Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-550
Dokumentdato : 02.10.2015

Utvisning. Forholdsmessighet. Narkotika.


Iransk statsborger utvist på grunn av gjentatt alvorlig narkotikakriminalitet. Lang botid i Norge eller hensynet til voksne barn medførte ikke at utvisningen var uforholdsmessig. Kom til Norge da han var 20 år. Det var heller ikke forhold som gjorde at utlendingsloven § 73 kom til anvendelse.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) vedtak 5. september 2011 og 13. februar 2013.

Oslo tingrett avsa 30. oktober 2013 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til å betale 42 825 - førtitotusenåttehundreogtjuefem - kroner i saksomkostninger til Staten ved Utlendingsnemnda innen 2 -to- uker fra forkynning av dommen.

Tingretten beskrev bakgrunnen for saken slik:

Saksøker, A, er født 0.0.1965. Han er iransk statsborger, oppvokst i en by i Nord-Iran. Da han var 20 år reiste han til Norge via Tyrkia og fikk oppholdstillatelse her i landet fra juli 1986 til september 1989. Som bakgrunn for søknaden om oppholdstillatelse oppga A at han hadde var forfulgt av iranske myndigheter grunnet desertering fra militæret. I desember 1990 fikk han permanent oppholdstillatelse. A fikk to sønner med en norsk samboer i henholdsvis 1987 og 1992. Forholdet tok imidlertid slutt samme år som den yngste sønnen ble født.

A hadde et par kortvarige arbeidsforhold på et bilvaskeri og et verft det første året etter at han ankom Norge. Deretter begynte han etter eget utsagn sin kriminelle løpebane. I 1989 ble han dømt til fengsel i tre år og seks måneder for overtredelse av straffeloven § 162 annet ledd. Han var deretter innsatt i Åna kretsfengsel frem til han ble prøveløslatt i august 1990.

I 1993 ble A igjen dømt til fengsel for grov narkotikakriminalitet utført i 1991-1992, denne gangen i seks år og seks måneder. På bakgrunn av dommen ble A forhåndsvarslet om utvisning fra Norge i mars samme år, og kommenterte selv varselet samme måned. I 1994 fant UDI imidlertid at A ikke kunne utvises, på bakgrunn av situasjonen i hjemlandet hans samt hensynet til hans to mindreårige sønner, som på daværende tidspunkt var henholdsvis 7 og 2 år gamle.

A ble løslatt på prøve i mai 1996 og drev deretter en restaurant i Stavanger mellom 1997 og 1998, samt en café kombinert med fotballag for minoritetsungdom i 2001. Forøvrig har han ikke hatt noen form for arbeidsforhold i Norge. I 2003 og 2006 ble han henholdsvis ilagt en bot og idømt betinget fengsel for overtredelse av legemiddelloven samt straffeloven § 162 første ledd. I februar 2010 ble A dømt til fengsel i to år og seks måneder i Agder lagmannsrett for overtredelse av straffeloven § 162 annet ledd, hvorav ett år og tre måneder ble gjort betinget. Forholdene han da ble dømt for fant sted i 2007.

A er i dag uføretrygdet. Han har fått diagnostisert ADHD og har ifølge sin fastlege kroniske muskel- og skjelettsmerter samt en emosjonelt ustabil personlighet.

Vedtak om utvisning ble fattet av UDI 17. februar 2011 i medhold av utlendingsloven § 68 og påklaget av A. UNE opprettholdt imidlertid utvisningen i sitt vedtak av 5. september samme år. Vedtaket ble begjært omgjort av A samme år. UNE avslo omgjøringsbegjæringen i beslutning av 13. februar 2013 og begrunnet avslaget med at utvisning ikke ville være uforholdsmessig, jf. utlendingsloven § 70, og at det ikke forelå informasjon som medførte at utlendingsloven § 73 jf. § 28 ville bli brutt ved utsendelse av A til Iran. UNE fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A hadde et personlig kristent livssyn og la til grunn at konverteringen ikke var reell. Videre fant UNE at det ikke forelå tilstrekkelige holdepunkter eller opplysninger i saken som underbygget anførselen om at A risikerte forfølgelse ved retur til Iran fordi han skulle ha deltatt i brenning av politistasjoner.

Ved stevning av 19. april 2013 tok A ut søksmål mot staten ved UNE, og begjærte samtidig midlertidig forføyning. Staten ved UNE innga rettidig tilsvar 15. mai 2013. Partene har deretter inngitt til sammen fire prosesskriv. Hovedforhandling i saken ble avholdt 22. og 23. oktober 2013 i Oslo tingrett, og den midlertidige forføyningen ble behandlet i samme rettsmøte. Retten mottok forklaring fra fem vitner og det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Det har ikke vært innsigelser mot tingrettens faktiske beskrivelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett 2. desember 2014. I februar 2014 ble A uttransportert til Iran, hvor han i dag oppholder seg.

Ankeforhandling er holdt 23. - 24. september 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte ikke, da han er i Iran. Han hadde avgitt prosessfullmakt etter tvisteloven § 3-3 tredje ledd til sin sønn B, som møtte for ham. A avga forklaring pr. telefon fra Iran. Staten møtte ved sin prosessfullmektig og saksbehandler fra UNE. Det ble avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak og beslutning om ikke å omgjøre det tidligere vedtak er ugyldige. For det første er vedtakene uforholdsmessige, jf. utlendingsloven § 70. For det andre er A vernet mot retur, jf. utlendingsloven § 73, jf. § 28.

UNE har i sin vurdering lagt for stor vekt på As straffedommer, og for liten vekt på hans tilknytning til Norge, hans lange oppholdstid her, hans helse, at hoveddelen av hans familie er i Norge, og at det gikk lang tid mellom de to siste straffedommer.

A kom til Norge som ung mann, og det var lagt til grunn at han var utsatt for forfølgning. Han har levd lengre i Norge enn i Iran, og har en botid i Norge på 28 år. Dette er svært lenge, og det er lang botid selv om soningstid trekkes fra.

Han har vært i arbeid i Norge, og han har engasjert seg i vanskeligstilt ungdom. Relasjonen til familien er god, men er umulig å opprettholde dersom A må oppholde seg i Iran. Det vises til uttalelsene til landrådgiver Wiborg om at sønnene regnes som iranske statsborgere siden A har iransk statsborgerskap, og at de dermed kan bli pålagt militærtjeneste om de kommer til Iran.

Det er vanskelig å få adekvat helsehjelp i Iran, da dette er kostbart og helsevesenet ikke er like bra som i Norge.

Familietilknytningen i Iran er svak. Familien der består i hovedsak av en søster, men forholdet mellom dem er ikke spesielt bra. Utvisningen rammer også barna hardt, idet de i praksis er avskåret fra kontakt med faren.

Samlet er forholdene som taler mot utvisning så tungtveiende at de må veie tyngre enn at A er straffet. Straffedommene er sonet, og det er urimelig at han skal utvises i tillegg, hensyntatt de forhold som taler i hans favør.

Uansett er A vernet av utlendingsloven § 73, jf. § 28. For det første vises til at han har konvertert fra islam til kristendom, noe som blant annet fremkommer gjennom et tatovert kors. Dette medfører stor fare for ham i Iran, og gir en velbegrunnet frykt for forfølgelse.

For det andre var han med på opprør der de blant annet brant ned politistasjoner. Deretter deserterte han fra militæret. Begge disse forhold medfører en reell fare for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff fra iranske myndigheter. Iranske myndigheter har tidligere reagert strengt mot desertører, og det amnestiet som er gitt, fjerner ikke frykten for forfølgelse.

A er derfor vernet etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, alternativt bokstav b.

En utsendelse vil også være i strid med EMK artikkel 8 om rett til familieliv. Han har både voksne sønner og små barnebarn i Norge, som det vil være umulig å holde kontakten med om vedtaket opprettholdes.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 13. februar 2013 og 5. september 2011 er ugyldige.
  2. A tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Vedtakene er gyldige. Utvisning i dette tilfellet er ikke uforholdsmessig, og A er ikke vernet etter utlendingsloven § 73, jf.§ 28.

Domstolene har full prøvelsesrett i begge spørsmål, men bør vise tilbakeholdenhet ved prøving av de landfaglige vurderinger utlendingsmyndighetene har foretatt, jf. blant annet Borgarting lagmannsretts dom LB-2010-64385.

Både lovgiver og Høyesterett har lagt listen høyt når det gjelder vurderingen av uforholdsmessighet der det er tale om alvorlig kriminalitet. Høyesterett har aldri funnet en utvisning uforholdsmessig der en utlending har kommet til Norge i voksen alder og er dømt for narkotikaovertredelser.

Det vises til Rt-1996-551 om den personlige tilknytningen til riket når utlendingen har kommet i voksen alder, og Rt-2000-591 om at en utvisning normalt griper inn i familielivet på en belastende måte.

Lovhistorikken viser at narkotikakriminalitet har vært sett på som et særlig alvorlig forhold i denne sammenheng, jf. Rt-2007-667.

A har vist en grunnleggende mangel på respekt for loven, og det er snakk om samme type kriminalitet over lang tid. Han har også vært svakt integrert i Norge, og botiden er lite relevant når det er botid kun i voksen alder.

Selv om det er lenge siden A kom til Norge, har han vokst opp i Iran til han var 20 år. Han kjenner kulturen og språket, og han har en viss familietilknytning dit.

Hensynet til barna og barnebarna er ikke et forhold som gjør utvisningen «uvanlig tyngende», og EMK artikkel 8 er ikke til hinder for utvisning.

A er heller ikke vernet mot retur. Det er gitt alminnelig amnesti for desertører som ikke tilhørte ledende offiserer. Historien om opprør i 1985 er kommet på et sent tidspunkt, først etter at A var varslet om utvisning. Denne historien kan ikke legges til grunn.

Det kan heller ikke legges til grunn at han har konvertert til kristendommen, basert på tatoveringen og at han hadde deltatt i møter med fengselspresten. Uansett er det ikke sannsynlig at han vil starte en aktivitet i Iran som medfører fare for forfølgning.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes, og bemerker:

A hadde permanent oppholdstillatelse i Norge da vedtakene ble fattet. Utvisning reguleres da av utlendingsloven § 68, som i første ledd lyder:

En utlending som har permanent oppholdstillatelse kan utvises:
a) når utlendingen for mindre enn fem år siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i to år eller mer. Tilsvarende gjelder ved en ilagt særreaksjon som følge av et straffbart forhold som nevnt,
b) når utlendingen for mindre enn ett år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i to år eller mer, eller
c) når utlendingen har overtrådt straffeloven §§ 147 a eller 147 b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått en slik forbrytelse.

Det er alternativ b) som er grunnlaget for UNEs vedtak, og det er ikke uenighet om at vilkåret er oppfylt. Adgangen til utvisning innskrenkes av utlendingslovens § 70, som i første ledd lyder:

En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Spørsmålet for lagmannsretten er om det er forhold på As side som gjør utvisning uforholdsmessig overfor ham eller de nærmeste familiemedlemmene.

As barn er voksne. De har forklart at han hadde samvær med dem da de var mindreårige, og at de hadde god kontakt frem til utvisningen ble effektuert. Selv om det ikke er vanskelig å forstå at det er tungt for sønnene at faren er utvist fra riket, kan ikke hensynet til disse veie tungt når de er myndige. Dette må gjelde selv om det legges til grunn at utvisningen har påvirket dem i negativ retning. Bestemmelsen må forstås slik at den først og fremst tar sikte på hensynet til ektefeller og mindreårige barn. For voksne barn eller foreldre må det foreligge helt spesielle omsorgsbehov.

A har bodd lang tid i Norge. Lagmannsretten kan ikke uten videre slutte seg til statens anførsel om at han er lite integrert. Han har vært i forskjellige typer arbeid, snakker relativt godt norsk, og har norske barn som er født og oppvokst her. Den lange botiden kan likevel ikke få stor betydning når den har startet i voksen alder. Det vises i denne sammenheng til Rt-1996-551, der Høyesterett uttaler:

Tilknytningen vil i alminnelighet være svakere for en utlending som har fått bosettingstillatelse her i landet i voksen alder enn for en utlending som kom til landet mens han var barn og har bodd her siden. I praksis vil man selvsagt møte alle former for overgangstilfelle her. For en utlending som har fått bosettingstillatelse i Norge i voksen alder, kan hans personlige tilknytning til landet normalt ikke komme i betraktning med noen særlig styrke når han har begått alvorlige forbrytelser.

Lagmannsretten bemerker at det også i nærværende sak er tale om alvorlige og gjentatte forbrytelser. Dommen fra 2010 for grov narkotikaforbrytelse gjaldt befatning med minst 827 gram amfetamin, inkludert omsetning/salg, jf. dommens side 12, og straffen ble utmålt til fengsel i to og et halvt år hvorav halvparten ble gjort betinget.

Til dette kommer at forholdene var begått i 2007, og at A i 2006 fikk en betinget dom for simpel narkotikaforbrytelse. Før dette var han straffet en gang for brudd på legemiddelloven og to ganger for grov narkotikaforbrytelse. Det må da, slik lagmannsretten ser det, foreligge helt særlige forhold for at en utvisning skal være uforholdsmessig.

Verken hensynet til A selv, eller hans familie i Norge, kan utgjøre slike særlige forhold. I tillegg til tilknytningen til Norge og virkningen for familien, er det anført at As helsetilstand er med på å gjøre utvisningen uforholdsmessig. Lagmannsretten bemerker at det er helsetilstanden på vedtakstidspunktet i 2013 som er relevant. Eventuelt senere forverret helse har ikke betydning for om vedtaket er gyldig.

Lagmannsretten legger til grunn at A også på vedtakstidspunktet slet med helseplager, jf. også hans innvilgede uføretrygd. Helstetilbudet i Iran er imidlertid beskrevet å være godt utbygd, også det offentlige helsevesen. Landrådgiver Wiborg forklarte at helsevesenet var - som i Norge - delt mellom et offentlig og et privat tilbud. Det private tilbudet var kostbart, og en er avhengig av forsikring eller egne midler for å nytte dette. Det offentlige helstetilbudet ble imidlertid beskrevet som rimelig og bra, selv om det ikke er på samme nivå som i Norge, og uten tilsvarende folketrygddekning.

Lagmannsretten legger etter Wiborgs forklaring til grunn at det er mulig for A å få adekvat helsehjelp i Iran for de plager han hadde på vedtakstidspunktet.

Holdt opp mot den alvorlige og gjentatte kriminalitet A er dømt for, er det etter en samlet vurdering ikke forhold som gjør utvisning av ham uforholdsmessig. Vedtakene er heller ikke i strid med EMK artikkel 8.

A har også anført at han er absolutt vernet mot utsendelse, da han faller inn under utlendingsloven § 28. Det følger av utlendingsloven § 73 at en utlending som utgangspunkt ikke kan sendes til et område der vedkommende vil være i en situasjon som faller inn under § 28 første ledd bokstav a eller b. Utlendingsloven § 28 regulerer når en person skal anses som flyktning. Bestemmelsens første ledd bokstav a og b lyder:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen
a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Av de faktiske forhold A har påberopt å falle inn under § 28, er det hans religiøse tro som eventuelt kan føre til at forholdet faller inn under bokstav a.

A har anført at han har konvertert til kristendommen, at dette er synliggjort ved et tatovert kors, og at han derfor har en velbegrunnet frykt for forfølgelse i Iran. Staten har på sin side anført at det ikke er noe som tyder på at han er en reell konvertitt, og blant annet pekt på at det ikke er annet enn møter med fengselspresten under soning ved Åna fengsel som viser en religiøs aktivitet.

Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til hvorvidt A har konvertert fra islam til kristendommen, da det uansett ikke er grunnlag for en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Lagmannsretten tar til etterretning at det formelt er belagt med streng straff, endog dødsstraff, å bli kjent skyldig i frafall fra islam. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at forholdet er et annet i praksis. Lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på vitnet Wiborgs forklaring om at det eksisterer en rekke forskjellige religiøse samfunn i Teheran, og endog tre seter forbeholdt andre religioner i parlamentet. Lagmannsretten legger etter hennes forklaring til grunn at det ikke er problematisk å ha en annen tro i Iran, men at enhver form for misjonering, spredning av skriftmateriale m.v, vil være svært risikofylt.

Det er ikke noe ved As handlemønster som tyder på at han vil utføre aktiviteter som medfører en slik risiko. Selve tatoveringen på brystet er heller ikke noe som tilsier at han vil komme i en situasjon der han risikerer forfølgelse på grunn av sin tro.

For de øvrige av de påberopte forhold er det utlendingsloven § 28 b som må vurderes. Spørsmålet er om hans desertering eller forutgående deltakelse i opprør og eventuelt nedbrenning av politistasjoner gjør at han står i reell fare for å bli utsatt for handlinger som beskrevet i bestemmelsen.

Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er fare for straff eller andre sanskjoner på grunn av deserteringen før A flyktet til Norge. Desertering skjedde i stort antall under krigen mellom Iran og Irak, og det er senere gitt flere amnestier som er stadig utvidet. Det er ingen ting som tyder på at A ikke omfattes av amnestiet, eller at ikke iranske myndigheter forholder seg til dette.

Heller ikke opplysningene om deltakelse i opprør med videre kan være forhold som medfører en reell fare for behandling som nevnt i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Det er ikke fremkommet noe som tyder på at A er ettersøkt eller etterforsket for dette. Den etterfølgende utviklingen etter effektueringen av vedtaket, viser at UNEs vurderinger var riktige. A ble sendt via Khomeini internasjonale lufthavn, som er opplyst å være meget strengt bevoktet av den iranske revolusjonsgarde. Han har deretter oppholdt seg i Iran i ett år og syv måneder før ankeforhandling, uten at det er fremkommet noe om at han er i iranske myndigheters søkelys. Selv om dette er forhold som er kommet etter vedtakstidspunktet, underbygger det lagmannsrettens syn om at UNEs vurdering av forholdet til utlendingsloven § 28 var riktig da vedtakene ble fattet.

Etter dette har lagmannsretten kommet til at vedtakene ikke er uforholdsmessige etter utlendingsloven § 70, og at A ikke er vernet mot retur etter § 73, jf. § 28. Anken må etter dette forkastes.

Sakskostnader

Anken har ikke ført frem, og staten har vunnet saken. Staten har da krav på å få dekket sine kostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Ingen av unntakene i § 20-2 tredje ledd kan komme til anvendelse.

Det er lagt frem kostnadsoppgave fra statens prosessfullmektig på kroner 72 500 inklusive mva. Oppgaven er basert på samlet 27 timer. Det er ikke reist innsigelser mot oppgaven, og lagmannsretten finner at kostnadene er nødvendige. Oppgaven legges til grunn.

Dommen er enstemmig

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A kroner 72 500 - syttitotusenfemhundre - til staten innen to uker fra dommens forkynnelse. 
Siste endringer
  • Ny: LB-2014-550 Utvisning. Forholdsmessighet. Narkotika. (26.10.2015)

    Iransk statsborger utvist på grunn av gjentatt alvorlig narkotikakriminalitet. Lang botid i Norge eller hensynet til voksne barn medførte ikke at utvisningen var uforholdsmessig. Kom til Norge da han var 20 år. Det var heller ikke forhold som gjorde at utlendingsloven § 73 kom til anvendelse.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo