Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-58042
Dokumentdato : 16.03.2015

Asyl/beskyttelse. Avslag pga ikke sannsynliggjort identitet.

Spørsmål om utlendings identitet var sannsynliggjort. Lagmannsretten kom til at identiteten ikke var sannsynliggjort og at vedtakene fra UNE var gyldige.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 19. juli 2010 vedrørende avslag på søknad om asyl, vedtak av 19. juli 2010 vedrørende utvisning samt senere avslag på begjæring om omgjøring av vedtakene.

A kom til Norge 12. november 2008 og søkte asyl 14. november 2008. I sin søknad om asyl opplyste han at han var kurder fra Iran. Som grunnlag for sin asylsøknad forklarte han at han hadde brent det iranske flagget på offentlig sted. Han måtte derfor flykte fra landet og fryktet for forfølgelse fra myndighetene der om han returnerte til Iran. Han opplyste at han fikk hjelp av sin onkel til flukten.

Utlendingsdirektoratet (heretter UDI) avslo hans søknad om politisk asyl 14. august 2009. Avslaget var begrunnet i at søkerens identitet ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort. Vedtaket bygget blant annet på en språkanalyse som ble foretatt av A 10. februar 2009 av firmaet Skandinavisk Språkanalys AB. Analysen konkluderte med at søkeren sannsynligvis var fra Irak. UDI fattet utvisningsvedtak 28. mai 2010 fordi han hadde gitt uriktige opplysninger da han kom til Norge.

A klaget deretter over begge vedtakene til Utlendingsnemnda (heretter UNE). Klagene ble behandlet av UNE den 19. juli 2010. Klagene ble ikke tatt til følge. Som UDI viste UNE til at As identitet ikke var sannsynliggjort. Dette bygget UNE på søkers manglende kjennskap til det stedet han sa han kom fra, språktesten samt hans generelle kunnskap om Iran. Uansett fant UNE at det ikke var reell fare for forfølgelse ved retur. Utvisningsvedtaket ble også av UNE begrunnet med at han hadde avgitt en uriktig forklaring for norske myndigheter og således grovt overtrådt utlendingsloven.

A begjærte omgjøring 1. desember 2010, men begge vedtakene ble opprettholdt ved UNEs vedtak av 25. juni 2011, dog med den endring at innreiseforbudet ble begrenset til fem år som følge av endring i utlendingsforskriften § 14-2.

Den 7. juli 2011 søkte A asyl under en annen identitet i Danmark. I den søknaden oppga han at han var fra Irak. Etter fingeravtrykksundersøkelse ble det klart at han allerede hadde søkt asyl i Norge, og Norge ble anmodet om å ta ham tilbake etter Dublinforordningen. A returnerte deretter til Norge. 14. mai 2012 begjærte A utsatt iverksettelse av utvisningen fra Norge. Begjæringen var begrunnet med at hans bror var hengt av myndighetene i Iran. Det er senere avklart at dette ikke var tilfelle.

Ny begjæring om omgjøring ble sendt 7. september 2013 og UNE fattet vedtak igjen 17. september 2013 der vedtakene av 19. juli 2010 ble opprettholdt. Det ble deretter gitt ny frist til å reise ut av landet til 18. oktober 2013.

Den 30. september 2013 tok A ut stevning ved Oslo tingrett. Ved beslutning 11. oktober 2013 ble det gitt utsatt iverksettelse av vedtaket om utsendelse inntil tingretten hadde avsagt dom. Begjæring om midlertidig forføyning ble derfor frafalt. Oslo tingrett avsa dom 17. desember 2013 med slik slutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

2. A dømmes til å betale til staten v/Utlendingsnemnda 62 000 - sekstitotusen - kroner.

Oppfyllelsestiden er 2 - to - uker.

A har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i lagmannsretten 2. - 4. mars 2015. A møtte med sin prosessfullmektig Jostein Løken og ga forklaring. Staten v/Utlendingsnemnda møtte ved seniorrådgiver Rolf Tore Thomassen og prosessfullmektig Halldis Winje. Thomassen avga forklaring. Det ble i alt avhørt 12 vitner. Øvrige bevisførsel fremgår av rettsboken.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises det til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger under. Saken står i samme stilling som for tingretten, dog slik at det for lagmannsretten er fremlagt noe mer dokumentasjon vedrørende ektheten av de identitetsdokumenter A fremla for tingretten.

Ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Ankende part har sannsynliggjort sin identitet og at han kommer fra Iran. Det vises her til det store antall troverdige vitner som har gått god for ham og fremleggelse av dokumentasjon. UNEs vedtak lider både av feil i faktum og saksbehandlingsfeil.

Anførselen om at UNE har lagt feil faktum til grunn, knytter seg til det forhold at UNE mener at søker ikke er fra Iran. UNE har i den forbindelse lagt stor vekt på en språkanalyse som er beheftet med store mangler. Denne type analyse har vært utsatt for sterk kritikk. Analysen lar seg heller ikke etterprøve da det, i strid med retningslinjene, ikke finnes opptak av testen. At ankende part til dels har gitt noe motstridende forklaringer til utlendingsmyndighetene har sammenheng med hans psykiske lidelse og kognitive svikt. A var analfabet da han kom til Norge. Det vises også til at han har hatt langvarig innleggelser i psykiatriske sykehus. Han lider av posttraumatisk stresslidelse og hukommelsessvikt. Uansett har han gitt presise og konkrete opplysninger om sin adresse i byen X i Iran der han kommer fra. Det er en rekke troverdige vitner som kan bekrefte at han er fra Iran. Således vises det til forklaringer fra bla en persisk tolk, forklaring til en anerkjent iransk menneskerettighetsadvokat og As egen iranske advokat. Dette er vitner som har alle forutsetninger for å vurdere dette, og de mener alle at han kommer fra Iran.

At søker har foretatt irrasjonelle handlinger som å søke asyl i Danmark under annen identitet, må tilskrives hans psykiske tilstand. Det kan uansett ikke legges til grunn uten videre at de fremlagte identitetspapirene er falske. Det kan ikke utelukkes at blekkskriver brukes ved utstedelse av førerkort i kurdiske områder. Det er dessuten anledning til å bytte ut foto på førerkort ved oppdatering. A kan uansett ikke lastes for at han har fått tilsendt dokumenter som eventuelt viser seg å være falske fra sin familie i Iran. As forklaring støttes for øvrig av fremlagte bilder av hans mors gravstein der skriften er på persisk samt andre bilder fremlagt i saken.

Saksbehandlingsfeilen består i at UNE konsekvent har unnlatt å vurdere nye opplysninger som A har fremlagt når UNE har etterspurt dokumentasjon. De etterfølgende vedtak viser at UNE i det hele tatt ikke har tatt hensyn til den fremlagte dokumentasjonen. Vedtakene lider derfor også av mangelfull utredning og vurdering. De fremlagte opplysninger kunne enkelt vært sjekket og verifisert ved den norske ambassade i Iran. Begrunnelsene i vedtakene er også mangelfulle. De gir ikke et tilstrekkelig grunnlag for å bedømme om avgjørelsen lider av innholdsmessige feil når det gjelder risikovurderingen.

Med feil i faktum skal det svært lite til for at vedtaket må oppheves. Det er tilstrekkelig at det ikke er en helt fjerntliggende mulighet for at feilen kan ha virket bestemmende på vedtaket. Heller ikke ved brudd på utredningsplikten stilles det store krav til mulighetene for innvirkning på vedtaket. Slike feil vil lett kunne virke inn på avgjørelsen. Dette gjelder særlig saker som er av stor betydning for søker som utvisningssaker. Begrunnelsene i disse vedtakene tyder på svikt ved selve avgjørelsen.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

1. UNEs vedtak av 19. juli 2010 og etterfølgende beslutninger av 25. juni 2011 og 17. september 2013 om ikke å endre vedtaket, kjennes ugyldig.

2. Staten dømmes til å betale sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, staten v/UNE, har i det vesentlige anført:

A har ikke sannsynliggjort sin identitet, og UNE har derfor ikke lagt feil faktum til grunn for vedtakene og de etterfølgende beslutningene. Det er ikke avgjørende hvor han kommer fra, så lenge han ikke kan dokumentere hvem han er eller hvor han er fra. Etter UNEs oppfatning er han mest sannsynlig fra Irak.

Lovens utgangspunkt er at det er utlendingen selv som plikter å medvirke aktivt til å avklare sin identitet. Plikten er løpende. Denne saken ble opprinnelig behandlet etter loven av 1988. Plikten er nå regulert av nåværende utlendingslov av 2008. Utlendingen har plikt til å legge fram identitetsdokumentet, med mindre dette er umulig. For iranere vil ikke umulighetskriteriet være oppfylt. Iran er et dokumentsamfunn, og det vil derfor være fullt mulig for søker å dokumentere sin identitet. Det er ikke troverdig at hans familie er så redde for represalier at de ikke kan få det sendt til ham. Søker har oppholdt seg i landet siden 2008 og har ennå ikke fremlagt gyldig identitetspapirer. De dokumenter som er fremlagt i retten, er med all sannsynlighet falske. A har heller ikke gitt noen plausibel forklaring på hvorfor han ikke har fremlagt identitetsdokumenter.

As forklaring om identitet kan ikke legges til grunn under noen omstendigheter. Etter avslag i Norge søkte han asyl i Danmark med en annen identitet og fødselsdato og oppga da at han var fra Irak. Den fremlagte språktesten tilsier at han er fra Irak. Han har gitt skiftende forklaringer på hvorfor han bruker irakiske ord i sitt språk. Dersom søker hadde innvendinger til språktesten, ville det vært svært enkelt for han å fremskaffe en alternativ og etterrettelig språktest. Dette er ikke gjort.

Søkers generelle troverdighet er lav. Det vises til at han har gitt forskjellige opplysninger med hensyn til sin psykiske sykdom. Søker har oppsøkt en lang rekke leger og fått en lang rekke diagnoser. Det er foretatt flere tester av ham hvor han har en påfallende lav score.

Under alle omstendigheter har retten full prøvelsesrett, og anførslene om saksbehandlingsfeil har derfor ingen selvstendig betydning. Retten kan prøve fullt ut om sannsynligheten er like stor, eller større for at han er fra Irak enn fra Iran.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Staten v/UNE tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

 

Lagmannsretten bemerker:

På det tidspunktet da A kom til Norge, gjaldt utlendingsloven av 24. juni 1988 der plikten til å legitimere seg for utlending som kommer til Norge, fremgikk av § 24, jf. § 44. Da denne loven ble avløst av nåværende utlendingslov av 15. mai 2008, ble innholdet i disse bestemmelsene i hovedsak videreført i denne lovens § 83. Av bestemmelsen fremgår at utlendinger har plikt til å medvirke til avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene krever det. Plikten til å medvirke til slik avklaring gjelder ikke dersom den kommer i konflikt med utlendingens behov for beskyttelse.

Av forarbeidene til loven av 2008 fremgår at det er søker som har ansvaret for å sannsynliggjøre sine anførsler så langt det er mulig, herunder legge frem de opplysninger vedkommende kan legge frem om forhold som er relevante.

Disse reglene er utpenslet i forvaltningens rundskriv. Lagmannsretten viser her til UDIs rundskriv RS 2012-009 der det i punkt 4.2 redegjøres nærmere for når identiteten anses for å være sannsynliggjort. Av bestemmelsen fremgår at det gjelder et alminnelig sivilrettslig krav om sannsynlighetsovervekt.

Retten viser også til bestemmelsen i § 4. I tredje ledd der det fremgår at dersom en søker ikke legger frem pass eller annet godkjent reisedokument med nødvendig notoritet, vil identiteten som hovedregel ikke anses for å være dokumentert. Unntaksvis vil identiteten kunne anses som dokumentert gjennom fremleggelse av andre nasjonale identitetsdokumenter. Dette gjelder der det vil være vanskelig for søker å legge frem et slikt dokument som følge av sitt forhold til hjemlandets myndigheter eller fordi hjemlandet ikke utsteder slike dokumenter.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at det rettslige utgangspunktet er at det er søker selv som skal fremlegge dokumenter med nødvendig notoritet for å bekrefte sin identitet.

Som lagmannsretten kommer nærmere tilbake til under, er retten av den oppfatning at saksøker i dette tilfellet ikke har sannsynliggjort sin identitet ved fremleggelse av gyldige identifikasjonsdokumenter. Han har heller ikke kunnet gi noen troverdig forklaring på hvorfor det ikke har vært mulig for ham å fremskaffe slike dokumenter. Således er det ikke sannsynliggjort at han er forhindret fra å få identitetspapirer fra det han oppgir som sitt hjemland.

Etter lagmannsrettens oppfatning er ankende parts troverdighet lav. Hans forklaring ved ankomst til Norge er lite detaljert og på noen områder vag, blant annet med hensyn til området der han påstår å komme fra. Hans forklaring er også endret under sakens gang, noe som retten kommer tilbake til under. Forklaringen stemmer også på noen punkter dårlig med den informasjon som finnes om situasjonen i landet han påstår å kommer fra.

De opplysninger han ga i sitt asylintervju ved ankomst til Norge i 2008, stemmer ikke med opplysninger han har gitt senere i prosessen. Det ble i forbindelse med behandlingen av asylsøknaden foretatt en språktest av A. Språktesten konkluderte med at han åpenbart ikke hørte hjemme i Iran, men at han med stor sannsynlighet hørte hjemme i Irak. Det ble vist til at han hadde en dialekt og en uttale i samsvar med det som blir snakket i Irak. Videre ble det vist til at han til tross for anstrengelser ikke klarte å uttrykke seg slik soranitalende gjør i Iran.

Det har vært reist kritikk mot denne språktesten fra ankende part. Lagmannsretten tar ikke stilling til påliteligheten av denne testen. Lagmannsretten vil imidlertid vise til at han i sin kommentar til testens resultat, påpekte at han hadde jobbet sammen med irakere og vært sammen med irakere på mottak i Norge og at språket derfor kunne være påvirket av det. Lagmannsretten vil i den forbindelse bemerke at språktesten ble foretatt 17. februar 2009, altså to måneder etter at ankende part kom til Norge og at en slik påvirkning må ha vært marginal.

Til et av vitnene som forklarte seg i lagmannsretten, hadde han imidlertid sagt at han var påvirket av sin far som reiste mye frem og tilbake mellom Irak og Iran og derfor brukte irakiske ord. Under alle omstendigheter er det påfallende at han ikke har fått foretatt en ny språktest gjennom de over seks årene han har oppholdt seg i Norge, dersom han mener at testen er uriktig. Retten viser til at han både har vært representert ved advokat gjennom store deler av prosessen og også har hatt andre hjelpere som har utvist stor aktivitet for ham i andre sammenhenger.

A opplyste til Politiets utlendingsenhet da han søkte asyl den 14. november 2014, at han ikke hadde noen form for id-dokumenter med seg, men at disse var hos familien hans i X. I brev av 2. oktober 2012 til UNE fra hans hjelper B står det imidlertid at han faktisk hadde kopi av identitetspapirer i bagasjen sin, men at han hadde glemt at han hadde dem. Som forklaring på hvorfor kopi av id-dokumenter først ble sendt UDI etter flere år, ble det opplyst at papirene hadde kommet bort for ham da han forlot Norge og søkte asyl i Danmark, men at disse senere kom til rette. Som lagmannsretten kommer tilbake til under, finner retten hans forklaring om store hukommelsesproblemer lite troverdig. I samme brev blir det hevdet at hans forklaring i asylintervjuet var preget av at han var syk og hadde problemer med å følge med, samt at han ikke hørte hva tolken sa da denne leste intervjuet opp for ham. Dette står i kontrast til det som er referert sist i intervjuet der det står at han ikke har noen bemerkninger til hvordan intervjuet var gjennomført og uttalte at tolkningen var veldig bra. Han ga på det tidspunktet også uttrykk for at han var tilfreds med rapporten slik den var.

I asylintervjuet foretatt 17. desember 2008 opplyste han også at han ikke snakket andre språk enn sorani. Persisk er hovedspråket i Iran som alle barn lærer på skolen. Han oppga imidlertid at han var analfabet.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at han nå snakker begrenset persisk. Som det fremgår over opplyste han at han var analfabet, men at hans søster studerte ved universitetet for å bli advokat. Lagmannsretten finner forklaringen om at han var analfabet da han kom til Norge, påfallende. Han påstår å komme fra X som er en by med ca. 150 000 innbyggere, med andre ord en, etter omstendighetene, ganske stor by. Det er skoleplikt i Iran, og landet har generelt et høyt utdannelsesnivå. Opplysningen om at han er analfabet mens hans søster fikk gå på universitetet, virker også underlig hensett til kulturen i muslimske land der regelen er at menn har forsørgelsesplikt overfor kvinner. Det vil da være sønnenes utdannelse som prioriteres. At han til tross for dette skal være analfabet, rimer også dårlig med at han under oppholdet i Norge både har lært seg en del persisk og norsk. I et av brevene fra B opplyses det at han skriver dikt på norsk. Lagmannsretten vil i den forbindelse bemerke at han under ankeforklaringen ønsket å forklare seg på norsk uten tolk, selv om tolk var tilstede.

A opplyste til Politiets utlendingsenhet den 14. november 2008 at han verken hadde hatt kroniske sykdommer eller psykiske problemer. Etter at han hadde mottatt forhåndsvarsel om utvisning i november 2009, tok han kontakt med det psykiatriske hjelpeapparat. Det er fremlagt fyldige journaler fra hans opphold ved flere psykiatriske institusjoner. Av journalene fremgår at han har sagt at han har hatt problemer hele livet. Dette kommer også til uttrykk i brev av 21. juni 2012 til UDI og UNE fra C, som for øvrig avga vitneforklaring for lagmannsretten. I brevet opplyste C at han hadde snakket med broren til A på telefon. Broren hadde opplyst at A hadde hatt psykiske problemer helt tilbake til barndommen. Av journal fra psykiatrisk legevakt den 25. september 2012 fremgår at A skal ha opplyst å ha fått behandling i hjemlandet også. Han ble vurdert av psykiatrien her i landet til å ha en komplisert og mangeårig tilstand med psykiske lidelse. I det hele tatt har han fått en rekke forskjellige diagnoser gjennom sin kontakt med hjelpeapparatet.

Flere av legene på de psykiatriske institusjonene der han har vært innlagt eller som han har hatt kontakt med, har funnet hans atferd påfallende, uten at lagmannsretten går nærmere inn på dette. Retten vil imidlertid vise til uttalelse fra daglig leder ved SPISS (forkortelse for Privat spesialpedagogisk virksomhet spesialisert på autismespekter tilstander) av 10. januar 2013 der det fremgår at de vansker som A beskrev overfor terapeuten der, var kompatible med en autismespektret tilstand. Det ble anbefalt at han burde utredes medisinsk for mulig hjerneskade og epilepsi. Retten viser også til den nevropsykologiske undersøkelsen A fikk foretatt 14. november 2013 hos nevropsykolog Per Magne Høgseth. A gjennomgikk der tester som viste at han hadde en IQ på rundt 50 og derfor en lett psykisk utviklingshemning. Høgseth opplyste i sin vitneforklaring at B, som hadde fulgt A dit, hadde opplyst at hensikten med uttalelsen var å bruke den i den pågående rettssaken om As asylsøknad. På spørsmål fra retten uttalte Høgseth at personer med et slikt funksjonsnivå som han hadde testet A til, ikke ville klare seg utenfor institusjon. Etter lagmannsrettens oppfatning stemmer ikke testresultatene med As funksjonsnivå slik det har kommet til uttrykk i andre sammenhenger.

På grunn av de påståtte vanskeligheter med hukommelse, ble han også henvist til nevropsykologisk poliklinikk. Spesialist i nevropsykologi, Erik Hessen, konkluderte med at resultatet av de tester som A gjennomgikk, viste et nivå på linje med det man ville forvente hos betydelig demente personer. I sin uttalelse bemerket han videre at testresultatene sto i klar kontrast til det ferdighetsnivået som ble beskrevet av B som pasienten bodde hos.

Testresultatene lar seg etter lagmannsrettens oppfatning vanskelig forene med det forhold at han har flyktet alene, at han senere har forlatt Norge alene for å reise til Frankrike og Danmark og hans generelle funksjonsnivå for øvrig, slik det kommer til uttrykk i dokumentene. Som det fremgår over, har han lært seg norsk i løpet av den perioden han har bodd i Norge. Den måten han fremsto i retten i de tre dagene forhandlingene varte, er ikke forenelig med slike diagnoser som nevnt over. Lagmannsretten er overbevist om at resultatet av testene er farget av hans motivasjon for å prestere dårligere enn det er grunnlag for. Den aktivitet han har utvist både overfor helsepersonell og myndigheter i Norge for å få opphold i landet, er heller ikke forenelig med et så vidt lavt funksjonsnivå som er beskrevet. Når det gjelder den fremlagte dokumentasjon for hans alvorlige fysiske og psykiske plager, herunder hans hukommelsestap, viser lagmannsretten for øvrig til tingrettens vurdering i tingrettens dom side 16 og 17 som lagmannsretten slutter seg til.

Til spørsmålet om søkers troverdighet vil retten også vise til at han på et tidspunkt, da han var utvist fra Norge, valgte å reise til Danmark og søke asyl der. Han oppga der at han var fra Irak, at han var født i 1987 og oppga et annet navn. Etter fingeravtrykksundersøkelse ble det imidlertid oppdaget at han tidligere hadde søkt asyl i Norge under en annen identitet, og han ble derfor returnert til Norge.

Rett før tingrettens behandling av saken, altså mer enn 5 år etter at han kom til Norge, ble det fremlagt dokumenter, førerkort samt fødselsbok (shenasnameh) for ham. Etter en foreløpig vurdering som ble gjort av Nasjonalt ID-senter i forbindelse med tingrettens behandling av saken, ble dokumentene vurdert til å være falske. Etter tingrettens behandling av saken er det foretatt grundigere undersøkelser, og det er avgitt en tilleggsrapport vedrørende dokumentene som bekrefter at de er falske. Således redegjorde vitnet, dokumentgransker Haddal, fra Nasjonalt ID-senter for at selve formularet brukt på fødselsboken var ekte, men at bildet var byttet ut og at det ble funnet spor etter radering og underliggende skriftlinjer i dokumentet. Konklusjonen var at fødselsboken etter all sannsynlighet var falsk. Dette gjaldt også det fremlagte førerkortet som i sin helhet ble vurdert til å være falskt, med andre ord at det heller ikke var benyttet et originalt formular. Lagmannsretten finner ikke grunn til å betvile den vurderingen som er gjort av Nasjonalt ID-senter, da det ikke på noen måte er sannsynlig at den er uriktig eller beheftet med feil. Det henger også dårlig sammen at det på den ene siden hevdes at disse dokumentene er ekte, samtidig som det føres et vitne som etter det opplyste nettopp arbeider med å fremskaffe slik dokumentasjon fra Iran.

Ankende part har således ikke lagt frem gyldige identifikasjonsdokumenter til tross for at han nå har oppholdt seg i Norge i over 6 år. Han har derfor fremdeles ikke oppfylt sin plikt til å avklare sin identitet. Retten kan heller ikke se at det er sannsynliggjort at han er forhindret i det på grunn av risiko for forfølgelse av iranske myndigheter slik som påstått. Manglende fremleggelse av id-dokumenter når det anses for å være mulig, vil være et forhold som gir grunnlag for å trekke i tvil søkerens opplysninger om egen identitet. Dette må særlig gjelde når han i utgangspunktet har lav troverdighet.

Istedenfor å legge frem gyldige identifikasjonspapirer, har A ført en rekke vitner som går god for at han er iraner. Lagmannsretten betviler ikke vitnenes troverdighet. Med unntak av B, har ingen av dem hatt annen kontakt med ham enn at de bare har møtt ham ett par ganger. Deres vitnemål må også vurderes i lys av at de har funnet A troverdig og legger hans forklaring om at han er fra Iran til grunn. Dette utgangspunktet vil naturlig nok være styrende for deres oppfatning av ham. De har alle først kommet i kontakt med ham etter at han kom til Norge. Etter lagmannsrettens oppfatning er derfor denne vitneførselen lite egnet til å avklare hans reelle identitet, særlig når vitnene legger hans historie til grunn. Denne er etter lagmannsrettens oppfatning lite troverdig. Under alle omstendigheter er identifikasjon ved hjelp av denne type vitneførsel ikke tilstrekkelig, jf. utgangspunktet gjennomgått over, der det fremgår at det skal legges frem gyldig dokumentasjon fra hjemlandets myndigheter for identitet.

Lagmannsretten legger liten vekt på de fremlagte bilder som skal forestille hans mors gravstein med persisk skrift. Retten ser ikke bort fra at denne gravsteinen faktisk eksisterer, men når ankende parts identitet ikke er avklart, er det heller ikke avklart hvorvidt det er hans mor som faktisk ligger begravet der. Tilsvarende legger lagmannsretten liten vekt på telefonavhøret av D som skal være As iranske advokat og som etter det opplyste, hjelper ham med å fremskaffe id-dokumenter. Advokaten skal allerede for mange måneder siden ha mottatt en innkalling til et rettsmøte i et forsøk på å få disse dokumentene. Dersom dette er tilfelle, er det påfallende at disse dokumentene ikke er fremlagt for lagmannsretten som dokumentasjon på at et slikt arbeid er igangsatt.

Sammenfatningsvis mener lagmannsretten at det ikke er sannsynlighetsovervekt for at A er fra Iran og at han har den identiteten som han har påstått. Det er på det rene at han snakker sorani (kurdisk) og det kan derfor være grunn til å anta at han er fra Irak. Hans reelle identitet er imidlertid helt uklar.

Vedtakene og de etterfølgende beslutningene bygger derfor på et riktig faktum når det er lagt til grunn at A ikke er fra Iran. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til hvorvidt det foreligger en saksbehandlingsfeil som kan ha innvirkning på vedtaket, jf. forvaltningsloven § 41, da lagmannsretten har full prøvelsesrett.

Etter dette forkastes anken.

Lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet. A anses av lagmannsretten for å ha gitt falske dokumenter og uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene. Utlendingsmyndighetene har krav på saksomkostninger i medhold av tvisteloven § 20-2 første ledd. Slike forhold som omtales i bestemmelsens tredje ledd anses ikke å foreligge. Advokat Halldis Winje har levert en omkostningsoppgave på 81 250 kroner, hvorav 65 000 er salær og 16 250 kroner er merverdiavgift. Beløpet finnes rimelig og nødvendig og tilkjennes.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Anken forkastes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 81250 - åttientusentohundreogfemti - kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen to uker etter dommens forkynnelse.

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-58042 Asyl/beskyttelse. Avslag pga ikke sannsynliggjort identitet. (20.03.2015)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om identiteten til en asylsøker som hevdet å være kurder fra Iran, var sannsynliggjort. Lagmannsretten mente at han ikke hadde sannsynliggjort sin identitet gjennom gyldige id-dokumenter, og hadde heller ikke troverdig forklaring på hvorfor han ikke hadde klart å skaffe slike dokumenter. De mente ellers at troverdigheten hans var lav basert på forklaringene hans. Han hadde også søkt asyl i Danmark med irakisk identiet. Samlet sett var det ikke sannsynlighetsovervekt for at han var fra Iran med den påståtte identiteten. Det kunne være grunn til å anta at han var fra Irak.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen