Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-75974
Dokumentdato : 18.02.2015

Asyl/beskyttelse. Sannsynliggjort asylforklaring. Rwanda.

Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om å avslå søknad om asyl fra rwandisk borger. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at vedtaket var ugyldig. Utfra landinformasjon og forklaringer fra vitner kom lagmannsretten til at søkers asylhistorie var tilstrekkelig sannsynliggjort.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om å avslå søknad om asyl. Spørsmålet i saken er om nemnda har lagt riktig faktum til grunn i sin vurdering av om søker har rett til opphold etter utlendingsloven § 28.

A er født 0.0.1983 i landsbyen Kanzenze i Kigali-provinsen i Rwanda, og han er borger av Rwanda. Han kom til Norge 12. desember 2004, 20 år gammel, uten reisedokumenter, pass eller andre identitetspapirer. Dagen etter oppsøkte han politiet i Oslo og søkte asyl. Her ble skjema for ankomstregistrering og utvidet registrering for asylsøkere utfylt.

I asylintervjuet 14. januar 2005 opplyste han at hans mor var hutu og far var tutsi. Etter rwandisk tradisjon regnes han som tutsi. Hans to brødre og foreldre ble drept da han var elleve år gammel under folkemordet i 1994.

Som grunnlag for asyl opplyste han i asylintervjuet at han i september 2004 var blitt tvangsrekruttert til hæren, Den Rwandiske Patriotiske Hæren (AFP), og fraktet til en treningsleir i Gisenyi nær grensen til Kongo. Her fikk han militær og ideologisk opplæring, bl.a. fortalte han om en episode der de ble ført ut i skogen. Det kom lastebiler med døde og hardt skadede mennesker, som de ble beordret til å drepe og begrave. Den 3. november ble han innkalt til avhør hos militærsjefen fordi det gikk rykter om at han var igipinga (blanding av hutu og tutsi). Under avhøret ble han slått og beskyldt for å være infiltrør. Etter avhøret ble han plassert i en container hvor han ble utsatt for tortur i påvente av at han skulle bli henrettet. Den 5. desember greide han å flykte fra militærleiren, og den 12. desember kom han seg ut av landet. Han var sikkert på at han ville bli drept dersom han ble sendt tilbake til Rwanda.

Søknaden om asyl ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) i vedtak 8. november 2005. Direktoratet mente at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at søkeren ved retur til hjemlandet ville bli utsatt for forfølgelse. Det ble fremholdt at en ikke var kjent med at det hadde skjedd en massakre i Gisenyi i den perioden søkeren anførte, og heller ikke at det på dette tidspunkt skjedde tvangsrekruttering til de rwandiske regjeringsstyrkene. Uoverensstemmelser mellom søkers forklaring gitt i egenerklæringen og asylintervjuet ble også fremhevet.

UDIs vedtak ble påklaget fra søkers daværende advokat. Klagen ble supplert med legeerklæring av 18. januar 2005 fra dr. Elisabeth Aukrust, hvor det fremgikk at søker led av PTSD og mulige fysiske torturskader. Utlendingsnemnda (UNE) tok ikke klagen til følge. Fra vedtaket 16. november 2006 siteres:

Klageren har i det vesentligste relatert sitt asylgrunnlag til tvangsmessig rekruttering til den rwandiske hær (APR), etter innkalling i 2004 til noe han hadde antatt var et møte i organisasjonen ARG-IBUKA; som han for øvrig hadde vært medlem av siden 1995. I likhet med direktoratet holder ikke nemnda det for troverdig at klageren ville ha blitt forsøkt rekruttert tvangsmessig til hæren. Herunder vises til at en ikke er kjent med at allmenn militær tjenestegjøring forekommer i Rwanda, og/eller at personer skal ha blitt forsøkt tvangsmessig rekruttert direkte til RPAs hæravdelinger.

Nemnda er kjent med at tvangsrekruttering tidvis skal ha forekommet i øvrige sammenhenger, bl.a. til Local Defence Force (LDF), samt at tilfeller av vidererekruttering til RPA dertil også skal ha funnet sted. Klageren har imidlertid ikke sannsynliggjort tilhørighet til gruppering der ufrivillig rekruttering i større grad kan anses påregnelig. Nemnda har i anledning klageomgangen merket seg anførsler om at klageren har kadago-bakgrunn, samt at han i perioden 1994-1995 skal ha tjenestegjort under en løytnant. Nemnda har ikke lagt avgjørende vekt på dette forhold.

Det vises til at klageren som følge av oppgitt bosted og livssituasjon i 2004 faller utenfor en kategori, der anført tvangsrekruttering til LDF med evt. sannsynlighet kan legges til grunn. Nemnda har i tillegg tatt i betraktning at klageren var myndig på datidspunkt, og ikke mindreårig som har vært det vanligste ved tvangsrekruttering til lokale styrker.

Nemnda har også sett hen til klagers asylintervju, der det ble opplyst at klager i tidsrommet 1994-1995 skal ha befunnet seg i en flyktningleir i Kigali rural. Nemnda har i tillegg funnet grunn til å sette spørsmålstegn ved hvorvidt klagers eventuelle medlemskap i ARG-Ibuka ville blitt samtykket til dersom han var kadago/barnesoldat, med tanke på at Ibuka faktisk er en paraplyorganisasjon for overlevende etter folkemordet.

I likhet med direktoratet holder ikke nemnda det for sannsynliggjort at klager har blitt forsøkt ufrivillig rekruttert til den rwandiske hær APR/RPF, og legger etter det ovenstående heller ikke klagers virksomhet i nevnte enhet til grunn.

Nemnda her merket seg klagerens henvisning til forfølgelse på etnisk grunnlag som følge av hans blandede etniske bakgrunn som henholdsvis hutu og tutsi. Nemnda er ikke kjent med at etnisk motivert forfølgelse tillates/forekommer i dagens Rwanda og tillegger ikke klagerens anførsel avgjørende vekt.

I omgjøringsbegjæring 21. februar 2007 fra søkers daværende advokat heter det:

Det er en grunnleggende misforståelse i saken når UDI og UNE har lagt til grunn at A ble tvangsrekruttert til de ordinære rwandiske regjeringsstyrkene. Det som skjedde høsten 2004 var ikke at A ble rekruttert til vanlig militærtjeneste. Han ble rekruttert til en spesialstyrke for de hemmelige tjenester. Den treningsleiren har flyktet fra var en treningsleir for de hemmelige tjenester. Det at han har desertert fra de hemmelige tjenester, medfører at hans liv vil være i stor fare dersom han må returnere til Rwanda.

Om dette heter det i UNEs beslutning 25. juli 2007 om å nekte omgjøring:

Nemnda er kjent med at Rwanda i utstrakt grad rekrutterer mindreårige til tjeneste i Local Defence Forces (LDF) og at det ble foretatt tvangsrekruttering til krigføringen i Den Demokratiske Republikken Kongo. Nemnda er imidlertid ikke kjent med opplysninger og kilder som bekrefter at sikkerhetstjenestene foretar rekruttering på ufrivillig basis. Nemnda finner det således ikke sannsynliggjort at klageren på bakgrunn av sin status som overlevende etter folkemordet og tilhørighet til organisasjonen IBUKA skal ha blitt forsøkt rekruttert til sikkerhetstjenesten av rwandiske myndigheter. Klageren er etter dette ikke berettiget til asyl eller vern i lovens og konvensjonens forstand.

De senere omgjøringsbegjæringene ble ikke tatt til følge, senest ved UNEs beslutning 15. juni 2011.

Ved stevning og begjæring om midlertidig forføyning 1. oktober 2013 fra advokat Karstein Egeland ble saken brakt inn for Oslo tingrett.

Oslo tingrett avsa 25. februar 2014 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsdirektoratets vedtak av 16. november 2006 med senere beslutninger, sist beslutning av 15. juni 2011, er ugyldig.

2. Staten /v Utlendingsnemnda dømmes til å betale innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom sakskostnader til A med 103 630 - etthundreogtretusensekshundreogtretti - kroner.


For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 10. og 11. februar 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. For staten v/Utlendingsnemnda møtte prosessfullmektigen og rådgiver Nina Solberg som avga forklaring. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingretten har foretatt en gal rettsanvendelse og bevisvurdering når den er kommet til at søkers asylhistorie er troverdig og noenlunde sannsynlig.

Tingretten har lagt til grunn et senket beviskrav uten å vurdere søkers generelle troverdighet. Den har heller ikke foretatt en helhetsvurdering av søkers asylhistorie.

Søkers forklaring om tvangsrekruttering har endret seg fra at han ble rekruttert til hæren til at det var de hemmelige tjenester/styrker. Det er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at det forekom tvangsrekruttering til den rwandiske hær, hemmelige tjenester eller hemmelige styrker i 2004, eller at søker i 2004 tilhørte en gruppe som var utsatt for tvangsrekruttering. En slik tvangsrekruttering strider mot kjent landinformasjon.

Det er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at det skjedde en massakre på 30-50 mennesker i Giseniy-provisen i oktober 2004, eller at det har skjedd en slik massakre på den kongolesiske side hvorpå menneskene ble fraktet til Giseniy. Hadde det skjedd en massakre i Giseniy ville det vært rapportert i pålitelige kilder, og ifølge landrådgiver er det svært usannsynlig at ofrene hadde blitt fraktet til Rwanda om massakren hadde skjedd i Kongo.

Det er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at en person i den rwandiske hær kan bli torturert og planlagt henrettet fordi han var halvt hutu og halvt tutsi.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

 

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er riktig.

Søker fremstår som troverdig, og hans asylhistorie er konsistent nok. Det foreligger ikke selvmotsigelser eller uklarheter som ikke har en naturlig forklaring. Hans historie støttes av flere vitner som har god kjennskap og forutsetninger for å uttale seg om situasjonen i Rwanda på det aktuelle tidspunkt. Forholdene i Rwanda er og var uoversiktlige, og hans forklaring er forenelig med den foreliggende landinformasjon.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

 

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten skal ta stilling til om UNEs vedtak 16. november 2006 om å avslå søknad om asyl og senere beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket, er gyldige. Spørsmålet i saken er om UNE har foretatt en korrekt rettsanvendelse og bevisbedømmelse når nemnda har lagt til grunn at søkers asylhistorie ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort i sin vurdering av om han har rett til asyl etter utlendingsloven § 28. Det er enighet om at vedtaket må anses ugyldig dersom asylhistorien legges til grunn.

Lagmannsretten har full prøvingsadgang. Ved vurderingen av om det er frykt for forfølgelse må det foretas en konkret helhetsvurdering, og det må opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Om dette heter det i Rt-2011-1481 avsnitt 45-46:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Lagmannsretten går etter dette over på den konkrete vurderingen av asylhistorien.

Søker har for lagmannsretten gitt en detaljert og konsistent forklaring. Etter lagmannsrettens syn er forklaringen forenelig på alle vesentlige punkter med det han opplyste ved ankomst, i asylintervjuet og i forbindelse med senere omgjøringsbegjæringer. De sentrale forhold i asylintervjuet var at han hadde blitt tvangsrekruttert til hæren, at han som del i opplæringen ble beordret til å drepe og/eller gravlegge 30-50 personer, at han ble torturert og planlagt henrettet, og at han fryktet å bli henrettet ved retur fordi han hadde desertert.

Etter lagmannsrettens syn er det er ingen ting han har opplyst ved ankomst eller forklart i ettertid som står i direkte motstrid til det han har forklart i asylintervjuet. Lagmannsretten er uenig med staten i at det behøver å være påfallende at han i ettertid har presisert at han ble rekruttert til de hemmelige spesialstyrker. Ut fra den landinformasjon som foreligger, er det på det rene at organiseringen av hæren er uklar og uoversiktlig, og at det er en rekke ulike hemmelige tjenester som er underlagt hæren. I asylavhøret har han også nevnt en rekker militære organer som han fryktet, herunder DMI (Departement Militaire Intelligence). Lagmannsretten er heller ikke enig med staten i at det han forklarte i asylintervjuet må forstår slik at det bare var det faktum at hans mor var hutu som var årsaken til at han ble torturert. Tvert imot har han både på side 9 og 11 i asylintervjuet knyttet torturen opp mot at han satt inne med hemmelig informasjon.

Etter lagmannsrettens syn er det ikke fremkommet forhold som svekker søkers generelle troverdighet. Slik saken er opplyst for lagmannsretten må det også legges til grunn at søker har medvirket til å opplyse saken så langt som mulig og rimelig. Noe annet er heller ikke anført fra statens side.

Med dette utgangspunkt skal asylforklaringen legges til grunn så sant den fremstår som noenlunde sannsynlig.

I lagmannsretten er det blitt dokumentert informasjon om situasjonen i Rwanda i 2004 fra ulike åpne skrevne kilder, og landrådgiver fra UNE har avgitt forklaring. På et helt overordnet plan beskrives Rwanda etter folkemordet i 1994 som et forholdsvis stabilt og autoritært land, hvor tutsieliten har størst innflytelse. Det er et lite land som er tett befolket, og det betyr at en har god oversikt over det som skjer i landet. Det har også vært stor internasjonal fokus på landet etter folkemordet. Landrådgiveren fremholdt imidlertid at makthaverne prøver å legge lokk det som skjer i landet, og at det er en utfordring at nesten alle kilder til informasjon kan ha en politisk agenda.

Ut fra den foreliggende landinformasjonen legger lagmannsretten til grunn at man ikke er kjent med at det i 2004 foregikk tvangsrekruttering til hæren selv om det ikke kan utelukkes. Landrådgiveren fremholdt i sin vitneforklaring at det var lukrativt å være i hæren, og at det således normalt ikke er noen rekrutteringsproblemer. Tvangsrekruttering kan imidlertid forekomme i mer lokale grupperinger (Local Defence Forces) og opprørsgrupper som kan ha tilknytning til hæren.

Ut fra landinformasjonen mener lagmannsretten at en kan se bort i fra at det har vært en massakre av 30-50 personer i Giseniy i oktober 2004. En slik hendelse ville ha vært fanget opp i et oversiktlig område som dette og rapportert av pålitelige kilder. Landrådgiver fremholdt imidlertid i sin forklaring at en slik massakre kunne ha skjedd i Kongo uten at det ble rapportert, men han anså det lite sannsynlig at ofrene skal ha bli brakt over til Giseniy.

Videre legges til grunn at en rekke personer i Rwanda forfølges og kan frykte tortur og henrettelse av ulike årsaker. Den vanligste årsaken skal være politiske motiver, men en årsak kan også være etniske bakgrunn eller at man har desertert fra militæret.

Etter lagmannsrettens syn er asylhistorien slik den henger sammen forenlig med landinformasjonen.

I lagmannsretten avga tre vitner forklaring som alle er flytninger fra Rwanda; Rugema Kayman, tidligere medlem av hæren i Rwanda, Pasteur Nsabimana, tidligere medlem av parlamentet i Rwanda og Sixbert Musangafura, tidligere leder av Internal Security i Rwanda.

Vitnene har alle en bakgrunn som tilsier at de har godt kjennskap til de militære, politiske og etniske forholdene i Rwanda. Ingen av vitnene hadde noen binding til søker. De forklarte seg detaljert og konsist, og det var ingen ting rundt deres forklaringer som ga lagmannsretten grunn til å stille spørsmål ved deres troverdighet.

Alle vitnene forklarte at det skjedde tvangsrekruttering til ulike militære tjenester i hæren, særlig hemmelige tjenester, også i 2004. Det var særlig barn som ble rekruttert, men også voksne. Kayman forklarte at det kunne være vanskelig å få nok personer i hæren. Man forsto ikke hvorfor man kriget, man var redd for å miste livet, og det var dårlig betalt. Mange deserterte selv om en da visste at en kunne bli drept. Tvangsrekrutteringen skjedde overalt; skoler, flyktningleirer og på gata. Det var treningsleirer en rekke steder, også ved Gisenyi. At denne virksomheten ikke er bedre kjent skyldes at makthaverne ikke ønsket at dette skal komme ut.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at de sentrale forholdene i søkers asylhistorie er tilstrekkelig sannsynliggjort. UNE har lagt feil faktum til grunn, og feilen kan ha hatt avgjørende betydning for vurderingen av asylsøknaden. UNEs avslag 16. november 2006 på søknad om asyl og senere beslutninger om ikke å omgjøre dette vedtaket, må ansees ugyldige.

Etter dette forkastes anken idet lagmannsretten også er enig i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Ankemotparten har vunnet saken fullt ut og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på erstatning for sine sakskostnader. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen.

Advokat Egeland har fremlagt kostnadsoppgave på til sammen kr 82.875, inkl. mva., som i sin helhet er salær. Det er ikke kommet innsigelser mot oppgaven. Kravet tas til følge.

Dommen er enstemmig.

 Domsslutning

1. Anken forkastes.

2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale A sakskostnader for lagmannsretten med 82 875 - åttitotusenåttehundreogsyttifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.


 

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-75974 Asyl/beskyttelse. Sannsynliggjort asylforklaring. Rwanda. (05.03.2015)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om asylforklaringen til en rwandisk asylsøker var tilstrekkelig sannsynliggjort. Lagmannsretten mente at det ikke fremkom forhold som svekket søkerens generelle troverdighet, og at de sentrale forholdene i asylhistorien var tilstrekkelig sannsynliggjort. UNE hadde dermed lagt feil faktum til grunn og vedtaket var ugyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo