Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-89067
Dokumentdato : 10.03.2015

Asyl. Utl. § 28 (4) - misbruk av asylinstituttet.

Saken gjaldt spørsmålet om en utlending hadde misbrukt asylinstituttet. Spørsmålet var om det «hovedsakelige formålet» med utlendingens politiske aktivitet hadde vært å oppnå oppholdstillatelse, jf. unntaksregelen i utlendingsloven § 28 fjerde ledd. Lagmannsretten kom til at det ikke forelå et «bro-tilfelle». Utlendingsnemndas praktisering av utlendingsloven § 28 fjerde ledd var ikke i strid med utlendingsloven § 28 første ledd og Flyktningkonvensjonen art. 1A. Anken ble forkastet.

Saken gjelder overprøving av Utlendingsnemndas vedtak av 6.9.2011 og etterfølgende beslutninger av 17. oktober 2011 og 10. juni 2013 med tillegg av 21. juni 2013.

Sakens bakgrunn

Partene er enige om at tingrettens saksfremstilling i all hovedsak kan legges til grunn ved lagmannsrettens behandling, og fra denne gjengis:

A kom til Norge 28. november 2002 og søkte asyl ved Østfold politidistrikt samme dag. Han oppga å være kurder fra byen Sardasht i Iran.

Asylsøknaden var begrunnet i at han fryktet etterretningstjenesten i Iran på grunn av sin språkundervisning for kurdiske ungdommer i hjembyen og på grunn av politiske aktiviteter som medlem i organisasjonen/partiet Sazmani Khabati Shorishgéri Kurdistan (Khabat).

I egenerklæring av 30. november 2002 opplyste saksøker at han underviste jevnaldrende ungdommer i kurdisk i hjembyen. Han ble innkalt til etterretningstjenesten og fikk beskjed om å slutte med undervisningen. Etter dette ble han overvåket. Neste gang han ble innkalt ble han truet og slått med flat hånd før han ble løslatt. Han ble også truet og hånet ved flere andre anledninger. Saksøker opplyste også at han knyttet kontakt med organisasjonen Khabat som er en nasjonalistisk-religiøs bevegelse ... Saksøker opplyste at han jobbet for organisasjonen i to og et halvt år og var en av deltagerne i en celle på fem personer som fungerte hemmelig. Han distribuerte partiets publikasjoner og plakater og skrev slagord rundt i byen. En natt han delte ut flygeblader måtte han flykte fra to menn i sivil. Etter dette fikk familien hans tak i en smugler som hjalp ham å flykte fra landet.

Asylintervju ble foretatt 19. desember 2002 og 2. januar 2003. Saksøker opplyste her at han ble avhørt til sammen fem ganger av etterretningstjenesten. De to første gangene ble han innkalt og sluppet fri etter avhøret.

Den tredje gangen ble han hentet i butikken han jobbet og holdt i to dager. Han ble avhørt og det ble brukt ulike torturmetoder som han har beskrevet nærmere ..

Den fjerde gangen ble han arrestert to dager etter at partiet hadde hatt en samling hvor ca. 40 personer var til stede. ... Denne gangen ble saksøker holdt fengslet i 15-16 dager. I forbindelse med avhørene ble det brukt ulike torturmetoder som saksøker har beskrevet ... . Det hele endte med at hans far dukket opp og skrev under på et dokument hvor det sto at han skulle snakke saksøker til fornuft og hindre ham i å bedrive politiske aktiviteter. Han ble deretter løslatt.

Etter løslatelsen fortsatte han sin aktivitet sammen med gruppen. Han distribuerte blader og skrev slagord. I februar 2002 ble det holdt en samling med ca. 20 personer. Ti dager etter denne samlingen ble saksøker stoppet på gaten av en bil med sivilkledde personer. Han ble satt inn i bilen mot sin vilje og bragt til etterretningens hovedbase i fylket. Der ble han tatt med til et kontor etter først å ha blitt slått bevisstløs ... . Saksøker nektet å samarbeide eller innrømme noe, og han ble utsatt for flere ulike torturmetoder som han har beskrevet. Tortur og avhør fortsatte i ca. en måned. Huset ble på ny ransaket, men det ble ikke funnet noe.

I mellomtiden jobbet saksøkers familie for å få ham fri, noe de klarte ved å snakke med noen med innflytelse og ved hjelp av bestikkelser. Før løslatelsen ble saksøker presentert for 3-4 ark hvor det sto at han ikke skulle motarbeide regimet og at han ville bli straffet hardt ved brudd på erklæringen. Saksøker nektet å skrive under. Han ble da truet og fikk beskjed om at han neste gang ikke ville få noe amnesti. Han rømte deretter fra landet.

I asylintervjuet ga saksøker også flere opplysninger om organisasjonen/partiet Khabat. Han forklarte blant annet at den er den tredje største organisasjonen i Kurdistan og at den er hemmelig.

Lagmannsretten vil tilføye at A i sin forklaring for lagmannsretten nevnte at han eller familien hadde hatt kontakt med Peshmerga-krigere i hans barndom/ungdom. Han presiserte også at de første innkallingene/pågripelsene var knyttet til språkundervisning og ikke politisk aktivitet.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo As asylsøknad i vedtak av 9. februar 2004. Avslaget var begrunnet i at han ikke hadde utvist politisk aktivitet i hjemlandet på en slik måte at det var grunnlag for å frykte forfølgelse ved retur til Iran. Vedtaket ble påklaget til Utlendingsnemnda (UNE).

Før nemndsbehandlingen sendte ankende part flere brev med vedlegg til utlendingsmyndighetene. Disse brevene inneholdt opplysninger om tv intervjuer som var gjort av A der han kritiserte myndighetene i Iran, tekster han hadde skrevet som viste motstand mot regimet, protestaksjoner mot det iranske regimet, samt en dokumentarfilm han hadde laget. Utlendingsmyndighetene mottok også kopi av videoer fra arrangement, seminar, demonstrasjoner, konserter og en TV-opptreden der han hadde deltatt.

Fra tingrettens dom gjengis videre:

Saken ble behandlet i nemndsmøte hos UNE sammen med klage fra As daværende kone og to barn som kom til Norge i 2005. Klagerne møtte personlig med advokater og avga forklaring.

I vedtak av 27. juni 2006 besluttet UNE at klagene ikke skulle tas til følge. Det ble lagt til grunn at ingen av klagerne hadde sannsynliggjort sine asylforklaringer. Nemnda la til grunn at As asylhistorie var i strid med kjent landinformasjon og at det var uoverensstemmelser mellom ektefellene om hvor gammelt deres eldste barn var da A skal ha blitt fengslet og huset deres ransaket. I tillegg ble det reist tvil om Khabats eksistens, utbredelse og innflytelse. UNE kom også til at As politiske engasjement i Norge heller ikke var av en slik art at han risikerte forfølgelse ved retur til Iran.

Etter avslaget begjærte A omgjøring av vedtaket. Han viste blant annet til at han ikke hadde fått nok tid til å forklare seg om sentrale forhold i nemndsmøtet og til at Khabat er et eksisterende parti. Han sendte også bekreftelser fra to andre organisasjoner på at Khabat er et eksisterende parti. Retten vil bemerke at teksten i bekreftelsene er identiske.

I brev av 29. september 2006 kom UNE til at det ikke var fremkommet nye opplysninger som tilsa omgjøring av vedtaket, og omgjøringsbegjæringen ble ikke tatt til følge.

Etter dette mottok UNE en rekke appeller og støttebrev for at A og hans familie skulle innvilges beskyttelse. En del av teksten i disse er helt identisk.

A og familien forsøkte så, trolig i oktober 2006, å dra til Canada med falske pass men ble stanset i Nederland. Saksøker skal ha fått beskjed om at nederlandske myndigheter ville returnere dem til Norge, og han valgte derfor å rømme fra Nederland. Han ble stanset i Tyskland da han var på vei til Sverige. Norske myndigheter aksepterte 3. april 2007 tilbaketakelse av ham etter Dublin-samarbeidet og han ble returnert til Norge. Kona og barna ble returnert til Norge fra Nederland.

Oslo tingrett avsa 28. mai 2008 dom i sak som As tidligere kone, B, hadde anlagt mot staten om gyldigheten av UNEs vedtak av 27. juni 2006. Retten kom til at vedtaket ikke bygde på faktiske feil av betydning og at vedtaket dermed var gyldig. Dommen ble ikke anket.

I dommen er det lagt til grunn at hennes asylgrunn sto og falt på vurderingen av ektefellens forhold. Retten tok ikke stilling til om Khabat eksisterte og/eller utgjorde noen trussel mot iranske myndigheter og det ble lagt til grunn at dette var et spørsmål som krever slik spesialkompetanse at domstolene bør være varsomme med å overprøve utlendingsmyndighetenes vurderinger. Retten kom også til at det var grunn til å trekke ekskonens forklaring i tvil fordi hun og ektefellen hadde forklart seg ulikt på et sentralt punkt, nemlig i forhold til antall ganger A ble arrestert, når dette skjedde, når det ble ransaket i deres hus og hvor gammelt deres eldste barn var da.

Den 27. februar 2009 begjærte A og hans familie på ny omgjøring av det negative asylvedtaket. Vedlagt begjæringen fulgte en rekke brev og støtteerklæringer fra enkeltpersoner og organisasjoner samt utskrifter fra internett, blant annet med bilder av saksøker i ulike møtesituasjoner. Noen av støttebrevene hadde identisk tekst. Det var også vedlagt et brev fra saksøker til Khabat datert 5. februar 2008. Han skrev der at han fra 2005 hadde vært valgt inn som medlem av partiets norgeskomité og at han nå trakk seg fra partiet og hadde meldt seg inni Kurdistans selvstendighetsparti (PSK). Det ble også vedlagt et gratulasjonsbrev datert 27. februar 2008 fra PSK som gratulerte ham med plassen som partileder for PSKs norgeskomité. Det fremgikk også av brevet at han hadde kontaktet PSK i september 2007.

I UNEs brev av 6. februar 2010 ble omgjøringsbegjæringen ikke tatt til følge. Det ble heller ikke gitt opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38.

Etter at beslutningen forelå mottok UNE tilleggsinformasjon fra klagers advokat som var innsendt og mottatt hos utlendingsforvaltningen før beslutningen ble fattet. Det ble derfor opprettet en ny omgjøringsanmodning for å vurdere innholdet i brevet. Brevet og senere brev var vedlagt flere DVD'er med tv-programmer klager hadde deltatt i, en dokumentar han hadde laget og flere støtteerklæringer. Det fremgikk også at det var opprettet en støttegruppe for saksøker. To av medlemmene har vitnet for tingretten.

I UNEs vedtak av 6. september 2011 ble omgjøringsbegjæringen delvis tatt til følge. UNE kom til at As handlinger i Norge etter avslaget på asylsøknaden har utløst et beskyttelsesbehov og at han fyller vilkårene for å anses som flyktning i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Imidlertid la UNE til grunn at unntaksbestemmelsen i § 28 fjerde ledd fikk anvendelse idet det var sannsynlighetsovervekt for at As hovedsakelige formål med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse i Norge.

Det ble videre lagt til grunn at det ikke ville være trygt å sende saksøker til Iran, og han ble gitt opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. Tillatelsen gjaldt for et år og har senere blitt forlenget flere ganger. Saksøker har byttet navn etter at han fikk oppholdstillatelse i Norge. Hans tidligere navn er X.

I brev av 11. oktober 2011 begjærte saksøker deler av vedtaket omgjort, og viste til at han er en reell politisk flyktning som har krav på vern som flyktning. I UNEs beslutning av 17. oktober 2011 ble begjæringen ikke tatt til følge.

Den 28. mai 2013 sendte saksøker prosessvarsel. UNE anså brevet som en anmodning om omgjøring. I brev av 10. juni 2013 ble omgjøringsbegjæringen ikke tatt til følge. Det ble feilaktig lagt til grunn i brevet at det var usikkerhet om klagers identitet. Dette ble rettet opp i UNES brev av 21. juni 2013.

A tok 30. juli 2013 ut stevning mot Staten ved UNE med krav om at nemndas vedtak av 6. september 2011 og etterfølgende beslutninger av 17. oktober 2011 og 10. juni 2013, med et tillegg av 21. juni 2013, er ugyldige. Tilsvar ble inngitt 29. august 2013.

Oslo tingrett avsa 28. mars 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til å betale sakskostnader til Staten ved Utlendingsnemnda med kroner 79 950 - syttinitusennihundreogfemti - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 24. og 25. februar 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Rådgiver Cecilie Østen møtte som partsrepresentant for UNE og avga forklaring Det ble avhørt 4 vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Oslo tingretts dom er beheftet med både rettsanvendelsesfeil og feil ved bevisbedømmelsen. Problemstillingen i saken er om As beskyttelsesbehov skyldes handlinger der det hovedsakelige formålet har vært å oppnå oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd.

Lagmannsretten har full prøvingsadgang, jf. blant annet Rt-2011-1481. Tingretten har uriktig lagt til grunn at domstolens prøvingsadgang er begrenset.

UNEs praktisering av utlendingsloven § 28 fjerde ledd er i strid med utlendingsloven § 28 første ledd og Flyktningkonvensjonen art. 1A. Det er den politiske oppfatningen som er vernet etter utlendingsloven § 28 første ledd og Flyktningkonvensjonen art. 1A. Dette medfører at utlendingsloven § 28 fjerde ledd bare kan anvendes der asylsøkeren ikke har en genuin politisk oppfatning. UNE har lagt til grunn at A har en genuin politisk oppfatning, og misbruksbestemmelsen i utlendingsloven § 28 fjerde ledd kan derfor ikke anvendes. En person som oppfyller kravene til «flyktning» har rettskrav på beskyttelse etter folkeretten, jf. Einarsen, Retten til vernet som flyktning (2000) s. 284. Utlendingsloven § 28 fjerde ledd er derfor uriktig anvendt og UNEs vedtak er ugyldig.

Utlendingsloven § 28 fjerde ledd er en eksklusjonsregel. En person som ikke kan returneres til sitt hjemland, har i utgangspunktet krav på beskyttelse, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Dette gjelder også i sur place-tilfellene. Eksklusjonsbestemmelsen i utlendingsloven § 28 fjerde ledd utelukker status som flyktning. Bestemmelsen må brukes med forsiktighet for ikke å undergrave Norges forpliktelser etter Flyktningkonvensjonen. Lovens ordlyd og forarbeidene viser at bestemmelsen skal anvendes restriktivt.

Tingretten har uriktig lagt til grunn at det ikke foreligger et såkalt bro-tilfelle. Det foreligger ingen motstrid mellom egenerklæringen og asylintervjuet. Asylintervjuet er mer utfyllende enn egenerklæringen, og det er ingen grunn til å trekke As troverdighet i tvil på bakgrunn av egenerklæringen og asylintervjuet. Verken UNE eller tingretten har tatt tilstrekkelig hensyn til de ulike potensielle feilkildene.

Videre er det uriktig når tingretten har sett bort fra vitneforklaringer og erklæringer som støtter As forklaring. Ingen av vitnene har hatt en «særlig nærhet» til ham. Tilhørighet til samme politiske parti og medlemskap i støttegruppe medfører ikke en «særlig nærhet». Ingen av vitnene er personlige venner av A. Det er ingen holdepunkter for at erklæringer som er avgitt i saken er diktert av ham.

Det er uriktig når UNE og tingretten har kommet til at As politiske aktivitet faller inn under utlendingsloven § 28 fjerde ledd. Han har hatt et reelt politisk engasjement helt siden han ung. As asylforklaring er «noenlunde sannsynliggjort». Det er ikke krav om sannsynlighetsovervekt. Den politiske aktiviteten hans i Norge er en naturlig forlengelse av hans allerede eksisterende politiske engasjement i Iran. Det foreligger derfor et såkalt bro-tilfelle, og eksklusjonsbestemmelsen i § 28 fjerde ledd kan ikke anvendes. As politiske aktivitet i Norge er under enhver omstendighet forankret i en reell politisk oppfatning, og ikke med et hovedsakelig formål om å oppnå opphold i Norge. As politiske engasjement har utviklet seg innholdsmessig gjennom årene, men i bunnen ligger en grunnleggende politisk oppfatning.

Selv om anken ikke skulle føre frem, må A fritas for ansvaret for sakskostnader i henhold til tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav a og c.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 6.9.2011 med etterfølgende beslutninger av 17.10.2011 og 10.6.2013 med tillegg 21.6.2013 er ugyldige.
  2. A tilkjennes saksomkostninger for begge instanser.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger er gyldige. Tingrettens dom er riktig, og det hefter ikke rettsanvendelses- eller bevisbedømmelsesfeil ved dommen.

Vurderingstemaet er om det er «mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene [til A] har vært å oppnå oppholdstillatelse». Det er i første omgang asylsøkeren som må sannsynliggjøre sine anførsler for asylgrunnlaget. Beviskravet «noenlunde sannsynlig» i utlendingsloven § 28 kommer ikke til anvendelse i denne saken, da A ikke risikerer å bli sendt tilbake, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007). Beviskravet er derfor alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Domstolene har full prøvingsadgang, men domstolene har i praksis vært tilbakeholdne med å overprøve forvaltningens faglige vurderinger knyttet til landinformasjon, da dette er et område der forvaltningen har særlige forutsetninger for å foreta vurderingen.

Det er verken sannsynlighetsovervekt eller noenlunde sannsynlig at A har vært utsatt for forfølgelse på bakgrunn av sin aktivitet i Iran. Egenerklæringen må tillegges størst vekt, og hans forklaring mangler troverdighet. Forklaringen utbygges og endres underveis på vesentlige punkter. Asylforklaringen strider mot kjent landinfo. Det er også motstrid mellom As og konas asylhistorie.

Det fremstår som mest sannsynlig at As hovedsakelige formål med den politiske aktiviteten har vært å oppnå oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd. Det skal derfor gjøres unntak fra hovedregelen. Den utadrettede politiske aktiviteten i Norge begynte først etter at han fikk avslag på asylsøknaden i 2004. Han har oppsøkt media og opptrådt på en måte overfor iranske myndigheter som har skapt fare for forfølgelse ved retur. Det politiske engasjementet er springende ved at han ved flere anledninger har meldt seg inn i nye partier. A har også forsøkt å unndra seg UNEs vedtak ved å reise ut av Norge, og benytte falske dokumenter. Dette viser at hans sentrale hensikt er å oppnå beskyttelse i et annet land.

Utlendingsloven § 28 fjerde ledd er ikke i strid med § 28 første ledd eller Flyktningkonvensjonen. Sur-place tilfellene er ikke løst i konvensjonen, men er overlatt til den enkelte stat å regulere. Dette er lagt til grunn i rettspraksis og juridisk teori.

Det er ikke grunnlag for en innskrenkende fortolkning av Utlendingsloven § 28 fjerde ledd, slik A hevder. En slik fortolkning har verken støtte i lovteksten eller forarbeidene.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens kostnader for lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten, og kan i det vesentlige tiltre tingrettens begrunnelse. Utlendingsnemndas vedtak og etterfølgende beslutninger er ikke ugyldige. Lagmannsretten har også kommet til at A må erstatte statens sakskostnader for lagmannsretten.

Domstolene har full overprøvingskompetanse i asylsaker. Det vil si at domstolene kan prøve utlendingsmyndighetenes generelle lovtolkning og subsumsjon. I praksis har domstolene vært noe tilbakeholdne med å overprøve utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger. Det vises i denne forbindelse til Borgarting lagmannsretts dommer LB-2008-124644, LB-2010-64385 og LB-2014-42615. Dette innebærer reelt sett ingen begrensning i prøvingen av utlendingsmyndighetenes vedtak, men er et spørsmål om hva som vektlegges i en bevisvurdering.

Det er enighet om at A oppfyller vilkårene som flyktning i henhold til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Hovedproblemstillingen i saken er om A skal unntas fra flyktningstatus etter unntaksregelen i utlendingsloven § 28 fjerde ledd.

Det står i denne bestemmelsen at:

Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som flyktning etter første ledd også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare etter norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse.

Bestemmelsen var ny ved utlendingsloven av 2008. Begrunnelsen for regelen fremgår av forarbeidene, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 5.5.6, der det heter:

På den annen siden mener departementet at det må være rom for å nekte flyktningstatus dersom beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare i Norge eller dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse. Flyktninginstituttet skal gi beskyttelse til personer med genuint beskyttelsesbehov, og ikke gi fordeler til personer som kun har vært motivert av et ønske om å oppnå opphold i Norge. Eksempelvis vil det siste måtte vurderes om søkeren aldri har vært politisk engasjert i hjemlandet, men først under oppholdet som asylsøker har meldt seg inn i et opposisjonsparti og opptrådt overfor hjemlandets representasjon i Norge på en måte som skaper fare for forfølgelse ved retur. I situasjoner hvor forfølgelsesfaren skyldes utlendingens opptreden i media i tilknytning til utlendingssaken, må det foretas en konkret og skjønnsmessig vurdering ...

De spørsmål som her drøftes, må altså løses gjennom konkrete vurderinger i praksis, Departementet har derfor valgt å utforme en særskilt skjønnsbestemmelse for de subjektive sur place-tilfellene.

A har anført at unntaksbestemmelsen i utlendingsloven § 28 fjerde ledd bare kommer til anvendelse der søkerens eneste formål har vært å få oppholdstillatelse. A har forankret denne tolkningen i forarbeidene. I likhet med tingretten finner lagmannsretten at denne anførselen ikke kan føre frem, og lagmannsretten tiltrer tingrettens begrunnelse. As tolkning har ikke forankring i lovens ordlyd, der det uttrykkelig står at det er det «hovedsakelige formålet» som er avgjørende. Videre viser lagmannsretten til at det i NOU 2004:20 ble foreslått at unntaksbestemmelsen skulle begrenses til tilfellene der søkers eneste formål var å skaffe seg oppholdstillatelse. Departementet forlot imidlertid denne ordlyden i det endelige utkastet. I rettspraksis er det også lagt til grunn at det er det hovedsakelige formålet med den politiske virksomheten som vil være avgjørende, jf. blant annet LB-2013-163116 punkt 2 under lagmannsrettens drøftelse.

Det «hovedsakelige formålet» trenger ikke være det eneste formålet, men må fremstå som det mest sentrale blant andre motiv. Ved vurderingen av søkerens motiv må det tas utgangspunkt i objektive ytre holdepunkter. Lagmannsretten vil kommentere dette nærmere nedenfor.

Staten har bevisbyrden for at unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse, og beviskravet er sannsynlighetsovervekt. Det er motivet på tidspunktet da handlingene som har medført beskyttelsesbehovet ble begått, som skal vurderes, jf. ordlyden «har vært» i bestemmelsen.

Ved den nærmere bevisvurderingen legger lagmannsretten størst vekt på såkalte begivenhetsnære bevis, jf. blant annet Rt-1998-1565. Etterfølgende bevis som står i motstrid til begivenhetsnære bevis, vil som et utgangspunkt bli tillagt mindre vekt. Dette gjelder blant annet ulike typer erklæringer og vitneforklaringer som lagmannsretten kommet tilbake til nedenfor.

Lagmannsretten vurderer først As politiske aktivitet i Iran. Tingretten la til grunn at hans asylforklaring ikke kunne anses noenlunde sannsynliggjort, og lagmannsretten er enig i denne vurderingen. Det er store divergenser mellom egenerklæringen som ble avgitt den 30. november 2002, 2 dager etter at han kom til Norge, og asylforklaringen avgitt den 19. februar 2002. Til tross for den korte tiden som går mellom forklaringene, skiller de seg fra hverandre på flere punkter som asylgrunn, grov tortur, samt at to langvarige fengslinger ikke er nevnt i egenerklæringen. Det er dermed ikke tale om en mer utfyllende forklaring som hevdet av A. Etter lagmannsrettens syn svekker dette As troverdighet. Lagmannsretten viser til at søkeren i egenerklæringsskjemaet spesifikt blir bedt om å oppgi denne type opplysninger. Det er tale om så sentrale opplysninger at det må anses nær utelukket at en søker ville unnlate å opplyse om disse i egenerklæringen. Endringene i forklaringen fremstår som et klart forsøk på å bygge en historie. De kan ikke forklares ut fra de påståtte feilkildene som er blitt trukket frem av A.

Videre legger lagmannsretten vekt på at As forklaring er i strid med kjent landinformasjon. Lagmannsretten viser her til forklaringen fra vitnet Sidsel Wiborg fra Landinfo. Hun forklarte at det er usannsynlig at A ville blitt løslatt gjentatte ganger etter å ha kritisert regimet, eller at han ville blitt løslatt ved å betale bestikkelser. Dette synet er bekreftet av utlendingsattache Cathrine Quale ved Den norske ambassaden i Teheran i brev av 25. november 2003. Wiborg forklarte også at Khabat er et helt marginalt parti, noe som står i motstrid til As forklaring om at Khabat er det tredje største kurdiske opposisjonspartiet. Det ville heller ikke vært mulig å drive politisk virksomhet i det omfang og på den måte som A hevder. Wiborg viste til at en slik aktivitet ville stride mot den kunnskap man har om hvordan ulovlige politiske partier opererer og tar forsiktighetsregler. Lagmannsretten mener måten A hevder å ha drevet utadrettet politisk aktivitet fremstår som lite sannsynlig, også når dette sammenholdes med hans forklaring om hemmelighold og cellestruktur.

Ved den rettslige prøvingen av asylsaken til As daværende ektefelle i Oslo tingrett i 2008, fant retten at det var vanskelig å feste lit til hennes forklaring. Det fremgår av dommen at det var uoverensstemmelser mellom As og ektefellens forklaringer, blant annet knyttet til varigheten av arrestasjonene av A og når disse skal ha skjedd. Hun klarte heller ikke å angi om deres eldste sønn var 1-2 år eller nyfødt på tidspunktet for arrestasjonene og husransakelsene. Etter lagmannsrettens syn svekker også dette troverdigheten av As forklaring.

Lagmannsretten går så over til å vurdere As politiske aktivitet i Norge og hans motiver. Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at A først startet med politisk aktivitet i Norge ca. 9 måneder etter UDIs avslag på asylsøknaden i 2004. Dette er 2 år etter han kom til Norge. As politiske aktivitet økte betydelig etter det negative vedtaket fra UNE den 27. juni 2006. Etter dette tidspunkt har han gjentatte ganger latt seg intervjue på opposisjonelle tv-kanaler og publisert artikler på nettsteder som iranske myndigheter antas å holde under oppsikt. Han har også deltatt i flere demonstrasjoner utenfor den iranske ambassaden, og således sørget for å komme i iranske myndigheters søkelys.

As politiske engasjement fremstår også som springende. Opprinnelig var han medlem av Khabat, som etter det opplyste for lagmannsretten er et islamistisk orientert parti. Senere har han meldt seg inn i PSK (Parti Serbesti Kurdistan), som er et høyreorientert sekulært parti. Det fremgår av tingrettens dom at A for tingretten forklarte at de norske partiene som er nærmest hans politiske ståsted, er SV og Rødt. Selv om det selvsagt er legitimt å endre sin politiske overbevisning er det likevel vanskelig å forstå As reelle bevegggrunner for et slikt partiskifte.

Det er videre ulike opplysninger om når A meldte seg inn i PSK. I brev av 5. februar 2008 meldte A seg ut av Khabat. Samtidig fremgår det i brev fra PSK av 27. februar 2008 at:

På vegne av meg og alle sentralstyre medlemmene for partiet vårt, gratulerer vi deg for plassen du fikk som parti leder for PSK Norges Komité.

Vi håper at du kan gjøre jobben din på en bra måte. Jeg kjenner deg veldig godt fra September 2007 da du kontaktet PSK, etter det har du gjort mye for PSK.

Vitnet C forklarte at A uoffisielt tok kontakt med PSK sommeren 2007. Lagmannsretten har fått opplyst at ingen kurdiske partier tillater at et medlem også er medlem i et annet kurdisk parti. A forklart at han i hemmelighet kontaktet PSK i september 2007, og at han først formelt ble medlem fra februar 2008 da han meldte seg ut av Khabat. Uttalelsen fra partiet ovenfor tilsier imidlertid at A skal ha vært aktiv i partiet før februar 2008. De ulike opplysningene medfører at forklaringene og dokumentene får redusert bevisverdi.

Lagmannsretten utelukker ikke at A har et reelt politisk engasjement. Etter lagmannsrettens syn er det likevel mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med hans politiske handlinger har vært å oppnå oppholdstillatelse. Lagmannsretten legger her særlig vekt på at den politiske aktiviteten i Norge først begynner etter at han har fått avslag på asylsøknaden. Dette er et handlingsmønster som utlendingsmyndighetene regelmessig ser i asylsaker. Videre peker lagmannsretten på As fundamentale endring i politisk syn, samt at han er medlem at et høyreorientert parti samtidig som han har uttrykt et politisk syn som ligger nærmest SV og Rødt. Lagmannsretten peker også på at A etter avslaget regelmessig har sendt utlendingsmyndighetene oppdatert informasjon om sin politiske virksomhet. Handlingsmønsteret fremstår utad som et klart forsøk på å «bygge sak» for å oppnå oppholdstillatelse. At hans hovedmotivasjon har vært å få oppholdstillatelse, underbygges også av at han og familien forlot Norge med falskt pass i oktober 2006 for å prøve å få opphold i Canada. Etter å ha blitt stanset i Nederland, forsøkte A å komme seg til Sverige for å søke opphold der.

I saken er det blitt fremlagt flere erklæringer fra personer som er ment å underbygge As egen forklaring. Tilsvarende gjelder flere av de vitnene som er blitt ført. A har hevdet at tingretten uriktig har sett bort fra disse erklæringene og forklaringene i sin bevisvurdering. Tingrettens vurdering av vitnene og erklæringene fremgår i dommen på s. 11 tredje avsnitt, der det står:

De støtteerklæringer og bekreftelser som er fremlagt av saksøker i forbindelse med utlendingsmyndighetenes behandling av saken har etter rettens syn begrenset bevisverdi, blant annet fordi flere av dem fremstår som helt identiske. Når det gjelder vitnene som har forklart seg for tingretten har heller ikke deres forklaringer blitt tillagt stor vekt. To av vitnene sitter i en «støttekomité» for at søkeren skal få innvilget flyktningstatus og et annet av vitnene har vært sentral i samme parti som saksøker og har dermed en særlig nærhet til han.

Lagmannsretten er enig i denne vurderingen. Det kurdiske politiske miljøet i utlandet består av mange små partier, og lagmannsretten legger til grunn at medlemmer av samme parti av naturlige årsaker vil kjenne hverandre godt. Vitnet Hassanajad har vært sentral i Khabat i likhet med A, og i denne saken har dette betydning for vekten av Hassanajads forklaring. Tilsvarende gjelder for vitnet C, som er medlem av samme parti som A i dag. Retten bemerker for øvrig at C forklarte at han kjente til A fra Iran og at A jobbet som baker der. A selv har forklart at han jobbet som urmaker. Dette svekker troverdigheten av Cs forklaring. Vitnet D har etter det lagmannsretten kjenner til ingen tilknytning til A. Hans forklaring strider imidlertid med kjent landinfo om hvordan de politiske opposisjonspartiene opererer i Iran, og hans forklaring tillegges derfor begrenset vekt. Det er også påfallende at hans forklaring om observasjoner i Iran først har kommet frem under ankeforhandlingen. A og D traff hverandre allerede i 2006. Lagmannsretten er for øvrig enig med tingretten i at de skriftlige støtteerklæringene har liten bevisverdi. Som påpekt av tingrettens er mange blant annet helt identiske.

Ut i fra det som lagmannsretten har kommet til ovenfor om troverdigheten av As asylforklaring og hans politiske aktivitet i Norge, mener lagmannsretten, i likhet med tingretten, at det ikke foreligger et såkalt bro-tilfelle. As politiske aktivitet i Norge har ikke vært en naturlig forlengelse av hans aktivitet i hjemlandet.

Til slutt vil lagmannsretten ta stilling til As anførsel om at det er hans politiske oppfatning som er vernet etter utlendingsloven § 28 fjerde ledd og Flyktningkonvensjonen art. 1A. Det er vist til at UNE har lagt til grunn at han har en politisk oppfatning. Utlendingsloven § 28 fjerde ledd kan i en slik situasjon ikke anvendes da det vil være i strid med § 28 første ledd og Flyktningkonvensjonen art. 1A.

Lagmannsretten finner det klart at anførselen ikke kan føre frem. Som påpekt av tingretten er det svært vanskelig å vurdere en persons subjektive oppfatning uten å ta utgangspunkt i objektive ytre holdepunkter. Dette er også lagt til grunn i rettspraksis, jf. blant annet LB-2013-163116 i premiss 2. Lagmannsretten har ovenfor kommet til at hovedmotivasjonen for As politiske engasjement har vært å oppnå oppholdstillatelse i Norge.

Den sentrale bestemmelsen om beskyttelse av flyktninger i Flyktningkonvensjonen er den såkalte «non refoulment"-bestemmelsen i artikkel 33. Etter denne bestemmelsen er det forbudt for et konvensjonsland å utvise eller avvise en flyktning til et område hvor hans liv eller frihet er truet på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en sosial gruppe eller politisk oppfatning. Flyktningkonvensjonen er inkorporert i norsk lov, noe som fremgår direkte av utlendingsloven § 28 første ledd. De nærmere grensene for hvem som faller innenfor eller utenfor flyktningkonvensjonen, er imidlertid overlatt til det enkelte medlemsland. Dette er lagt til grunn både i rettspraksis og juridisk teori, jf. Rt-1991-856 (Abdi) [skal nok være Rt-1991-586] og Kjetil Larsen m.fl. Utlendingsrett s. 199 flg.

Høyesterett skriver i Abdi-dommen på s. 593-594:

Oppsummeringsvis kan jeg slutte meg til det som sies i forarbeidene til Utlendingsloven av 1988, NOU 1983:47 siden 153:

«Helhetsinntrykket er at norsk praksis ligger innenfor det konvensjonen tilsier, og at den neppe er mer restriktiv enn i andre land. Flyktningedefinisjonen er imidlertid tøyelig og den gir betydelig rom for liberalitet. Det kan ikke antas at norske myndigheter har utnyttet dette rom fullt ut.»

Jeg legger til grunn at flyktningebegrepet etter fremmedloven og flyktningekonvensjonen har et kjerneområde hvis omfang ikke er fastlagt en gang for alle, men påvirkes av landenes praksis i tilknytning til nasjonale regler, flyktningekonvensjonens bestemmer og Høykommissærens syn på disse bestemmelsene. Flyktninger som omfattes av kjerneområdet, må etter fremmedloven innvilges politisk asyl i Norge. Utenfor kjerneområdet vil det derimot være opp til norske myndigheter å gjøre seg opp en samvittighetsfull oppfatning av hvorledes flyktningbegrepet bør praktiseres og legge dette til grunn i praksis.

En tilsvarende oppfatning er lagt til grunn i EUs statusdirektiv, jf. NOU 2004:20 punkt 6.2.7 s. 123. Etter lagmannsrettens syn er dette gjeldende rett også etter utlendingsloven av 2008.

I utlendingsloven av 2008 ble flyktningbegrepet utvidet til å omfatte de subjektive sur place tilfellene. Subjektiv sur place vil si der søkeren selv, fra en trygg plattform i utlandet, for eksempel gjennom politisk agitasjon, religiøs konvertering eller annet utløser forfølgelsesfaren som ikke forelå ved utreisen, jf. NOU 2004:20 s. 122. Samtidig ble det innført en unntaksregel i § 28 fjerde ledd for å forhindre misbruk. Det har således skjedd en oppmykning i praksis ved at flyktningbegrepet har blitt utvidet i norsk rett. Lagmannsretten kan derfor ikke se at det er noe grunnlag for å hevde at UNEs forståelse og anvendelse av utlendingsloven § 28 fjerde ledd i denne saken er i strid med flyktningkonvensjonen art. 1A eller § 28 første ledd.

Anken blir etter dette å forkaste.

Sakskostnader:

Staten har vunnet ankesaken og har etter tvisteloven § 20-8 jf. § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten fra motparten.

A har anført at retten bør anvende unntaksreglen i tvisteloven 20-2 tredje ledd. Det er i den forbindelse vist til alternativene i bokstav a og c. Etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd kan tapende part helt eller delvis fritas for erstatningsansvaret hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Ved avgjørelsen skal retten særlig legge vekt på alternativene i bokstav a-c. Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten, og avgjørelsen har ikke vært tvilsom eller først blitt bevismessig klarlagt etter saksanlegget. Det er derfor ikke grunnlag for å anvende unntaket i 20-2 tredje ledd bokstav a. Etter § 20-2 tredje ledd bokstav c skal det særlig legges vekt på om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet mellom partene tilsier et slikt fritak. Høyesteretts ankeutvalg skriver i kjennelse inntatt i Rt-2012-209 avsnitt 17 og 18 at:

Tvisteloven § 20-2 tredje ledd første punktum bestemmer at den tapende part helt eller delvis kan fritas fra sakskostnadsansvar hvis «tungtveiende grunner gjør det rimelig». Etter § 20-2 tredje ledd bokstav c skal det ved vurderingen blant annet «legges særlig vekt på ... om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt unntak». Det følger av denne bestemmelse at det ikke er tilstrekkelig for å bli fritatt fra sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. Rt-2011-586. Den overordnede norm er at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita fra ansvar. Dette innebærer at det for å frita for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd bokstav c må komme noe i tillegg til velferdsmessig betydning og ulikt styrkeforhold - for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den tapende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene ...

Den selvstendige betydning av 20-2 tredje ledd bokstav c er at det i de tilfeller hvor saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og det er stor forskjell på partenes økonomiske styrke, skal mindre til enn ellers for å frita for sakskostnadsansvar.

Lagmannsretten mener det ikke foreligger slike tilleggsmomenter som Høyesterett har fremhevet i kjennelsen. Saken har ikke budt på tvil, og har ikke prinsipiell interesse. Lagmannsretten kan ikke se at A hadde god grunn til prøve saken for domstolene, herunder å anke tingrettens dom. Det foreligger derfor ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A fra sakskostnadskravet.

Staten har inngitt en omkostningsoppgave på 98 750 kroner inklusiv merverdiavgift, der hele beløpet er salær. Advokatfullmektig Solberg hadde ingen merknader til omkostningsoppgaven. Lagmannsretten finner at omkostningene har vært nødvendige, og at det ut fra sakens betydning har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd jf. femte ledd. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens omkostningsavgjørelse, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1.  Anken forkastes.
  2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale 98 750 - nittiåttetusensjuhundreogfemti - kroner i sakskostnader for lagmannsretten til staten ved Utlendingsnemnda.
Siste endringer
  • Ny: LB-2014-89067 Asyl. Utl. § 28 (4) - misbruk av asylinstituttet. (25.03.2015)

    En iransk asylsøker fikk avslag på søknad om beskyttelse, men han fikk opphold på humanitært grunnlag. Lagmannsretten kom til at hovedmotivasjonen for hans politiske engasjement har vært å oppnå oppholdstillatelse i Norge. Aktiviteten i Norge kunne ikke vurderes til å være en naturlig forlengelse av hans aktivitet i hjemlandet.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo