Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-8447
Dokumentdato : 20.08.2014

Avslag på familieinnvandring pga. usikker identitet. Utl. § 83.

Iraker som hadde fått endelig avslag på sin asylsøknad søkte opphold på grunnlag av familieinnvandring fordi han hadde bodd sammen med en norsk kvinne i over to år. UNE avslo søknaden pga at utlendingens identitet ikke var avklart. Han hadde fremlagt falske identitetspapirer for UNE i asylsaken. Disse dokumentene var brukt for å få et gyldig pass. UNE mente at identiteten fremdeles var uavklart. Selv om passet var ekte, var det tvil om opplysningene i passet var korrekte. Både tingretten og lagmannsretten kom til at vedtaket var gyldig.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 19. april 2013 og omgjøringsvedtak av 10. juni 2013, der søker fikk avslag på familieinnvandring.

Vedtaket av 19. april 2013 opprettholdt Utlendingsdirektoratets (heretter UDI) vedtak av 12. juni 2012 om ikke å gi A oppholdstillatelse på grunn av familieinnvandring. Utlendingsnemnda (heretter UNE) begrunnet vedtaket med at det var tvil om søkers identitet.
 

Partene er enige om at tingrettens saksfremstilling i det vesentlige er korrekt, og denne inntas derfor:

A er borger av Irak. Han kom til Norge som asylsøker i oktober 2008. Som grunnlag for søknaden anført han at han fryktet for sitt liv fordi hans far var politimann. Det ble tatt språktest i anledning asylsøknaden, som bekreftet den oppgitte geografiske tilhørigheten. Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden i april 2010. Han klaget på avslaget, men UNE avslo klagen i november 2011.

Parallelt med behandlingen av asylsaken søkte han, den 18. januar 2011, om midlertidig oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin samboer B (B/samboer). De hadde flyttet sammen i januar 2010 og ble viet i et irakisk trossamfunn i Sverige samme år.

UDI avslo søknaden den 17. juni 2011. UDI tok ikke stilling til hans identitet, men avslo under henvisning til at det ikke var en etablert relasjon til B. UDI viste til at det irakiske trossamfunnet ikke har vigselsrett i Sverige, slik at de ikke kunne betraktes som ektefeller etter utlendingsloven § 40. Kravet om samboerskap i minst to år, jf. utlendingsloven § 41, var ikke oppfylt.

A klaget på UDIs vedtak og søkte samtidig Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufdir) om anerkjennelse av ekteskapet i Sverige. Bufdir avslo søknaden i september 2011. 

Etter at bokravet på 2 år var oppfylt, sendte han en supplerende klage til UDI. UDI fattet deretter nytt vedtak den 12. juni 2012. Bokravet ble ansett oppfylt, men søknaden ble avslått under henvisning til at identiteten ikke var dokumentert. Det ble vist til at politiets utlendingsenhet (PU) hadde undersøkt hans nasjonale id-kort og statsborgerbevis og konkludert med at de var falske.

Vedtaket ble igjen påklaget og det ble begjært utsatt iverksettelse. UDI fant ikke grunnlag for å omgjøre vedtaket og oversendte klagen til UNE i august 2012. Han fikk samtidig avslag på søknad om utsatt iverksettelse.

A reiste til den irakiske ambassaden i Stockholm for å få utstedt pass. Han innleverte passet til UNE med tanke på verifisering så snart det var mottatt. UNE innvilget i januar 2013 søknaden om utsatt iverksettelse.

PU undersøkte passets tekniske ekthet og konkluderte med at passet ikke var falsk eller forfalsket. Personopplysningene i passet ble ikke undersøkt nærmere.

Før UNE fattet vedtak ble det rutinemessig bedt om oppdaterte opplysninger om underhold mm. UNE avslo deretter søknaden den 19. april 2013. Avslaget ble begrunnet i at det var tvil om As identitet. Det ble vist til at passet ikke var egnet til å bekrefte identiteten, fordi underlagsdokumentasjonen for utstedelse av passet var falsk. Utreisefrist ble satt til 28. mai 2013.

A henvendte seg deretter til Nasjonalt id-senter (NID) for bistand til å verifisere identiteten, men fikk opplyst at NID ikke bistår i konkrete saker.

Han sendte stevningsvarsel i mai 2013. UNE oppfattet stevningsvarselet som en anmodning om omgjøring og besluttet den 10. juni 2013 ikke å omgjøre vedtaket. Stevning og begjæring om midlertidig forføyning ble deretter tatt ut for Oslo tingrett den 15. juli 2013. I hovedsaken ble det nedlagt påstand om at UNEs vedtak av 19. april 2013 og beslutning av 10. juni 2013 er ugyldige. I den midlertidige begjæringen ble det nedlagt påstand om at vedtaket ikke ble effektuert inntil rettskraftig dom foreligger.

Staten v/UNE innga rettidig tilsvar med krav om frifinnelse.

Oslo tingrett avsa den 11. september 2011 kjennelse uten muntlig forhandling om den midlertidige forføyningen. Slutningen lyder:

  1. Begjæring om midlertidig forføyning forkastes.
  2. A betaler 2500 kroner i sakskostnader til Staten v/ Utlendingsnemnda.

Kjennelsen ble ikke anket.
      

Av UDI's vedtak av 20. april 2010 i asylsaken fremgår at UDI på det tidspunkt ikke tok stilling til om søkerens opplysninger og identitet var korrekte, fordi det ikke var avgjørende for utfallet i saken. Vedtaket var begrunnet med at søkeren ikke sto i reell fare for å bli utsatt for slike handlinger som nevnt i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller utlendingsloven § 29. Det fremgår videre at direktoratet ikke la til grunn søkerens egen forklaring om at han fryktet å bli drept, og at han ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Heller ikke UNE la klagerens forklaring til grunn i sitt vedtak av 25. november 2011 i klagesaken.

Oslo tingrett avsa dom 25. november 2013 med slik slutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til å erstatte Staten v/Utlendingsnemndas sakskostnader med kr 62 500,-.

A har anket saken til Borgarting lagmannsrett. Han opplyste i anken at han hadde vært i kontakt med den irakiske ambassaden i Oslo for å få nytt ID-kort og statsborgerbevis. Forut for lagmannsrettens behandling er det fremlagt kopi av hans nye irakiske ID-kort. Samtidig er det fremlagt brev fra den irakiske ambassaden i Oslo hvor det fremgår at utstedelse av nytt statsborgerbevis vil kunne ta mange måneder. Statsborgerbeviset forelå ikke ved lagmannsrettens behandling av saken.
 
Den 4. juli 2014 fikk A avslag på sin begjæring utsatt iverksetting av vedtaket. Begjæringen var begrunnet med at han hadde fått et nytt irakisk ID-kort. I beslutningen ble det vist til at det fortsatt ble ansett for å foreligge tvil om hans identitet.

Partene er enige om at det nye ID-kortet er et bevis som kan legges frem, til tross for at det ikke forelå på vedtakstidspunktet og derfor ikke ble vurdert av UNE. Det gjelder bevisfakta som kaster lys over forholdene på vedtakstidspunktet, og som det er adgang til å påberope seg.
 
Anførselen om saksbehandlingsfeil som ble fremmet for tingretten, er frafalt for lagmannsretten.
 
Ankeforhandling ble holdt i Borgarting lagmannsrett 12. august 2014. A møtte med sin prosessfullmektig Runa Nordahl Hæreid og avga forklaring. For staten v/Utlendingsnemnda møtte rådgiver Monica Grøtan med prosessfullmektig Lili Noelle Sverdrup. Grøtan avga forklaring. Det ble avhørt 3 vitner. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

Ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Vedtaket om å nekte A familiegjenforening er ugyldig. Tingretten har lagt feil faktum til grunn når tingretten har kommet til at det er tvil om hans identitet. Videre er det feil rettsanvendelse. Når det er fremlagt et gyldig pass slik som i denne saken, må bevisbyrden snus slik at det er staten som har bevisbyrden for at dokumentet ikke er ekte. Uklarhet om hvorvidt opplysningene i passet er korrekte, må gå ut over staten som har bevisbyrden for at et pass inneholder falske opplysninger. Ved vurderingen må retten også ta i betraktning de nye bevisfakta som foreligger. Det vises her til at det er fremlagt et nytt ID-kort. Dette er ny dokumentasjon som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet.
 
Prinsipalt anføres at ankende part har dokumentert sin identitet. Det vises til at han har fått utstedt et A-pass, og at det ikke er tvil om at dette passet er gyldig utstedt av irakiske myndigheter. A-pass fra Irak er anerkjent som reisedokument i Norge. Det vises også til opplysninger fra Landinfo om at sjansen for å få utstedt pass i A-serien på feilaktig grunnlag, er svært liten. Opplysningene i passet viser at irakiske myndigheter har foretatt nødvendige undersøkelser for å sikre at de faktiske opplysningene som fremgår om hans identitet er korrekte. Således vises det til at fødestedet er endret i passet. Under alle omstendigheter er identiteten sannsynliggjort. UNE's vedtak lider her av en rettsanvendelsesfeil, da det ikke er foretatt noen helhetsvurdering og samlet vurdering av alle opplysninger. A har gjennomgått en språktest som dokumenterer den oppgitte geografiske tilhørigheten og den etniske tilhørighet som han har oppgitt, stemmer. Han har fastholdt samme identitetsopplysninger under hele prosessen og ikke kommet med noen nye eller tilpassende opplysninger i familiesaken i forhold til det han opplyste ved asylsaken. Han har heller aldri oppgitt andre identiteter i andre land. Han har ingen motiver for å forsøke å skjule sin rette identitet. A har gjort alt han kan for å dokumentere sin identitet, og det vil i praksis være umulig for ham å foreta ytterligere forsøk på å bekrefte denne.
 
UNE's vedtak er også i strid med EMK artikkel 8. Dersom UNE's vedtak og begrunnelse opprettholdes, vil A ikke ha mulighet for å returnere til Norge i fremtiden. Dersom han ikke får oppholdstillatelse i Norge, vil ektefellen måtte følge med til Irak for å unngå familiesplittelse, og det foreligger « insurmountable obstacles » for etablering i As hjemland. Det vises til at hans ektefelle er etnisk norsk, hun har fire barn som også er norske og det er utelukket at hun vil kunne flytte til Irak. I den forbindelse påberopes også EMK artikkel 3. Det kan aldri kreves at en person reiser til et område der han eller hun vil bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Slik forholdene er i dette området i dag, er det stor sannsynlighet for at ektefellen vil kunne bli utsatt for den type handlinger som er beskrevet i denne bestemmelsen. UNE har imidlertid ikke drøftet forholdet til EMK artikkel 3, og det er en rettsanvendelsesfeil som kan ha virket inn på vedtaket, jf forvaltningsloven § 41.

Dersom familien blir splittet, må staten kunne begrunne det med at det er nødvendig i et demokratisk samfunn og begrunnet i lovlig hensyn, jf EMK artikkel 8 nr. 2. Ankende part er enig i at dersom rettens ikke finner at identiteten er sannsynliggjort, vil vilkårene i bestemmelsens annet ledd foreligge. Dersom retten skulle komme til at han har sannsynliggjort sin identitet, foreligger ikke de kriterier som er nevnt i nr.2. Ved sannsynliggjort ID er det ingen slike hensyn som kan begrunne at det er nødvendig med familiesplittelse.
 
Ankende part har nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 19.04.2013, og beslutning av 10.06.2013, er ugyldig.
  2. Ankende part tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser.


Ankemotparten, staten ved UNE, har i det vesentlige anført:

Selv om domstolen har full prøvingsadgang er det holdepunkter for at domstolen bør utvise tilbakeholdenhet ved overprøvingen av vedtaket når forvaltningens saksbehandling og begrunnelse for vedtaket fremstår som forsvarlig.
 
Staten er ikke enig i at det er staten som har bevisbyrden når det er fremlagt et pass. I dette tilfellet er passet utstedt på grunnlag av falske dokumenter, og ankende part vil ha bevisbyrden for at vilkårene for opphold er oppfylt ved å kunne dokumentere sin identitet.
 
Hjemmelen for å nekte opphold er utlendingsloven § 59 første ledd, jf utlendingsloven § 8 første ledd samt utlendingsloven § 83. Det vises også til utlendingsforskriften § 10-2.
 
Utlendinger som søker opphold i Norge, skal kunne dokumentere sin identitet ved å fremlegge gyldig pass eller et annet legitimasjonsdokument som har nødvendig notoritet. I saker som ikke gjelder asyl, praktiseres kravet til sannsynliggjort identitet strengt. Beviskravene i saker som gjelder etablering av nytt familieliv gjennom ekteskap er strengere enn i saker som gjelder gjenforening av en allerede etablert familie.
 
Hvis identiteten ikke er sannsynliggjort, skal søknaden som hovedregel avslås. I denne saken fremla saksøker ID-kort og statsborgerbevis i 2009 som politiets utlendingsenhet med overveiende sannsynlighet mente var falske. Søker har senere ikke hatt noen forklaring på dette. Utlendingsmyndighetene legger til grunn at det var de falske dokumentene som ble brukt for underlagsmateriale ved utstedelse av passet. Selv om passet er utstedt formelt riktig og derfor er ekte, er det høyst uklart om opplysningene som fremgår av passet er korrekte. Alders- og språktest har ikke noen avgjørende betydning i saken når de ikke kan bekrefte at ankende part er den personen han hevder å være.
 
Myndighetene må kunne legge til grunn en korrekt identitet for ham. Når identiteten ikke er sannsynliggjort, er norske myndigheter avskåret fra å foreta en reell vurdering av om det foreligger omstendigheter som kan gi grunn til å nekte søkeren adgang til Norge, og myndighetene mister derfor en viktig kontrollmulighet. Sentralt i denne saken er at irakiske pass har lav notoritet. Det vises her til foreliggende rapporter. I denne saken har passutstedende myndighet akseptert forfalsket ID-kort og statsborgerbevis som gyldig underlagsdokumentasjon. Allerede det forhold viser at irakiske myndigheter ikke har foretatt tilstrekkelig kontroll av underlagsmaterialet før utstedelse av pass. At ankende part også fremla falske ID-dokumenter ovenfor norske utlendingsmyndigheter, må medføre at hans troverdighet er svekket. Ved dette har han selv bidratt til at det blir vanskelig å avklare hans identitet. I tillegg kommer at han avga en svært lite troverdig forklaring i sitt asylintervju, noe som gjør at hans troverdighet generelt er svekket.

Saken gjelder familieinnvandring basert på nyetablering på et tidspunkt da ankende part allerede hadde fått avslag på sin asylsøknad. Det foreligger derfor ikke brudd på EMK artikkel 8. Partene ble kjent med hverandre i 2010, han hadde da ingen utsikter til å bli i Norge. I slike tilfeller vil utvisning bare være i strid med artikkel 8 i eksepsjonelle tilfeller. Av samme grunn er vedtaket heller ikke i strid med EMK artikkel 3.
 
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Når det gjelder de rettslige utgangspunkter, vises det til tingrettens redegjørelse, dommen side 5 og 6, som lagmannsretten oppfatter at partene er enige om, dog slik at ankende part anfører at det vil være staten som har bevisbyrden ved absolutt tvil om det først er fremlagt et gyldig pass. Til dette utgangspunktet vil lagmannsretten, i likhet med tingretten, bemerke at det uansett vil være søker som har bevisbyrden i saken. Selv om norske myndigheter i alminnelighet må akseptere pass som dokumentasjon for identitet når en utlending søker opphold i Norge, kan ikke dette uten videre gjelde dersom det er grunn til å reise tvil om passet er utstedt på riktig grunnlag, for eksempel at dokumentasjonen som ligger til grunn for utstedelsen er falsk. I UDI's rundskriv RS 2012-009 pkt 4.1 er det lagt til grunn at pass utstedt i hjemlandet mens søkeren oppholder seg i Norge, heller ikke uten videre kan legges til grunn ved dokumentasjon for identitet.
 
Lagmannsretten nevner også at nærværende sak gjelder en søknad om opphold for familieinnvandring. Det er således en ren innvandringssak der de spesielle hensyn som gjør seg gjeldende når det søkes om asyl eller opphold på humanitært grunnlag, ikke gjør seg gjeldende. Det vises her til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 53 der det heter:

I andre saker enn dem som gjelder søknad om asyl, mener departementet at kravet til sannsynliggjort identitet bør praktiseres strengt, og det er ikke ønskelig å innføre en ny generell bestemmelse om at det kan gis oppholdstillatelse ved uklar identitet.      

 ---------- --------- -----

Når det gjelder saker om familieinnvandring vil det for øvrig være grunn til å stille strengere beviskrav i saker som gjelder etablering av nytt familieliv gjennom ekteskap enn i saker som gjelder gjenforening av en allerede etablert familie. Det vises til det utvalget har bemerket i kapittel 8.5.1 i sin innstilling om at etablerte familieliv i utgangspunktet nyter en sterkere beskyttelse enn det ikke-etablerte familieliv også i en folkerettslig sammenheng.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at søker har ansvar for å sannsynliggjøre sin identitet ved å fremlegge pass eller annen reisedokument med nødvendig notoritet. Dersom identiteten ikke er sannsynliggjort, skal søknaden som hovedregel avslås, jf utlendingsloven § 59.
 
A kom til Norge uten identitetspapirer. Han har for lagmannsretten forklart at han ikke tok med sitt irakiske ID-kort eller statsborgerbevis fordi han var redd for at menneskesmuglerne han reiste med, skulle frata ham disse papirene underveis. Som det fremgår innledningsvis, fremla han ID-kort og statsborgerbevis for UDI i forbindelse med asylsøknaden. Dokumentene ble undersøkt av politiets utlendingsenhet som konkluderte med at både det nasjonale ID-kortet og statsborgerbeviset med overveiende sannsynlighet var falske. I lagmannsretten forklarte A at en venn i Irak sendte disse dokumentene til Norge for ham. A forklarte at han og hans far hadde vært på politistasjonen i 2007 og fått disse papirene utstedt der. Etter lagmannsrettens oppfatning må As troverdighet vurderes i lys av at han tidligere har gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter, jf de opplysninger han ga i sitt asylintervju, og som ikke ble lagt til grunn av UDI.
 
Det pass som A la frem for norske myndigheter, er utstedt i Bagdad den 9. september 2012. UNE har lagt til grunn at selve dokumentet er ekte. Det stilles imidlertid spørsmål om informasjonen som er gitt i passet er korrekt. Passet inneholder de samme opplysningene som de forfalskede dokumentene og bygger på de opplysningene som er gitt der. Spørsmålet er hvorvidt irakiske myndigheter har foretatt nærmere undersøkelser for å verifisere opplysningene. Ankende part har påpekt at hans fødested i passet er oppgitt til å være [sted 1], mens det i de forfalskede dokumentene er oppgitt fødested [sted 2] i tråd med de opplysningene han selv ga i sitt asylintervju. Det er anført at det beviser at irakske myndighetene har undersøkt informasjonen i ID-kortet og statsborgerbeviset grundigere før den ble lagt til grunn i passet.
 
Generelt har irakiske pass lav notoritet. Det vises her til rapport utarbeidet av nasjonalt ID-senter og tema-notat fra Landinfo av 6. juli 2012. Av tema-notatet fremgår at pass i A-serien anses for å være av bedre kvalitet enn andre pass. Disse passene er utstedt i samsvar med internasjonale standarder og er vanskeligere å forfalske. Det bemerkes imidlertid at også disse passene kan inneholde feilaktige opplysninger om innehaver på grunn av feil i underlagsdokumentene som er lagt ved søknaden om pass. Av samme rapport fremgår således at selv om passene er ekte, kan det være feil i A-passene fordi disse ble utstedt med manipulerte personopplysninger. Således opplyses det at passutstedende myndighet i Bagdad kun vil kontrollere ektheten av selve passet, men ikke nødvendigvis kontrollere opplysningene mot registrene som grunnlagsdokumentene er basert på. Passet vil da være ekte og teknisk feilfritt, men kunne inneholde uriktige opplysninger. Denne informasjonen ble bekreftet for Landinfo ved besøk på kontoret som produserer alle pass i Irak. Det er kun tekniske detaljer som sjekkes ved passutstedelse. Landinfo har videre lagt til grunn at det er lettere og billigere å skaffe seg falsk eller forfalsket underlagsinformasjon, slik som ID-kort.
 
Lagmannsretten vil bemerke at i denne saken er det ekte passet utstedt etter fremvisning av det norske myndigheter mener er forfalsket ID-kort og statsborgerbevis. Ankende part har anført at irakske passutstedende myndighet har verifisert disse dokumentene og funnet dem gyldige. Han har også vist til at fødestedet er angitt å være et annet i passet enn i underlagsdokumentene. Det forhold at irakiske myndigheter utsteder et pass på bakgrunn av disse dokumentene, er etter lagmannsrettens oppfatning en sterk indikasjon på at dokumentenes riktighet ikke er undergitt nærmere undersøkelser av passutstedende myndighet. Lagmannsretten viser for øvrig til det generelle utgangspunktet om at svært mange irakske identitetsdokumenter er falske og derfor burde undergis en grundig undersøkelse før de brukes som grunnlag for pass. At det er oppgitt et annet fødested i passet enn i de falske dokumentene som ble brukt som grunnlag, sannsynliggjør etter lagmannsrettens syn ikke at de faktiske opplysningene som er gitt i de falske dokumentene er kontrollert og verifisert.

For lagmannsretten har A også lagt frem et nytt ID-kort. ID-kortet er utstedt gjennom den irakiske ambassade i Oslo. Kortet er undersøkt av politiets utlendingsenhet som har lagt til grunn at ID-kortformularet ikke synes å være falskt eller forfalsket. A har forklart at han tok med seg all dokumentasjon han hadde om sin identitet, herunder passet nevnt over samt tingrettens dom, og ba om å få utstedt et nytt ID-kort. Vitnet Kjetil Mosfjell, som arbeider som dokumentgransker, forklarte at det nye ID-kortet etter vanlig praksis i Irak skulle ha vært påført serienummeret til det sist utstedte ID-kortet. Det nye ID-kortet er imidlertid påført et annet serienummer enn det som ble fremlagt ved søknaden. Kortet synes derfor i realiteten å være en fornyelse av et annet kort enn det som ble innlevert på ambassaden i Oslo. Mosfjell bekreftet for øvrig de opplysningene som fremkommer i rapportene nevnt over om at det er en svært begrenset kontroll av de opplysningene søkeren fremkommer med. Også dokumentgransker i NID bekreftet at passutsteder sjelden eller aldri sjekket underlagsdokumentene. Etter hennes oppfatning hadde pass høyt teknisk standard, men lav notoritet.
 
Slik lagmannsretten ser det, bidrar det nye ID-kortet til å skape ytterligere tvil om As identitet. Både ID-kort og pass er utstedt på bakgrunn av dokumenter som norske myndigheter mener er forfalskede. Opplysninger om identitet kan sjekkes i de såkalte familiebøkene (som etter det lagmannsretten forstår kan sammenliknes med norske kirkebøker) i Irak. Disse bøkene inneholder imidlertid ikke bilde. Etter rapportene nevnt over er det imidlertid lite sannsynlig at opplysningene er sjekket mot familieboka. Lagmannsretten tar ikke stilling til As anførsel om at det i praksis vil være umulig for ham nå å verifisere sin egen identitet utover de forsøk han allerede har gjort. Det bemerkes at han selv har skapt situasjonen ved å fremlegge forfalskede papirer som senere er brukt som underlagsmateriale for pass og ID-kort.
 
Det hersker etter dette stor tvil om As identitet, og etter lagmannsrettens oppfatning har han ikke sannsynliggjort sin riktige identitet. I motsetning til tingretten har lagmannsretten ikke vært i slik tvil at spørsmålet om bevisbyrde kommer på spissen.
 
Ankende part har også påberopt EMK artikkel 8 som alternativt grunnlag for ugyldighet. Lagmannsretten bemerker at når familielivet er etablert på et tidspunkt da partene ikke kunne ha noen forventning om å kunne opprettholde familielivet i landet, er vernet etter denne bestemmelsen svakt. I disse tilfellene er det bare i eksepsjonelle tilfelle at en utvisning vil være i strid med artikkel 8, jf EMDs avgjørelse 14. februar 2012 i Antwi m.fl. mot Norge. Etter dette er vedtaket heller ikke i strid med EMK artikkel 8. Med dette utgangspunkt kan retten heller ikke se at vedtaket er i strid med artikkel 3.
 
Sammenfatningsvis kan lagmannsretten ikke se at det hefter ugyldighet ved vedtaket når familieinnvandring er nektet på grunn av søkers uklare identitet. Vedtaket er heller ikke i strid med EMK artikkel 8 eller artikkel 3. Anken forkastes.
 
Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger i medhold av tvisteloven § 20-2 første ledd da slike omstendigheter som nevnt i bestemmelsens tredje ledd ikke anses å foreligge. Lagmannsretten kan ikke se at saken har prinsipiell betydning slik den er avgjort her. Advokat Sverdrup har fremlagt en omkostningsoppgave på i alt 81 250 kroner hvorav salær utgjør 65 000 kroner og merverdiavgift 16 250 kroner. Beløpet anses for å være nødvendig og tilkjennes.

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 81.250 -åttientusentohundreogfemti – kroner til staten ved Utlendingsnemnda innen 2 -to – uker etter dommens forkynnelse.
Siste endringer
  • Ny: LB-2014-8447 Avslag på familieinnvandring pga. usikker identitet. Utl. § 83. (27.08.2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett om gyldigheten av vedtak om avslag på familieinnvandring fra en irakisk mann. Søknaden ble avslått som følge av usikker identitet. Mannen hadde lagt frem falske identitetspapirer for UNE i en tidligere asylsak. Disse dokumentene var brukt for å få et gyldig pass. Selv om passet var ekte, var det tvil om opplysningene i passet var korrekte. Både tingretten og lagmannsretten kom dermed til at avslaget fra UNE var gyldig.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen