Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-81162 - LB-2014-81155
Dokumentdato : 17.04.2015

Asyl/beskyttelse. Utl. § 28. Konvertert til Jehovas vitner. Iran.

Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl for en iransk mann, og etterfølgende beslutning om ikke å ta begjæringen om omgjøring til følge. Som asylgrunn ble anført at utlendingen hadde konvertert til Jehovas vitner. Lagmannsretten la som Utlendingsnemnda til grunn som en forutsetning at konverteringen var reell. Utlendingen fikk imidlertid ikke medhold i at han ved retur til Iran ville ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin religion jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Lagmannsretten fant at han ikke ville misjonere på måter som vekket myndighetenes interesse. Lagmannsretten fant at han derimot ville holde seg innenfor de sosiokulturelle rammene som er i Iran på lik linje med det fleste andre kristne i Iran.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 23. oktober 2012. I vedtaket ble klage over UDIs vedtak om avslag på asylsøknad og opphold på humanitært grunnlag ikke tatt til følge. Saken gjelder også gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutning 11. juli 2013 om ikke å omgjøre Utlendingsnemndas vedtak 23. oktober 2012.

A er borger av Iran. Han opplyser å være født 0.0.1973 i Heris i Øst Aserbasjan i Iran. Familien flyttet fra Heris til Teheran da han var ca. åtte - ni år gammel. Han gikk på skole til han var 15 år og jobbet deretter som skredder. Han bodde i Teheran frem til han forlot landet i 1999. Han har familie i Iran, mor, far og fire brødre. Familien er konservativt muslimske.

A reiste først til Tyrkia og deretter til Hellas. Han oppholdt seg i Hellas fra 1. juli 2002 og frem til 5. november 2008. Fra Hellas dro han til Norge via Italia og Stockholm. Han kom til Norge 9. november 2008. Som dokumentasjonspapir hadde han med seg shenasnameh i original. Han hadde ikke pass og heller ikke kart-e melli, et iransk identifikasjonskort som iranere mottar ved fylte 15 år. Kart-e melli ble innført som obligatorisk identifikasjonskort i Iran etter at A hadde forlatt landet.

Ved asylregistreringen samme dagen som A kom til Norge, opplyste han som asylgrunn at han var forfulgt av en kriminell bande i Hellas. Han opplyste at han var blitt skutt i hodet og låret den 23. oktober 2008, fordi han nektet å utføre kriminelle handlinger for dem.

I asylintervjuet 12. august 2009 endret A asylgrunn. Han oppga her at han fryktet forfølgelse fra iranske myndigheter. Han begrunnet dette med at han hadde vært politisk aktiv i Iran og senere i Hellas. Han fortalte også at han hadde konvertert til kristendommen i 2006.

Om sin politiske virksomhet i hjemlandet opplyste A i asylintervjuet at han var blitt kjent med en politisk aktivist, B. A hjalp B med å distribuere løpesedler, og de deltok sammen i studentdemonstrasjonen i Teheran 9. juli 1999. A forklarte at B ble pågrepet under demonstrasjonen da de forsøkte å frigjøre flere studenter som var pågrepet av politiet og Basij. Basij er en frivillig paramilitær organisasjon, underlagt øverste leder i Iran. I følge A satt B fengslet i fem - seks år som følge av hendelsen. A fryktet for at han også skulle bli pågrepet. Han hadde allerede merknader på rullebladet og var blitt filmet sammen med B. Tre dager etter studentoppgjøret flyktet han derfor fra Iran.

Om sin politiske virksomhet i Hellas opplyste A i asylintervjuet at han ble medlem i en royalistorganisasjon i april 2002, samme året som han kom til Hellas. Han fant senere ut at denne var ledet av spioner for iranske myndigheter. Han opplyste at han drev en butikk hvor han distribuerte løpesedler og annet propagandamateriale mot iranske myndigheter. I 2004 deltok han i en demonstrasjon for å markere studentdemonstrasjonen i Iran i 1999. I følge A var en av deltagerne spion som leverte filmer og fotografier fra demonstrasjonen til iranske myndigheter.

A opplyst under asylintervjuet at han, på grunn av sine politiske aktiviteter, ble oppfattet som leder av iranske myndigheter og at han derfor ble holdt under oppsyn. Om den konkrete grunnen for hvorfor han dro fra Hellas opplyste han følgende: En iraner, C, lot som han var en venn og tilbød A å kjøpe et hus til halv pris. Det ble ikke noe av huskjøpet, og C svindlet ham i stedet for 15.000 euro og tok dokumentene hans. A forsto at C var spion for iranske myndigheter. Da C forsto at han var avslørt, sa han at A måtte jobbe for dem. A nektet. Han nektet også å gi dem informasjon om resten av opposisjonen. Han ble da drapstruet og skutt. Han våknet i en ambulanse, lå seks dager på sykehus og ble intervjuet av TV mens hans var innlagt. Han søkte deretter tilflukt i en kirke. Ettersom C visste at han var i live og gresk politi ikke hjalp ham, måtte A forlate Hellas.

A har med mindre endringer og suppleringer forklart seg likt om sin politiske virksomhet i Iran og Hellas for Utlendingsnemnda og lagmannsretten.

Om sin konvertering til kristendommen opplyste A i asylintervjuet at han ble døpt i The Oasis Church i Athen i 2006. Han hadde aldri trodd på islam eller den islamske republikken. Han hadde alltid funnet støtte og hjelp i Jesus når han var redd. Han misjonerte også Jesu budskap ovenfor andre i Hellas. Han delte ut løpesedler i butikken sin, fortalte kundene om kirkelige arrangementer og oppfordret personer med problemer til å oppsøke kirken. Ingen i Iran visste om konverteringen, og han turte ikke si det til familien. Særlig broren, som i følge Dasthi har en høy stilling i Basij, ville ha blitt sint og trolig drept ham hvis han fikk kjennskap til konverteringen. C og medhjelperne hans visste om konverteringen, og de sa han var en forræder.

A har i hovedsak forklart seg likt om sin konvertering til kristendommen for Utlendingsnemnda og lagmannsretten.

As søknad om beskyttelse ble avslått av Utlendingsdirektoratet 22. februar 2010. Utlendingsdirektoratet fant ikke at han sto i reell fare for å bli utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket som kunne gi rett til opphold, jf. utlendingsloven § 38. Vedtaket ble påklaget 4. mars 2010, og det ble gitt utsatt iverksettelse i påvente av klagebehandlingen. Klagen ble utdypet 11. mars 2010. UDI vurderte anførslene i klagen, men fant ikke grunn til å omgjøre vedtaket. Saken ble oversendt Utlendingsnemnda 23. april 2010.

I brev fra A og D til Utlendingsdirektoratet 9. mars 2010 ble direktoratet bedt om å bekrefte at han hadde lovlig opphold. Bakgrunnen var et ønske om å inngå ekteskap. Ved brev 23. mars 2009 bekreftet direktoratet at A hadde lovlig opphold. Ekteskap ble imidlertid aldri inngått.

Før Utlendingsnemnda behandlet asylsaken, dro A til Danmark og søkte asyl der. Om bakgrunnen for hvorfor A dro til Danmark, har han for lagmannsretten forklart at han hadde fått en telefon fra C. Han hadde blitt redd og tenkte han måtte flykte. Dette er i følge A også grunnen til at han overfor danske myndigheter oppga falsk identitet. A har for lagmannsretten forklart at han ikke har hørt noe fra C etter dette, og han vet ikke hvor han i dag befinner seg. A ble uttransportert fra Danmark til Norge 9. desember 2010. I slutten av 2010 reiste A til Tyskland og søkte asyl her. Overfor tyske myndigheter oppga han korrekt identitet. Han ble uttransportert fra Tyskland til Norge 7. februar 2011.

I oktober 2011, etter at A hadde returnert til Norge, sendte han utdypende opplysninger om sin religiøse konvertering til Utlendingsnemnda. Han opplyste at han var blitt kjent med Jehovas vitner og at han ønsket å bli et Jehovas vitne.

A har både for Utlendingsnemnda og for lagmannsretten forklart at han kom i kontakt med Jehovas vitner på asylmottaket i Larvik, allerede før han reiste til Danmark og Tyskland. Representanter fra Jehovas vitner oppsøkte mottaket, hadde med seg hefter og bøker og fortalte om sin religion. Han har videre forklart at han kom i kontakt med Jehovas vitner også i Tyskland, og at han der begynte å studere vitnenes tro. Da han kom tilbake til Norge, gjennomgikk han videre opplæring og gikk på regelmessige møter for å bli tatt opp som Jehovas vitne. Han ble innmeldt som Jehovas vitne ved Larvik menighet 20. september 2012 og har latt seg døpe.

Utlendingsnemnda behandlet klagesaken i nemndsmøte 10. oktober 2012. Ved Utlendingsnemndas vedtak 23. oktober 2012 ble ikke klagen tatt til følge. Utreisefrist ble satt til 21. november 2012.

A sendte prosessvarsel og begjæring om utsatt iverksettelse 3. juli 2013. Utlendingsnemnda anså prosessvarselet som en begjæring om omgjøring av vedtaket, og besluttet 11. juli 2013 at omgjøringsbegjæringen ikke skulle tas til følge. Det ble heller ikke gitt utsatt iverksettelse.

Stevning og begjæring om midlertidig forføyning ble sendt 11. september 2013. Som grunnlag for beskyttelse ble påberopt forfølgelse på grunn av politisk og religiøs virksomhet.

Oslo tingrett avsa 21. mars 2014 avgjørelse med slik slutning:

Domsslutning

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

2. A dømmes til å betale sakskostnader til Staten ved Utlendingsnemnda med 71.960 - syttientusennihundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.


Kjennelsesslutning

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge

2. Sakskostnader ilegges ikke.


For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen og kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 25. og 26. mars 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger. A avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Det rettslige grunnlaget for kravet på vern er utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. tredje ledd, jf. § 73. Vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er oppfylt. Utlendingsnemndas vedtak om å avslå søknaden om asyl, og beslutningen om ikke å omgjøre vedtaket er dermed ugyldige. Utlendingsnemnda har lagt til grunn feil faktum og feil rettslig forståelse da de har kommet til at A ikke har rett til vern.

Ved vurderingen av faktum er det ikke et krav om sannsynlighetsovervekt. Det er tilstrekkelig at utlendingens forklaring er «noenlunde sannsynlig». Tilsvarende er det en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt ved risikovurderingen. Det avgjørende er om risikoen er reell, og det er myndighetene som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere.

Som beskyttelsesgrunn vises til at A har konvertert til trosretningen Jehovas vitner. Det gjøres ikke lenger gjeldende at han har rett til vern som følge av sin politiske aktivitet.

Lagmannsretten må legge til grunn at A er en reell konvertitt. Utlendingsnemnda har lagt dette til grunn som en forutsetning for sitt vedtak, uten å prøve realiteten. Domstolen har da ikke kompetanse til å prøve realiteten av konverteringen. Motivasjonen for konverteringen vil likevel kunne være et moment ved vurderingen av den etterfølgende opptreden som konvertitt. I vår sak har Utlendingsnemnda gått så langt i å konkludere med at konverteringen er reell at lagmannsretten bør legge dette til grunn også ved hans etterfølgende opptreden.

For øvrig har domstolen full prøvelsesrett. Det er ikke riktig, slik som anført av staten, at lagmannsretten skal være tilbakeholden med å overprøve Utlendingsnemndas vurderinger av om det er trygt for A å returnere. Retten må på vanlig måte foreta en fullstendig og selvstendig prøvelse av de bevis som blir fremlagt.

Det foreligger en reell fare for forfølgelse dersom A returneres til Iran. En konvertering til trosretningen Jehovas vitner, er forbundet med strafferettslige sanksjoner i Iran, og det er en nærliggende fare for menneskerettighetskrenkelser som følge av den iranske stats reaksjoner mot konverteringen. Det vises til det Sidsel Wiborg fra Landinfo har forklart om dette for retten. Det vises også til ulike landrapporter som dokumenterer iranske myndigheters reaksjoner mot kristne. Det følger av disse rapportene at konvertitter som regel blir forfulgt som om de er en trussel mot rikets sikkerhet. Blant annet av denne grunn kan det være vanskelig å få informasjon om hvor mange som faktisk er forfulgt som følge av sin kristne overbevisning.

Lagmannsretten må legge til grunn at så snart man velger å forkynne sin religion i det offentlige rom, foreligger det en klar risiko for å bli utsatt for sanksjoner.

Det spesielle med Jehovas vitner er nettopp den sterke forkynnerforankring religionen bygger på. De er organisert globalt, og de forkynner for alle religioner, i alle kulturer og i alle land, også i Iran. Det vises særlig til det Helge Wærheim og Rolf Furulie, som begge er langvarige medlemmer og tilsynsmenn for Jehovas vitner, har forklart om hvordan Jehovas vitner forkynner i parker, på arbeidsplasser og andre steder i det offentlige rom.

Det må legges til grunn at As konvertering er så sterk at han, ved en retur til Iran, vil oppsøke Jehovas vitner og finne sin plass i dette nettverket. Det er ingen ting ved As forklaringer som svekker hans troverdighet. Lagmannsretten må med noenlunde sannsynlighet legge til grunn at han vil fortsette sin forkynnervirksomhet i Iran. Dette vil eksponere han for forfølgelsesfare i en slik grad at retten til vern er inntrådt. Det vil foreligge en permanent risiko. I tillegg kommer at Jehovas vitner ikke feirer de samme høytider som muslimer. Også dette vil synliggjøre at A ikke er troende muslim og vil utsette han for forfølgelse.

A vil ikke avstå fra misjonering for å unngå forfølgelse dersom han returneres, og dette vil heller ikke kunne pålegges han.

Når det gjelder kravet om midlertidig forføyning, vil hovedkravet være sannsynliggjort dersom retten kommer til at A har krav på vern etter utlendingsloven § 28, jf. tvisteloven § 34-2. På grunn av risikoen for forfølgelse, vil også kravet til sikringsgrunn være oppfylt, jf. tvisteloven § 34-1. Utlendingsloven § 73 har tilsvarende beskyttelsesområde, og bestemmelsen gir i seg selv krav på midlertidig utreiseforbud. Vilkårene for midlertidig forføyning er dermed til stede.

Det er nedlagt følgende påstand:

I den midlertidige forføyningen:

1. Vedtak om avslag på søknad om beskyttelse kan ikke effektueres før rettskraftig dom foreligger.

2. Saksomkostninger tilkjennes.


I hovedsaken:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 23. oktober 2012 med etterfølgende beslutning av 11. juli 2013 er ugyldige.

2. Saksomkostninger tilkjennes.

 

Ankemotparten, Staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Det er korrekt når Utlendingsnemnda har kommet til at A ikke har krav på vern etter utlendingsloven § 28, jf. § 73. Vedtaket om å avslå søknaden på asyl og beslutningen om ikke å omgjøre vedtaket er dermed gyldige. Tingrettens dom er korrekt i sitt resultat og i det alt vesentligste i sin begrunnelse.

Domstolene har i utgangspunktet full prøvelsesrett, men bør være tilbakeholden med å overprøve det Utlendingsnemnda legger til grunn med hensyn til situasjonen i Iran. Det er faktum på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn. Nyere bevis kan kaste lys over det faktum som da forelå. Det er utlendingen som skal sannsynliggjøre at han har asylgrunnlag. Det reduserte kravet til sannsynlighetsovervekt, gjelder bare der hvor utlendingen er troverdig. Domstolen har kompetanse til å prøve om konverteringen er reell selv om ikke Utlendingsnemnda prøver dette fullt ut. Styrken i hans overbevisning må få betydning for lagmannsrettens vurdering av hvordan A vil opptre ved en retur.

Det er korrekt når Utlendingsnemnda har kommet til at A ved en retur til Iran, ikke vil opptre på en måte som gjør at han blir utsatt for forfølgelse på grunn av sin religion.

Ved vurderingen må det tas utgangspunkt i situasjonen da A fikk avslag på søknad om asyl fra Utlendingsdirektoratet 22. februar 2010. Det A har foretatt seg etter dette, må anses som posisjonering for å oppnå vern. Først tok han initiativ til å inngå ekteskap med en norsk kvinne. Dette ble det ikke noe av. Deretter dro han til Danmark og søkte asyl under falsk identitet. Det er klart mer sannsynlig at han oppga falsk identitet fordi han ikke fikk opphold i Norge, enn at han var redd for C slik han har forklart. Ved retur til Norge, etter også å ha vært innom Tyskland, meldte han til Utlendingsnemnda at han var blitt et Jehovas vitne. Det må legges til grunn at samtlige av disse handlingene er motivert av et ønske om opphold.

Staten bestrider at det skal legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort at A er en reell konvertitt. Det er ikke tilstrekkelig at han selv hevder at han har konvertert, ei heller at han deltar i Jehovas vitners program her i Norge og har latt seg døpe. Det er flere selvmotsigelser, gradvise tilpasninger og suppleringer i As forklaringer, noe som svekker hans troverdighet. Han svarer også unnvikende på en del spørsmål. Hans handlinger har vært motivert av et ønske om å få opphold i landet og ikke en reell overbevisning. Han synes for øvrig å være lite reflektert med hensyn til hvilke konsekvenser konvertering kan få for familien i Iran eller hvordan han skal praktisere troen ved en eventuell retur. Samlet gjør dette at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at konverteringen er reell.

Selv om retten legger til grunn at A er en reell konvertitt, foreligger det ikke tilstrekkelig risiko for overgrep ved retur til Iran. I følge Landinfo medfører ikke konvertering til kristendommen i seg selv en risiko for forfølgelse i konvensjonens forstand ved retur. For at risiko skal foreligge, må utlendingen drive aktiv misjonerende virksomhet i det offentlige rom. Det er ikke kjent at Jehovas vitner er forfulgt i Iran. Representanter fra Jehovas vitner som har forklart seg for lagmannsretten har gitt et bilde av en religiøs bevegelse som er godt organisert og som vet hvordan de skal misjonere uten å bli oppdaget av myndighetene. Dersom A ved retur velger å misjonere, vil han følge disse retningslinjene. Det er ikke troverdig at han, ved en retur til Iran, vil misjonere i det offentlige rom uavhengig av hvilke føringer han får fra sine overordnede brødre, slik han har forklart for lagmannsretten. For Utlendingsnemnda hevdet A at han ikke ville misjonere for en hver pris ved en eventuell retur til Iran. Det må også sees hen til at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at A er en reell konvertitt. Motivet har hele tiden vært å få opphold i landet. Dette preger hans overbevisning. Samlet er det ikke holdepunkter for at A risikerer forfølgelse i konvensjonens forstand ved retur til Iran. Han har ikke krav på vern etter utlendingsloven § 28.

Om A avstår fra å misjonere av frykt for forfølgelse gir ikke dette rett til vern.

Når det gjelder kravet om midlertidig forføyning, er staten enig med A i at dersom retten kommer til at han har krav på vern etter utlendingsloven § 28, så er hovedkravet sannsynliggjort. I såfall er det også sannsynliggjort sikringsgrunn.

Det er nedlagt følgende påstand:

I kravet om midlertidig forføyning:

1. Anken forkastes.

2. Staten tilkjennes sakens kostnader.


I hovedsaken:

1. Anken forkastes.

2. Staten tilkjennes sakens kostnader.

 

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten, både når det gjelder gyldighetsspørsmålet og forføyningskravet.

Slik saken står for lagmannsretten, er hovedspørsmålet om A ved retur til Iran har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin konvertering til trosretningen Jehovas vitner. Hvis det foreligger en slik risiko, vil vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd, jf. tredje ledd være oppfylt. I såfall vil også vilkårene for vern mot retur etter utlendingsloven § 73 være til stede.

For lagmannsretten har ikke A gjort gjeldende at han har rett til asyl på grunnlag av sin opprinnelige asylforklaring om politisk forfølgelse i hjemlandet. Innholdet i asylforklaringen fastholdes, men det er konverteringen som påberopes som grunnlaget for beskyttelse.

Fra Dasthis side er det heller ikke anført at utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b gir grunnlag for asyl, dersom forfølgelsesrisiko på religiøst grunnlag ikke fører frem.

Domstolen har full prøvelsesrett i asylsaker. Ved prøvingen er det faktum på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn. I denne saken blir skjæringspunktet 11. juli 2013, som er tidspunktet hvor Utlendingsnemnda besluttet ikke å omgjøre vedtaket som gir avslag på asyl. Retten vil imidlertid kunne legge vekt på senere faktum som kaster lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet.

Når det gjelder beviskravet for hvilket faktum som skal legges til grunn, viser lagmannsretten særlig til NOU 2004:20 side 117 flg. og Rt-2011-1141 (skal vel være Rt-2011-1481), avsnitt 45 og 46. Her fremgår det at det er tilstrekkelig at det anførte asylgrunnlaget er noenlunde sannsynlig. Asylgrunnlaget bygger i vår sak for det vesentlige på As forklaring. Ved vurderingen av om forklaringen skal legges til grunn, vil As generelle troverdighet være et relevant moment som skal tas i betraktning. Eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringene som ikke kan begrunnes på en tilfredsstillende måte, vil få betydning.

Utlendingsloven oppstiller som vilkår for asyl at det på grunn av det påberopte asylgrunnlaget, foreligger en «velbegrunnet frykt for forfølgelse». Forfølgelsesrisikoen må ut fra en objektiv vurdering fremstå som reell, og det må være en fare for slike alvorlige krenkelser som omhandlet i utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a og b. Ved denne risikovurderingen er kravet til sannsynlighet betydelig lavere enn et krav om sannsynlighetsovervekt, jf. NOU side 2004:20 side 118 andre spalte nederst og side 119 første spalte øverst. Videre er kravet til sannsynlighet avhengig av hvor alvorlige forfølgelser utlendingen risiker. Jo alvorligere konsekvenser det kan være tale om ved retur, jo mindre sannsynlighet kreves for at konsekvensene skal inntre. Under denne risikovurderingen må alle relevante momenter vurderes samlet. Også her vil det være tilstrekkelig at utlendingens forklaring er noenlunde sannsynlig. Det er staten som har bevisbyrden for at det er trygt å sende utlendingen tilbake.

I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) på side 414, venstre spalte, uttalte departementet følgende om risikovurderingen som må gjøres:

[ ... ] Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, og tvil skal komme søkeren til gode. Det må foretas en helhetlig bedømmelse av alle relevante faktiske forhold og anførsler. Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. [ ... ]

I denne saken har ikke Utlendingsnemnda tatt endelig stilling til om konverteringen er reell, men lagt dette til grunn som en forutsetning for den videre drøftelsen. Lagmannsretten vil på samme måte vurdere grunnlaget for asyl under den forutsetning at det dreier seg om en reell konvertering. Motivasjonen for konverteringen og omstendighetene rundt, vil imidlertid kunne komme inn ved vurderingen av hvordan Dasthi vil forholde seg ved en retur til Iran. Lagmannsretten ser derfor behov for å knytte noen kommentarer til det opprinnelige asylgrunnlaget og bakgrunnen for konverteringen.

Som nevnt innledningsvis har A endret sin asylgrunn. Ved asylregisteringen oppga han som asylgrunn at han var forfulgt av en kriminell bande i Hellas, mens han i asylintervjuet oppga sin politiske virksomhet mot regimet i Iran som hovedgrunnlaget for asyl. Han opplyste om deltagelse i studentdemonstrasjonen, at han allerede var i myndighetenes og Basij`s søkelys på grunn av politisk aktivisme og at han drev politisk aktivisme også fra Hellas. Lagmannsretten ser ikke bort i fra at det er riktig at A deltok i studentdemonstrasjoner, men stiller spørsmål ved hvorfor han ikke opplyste om dette allerede i asylregisteringen. Det er også uklart hvilken politisk aktivitet A har utøvd utover deltagelsen i demonstrasjonen. Lagmannsretten mener også at deler av historien, og særlig hvordan Dasthi forklarer å være forfulgt i Hellas inneholder en del selvmotsigelser og uklarheter.

Lagmannsretten er enig med staten i at A synes å ha posisjonert seg for å oppnå beskyttelse etter at Utlendingsdirektoratet avslo søknaden om asyl i februar 2010. Først planla han ekteskap med en norsk kvinne. Da dette ikke ble noe av, søkte han asyl, først i Danmark og deretter i Tyskland. Da han kom tilbake til Norge i 2011, oppga han som asylgrunn at han hadde konvertert til trosretningen Jehovas vitner. Ut fra bevisførselen mener lagmannsretten det må legges til grunn at Utlendingsdirektoratets avslag på asyl, og de mislykkede forsøkene på å få oppholdstillatelse ved å inngå ekteskap og ved å søke asyl i Danmark og Tyskland, var motiverende for at A begynte å studere og gå på møter for å bli et Jehovas vitne.

Når det gjelder As generelle troverdighet, nevnes for øvrig at han oppga falsk identitet da han søkte asyl i Danmark. Dette svekker hans troverdighet. Om bakgrunnen har A forklart at han var redd for at C skulle få tak i han. I følge A arbeidet C for iranske myndigheter. Lagmannsretten ser dette som lite sannsynlig og mener det er klart mer sannsynlig at han oppga falsk identitet fordi han ikke hadde fått medhold i søknaden om asyl i Norge. Lagmannsretten mener det også til en viss grad svekker As generelle troverdighet at han ikke har pass, og at han da heller ikke har skaffet seg kart-e melli, uten at han har gitt en tilfredsstillende begrunnelse for dette.

Lagmannsretten ser ikke bort fra at A hadde en overbevisning som Jehovas vitne da Utlendingsnemnda fattet sin endelige beslutning om ikke å innvilge asyl. Hans generelle troverdighet, utviklingen i asylsaken og motivasjonen for å bli et Jehovas vitne får imidlertid betydning ved lagmannsrettens vurdering av hvordan A vil praktisere sin tro ved en retur til Iran. Forhistorien viser, etter lagmannsrettens vurdering, at han langt på vei forklarer seg strategisk for å oppnå asyl, og dette tillegges vekt også ved vurderingen av hvordan han vil forholde seg ved en retur.

Det sentrale spørsmålet i saken er om A har en «velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av [ ... ] religion».

Vurderingen er fremtidsrettet, men må samtidig baseres på de faktiske forhold som forelå på vedtakstidspunktet.

Når det gjelder situasjonen for kristne i Iran, og spesielt for konvertitter, tar lagmannsretten utgangspunkt i den beskrivelse som er gitt av det sakkyndige vitnet Sidsel Wiborg i Landinfo, Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon. Landinfo har utarbeidet rapporter og temanotater om situasjonen for kristne og konvertitter i Iran, senest rapport utarbeidet i samarbeid med den danske Udlændingsstyrelsen i februar 2013 (2013-rapporten).

Ifølge en kilde som 2013-rapporten bygger på, vil myndighetene i Iran - «as long as a convert keeps a low profile [ .. ] let you live your life». Ifølge en annen kilde vil personer som har konvertert til kristendommen i Iran ikke bli forfulgt «as long as they are not proselytizing».

Det fremgår videre av rapporten, under punkt 1.4.2 om «Risks of persecution of converts»:

An international organization in Ankara stated that the authorities perceive the evangelistic networks as a sort of intelligence network and would rather go after the evangelizers and proselytizers. The authorities would not go after individual converts, but if it turns into more organized activities, it is a different issue. [ ... ] According to the source, the authorities are not chasing house church members but would rather go after the 'big fish' i.e. those that organize and who proselytize, as they are seen as a threat to society. The evangelizers who disseminate Christian information are more at risk than others, and an extreme effort is put into chasing the evangelizers, i.e. the pastors, according to the source.

Asked about what could lead to the persecution of a Christian convert, a Western embassy (3) stressed that engaging in evangelical activity or active manifestation of one's Christian identity in the public sphere will risk negative attention from the authorities and create problems. Wearing a cross would not be a problem in itself. It was added that a person's risk however, may also depend on what the individual has done in the past, for example, if previous activity has been registered by the authorities. Asked whether there has been an increase in surveillance of Christian activities recently, the embassy stated that it did not have information on this.

Regarding the possible repercussions converts could face in Iran, a Western embassy (1) informed the delegation that being a Christian as such is usually not a problem. If a person publicly converts to Christianity this could become a problem. However, even for people who convert to Christianity, the risks are - normally speaking - not high if the person keeps quiet about his conversion. On the other hand, once a person starts proselytizing, he or she enters into a new category of people who may face a risk.

Landrådgiver Wiborg har for lagmannsretten forklart seg i samsvar med det som er referert ovenfor fra 2013-rapporten. Hun har forklart at det er stor forskjell mellom hva man kan si og gjøre i det offentlige rom og i den private sfære i Iran. Privat kan folk langt på vei mene hva de vil, og praktisere den religionen de ønsker, uten at myndighetene bryr seg. Folk lever sitt private liv i fred, mot å være lojale mot de rammer storsamfunnet setter. De som risikerer forfølgelse, er personer som driver utadrettet, misjonerende virksomhet overfor muslimer. Myndighetene har i følge Wiborg også slått hardt ned på såkalte «husmenigheter» som har drevet massiv og intens forkynning overfor muslimer. I følge Wiborg er det vanskelig å få informasjon om hvordan Jehovas vitner forholder seg til de rammene som settes av iranske myndigheter. Hun er blitt fortalt at det er om lag 3-4000 Jehovas vitner i Iran og at de misjonerer, også overfor muslimer. Hun har imidlertid blitt fortalt at de misjonerer på måter som iranske myndigheter ikke oppdager og/eller på måter som iranske myndigheter ikke bryr seg med. Hun har ikke hørt om Jehovas vitner som har misjonert på offentlig sted, og hun har heller ikke kjennskap til at Jehovas vitner er straffeforfulgt i Iran.

Lagmannsretten har fått forklaringer fra to medlemmer av Jehovas vitner; Helge Wærheim og Rolf Johan Furulie. De er begge tilsynsmenn for Jehovas vitner, og Furulie har i tillegg særlige kontakter opp mot Iran. Både Wærheim og Furulie har for lagmannsretten forklart at Jehovas vitner misjonerer i alle kulturer og overfor alle religioner, herunder overfor muslimer i Iran. Samtidig har vitnene forklart at misjonering i et totalitært samfunn som Iran, skjer i det skjulte slik at de ikke blir oppdaget. For eksempel kan det innledes en ganske alminnelig samtale med en person sittende på en benk i en park. Dersom vedkommende blir interessert, kan det avtales et nytt møte senere, og på den måten kan de etter hvert begynne å fortelle om sin tro. I følge Furulie snakker de da i tredje person. Furulie har også beskrevet at de har møter, men da som regel bare to og to, og at de varierer møtesteder for ikke å bli oppdaget. Han beskriver virksomheten som godt organisert og at de arbeider «under jorden» og at de er veldig forsiktige. Vitnenes beskrivelse av hvordan de utøver sin religiøse tro i Iran, samsvarer med Wiborgs kjennskap til hvordan Jehovas vitner opptrer i Iran, og lagmannsretten legger dette til grunn. Heller ikke vitnene var kjent med at Jehovas vitner i Iran var straffeforfulgt.

Som forklaring på hvorfor det ikke er kunnskap om Jehovas vitner som er straffeforfulgt i Iran, er det fra As side vist til at iranske myndigheter benytter straffebestemmelser og spesialdomstoler på en måte som tilslører at de i realiteten straffeforfølger på grunn av religion. Det er vist til en rapport, utgitt av International Campaign for Human Rights in Iran i 2013, The Cost of Faith, hvor det står følgende om hvordan muslimer som har konvertert til kristendommen straffeforfølges:

While judicial authorities sometimes charge Christian with the religious crimes of apostasy or blasphemy (i.e.«insulting islam,» which appears to be used by prosecutors and judges as a substitution for an apostasy charge in order to avoid international criticism), the prosecution of Protestant converts for political or national security crimes in Revolutionary Coruts is far more frequent. The most common charges include «propaganda against the regime», «acting against national security», «contact with a foreign enemy [or] anti-regime groups», and «colluding with enemy foreigners.» The Campaign found that the evidentiary bases for these charges and prosecutions were basic Christian activities, such as evangelizing, hosting church services or bible studies, attending Christian conferences, or distributing bibles. Iranian officials also often interpret association with an organization based abroad as a national security crime.

A har også vist til rapport fra FN, 18. mars 2014, Report of the special Rapporteuer on the situation of human rights in the Islamic Republic of Iran. I punkt C.2, avsnitt 40 heter det følgende om forfølgelsen av muslimer som har konvertert til kristendommen:

The Christians most commonly prosecuted appear to be converts from Muslim backgrounds or those that proselytize or minister to Iranian Muslims. Iranian authorities at the highest levels have designated house churches and evangelical Christians as threats to national security.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at Iran ofte benytter andre straffebestemmelser for å dekke til den reelle årsaken til at en konvertitt blir straffeforfulgt. Det kan derfor ikke utelukkes at Jehovas vitner, som har konvertert fra islam, er blitt straffeforfulgt i Iran, selv om ikke Landinfo eller de medlemmene som har forklart seg for lagmannsretten er kjent med dette. Også det faktum at det generelt er vanskelig å få informasjon om hvordan Jehovas vitners trosretning praktiseres i land som Iran, gjør at det ikke ut kan utelukkes at medlemmer av Jehovas vitner er straffeforfulgt i Iran. Det er likefullt et bevismoment at det per i dag ikke er kjente tilfeller av Jehovas vitner som er straffeforfulgt.

I en rapport utgitt av innvandringsmyndighetene i Canada i mars 2014, beskrives i tillegg hvordan iranske myndigheter skiller mellom dem som er etnisk kristne og dem som har konvertert fra islam. For de etnisk kristne er det etablert ulike rettigheter. De kan ha egne kirkelige tjenester, drive religiøse skoler og feire kristne høytider. De som har konvertert fra islam derimot, har ikke samme rettigheter. Dette har også Wiborg fra Landinfo forklart.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at Iran styres etter strenge muslimske regler, herunder sharialovgivningen. Det er forbudt å konvertere fra islam til kristendommen og slik konvertering er belagt med strenge straffer, herunder dødsstraff. Lagmannsretten legger videre til grunn at det er et klart skille mellom det offentlige og private rom, og at myndighetene ikke legger seg opp i hva den enkelte gjør i sin private svære. Derimot slår myndighetene hardt ned på konvertitter som lever ut sin religiøse overbevisning og forkynner den kristne tro overfor muslimer i det offentlige rom.

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke er noen generell risiko for at en person som har konvertert til kristendommen skal bli utsatt for forfølgelse i Iran så lenge religionsutøvelsen er begrenset til den private svære og vedkommende ikke driver utadrettet misjonerende virksomhet overfor muslimer, eller på annen måte lever ut sin tro i det offentlige rom. Lagmannsretten mener det heller ikke er en generell risiko for at en som har konvertert til Jehovas vitner skal bli utsatt for forfølgelse i Iran. Dette selv om en av grunnpilarene i Jehovas vitners tro er å forkynne det kristne budskap. Bakgrunnen er at Jehovas vitner forkynner på måter som ikke vekker myndighetenes interesse, og at de er godt organiserte.

Spørsmålet er så om det er individuelle forhold i As tilfelle som medfører at han likevel vil risikere forfølgelse etter en eventuell retur til Iran.

Ved vurderingen av hvordan A vil opptre som Jehovas vitne i Iran, tar lagmannsretten utgangspunkt i hvordan A har opptrådt i Norge, samt hvor sterk han fremstår å være i sin overbevisning.

Lagmannsretten legger til grunn at A i Norge driver utadrettet misjonerende virksomhet på lik linje med andre medlemmer av Jehovas vitner. Det vises særlig til det Wærheim har forklart om As aktivitet som Jehovas vitne. Lagmannsretten er imidlertid usikker på om A, ved en retur til Iran, vil oppsøke eller bli oppsøkt av Jehovas vitner og om han vil fortsette å misjonere. Han kjenner ingen kristne eller Jehovas vitner i Iran, hans motivasjon for konverteringen synes i første rekke å ha vært et ønske om asyl og ikke en religiøs overbevisning, og hans status som Jehova vitne har vært forholdsvis kortvarig. Lagmannsretten mener motivet preger hans overbevisning, noe som igjen vil påvirke hvordan han vil praktisere sin tro ved en retur.

Under enhver omstendighet mener lagmannsretten at også for det tilfellet at A har en slik overbevisning at han ønsker å forkynne sin kristne tro i Iran, er det ikke holdepunkter for at han vil drive en utadrettet misjonering som vil utgjøre en velbegrunnet fare for forfølgelse. Lagmannsretten mener det må kunne legges til grunn at A vil innrette seg etter de gjeldende normer for hvordan Jehovas vitner misjonerer i Iran, tilsvarende som han har tilpasset seg norske forhold i Norge. Lagmannsretten ser det ikke som sannsynlig at han vil misjonere mer åpenlyst og i strid med disse normene, slik at han selv har forklart for lagmannsretten. Det må kunne legges til grunn at han vil misjonere i det skjulte og for øvrig ikke leve ut sin tro i det offentlige rom. Som tingretten, mener lagmannsretten at A vil holde seg innenfor de sosiokulturelle rammene som er i Iran på lik linje med fleste andre kristne i Iran og dermed ikke risikere forfølgelse fra myndighetenes side.

Lagmannsrettens konklusjon er etter dette at det samlet sett ikke er holdepunkter for at A risikerer forfølgelse i konvensjonens forstand ved retur til Iran. Han har ikke krav på asyl etter utlendingsloven § 28.

 

Midlertidig forføyning

Midlertidig forføyning kan bare besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort, jf. tvisteloven § 34-2 første ledd. Vurderingen av om kravet er sannsynliggjort sammenfaller med spørsmålet om det foreligger grunnlag for asyl etter utlendingsloven § 28. Lagmannsretten har ved behandlingen av hovedsaken kommet til at det ikke er grunnlag for kravet om asyl. Hovedkravet er da ikke sannsynliggjort. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om sikringsgrunnen er sannsynliggjort.

Kravet om midlertidig forføyning tas etter dette ikke til følge.

 

Sakskostnader

Staten har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på å få dekket sakens kostnader. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita motparten helt eller delvis for erstatningsansvaret etter unntaksregelen § 20-2 tredje ledd.

Statens prosessfullmektig har inngitt kostnadsoppgave på 65 000 kroner. Medregnet merverdiavgift utgjør kravet 81 250 kroner. Kostnadene anses rimelige og nødvendige for å få saken betryggende ført. Det er ikke angitt hvor stor del av kostnadene som knytter seg til kravet om midlertidig forføyning, og lagmannsretten legger til grunn at dette er inkludert. Sakskostnader tilkjennes derfor ikke særskilt i forføyningssaken.

Lagmannsretten er enig i at staten er også skal tilkjennes sakens kostnader for tingretten. Ved vurderingen skal ankedomstolen legge sitt resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Lagmannsretten viser for øvrig til tingrettens begrunnelse. Når det gjelder kostnadenes størrelse er det imidlertid feil da staten har fått dekket rettsgebyret på kroner 9 460 i tillegg til prosessfullmektigens salær. Staten var saksøkt for tingretten og har således ikke innbetalt rettsgebyr. I tingrettens avgjørelse gjøres derfor den endring at sakskostnader for tingretten tilkjennes med 62 500 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Anken over tingrettens dom, domsslutning punkt 1, forkastes.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten ved Utlendingsnemnda 81 250 - åttientusentohundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

3. I sakskostnader for tingretten betaler A til staten ved Utlendingsnemnda 62 500 - sekstitotusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.


Kjennelsesslutning

Anken over tingrettens kjennelse forkastes

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-81162 - LB-2014-81155 Asyl/beskyttelse. Utl. § 28. Konvertert til Jehovas vitner. Iran. (24.04.2015)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om en iransk mann hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av å ha konvertert til Jehovas vitner. Lagmannsretten la til grunn at konverteringen var reell, men at han ikke ville misjonere på måter som vekket myndighetenes interesse. UNEs avslag på beskyttelse var derfor gyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo