Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-66966
Dokumentdato : 23.02.2015

Utlendingsrett. Asyl. Utl. § 28 - konvertitt fra Iran

Ankende part søkte oppholdstillatelse på bakgrunn av fare for forfølgelse i hjemlandet som følge av at han hadde konvertert til kristendommen. Lagmannsretten fant at UNEs avslag på søknaden var ugyldig. Lagmannsretten fant det bevist at ankende part virkelig hadde konvertert til kristendommen og kom under en viss tvil til at han ved retur ville stå i reell fare for forfølgelse som omhandlet i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a jf. § 29 første ledd bokstav a.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak av 29. november 2010. I vedtaket ble klage over Utlendingsdirektoratets (UDIs) vedtak 23. september 2009 om avslag på asylsøknad og opphold på humanitært grunnlag ikke tatt til følge. Videre gjelder saken gyldigheten av UNEs beslutninger av 12. desember 2012 og 29. april 2013 om ikke å ta til følge anmodning om omgjøring av nemndas vedtak av 29. november 2010.

A ble ankomstregistrert den 21. mai 2008 hos Politiets utlendingsenhet. Ifølge registreringen ankom han Norge den 19. mai 2008. Han hadde ikke ID-dokumenter med seg.

A er etter det opplyste etnisk perser, født og oppvokst i Teheran og borger av Iran. Han har farsi som morsmål. Han hevder å være født 0.0.1986. Det er fremlagt et persisk identitetskort med denne fødselsdatoen. Likeledes et gresk førerkort som angir 15. august 1986 som fødselsdato. Ved registreringen i Norge oppga han fødselsdato 0.0.1982, og benyttet samme dato i egenerklæringen utfylt 25. mai 2008. I samsvar med det oppga han også sin alder til 26 år. I asylintervjuet 9. mars 2009 er 15. august 1982 angitt som fødselsdato, og UDI la dette til grunn i sitt vedtak 23. september 2009.

Ifølge ankomstregistreringen forlot A Iran den 4. mai 2005 og kom til Istanbul med tog den 6. mai 2005. Han forlot Tyrkia 29. august 2005 og ankom Athen dagen etter, den 30. august 2005. En undersøkelse foretatt av politiet bekreftet at A avga fingeravtrykk i Hellas den 30. august 2005. Den 17. mai 2008 reiste han fra Athen via Rhodos til Sverige og Gøteborg og ankom Oslo den 19. mai 2008. UDI påpeker blant annet at det angitte utreisetidspunktet fra Iran ikke er forenlig med opplysningen i asylintervjuet om at han forlot Iran i 2003.

Om morgenen den 31. juli 2008 ble A stukket ned under en fest i [sted 1] der han oppholdt seg på asylmottak. Gjerningsmannen ble dømt for overtredelse av straffeloven § 229 annet straffalternativ for å ha stukket A med kniv flere ganger i overkroppen og ha tilført ham et kutt i venstre tommel som nesten ble revet av. A fikk livreddende førstehjelp på stedet og tilbragte deretter tre uker på sykehus. Han fikk i ettertid poliklinisk psykiatrisk behandling for posttraumatisk stresslidelse. Han ble i tingretten tilkjent 40.000 kroner i oppreisning.

A har siden bodd på [sted 2] mottakssenter i [sted 2]. A har vært ansatt i X fra september 2009, først som «ringevikar», og fra november 2011 som produksjonsarbeider. I attest av 17. desember 2014 er opplyst at han ønskes ansatt igjen dersom han får tilbake oppholdstillatelsen.

Oslo tingrett avsa 6. februar 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til å betale Staten ved Utlendingsnemnda 83 470,50 - åttitretusenfirehundreogsyttikommafemti - kroner i sakskostnader innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 20, 21. og 22. januar 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Ankende part møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Ankemotparten var representert ved sin prosessfullmektig. Til stede i medhold av tvisteloven § 24-6 annet ledd var Katrin Sørlundsengen fra UNE. Det ble avhørt 8 vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er feilaktig. UNEs vedtak og beslutninger er ugyldige. UNE har lagt feil faktum til grunn ved vurderingen av As asylhistorie og har også feilbedømt faren ved retur av A til hans hjemland Iran.

As historie er korrekt og troverdig. Beretningen om militærtjenesten fra 7. mars 2003 til 7. februar 2005 stemmer med at han var 17 år da tjenesten tok til, og stemmer likeledes med tiden for avreise fra Iran i april 2005. Hans forklaring om sitt møte med kristendommen gjennom kontakten med B og hans kristne gruppe Tima Tao 220 i Teheran i mai 2003 fremstår som sannsynlig, og støttes av forklaringen til vitnet Livonen.

A har videre gitt en plausibel og troverdig forklaring om feriereisen til Tyrkia, at han ikke våget å returnere på grunn av informasjon om at B og hans kristne gruppe var rullet opp av politiet og at han forlot Tyrkia da han mistet restaurantjobben sin der.

Uoverensstemmelser i tidsangivelsene kan i hovedsak tilskrives tiden som er gått, og også As betydelig reduserte allmenntilstand, mentalt og fysisk, i lang tid etter det livstruende angrepet han ble utsatt for i [sted 1] sommeren 2008. 15. august 1986 er den korrekte fødselsdagen og det ble for tingretten fremlagt et iransk ID-kort, kart-e melli, som bærer denne datoen. Datoen 15. august 1982 fremgikk av et falskt ID-kort - kart-e melli. Dette var fremskaffet av en menneskesmugler, og A erkjenner at det var feil å benytte denne datoen. Nå for lagmannsretten er den originale fødselsboken - shenasnameh - kommet for dagen. Politiets utlendingsenhet har konkludert med at den kan være ekte.

A konverterte til kristendommen mens han var medlem av husmenigheten i Teheran. Hans konvertering, og hvordan den manifesterte seg gjennom praktisering av kristendommen etter ankomsten til Hellas, er dokumentert gjennom dåpsattest fra Den Apostoliske Kristi Kirke i Athen som attesterer at A ble døpt der den 11. juni 2006. Vitnet C bekrefter at A deltok i hans hjemmekirke og var også vitne til at han ble døpt. Pastor Giotis Kantartzis, har bekreftet at A har vært trofast medlem av hans menighet, First Greek Evangelical Church of Athens, i om lag to år. Kantartzis vitnet i tingretten, men fikk ikke forklart seg for lagmannsretten grunnet sviktende telefonforbindelse. Han har avgitt en skriftlig erklæring som er dokumentert.

Etter at han kom til Norge har A levet ut sin kristne tro gjennom aktiv deltakelse i kristne forsamlinger i snart syv år. Dette er vel dokumentert ved forklaringene fra vitnene D, E og F og erklæringer fra forsamlingsleder G i [sted 3]s Indremisjon og ungdomsleder H samme sted. Han har tatt med seg andre til kirken, både muslimer og ikke-muslimer, og har også opplevd negative reaksjoner fra enkelte hold blant beboerne på asylmottaket.

As forklaring er troverdig, og fremstår klart som noenlunde sannsynlig.

Som reell kristen konvertitt risikerer A forfølgelse ved retur til Iran. Han er kristen og vil opptre som en kristen. Han vil også i Iran ta ansvar, søke å vinne nye mennesker for kristendommen. Risikoen forsterkes ved at det er reell grunn til å frykte at han er registrert som en frafallen av iransk etterretning, i Hellas og i Norge.

Husmenigheter er ulovlig i Iran, og frafall fra islam, apostasi, er belagt med dødsstraff. NOAS' rapport fra 2014 om kristne konvertitter fra Iran, World Watch List ' Open Doors International', og også rapporten av 2013 fra Landinfo, det danske flyktningerådet og Udlændingestyrelsen i Danmark, forteller at kristne, især konvertitter fra islam til kristendommen, løper betydelig risiko for forfølgelse av en slik art og omfang at det gir krav på beskyttelse etter norsk rett.

Subsidiært anføres at A har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 29.11.10 samt beslutninger av 12.12.12 og 29.04.13 om ikke å omgjøre vedtaket er ugyldige.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda idømmes sakens omkostninger.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er korrekt og staten kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

As forklaring fremstår ikke som troverdig og kan derfor ikke legges til grunn. Forklaringen er på sentrale punkter vag, usammenhengende og detaljfattig, og den er gjennomsyret av selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser. Dette gjelder for det første opplysningene om egen fødselsdato og de ulike tidsangivelsene for utreise fra Iran. Videre fremstår historien om hvordan A ble medlem av Bs hjemmekirke i Teheran, Tima Tao, om dens virksomhet og om hvordan den ble stoppet av politiet, som usannsynlig. Det samme gjør forklaringen om As møte med en representant for den iranske ambassaden i Athen, som for tingretten ble endret til bare å ha vært en telefonisk kontakt.

På bakgrunn av den lave generelle troverdighet som A etter dette må tillegges, er ikke hans kristne aktiviteter i Norge egnet til å sannsynliggjøre at A har en reell kristen tro. Det er langt mer sannsynlig at de er begrunnet i et ønske om opphold.

Det er følgelig ikke noenlunde sannsynlig at ankende part er reell konvertitt, og han har derfor ikke rett til asyl etter utlendingsloven § 28.

Subsidiært, dersom ankende parts forklaring likevel skulle legges til grunn, anfører staten at det ikke er tilstrekkelig risiko for overgrep ved retur til Iran. Landinfo's rapport om Iran viser at konvertering til kristendommen i seg selv ikke medfører risiko for forfølgelse i konvensjonens forstand ved retur. For at en slik risiko skal foreligge skal det vesentlig mer til, som for eksempel at asylsøkeren innehar en ledende rolle i et kirkesamfunn eller driver aktiv utadrettet misjonering i Iran. I denne saken er det ikke holdepunkter for at A risikerer forfølgelse i konvensjonens forstand ved retur til Iran, jf. utlendingsloven § 28.

Dersom retten kommer til at det hefter feil ved vedtaket fordi As forklaring ikke er lagt til grunn, er vedtaket uansett gyldig fordi feilen ikke har virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for tingretten og for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten og bemerker:

Innledningsvis kan det slås fast at bevistemaene i saken byr på flere vanskelige vurderinger. Foruten spørsmålet om As generelle troverdighet og hvilken innvirkning den skal ha på bevisvurderingen, må retten også ta stilling til eksistensen av og innholdet i hans religiøse overbevisning samt hvordan han vil praktisere sin religion ved eventuell retur til Iran.

As forklaringer om tidspunkt for og omstendighetene omkring hans utreise fra Iran lider, som påpekt av staten, av en del svakheter. Uklarheter om tidspunkter og om den nærmere foranledningen til at A valgte ikke å returnere til hjemlandet etter Tyrkia-reisen, gjør det vanskelig å få et fast grep om den innledende fasen av hans overgang fra islam til kristendommen. Også hans sprikende forklaringer om reisen fra Tyrkia til Hellas og Athen må sies å svekke hans troverdighet. Det var imidlertid gått atskillig tid fra han forlot Iran og ankom Hellas etter et opphold i Tyrkia, og til han meldte seg for norske myndigheter.

Når det gjelder As fødselsdato, viser rapport fra politiets utlendingsenhet 11. august 2014 at den innsendte fødselsbok nr.706906 kan være ekte. Det fremgår imidlertid ikke entydig av denne rapporten hva korrekt fødselsdato er. Uklarheten har en viss betydning for vurderingen av As alminnelige troverdighet. Det er imidlertid vanskelig å se at det skulle være noe poeng for A å forklare seg uriktig om alderen sin utover å henholde seg til den fødselsdatoen som sto i det falske dokumentet som menneskesmugleren hadde utstyrt ham med. Som lagmannsretten kommer tilbake til, kan de spørsmålstegn man kan sette ved As troverdighet uansett ikke være avgjørende for spørsmålet om hans tilslutning til kristendommen er alvorlig ment.

Etter lagmannsrettens skjønn kan det ikke sees bort fra at A fikk sin første kontakt med kristendommen i Teheran, men etter bevisførselen må det uansett anses bevist at han aktivt involverte seg med kristne menigheter etter at han kom til Athen i 2005, og at dette blant annet kom til uttrykk ved at han lot seg døpe etter ca. ett år i Athen.

Det er fremlagt dåpsattest av 11. juni 2006 fra 'Den apostoliske kristne kirke' i Aten. Vitnet C var til stede ved seremonien. Lagmannsretten finner ikke å burde holde det mot A når det i asylintervjuet er angitt at dåpskirken het 'Evangelica den første i Aten'. 'First Greek Evangelical Church of Athens' er kirken til vitnet Kantartziz, som har bekreftet at A var medlem av hans menighet i om lag to år. 'Den apostoliske kristne kirke' betegner seg for øvrig som 'den kristne evangeliske kirke', så risikoen for en sammenblanding er nærliggende. Lagmannsretten bemerker for øvrig at As tilknytning til pastor Kantartziz' kirke bekreftes av vitnet E, som hadde besøkt pastoren under en reise til Athen i 2010. Kantartziz bekreftet da overfor E at A hadde tilhørt menigheten hans.

Etter flyttingen til asylmottaket i [sted 2], etablerte A kontakt med forsamlingen [sted 3]s Indremisjon, og miljøet rundt den. Vitneforklaringer fra D og E, og erklæringer fra forsamlingsleder G og ungdomsleder H gir et bilde av en omfattende deltakelse fra As side i menighetslivet. Han kom i kontakt via KIA [sted 4] (Kristent Internasjonalt Arbeid) som drev 'leksehjelp i norsk' på asylmottaket i [sted 2]. Han fortalte KIAs representant at han var blitt kristen i hjemlandet Iran, at han hadde vært medlem av en menighet og av Iransk Kristent Fellesskap i Athen og ba om å få anbefalt en menighet/forsamling som han kunne slutte seg til i [sted 3]. KIA er samlokalisert med forsamlingen [sted 3], og A ble raskt fast deltaker på søndagsgudstjenester der, tross ubekvem bussforbindelse. Han har også arbeidet for å få med seg nye deltakere fra asylmottaket.

A har videre engasjert seg i KIAs arbeid og betegnes som en dyktig og trofast medarbeider. Han er aktiv med på å få folk til organisasjonens månedlige søndagssamlinger, og har spesielt medvirket til å få med mange deltakere med muslimsk bakgrunn. Han er også en av initiativtakerne til en bibelgruppe for folk som taler dari/farsi. Gruppen samles ukentlig og består primært av kristne konvertitter fra Afghanistan og Iran.

Vitneutsagnene og erklæringene fra erfarne ledere og menighetsmedlemmer viser at de var overbevist om at A er en troende kristen og reell konvertitt. De har kjent ham over lengre tid og må dermed antas å ha et så solid grunnlag for sin oppfatning om A og hans trosliv som det har vært realistisk å oppnå. Deltakelsen i pinsemenigheten Y i [sted 3] underbygger etter lagmannsrettens skjønn bildet av A som en meget aktiv og søkende kristen. Han deltar regelmessig - og tar også ansvar for oppgaver - på møter og gudstjeneste flere ganger i uken. Det bemerkes at tidsforløpet også må anses å styrke sannsynligheten for at den prosessen som en konvertering fra islam til kristendommen innebærer, faktisk er gjennomført.

På tidspunktet for UNEs siste beslutning om ikke å omgjøre avslaget på asylsøknaden, den 29. april 2013, var det gått nær syv år siden A lot seg døpe i Athen og nær fem år siden han meldte seg til deltakelse i kristelige forsamlinger i Norge. Det er ikke opplysninger i saken som indikerer at han ikke har vært konsekvent i sin praktisering av et liv som kristen, verken frem til det nevnte tidspunktet, eller senere. Det er etter lagmannsrettens syn lite trolig at As meget omfattende kristne engasjement over mange år bare har hatt som siktemål å gi grunnlag for et liv i Norge.

Det har vært fremholdt at A blant annet viste liten kunnskap om kristendommen i asylintervjuet. Lagmannsretten bemerker at han riktig nok i ankomstintervjuet har oppgitt som asylgrunn at han liker Norge og videre at han vil utdanne seg her i Norge. Lagmannsretten finner ikke grunn til å tillegge dette særlig vekt. På dette tidspunkt fikk han beskjed om at han skulle sendes tilbake til Hellas i medhold av Dublin-forordningen. Dette antas å ha medvirket til at rapporten ble kort. I egenerklæringen fire dager senere og deretter i asylintervjuet som først fant sted 9. mars 2009, har han gitt mer fyldig informasjon om sin kristne tro og bakgrunn. For øvrig bemerkes at det ble stilt svært få spørsmål om innholdet av den kristne tro.

Lagmannsretten har foran funnet det bevist at A senest under oppholdet i Athen praktiserte kristendommen, og legger til grunn som mest sannsynlig at han hadde konvertert senest da han besluttet å la seg døpe. Det følger av utlendingsloven § 28 fjerde ledd at søkeren som hovedregel skal anerkjennes som flyktning også når beskyttelses-behovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra denne hovedregelen, skal det blant annet legges særlig vekt på om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at så er tilfelle. Selv om hans søken til kirken i Hellas også kan ha vært forårsaket av et behov for den omsorg og det fellesskap menighetene kunne tilby folk i hans situasjon, kan selve konverteringen ikke ses hovedsakelig som et ledd i en plan for å få oppholdstillatelse.

Etter lagmannsrettens syn er As generelle troverdighet ikke svekket i en slik grad at det er grunn til å stille spørsmål om ved hans kristne tro.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A er en reell kristen konvertitt, og anser dette bevist etter vanlige regler om sannsynlighetsovervekt. Det har følgelig ikke vært nødvendig å vurdere om hans asylforklaring for øvrig er «noenlunde sannsynlig» og betydningen av det for bevisbedømmelsen, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 45 og 46.

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a oppstiller «velbegrunnet frykt for forfølgelse», i dette tilfelle grunnet religion, som vilkår for å anerkjenne asylsøkeren som flyktning og dermed berettiget til oppholdstillatelse i Norge. Forfølgelsesrisikoen må ut fra en objektiv vurdering fremstå som reell, og forfølgelsen må bestå i handlinger som enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, jf. utlendingsloven § 29. Det heter i forarbeidene at det ved vurderingen av risikoen skal «opereres med en betydelig lavere terskel enn krav om sannsynlighetsovervekt», jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88 andre spalte. Jo alvorligere konsekvenser det kan være tale om ved retur, desto mindre sannsynlighet kreves for at slike konsekvenser skal inntre. Under risikovurderingen må alle relevante faremomenter vurderes samlet.

Ved vurderingen av risikoen for forfølgelse skal retten ta utgangspunkt i hvordan A faktisk må antas å ville opptre som kristen ved retur til Iran. Han kan ikke henvises til å unnlate å praktisere sin tro eller henvise ham til å opptre så forsiktig at han ikke risikerer reaksjoner fra myndighetene.

Dette er et rettsanvendelsesskjønn som lagmannsretten kan prøve fullt ut. Det er uomtvistet i saken her at forfølgelsesfaren i tilfelle skyldes religion.

Det fremgår av vitnet Wiborgs forklaring og av Landinfos temanotat av 7. juli 2011 om kristne og konvertitter i Iran, at apostasi - frafall fra islam - ikke er regulert i gjeldende straffelov, men vurderes etter tradisjonell islamsk lov - sharia - og juridiske utlegninger fra religiøse autoriteter. Straffen for konvertering for mannlig muslim er døden, men likevel slik at en i løpet av rettsprosessen gis inntil fire sjanser til å fragå konverteringen og erklære seg som muslim. Det bemerkes at apostasi gjerne også oppfattes som en politisk forbrytelse, en forbrytelse mot den islamske stat, trussel mot rikets sikkerhet mv. helt opp til forræderi, jf. Christian Solidarity Worldwides rapport om Iran og dødsstraff, september 2011. Dette innebærer at straffeforfølgning mot kristne ikke nødvendigvis angis å gjelde apostasi. Ifølge opplysninger fra den norske ambassaden i Teheran er anklager mot kristne som oftest basert på slike vagere bestemmelser i straffeloven, jf. Landinfos rapport 7. juli 2011 side 21.

Fengsling og rettsforfølgning forutsetter at forholdet kommer for dagen, enten ved anmeldelse og/eller fordi kristendommen er utøvet på synlig måte, i det offentlige rom. I praksis er det svært sjelden at noen dømmes til døden for apostasi, men det har forekommet, senest i Nadarkhanisaken i 2010. For kristne som ikke tilhører lovlige kirkesamfunn og/eller driver utadrettet virksomhet, er det rapportert om ransaking, beslag av personlige eiendeler, arrestasjon, forhør, fengsling av kortere og lengre varighet med varierende hyppighet. Det later til at fengslingene oftest er kortvarige, men at løslatelse har vært betinget av høy kausjon, gjerne slik at familiens bolig har måttet stilles som sikkerhet. Human Rights Watch har påpekt at selv om det ikke reises tiltale i alle saker der kristne konvertitter blir arrestert, brukes de høye kausjonsbeløpene og trusler om å holde saken «åpen» til å skremme de arresterte fra å delta i kristne aktiviteter, jf. rapport 2014 fra NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere) om kristne konvertitter fra Iran.

Ledere og medlemmer av kirkesamfunn som driver utadrettet virksomhet og medlemmer av hjemmekirker er opplyst å være spesielt utsatt for inngrep fra iranske myndigheter. Det fremgår av Landinfos rapport av 7. juli 2011, med henvisning til tilfeller fra 2009 og 2010 at det er blitt vanligere at konvertitter tiltales for apostasi. Landinfos rapport datert februar 2013 melder blant annet om en bølge av trakassering av farsi-talende kirker siden februar 2012, og kraftige aksjoner mot hjemmekirker i Ahvaz i februar 2012. Dette anses som ledd i myndighetenes bestrebelser på å hindre og avskrekke iranere fra å gå i kirken og motta det kristne budskap. Samme rapport siterer også The Iran Watcher ved USAs ambassade i London, som melder at hjemmekirker ofte blir angitt av naboer. Ifølge landrådgiver Wiborg er det i første rekke lederskikkelser som risikerer overgrep av alvorlig karakter. Lagmannsretten oppfatter dette slik at hun da har i tankene overgrep av en karakter som er forfølgelse i konvensjonens forstand.

Fra dokumentet Country Information and Guidance, Iran: Christians and Christian Converts, utgitt av det britiske Home Office i desember 2014 gjengis i avsnitt 2.1.4 følgende uttalelse av FNs spesialrapportør for menneskerettssituasjonen i Iran:

In recent years, Christians, many of whom are converts from Muslim backgrounds, have faced persecution. At least 49 Christians were reportedly being detained in the Islamic Republic of Iran as at January 2014. In 2013 alone, the authorities reportedly arrested at least 42 Christians, of whom 35 were convicted for participation in informal «house churches», association with churches outside the Islamic Republic of Iran, perceived or real evangelical activity and other standard Christian activities. Sentences range from 1 to 10 years of imprisonment. The Christians most commonly prosecuted appear to be converts from Muslim Backgrounds or those that proselytize or minister to Iranian Muslims. Iranian authorities at the highest levels have designated house churches and evangelical Christians as threats to national security.

Den foreliggende informasjon fremstår som fragmentert. Som fremholdt av Landinfo finnes ingen sikre tall over hvor mange konvertitter som lever i Iran. Pålitelig statistikk finnes ikke, og tall som presenteres av ulike kilder kan ikke etterprøves på grunn av de rådende forhold i landet. Dette innvirker naturlig nok på den samlede informasjons-tilgangen om kristne konvertitter i Iran og deres liv og skjebne.

As situasjon har likheter med situasjonen i sak LB-2013-112800 hvor UNEs vedtak om avslag på asyl ble funnet gyldig. Vedkommende iraner påberopte også å ha konvertert til kristendommen, jf. dom av 6. oktober 2104. I dommen ble lagt til grunn at asylsøkeren etter eventuell retur til Iran «vil innrette seg etter de sosiokulturelle rammene og praktisere sin tro i den private sfære ved bibellesning og annen kristen aktivitet. Det må også legges til grunn at han vil forsøke å komme i kontakt med et såkalt hjemmekirkemiljø for å etablere et kristent trosfelleskap, noe han har anført er viktig for ham.» Det ble imidlertid ikke funnet sannsynliggjort at vedkommende ville drive aktiv misjonerende virksomhet slik han hadde gjort i Norge.

Det ligger i sakens natur at det er svært vanskelig å forutsi hvordan A vil forholde seg etter en eventuell retur til Iran. Lagmannsretten legger til grunn at A i så fall vil søke kontakt med trosfeller, og at den realistiske utveien for å få innpass i et kristent fellesskap vil være å bli medlem av en hjemmekirke, noe som er ulovlig i Iran. Å oppnå slikt medlemskap er i seg selv ikke så enkelt. Menighetene må være svært på vakt mot provokatører. Men det kan tenkes at hans forbindelse med misjonerende menigheter i Europa vil kunne gi en inngang. Dermed vil han tilhøre en gruppe som ifølge Landinfo 7. juli 2011 er spesielt utsatt i Iran, jf. rapportens side 18.

Lagmannsretten legger til grunn at A vil søke å leve ut sin kristendom mest mulig slik han har gjort det hittil. Han er opptatt av å bringe videre det budskap han selv har fått. Det er ikke grunn til å tro at han vil få noen lederrolle, i alle fall ikke fra først av, men det er en nærliggende mulighet for at han - med sitt store kristne engasjement - som et aktivt menighetsmedlem vil søke å vinne andre for troen.

Selv om han - om ikke annet så av sosiokulturelle årsaker - vil vise en viss varsomhet med åpen medlemsverving og misjonering, synes det ut fra opplysningene i saken klart at han både ved å oppsøke mulige trosfeller og etter hvert som aktivt medlem av en hjemmekirke i Iran, vil utsette seg for en permanent risiko for reaksjoner fra politi og myndigheter som vil kunne medføre større konsekvenser enn bare en kortvarig fengsling. I sin rapport skriver NOAS med FNs spesialrapportør som kilde at fengselsforholdene i Iran er meget dårlige, og refererer også rapporter om bruk av isolat og mishandling/tortur mot kristne.

I NOAS' rapport vises det også til at FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i Iran blant annet har uttrykt bekymring for at iranske etterretningsmyndigheter følger nøye med på kristne og kristne forsamlinger. For As vedkommende er det grunn til å anta at iransk etterretning kan ha fanget opp hans konvertering og hans kristne aktiviteter i Hellas og Norge gjennom en årrekke. Det foreligger en rekke opplysninger om at iransk etterretning overvåker iranske flyktninger i vestlige land. Det er også nærliggende å tenke seg at iranske myndigheter vil se alvorlig på As mulige opprettholdelse av kontakter med kristne og misjonerende miljøer i Norge og Hellas.

Etter en samlet vurdering av bevisbildet i saken, er lagmannsretten under en viss tvil kommet til at A ved en retur til Iran nå vil stå i reell fare for forfølgelse som omhandlet i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a jf. § 29 første ledd bokstav a. Etter lagmannsrettens syn er den risikoen for fysiske overgrep og særlig frihetsberøvelse under uverdige fengselsforhold, potensielt gjentatt og over tid, såpass nærliggende at lovens vilkår for å konstatere velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av religion er oppfylt.

Den ankende parts subsidiære anførsel om anvendelse av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er det etter dette ikke nødvendig å ta stilling til.

Lagmannsretten er kommet til at Utlendingsnemnda har tatt feil når den har antatt at A ikke er en virkelig kristen konvertitt, og også feilaktig har lagt til grunn at A ikke vil være utsatt for en reell forfølgelsesrisiko ved en eventuell retur til Iran. Feilene har åpenbart virket inn på avgjørelsenes innhold. Vedtaket av 29. november 2010 om avslag på søknad om asyl, senere opprettholdt ved beslutningene om ikke å omgjøre vedtaket, er dermed ugyldige.

Sakskostnader

A har vunnet ankesaken, og han har dermed krav på å få dekket sine sakskostnader for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd jf. annet ledd.

Etter lagmannsrettens skjønn foreligger ikke grunnlag for å anvende unntaksreglene i § 20-2 tredje ledd.

Advokat Thomassen har fremlagt sakskostnadsoppgave for lagmannsretten på i alt 221.784 kroner. Av dette utgjør salær inklusive merverdiavgift 157.500 kroner. I tillegg kommer rettsgebyr med 25.800 kroner pluss reise- og oppholdsutgifter for prosessfullmektig med 6.608 kroner, til part og vitner med 15.270 kroner, samt utgifter til produksjon av faktisk utdrag 16.606, samlede utlegg 64.284 kroner.

Lagmannsretten legger sitt resultat til grunn for avgjørelsen av sakskostnadskravet for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. For tingretten utgjorde kravet i henhold til sakskostnadsoppgave fra advokat Thomassen 128.492 kroner. Av dette er salær inklusive merverdiavgift 109.500 kroner, rettsgebyr 6.880 kroner, og utgifter til prosessfullmektig og vitner 12.112 kroner, samlede utlegg 18.992 kroner.

Det var ikke merknader til sakskostnadsoppgavene for noen instans. Lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendige og at det ut fra sakens betydning har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20.5 første ledd. Sakskostnader tilkjennes følgelig i samsvar med oppgavene.

Grunnet sykdom er lovens fireukersfrist oversittet med to virkedager.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 29. november 2010, samt beslutninger av 12. desember 2012 og 29. april 2013 om ikke å omgjøre dette vedtaket, er ugyldige.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda betaler til A sakskostnader for tingrett og lagmannsrett med 350.276 - trehundreogfemtitusentohundreogsyttiseks - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2014-66966 Utlendingsrett. Asyl. Utl. § 28 - konvertitt fra Iran (29.05.2015)

    Saken gjaldt en iransk borger som anførte konvertering som grunnlag for søknaden om asyl. Lagmannsretten kom til et annet resultat enn tingretten. Den mente at UNE hadde tatt feil når nemnda antok at utlendingen ikke var en virkelig kristen konvertitt, og også feilaktig la til grunn at han ikke ville være utsatt for en reell forfølgelsesrisiko ved en eventuell retur til Iran. UNEs vedtak var dermed ugyldige.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo