Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-77893
Dokumentdato : 13.04.2015

Utlendingsrett. Utlendingsloven § 40. Proformaekteskap.

Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknand om oppholdstillatelse ble funnet gyldig. Lagmannsretten fant at søkers formål med inngåelsen av ekteskapet i hovedsak hadde vært å etablere grunnlag for opphold for henne i Norge. Anken ble forkastet.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak av 1. august 2012 om avslag på søknad om familiegjenforening og avslag på anmodning om omgjøring av 7. juni 2013. Hovedspørsmålet er om formålet med ankende parts inngåelse av ekteskap den 20. desember 2008 i hovedsak har vært å etablere et grunnlag for opphold for henne i Norge, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

A (heretter A) er født 0.0.1986 og bor i [adresse] i Pakistan. Hun er hjemmeværende og har to barn sammen med B. Hun har ikke tidligere vært gift.

B (heretter B) er født 0.0.1981. Han er norsk statsborger, er uføretrygdet og bor sammen med sine foreldre i Oslo. B har diagnose hebefren schizofreni. Han har tidligere jobbet ca. 4 timer daglig i en vernet bedrift, men har ikke vært i arbeid siden 2008. I 1998 og 1999 var han flere ganger innlagt ved akuttpsykiatrisk avdeling. Fra september 2001 til april 2003 var B underlagt tvungent psykisk helsevern. De første 15 månedene var med døgnopphold, mens den resterende perioden var uten døgnopphold.

A og B er tremenninger og giftet seg 20. desember 2008. De hevder at ekteskapet ble inngått etter eget valg og av kjærlighet. Ekteskapet skal således ikke være arrangert, eller påtvunget.

A søkte om arbeids- og oppholdstillatelse via Den norske ambassaden i Islamabad den 2. juni 2009. Formålet med søknaden var familiegjenforening med B. B ble intervjuet av politiet i Oslo den 12. februar 2010 i forbindelse med behandlingen av As søknad om arbeids- og oppholdstillatelse. Intervjuet ble gjennomført på norsk. På bakgrunn av intervjuet ba UDI den 6. mai 2010 politiet om å undersøke hvorvidt B var umyndiggjort. Oslo politidistrikt avkreftet den 28. mai 2010 at B var umyndiggjort.

UDI avslo søknaden den 6. desember 2010 med begrunnelse at ekteskapet mest sannsynlig var proforma, inngått hovedsakelig for å etablere et grunnlag for opphold i Norge for A. Vedtaket ble påklaget til UNE.

Den 1. august 2012 fattet UNE vedtak der klagen ikke ble tatt til følge. A begjærte omgjøring av vedtaket, men UNE fant ikke grunnlag for å omgjøre sitt vedtak. A tok deretter ut stevning med krav om at vedtaket ble kjent ugyldig. Oslo tingrett avsa 20. mars 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til å erstatte sakskostnadene til staten v/Utlendingsnemnda med 73 100 - søttitretusenethundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 12.-13. februar 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A var representert ved advokat Hans Petter Klevenberg Haugen. Hun avga forklaring via videolink fra Den norske ambassaden i Islamabad. Rådgiver Laila Birgitte Hegard møtte som partsrepresentant fra UNE. Lagmannsretten mottok forklaring fra 6 vitner. A har for lagmannsretten frafalt anførselen om at det var feil ved UNEs saksbehandling. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak og etterfølgende beslutning er ugyldige.

Problemstillingen er om det fremstår som mest sannsynlig at As formål med ekteskapet var å etablere grunnlag for opphold i Norge. Det er forholdene på vigselstidspunktet som skal legges til grunn. Alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig. A skal gis opphold dersom det er vanskelig for retten å danne seg en sikker oppfatning. Det er ikke sannsynliggjort at As hovedsakelige formål med ekteskapet var å få opphold i Norge.

Forklaringene til A og B er på vesentlige punkter samsvarende. Det er på det rene at ektefellene har svart noe forskjellig på spørsmålene i intervjuene. Dette kan imidlertid ikke tillegges vesentlig vekt. Noe av årsaken må tilskrives Bs sykdom, samt at han ikke hadde tatt medisinene den dagen han var til intervju hos politiet. Ektefellenes forklaringer understøttes av forklaringene fra vitnene.

Lagmannsretten skal gjøre en konkret vurdering og må se bort fra statistikken for omgåelsesekteskap for Pakistan.

Bs sykdom diskvalifiserer han ikke fra å være en ektefelle. Personer med psykiske diagnoser kan inngå reelle ekteskap, og det er ingen grunn til å mistro As motiv. Det kan ikke stilles ideelle krav til en ektefelle.

Det må tillegges betydelig vekt at ektefellene har fått to barn sammen etter ekteskapsinngåelsen. Dette vil ha betydning for vurderingen av om ekteskapet er reelt. Det følger av rettspraksis at etterfølgende forhold kan benyttes til å belyse situasjonen på vigselstidspunktet. Ekteskapet mellom A og B fremstår som reelt.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 1.8.2012 og senere beslutninger er ugyldige.
  2. Den ankende part tilkjennes sakens kostnader.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak av 1. desember 2012, og etterfølgende beslutning av 7. juni 2013 er gyldige.

Unntaksbestemmelsen i utlendingsloven § 40 fjerde ledd kommer til anvendelse. Problemstillingen i saken er om A ville inngått ekteskapet dersom utsiktene til opphold ikke var til stede. Det er hennes formål som er avgjørende. Det skal ikke tillegges vekt hvorvidt den norske referansepersonen oppfatter ekteskapet som reelt.

Vigselstidspunktet er utgangspunktet for vurderingen, jf. Rt-2013-937. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, og staten har bevisbyrden.

Det foreligger en rekke objektive momenter som taler for at ekteskapet er et omgåelsesekteskap. Ektefellene har mangelfulle kunnskaper om hverandre, og har også gitt motstridende opplysninger både i intervjuene for utlendingsmyndighetene og i retten. Motstriden knytter seg til sentrale opplysninger som alder, forlovelsesdato, Bs sykdom, hyppigheten av kontakt. De er svært vage i sin beskrivelse av hverandre og hvorfor de liker hverandre. De har videre gitt ulike forklaringer om hvordan de ble kjent med hverandre.

Det er en mental ujevnhet mellom ektefellene, og det er flere atypiske trekk ved ekteskapet. Forklaringen om at ekteskapet er basert på kjærlighet, stemmer dårlig overens med kjent landinfo. Bakgrunnshistorien fremstår også som lite troverdig. Det er vanskelig å se hvorfor A falt for B. B avviker fra det pakistanske mannsidealet. Han er ufør og ikke i stand til å ta vare på seg selv.

Ulikhetene og endringene i forklaringene kan ikke begrunnes i Bs helsemessige forhold og hukommelse.

Det kan ikke tillegges avgjørende vekt at ektefellene har fått barn i ettertid, da det er forholdene på vigselstidspunktet som er avgjørende.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken:

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten.

Etter utlendingsloven § 40 første ledd bokstav a har en søker som er ektefelle til en norsk statsborger som bor i Norge (referansepersonen) rett til oppholdstillatelse. Fra denne hovedregelen gjøres det et unntak i utlendingsloven § 40 fjerde ledd, der det står:

Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.

Høyesterett har i dom publisert i Rt-2013-937 avsnitt 34 og 35 skissert hva som er bevistemaet etter utlendingsloven 40 fjerde ledd:

I Rt-2006-1657 er det ein merknad frå førstvoterande, som knyter seg til den nye lova, og som eg tek med sjølv om synet på val av tidspunkt berre fekk tilslutning frå ein dommar. I avsnitt 37 heiter det såleis:

«Det avgjørende spørsmål er altså om det ekteskap som A inngikk i 2001 var reelt. Spørsmålet har oppstått i en situasjon der han kort tid i forveien både hadde kommet til Norge og hadde blitt kjent med den norske kvinnen som han giftet seg med. Slik jeg ser det, vil det da være berettiget å legge avgjørende vekt på om utsikten til å skaffe seg oppholds- og arbeidstillatelse fremstår som As hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen. Dette er som nevnt også det vilkår som er foreslått i NOU 2002:20. Eller sagt på en annen måte: Ville han på dette tidspunkt ha inngått ekteskapet dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede? At ekteskapet var og også senere har vært reelt for ektefellen, kan i denne forbindelse ikke tillegges noen betydning.»

Etter mi meining er det som det her er gitt uttrykk for, dekkjande for rettstilstanden i dag, no når framlegget i NOU 2002:20 har vorte gjeldande lov.

Problemstillingen for lagmannsretten er dermed om A ville ha inngått ekteskapet med B dersom utsiktene til opphold ikke var til stede. Bs eventuelle oppfatning av ekteskapet som reelt, er ikke relevant for lagmannsrettens avgjørelse.

Det er søkers (her As) formål på vedtakstidspunktet som er avgjørende. Lagmannsretten viser til Rt-2013-567 [skal vel være Rt-2013-937, Lovdata anm.] avsnitt 31 og 32, der Høyesterett skriver:

I § 40 fjerde ledd blir det tala om «formålet med inngåelsen av ekteskapet». Reglane om å inngå ekteskap står i ekteskapslova kapittel 3, og knyter seg til handlingar ved vigselen. Etter ordlyden er det dermed vigselstidspunktet som er avgjerande. Det er ikkje utsegner i førearbeida som gir grunnlag for noka anna forståing enn den som følgjer av den klare ordlyden i lova.

I plenumsdommen i Rt-2012-1985 avsnitt 79 er det lagt til grunn at «domstolskontrollen knytter seg til faktum på vedtakstidspunktet, med mindre det motsatte følger av en naturlig tolkning av loven». I den saka var alternativet domstidspunktet. Lova i vårt tilfelle knyter tilsvarande prøvinga til eit fastsett handlingstidspunkt, nemleg vigselstidspunktet. Det må då vere avgjerande. I den mon det er tale om å leggje fram nye bevis i saka her, jf. avsnitt 81 i den nett omtala dommen, må det såleis vere nye bevis som kastar lys over situasjonen på vigselstidspunktet.

Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, og staten har bevisbyrden for at unntaksbestemmelsen i utlendingsloven § 40 fjerde ledd kommer til anvendelse. Dette fremgår direkte av lovens ordlyd «mest sannsynlig», og det er også lagt til grunn i rettspraksis, jf. Rt-2013-567 [Rt-2013-937, Lovdata anm.] og LB-2012-130634. Dersom det ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning må bevistvilen gå ut over staten.

Bevistemaet, «søkers formål», er av psykologisk karakter, og det er enkelt for ektefellene å tilpasse bevis og forklaringer underveis for å underbygge at ekteskapet er reelt. For å unngå misbruk av reglene må det derfor særlig legges vekt på objektive holdepunkter som er egnet til å belyse søkers formål. Dette utgangspunktet er lagt til grunn i rettspraksis, jf. Rt-2013-937 avsnitt 37.

I NOU 2004:20 s. 228 har utvalget listet opp en rekke objektive momenter som de mente vil være relevante ved vurderingen av søkers hovedsakelige formål med ekteskapet:

Det vil måtte utøves en betydelig grad av skjønn i den enkelte sak for å avgjøre hvorvidt man står overfor et tilfelle hvor opphold kan nektes etter en slik bestemmelse. Dette kan likevel ikke anses å innebære noen større fare for at vedtak blir fattet på grunnlag av tilfeldige avveininger. Selv om vurderingstemaet etter bestemmelsen vil være av skjønnsmessig karakter, finnes det objektive momenter som vil være relevante ved bedømmelsen, herunder blant annet:
- Hvilken kontakt det har vært mellom partene før ekteskapsinngåelsen, både med hensyn til varighet, karakter og omfang
- Hvilke kunnskaper partene har om hverandre
- Hvorvidt partene kan gi samsvarende opplysninger om hvordan de har blitt kjent med hverandre og hvilken kontakt som har vært mellom dem mv.
- Om partene kan kommunisere på et felles språk
- Aldersforskjellen mellom partene
- Om penger er betalt for ekteskapsinngåelsen uten at dette kan forklares med grunnlag i medgiftstradisjoner
- Hvorvidt referansepersonen har en tidligere ekteskapelig historie som kan gi grunnlag for mistanke om proforma eller tilsvarende
- Om en av partene har en tidligere livsledsager som skal bo i samme husstand som partene

De kriteriene som her er angitt tilsvarer for øvrig de kriteriene det ellers ville være naturlig å ta utgangspunkt i dersom man skulle vurdere om et forhold er uten realitet (proforma).

I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 9.6.2.5 uttaler departementet:

Departementet ser at den bestemmelsen utvalget har foreslått åpner for en betydelig grad av skjønn, og departementet merker seg uttalelsene fra noen av høringsinstansene om at bestemmelsen kan ramme flere enn tilsiktet. Departementet slutter seg imidlertid til utvalgets vurdering av at det ikke vil innebære noen større fare for tilfeldige avveininger, fordi vurderingene vil bli foretatt på bakgrunn av objektive momenter, jf. opplistingen i kapittel 9.6.2.3. I tillegg til momentene opplistet i kapittel 9.6.2.3, vil også følgende momenter være relevante ved vurderingen:
- om ekteskapet er klart atypisk i forhold til ekteskapstradisjoner i hjemlandet til utlendingene
- om det foreligger omstendigheter som taler for at ekteskapet er inngått ved bruk av tvang eller utnytting, eksempelvis at partene er klart ujevne i mental utvikling
- om den som søker oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskapet, tidligere har prøvd å få opphold på annet grunnlag, for eksempel på grunnlag av søknad om asyl, og om ekteskapet er inngått i nær tilknytning til et avslag på annen søknad

Opplistingen ovenfor og i kapittel 9.6.2.3 er ikke rangert og er heller ikke ment å være uttømmende. Vurderingene må også tilpasses hvert enkelt tilfelle, og partenes kultur og ekteskapstradisjoner, slik utvalget og KIM understreker. Således må det for eksempel tas hensyn til at det for medlemmene av visse nasjonalitetsgrupper kan være kulturelle årsaker til at partene har hatt liten forutgående kontakt eller at de har mindre kunnskaper om hverandre enn det man ellers forventer. Som utvalget har pekt på, kan det ikke anses som en indikasjon for proforma at det er betalt penger for ekteskapsinngåelsen dersom betalingen har sitt grunnlag i medgiftstradisjoner, men derimot hvis summen er langt høyere enn vanlig. Departementet slutter seg til denne vurderingen.

Momentene nevnt ovenfor er også inntatt i justisdepartementets instruks om proformaekteskap og UDIs retningslinjer for vurdering av saker vedrørende proformaekteskap.

Lagmannsretten går så over til den konkrete vurderingen i saken. Ved bevisvurderingen legger lagmannsretten særlig vekt på begivenhetsnære bevis, jf. Rt-1998-1561 [Skal nok være Rt-1998-1565, Lovdata anm.].

Etter lagmannsrettens syn er det mange momenter som peker i retning av at As og Bs ekteskapet er et omgåelsesekteskap. For det første hadde ektefellene påfallende mangelfulle kunnskaper om hverandre og ga motstridende opplysninger den gangen søknadsprosessen startet. De hevdet at de møttes første gang i 2001, og hadde deretter regelmessig og hyppig kontakt pr telefon frem til de giftet seg i 2008. En slik utstrakt og jevnlig kontakt over mange år tilsier at ektefellene kjente hverandre godt. Til tross for dette oppga B feil alder på A, og de oppga ulik forlovelsesdato under intervjuet.

Under ankeforhandlingen viste ektefellene på nytt mangelfull kunnskap om hverandre og ga motstridende opplysninger i sine forklaringer. De hadde motstridende forklaringer på når A ble informert om Bs diagnose, og at han hadde vært tvangsinnlagt. A forklarte her at hun fikk vite om diagnosen da de forlovet seg i 2004, mens B forklarte at han fortalte om diagnosen alt i 2001, da han var tvangsinnlagt. Videre forklarte de seg ulikt om hyppigheten av kontakten de første årene. A forklarte at de ringte 3-4 hverandre ganger pr måned, mens B forklarte at de ringte hverandre flere ganger i uken. De hadde også motstridende forklaringer på hvorvidt B hadde vært alene med barna når han var i Pakistan. B forklarte at han hadde vært alene med barna over et lengre tidsrom, mens A forklarte at familien hadde vært sammen tilnærmet hele tiden. Motstriden i forklaringene er så stor at den ikke kan tilskrives unøyaktighet, hukommelse eller tiden som har gått siden hendelsene fant sted. Dette inntrykket komplementeres av at vitnet C, som er far til B, har hatt to ulike forklaringer om hendelsesforløpet da han ble informert om kontakten mellom A og B.

Lagmannsretten vektlegger også at ektefellene var påfallende vage i beskrivelsen av hverandre, og de var kun i stand til å gi helt generelle forklaringer på hvorfor de likte hverandre. Svarene fremstod som innøvde, noe som særlig var påfallende når ektefellene fikk spørsmål de ikke var forberedt på. Dette er vanskelig å forene med at ektefellene har vært gift siden 2008, og at de skal ha hatt tett og regelmessig kontakt helt siden 2001.

For det andre har ektefellene gitt ulike forklaringer om hvordan de ble kjent med hverandre. As forklarte i intervjuet til utlendingsmyndighetene at hun og B kjente hverandre godt og likte hverandre. Etter å ha hatt telefonkontakt fridde B i slutten av 2004. I intervjuet fortalte B at han hadde sett henne på film og likte henne. Han hadde snakket med sin far, og deretter hadde de blitt forlovet. Han hadde aldri møtt henne før de ble forlovet.

I omgjøringsanmodningen av 12. september 2012 er det derimot opplyst at B så A i en film fra sin brors bryllup. Han tok deretter kontakt med henne og de holdt siden kontakt pr telefon.

I lagmannsretten har imidlertid både B og A forklart at de traff hverandre i bryllupet til Bs bror i 2001 og at de deretter holdt kontakt pr telefon. De gjentatte motstridende forklaringene om hvordan ektefellene møtte hverandre underbygger at det er tale om et omgåelsesekteskap. Lagmannsretten kan ikke se bort fra at Bs ulike forklaringer har sammenheng med hans svake kognitive evner, men mener at dette likevel ikke kan forklare de sprikende forklaringene. Etter lagmannsrettens syn er også forklaringene lite troverdig. Lagmannsretten mener det er lite sannsynlig at ektefellene hadde ukentlig telefonkontakt i årene 2001 til 2003 da B i denne perioden var tvangsinnlagt.

For det tredje er det en rekke atypiske trekk ved ekteskapet som strider med pakistansk kultur. Ektefellenes forklaring om utstrakt mangeårig kontakt før de giftet seg er i strid med pakistansk kultur. Det vises til forklaringen fra vitnet Geir-Åge Neerbye fra Landinfo. Neerbye forklarte at kontakt mellom mann og kvinne før de gifter seg, ikke er akseptert i pakistansk kultur. Det er helt sentralt at kvinnen er ærbar når hun gifter seg. På tidspunktet den angivelige kontakten ble etablert, var A kun 15 år. Etter lagmannsrettens syn har ektefellenes forklaring på dette punkt formodningen mot seg. Dette trekker også i retning av at As sentrale formål med ekteskapet var å oppnå opphold i Norge.

Ektefellene hevder som nevnt ovenfor at ekteskapet er basert på kjærlighet og etter eget initiativ. De fleste ekteskap i Pakistan er imidlertid arrangerte, og det er kun i økonomisk- og kulturelt sterke miljøer i storbyene at kjærlighetsekteskap er akseptert. Lagmannsretten viser også på dette punkt til forklaringen fra vitnet Neerbye, som forklarte at arrangerte ekteskap er den mest vanlige formen for ekteskap i pakistansk kultur. Verken A eller B tilhører den kulturelle- eller økonomiske eliten, og de har ikke tilhørighet til storbyen. Deres forklaring om at ekteskapet er inngått av kjærlighet og etter eget ønske, fremstår som lite troverdig. Dette inntrykket forsterkes ytterligere av at det er stor mental ujevnhet mellom ektefellene. A fremstod for lagmannsretten som kvikk og ressurssterk, mens B har en kognitiv svekkelse, og fremstod som noe ressurssvak.

B jobbet tidligere i vernet bedrift, men gjør ikke det lenger. Bevisførselen viste at han fungerer dårlig, er lite selvstendig og blir alltid fulgt til lege av faren eller broren. I tillegg har faren disponert over trygden til B, og han har ikke hatt rådighet over egen konto. I intervjuet til utlendingsmyndighetene visste han ikke hva «formue» eller «interesser» var for noe. Neerbye forklarte at den pakistanske kulturen er mannsdominert. Det er knyttet sterk stigma til menn som er alvorlig psykisk syke eller som har en observerbar kognitiv svekkelse. Helt sentralt ved et giftemål er mannens evne til å forsørge familien. Etter lagmannsrettens syn vil B i liten grad være i stand til å forsørge eller ta vare på A og barna, ut over å bidra med sin inntekt gjennom uføretrygden. Den store kognitive forskjellen mellom ektefellene gjør at det er vanskelig for lagmannsretten å se at A har hatt andre motiver med ekteskapet enn å få opphold i Norge. B var heller ikke til stede under forlovelsesfesten til tross for at forlovelsen og ekteskapet angivelig skal være bygget på kjærlighet, og deres eget selvstendige valg.

Ektefellene har fått to barn etter at de gifter seg i 2008. Isolert sett kan dette tale for at ekteskapet er reelt. Etter lagmannsrettens syn kan imidlertid dette ikke tillegges avgjørende vekt. Begge barna er født etter at A fikk avslag på søknaden om oppholdstillatelse. Lagmannsretten skal vurdere gyldigheten av vedtaket på vedtakstidspunktet. At ektefellene har fått to barn i henholdsvis 2011 og 2013 vil i liten grad bidra til å belyse hva som var As hovedsakelige formål med ekteskapet. Lagmannsretten bemerker at B kun har besøkt A og barna tre ganger etter bryllupet i 2008, til tross for at han ikke er i arbeid og familien har en bolig i landsbyen der A bor. I den samme perioden har Bs far vært flere ganger i Pakistan enn sønnen. Kontakten mellom ektefellene etter bryllupet fremstår som påfallende sporadisk. Den manglende kontakten underbygger at det hovedsakelige formålet med ekteskapet har vært at A skulle få opphold i Norge. Utlendingsmyndighetenes erfaring er etter det opplyste at et ikke ubetydelig antall søkere fra Pakistan forsøker å inngå omgåelsesekteskap med personer bosatt i Norge i hensikt å få oppholdstillatelse her.

Særmerknad - dommer Rønneberg.

Denne dommer er enig i resultatet, og kan slutte seg til mye av det som rettens øvrige medlemmer fremhever foran. Imidlertid finner denne dommer det problematisk å legge like stor vekt på de eksemplene som staten har fremhevet som motstridende forklaringer og unøyaktigheter i svar under søknadsprosessen og i retten.

Motstridende opplysninger om når og hvordan ektefellene møttes, datoer og f eks antall gjester i bryllupet som staten bl.a. har fremhevet, hvor mye tid den ene har tilbragt sammen med barna og så videre, kan i saker som dette ofte forklares med misforståelser knyttet til tolking og generelt kulturelt betinget manglende forståelse av hva man egentlig spørres om. Norsk og pakistansk kultur er svært forskjellig, og det er ikke alltid like lett å vite hva det egentlig spørres om. Da er det ofte vanskelig å svare. At ektefellene f eks har hatt problemer med å fortelle hva det er de liker ved hverandre, er problemer som mange kan ha i en situasjon som dette. I andre kulturer enn den norske har man kanskje heller ikke den samme oppfatningen av betydningen av det å ha «interesser», som det også har vært spurt om.

Mulige misforståelser på grunn av tolking må først og fremst knyttes til As situasjon og svar. B har på sin side vist at han er svært lite verbal, iallfall på norsk, og mye tyder på at hans skrive- og leseferdigheter også er generelt mangelfulle, slik at han har et dårlig utviklet språk. Dette vises særlig ved at det var hans far som fylte ut de aktuelle skjemaene for ham som referanseperson i forbindelse med behandlingen av As oppholdssøknad. B fremsto også som lite verbal under sin forklaring i lagmannsretten, og han reagerte på uventede spørsmål med aggresjon og til dels sinne.

A ga utvilsomt et godt inntrykk i sin forklaring for lagmannsretten. Men det er ikke troverdig når også hun insisterer på at ekteskapet er inngått på grunn av et kjærlighetsforhold etablert over telefon gjennom flere år, at foreldrene ikke var kjent med dette, og at de heller ikke behøvde foreldrenes samtykke. Det er for retten åpenbart at dette ekteskapet er arrangert, noe som for øvrig er naturlig og det mest alminnelige i Pakistan. Som påpekt av lagmannsretten foran, er det stor mental ujevnhet mellom ektefellene. Ekteskapet er mest sannsynlig inngått fordi Bs familie har behov for tilsyn med og hjelp til sønnen, en sønn som bor hjemme med en alvorlig diagnose og er helt avhengig av daglige medisiner. B erklærte for øvrig i retten at han anså det helt unødvendig med noen annen aktivitet enn å tilbringe dagen hjemme hos foreldrene, der han alltid har bodd. Han tilbringer dagen, ifølge egen forklaring i retten, med å snakke i telefon med A. Han har ikke vært i aktivitet utenfor hjemmet siden 2008. Det er også påfallende at han ikke selv disponerer sine bankkonti, og hans opplysning i lagmannsretten om at han nå gjør det, virket ikke troverdig. Han er avhengig av følge når han f eks skal til lege, og som nevnt foran er det far eller bror som følger ham.

Denne dommer vil fremheve det påfallende i hvor få besøk han har hatt i Pakistan etter at de giftet seg. I Bs situasjon har han jo hatt mulighet for å oppholde seg der periodevis over lengre tid.

Denne dommer vil ikke se bort fra at A er innforstått med hvorfor hun er ønsket som Bs ektefelle. Det er åpenbart et behov for ham og hans familie. Hun og hennes egen familie har utvilsomt lagt til grunn at hun får komme til Norge, noe som i seg selv anses som et gode for henne.

***

Etter en totalvurdering av momentene som fremkommer ovenfor, er lagmannsretten kommet til at det er mest sannsynlig at As hovedsakelige formål med inngåelsen av ekteskapet i 2008 var å etablere et grunnlag for opphold i Norge. UNEs vedtak er dermed gyldig, og anken forkastes.

Sakskostnader

Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet ankesaken og har etter tvisteloven § 20-8, jf. § 20-2 første ledd, krav på full erstatning for sine sakskostnader. Lagmannsretten finner at det ikke foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis fra erstatningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Ingen av alternativene i tvisteloven § 20-2 tredje ledd er aktuelle i denne saken.

Advokat Lund har inngitt en sakskostnadsoppgave på 49 866 kroner inklusiv merverdiavgift. Advokat Klevenberg Haugen hadde ingen merknader til sakskostnadskravet. Lagmannsretten finner at sakskostnadene har vært nødvendige, og at det ut fra sakens betydning har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, jf. femte ledd. Lagmannsretten finner ingen grunn til å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. A betaler til staten v/Utlendingsnemnda 49 866 - førtinitusenåttehundreogsekstiseks - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2014-77893 Utlendingsrett. Utlendingsloven § 40. Proformaekteskap. (27.04.2015)

    Borgarting lagmannsrett kom til at det var mest sannsynlig at utlendingens hovedsakelige formål med inngåelsen av ekteskap med en norsk borger var å etablere et grunnlag for opphold i Norge. UNEs vedtak ble funnet gyldig.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen