Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-81260
Dokumentdato : 11.03.2015

Familiegjenforening. Omgåelsesekteskap/pro forma. Utl. § 40. Tyrkia.

En nå 32 år gammel tyrkisk statsborger fikk avslag på søknad om familiegjenforening med sin 24 år eldre ektefelle, som er norsk statsborger. Det ble lagt vekt på aldersforskjellen og på opplysninger i en verifiserningsrapport som gjorde det usikkert om søkerens tyrkiske ekteskap i realiteteten var avsluttet.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak truffet av Utlendingsnemnda (UNE). Vedtaket gjelder avslag på søknad om familieinnvandring og avslag på begjæring om omgjøring av det samme vedtaket. Det underliggende spørsmålet er om søkerens ekteskap med en norsk kvinne er reelt, eller om hans hovedhensikt med å gifte seg var å skaffe seg oppholdsgrunnlag i Norge, jfr. utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

A, f. 0.0.83, bor i Alanya, Tyrkia, og opplyser å være massør av yrke. I 2002 giftet han seg religiøst med C, f. 0.0.87. Hun og hennes familie var bosatt i Konya. De fikk sønnen D, f. 0.0.03. A og C hevder at de ble religiøst skilt i 2003, men dette er ikke dokumentert.

I mai 2005 innledet A et forhold til B, f. 0.0.59. B bor på X og er lektor av yrke. Hun har tre barn fra tidligere forhold, født i henholdsvis 0.0.1981, 0.0.1984 og 0.0.1996. Under et ferieopphold i Alanya møtte A hun i forbindelse med en behandling hos ham. De utviklet et vennskapsforhold, som skal ha gått over til et kjæresteforhold høsten 2005. Forholdet deres tok slutt i mars 2006.

A og C inngikk borgerlig ekteskap 11. april 2006. De ble borgerlig skilt 2. oktober 2007. Hun overtok den daglige omsorgen for sønnen, mens han betaler underholdsbidrag.

A og B hadde da gjenopptatt sitt forhold i juni 2007, og de forlovet seg i oktober samme år. 15. november 2007 søkte han om tre måneders visum til Norge. Søknaden ble avslått av den norske ambassaden i Ankara 29. november 2007. Ambassaden var i tvil om han ville reise tilbake til hjemlandet og om hans evne til å forsørge seg selv under oppholdet i Norge. A påklaget avslaget 17. desember samme år. 14. april 2008 giftet A og B seg med hverandre. Vielsen fant sted i Alanya. Etter bryllupet trakk A klagen over avslaget på visumsøknaden og søkte 3. juli 2008 om oppholdstillatelse i familieinnvandringsøyemed. UDI avslo søknaden 2. juli 2010 Etter klage stadfestet UNE avgjørelsen i vedtak av 12. november 2011. Avslagene er begrunnet med at formålet med ekteskapsinngåelsen i hovedsak har vært å etablere et oppholdsgrunnlag for A i Norge, jfr. utlendingsloven § 40 fjerde ledd. A ble heller ikke gitt opphold på humanitært grunnlag, jfr. utlendingsloven § 49 første ledd. As begjæring om omgjøring ble avslått 27. august 2012.

A reiste ved feildatert stevning innkommet til Oslo tingrett 25. oktober 2013 søksmål mot staten v/ Utlendingsnemnda med påstand om at UNEs vedtak kjennes ugyldige. Oslo tingrett avsa 7. mars 2014 dom med slik domsslutning:

1.Utlendingsnemndas vedtak datert 12. november 2011 og nektelse av omgjøring datert 27. august 2012 er ugyldige.

2. Staten v/ Utlendingsnemnda dømmes til å betale til A i sakskostnader 143 593- ethundreogførtitretusen femhundreognittitre-kroner.


Om saksforholdet for øvrig vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i dagene 17.-19. februar 2015 i lagmannsrettens rettslokaler i Oslo. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten var representert ved førstekonsulent Natasha Dalen som møtte sammen med statens prosessfullmektig. Det ble avhørt seks vitner hvorav tre vitner avga forklaring over telefon fra Tyrkia. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken. Det ble benyttet tyrkisktalende tolk.

 

Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Etter en samlet vurdering legger staten til grunn at As hovedsakelige formål med å inngå ekteskap med B var å få oppholdstillatelse i Norge. UNEs vedtak er derfor lovlig, jfr. utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

Søknadsprosessen viser formålet med ekteskapet. Det ble inngått kort tid etter at As visumsøknad ble avslått. B uttalte i sitt politiavhør at de giftet seg fordi de var lei av å vente, og de ønsket fortgang i saken. Saken må i denne sammenhengen bety oppholdstillatelsen. B' sønn, E, forklarte i tingretten at de giftet seg fordi de fikk avslag på den første søknaden, og at ekteskap ville hjelpe den saken. At han nedtonet denne uttalelsen i sin forklaring for lagmannsretten, tillegger ikke staten avgjørende vekt. Det fremgår av klagen at A var kjent med at ekteskap med en utenlandsk kvinne kunne gi grunnlag for opphold i ektefellens hjemland. De undersøkte også muligheten for å ta opphold i Sverige en tid for deretter å flytte til Norge.

Kontakten mellom A og B var før ekteskapsinngåelsen begrenset. Til sammen så de hverandre i tre uker fra de møttes i mai 2005 til forholdet tok slutt i mars 2006. Staten tviler også på om de hadde et kjæresteforhold på denne tiden og viser til en erklæring fra en nær venninne gjennom femti år som først på et senere tidspunkt forstod at A var noe mer enn en god venn i Tyrkia. B' sønn, E, forklarte seg også lite konkret om forholdet mellom sin mor og nåværende stefar i denne tidsperioden. Etter at forholdet ble gjenopptatt i juli 2007, tilbrakte B til sammen tre uker i Tyrkia mellom 13. juli og 9. oktober samme år. I tillegg kommer en omfattende telefonkontakt, uten at den endrer statens syn på saken.

Forklaringene varierer. I politiforklaringen husket ikke B hva As mor heter. Opplysningene om parets felles interesser varierer, og begge mente opprinnelig at de hadde truffet hverandre i 2004.

Aldersforskjellen mellom ektefellene er betydelig. Ekteskapet mellom A og B avviker sterkt fra normen i vårt samfunn, og det må være enda mer avvikende fra normen i et land som Tyrkia. En slik aldersforskjell skaper en klar mistanke om at ekteskapet er pro-forma, jfr. UDIs retningslinjer for vurdering av saker i forhold til proforma - utlendingsloven § 40 med mer av 28. april 2011 side 6.

As og Cs forklaringer er på flere viktige punkter ikke i samsvar med de øvrige opplysningene i saken.

Ifølge C og A er kontakten mellom dem begrenset til det nødvendige av hensyn til sønnen. Deres stedlige advokat i Tyrkia, advokat Hasan Cin, opplyser at paret ikke har sett hverandre på fire år. C har tidligere forklart at de ikke har hatt noen kontakt siden skilsmissen 2. oktober 2007. Opplysningene samsvarer ikke med ambassadens verifiseringsrapport som er datert 10. februar 2010. Av rapporten fremgår det at kontakten mellom A og hans tidligere ektefelle har vært mer omfattende enn de det de gir uttrykk for. C pendler mellom Konya og Alanya, og de bor sammen når han er i Konya. All informasjon fra vitner og naboer tilsier at de fortsetter å leve som ektepar og oppfattes slik av omgivelsene.

D var 15. desember 2008 blitt undersøkt på en helsestasjon i Alanya med samme adresse som As familie. Advokat Hasan Cin har ikke avkreftet denne opplysningen, slik A anfører. Han henvendte seg ikke til helsestasjonen, men til en annen institusjon, Alanya State Hospital. Tilsvarende gjelder opplysningene i verifiseringsrapporten om at D skulle overføres til en skole i Alanya. Advokaten kontaktet ikke den kilden som rapporten bygger på, men henvendte seg isteden til det lokale direktoratet for utdannelse.

Forklaringene om As og B' første møte har variert. I et brev av 9. oktober 2007 til det norske konsulatet i Ankara opplyste hun at de hadde kjent hverandre gjennom en treårsperiode. I referanseintervjuet 10. november 2008 opplyste hun to ganger at hun var blitt kjent med A i mai 2004. A opplyste i sin visumsøknad at han da hadde kjent B i tre år. I klagen over UDIs avslag på visumsøknaden ble tidspunktet for deres første møte endret til mai 2005. Det er påfallende at B husket feil to steder, og at A gjorde den samme feilen.

Også opplysningene omkring forlovelsen er uklare. Til tross for at A og B hevder at de inngikk forlovelse i begynnelsen av oktober 2007, nevnte ingen av dem noe om forlovelsen i forbindelse med As visumsøknad i november samme år. B opplyste i brevet av 9. oktober 2007 til konsulatet at formålet med As besøk var å hjelpe henne med praktiske ting i forbindelse med at hun ønsket å etablere et firma i Tyrkia, men hun nevnte ikke noe om at de var forlovet. Hun utdypet opplysningene i brev av 10. desember samme år, fremdeles uten å nevne forlovelsen. Denne ble først nevnt under referanseintervjuet i november 2008.

A kommer fra et land og en region med et betydelig utvandringspotensiale. Tyrkia og Konya-regionen er overrepresentert på statistikken over avslag på familiegjenforening i gjenforeningsøyemed. Disse forholdene er tillagt vekt i flere rettsavgjørelser, jfr. LB-2013-145759, LB-2013-36624 og LB-2011-202232 m.fl. Vår sak faller inn i dette mønsteret. Ekteskapet er atypisk sammenlignet med ekteskapstradisjonene i Tyrkia. Ifølge verifiseringsrapporten er ekteskapet mellom A og B kjent i omgivelsene. I rapporten vises det til et vitne som setter dette i sammenheng med familiens svake økonomi. Ifølge rapporten anses A fremdeles som gift med sin C, som han også har barn sammen med. C har vist et påfallende engasjement i saken. Skilsmissen ble gjennomført påfallende raskt, og hun fremsatte ingen økonomiske krav i den forbindelse. Bryllupsfeiringen var meget enkel. Kun hans familie deltok, og brudeparet mottok ingen gaver.

Alt dette er objektive momenter som det skal legges vekt på ved vurderingen av spørsmålet om han skal nektes opphold, jfr. Rt-2013-937 avsnitt 37, NOU 2004:20 side 228 og Ot.prp.nr.75 (2006-2007) sidene 187 og 190. Avgjørelsen skal bygge på situasjonen ved vielsen, jfr. nevnte høyesterettsavgjørelse avsnittene 31-35.

Staten v/ Utlendingsnemnda har nedlagt denne påstand:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.

2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

 

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

A bestrider at hans hovedformål med ekteskapsinngåelsen var å skaffe seg et oppholdsgrunnlag i Norge. Om dette skulle være en del av formålet med ekteskapet, vil det uansett ikke være avgjørende så lenge ekteskapet samtidig fra begges side er ment å skulle ha en realitet. Det samme gjelder om et av formålene skulle være et ønske om fortgang i søknadsprosessen, jfr. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 187, 188 og 189 og NOU 2004: side 229. Avgjørende er at partene har til hensikt å leve ekteskapelig i Norge.

Selv om vurderingen skal knyttes til situasjonen ved vielsen, kan det etterfølgende samlivet kaste et visst lys over formålet med ekteskapsinngåelsen, jfr. Rt-2013-937 premissene 32 og 41 og LB-2012-62401. Den siste avgjørelsen underbygger at et langvarig samliv i seg selv tyder på at ekteskapsinngåelsen var reell sett fra begges side. I vår sak har A og B kjent hverandre i snart ti år, og de har vært gift i syv av dem. De eier en leilighet i Tyrkia der de bor sammen i flere måneder hvert år når B besøker landet, de har daglig kontakt på telefon og scype, og de har omgang med hverandres familie og venner.

Før ekteskapet var kontakten så omfattende som den kunne bli under de rådende forhold. Avgjørelsen i LB-2013-145759 er ikke sammenlignbar med vår sak. I perioden før ekteskapet ble inngått, hadde A og B en omfattende kontakt med hverandre. Stemplene i hennes pass viser at B hadde hyppige besøk i Tyrkia frem til ekteskapsinngåelsen i 2008. I tillegg viser telefonutskrifter fra 2009 at de da hadde telefonkontakt cirka 50 ganger hver måned. Det er ingen grunn til å tro at tallet ikke er representativt også for tidligere år. De kommuniserer med engelsk som felles språk, de deler felles interesser og de har i det hele en god kjemi seg imellom. En rekke erklæringer og fotografier bekrefter kontakten mellom dem før og etter at de giftet seg. At forholdet deres opphørte en tid, skyldes hans borgerlige ekteskap med C, som ble inngått under trussel om anmeldelse og straff fordi hun var blitt gravid før hun var fylt 16 år.

Ekteskapet mellom A og C var mislykket. Samlivet deres var sterkt konfliktpreget. Det er derfor ikke noe påfallende ved at A gjenopptok kontakten med B sommeren 2007. Uoverensstemmelsene mellom A og C var reelle, noe som fremgår både av den tyrkiske skilsmissedommen og av advokat Cins vitneforklaring. Etter samlivsbruddet har de ikke hatt mer kontakt med hverandre enn det som er nødvendig av hensyn til deres felles sønn. Uoverensstemmelsene hindret ikke at partene kunne samarbeide om skilsmissen. En langvarig prosess som i verste fall kunne ha strukket seg over flere år, ville ikke ha gagnet noen av dem. Det nye ekteskapet med B ble inngått i april 2008, noe som ikke kan betegnes som påfallende kort tid etter skilsmissen fra C.

A er oppvokst i Alanya. Erfaringene fra Konya om inngåelse av ekteskap i emigrasjonsøyemed har derfor liten overføringsverdi til vår sak. Uansett kan ikke statistikk og erfaring være avgjørende. Det må være rom for individuelle variasjoner. I vår sak må iallfall en eventuell emigrasjonsplan sies å være langsiktig. A og B har kjent hverandre fra 2005, de er fremdeles gift, og han har ennå ikke fått opphold i Norge. C har nå ventet i syv år, og det vil ta ytterligere tid før han har tilstrekkelig langt opphold her til å skille seg fra B for deretter å gifte seg med C og få henne hit til landet. En slik utvikling er lite trolig, og dessuten ville antakelig A ha mistet oppholdstillatelsen.

Visumsøknaden i 2007 viser ikke at A hadde til hensikt å ta opphold i Norge. Det var B som var pådriver for den. Hun ønsket å vise hjemstedet sitt og familien sin for ham. Han oppga at B var en «girl friend». Han holdt således ikke forholdet til henne skjult. At ekteskap med en vestlig kvinne kan gi grunnlag for opphold i kvinnens hjemland, var han kjent med, men det kan ikke være avgjørende for oppholdstillatelsen.

Det er kun B som har vært til intervju hos utlendingsmyndighetene. A har aldri vært til noe tilsvarende intervju. Det er derfor vanskelig å kontrollere i hvilken grad han har kunnskap om henne og hennes familie, om de gir samsvarende opplysninger om hverandre og deres gjensidige kontakt. Intervjuet av B viser imidlertid at hun har god kjennskap til As foreldre og søsken. Det hun forklarte om parets felles interesser, er i det alt vesentlige i samsvar med det som ellers foreligger av opplysninger i saken, iallfall er avviket uvesentlig. At B i november 2008 kom i skade for å ta feil av tidspunktet for deres første møte, har hun gitt en plausibel forklaring på. Hun viste iallfall passstemplene til politiet. Hun har ikke forsøkt å legge skjul på noe, og uansett er dette en bagatell som ikke kan få noen betydning for troverdigheten av hennes opplysninger ellers.

Aldersforskjellen mellom ektefellene er ikke avgjørende. De har reflektert over denne problemstillingen og deres manglende mulighet til å få barn sammen. De er kommet frem til at dette ikke bør stenge for et ellers lykkelig samliv. At kvinnen er eldre enn mannen, er heller ikke noe særsyn i As familie. Hans bestemor var ni år eldre enn bestefaren. Avgjørelsen i LB-2013-193066 er sammenlignbar med vår sak, der mannen fikk opphold i Norge til tross for at han var 22 yngre enn ektefellen. Dessuten svekkes betydningen av aldersforskjellen i vår sak ved at begge har barn fra tidligere,

Ekteskapet er ikke så klart atypisk i henhold til tyrkiske tradisjoner som staten anfører. Begge hadde vært gift tidligere, og det var derfor ikke naturlig med noen storstilt bryllupsfeiring. Hans familie var til stede, og planen var å invitere hennes venner og familie til en fest når paret kom til Norge.

Verifiseringsrapporten til den norske ambassaden er lite troverdig. Den er anonymisert, og den skifter mellom bombastiske uttalelser og vage antakelser. I tillegg inneholder den flere uriktige opplysninger. I motsetning til hva som fremgår av rapporten, er A og C ikke religiøst gift lenger. C flyttet til sin mor etter skilsmissen. I motsetning til hva som opplyses i rapporten, blir hun ikke forsørget av As familie. Lokalbefolkningen anser dem ikke som gift. Det bestrides at A av og til bor hos C og sønnen. Skilsmissen i 2007 var ikke usedvanlig rask når partene valgte den fremgangsmåten som ble benyttet. As familie er ikke i en vanskelig økonomisk situasjon som det sies i rapporten, og familien har ikke såkalt «grønt kort» for helsetjenester. Hverken C eller A kommer fra områder der inngåelse av proformaekteskap er vanlig. Advokat Cin har kontrollert opplysningene om Ds skoleflytting til Alanya. Han har funnet at disse ikke stemmer med opplysninger fra de stedlige skolemyndighetene. Tilsvarende har ikke de stedlige helsemyndighetene kunnet bekrefte at D har vært pasient ved noen helsestasjoner i Alanyadistriktet. Med slike feil er det liten grunn til å legge vekt på verifiseringsrapporten.

I dag begrenser kontakten mellom de tidligere ektefellene seg til det nødvendige for å følge opp sønnen. B og hennes sønn tilbringer store deler av sommerferien med D i leiligheten i Alanya, men de har aldri sett C der. Hun er heller aldri med på noen av B' Ds og As felles aktiviteter.

A har nedlagt denne påstand:

1. Anken forkastes.

2. A tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett

 

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten og bemerker:

En søker som er ektefelle med norsk statsborger som er bosatt i riket, har rett til oppholdstillatelse, jfr. utlendingsloven § 40 første ledd bokstav a). Oppholdstillatelse kan likevel nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren, jfr. bestemmelsens fjerde ledd. Det fremgår videre at det som utgangspunkt vil være uten betydning om ekteskapet var, og senere har vært, reelt for søkerens ektefelle, jfr. Rt-2013-937.

Det må foretas en samlet og konkret bedømmelse av bevisene, for på dette grunnlaget å avgjøre hva som er det mest sannsynlige formålet med ekteskapet, jfr. LB-2013-145759 og LB 2012-205643. Staten har tvilsrisikoen hvis det ikke kan konstateres overvekt i noen retning, jfr. Rt-2013-937. Det fremgår av den samme høyesterettsavgjørelsen at bedømmelsen skal knyttes til situasjonen da ekteskapet ble inngått. Partenes senere samliv er bare av bevismessig betydning i den utstrekning det kan kaste et visst lys over formålet med ekteskapsinngåelsen. Det må utøves en betydelig grad av skjønn ved anvendelsen av bestemmelsen. Avgjørelsen må treffes etter en samlet vurdering med utgangspunkt i objektive momenter, så som aldersforskjellen mellom ektefellene, kontakten mellom dem før ekteskapsinngåelsen, deres ekteskapelige historie mv., jfr. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 190 og Rt-2013-937.

For lagmannsretten er det opplyst at tyrkiske borgere statistisk sett er overrepresentert når det gjelder avslag på søknader om familiegjenforening og tilbakekall av gitte oppholdstillatelser, fordi ekteskapet er inngått proforma. Særlig gjelder dette innbyggere fra provinsen Konya.

Konya er etter det opplyste et område preget av høy arbeidsledighet og stor utvandring til Vest-Europa, herunder til Skandinavia og Norge. En ikke uvanlig fremgangsmåte for den som ønsker å emigrere, er å skille seg borgerlig fra sin tyrkiske ektefelle, men forbli religiøst gift med henne. Mannen gifter seg så med eksempelvis en norsk kvinne og søker deretter om familiegjenforening på grunnlag av ekteskapet. Den tyrkiske ektefellen er med på planen. Hun får økt sin og familiens levestandard når mannen får bedre lønnet arbeid i Norge og sender penger hjem, eller han kan skille seg fra den norske ektefellen når han får varig opphold i Norge og blir gjenforent med den tyrkiske ektefellen her i landet. Lagmannsretten viser til landrådgiver Aslak Vardunds vitneforklaring, og avgjørelsene i LB-2013-145759 og LB-2013-36624.

At A ikke er er oppvokst opp Konya, men i Alanya, må i denne sammenhengen være av mindre betydning. Lagmannsretten antar at praksisen om ekteskap i emigrasjonsøyemed ikke følger de formelle provinsgrensene. Byene ligger etter det opplyste i cirka 3,5 timers kjøreavstand fra hverandre. Ifølge landrådgiver Aslak Vardund er denne praksisen ikke begrenset til provinsen Konya. Mange av emigrantene treffer vesteuropeiske kvinner gjennom arbeid i turistindustrien i Alanya, slik A og B gjorde. I klagen over avslaget på besøksvisum uttrykte A seg på en måte som viser at han kjente til praksisen samtidig som han uttrykte at dette ikke var hans motiv for søknaden.

Lagmannsretten understreker imidlertid at opplysningene om forholdene i Konya ikke er mer enn en generell bakgrunnsinformasjon. As søknad må som enhver annen undergis en konkret og individuell vurdering.

Ved denne vurderingen tillegger lagmannsretten aldersforskjellen mellom A og B betydelig vekt. Lagmannsretten antar at en mann på As alder normalt ønsker å gifte seg med en kvinne for å stifte familie og få barn med henne, selv om han har et barn fra tidligere ekteskap. Dette motivet er nærmest utelukket i vår sak. Ved vielsen var A og B henholdsvis 25 og 48 år gamle. Hun er således 23 år eldre enn ham, og med små utsikter til å få flere barn. Aldersforskjellen skaper isolert sett en mistanke om at ekteskapet kan være inngått pro forma, jfr. Rt-2006-1657 avsnitt 40. Etter lagmannsrettens oppfatning er det lite som svekker denne mistanken.

Lagmannsretten er i sterk tvil om det religiøse ekteskapet mellom A og C er oppløst, slik de hevder. Noen dokumentasjon for oppløsningen er ikke fremlagt, til tross for at det skal ha vært to vitner til stede ved skilsmissehandlingen. Hvis samlivet var så konfliktfylt som det hevdes, gir det liten mening å gjenoppta det tre år senere i form av en borgerlig vigsel eller på andre måter. Den norske ambassaden i Ankara innhentet i februar 2010 en verifiseringsrapport hvor det siteres kilder i lokalmiljøene som har fortalt at A har giftet seg med en norsk kvinne, men han er ikke skilt fra C. De er, ifølge kilden, alltid sammen. Andre kilder opplyser at A og C besøker hverandre og at de da bor sammen. A og hans familie forsørger C og D fordi de tross alt er en familie. C medvirket dessuten til en rask og smidig skilsmisseprosess. Hun var enig i skilsmissen, hun frafalt alle økonomiske krav, og hun frafalt retten til å benytte rettsmidler slik at dommen umiddelbart ble rettskraftig.

A og C har ikke gitt noen entydig forklaring på den motsetningen som ligger i det å gjenoppta et samliv preget av ekstreme uoverensstemmelser. For UNE anførte A at C var under 16 år da de giftet seg første gang, og at det derfor var straffbart å skille seg. Hun presset ham derfor til å gifte seg på nytt. Hun truet med å ta sitt eget liv eller ta arbeid som prostituert i Istanbul. Denne siste delen av forklaringen har han ikke fastholdt. I tingretten anførte han at det er straffbart i Tyrkia å gjøre en kvinne under 16 år gravid, og at hun truet A med at han aldri mer ville få se sønnen sin hvis han ikke giftet seg med henne. I lagmannsretten forklarte A at C kontaktet ham, og at han giftet seg med henne for å unndra seg straff. C forklarte derimot i sin vitneforklaring at hun var blitt uvenner med sin mor, at hun ønsket å komme ut derfra, og at hun derfor tenkte på A. Hun kontaktet ham og familien hans, den presset på, og de giftet seg.

Lagmannsretten er ikke enig med A i at verifikasjonsrapporten har liten bevisverdi. Den er innhentet som et ledd i den forberedende saksbehandlingen ved utenriksstasjonen og den skal grundig vurderes før det fattes vedtak, jfr. Justisdepartementets instruks om proformaekteskap av 21. januar 2010 side 2. Lagmannsretten må legge til grunn at utenriksstasjonene utøver en kvalitetskontroll med hvem som tildeles slike oppdrag. I vår sak er rapporten utarbeidet av en av ambassadens advokater. Av personvernhensyn har ambassaden sladdet kildenes navn. Lagmannsretten legger til grunn at ambassaden ved behov kan foreta en nærmere etterkontroll hvis det er behov for det. Opplysningene som fremkommer i verifiseringsrapporten, må derfor tillegges en ikke ubetydelig vekt.

Lagmannsretten kan ikke se at A har motbevist noen av opplysningene i verifiseringsrapporten på en slik måte at det sår tvil om rapportens pålitelighet. Advokat Cin, som anføres å ha gjendrevet opplysningene om Ds skolegang og innmeldelse på helsestasjonen i Alanya, henvendte seg ikke til kildene for disse opplysningene. Når det gjelder advokat Cins egen forklaring, bemerker lagmannsretten at han bistod i forbindelse med den borgerlige skilsmissen og må bygge på de opplysninger som klienten gir ham. Hva han måtte mene om den religiøse skilsmissen, tillegges derfor ikke avgjørende vekt.

Kontakten mellom A og B før ekteskapet ble inngått, var forholdsvis begrenset. Det fremgår av passtemplene at B besøkte Tyrkia fire ganger i 2005. Videre besøkte hun Tyrkia 4. - 11. mars 2006 da forholdet opphørte. Deretter fulgte en tid uten eller med kun en helt ubetydelig kontakt. Etter at forholdet ble gjenopptatt i juni 2007, besøkte B Tyrkia fem ganger dette året og tre ganger i 2008 før bryllupet, inkludert den reisen da vielsen fant sted. Alle besøkene var relativt kortvarige, de lengste varte i cirka 14 dager. I tillegg hadde de tilnærmet daglig telefonkontakt. Det er mulig at denne kontakten var så stor som forholdene tillot. Dette hindrer likevel ikke at den må betegnes som relativt begrenset når den påberopes som reelt grunnlag for å inngå et ekteskap med en såpass betydelig aldersforskjell mellom ektefellene.

Etter at A og B hadde gjenopptatt forholdet i juni 2007, skjedde utviklingen påfallende raskt. Passtemplene viser at B hadde to kortvarige opphold i Tyrkia denne sommeren. Hun innledet sitt tredje besøk 25. september. A og C innledet skilsmisseprosessen tre dager senere, 28. september, og skilsmissedommen forelå 2. oktober. Dommen ble umiddelbart rettskraftig. Deretter forlovet A og B seg, og B forlot Tyrkia 9. oktober. Litt over én måned senere søkte A forgjeves om visum til Norge og klaget over avslaget. Han giftet seg med B 14. april 2008. Han trakk klagen over avslaget på visumsøknaden og søkte 3. juli 2008 om oppholdstillatelse i familieinnvandringsøyemed.

Hver for seg er det tvilsomt om disse forholdene kan forsvare UNEs vedtak. Ut fra en samlet vurdering er det likevel sannsynlighetsovervekt for at As hovedhensikt med å inngå ekteskap med B var å skaffe seg et grunnlag for å få oppholdstillatelse i Norge, og at han sannsynligvis ikke ville ha giftet seg med henne hvis ekteskapet ikke hadde gitt utsikt til slikt opphold. UNEs vedtak dermed er gyldig. jfr. utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

Etter dette frifinnes staten v/ Utlendingsnemnda.

Staten v/ Utlendingsnemnda har vunnet saken. Etter lagmannsrettens syn foreligger det tungtveiende hensyn som gjør det rimelig å frita A for å erstatte statens saksomkostninger, jfr. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. To rettsinstanser har vurdert saken forskjellig, noe som viser at A hadde god grunn til prøve saken for domstolene. Saken har stor velferdsmessig betydning for ham, og forskjellene i lønnsnivået mellom Norge og Tyrkia forsterker den økonomiske byrden av omkostningsansvaret. Av de samme grunner tilkjennes staten heller ikke saksomkostninger for tingretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for tingretten eller lagmannsretten.

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-81260 Familiegjenforening. Omgåelsesekteskap/pro forma. Utl. § 40. Tyrkia. (16.03.2015)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om en tyrkisk manns ekteskap med en norsk kvinne var reelt, eller om hovedhensikten med å gifte seg var å få oppholdstillatelse i Norge. Lagmannsretten la vekt på at aldersforskjellen mellom dem var 24 år, og på opplysninger i en verifiseringsrapport som skapte tvil om søkerens tyrkiske ekteskap i realiteten var avsluttet.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen