Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-85959
Dokumentdato : 22.04.2015

Utlendingsrett. Søknad om asyl. HIV/psykiske lidelser. Etiopia.

Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om avslag på søknad om asyl fra etiopisk borger, jf. utlendingsloven 2008 § 28 og § 38. Det ble ikke funnet sannsynliggjort at aktiviteter med tilknytning til Oromia Liberationg Front (OLF) i Etiopia eller i diasporaen gav risiko for forfølgelse ved retur. Vedtaket om avslag på asyl etter § 38, særlig knyttet til helsemessige forhold (HIV), ble ikke ansett grovt urimelig.

Saken gjelder gyldigheten av Justisdepartementets vedtak 21. mars 2000 om avslag på søknad om asyl og Utlendingsnemndas beslutning 23. september 2013 om ikke å omgjøre avslaget.

A er etiopisk statsborger, og tilhører den etniske gruppen oromo. Hun ankom Norge 12. januar 1999 og søkte om asyl senere samme dag. Hun var ikke i besittelse av pass, reisedokumenter eller identifikasjonspapirer. Asylsøknaden ble avslått ved UDIs vedtak 12. november 1999. Vedtaket ble opprettholdt ved Justisdepartementets vedtak 21. mars 2000. Vedtaket innebar at A pliktet å forlate riket. A har fremmet en rekke omgjøringsbegjæringer, som alle er avslått. Den siste omgjøringsbeslutningen er av 23. september 2013. Om As anførsler i asylsaken og vedtakene vises det ellers til redegjørelsen i tingrettens dom s. 2-5.

A tok ut stevning for Oslo tingrett 4. september 2013 mot staten ved Utlendingsnemnda med påstand om at Justisdepartementets vedtak 21. mars 2000 og senere omgjøringsbeslutninger er ugyldige. Staten inngav tilsvar og påsto seg frifunnet.

Oslo tingrett avsa 11. mars 2014 dom med slik slutning:

  1. Justisdepartementets vedtak av 21. mars 2000 om endelig avslag på asylsøknad og beslutning fra Utlendingsnemnda av 23. september 2013 om ikke å omgjøre vedtaket er ugyldig.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å erstatte As sakskostnader for tingretten med 225 000 - tohundreogtjuefemtusen - kroner. Beløpet forfaller til betaling innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

Staten ved Utlendingsnemnda har i rett tid anket dommen. A har inngitt tilsvar og påstått anken forkastet.

Ankeforhandling ble holdt i Borgarting lagmannsretts hus 17.-19. mars 2015. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner og gjennomgått skriftlig dokumentasjon.

Ankende part, staten ved Utlendingsnemnda, har i det vesentlige anført:

Ved prøvingen av gyldigheten av forvaltningens avgjørelser skal retten bygge på faktum på vedtakstidspunktet. Det kan likevel ses hen til nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, forutsatt at det er tale om omstendigheter som var eller burde være kjent for forvaltningen. Dette innebærer at blant annet at opplysningene om at A skal ha delt ut løpesedler for OLF (Oromo Liberation Front) og bidratt til OLFs finansiering, ikke kan vektlegges av retten.

Hvor det foreligger landfaglige opplysninger fra flere kilder, bør retten legge særlig vekt på Landinfos vurderinger, på grunn av Landinfos uavhengighet og gode kildegrunnlag. Det må legges mindre vekt på Amnesty-rapporten «Because I am Oromo». Landinfo har i 2014 fått opplyst at beskrivelsene i rapporten er sterkt overdrevet på enkelte punkter.

A har ikke en velbegrunnet frykt for forfølgelse i Etiopia. Ved vurderingen av forfølgelsesfaren må retten bygge på det mest sannsynlige faktum. Bare dersom søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig kan en «noenlunde sannsynlig» asylforklaring legges til grunn. Det er ikke tilfellet i saken her. A har etter 15 år i Norge ennå ikke bragt sin identitet på det rene. Hun har dessuten mest sannsynlig forklart seg uriktig om sin aktivitet knyttet til OLF.

As forklaring blant annet om sine aktiviteter knyttet til OLF i Etiopia rommer flere uklarheter, noe som svekker hennes troverdighet. Hun har oppgitt ulike år for når hun selv er født. Hun har endret forklaringene om hvor gammel hun var da hun ble fengslet. Hun har forklart at hun kom ut av fengselet da det ble betalt bestikkelser i januar 1998. Det kan ikke stemme dersom hun var fengslet i ni måneder. Forklaringene om tidspunktet for morens dødsfall og når moren var fengslet er ikke konsistente. Hun har tidligere forklart at hun brente alle dokumenter og attester, mens hun under ankeforhandlingen sa at ingen dokumenter er brent. Hun har begjært omgjøring av vedtaket 11 ganger, og har dermed hatt mange muligheter til å rette opp misforståelser.

As asylforklaring er bygget ut flere ganger under forvaltningens behandling og rettsbehandlingene. Blant annet var det en helt ny opplysning når hun i ankeforhandlingen forklarte at hennes to brødre var aktive OLF-soldater i Eritrea.

Det kan ikke legges til grunn at A var tilknyttet OLF som støttespiller i Etiopia. Hun har forklart at hun har undervist i hemmelighet i språket oromiffa. Dette er påfallende fordi oromiffa på den tiden var et lovlig språk som ble brukt i skoleverket. Selv om hun har mottatt og gitt undervisning i oromiffa, innebærer ikke det at hun har opptrådt som støttespiller for OLF.

Uansett tilsier landkunnskapen at OLF ikke drev opplæring av støttespillere, fordi det var stor risiko forbundet med å bli knyttet til OLF og dermed frykt for angiveri. A visste svært lite om OLF da hun kom til Norge, blant annet visste hun ikke når eller av hvem OLF ble dannet, og hun var ukjent med cellestrukturen i OLF.

Når det må legges til grunn at hun ikke hadde OLF-tilknytning, kan heller ikke forklaringen om at hun ble fengslet legges til grunn.

Det er ikke nødvendig for retten å ta standpunkt til om hennes far og brødre var aktive i OLF. Faren er død, og brødrene forlot Etiopia for 18 år siden. Forholdet til familiemedlemmene skaper dermed ikke risiko for forfølgelse i dag.

As aktiviteter i Norge gir ikke risiko for forfølgelse ved retur. Det er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at hun har vært aktiv for OLF. Forklaringen hennes gir inntrykk av at hun søker tilhørighet i diasporaen snarere enn at hun ønsker å etablere en plattform for politisk agitasjon. Det er ikke noe som tyder på at hun ønsker å mobilisere andre til kamp mot regimet i Etiopia.

Å være oromo medfører ikke i seg selv risiko for forfølgelse i Etiopia. Det er ikke noen særlige forhold som tilsier at A risikerer forfølgelse ved retur. Hun kan ikke mobilisere andre til væpnet motstand mot regimet, og har aldri hatt medlemskap i OLF. Ifølge Landinfo har det liten betydning for forfølgelsesfaren hva etiopere gjør i diasporaen. Slike aktiviteter utgjør først en fare dersom man oppfattes som en trussel mot regimet.

Forvaltningens risikovurdering i saken her er i samsvar med retts- og forvaltningspraksis i andre saker om oromere.

Vilkårene for å få opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven 2008 § 38 er ikke oppfylt.

A vil kunne fortsette behandling for HIV i Etiopia. Det er ikke avgjørende at det finnes et bedre behandlingstilbud i Norge.

Psykisk lidelse kan bare gi grunnlag for opphold dersom det foreligger en «alvorlig sinnslidelse». A har opplyst å være deprimert, men oppfyller ikke vilkårene for å kunne få opphold på grunn av psykisk lidelse.

As tilknytning til Norge er opparbeidet under ulovlig opphold her, og kan derfor ikke tillegges særlig vekt. A har begått alvorlige brudd på utlendingsloven ved ikke å bringe klarhet i hvem hun her, oppholde seg ulovlig i riket i omlag 15 år og arbeide uten arbeidstillatelse i 8-9 år.

Forvaltningen må foreta en totalvurdering hvor det skal hensyntas om det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør at utlendingen har behov for opphold i riket og om innvandringsregulerende hensyn taler mot at opphold gis. Retten kan bare overprøve forvaltningens skjønn såfremt avveiningen er grovt urimelig. Avgjørelsene i saken her er ikke grovt urimelige.

Det er ikke en saksbehandlingsfeil at omgjøringsbeslutningen er truffet av nemndleder alene. Saken rommet ikke vesentlige tvilsspørsmål. Uansett har eventuelle saksbehandlingsfeil ikke virket inn på avgjørelsens innhold. Saken er realitetsbehandlet 12 ganger av forvaltningen, og har hver gang fått samme utfall.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten

Ankemotparten, A, har i det vesentlige anført:

Tingrettens dom er riktig. Forvaltningsavgjørelsene bygger på uriktige bevisvurderinger, og er beheftet med rettsanvendelsesfeil og saksbehandlingsfeil.

A har krav på asyl etter utlendingsloven 2008 § 28 første ledd bokstav a. Hennes familie har sterke bånd til OLF, som av etiopiske myndigheter er klassifisert som en terrororganisasjon. Enhver tilknytning til OLF er farlig. A har en politisk oppfatning som ikke tolereres av etiopiske myndigheter. Hun risikerer forfølgelse ved retur.

As asylforklaring er tilstrekkelig sannsynliggjort og må derfor legges til grunn. A har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Hun har ikke hatt pass eller id-dokumenter i Etiopia. Det er ikke lett å få utstedt pass når man ikke har noen form for identifikasjonspapirer. Da A ankom Norge kjente hun ikke til den europeiske kalenderen og oppga derfor uriktig fødselsdato. Det må være et uriktig notat i interjvuet når det står at onkelen betalte bestikkelser i 1998.

Hennes forklaring om aktiviteten i Etiopia må legges til grunn. Oromiffa var et lovlig språk, men var i praksis undertrykket. OLF holdt møter og drev hemmelig informasjonsvirksomhet i Etiopia på 1990-tallet. Vitnet Boki har forklart at det fantes OLF-sympatisører i et uformelt nettverk i den aktuelle perioden.

Når det gjelder farens og brødrenes aktivitet i OLF, foreligger det ikke andre bevis enn As egen forklaring.

A har selv gitt uttrykk for at asylintervjuet ikke foregikk på tilfredsstillende måte. Intervjuet er kort, og det er naturlig at asylsøkeren da har mer informasjon enn det som fremgår av intervjuet. A var i en vanskelig situasjon da intervjuet skjedde. Suppleringene som er gjort senere, er ikke nye eller tilpassede forklaringer. Flere personer har vært involvert i omgjøringsbegjæringene, og det kan ha oppstått misforståelser. A har flere ganger bedt om å få et møte med Utlendingsnemnda.

A risikerer forfølgelse ved retur både på grunn av familiens OLF-aktiviteter og på grunn av sine egne aktiviteter i Etiopia og Norge. Det må legges til grunn at faren ble drept av myndighetene, at brødrene ble drevet på flukt og at A ble fengslet og torturert.

A er aktiv i Oromisk samband, som er et samlingssted også for medlemmer av OLF. Miljøet blir overvåket av etiopiske myndigheter. Boki har forklart at en norsk statsborger som var medlem av OLF, ble arrestert i Etiopia våren 2013. A har lenge vært en synlig person i miljøet. Man kan med urette oppfattes å ha tilknytning til OLF ved deltakelse i Oromisk samband. Blant annet brukes OLF-flagg. A har deltatt i demonstrasjoner og organisering av møter.

Subsidiært anføres det at vedtakene om å nekte A opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven 2008 § 38 er grovt urimelige. Det må foretas en totalvurdering der også andre hensyn enn dem som er nevnt i loven, kan tillegges vekt. Ved vurderingen må det legges vekt på at A ble utsatt for grove overgrep og traumatiske hendelser i Etiopia. Menneskesmugleren som bragte henne til Norge har misbrukt henne og truet og forfulgt henne. Hun er HIV-smittet og har fått psykiske problemer på grunn av sine traumatiske opplevelser. Hun vil få en vanskelig situasjon ved retur, siden hun ikke har nær familie i Etiopia og har vært i Norge i 16 år. Hun har en sterk tilknytning til riket. Dessuten må det legges vekt på at hun har et beskyttelsesbehov. Samlet sett foreligger det sterke menneskelige hensyn. Forvaltningsavgjørelsene fremstår som grovt urimelige og må kjennes ugyldige.

Det foreligger saksbehandlingsfeil som kan ha virket inn på forvaltningsavgjørelsene. Forvaltningen har brutt utredningsplikten. Saken er mangelfullt utredet både av Justisdepartementet og av Utlendingsnemnda. Det er også en saksbehandlingsfeil at Utlendingsnemndas vedtak er truffet av nemndleder alene. Etter utlendingsforskriften § 16-9 skal saken anses å by på vesentlige tvilsspørsmål dersom det er tvil om spørsmål som kan ha avgjørende betydning for saken, blant annet der det er tvil om klagerens troverdighet vedrørende avgjørende faktiske forhold. I saken her er As troverdighet avgjørende for utfallet. Utlendingsnemndas vedtak er derfor ugyldig, jf. forvaltningsloven § 41.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å erstatte As sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Lovvalget

Gyldigheten av Justisdepartementets vedtak 21. mars 2000 skal avgjøres etter utlendingsloven 1988, mens gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 23. september 2013 reguleres av utlendingsloven 2008. Partene er enige om at det er uten betydning hvilken lov som kommer til anvendelse, i det de rettslige vurderingene i saken her vil bli de samme.

Spørsmålet om det foreligger velbegrunnet frykt for forfølgelse

Etter utlendingsloven 2008 § 28 første ledd bokstav a skal det gis oppholdstillatelse til utlendinger som har en velbegrunnet frykt for forfølgelse, blant annet på grunn av politisk oppfatning, og som er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse. Retten har full prøvingsadgang overfor avgjørelsene om avslag på oppholdstillatelse på dette grunnlaget. Ved prøvingen av gyldigheten av avgjørelsene skal retten bygge på det faktum som forelå da avgjørelsene ble truffet av forvaltningen, jf. bl.a. Rt-2012-1985. Retten kan ta i betraktning nye bevis dersom de belyser situasjonen på tidspunktet for forvaltningsavgjørelsene, forutsatt at det er tale om omstendigheter som da var eller burde være kjent for forvaltningen, jf. bl.a. Rt-2007-1815.

Ved avgjørelsen av om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse skal det bygges på det faktum som er mest sannsynlig. Asylforklaringen kan likevel legges til grunn selv om den bare fremstår som «noenlunde sannsynlig», forutsatt at asylsøkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig, jf. Rt-2011-1481. Det heter i Rt-2011-1481 avsnitt 46:

«Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.»

Lagmannsretten finner ikke at As asylforklaringer er noenlunde sannsynlige. Det bemerkes at A etter lagmannsrettens syn heller ikke har bidratt til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Det vises særlig til at det er uoverensstemmelser på vesentlige punkter i hennes forklaringer og til at hun etter 15 års opphold i Norge ennå ikke har søkt å skaffe seg dokumentasjon for sin identitet.

Lagmannsretten finner ikke at det er sannsynlig - heller ikke noenlunde sannsynlig - at A har utført aktiviteter i Etiopia som gir grunn til frykt for forfølgelse ved retur.

Lagmannsretten bemerker at As forklaringer generelt fremstår lite troverdige. Det er påfallende at hun har oppgitt ulike fødselsdatoer. I asylintervjuet står det at hun er født 0.0.77, tilsvarende 0.0.69 etter etiopisk kalender. Under ankeforhandlingen var A ikke sikker på hvilket år hun er født, men sa at hun blir 34 år, hvilket tilsier at hun er født i 1981. Hun oppgav under ankeforhandlingen at hun er født 0.0.1976 etter etiopisk tid, noe som ikke synes å stemme med at hun blir 34 år. (Forskjellen mellom årstallene etter den etiopiske og den europeiske kalender skal være ca. 7 år, ikke så lite som 5 år.) A har også endret forklaring om hvor gammel hun var da hun ble fengslet. I asylintervjuet sa hun at hun ble fengslet i 1998, noe som tilsa at hun var 21 år, dersom det var riktig at hun var født i 1977. Under ankeforhandlingen sa hun at hun var 16-17 år da hun ble fengslet. Det virker lite sannsynlig at en som har vært fengslet i ni måneder under vanskelige forhold ikke skal huske hvor gammel hun var da det skjedde. Det er lite trolig at fødselsdatoene som fremgår av rapporten fra asylintervjuet har årsak i problemer ved tolkingen.

As forklaringer om når hennes mor døde er endret underveis i saksbehandlingen. I omgjøringsbegjæring 3. juli 2001 heter det at moren ble fengslet for ca tre måneder siden, og at hun døde mens hun satt i varetekt. For tingretten og lagmannsretten forklarte A at moren ble fengslet samtidig med henne (dvs. i 1998). For lagmannsretten forklarte hun også at moren satt fengslet frem til hun døde i 2004 eller 2005. Også forklaringen om arrestasjonen av faren er endret. I asylforklaringen sa A at faren ble drept av etiopiske myndigheter i 1996. I omgjøringsbegjæring 21. april 2005 er det opplyst at «klagers far ble arrestert, torturert og til slutt drept». Under ankeforhandlingen sa A at faren ble drept allerede i forbindelse med arrestasjonen. Når det gjelder brødrene, har hun under ankeforhandlingen for første gang opplyst at de har vært aktive OLF-soldater i Eritrea.

At As forklaring er endret på så sentrale punkter, og at hun ikke har gjort noe for å bringe sin identitet på det rene, svekker etter lagmannsrettens syn hennes troverdighet betydelig.

Lagmannsretten finner det ikke sannsynlig at A har drevet med OLF-tilknyttede aktiviteter i Etiopia som har ledet til at hun har blitt fengslet der. A har forklart at hun fra hun var 16 år fikk opplæring i språket oromiffa av en person sammen med ca 20 andre, på hemmelig sted. Læreren snakket også om OLF, men hun vet ikke om han var medlem. Hun har forklart under ankeforhandlingen at hun delte ut løpesedler med OLF-symbol på skolen og i kirken. Hun har videre forklart at hun selv underviste ungdommer i språk i grupper på hemmelige steder. Hun nevnte da også OLF for elevene. Ifølge vitnet Hans Petter Hergum fra Landinfo ble oromiffa brukt som undervisningsspråk i skolen i Oromia på 1990-tallet. Språket var altså ikke forbudt. Dette tilsier at det er lite sannsynlig at undervisning på dette språket har skjedd i hemmelige grupper utenom skoletiden, eller at slik språkopplæring skulle lede til forfølgelse. Opplysningen om at A skal ha delt ut løpesedler fremkom første gang da saken ble behandlet i tingretten, og er dermed uten betydning for prøvingen av forvaltningens avgjørelser.

Når det gjelder betydningen av far og brødrenes tilknytning til OLF, viser lagmannsretten til Landinfos vurderinger. Ifølge vitnet Hergum er det generelt ikke forbundet med fare å være i familie med et OLF-medlem, men det har skjedd at myndighetene har brukt familiemedlemmer som «pressmiddel» for å få vite noe om OLF-medlemmer. Dette er også beskrevet i Landinfos notat «Oromo i Etiopia» av 13. mai 2005.

Det er opplyst at As far døde i 1996 og at brødrene i årevis har vært bosatt utenfor Etiopia. Det er da etter lagmannsrettens syn ikke sannsynlig at A vil bli utsatt for forfølgelse ved retur til Etiopia for at myndighetene derigjennom skulle forsøke å få tak i familiemedlemmene.

A har anført at hennes aktiviteter i Norge medfører risiko for forfølgelse ved retur til Etiopia. Dette temaet er relevant for gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutning 23. september 2013 om ikke å omgjøre asylavslaget.

Når det gjelder risikoen for forfølgelse på grunn av aktiviteter i diasporaen, har vitnet Hergum forklart at det generelt ikke er forbundet med fare at en oromisk asylsøker vender hjem. De som kan risikere forfølgelse, er ifølge Hergum personer som oppfattes som en trussel mot regimet og som kan mobilisere andre til militær eller voldelig motstand. Noen kilder har opplyst at det er kjent for etiopiske myndigheter at asylsøkere forsøker å påberope seg tilknytning til OLF for å få opphold i asyllandet. De fleste av Landinfos kilder mener det er uten betydning for forfølgelsesfaren hvilke aktiviteter en asylsøker utfører i diasporaen.

A er ikke medlem i OLF. Hun deltar i Oromisk samband i Oslo, som er uavhengig av OLF. Hennes aktiviteter i Oromiske samband går ifølge hennes forklaring ut på at hun har vært med på å arrangere møter i sambandet, deltatt på møter, og deltatt i demonstrasjoner. Under ankeforhandlingen har hun også forklart at hun har vært med på å samle inn penger til OLF, men dette er en opplysning hun ikke har gitt til forvaltningen, og som derfor er uten betydning ved prøvingen. Det er ikke noe som tyder på at hun arbeider for en væpnet motstand mot det sittende regimet, eller at hun kan oppfattes slik at hun gjør det. Lagmannsretten finner det ikke sannsynlig at hun risikerer forfølgelse ved retur til Etiopia.

Opphold på humanitært grunnlag

Etter utlendingsloven 2008 § 38 kan det gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket. Vurderingen av om det skal gis oppholdstillatelse dersom vilkårene er oppfylt, hører under forvaltningens frie skjønn. Retten kan bare kjenne et vedtak etter denne bestemmelsen ugyldig dersom skjønnet fremstår som grovt urimelig, jf. bl.a. Rt-2009-851 og Rt-1997-1784.

Om betydningen av at en søker har en HIV-diagnose heter det i Utlendingsnemndas retningslinjer om helsemessige forhold punkt 4.1.3:

«Eksempler på lidelser som etter praksis kan gi grunnlag for opphold i Norge, er kroniske, livstruende sykdommer som for eksempel kreft eller AIDS, der klageren befinner seg i siste fase av sykdomsstadiet og der behandlingstilbudet i Norge er av stor betydning for å gi klageren en verdig livsavslutning. Kriteriene kan imidlertid også være oppfylt selv om sykdommen ikke er kommet fullt så langt. Det vil kunne være tilfellet ved alvorlige lidelser der man allerede har startet behandling og det ikke vil være medisinsk forsvarlig å avbryte den her i landet for å fortsette den i hjemlandet.

Hva som skal til for at en klager skal få opphold på grunn av HIV-smitte, var temaet for behandlingen av en klage i stornemnd. I vedtak av 11.05.07 ble klagen ikke tatt til følge (...) Flertallet nedfelte fem presedensvirkninger av vedtaket, hvorav de tre første er:

  1. Anførsler knyttet til HIV/AIDS vurderes på samme måte som andre saker der det anføres alvorlig helsesvikt.
  2. Det er ikke avgjørende om smitteoverføring er skjedd i Norge eller et annet sted. Momentet kan imidlertid være relevant ved vektlegging av innvandringspolitiske (nå innvandringsregulerende) hensyn, særlig dersom klageren forutsettes å være kjent med sykdommen før ankomst hit.
  3. Det er ikke avgjørende om behandling med anti-retrovirale medikamenter er påbegynt eller ikke.»


Når det gjelder psykiske lidelser heter det i retningslinjene under punkt 4.2.1 blant annet:

«Etter praksis må det normalt foreligge en alvorlig sinnslidelse for at den alene skal kunne gi grunnlag for opphold i Norge. (...)

Mindre alvorlige lidelser som lette og moderate depresjoner (...) gir etter praksis ikke alene grunnlag for opphold.

Om selvmordsfare heter det under punkt 4.2.3:

«Anførsler om selvmordsfare må vurderes særskilt. For at dette skal tillegges avgjørende vekt i helhetsvurderingen av om det bør gis tillatelse til opphold, gjelder det ifølge praksis i utgangspunktet et krav om at selvmordsfaren har sin årsak i en alvorlig og kronisk psykisk lidelse, og at trusler om selvmord/selvmordsforsøk er knyttet til en slik lidelse. Anførsler knyttet til selvmordsfare er blitt tillagt særlig vekt der de har sammenheng med en lidelse som skyldes traumer fra krigs- eller flyktninglignende forhold i hjemlandet. Anførsler om selvmordsfare der det ikke foreligger en dokumentert sammenheng med en alvorlig psykisk lidelse er blitt tillagt mindre vekt. Særlig gjelder dette når anførslene er knyttet til utfallet av saken eller fremsettes etter at klageren har fått avslag på opphold. Dersom det i en omgjøringsanmodning anføres at noen som er omfattet av avslaget har forsøkt å begå selvmord, kan det etter omstendighetene være grunn til å innhente uttalelse av om hvorvidt det foreligger gjentakelsesfare.»

I Utlendingsnemndas omgjøringsbeslutning 18. mars 2013, som er blant dem det vises tilbake til i vedtaket 23. september 2013, er vurderingen om opphold etter utlendingsloven 2008 § 38 begrunnet slik:

«I omgjøringsanmodningen henvises det blant annet til klagerens helsemessige situasjon. UNE bemerker at det ved vurderingen av helseanførsler blant annet må ses hen til antatte årsaker til problemene, alvorlighetsgrad, behandlingsbehov og behandlingsmuligheter i hjemlandet. Det er ikke avgjørende om det norske helsevesenet kan tilby bedre behandling enn hjemlandets, eller om livskvaliteten generelt sett kan antas å bli bedre i Norge, men et spørsmål om det er utilrådelig å returnere til hjemlandet.

Dersom fysiske helseproblemer alene skal tilsi at det foreligger sterke menneskelige hensyn, må klagerens helsetilstand være så alvorlig at det vil være uforsvarlig for henne å vende tilbake til hjemlandet. Etter praksis må det i utgangspunktet foreligge en akutt og livstruende lidelse. Unntaksvis kan en alvorlig kronisk lidelse som etter sin art kan bli livstruende uten behandling, anses å nå opp til terskelen for sterke menneskelige hensyn. UNE har merket seg at klageren har fått påvist HIV og mottar behandling i Norge. Det er ikke fremkommet noen nye opplysninger om hennes situasjon som endrer UNEs tidligere vurdering (...)

Ved psykiske lidelser er utgangspunktet i henhold til praksis at det må foreligge en alvorlig sinnslidelse, dvs. at i utgangspunktet må klageren ha en psykisk lidelse som innebærer at klageren er psykotisk eller har en annen psykisk lidelse som kan sidestilles med psykose i alvorlighetsgrad. (. .) Vedrørende anførsler om selvmordsfare er det i henhold til praksis et krav om at selvmordsfaren har sin årsak i en alvorlig og kronisk psykisk lidelse. Anførsler knyttet til selvmordsfare er blitt tillagt særlig vekt der de har sammenheng med en lidelse som skyldes traumer fra krigs- eller flyktninglignende forhold i hjemlandet. Anførsler om selvmordsfare der det ikke foreligger en dokumentert sammenheng med en alvorlig psykisk lidelse er blitt tillagt mindre vekt. Særlig gjelder dette når anførslene er knyttet til utfallet av saken eller fremsettes etter at klageren har fått avslag på opphold.

UNE har sett hen til opplysningene som fremgår av de fremlagte legeerklæringene av 17.02.2012 og 02.11.2012 fra psykologspesialist Lene Merete Aronsen. UNE mener at de innsendte opplysningene ikke tilsier at klagerens helsemessige situasjon er av slik alvor, skyldes slike årsaker eller at det foreligger et behandlingsbehov fremover som tilsier at opphold bør innvilges på dette grunnlag. Klageren er ikke gitt noen diagnose som samsvarer med en alvorlig sinnslidelse, og helsevesenet har heller ikke vurdert klagerens situasjon som så alvorlig at det er antatt nødvendig med et langvarig opphold på psykiatrisk institusjon i behandlingsøyemed.

Videre henvises i omgjøringsanmodningen til klagerens sårbare situasjon og oppholdstid i Norge. UNE er kjent med at forvaltningen kan gi tillatelser i konkrete saker der spesielle hensyn gjør seg gjeldende. I vurderingen kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn.

Etter UNEs syn foreligger det ikke hensyn som gir grunnlag for oppholdstillatelse etter bestemmelsen. Det vises til at klagerens situasjon ikke skiller seg vesentlig fra situasjonen til andre personer med langt ulovlig opphold i Norge. Det understrekes at klageren ikke på noe tidspunkt siden endelig vedtak ble fattet har levd i en uavklart eller usikker situasjon med hensyn til sin status i Norge. UNE har merket seg at klageren har vært utsatt for overgrep og press siden ankomst til Norge (...)

For øvrig vises det til begrunnelsene i tidligere vedtak og beslutninger (...)»

Lagmannsretten finner ikke at beslutningen om avslag på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 er grovt urimelig. Det fremgår at de relevante momenter er vurdert og at konklusjonen er i samsvar med praksis på området.

Saksbehandlingsfeil

A har anført at det er en saksbehandlingsfeil at Utlendingsnemndas omgjøringsbeslutning er truffet av nemndleder alene. Det følger av utlendingsforskriften § 16-9 at en sak skal anses å by på vesentlige tvilsspørsmål og avgjøres i nemndmøte der det er tvil om spørsmål som kan anses å ha avgjørende betydning for utfallet av saken. Ifølge vitnet Jane Christensen fra Utlendingsnemnda er saken her behandlet på samme måte som andre omgjøringsanmodninger i saker der etiopiske asylsøkere anfører at de har OLF-tilknytning. Det har vært ca 200 saker med anførsler om OLF-tilknytning i perioden 2010-2014. Forvaltningen har ikke ansett at saken her byr på vesentlige tvilsspørsmål. Lagmannsretten er enig i dette.

Lagmannsretten finner heller ikke at saken er mangelfullt utredet av forvaltningen.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at Justisdepartementets vedtak 21. mars 2000 om avslag på søknad om asyl og Utlendingsnemndas beslutning 23. september 2013 om ikke å omgjøre avslaget, er gyldige.

På denne bakgrunn tas anken til følge og staten frifinnes.

Sakskostnader

Anken har ført frem. Etter tvisteloven § 20-2 første ledd har staten krav på full erstatning for sine sakskostnader. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra kostnadsansvaret etter § 20-2 tredje ledd. Statens prosessfullmektig har inngitt en kostnadsoppgave på 67 350 kroner, hvorav 62 350 kroner er salær og 5000 kroner er utgifter til utdrag. Kostnadene anses nødvendige. I tillegg kommer ankegebyret, som er på 25 800 kroner.

Etter tvisteloven § 20-9 annet ledd legger lagmannsretten sitt resultat til grunn ved vurderingen av krav på sakskostnader for tingretten. Det innebærer at staten etter tvisteloven § 20-2 har krav på erstatning for sine sakskostnader også for tingretten. Lagmannsretten finner at det heller ikke for tingrettsbehandlingen foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra kostnadsansvaret etter § 20-2 tredje ledd. Statens prosessfullmektig har inngitt en kostnadsoppgave for tingretten på 75 350 kroner, hvorav 71 050 kroner er salær og 4 300 kroner er utgifter til kopiering. Kostnadene anses nødvendige.

As prosessfullmektig har inngitt en sakskostnadsoppgave hvor salæret for lagmannsretten er angitt til 289 687,50 kroner. Lagmannsretten gjør A oppmerksom på adgangen til innen en måned etter dommens forkynning å be om at retten fastsetter prosessfullmektigens godtgjøring, jf. tvisteloven § 3-8.

Dommen er enstemmig.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er påskeferien og sykdom.

Domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. I sakskostnader for tingretten betaler A 75 350 - syttifemtusentrehundreogfemti - kroner til staten ved Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynningen av denne dommen.
  3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 93 150 - nittitretusenetthundreogfemti - kroner til staten ved Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynningen av denne dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2014-85959 Utlendingsrett. Søknad om asyl. HIV/psykiske lidelser. Etiopia. (11.05.2015)

    Borgarting lagmannsrett kom til en annen konklusjon enn tingretten og tok statens anke til følge. Utlendingen var en etiopisk kvinne som hadde anført at hun risikerte forfølgelse ved retur til Etiopia blant annet på grunn av familiens til knytning til OLF og sin egen aktivitet i Oromisk samband. Hun hadde også HIV og psykiske problemer. Avslaget på oppholdstillatelse på humanitært grunnlag var etter lagmannsrettens oppfatning ikke grovt urimelig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo