10. oktober 2011. Den er undertegnet av A og F. Lagmannsretten viser til sine merknader ovenfor.

F ble 16. august 2011 innvilget et lån på 189 000 kroner. Nominell rentesats var 16,2 % p.a. Den 23. august 2011 ble til sammen 133 000 kroner overført fra lånekontoen til tre ulike konti, to disponert av A og én av B. Samme dag ble 50 000 kroner tatt ut kontant. Det er ikke bestridt at dette beløpet ble betalt til A.


Særlig om D

Også for D tok det relativt lang tid å få arbeid i Norge. Hun ble ansatt ved et sykehjem i Kjøllefjord høsten 2011. Etter at hun hadde fått ansettelsesavtale, lagde A en håndskrevet oversikt over hvor mye D skulle betale. Oversikten er utformet på samme måte og er langt på vei likelydende med oversikten for C, som er gjengitt ovenfor. Oversikten er datert 10. oktober 2011. Den er undertegnet av A og D. Lagmannsretten viser til sine merknader ovenfor.

D ble 25. oktober 2011 innvilget et lån på 189 750 kroner. Nominell rentesats var 16,2 % p.a. Den 1. november 2011 ble til sammen 139 000 kroner overført fra lånekontoen til to konti disponert av A. Samme dag ble 50 000 kroner tatt ut kontant. Det er ikke bestridt at dette beløpet ble betalt til A.


Sykepleiernes situasjon i Norge

Som beskrevet ovenfor, bodde alle de syv fornærmede i saken i [adresse] fra de kom til Norge. Dette er en bolig som ble leid av A for dette formålet. Leiesummen B betalte var 22 000 kroner pr. måned. Boligen var delvis møblert. A og B satte også en del møbler inn i huset.

Årsaken til at det ble leid en bolig i denne delen av byen, var at den var i nærheten av A og Bs bosted. Sykepleierne hadde ingen innflytelse på valg av bosted.

Boligens hoveddel var på 150 kvadratmeter. Den hadde tre soverom. I tillegg ble en kjellerstue brukt som soverom. Sykepleierne bodde i stor utstrekning to på samme rom. I hovedsak var boligen tilfredsstillende utstyrt. Forholdene i kjellerstuen var imidlertid ikke fullgode, blant annet var den uten dør. Boligen hadde to bad, men bare ett av dem med toalett. Dette skapte problemer og til dels konflikter mellom sykepleierne. Da de tok dette opp med A, ble det innkjøpt en bøtte til bruk som avlastning. Denne ble ikke tatt i bruk. Avtalen med huseier gikk ut på at det ikke skulle bo mer enn seks mennesker i huset.

Sommeren 2011 inngikk A og B avtale om leie av en ny bolig for sykepleierne i [adresse]. I kontrakten er A angitt som leietaker, men både A og B har undertegnet kontrakten. Leiesummen var 25 000 kroner pr. måned. Sykepleierne hadde ingen innflytelse på valget av denne boligen. E hadde på dette tidspunkt flyttet ut, slik at det var seks personer som flyttet inn i [adresse] i august. Også her måtte sykepleierne fra starten av dele rom. Utover høsten 2011 flyttet imidlertid D, C og F ut.

A og B hadde hele tiden nøkkel til boligene og var ofte til stede der, både i forbindelse med norskundervisningen som A sto for, og ellers. Sykepleierne følte dette som en begrensning i sitt privatliv.

A og B sto for alle matinnkjøp. Sykepleierne kunne komme med ønsker om innkjøp, som vanligvis ble etterkommet. Det var i hovedsak nok og tilfredsstillende mat, men sykepleierne ga likevel uttrykk for ønske om å foreta innkjøpene selv. Dette ble ikke akseptert av A og B. Det ble forklart at A og B hadde ansvar for sykepleierne og derfor måtte foreta innkjøpene.

Sykepleierne hadde i utgangspunktet adgang til å forlate huset og til å ha kontakt med andre, også som gjester i huset. Etter bevisførselen legger imidlertid lagmannsretten til grunn at A og B ga uttrykk for at sykepleierne burde unngå kontakt med andre filippinere i Norge. Det ble sagt at dette var et dårlig miljø. Ullevål-sykepleierne ble fortalt at de var med på et spesielt prosjekt, og at dette var noe de hadde taushetsplikt om overfor alle andre.

Lagmannsretten finner det utvilsomt at sykepleierne i mange sammenhenger var bekymret for sin situasjon. For alle var det tale om bekymringer for den økonomiske situasjonen, herunder for forpliktelsene overfor A og B og ansvaret for lån. Det var også ulike bekymringer knyttet til arbeidssituasjonen og utsiktene til å få arbeid i Norge. Mange av sykepleierne tok gjentatte ganger opp sin økonomiske situasjon. A og B reagerte da med ulik grad av sinne og en avvisende holdning.

Lagmannsretten finner det utvilsomt at sykepleierne opplevde en frykt for å bli tvunget til å reise tilbake til Filippinene. De hadde blant annet oppfattet at Q var blitt sendt hjem mot sin vilje. Hvis ble sendt hjem, ville de miste videre muligheter til arbeid og inntekt i Norge. De hadde en berettiget grunn til å frykte at de selv om de reiste tilbake, ville være ansvarlig for lånene som var tatt opp, og ha gjenstående forpliktelser overfor A og B

A og Bs holdning og opptreden overfor sykepleierne er for lagmannsretten belyst gjennom to lydopptak som sykepleierne tok uten at A og B var klar over det. Det ene opptaket ble tatt i november 2011 og det andre i februar 2012. Det siste opptaket er tatt etter at A og B var blitt kjent med at Ullevål-sykepleierne hadde tatt opp sin situasjon med tillitsvalgte fra Norsk Sykepleierforbund. Lydopptakene dokumenterer etter lagmannsrettens vurdering en sterkt styrende og kontrollerende holdning fra A og B.

Som nevnt ovenfor fikk E tidlig arbeid med hjemmesykepleie i selskapet Carema. Dette var svært krevende for henne, særlig fordi opplegget var lagt opp med sikte på bruk av bil, mens hun måtte gå eller reise kollektivt mellom oppdragene. E fikk kontakt med en kollega ved Carema og fortalte om sin situasjon hos ekteparet B. Denne kollegaen har avgitt forklaring for lagmannsretten. Retten legger hennes forklaring til grunn som fullt ut troverdig.

Kollegaen forklarte blant annet at hun, som også er fra Filippinene, ved en anledning skulle i et møte i Utlendingsdirektoratet. De avtalte at E skulle være med. Mens de var på vei til Utlendingsdirektoratet, ringte B til E. De E fortalte at de var på vei til Utlendingsdirektoratet, ble B meget sint og ba om å få snakke med E kollega. B spurte om kollegaen var fra et annet byrå og skulle overta E. B ga uttrykk for at kollegaen ikke skulle bry seg om E, og at alt E skulle gjøre måtte skje gjennom de «sponsorene» hun hadde.

Fra A og Bs side er det lagt stor vekt på at de gjorde en rekke tiltak for at sykepleierne skulle trives i Norge og bli kjent med landet og norsk kultur. De tok blant annet sykepleierne med på mange turer i Oslo-området, til andre steder i Norge og ved én anledning også til Danmark. De lot også sykepleierne være med på ulike familiesammenkomster og andre arrangementer.

Lagmannsretten legger til grunn at slike tiltak ble gjennomført, og at sykepleierne hadde glede av dem. Generelt legger lagmannsretten til grunn at sykepleierne i tiden de bodde i [adresse] og [adresse] også hadde mange positive opplevelser, både sammen med hverandre, sammen med andre og sammen med A og B. Som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor, kan dette likevel ikke være avgjørende for spørsmålet om det foreligger utilbørlig utnytting. Lagmannsretten bemerker videre at sykepleierne selv hadde liten innflytelse på hvilke sosiale og andre tiltak de ble tatt med på. De hadde heller ingen innflytelse på kostnadene som ble pådratt til reiser og andre arrangementer, selv om kostnadene ble belastet dem.


Nærmere om økonomiske forhold/regnskapsføringen i X

Det er i hovedsak enighet mellom partene om hvilke betalinger som er gjort fra sykepleierne til A og B. Lagmannsretten har redegjort for disse i forbindelse med gjennomgangen ovenfor. Når det gjelder de tre Ullevål-sykepleierne, er det enighet om A og B mottok minst 287 000 kroner fra hver av dem i forbindelse med låneopptakene i november 2010. Det er videre enighet om at hver av dem i perioden fram til saken ble anmeldt normalt betalte 11 000 kroner pr. måned til A og B. Samlet har politirevisor Reinmann funnet at de hver av de tre betalte ca. 460 000 kroner til A og B. Bortsett fra et beløp på ca. 20 000 kroner for hver av sykepleierne er dette ubestridt.

Partene er enige om at D, C og F hver betalte ca. 200 000 kroner til A og B. Også E har etter sin forklaring betalt ca. 200 000 kroner. Som det er redegjort for ovenfor, er ca. 32 000 kroner av beløpet for E bestridt.

Samlet er det etter dette ubestridt at de syv sykepleierne betalte minst omkring 2,1 millioner kroner til A og B. I dette beløpet er ikke medregnet de beløpene som ble betalt i pesos på Filippinene.

Politirevisor Reinmann har foretatt en gjennomgang av regnskapene for X. I regnskapene er det opprettet egne konti for «sykepleieformidling». Dette er gjort etter råd fra regnskapsføreren.

I regnskapet er det bokført til sammen ca. 1 800 000 kroner i inntekter i form av innbetalinger fra de syv sykepleierne. Det er således en differanse på minst 300 000 kroner i forhold til de reelle betalingene. Lagmannsretten legger i samsvar med forklaringen til politirevisor Reinmann til grunn vesentlige inntekter først er ført i 2012, etter at saken ble politianmeldt.

I regnskapet er det kostnadsført utgifter knyttet til sykepleieformidling på til sammen ca. 1 330 000 kroner. Det er således en differanse på minst 770 000 kroner mellom de beløpene A og B har mottatt fra de syv sykepleierne og de kostnadsførte utgiftene til sykepleieformidling.

Regnskapsføringen er ikke innrettet på noen måte som gjør det mulig å knytte utgifter direkte til den enkelte av sykepleierne. Det er på det rene at utgiftssiden i regnskapet også omfatter vesentlige utgifter som ikke gjelder de syv sykepleierne som er fornærmet i denne saken. Dette gjelder blant annet vesentlige kostnader til reiser som knytter seg til andre sykepleiere fra Filippinene. Etter bevisførselen legger lagmannsretten også til grunn at en vesentlig andel av bokførte kostnader til klær og sko, gjelder klær og sko til andre personer enn de syv sykepleierne.

A har anført at det er påløpt vesentlige utgifter knyttet til sykepleierne som ikke er regnskapsført, blant annet omfattende utgifter til telefon. Lagmannsretten bemerker at det ikke på noen måte er dokumentert hvilke slike utgifter som knytter seg til de sykepleierne som er omfattet av denne saken. Dette er dessuten utgifter som sykepleierne ikke har hatt noen innflytelse på, og det foreligger ikke noe kontraktsmessig eller annet grunnlag for at sykepleierne skal belastes disse utgiftene.


Skyldspørsmålet - A og B

Det framgår allerede av gjennomgangen ovenfor at lagmannsretten vurderer saken vesentlig annerledes enn Oslo tingrett.

Lagmannsretten finner det utvilsomt at A og B har drevet en felles virksomhet, og at de begge har vært kjent med alle sider ved virksomheten. Begges bidrag har vært nødvendig. Bs bakgrunn og innsats har vært nødvendig blant annet for å etablere kontakt med sykepleierne på Filippinene. A har i hovedsak stått for kontakten med Oslo universitetssykehus og organiseringen av de økonomiske sidene av virksomheten. Lagmannsretten finner det imidlertid utvilsomt at B også har vært fullt kjent med disse forholdene. Lagmannsretten viser blant annet til at B har deltatt aktivt i den løpende kontakten med sykepleierne og i møter med Oslo universitetssykehus og banken. Hun deltok aktivt i de to samtalene som er avspilt for lagmannsretten. B var videre til stede da de økonomiske vilkårene ble presentert for sykepleierne på Filippinene. B har også fått overført midler direkte til bankkonti som disponeres av henne selv. Det har etter dette ikke betydning for bedømmelsen av Bs straffansvar at mange dokumenter i saken etter sin ordlyd er utstedt gjennom As personlige virksomhet, X.

Tiltalen gjelder utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b. Bestemmelsen rammer den som forsettlig eller grovt uaktsomt formidler arbeid eller bolig for en utlending eller utferdiger eller formidler erklæringer, tilsagn eller dokumenter til bruk for en sak etter utlendingsloven, når forholdet innebærer en utilbørlig utnyttelse av utlendingens situasjon.

Forsvarerne har gjort gjeldende at det i dette tilfellet verken foreligger formidling av arbeid, formidling av bolig eller bistand knyttet til dokumenter i sak etter utlendingsloven. Når det gjelder formidling av arbeid, er det vist til at privat arbeidsformidling i arbeidsmarkedsloven (lov 10. desember 2004 nr. 76) er definert som «aktiv kobling mellom arbeidssøker og arbeidsgiver [ ... ] i den hensikt å etablere et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold». For Ullevål-sykepleierne gjøres gjeldende at det ble etablert et arbeidsforhold allerede da Oslo universitetssykehus undertegnet «Offer of employment» 14. september 2010, og at A og Bs virksomhet etter dette tidspunkt ikke kan være arbeidsformidling. For de øvrige sykepleierne gjøres det gjeldende at disse fant fram til og kontaktet aktuelle arbeidsgivere, og at A og B dermed ikke har drevet arbeidsformidling.

Lagmannsretten finner det utvilsomt at A og B har drevet formidling av arbeid slik dette begrepet er benyttet i utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b.

Lagmannsretten viser for det første til at A og B selv fra starten av har betegnet sin virksomhet som formidling av sykepleiere, jf. blant annet kontakten med advokat Paal Olav Berg i 2009 og angivelsen av virksomhetens formål i Foretaksregisteret.

Når det gjelder Ullevål-sykepleierne, er det på det rene at A og B på oppdrag fra Oslo universitetssykehus gikk aktivt fram for å finne fram til tre sykepleiere som fylte de krav som sykehuset hadde stilt. I avtalene som ble inngått med sykepleierne 17. september 2010, het det uttrykkelig at sykepleiernes betaling skulle gjelde Bs arbeid med å finne jobb som operasjonssykepleier i Norge. Det foreligger dermed en mellommannsvirksomhet som faller innenfor definisjonen av arbeidsformidling i arbeidsmarkedsloven. Det foreligger da også brudd på forbudet mot privat arbeidsformidling mot betaling fra arbeidssøkeren i arbeidsmarkedsloven § 26 første ledd. Retten bemerker samtidig at definisjonen av arbeidsformidling i arbeidsmarkedsloven ikke uten videre kan være avgjørende for forståelsen av begrepet formidling av arbeid i utlendingsloven.

Lagmannsretten finner det klart at A og Bs rolle som et mellomledd mellom sykepleierne og sykehuset ikke opphørte ved at sykehuset undertegnet Utlendingsdirektoratets skjema «Offer of employment» 14. september 2010, og heller ikke ved at sykepleierne kom til Norge og begynte å arbeide ved sykehuset. Ut fra det faktum som er beskrevet ovenfor, må det sees slik at A og B drev en sammenhengende virksomhet som gikk ut på å etablere et arbeidsforhold mellom sykepleierne og sykehuset. Den rollen de tok på seg, gikk både ut på å bringe sykepleierne til Norge, og på å kvalifisere dem for arbeidet ved sykehuset. Sykepleierne betalte løpende for de «tjenestene» som ble ytet, helt fram til saken ble anmeldt. De ble ikke på noe tidspunkt fram til saken ble anmeldt inngått noen arbeidskontrakt mellom Oslo universitetssykehus og sykepleierne, og de formelle rammene rundt arbeidsforholdet framsto hele tiden som uavklart.

Når det gjelder de øvrige fire sykepleierne, er det utvilsomt at A og B aktivt tok kontakt og tilbød seg å bistå dem med å skaffe arbeid i Norge. A og B ytet deretter bistand blant annet for at de skulle komme til Norge og bistand som gikk ut på å kvalifisere sykepleierne for arbeid i Norge.

Etter ankomsten til Norge opprettet A kontakt med Frognerseteren restaurant og sørget for sykepleierne fikk arbeid der. Ut fra det sykepleierne var forespeilet før de kom til Norge, hadde A og B tatt på seg å bistå aktivt med å finne fram til mulige arbeidsgivere innen helsesektoren. De hadde også tatt på seg å bistå i kontakten mellom den enkelte mulige arbeidsgiver og sykepleierne selv, noe som også skjedde i stor utstrekning. Selv om det etter hvert ble slik at sykepleierne foretok selvstendige søk etter arbeid på internett og selv tok kontakt med enkelte arbeidsgivere, finner lagmannsretten det utvilsomt at virksomheten samlet, i forholdet til alle sykepleierne, innebærer formidling av arbeid slik dette begrepet er benyttet i utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b.

A og B sørget for at alle de syv sykepleierne først ble bosatt i [adresse] og senere i [adresse]. De hadde selv ingen innflytelse på valg av bolig. Lagmannsretten ser det slik at A og B har formidlet bolig til sykepleierne, slik dette begrepet er benyttet i utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b.

Forsvarere har framhevet at utleie av bolig, heller ikke fremleie, omfattes av begrepet formidling av bolig, se blant Vevstad m.fl., Utlendingsloven, Kommentarutgave, 2. utgave side 614. Etter lagmannsrettens syn må det avgjørende i dette tilfellet være at det er A og B som har funnet fram til boligen og foretatt valget av denne. Leieavtalen ble inngått for dette formålet, og A og B hadde selv aldri bodd i boligen. At selve boforholdet har likhetstrekk med fremleie, kan da ikke føre til at det ikke foreligger formidling. Det kan heller ikke ha betydning at A og B bodde i [adresse] en kort periode etter at de ble løslatt fra varetekt.

Lagmannsretten finner det videre klart at A og B har utferdiget eller formidlet erklæringer, tilsagn eller dokumenter til bruk for en sak etter utlendingsloven. Overfor alle syv sykepleierne har A og B påtatt seg å bistå med reisen til Norge og opphold i Norge, herunder å ivareta kontakt med utlendingsmyndighetene. For E, C, F og D utferdiget A selv erklæringer til utlendingsmyndighetene, der han for øvrig ga uriktige opplysninger. For Ullevål-sykepleierne samarbeidet A og B med Oslo universitetssykehus om utferdigelse av dokumenter og annen kontakt med utlendingsmyndighetene.

Lagmannsretten har etter dette funnet det bevist at det foreligger en virksomhet som omfatter alle tre alternativene i utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b. Etter det som er beskrevet ovenfor, er det etter lagmannsrettens syn utvilsomt at virksomheten overfor alle de syv fornærmede innebærer en utilbørlig utnyttelse av utlendingens situasjon. De fornærmede var helt ukjent med norske forhold, men hadde et sterkt ønske om å arbeide i helsesektoren i Norge, blant annet fordi lønnsforholdene for sykepleiere er helt annerledes i Norge enn på Filippinene. A og B har utnyttet de fornærmedes situasjon til å oppnå vederlag som er urimelig høye sett i forhold til de ytelsene de fornærmede har mottatt. A og B har også utnyttet de fornærmede ved i ulike sammenhenger å begrense deres handlefrihet. Lagmannsretten viser til gjennomgangen ovenfor og peker blant annet på følgende:

- De fornærmede har uten reell valgfrihet måttet ta opp lån som er av betydelig størrelse, både isolert sett og sett i forhold til deres situasjon i Norge. For enkelte av dem er det tale om lån med meget høy rente. Tilnærmet hele lånebeløpene er utbetalt direkte til A og B. De beløpene sykepleierne har betalt, står ikke i noe rimelig forhold til de ytelsene de har mottatt fra A og B. For Ullevål-sykepleiernes del er lånebeløpene betalt allerede ved ankomsten til Norge, dvs. før det hadde påløpt utgifter av betydning i forbindelse med deres opphold i Norge. Lånebeløpene er for alle sykepleierne blitt vesentlig høyere enn de beløpene som ble presentert for dem på Filippinene, uten at de har hatt noen mulighet til å påvirke det.

- Ullevål-sykepleierne har i tillegg til lånene betalt meget betydelige beløp til A og B, både sett i forhold til deres inntekt og i forhold til de ytelsene de har mottatt.

- De fornærmede har betalt vesentlig høyere beløp til A og B enn det som er bokført som utgifter i Xs regnskap knyttet til sykepleieformidling. Samtidig påpekes:

- De fornærmede har hatt meget begrenset innflytelse på hvilke kostnader som er pådratt og størrelsen av disse.
- Det er ikke foretatt noen fordeling av kostnader på de enkelte sykepleierne i regnskapet
- Regnskapet omfatter også utgifter som ikke gjelder de syv fornærmede i denne saken.

- Det forelå ikke noe rettslig grunnlag gjennom avtale eller på annen måte for krav fra A og B om at de fornærmede skulle betale godtgjørelse for tjenester ytet av A og B.

- De fornærmede har når det gjelder bolig og andre forhold vært i en situasjon med vesentlige begrensninger i deres alminnelige handlefrihet.


Lagmannsretten finner det utvilsomt at både A og B har vært fullt ut klar over de faktiske omstendighetene som innebærer at det foreligger utilbørlig utnytting. De har opptrådt forsettlig.

Det er uten betydning for skyldspørsmålet om As og Bs hensikt med virksomheten også har vært å hjelpe filippinske sykepleiere til arbeid i Norge og å hjelpe Oslo universitetssykehus med å løse en vanskelig bemanningssituasjon. Det er videre uten betydning at det for sykepleierne utvilsomt også har vært positive sider ved å komme til Norge, blant annet ved at de nå har etablert seg i Norge på ordinær måte.

A og B domfelles etter dette i samsvar med tiltalen.


Skyldspørsmålet og anvendelse av foretaksstraff - Oslo universitetssykehus

Tiltalen gjelder for Oslo universitetssykehus medvirkning til utilbørlig utnytting overfor de tre Ullevål-sykepleierne, se tiltalen post II. Lagmannsretten er ovenfor kommet til at sykepleierne er blitt utilbørlig utnyttet på en måte som rammes av straffeloven § 108 tredje ledd bokstav b. Spørsmålet er om Oslo Universitetssykehus forsettlig eller grovt uaktsomt har medvirket til den utilbørlige utnyttingen, og om det er grunnlag for å anvende foretaksstraff, jf. straffeloven § 48a og § 48b.

Det er på det rene at ansatte ved Oslo universitetssykehus tok initiativet til den prosessen som ledet til at de tre sykepleierne kom til Norge. Det var ansatte ved sykehuset som kontaktet A og B og ga dem som oppdrag å skaffe operasjonssykepleiere fra Filippinene. Det er videre på det rene at sykehuset spilte en aktiv rolle i den videre prosessen. Det var en rekke møter mellom sykehuset og A og B, og sykehuset bidro aktivt blant annet i forbindelse med søknader om autorisasjon og oppholdstillatelse i Norge.

Det var starten av L og J som sto for kontakten med A og B. Etter hvert spilte L en mindre sentral rolle, mens J hele tiden både formelt og reelt framsto som leder av prosjektet fra sykehusets side.

Lagmannsretten legger til grunn at L og J fram til september 2010 i begrenset grad involverte andre ved sykehuset i arbeidet med å få inn filippinske operasjonssykepleiere. Brevet fra sykehuset til ambassaden i Manila 18. august 2010 er likevel undertegnet av avdelingsleder ved Ortopedisk avdeling, O, i tillegg til J. I begynnelsen av september ble også ledelsen for Klinikk for kirurgi og nevrofag brakt inn i saken. Det ble da tatt videre kontakt med den sentrale ledelsen ved sykehuset, herunder juridisk seksjon. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at ledelsen på ulike nivåer reagerte med en viss skepsis og usikkerhet da de ble kjent med prosjektet som L og J hadde startet.

Den 7. september 2010 ble det arrangert et møte ved Klinikk for kirurgi og nevrofag. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at deltakere på dette møtet blant annet var L, J, representanter for ledelsen ved klinikken og advokat Trude Ervik fra juridisk seksjon. Lagmannsretten legger til grunn at det fra advokat Erviks side ble gitt uttrykk for at det ikke var adgang til å bruke privat arbeidsformidling slik avtaleutkastet med B la opp til. Slik advokaten og klinikkledelsen oppfattet det, ble det på møtet konkludert med at man ikke kunne bruke mellommenn, dvs. at A og Bs rolle måtte opphøre. Det var videre enighet om at de filippinske sykepleierne måtte må få ordinær tarifflønn, dvs. at det ikke kunne benyttes en ordning med stipendiatlønn slik det foreliggende avtaleutkastet la opp til. Det ble på møtet ikke konkludert med at prosjektet som sådan måtte stoppes.

Det framstår som usikkert hvordan L og J oppfattet konklusjonene fra møtet. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at det fra klinikkledelsens side ikke skjedde noen oppfølging for å sikre at beslutningene på møtet ble fulgt opp.

Lagmannsretten legger til grunn at J etter møtet 7. september innså at det ikke kunne inngås en kontrakt med X som bygget på det kontraktutkastet som forelå, og at dette ble formidlet til A. Det ble imidlertid ikke gitt noe beskjed til A og B om at deres rolle på annen måte var endret. Som det framgår av gjennomgangen ovenfor, fortsatte A og B sitt arbeid overfor sykepleierne. Også fra sykehusets side fortsatte arbeidet. Lagmannsretten viser blant annet til at skjemaet «Offer of employment» ble innsendt 14. september 2010, undertegnet av avdelingsleder ved Ortopedisk avdeling, O. O var blant deltakerne på møtet 7. september.

Den 4. november 2010 sendte en økonomimedarbeider ved Klinikk for kirurgi og nevrofag en e-post til juridisk seksjon. I e-posten het det:

Vi har en periode arbeidet for å få filippinske sykepleiere opp til Norge for å kunne jobbe på operasjonsstua på Ortopeden i Kirkeveien.

Filippinerne skal ansettes hos oss, men A og B har vært en slags «formidlingstjeneste». Det er de som har ordnet med visumsøknader, flybilletter, ordne sted å bo osv.

Vi har betalt dem i overkant av 50.000kr for det de har bidratt med til nå. Vi skal i det senere ikke forholde oss kostnadsmessig til dette paret lenger. Det er filippinerne selv som må ordne opp med dem i forhold til å bo osv. Paret skal også få dem inn på norskkurs osv.

Jeg ønsker at vi skal ha en slags «samarbeidsavtale» med A og B slik at begge parter er enige om det som er gjort og skal gjøres, og at det ikke hersker noen tvil om hva som er avtalt.

Er dette noe dere på juridisk bør være med å se på?

Sender med mitt foreløpige utkast.

I det vedlagte kontraktsutkastet var det angitt hvile kostnader som allerede var dekket av sykehuset. Det var videre angitt at «[d]et vil ikke bli dekket øvrige kostnader til A utover overnevnte».

Etter å ha mottatt denne e-posten og kontraktsutkastet sendte advokat Trude Ervik 5. november 2010 følgende e-post til K, som var sykehusets sentrale HR-direktør:

Hei K,

jeg regner med at du er kjent med at dette nå gjøres (se klinikkens utkast til avtale vedlagt nedenfor) -jfr. vår tidligere kommunikasjon om saken.

Som jeg tidligere har sagt, mener jeg at dette ikke er en måte vi som seriøs, offentlig virksomhet kan drive rekruttering på.

Jeg har, som du vet, tidligere gitt kritiske innspill til klinikken i saken. Da de sa at dette likevel var klarert med ledelsen, sa jeg at de i alle tilfeller måtte forholde seg til den enkelte arbeidstaker og ikke involvere mellommenn for å ordne med tillatelser osv. Jeg oversendte også klinikken informasjon om regelverk, skjemaer fra UDI osv. som de ville trenge for å evt. orden dette selv direkte mot den enkelte arbeidstaker som de ville ansette.

Selv om den betaling/honorar til formidler det her er snakk om kan ansees som relativt beskjeden, er dette prinsipielt svært ugreit.

Her kan det i teorien også tenkes at formidler tar seg betalt mot den enkelte arbeidstaker og da er dette helt uakseptabelt at vi er involvert i.

Det er i Norge straffbart å ta betalt for arbeidsformidling (Arbeidsmarkedsloven §30 jfr. § 26) og vi kan i dette tilfellet ikke sikre oss mot at det tas slik ulovlig betaling. Situasjonen er opplagt et tilfelle som innbyr til det.

Det at man kontraherer med privatpersoner for at de skal formidle arbeidskraft fra et land med stor arbeidsledighet og utbredt fattigdom, for at disse privatpersonene som mellommenn skal ordne med visum, arbeidstillatelser, bolig, lån osv, er noe som i alle fall har stor omdømmemessing risiko og dette er et betent tema både politisk og etisk.

Dernest kan jeg heller ikke forstå at dette er hensiktsmessig eller noe som er gunstig i forhold til den potensielle overtallighetssituasjon vi står overfor. Jeg vedlegger til orientering lenker til et par artikler om temaet.

E-posten fra advokat Ervik ledet til en videre prosess ved sykehuset som involverte både sykehusledelsen og klinikkledelsen. I forbindelse med prosessen ble det konstatert at de tre sykepleierne allerede var kommet til Norge. Det er på det rene at prosessen ikke ledet til noen beslutning om å stoppe samarbeidet med A og B. Det ble heller ikke gitt noen form for instruks til J om hvordan det videre samarbeidet med A og B skulle foregå. Som angitt ovenfor, begynte sykepleierne ved sykehuset 29. november 2010.

Lagmannsretten finner det utvilsomt at L og J var klar over at A og Bs ønske og hensikt var å ta betalt for den virksomheten de skulle drive, både for å dekke utgifter og for å oppnå fortjeneste. Det kontraktsutkastet L utarbeidet, la opp til at de skulle motta 20 000 kroner pr. måned for hver sykepleier, dvs. til sammen 60 000 kroner i måneden. A har forklart at han gjorde det klart at når det ikke ble betaling direkte fra sykehuset som forutsatt, måtte de ta betalt av sykepleierne direkte. Han viste i denne sammenheng til at de som følge av sykepleierprosjektet mistet andre inntekter fra X.

Lagmannsretten finner det utvilsomt at J var klar over at A og B ville ta betalt direkte fra sykepleierne. Dette var også kjent for andre ved sykehuset. I e-posten 4. november 2010, sitert ovenfor, heter at det at sykepleierne selv må ordne opp overfor A og B «kostnadsmessig».

Det er usikkert i hvilken grad J og andre ved sykehuset var kjent med detaljene i det økonomiske opplegget som ble etablert mellom A og B og sykepleierne. Det foreligger blant annet ulike forklaringer når det gjelder om J var kjent med at sykepleierne tok opp lån, og i tilfelle om han var kjent med lånenes størrelse. Uansett hadde sykehuset konstatert at det var en meget nærliggende mulighet for at A og B på ulovlig måte mottok betaling fra sykepleierne for privat arbeidsformidling. Ut fra den godtgjørelsen til A og B som var angitt i kontraktsutkastet, og det som var formidlet fra A til sykehuset, var det også svært nærliggende at A og B ville kreve betaling av sykepleierne med betydelige beløp.

Etter lagmannsrettens vurdering hadde sykehuset i den situasjonen som forelå, en meget sterk oppfordring til å undersøke forholdet mellom sykepleierne og A og B nærmere, herunder om det forelå økonomisk eller annen utnytting. Det var ansatte ved sykehuset som hadde gitt A og B som oppdrag å bringe sykepleierne til Norge, og de omstendighetene som er beskrevet ovenfor, var i betydelig grad egnet til å skape usikkerhet om sykepleiernes situasjon.

Lagmannsretten har ovenfor konkludert med at sykepleierne ble utnyttet på en måte som rammes av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b. Når Oslo universitetssykehus slik det er beskrevet ovenfor, har opptrådt som oppdragsgiver overfor A og B og som arbeidsgiver overfor sykepleierne, men ikke har grepet inn overfor den utnyttingen som fant sted, har sykehuset objektivt sett medvirket til den utilbørlige utnyttingen.

Lagmannsretten finner at også de subjektive vilkårene for straff er oppfylt ved at ansatte ved Oslo universitetssykehus, ut fra en samlet vurdering, har opptrådt grovt uaktsomt. Grov uaktsomhet foreligger dersom en handling er svært klanderverdig, og det er grunnlag for sterk bebreidelse, se blant annet § 23 ledd annet i straffeloven 2005. Bestemmelsen er ikke i kraft, men er utformet i samsvar med rettspraksis. Etter lagmannsrettens vurdering var det sterkt klanderverdig og gir grunnlag for sterke bebreidelser når sykehuset unnlot å følge opp overfor A og B i den situasjonen som forelå.

Vilkårene for å anvende foretaksstraff er etter dette oppfylt. Ved avgjørelsen av om foretaksstraff skal ilegges, skal det tas hensyn til de momentene som er angitt i straffeloven § 48b bokstav a til g.

Lagmannsretten er kommet til at foretaksstraff bør anvendes i dette tilfellet. Det foreligger en grov overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b. Bakgrunnen for saken var sykehusets behov for arbeidskraft, og sykehuset har spilt en sentral rolle i hendelsesforløpet. Som beskrevet ovenfor, ble ledelsen ved sykehuset orientert om at det var vesentlige betenkeligheter ved opplegget, herunder en klar risiko for at det forelå ulovlig arbeidsformidling. Det ble likevel ikke iverksatt nærmere undersøkelser eller tiltak som kunne hindret utilbørlig utnytting. Det hendelsesforløpet som er beskrevet ovenfor, gir grunn til å reise vesentlig kritikk mot flere organisasjonsledd på et høyt nivå innenfor sykehuset.


Straffutmåling - A og B

Strafferammen i utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b er bøter eller fengsel inntil to år. Som følge av at domfellelsen her gjelder flere overtredelser, utvides den absolutte strafferammen til fire år, jf. straffeloven § 62 første ledd.

Det er ikke framlagt, og retten har ikke funnet, rettspraksis med straffutmåling etter utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b eller den tilsvarende bestemmelsen i den tidligere utlendingsloven § 47 annet ledd bokstav b.

Overtredelsene gjelder i dette tilfellet alle de tre formene for utnytting som er angitt i bestemmelsen. Saken ligger etter lagmannsrettens vurdering i kjerneområdet for handlinger som bestemmelsen tar sikte på å ramme. Domfellelsen gjelder utnytting av syv forskjellige personer. Det er tale om en planmessig virksomhet over lengre tid med sikte på økonomisk vinning.

Både overfor hver av de syv fornærmede og samlet er det tale om en grov økonomisk utnytting. Det dreier seg om betydelige beløp for personer som var i en sårbar situasjon. Sykepleierne er nå i arbeid i stillinger med norsk lønnsnivå, men man kan lett tenke seg at de med en annen utvikling kunne blitt sittende med betydelige lån uten reell mulighet for å betale dem tilbake. I tillegg til den økonomiske utnyttingen ble sykepleierne også utnyttet gjennom vesentlige begrensninger i deres handlefrihet.

Ved vurderingen av hvordan straffen i dette tilfellet bør fastsettes innenfor bestemmelsens strafferamme, må det tas i betraktning at det kan tenkes grovere overtredelser enn dem som foreligger her. Dette gjelder både omfanget av den økonomiske utnyttingen og andre former for utnytting. Det er likevel slik at de groveste formene for utnytting normalt også vil rammes av andre, strengere straffebestemmelser, herunder bestemmelsen om menneskehandel i straffeloven § 224.

Ved en den konkrete straffutmålingen har lagmannsretten i viss utstrekning sammenlignet med straffenivået som er anvendt i saker om gjelder andre overtredelser av utlendingsloven, og i saker som gjelder menneskehandel, se blant annet Høyesteretts dom i Rt-2010-1118 og Borgarting lagmannsrett dom LB-2012-63028.

Det er gått tre år fra saken ble anmeldt til dom i lagmannsretten foreligger. Tiltale i saken ble tatt ut 19. desember 2012, og tingrettens dom forelå 6. desember 2013. Fram til dette kan det ikke sies å ha vært tale om noen forsinkelse for en sak med omfang som her. Fram til dom i lagmannsretten er det gått ytterligere ett år og fire måneder. Dette er noe lenger enn ønskelig, men har sammenheng med sakens omfang og antall aktører i saken. Samlet legger lagmannsretten en viss, men likevel begrenset, vekt på tidsbruken.

Ved straffutmålingen legger lagmannsretten ikke vekt på den belastningen det innebar for de tiltalte at saken etter anmeldelsen fikk bred medieomtale.

Ut fra som er påpekt ovenfor om saksforholdet og rollefordelingen mellom dem, bør de to ilegges samme straff. Det er heller ikke individuelle forhold som gir grunn til å fastsette forskjellig straff. Til fradrag i straffen kommer for begge 24 dager for utholdt varetekt.

Når det gjelder den konkrete straffutmålingen, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, fagdommerne og meddommerne Dagsvold og Nicolaysen, er kommet til at straffen passende bør settes til fengsel i ett år og tre måneder. Mindretallet, meddommerne Kvil og Minassian mener at straffen bør settes til fengsel i ett år og seks måneder. Straffen fastsettes i samsvar med flertallets oppfatning.


Straffutmåling - Oslo universitetssykehus

Ved utmåling av bot som foretaksstraff skal det tas hensyn til momentene som er angitt i straffeloven § 48b bokstav a til g. Lagmannsretten har behandlet de fleste av disse momentene også under vurderingen av skyldspørsmålet ovenfor. Som påpekt er det tale om en grov overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b, og de forholdene som tilsier at det bør anvendes foretaksstraff i denne saken, tilsier også at det fastsettes en bot med en betydelig størrelse. Manglende oppfølging og kontroll fra mange ledd innenfor sykehuset har i dette tilfellet ledet til at tre sykepleiere fra Filippinene har vært utsatt for en grov utnytting.

Oslo universitetssykehus er en meget stor offentlig institusjon med et meget betydelig budsjett og dermed i utgangspunktet en sterk økonomisk evne. Samtidig er det tale om en institusjon med et ideelt formål, pasientbehandling, og som ikke er innrettet med sikte på økonomisk vinning.

Sykehuset har i utgangspunktet handlet med et siktemål om best mulig pasientbehandling, men handlingene har ledet til at det er skjedd en grov utnytting av ansatte ved sykehuset.

Sykehuset har fra saksforholdet ble avdekket i mars 2012 tatt saken meget alvorlig. Det ble umiddelbart ordnet opp i de tre sykepleiernes situasjon, og det ble foretatt en gjennomgang av rutiner og instrukser for å unngå lignende situasjoner i fremtiden.

Ved fastsetting av botens størrelse legger lagmannsretten en viss vekt på at Oslo universitetssykehus også dømmes til å betale erstatning til de tre sykepleierne, se nedenfor.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til boten passende kan settes til én million kroner.


Erstatningskravene mot A og B

Generelt

I og med at påstandene om inndragning er nært knyttet til de fremsatte erstatningskravene, har lagmannsretten funnet det hensiktsmessig å behandle erstatningskravene først.

Overfor A og B kreves det for det første tilbakeføring av deler av de beløpene de fornærmede har betalt. Som grunnlag er prinsipalt anført at A og B har opptrådt uaktsomt, og at de fornærmede på det grunnlag har krav på erstatning. Alternativt er det anført at de betalinger som er skjedd, ikke bygger på noen gyldig avtale, og at det dermed foreligger et tilbakesøkningskrav. Det er blant annet vist til bestemmelsen i Norske Lov 5-1-2.

Lagmannsretten har funnet det bevist at A og B forsettlig har krevd betaling fra de fornærmede som innebærer en utilbørlig utnytting. Retten finner det klart at det da foreligger grunnlag for erstatningskrav fra de fornærmede. Kravene som er framsatt, bygger på de straffbare handlingene og kan behandles i straffesaken, jf. straffeprosessloven § 3.

Bistandsadvokatene har framsatt erstatningskravene med utgangspunkt i de beløpene som er overført fra de fornærmede til A og B. Betalinger i pesos på Filippinene før de fornærmede kom til Norge er ikke tatt med. Partene er i hovedsak enig om størrelsen på disse overføringene. I den grad det foreligger uenighet vil dette bli behandlet i forbindelse med gjennomgang av kravene fra de enkelte fornærmede.

Som fradrag ved erstatningsberegningen har bistandsadvokatene tatt med en beregnet andel for den enkelte fornærmede av utgifter som er påløpt i den tiden vedkommende bodde i husene i [adresse] og [adresse]. Dette må forstås slik at det gjøres fradrag for utgifter som uansett ville ha påløpt dersom de fornærmede hadde kommet til Norge uten å ha blitt utnyttet på noen måte.

Beregningen av fradragene er gjort med utgangspunkt i faktisk bokførte utgifter i Xs regnskaper. Som påpekt ovenfor er utgiftene i regnskapet ikke fordelt på de enkelte fornærmede. Politirevisor Reinmann har imidlertid foretatt en fordeling av de totale utgiftene på de fornærmede ut fra hvilke perioder den enkelte bodde i [adresse] og [adresse]. Bistandsadvokatene har lagt politirevisor Reinmanns fordeling til grunn. De utgiftene som tatt med, er utgifter til husleie og strøm i [adresse] og [adresse], utgifter til mat og restaurant og i tillegg faktiske utgifter til norskkurs ved Friundervisningen som A og B har betalt for hver enkelt av de fornærmede.

Etter lagmannsrettens syn bygger bistandsadvokatenes beregninger på et riktig rettslig utgangspunkt. Lagmannsretten har heller ikke innvendinger mot den beregningsmetode bistandsadvokatene har benyttet. Et alternativ til å ta utgangspunkt i faktiske bokførte kostnader ville vært å ta utgangspunkt i en form for gjennomsnittsberegning av alminnelige kostnader til mat og leie av bolig. Når det i dette tilfellet foreligger opplysninger om de faktiske utgiftene, kan det imidlertid ikke bli uriktig å ta utgangspunkt i disse.

Etter lagmannsrettens vurdering leder bistandsadvokatenes valg av utgangspunkt i de faktiske utgiftene til et gunstig resultat for A og B. De fornærmede har ikke selv hatt mulighet til å påvirke disse kostnadene, og det er nærliggende å anta at de ved å foreta egne valg hadde kunnet oppnå lavere bo- og levekostnader. Dette gjelder blant annet ved at boligene som ble valgt, lå i et område av Oslo som er kjent for et høyt prisnivå.

Forsvarerne har anført at i og med at det dreier seg om et erstatningskrav med utgangspunkt i en straffbar handling, må det gjelde et krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt også i forbindelse med erstatningsutmålingen. Lagmannsretten er ikke enig i dette. De hensynene som tilsier krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt når det gjelder grunnlaget for erstatning, slår ikke til når det gjelder erstatningsutmålingen. Her må det alminnelig sivilrettslige kravet om sannsynlighetsovervekt gjelde

Lagmannsretten bemerker samtidig at når erstatningsberegningen som i dette tilfellet må bygge på sammenligning med en hypotetisk situasjon, vil utmålingen uansett innebære vesentlige elementer av skjønn.

Lagmannsretten har vurdert om det også må gjøres andre fradrag ved beregning av erstatningsbeløpene, men er kommet til at det ikke er grunnlag for dette.

Som påpekt ovenfor, foreligger ikke noe rettslig grunnlag for at sykepleierne skal betale godtgjørelse for språkundervisning eller andre former for «tjenester» som er utført av A og B

Utgifter til flybilletter for én reise til Norge er betalt dels av Oslo universitetssykehus og dels av sykepleierne selv, og kan dermed ikke komme til fradrag. I den situasjonen som forelå, jf. at A og B domfelles for utnytting, må det være A og Bs ansvar at sykepleierne i noen tilfeller ikke kom gjennom utreisekontrollen på Filippinene med den følge at det måtte kjøpes nye flybilletter til dem. Det foreligger ikke noe grunnlag for at sykepleierne skal belastes med utgifter til flybilletter for A og B.

Sykepleierne har forklart at A og B i noen utstrekning har kjøpt klær og skotøy til dem, men det som er forklart, innebærer at bare en mindre del av bokførte utgifter til slike innkjøp gjelder disse syv sykepleierne. Lagmannsretten finner det klart mest sannsynlig at innkjøpene er i den størrelsesorden som sykepleierne har forklart. Dette dreier seg da om mindre beløp, som ikke gir grunn til særskilt fradrag i en beregning som uansett er skjønnsmessig jf. ovenfor.

I den utstrekning A og B har kjøpt innbo, er dette ikke gjenstander som på noe tidspunkt er overtatt av sykepleierne. Sykepleierne kan da ikke belastes for dette utover den beregningen av fradrag for husleie som allerede inngår i beregningen.

Utgifter til fritidsaktiviteter og fritidsreiser er pådratt uten at sykepleierne har hatt noen innflytelse på disse og kan ikke komme til fradrag.

I tillegg til erstatning med utgangspunkt i de betalingene som er gjort til A og B, har sykepleierne krevd erstatning for de utgiftene de faktisk har hatt til renter og omkostninger på de banklånene som er tatt opp. Det følger av lagmannsrettens vurderinger ovenfor at opptakene av banklån var et sentralt element i den utnyttingen sykepleierne ble utsatt for av A og B. Hvis det ikke hadde foreligget noen utnyttingssituasjon, ville de ikke ha tatt opp banklån og dermed ikke pådratt seg noen renteutgifter. Lagmannsretten ser det dermed slik at faktisk påløpte renteutgifter utgjør et tap som de fornærmede er påført i forbindelse med de straffbare handlingene som domfellelsen gjelder, og at dette tapet kan kreves erstattet som en del av saken, jf. straffeprosessloven § 3.

Bistandsadvokatenes beregninger tar utgangspunkt i de faktisk påløpte renteutgiftene. Etter lagmannsrettens syn må det gjøres fradrag for effekten av rentefradrag ved skatteberegningen, som var 28 % i de aktuelle årene.

Lagmannsretten finner det klart at A og B må være solidarisk ansvarlig for erstatningskravene. Som påpekt ovenfor, har de begge hatt en sentral rolle i den utnyttingen som har funnet sted, og det foreligger selvstendig ansvarsgrunnlag for hver av dem. Det er i denne sammenheng ikke grunn til å gå inn på hvordan betalinger fra de fornærmede faktisk er fordelt mellom A og B.


Kravet fra G

Politirevisor har beregnet at G samlet har betalt 467 000 kroner til A og B. Beregningen er langt på vei ubestridt.

Det som bestrides, er for det første et beløp på 4 000 kroner i forbindelse med låneopptaket 18. november 2010. I tillegg til overføringer ble det tatt ut et beløp på 41 000 kroner kontant. G har forklart at hele beløpet ble overlevert til A. A har hevdet at G beholdt 4 000 kroner av beløpet. Lagmannsretten finner G' forklaring klart mest sannsynlig. Retten bemerker at det totale lånebeløpet var på 295 000 kroner. Overføringer pluss et kontantbeløp på 41 000 kroner blir til sammen 291 000 kroner. A kan således ha en riktig erindring om at G beholdt 4 000 kroner av lånebeløpet, men det er ikke sannsynlig at dette var en del av kontantbeløpet på 41 000 kroner.

Videre bestrides et beløp som knytter seg til et kontantuttak fra G' konto 15. desember 2010 på 23 000 kroner. G har forklart at hele dette beløpet ble betalt til A. B hevder at G selv beholdt deler av dette beløpet, 6 - 7000 kroner. Uttaket hadde sammenheng med at sykepleierne i desember 2010 fikk utbetalt et høyere beløp i lønn enn de hadde regnet med, fordi det er redusert skattetrekk i desember. Når det ble foretatt et samlet kontantuttak på 23 000 kroner, finner lagmannsretten det mest sannsynlig at hele dette beløpet ble betalt til A. Retten legger vekt at forholdet mellom B og sykepleierne generelt var lagt opp slik at sykepleiernes lønn med fradrag for et visst beløp i lommepenger skulle betales til A og B.

Etter dette legger lagmannsretten for erstatningsberegningen til grunn at G samlet har betalt 467 000 kroner til A og B. Fradrag for G' andel av utgifter, beregnet som angitt ovenfor, utgjør 146 132 kroner. G har dermed krav på en erstatning på 320 868 kroner.

G har betalt renter og omkostninger med totalt 39 747 kroner. Etter fradrag for virkningen av skattefradrag med 28 % tilkjennes hun også erstatning for renteutgifter og omkostninger med 28 618 kroner.


Kravet fra H

Etter politirevisors beregninger har H betalt 457 070 kroner til A og B. A og B har bestridt deler av dette beløpet på samme grunnlag som for G. Lagmannsretten viser til rettens vurderinger ovenfor og legger til grunn som mest sannsynlig at H har mottatt det beløpet politirevisor er kommet fram til.

Fradrag for Hs andel av utgifter, beregnet som angitt ovenfor, utgjør 146 132 kroner. H har dermed krav på en erstatning på 310 938 kroner.

H har betalt renter og omkostninger med totalt 39 363 kroner. Etter fradrag for virkningen av skattefradrag med 28 % tilkjennes hun også erstatning for renteutgifter og omkostninger med 28 341 kroner.


Kravet fra I

Etter politirevisors beregninger, med en mindre korreksjon, har I betalt 466 900 kroner til A og B. A og B har bestridt deler av dette beløpet på samme grunnlag som for G. Lagmannsretten viser til rettens vurderinger ovenfor og legger til grunn som mest sannsynlig at I har mottatt det beløpet politirevisor er kommet fram til.

Fradrag for I' andel av utgifter, beregnet som angitt ovenfor, utgjør 150 957 kroner. I har dermed krav på en erstatning på 315 943 kroner.

I har betalt renter og omkostninger med totalt 40 742 kroner. Etter fradrag for virkningen av skattefradrag med 28 % tilkjennes hun også erstatning for renteutgifter og omkostninger med 29 334 kroner.


Kravet fra E

Bistandsadvokaten har beregnet at E samlet har betalt 198 000 kroner til A og B.

A og B bestrider deler av dette beløpet. I forbindelse med låneopptaket 6. april 2011, ble det, i tillegg til overføringer, tatt ut et beløp på 50 000 kroner. E har forklart at hele dette kontantbeløpet ble levert til A, mens A har forklart at de delte beløpet slik at han fikk 25 000 kroner og E 25 000 kroner. Lagmannsretten finner det klart mest sannsynlig at B fikk hele beløpet på 50 000 kroner. Lagmannsretten viser til den framgangsmåten som ble benyttet ved de andre sykepleiernes låneopptak, der store kontantbeløp ble betalt direkte til A. Det er videre vanskelig å se hvorfor E skulle ønske å motta 25 000 kroner kontant.

Det er videre uenighet om betaling av én måneds husleie med 7 600 kroner. E hevder at den siste måneden ble gjort opp med penger hun hadde lånt fra sin kusine. A bestrider å ha mottatt noen slik siste betaling. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at E forklaring er riktig. Retten bemerker at hun har gitt en detaljert forklaring om hvordan denne betalingen skjedde.

Etter dette legger lagmannsretten for erstatningsberegningen til grunn at E samlet har betalt 198 000 kroner til A og B. Fradrag for E andel av utgifter, beregnet som angitt ovenfor, utgjør 90 880 kroner. E har dermed krav på en erstatning på 107 120 kroner.

E har betalt renter og omkostninger med totalt 17 522 kroner. Etter fradrag for virkningen av skattefradrag med 28 % tilkjennes hun også erstatning for renteutgifter og omkostninger med 12 616 kroner.

Samlet erstatning til E utgjør 119 736 kroner.


Kravet fra C

Bistandsadvokaten beregnet at C har betalt 199 614 kroner til A og B. Det er da tatt hensyn til justeringer som er foretatt under ankeforhandlingen. Forsvarerne har ikke merknader til dette beløpet.

Fradrag for C andel av utgifter, beregnet som angitt ovenfor, utgjør 76 649 kroner. C har dermed krav på en erstatning på 122 965 kroner.

C har betalt renter og omkostninger med totalt 13 512 kroner. Etter fradrag for virkningen av skattefradrag med 28 % tilkjennes hun også erstatning for renteutgifter og omkostninger med 9 729 kroner.

Samlet erstatning til C utgjør 132 694 kroner.


Kravet fra F

Bistandsadvokaten beregnet at F har betalt 206 650 kroner til A og B. Det er da tatt hensyn til justeringer som er foretatt under ankeforhandlingen. Forsvarerne har ikke merknader til dette beløpet.

Fradrag for F andel av utgifter, beregnet som angitt ovenfor, utgjør 94 295 kroner. F har dermed krav på en erstatning på 112 355 kroner.

F har betalt renter og omkostninger med totalt 19 446 kroner. Etter fradrag for virkningen av skattefradrag med 28 % tilkjennes hun også erstatning for renteutgifter og omkostninger med 14 001 kroner.

Samlet erstatning til F utgjør 126 356 kroner.


Kravet fra D

Bistandsadvokaten beregnet at D har betalt 199 900 kroner til A og B. Det er da tatt hensyn til justeringer som er foretatt under ankeforhandlingen. Forsvarerne har ikke merknader til dette beløpet.

Fradrag for D andel av utgifter, beregnet som angitt ovenfor, utgjør 76 648 kroner. D har dermed krav på en erstatning på 123 252 kroner.

D har betalt renter og omkostninger med totalt 11 346 kroner. Etter fradrag for virkningen av skattefradrag med 28 % tilkjennes hun også erstatning for renteutgifter og omkostninger med 8 169 kroner.

Samlet er erstatning til D utgjør 131 421 kroner.


Erstatningskravene mot Oslo universitetssykehus

Bistandsadvokatene har gjort gjeldende at Oslo universitetssykehus må være solidarisk ansvarlig med A og B for erstatningskravene til Ullevål-sykepleierne. Dette omfatter likevel ikke erstatningen for renteutgifter.

Lagmannsretten har ovenfor funnet at Oslo universitetssykehus grovt uaktsomt har medvirket til den utnyttingen som er skjedd fra A og B. Sykehuset har gjennom sin påstand, forutsatt at det foreligger ansvarsgrunnlag, ikke motsatt seg solidaransvar for det beløpet som A og B måtte bli dømt til å betale til sykepleierne. Etter dette dømmes Oslo universitetssykehus til å betale erstatning til G, H og I som solidarisk ansvarlig med A og B.


Inndragningskravene

Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om inndragning etter straffeloven § 34, jf. § 37d annet ledd overfor A, B og Oslo universitetssykehus.

Lagmannsretten finner det utvilsomt at A og B gjennom utnytting av de fornærmede har hatt en økonomisk vinning som skal inndras, jf. straffeloven § 34 første ledd første punktum. Påtalemyndigheten har som utgangspunkt for de påståtte inndragningsbeløpene bygget på de erstatningskravene som er fremmet av de fornærmede, bortsett fra kravene om erstatning for betalte renter på banklån. Lagmannsretten er enig i at erstatningsbeløpene i dette tilfellet også gir uttrykk for det som er A og Bs vinning ved den utnyttingen av de fornærmede som de domfelles for. Retten viser til sin vurdering av erstatningskravene ovenfor. Retten bemerker at det ved fastsettelsen av størrelsen av det utbyttet som skal inndras, ikke gjelder noen skjerpet bevisbyrde. Alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig, jf. Andenæs, Alminnelig strafferett, 5. utgave, side 519.

Det er på det rene at A og B har hatt utgifter knyttet formidlingen av sykepleiere som overstiger det som er kommet til fradrag ved erstatningsutmålingen. Dette gjelder blant utgifter knyttet til reiser til Filippinene og utgifter til reiser og ulike aktiviteter i Norge. Slik regnskapsføringen i X var innrettet, er det imidlertid ikke mulig med noe presis vurdering av hvilke utgifter som er pådratt.

Etter straffeloven § 34 er det bruttoutbyttet som skal inndras. Unntak fra dette kan bare gjøres i den grad retten mener at inndragning vil være klart urimelig, jf. § 34 første ledd annet punktum. Lagmannsretten kan ikke se at det i dette tilfellet er urimelig med inndragning som bygger på erstatningskravene. I tillegg til det som er påpekt ovenfor, legger retten vekt på at inndragningen er påstått til fordel for de fornærmede, til dekning av erstatningskrav som A og B dømmes til å betale.

Påtalemyndighetens påstand bygger på en fordeling mellom A og B slik at det som påstås inndratt hos B, er begrenset til pengebeløp som er gått direkte til hennes bankkonto. Lagmannsretten legger denne fordelingen til grunn.

Påstått inndragningsbeløp hos A er avrundet slik at samlet inndragningsbeløp er noe lavere enn summen av erstatningskravene. Lagmannsretten legger til grunn den avrunding påtalemyndigheten har foretatt.

Det må antas at Oslo universitetssykehus raskt vil utbetale den erstatningen sykehuset er dømt til å betale til Ullevål-sykepleierne. Det vil innebære at samlet inndragningsbeløp vil overstige det som er nødvendig for å dekke de fornærmedes erstatningskrav. Lagmannsretten utformer ut fra dette domsslutningen slik at inndragning skal skje til fordel for de fornærmede så langt det er nødvendig for å dekke deres erstatningskrav. For øvrig skjer inndragningen til fordel for statskassen.

Påtalemyndigheten har også påstått inndragning overfor Oslo universitetssykehus. Inndragningskravet er begrunnet med at sykehuset ved å kunne benytte de tre sykepleiernes arbeidskraft har spart utgifter til innleie av andre sykepleiere. Lagmannsretten kan for sin del ikke se at Oslo universitetssykehus har oppnådd noen økonomisk vinning. De tre sykepleierne har ikke på noe tidspunkt arbeidet som operasjonssykepleiere, slik det opprinnelig var forutsatt. Sykepleierne har videre mottatt ordinær lønn for det arbeidet de faktisk har utført.

Oslo universitetssykehus frifinnes etter dette for kravet om inndragning. Lagmannsretten bemerker at dette i praksis ikke vil få noen betydning for de fornærmedes mulighet til å få dekket sine erstatningskrav.

Bortsett fra dissens som straffutmålingen som angitt ovenfor, er dommen enstemmig.

Domsslutning

1. A, født 0.0.1947, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b, jf. straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 3 - tre - måneder.


Til fradrag i fengselsstraffen kommer 24 - tjuefire - dager for utholdt varetekt.

I medhold av straffeloven § 34, jf. § 37d andre ledd, inndras hos A 1 200 000 - enmilliontohundretusen - kroner. Inndragningen skjer til fordel for de fornærmede G, H, I, F, E, D og C så langt det er nødvendig for å dekke deres erstatningskrav. For øvrig skjer inndragningen til fordel for statskassen.

2. B, født 0.0.1961, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b, jf. straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 3 - tre - måneder.


Til fradrag i fengselsstraffen kommer 24 - tjuefire - dager for utholdt varetekt.

I medhold av straffeloven § 34, jf. § 37d andre ledd, inndras hos B 162 000 - ethundreogsekstitotusen - kroner. Inndragningen skjer til fordel for de fornærmede G, H, I, F, E, D og C så langt det er nødvendig for å dekke deres erstatningskrav. For øvrig skjer inndragningen til fordel for statskassen.

3. Oslo universitetssykehus HF, organisasjonsnummer 993 467 049, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b, jf. straffeloven 48a, jf. straffeloven § 63 første ledd, til en bot på 1 000 000 - én million - kroner.


Oslo universitetssykehus HF frifinnes for krav om inndragning.

4. A, B og Oslo Universitetssykehus HF dømmes én for alle og alle for én til å betale erstatning til G med 320 868 - trehundreogtjuetusenåttehundreogsekstiåtte - kroner med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.

5. A og B dømmes én for begge og begge for én til å betale G erstatning for påførte renteutgifter med 28 618 - tjueåttetusensekshundreogatten - kroner med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.

6. A, B og Oslo Universitetssykehus HF dømmes én for alle og alle for én til å betale erstatning til H med 310 938 - trehundreogtitusennihundreogtretttiåtte - kroner med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.

7. A og B dømmes én for begge og begge for én til å betale H erstatning for påførte renteutgifter med 28 341 - tjueåttetusentrehundreogførtién - kroner med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.

8. A, B og Oslo Universitetssykehus HF dømmes én for alle og alle for én til å betale erstatning til I med 315 943- trehundreogfemtentusennihundreogførtitre - kroner med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.

9. A og B dømmes én for begge og begge for én til å betale I erstatning for påførte renteutgifter med 29 334 - tjuenitusentrehundreogtrettifire - kroner med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.

10. A og B dømmes én for begge og begge for én til å betale erstatning til E med 119 736 - etthundreognittentusensjuhundreogtrettiseks - kroner med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.

11. A og B dømmes én for begge og begge for én til å betale erstatning til C med 132 694 - etthundreogtettitotusensekshundreognittifire - kroner med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.

12. A og B dømmes én for begge og begge for én til å betale erstatning til F Jabuth med 126 356 - etthundreogtjuesekstusentrehundreogfemtiseks - kroner med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.

13. A og B dømmes én for begge og begge for én til å betale erstatning til D med 131 421 - etthundreogtrettiéntusenfirehundreogtjueén - kroner med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.

14. Oppfyllelsesfristen for kravene i punkt 4 til 13 er to uker fra forkynnelsen av dommen.

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-4137 Strafferett. Utl. § 108 3. ledd bokstav b. Utilbørlig utnyttelse av 7 filippinske sykpleiere. (20.04.2015)

    I en dom fra Borgarting lagmannsrett ble en mann og en kvinne dømt til fengsel for utilbørlig utnytting av syv filippinske sykepleiere, jf. utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav b. Ekteparet hadde tatt urimelig høye vederlag for bistand i forbindelse med reise til Norge, formidling av arbeid og formidling av bolig og hadde også begrenset sykepleiernes alminnelige handlefrihet i Norge. Vederlaget var betalt blant annet gjennom låneopptak. Oslo universitetssykehus ble dømt til foretaksstraff for medvirkning til utnytting av tre av sykepleierne. Sykepleierne ble også tilkjent erstatning.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo