Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-91252
Dokumentdato : 30.04.2015

Utlendingsrett. Asyl. Utl. § 28. Konvertitt fra Afghanistan.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak om å nekte en afghansk statsborger asyl som følge av at han i Norge angivelig konverterte fra islam til kristendommen.

Oslo tingrett avsa 10. mars 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A plikter innen 2 - to - uker å betale 79 950 - syttinitusennihundreogfemti - kroner i saksomkostninger til staten ved Utlendingsnemnda.

Sakens nærmere bakgrunn fremgår av tingrettens dom fra avsnitt 4:

4) A søkte om arbeidstillatelse i Norge den 1. september 2002. Han anførte da familiegjenforening som grunnlag for opphold. Det ble i den forbindelse avholdt intervju med A. Det ble også gjennomført en samtale med As søster, som har bodd i Norge siden november 2000. Ved Utlendingsdirektoratets (UDI) vedtak av 8. november 2002 ble søknaden avslått, med den begrunnelse at A ikke gikk inn i den personkrets som kan gis arbeidstillatelse ved familiegjenforening. Vedtaket ble påklaget, men klagen ble ved UNEs vedtak 26. mars 2003 ikke tatt til følge.
5) A kom til Norge i april 2006. Politiets utlendingsenhet (PU) foretok ankomstintervju med han den 10. april 2006. UDI avslo søknaden om asyl den 13. juni 2008. UDI festet ikke lit til hans historie om at han fryktet overgrep fra en far og bror til en jente han hadde hatt et utenomekteskapelig forhold til. UDI presiserte i vedtaket at As generelle troverdighet blant annet som følge av denne historien var ansett for å være redusert.
6) UDIs vedtak ble påklaget av As daværende advokat. Noe senere fremviste A pass, som var utstedt fra den afghanske ambassaden i Oslo den 29. juli 2008. Siktemålet med dette var å underbygge As påstand om at han er født i Ghazni i Afghanistan, for ved det å styrke hans generelle troverdighet.
7) Mens klagesaken verserte for UNE, ble A døpt i X kirke i Østre Toten. UDI samtykket til utsatt iverksetting av vedtaket, og gjennomførte deretter nytt asylintervju den 2. juni 2009. I intervjuet ble A stilt spørsmål om den anførte konverteringen fra islam til kristendommen. Ved UDIs vedtak den 4. juni 2009 ble imidlertid klagen over det tidligere vedtaket ikke tatt til følge, under henvisning til at konverteringen ikke fremstod reell.
8) Også dette vedtaket ble påklaget. Det ble samtidig inngitt skriv fra As advokat og fra prester som engasjerte seg på hans vegne. UNE fattet den 25. juni 2010 vedtaket som er til prøving i nærværende sak. Av vedtaket, som ble fattet med to mot en stemme, fremgår at flertallet ikke kunne legge til grunn As asylforklaring. Han ble ansett for å være en såkalt «bekvemmelighetskonvertitt». Flertallet la vekt på at A på flere punkter forklarte seg «selvmotsigende, mangelfullt og på mange punkter direkte feil om sentrale spørsmål» i en så stor grad at det ikke kunne dreie seg om bagatellmessige misforståelser. Hans generelt svekkede troverdighet spilte inn på vurderingen av om konverteringen var reell. UNE la videre vekt på at den kristne dåpen og den angivelige konverteringen fant sted etter at han fikk avslag på søknaden om asyl sommeren 2008, og at hans valg om å forlate islam følgelig fremstod strategisk begrunnet. Også hans innsikt og refleksjon rundt kristendommen ble ansett for å være påfallende begrenset.
9) Flertallet i UNE fant videre at den anførte konverteringen ikke ville utgjøre noen fare for ham ved retur til Afghanistan, nettopp fordi den fant sted av strategiske grunner. Da dette ikke er anført som et selvstendig grunnlag for beskyttelse etter utlendingsloven § 28, omtaler retten ikke denne siden av UNEs vedtak. Retten kommer imidlertid nærmere inn på vedtakets øvrige innhold.
10) UNEs vedtak avstedkom reaksjoner i menigheten han var en del av. Sogneprest i X, F, engasjerte seg sterkt for A. Han fremsatte en rekke begjæringer om omgjøring. Samtlige ble vurdert og avslått, jf. UNEs vedtak av 3. august 2010, 14. oktober 2010, 1. august 2011, 19. september 2011, 14. mars 2012, 7. august 2012 og 3. oktober 2012. Advokatfullmektig Lars Erik Berild Schjeide fremsatte den 20. juni 2013 varsel om søksmål, jf. tvisteloven § 5-2. UNE anså varselet som en begjæring om omgjøring, men denne ble ikke tatt til følge av UNE i beslutning 2. juli 2013.

A ble avhentet av Politiets utlendingsenhet den 14. juli 2013, og han ble deretter uttransportert den 15. juli 2013. Stevning og tilsvar ble inngitt henholdsvis den 27. august og 23. september 2013. Hovedforhandlingen ble avholdt over to dager, 25. og 26. februar 2014.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 19. og 20. mars 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene var representert ved sine prosessfullmektiger. A var ikke tilstede, men ble avhørt over telefon fra angivelig Teheran i Iran. Tidligere sogneprest i X menighet, F, og rådgiver i UNE, Kjell Handeland var med partenes samtykke til stede under ankeforhandlingen og forklarte seg. Det ble for øvrig avhørt fem vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Domsavsigelsen er blitt forsinket som følge av at rettens leder har vært syk i deler av perioden etter ankeforhandlingen.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak om å nekte A oppholdstillatelse som beskyttelse (asyl) mot frykt for forfølgelse på grunn av konvertering i Norge fra islam til kristendommen er ugyldige. A har etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a krav på asyl. Muslimske afghanere som konverterer til kristendommen vil stå i fare for å bli forfulgt ved retur til hjemlandet, og disse har derfor rettskrav på asyl i Norge.

Spørsmålet i saken er om A reelt sett har konvertert fra islam i den forstand at han har fått en reell kristen overbevisning, og at dette ikke kan anses som en «strategisk konvertering» med sikte på å få asyl i Norge.

Beviskravet er etter forarbeider og rettspraksis lempet. Avgjørende er om det er «noenlunde sannsynlig» at As konvertering er reell. As egne forklaringer, søsterens forklaring i tingretten - slik den er gjengitt i tingrettens dom - sentrale vitne-forklaringer fra prester i X menighet og øvrige bevis viser at beviskravet er oppfylt

A ble døpt 28. september 2008 av daværende prostiprest D, og han hadde allerede da reelt konvertert til kristendommen. D og de øvrige prester var etter samtaler med ham ikke i tvil om realiteten i hans overgang fra islam til kristendommen. At denne overgangen var strategisk begrunnet for å få asyl, er det ikke grunnlag for.

A var etter dåpen aktiv og engasjert i X menighet ved jevnlig deltakelse i gudstjenestene - ikke bare som tilhører, men også etter hvert som medliturg. A var en av fire/fem i menigheten som i denne egenskap aktivt deltok ved gudstjenestene. Han deltok etter en tid på lik linje med de andre, med unntak av tekstlesning - en begrensning som skyldtes hans begrensete norskkunnskaper. Daværende sogneprest F hadde jevnlige samtaler med A, som omfattet blant annet samtaler om den kristne tro og trosopplæring. A deltok også på annen måte i menigheten, blant annet ved ukentlige middager i menighetens regi.

A anfører med støtte i vitneforklaringen fra blant annet F at tro er noe som utvikler seg over tid, gjennom opplevelser og inntrykk i møte mellom mennesker, og dette skjedde også med A. At han i den første fasen i møtet med kristendommen hadde manglene kunnskaper, kan ikke tillegges noen betydning - sett i lys av hans bakgrunn som muslim og begrensete norsk kunnskaper.

Eventuell manglende intellektuell refleksjon om hva det innebærer å forlate islam og konvertere til kristendommen, kan heller ikke tillegges særlig vekt. Slik refleksjon vil variere fra person til person avhengig av hans/hennes personlighet, intellektuelle og språklige evner.

UNE påstår at A i første nemndsmøtet viste liten evne til refleksjon og innlevelse i religiøse spørsmål som nemnda anser sentrale i islam og kristendommen, og dette er sentralt i begrunnelsen for vedtakene. A besvarte imidlertid spørsmålene basert på sin bakgrunn og språklige ferdigheter, og han ga på sin måte - så langt han maktet dette - et reflektert syn på forskjellen mellom islam og kristendommen, og sin opplevelse av å ha blitt kjent med en religion som fremmer likeverd, kjærlighet og rettferdighet.

At A ved sine uttalelser for UNE og asylintervjuet for UDI særlig fremhevet forskjellen mellom islam som religion og den måten islam praktiseres, kan ikke anses som manglende refleksjon over de sentrale spørsmål. A ga uttrykk for det han mente var kjernen i forskjellene mellom islam og kristendommen.

UNE drøfter i sine premisser i vedtakene ikke slike forhold, og dette må anses som en mangel, og det viser at UNE ikke forstår hva religiøs tro og overbevisning generelt er og hva kristen tro spesielt dreier seg om. Det vises om dette til Bispemøtets uttalelse 14. februar 2014 «Om trosfrihet og behandling av konvertitter i asylsaker» under pkt. 6.

A har søkt å bidra til å opplyse saken fullstendig, og forklaringene er generelt troverdige. Enkelte uoverensstemmelser om fødested, fødselsår og om foreldrene, kan ikke tillegges særlig betydning og må være underordnet det som i dag er sakens kjernespørsmål.

Realiteten er at A allerede før dåpen hadde et tilstrekkelig reflektert syn på disse spørsmål og var en reell kristen, og etter møtet med X menighet ble han mer og mer sosialisert inn i kristendommen. Kjærligheten til Gud ble modnet og integrert inn i personligheten, og det kan ikke være tvil om at denne er reell. For A har det - i motsetning til hans opplevelse av islam - vært helt sentralt å oppdage og bli en del av kristendommen ved opplevelse av likeverd mellom mennesker, barmhjertighet og tilgivelse.

A viser i tillegg til sin asylforklaring til skrivene fra F, som gir en grundig og dekkende beskrivelse av As overgang fra islam til den kristne tro. F og de andre prestene har etter sin mangeårige kontakt med A første hånds innsikt i disse spørsmål, og det foreligger ikke noe grunnlag for å sette prestenes opplysninger og vurderinger til side. Det vises i denne sammenheng også til Bispemøtets uttalelse. UNE og Oslo tingrett tar her feil.

As asylforklaring må etter dette legges til grunn. Asylforklaringen viser at det i det minste er «noenlunde sannsynlig» at A har forlatt islam, og at han hadde en kristelig overbevisning da UNE uriktig fattet vedtak om å nekte asyl i Norge. At dette var tilfelle ved det siste vedtaket sommeren 2013, kan ikke anses særlig tvilsomt.

UNEs påstand om at As konvertering til kristendommen etter asylavslaget i 2008 er strategisk begrunnet for å etablere et nytt asylgrunnlag, er det således ikke tilstrekkelige holdepunkter for. At andre afghanere i enkelte tilfelle uriktig har søkt å skaffe seg asyl på dette grunnlag, kan ikke tillegges negativ betydning for A. Han har krav på å få vurdert sin sak med grunnlag i de konkrete bevisene i denne saken, og ikke basert på UNEs statistikker og erfaringer i andre saker. UNEs vedtak bygger således på uriktig bevisbedømmelse og er ugyldige.

Det ble lagt ned slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 25. juni 2010, samt beslutninger av 3. august 2010, 14. oktober 2010, 1. august 2011, 19. september 2011, 14. mars 2012, 7. august 2012, 3. oktober 2012 og 2. juli 2013 er ugyldige.
  2. A tilkjennes sakskostnader.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak bygger på en riktig rettsanvendelse og bevisbedømmelse og er gyldige.

A fikk avslag på asyl ved UDIs vedtak 13. juni 2008, og hans anførte omvendelse til kristendommen skjedde allerede ved dåpen 28. september 2008. Det er i prosessen frem til dåpen ingen indikasjoner som peker i retning av at denne fant sted som følge av en nyervervet kristelig overbevisning. Dåpen fremstår som strategisk begrunnet for å få et nytt og fiktivt grunnlag for asyl, etter at han få måneder tidligere hadde fått avslag på annet grunnlag.

Staten finner ikke at A gjennom sin kontakt og samtaler med prestene i X menighet eller andre har forlatt islam og blitt en kristen i perioden fra dåpen og frem til UNEs siste vedtak i saken sommeren 2013. Staten betviler ikke at A i sin kontakt med prestene og den øvrige X menighet - i samtaler og væremåte utad - har oppført seg som en god kristen, men dette kan ikke tillegges avgjørende betydning, sett i sammenheng med As lave generelle troverdighet og hans strategiske opplegg for å skaffe seg et nytt asylgrunnlag.

A kunne ikke ha oppført seg på annen måte i menigheten. Han ville ellers ikke fått oppholdstillatelse i Norge. As kontakt og aktive deltakelse i menighetens arbeid, ved gudstjenester og på annen måte, var derfor en videreføring av As opplegg for å overbevise UNE om at han nå var en reell kristen og hadde krav på asyl.

Verken As egne forklaringer eller forklaringene fra menighetens folk kan tilsi en annen vurdering. Prestene har her blitt ført bak lyset og forledet til å tro at A er kristen. A har en lav generell troverdighet som følge av tidligere uriktige forklaringer for å få asyl på annet grunnlag.

A har bekreftet sin lave troverdighet ved at han under ankeforhandlingen søkte å gi en uriktig detaljering av sine opplevelser i Paris - som angivelig allerede da skal ha ført til tanker om overgang til kristendommen. Forklaringen ble åpenbart gitt for på uriktig grunnlag ytterligere å underbygge at hans tanker om konverteringen utviklet seg over lengre tid og var bygget på en grundigere tankeprosess enn det som UNE la til grunn for sine vedtak. Forklaringen er ny for lagmannsretten.

Det er således ikke noen grunn til å tillegge As egne forklaringer særlig vekt ut over at de i seg selv viser manglende refleksjon og tanker om de momenter som må være helt sentrale for en muslim ved overgang fra islam til kristendommen. UNE har med rette lagt betydelig vekt på dette i vedtakene. Manglende refleksjon kan ikke forklares som anført av A. Vilkårene for å få asyl i Norge på det anførte grunnlag er ikke oppfylt.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og er i det vesentlige enig i begrunnelsen.

Rettslige utgangspunkter

Lagmannsretten er enig med tingrettens redegjørelse slik den fremgår i dommen fra side fire flg. fra avsnitt 24:

(24) Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a lyder slik:

«En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen
 a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967 ( ... )»

(25) Partene er enige om at A vil ha en «velbegrunnet frykt for forfølgelse» på grunn av «religion» dersom den anførte konverteringen fra islam til kristendommen er reell. Det er dessuten enighet om at det er situasjonen på tidspunktet for UNEs siste beslutning av 2. juli 2013 om ikke å omgjøre vedtaket som danner utgangspunktet for rettens vurdering. Imidlertid kan senere inntrådte forhold tas i betraktning, såfremt disse er egnet til å kaste lys over faktum på det nevnte vedtakstidspunktet, jf. blant annet Rt-2013-937.

(26) Når det gjelder beviskravet i denne type saker, er partene enige om at Rt-2011-1481 oppsummer gjeldende rett, jf. avsnitt 45:

«Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.»

(27) I denne avgjørelsen viser Høyesterett til spesialmotivene til utlendingsloven § 28 - Ot.prp.nr.75 (2006-07) på side 414 - der nettopp kravet om «noenlunde sannsynlig» fremkommer. Av dette kan en utlede at det klart nok stilles en betydelig lavere terskel enn om det var formulert et krav om for eksempel sannsynlighetsovervekt, jf. nevnte odelstingsproposisjon side 88.

(28) Problemstillingen er da om det er «noenlunde sannsynlig» at A på tidspunktet for UNEs siste beslutning - altså i juli 2013 - hadde en reell kristen overbevisning. Retten bemerker at FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har gitt en veiledende uttalelse om bevisvurderingen i konvertitt-saker, jf. «Guidelines On International Protection: Religion-Based Refugee Claims under Article 1A(2) of the 1951 Convention and/or the 1967 Protocol relating to the Status of Refugees», datert 28. april 2004. Av punkt c fremgår følgende:

«34. Where individuals convert after their departure from the country of origin, this may have the effect of creating a sur place claim. In such situations, particular credibility concerns tend to arise and a rigorous and in depth examination of the circumstances and genuineness of the conversion will be necessary. Issues which the decision-maker will need to assess include the nature of and connection between any religious convictions held in the country of origin and those now held, any disaffection with the religion held in the country of origin, for instance, because of its position on gender issues or sexual orientation, how the claimant came to know about the new religion in the country of asylum, his or her experience of this religion, his or her mental state and the existence of corroborating evidence regarding involvement in and membership of the new religion.

35. Both the specific circumstances in the country of asylum and the individual case may justify additional probing into particular claims. Where, for example, systematic and organised conversions are carried out by local religious groups in the country of asylum for the purposes of accessing resettlement options, and/or where «coaching» or «mentoring» of claimants is commonplace, testing of knowledge is of limited value. Rather, the interviewer needs to ask open questions and try to elicit the motivations for conversion and what effect the conversion has had on the claimant's life. (...).»

Lagmannsretten viser for øvrig til Borgarting lagmannsretts dom i LB-2014-34531 avsagt 19. februar 2015, som gir en utførlig presentasjon av de rettslige utgangspunkter og anvendelse av disse ved saker av denne karakter.

Nærmere om problemstillingene i saken

Lagmannsretten tar først stilling til om A allerede ved dåpen 28. september 2008 i X menighet hadde konvertert fra islam til kristendommen eller om forberedelsen til og gjennomføring av dåpen var et strategisk opplegg for å etablere et fiktivt grunnlag for asylsøknaden. Dersom det da var et strategisk opplegg, må det vurderes om As mangeårige etterfølgende aktive deltakelse i menigheten var en konsekvens av en senere etablert kristelig overbevisning eller om deltakelsen var en videreføring av hans strategiske opplegg for å få opphold i Norge.

Lagmannsretten bemerker videre at det kunne ha hatt betydning for vurderingen av den etterfølgende utvikling etter dåpen om As eventuelle kristelige eller islamske overbevisning i september 2008 var usikker, og/eller om han var på «søk» i sin religiøse tilnærming til livet i Norge. A ville i tilfelle ha vært mer åpen for religiøs påvirkning i X menighet. Glidende overganger mellom disse alternativer kan også tenkes. As forklaringer i saken gir imidlertid ingen indikasjoner i retning av at dette kan være aktuelle problemstillinger. Som det fremgår av lagmannsrettens dom nedenfor, er det ikke grunnlag for å drøfte dette nærmere.

Momenter ved vurderingen av om prestenes kompetanse og uttalelser bør gis en særlig vekt ved avgjørelsen

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at presters vitneprov har vært sentrale i mange «konvertittsaker» for Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten har i mange dommer lagt særlig vekt på prestenes vitneprov om at asylsøkeren etter mangeårig kontakt med menigheten har fremstått som en overbevist kristen. Andre dommer viser at prestenes vitneprov ikke er tillagt avgjørende betydning.

Hver sak må åpenbart undergis en særskilt vurdering, men det må likevel sies at Borgarting lagmannsrett i noen av de siste dommene ser ut til å ha undergitt prestenes grunnlag for vitneprovene en mer kritisk prøving enn i tidligere saker. Borgarting lagmannsretts dom i LB-2012-166185, avsagt 12. mars 2014, fremhever på side 8 at «formell dåp, deltakelse i religiøse sammenhenger og kunnskap om kristendommen ikke i seg selv er egnet til å skille reelle konvertitter fra bekvemmelighetskonvertitter ---.» Det pekes videre på at det for personer som har møtt asylsøkeren i kristne sammenhenger kan være vanskelig å skille personer med en genuin kristen overbevisning fra dem som opptrer strategisk for å oppnå asyl. Selv om asylsøkeren har fremstått som oppriktig i sin kontakt med kristne miljøer, må hans engasjement sees i lys av den verserende saken.

Borgarting lagmannsrett har i LB-2014-34531, avsagt 19. februar 2015, utdypet dette ytterligere på side 8 og 9, og det siteres:

Gjennomføring av dåp og deltakelse i en rekke kristne forsamlinger mv. er objektive omstendigheter som kan tale for at det er noenlunde sannsynlig at konverteringen er reell. Vurderingen til erfarne ledere, som ikke har vært i tvil om at konverteringen er reell, trekker i samme retning.

Omfattende deltakelse i menigheter og andre kristne fellesskap over tid vil etter lagmannsrettens oppfatning i alminnelighet være en god målestokk for vurderingen av om en person er troende. Høyt aktivitetsnivå i kristen fellesskap kan imidlertid i særlige tilfelle skyldes ønske om å fremstå som troende overfor utlendingsmyndighetene. Deltakelse i kristne miljøer vil for mange også gi positive sosiale opplevelser. -----

-----

Også for erfarne prester og ledere i kristne fellesskap kan det etter lagmannsrettens oppfatning i enkelte tilfeller være vanskelig å skille mellom en genuin kristen overbevisning og et strategisk handlingsmønster for å oppnå asyl. I en menighet vil man gjerne være positiv overfor personer som tar kontakt med ønske om trosopplæring og deltakelse i menigheten.

Medlemmer av menigheten vil normalt ikke ha opplysninger om en asylsøker ut over det denne forteller om seg selv. De vil dermed kunne ha liten innsikt i asylsøkers bakgrunn og konsistensen i søkerens forklaringer til utlendingsmyndighetene. Det samme gjelder f.eks generelle utviklingstrekk når det gjelder omfanget av asylsøkere fra et land som ønsker å konvertere til kristendommen og eventuelle forklaringer og begrunnelser i slik saker. Da medlemmene av menighetene mangler mulighet til å vurdere asylsøkerens opptreden i en større sammenheng, kan bekreftelser og skussmål fra menighetene mv. ikke uten være avgjørende ---.

---- Dette må gjelde selv om uttalelsene bygger på omfattende kontakt med asylsøkeren.

As prosessfullmektig har anført at prestene i X menighet ut fra sin bakgrunn og kontakt med A har en særlig kompetanse til å vurdere hans troverdighet i spørsmålet om reell kristelig overbevisning. Anførslene har støtte i en uttalelse fra Bispemøtet i Den norske kirke 14. februar 2014 med overskrift Om trosfrihet og behandling av konvertitter i asylsaker. Uttalelsen gir i pkt. 5 sammenholdt med pkt. 6 uttrykk for at tilsidesettelse av en konvertitts tro ofte er basert på manglende forståelse for hva religiøs tro og overbevisning generelt er og hva kristen tro spesielt dreier seg om. Uttalelsen fremhever i pkt. 7 at i den grad det går an å fastslå en konvertitts oppriktighet, er det kirken som har kompetanse til dette. Det vises videre til pkt. 9 som lyder slik:

Overgangen til ny tro vil som regel baseres på religiøs erfaring og kunnskap om troens innhold. Men kravet til refleksjon og evne til å formulere svar på konkrete kunnskapsspørsmål, kan lett tillegges for stor vekt når religiøs oppriktighet vurderes. Dette understrekes i vår egen folkekirkepraksis. Religiøs forfølgelse foregår ofte uten at den forfulgte har vesentlig kunnskap om sin religions prinsipper og praksis. ---

Lagmannsretten har i lys av disse uttalelser funnet grunn til å utdype nærmere synspunktene fra tidligere nevnte dommer fra Borgarting lagmannsrett, og det bemerkes:

Prester i Den norske kirke kan ikke i sin alminnelighet ha særlige og bedre forutsetninger for å vurdere relevans og vekt av As bakgrunn/forhistorie og eventuelle tidligere uriktige forklaringer enn UDI/UNE og norske domstoler i spørsmålet om hvilke føringer dette isolert sett bør ha når det skal tas stilling til As generelle troverdighet.

Asylsøkerere vil i sin alminnelighet relativt lett kunne fortelle om personlige forhold, delta i samtaler - også om religiøse spørsmål i tilfelle der samtalepartner av ulike grunner ikke har tilstrekkelig kunnskap til å stille nødvendige og ikke minst oppfølgende kritiske spørsmål. Spørsmål som kan belyse eller trekke i tvil holdbarheten av det som sies om personens forhistorie og reelle indre overbevisning, kan derved ikke bli stilt. Asylsøkere har i slike situasjoner allment gode muligheter til å vise de riktige holdninger og atferd i samsvar med den virkelighet personen ønsker å vise utad.

As sak viser at realiteten i hans angivelige kristne overbevisning og overgang fra islam ikke lar seg avdekke uten at det foretas en objektiv granskning av hele saksforholdet, og det må på informativt grunnlag stilles kritiske spørsmål til de svar og opplysninger som gis i samtalene. Uttalelsen fra FNs høykommisjonær for flyktninger (UCHR) pkt. 34 og 35- gjengitt foran fra tingrettens dom i avsnitt 27 - understreker kravet til grundighet og kritisk vurdering, men slike undersøkelser er en oppgave for utlendingsmyndighetene. Prestene vitneprov må vurderes i dette perspektiv.

Lagmannsretten har i nevnte LB-2014-34531 på side 9 fremhevet at asylsøkerens refleksjoner i forbindelse med beslutningen om å konvertere er et viktig bevismoment, og det skrives videre i dommen:

Religiøs omvendelse er en indre og dypt personlig prosess. Det kan derved være betydelige individuelle forskjeller når det gjelder hva som er avgjørende for beslutningen om å konvertere. Refleksjonsnivået må videre ses i lys av den enkeltes kulturelle bakgrunn, utdannelsesnivå og språkkunnskaper mv.

Manglende refleksjon over forhold, som folk flest i samme livssituasjon erfaringsmessig vil være opptatt av og tillegge vekt, må åpenbart være relevant og tillegges vekt også i As sak. Asylsøkeres personlighet og evne til å tenke gjennom og gi uttrykk for reflekterte synspunkter overfor fremmede, kan i slike sammenhenger imidlertid gi seg ulike utslag slik at manglende refleksjon ikke alltid vil være avgjørende.

Prestene har en generell særlig kompetanse ved vurdering og vektlegging av slike spørsmål og - som følge av sin mangeårige kontakt med A - et godt grunnlag for å vurdere om det er spesielle forhold ved ham (språk, intellektuelt nivå mv. ) som må tillegges betydning. Prestenes vitneprov må imidlertid sees i lys av at prestenes sterke overbevisning om at han allerede i utgangspunktet, fra dåpen i 2008, er ansett som en seriøs og troende kristen person. Slik personlig overbevisning og tillit kan for fagfolk og folk flest lett føre til bortforklaringer og/eller fortrengning av ellers relevante motforestillinger.

Lagmannsretten vil i denne sammenheng også bemerke at evnen til å forstå og ta inn over seg realiteten i en asylsøkers handlemønster også kan bli mindre dersom det oppstår nære menneskelige relasjoner. Tingretten fremhever dette særskilt i avsnitt 66, og det er også nevnt i før siterte LB-2014-34531. Særlig kan dette være tilfelle i situasjoner der det kan være svært vanskelig å tenke seg at noen over tid vil bruke andre personer på denne måten for å oppnå egne formål.

Lagmannsretten går med bakgrunn i disse utgangspunkter over til å vurdere saksforholdet nærmere.

Spørsmålet om As reelle kristelige overbevisning ved dåpen i X menighet 28. september 2008

Lagmannsretten tar utgangspunktet i tingrettens dom fra side 6:

(31) Retten viser til at A søkte om opphold i Norge ved familiegjenforening allerede i 2002. Han viste da til at søsteren bodde i Norge, etter å ha kommet hit og fått oppholdstillatelse i år 2000. Søknaden ble avslått fordi han hadde foreldre og andre søsken i hjemlandet. I asylintervjuet foretatt ved den norske ambassaden i Teheran i Iran, oppga han at han var født i 1986 i Y. Han opplyste videre at han senere flyttet fra Y til Z i Balkh-provinsen, men at han på søknadstidspunktet bodde i Iran. Om utdannelse opplyste han å ha «high school diploma».

(32) Opplysningene han ga i dette intervjuet står i motstrid med det han opplyste da han søkte om beskyttelse i Norge i 2006. Han opplyste i det siste intervjuet at han var født i landsbyen Ajollah, angivelig i nærheten av Ghazni i Ghazni-provinsen. Retten legger til grunn at det er velkjent i enkelte miljøer at en lettere får beskyttelse dersom en oppgir å komme fra denne regionen, og at det derfor er naturlig å trekke den slutning at A har tilpasset sin forklaring for å forbedre sine sjanser for å få asyl. Retten vil her bemerke at den ikke legger vekt på at passet som ble utstedt i juli 2008 ved den afghanske ambassaden i Oslo oppgir at A ble født i Ghazni. Retten viser til Neerbyes forklaring om at dokumenter utstedt ved afghanske utenriksstasjoner gjennomgående har svært lav notoritet.

(33) Videre opplyste han og hans søster i familiegjenforeningssaken i 2002 at faren var i live, og at han var 57 år gammel. Under behandlingen av asylsaken hans i 2006 opplyste han at faren døde for åtte år siden. I tillegg var det uoverensstemmelser når det gjaldt fødselsår. I 2002 opplyste han at han var født i 1984, mens han i 2006 opplyste at han var født i 1986. Retten mener det er svært lite sannsynlig at disse motstridende opplysningene skyldes misforståelser eller svak tolkning, men at det er overveiende sannsynlig at A bevisst har gitt uriktige opplysninger. Dette svekker As generelle troverdighet.

(34) Retten mener at også det øvrige innholdet i asylforklaringen fra 2006 er lite troverdig. Retten viser til UDIs gjengivelse av As forklaring og UDIs vurdering av denne, jf. vedtaket den 13. juni 2008:

«Direktoratet har vurdert søkerens anførsel om at han frykter å bli utsatt for overgrep fra faren og broren til jenta han hadde et forhold til. Etter en helhetsvurdering, med vekt på søkerens forklaring og hans generelle troverdighet, mener direktoratet at søkerens forklaring ikke kan legges til grunn.

Det vises til at søkerens forklaring om at han gjorde den ovennevnte kvinnen gravid, fremstår som svært lite troverdig. Det har i vurderingen blitt sett hen til at kvinner i Afghanistan, etter direktoratets kjennskap, lever en svært beskyttet tilværelse med hensyn til omgang med menn utenfor familien. Direktoratet mener at det på denne bakgrunn fremstår som svært lite sannsynlig at søkeren, slik han har forklart, skal ha innledet et seksuelt forhold til den nevnte kvinnen med den konsekvens at hun ble gravid. Det vises til at hun i følge søkeren allerede var forlovet med en annen. Videre vises det til at søkerens opplysning om at han ved en anmeldelse til myndighetene for å ha begått utenomekteskapelig seksuelle handlinger, vil kunne bli dømt til døden med steining. Med tanke på hva personer som har slike utenomekteskapelige forhold risikerer, finner direktoratet det videre svært lite sannsynlig at søkeren og kvinnen skal ha gått inn for at hun skulle bli gravid for å få familien til hennes til å akseptere en ekteskapsinngåelse mellom dem. Videre bemerker direktoratet at det fremstår som lite sannsynlig at søkeren og kvinnen, slik søkeren har forklart, skal ha hatt seksuellomgang i hjemmet til søkerens onkel og tante, idet det ville kunne innebære en risiko for å bli oppdaget. Direktoratet vil også bemerke at søkerens opplysninger om at kvinnen ikke ville rømme sammen med han, men bli igjen hos foreldrene med de konsekvenser det ville få for henne, fremstår som bemerkelsesverdige.»

(35) Landrådgiver Geir-Aage Neerbye ved Landinfo vitnet i retten, og forklarte at det ikke helt kan utelukkes at enkelte par går inn for å gjøre kvinnen gravid for å overtale familiene deres til å godta et ekteskap som familiene i utgangspunktet er negative til. Dette er imidlertid svært lite vanlig, og en løper uansett risikoen for at andre utenfor familien ikke vil akseptere at ekteskapet inngås på slike vilkår. Retten tiltrer derfor UDIs betraktninger, og mener at A har forklart seg uriktig også på dette punktet.

(36) I asylintervjuet uttalte han videre at moren hadde giftet seg på nytt etter at faren døde. Retten mener at også dette fremstår lite sannsynlig, og viser til landrådgiver Neerbyes forklaring om at en enke er nederst på rangstigen i sin avdøde manns familie. Neerbye forklarte videre at en kvinne på over 50 år er en svært usannsynlig partner for giftemål, fordi vedkommende anses for å ha lav attraktivitet i den afghanske kulturen.

(37) Som et siste poeng i denne forbindelse vil retten trekke frem at A i ettertid ikke har gått bort fra de klart feilaktige opplysningene han ga i 2002 og 2006. Dette er i ytterligere grad med på å svekke hans troverdighet.

Lagmannsretten er i det alt vesentlig enig i dette. Neerby forklarte seg ikke under ankeforhandlingen, men seniorrådgiver Barbo Helling bekreftet i sin forklaring de opplysninger som er lagt til grunn av tingretten.

Lagmannsretten peker videre på tingrettens dom på side 15 i avsnitt 69, jf. sitat nedenfor, der det er gjengitt en uttalelse fra bl.a. A om at «tanken om å konvertere til kristen-dommen spiret i ham i lang tid forut for september 2008.» Slike tanker fremgår imidlertid ikke i asylintervjuet eller i hans forklaring for UNE.

A utdypet dette nærmere i sin forklaring over telefon fra Iran under anke-forhandlingen. A forklarte nå at tanken om å bli kristen oppsto allerede under et opphold i Paris, før han kom til Norge. A møtte kjærligheten for Jesus i Paris, der han fikk mat og et sted å bo.

A har ikke nevnt dette i tidligere forklaringer. Slike nye opplysninger under ankeforklaringen, bidrar til ytterligere å svekke hans troverdighet. Dersom dette var riktig, ville han åpenbart ha kommet med dette tidligere.

UNE sammenfatter sin oppfatning i vedtaket på side 10: A har forklart seg «selvmotsigende, mangelfullt og på mange punkter direkte feil om sentrale spørsmål. Dette hefter ved klagerens ulike forklaringer i en slik grad at det ikke kan dreie seg om misforståelser.» Lagmannsretten er enig.

As opptreden og forklaringer som gjelder perioden etter avslagsvedtaket i 2006 og frem mot dåpen i september 2008 bekrefter et bilde av en person som er villig til å gå langt for å etablere et nytt asylgrunnlag. Tingretten beskriver dette slik i dommen på side 15 i avsnitt 68:

(68) Som retten har vært inne på tidligere, og som har vært fremhevet også i UNEs vedtak, vil det være naturlig for en som konverterer fra islam at dette skjer gjennom en relativt lang prosess. Dette har åpenbart ikke vært tilfelle for A. Ved UDIs vedtak den 13. juni 2008 fikk han avslag på sin søknad om asyl. Før dette tidspunktet foreligger ingen ytre manifestasjon om at A følte noen dragning mot kristendommen. Knappe tre måneder - den 3. september 2008 - møtte han D for første gang. Deretter hadde han et «kurs» på to timer, før han ble døpt den 28. september 2008. Retten mener dette er et moment som med tyngde taler for at konverteringen kun var motivert ut fra et ønske om å få opphold i Norge.

(69) Retten har merket seg A og andres forklaringer om at tanken om å konvertere til kristendommen spiret i ham i lang tid forut for september 2008. C ga uttrykk for at A gikk gjennom en slags prosess, men redegjørelsen hans var relativt vag på dette punktet. E, som bodde sammen med A på et asylmottak, traff ikke A før mot slutten av 2008. Retten er av den oppfatning at disse forklaringene har meget begrenset verdi ved helhetsvurderingen av om As konvertering er reell.

Lagmannsretten finner det høyst sannsynlig at As innledende opptreden overfor menigheten før og under dåpen var et utslag av hans sterke ønske om å få opphold i Norge. Som nevnt av tingretten var det før avslaget på asyl ingen ytre manifestasjon på at han følte noen dragning mot kristendommen. As asylintervjuer underbygger dette ytterligere.

A fikk i asylintervjuet 2. juni 2009 følgende spørsmål:

Du har latt deg døpe i en kristen kirke etter at du har fått avslag på din søknad om asyl. Det kan være lett å tenke at du har gjort det for å få bli i Norge. Har du noe å si til det?

A besvarte dette slik:

Det er ikke slik. Det er sant at jeg ikke har hatt gode minner fra islam. Jeg kunne ikke språket så godt for å fortelle at jeg ville døpe meg.

Til jeg ble oppmerksom på en iransk familie som ikke bodde så langt unna. De praktiserte kristendommen. Jeg snakket med dem, og forklarte at jeg ville konvertere til kristendommen og snakket om dåp og slik. Jeg spurte om de kjente noen som kunne hjelpe meg. Han heter C. Og det var en norsk dame som heter D. (D - rettens merknad)

Han selv tok kontakt med D. Så ble det avtalt at vi skulle møtes en dag. Ved det første møtet, spurte hun det, hvorfor jeg ville døpe meg. Så ble det avtalt en dag. Jeg gikk den dagen og døpte meg. ----

A forklarte seg slik for UNE under nemndsmøte 2. juni 2010, jf. vedtaket på side 6 og 7:

Om sin konvertering til kristendommen, forklarte klageren at han gikk gjennom en kort opplæring før han ble døpt. Det var den 28. september 2008, og på spørsmål om det er riktig at opplæringen gikk på to timer, svarte klageren at det ved første møte ble satt en dato, og da den datoen kom, møtte han opp. Han fikk et ark med skrift, og det var noe han skulle besvare, og det gjorde han. Det første møtet varte ca. to timer, og den andre dagen gikk det med ca. én time.

På spørsmål om hva som ledet klageren frem til kristendommen, svarte klageren at han ikke kjente noen i nærmiljøet på W, men han var på jakt etter noen som kunne lede ham frem, dvs. veilede ham inn i kristendommen. Da klageren fikk vite at iraneren G var kristen, ba klageren denne om hjelp videre. Slik fikk han kontakt med presten D.

A gir for øvrig i sine forklaringer et bilde av sin vei og tankeprosess frem til kristendommen, som etter det opplyste anses lite forenlig med det en kunne forvente av en person med hans afghanske bakgrunn.

Generelt vil konvertering fra islam til kristendommen for en afghaner i sin alminnelighet vil være en meget stor beslutning med store konsekvenser, og det er således en sterk presumsjon for at slike beslutninger tas etter en vesentlig lengre tid med overveielser som involverer mange momenter og refleksjoner. Det vises om disse spørsmål også til tingrettens dom som i avsnitt 41 flg. skriver følgende:

(41) Retten anser det formålstjenlig å gjengi noe om afghaneres forhold til islam. Landrådgiver Neerbye redegjorde for dette i retten. Hans forklaring sammenfaller i det store og det hele med det som er gjengitt fra hans forklaring for Borgarting lagmannsrett i dom av 26. oktober 2009:

«Han har forklart at islam spiller en avgjørende rolle i alle livets sider. Konvertering vil være en meget alvorlig beslutning for den enkelte. Den afghanske grunnloven garanterer riktig nok religionsfrihet. Samtidig er det imidlertid slik at ingen lov kan være i strid med islamsk lov (sharia). I henhold til sharia regnes frafall fra islam som apostasi, som straffes med døden. Reelle konvertitter fra Afghanistan vil normalt være tilbakeholdne med å fortelle om konverteringen i sine miljøer, og de rådes av menneskerettighetsorganisasjoner til å forlate Afghanistan.»

(42) Retten legger videre til grunn Neerbyes forklaring for tingretten om at nær 100 prosent av den afghanske befolkningen er muslimer. Ingen andre religiøse grupper har rom for å kunne uttrykke seg. Han forklarte dessuten at individers ønsker og behov er uinteressante i den afghanske kulturen, da det er gruppers - i betydningen utvidede storfamilier - status som er det vesentlige. Konsekvensene av apostasi rammer ikke bare utbryteren, men det kan få fatale konsekvenser også for den større gruppen.

(43) Det er med andre ord klart at konvertering fra islam til kristendommen innebærer et meget stort og livsendrende valg for en afghaner. Dette gir en viss presumsjon for at konvertering fordrer en grundig tankeprosess hos den enkelte. I tilfeller der konverteringen har skjedd raskt, vil dette imidlertid også kunne forklares med at den som anfører å ha konvertert mener å ha vært gjennomgått helt spesielle åndelige opplevelser.


Landrådgiver Neerbyes opplysninger ble bekreftet av seniorrådgiver Helling under hennes forklaring for lagmannsretten. Selv om enhver sak må undergis en konkret vurdering, bemerker lagmannsretten at de her anførte forhold vil danne et sentralt bakteppe ved vurderingen av As troverdighet.

Vitneprovet og erklæring avgitt 29. mars 2010 fra daværende prostiprest D underbygger imidlertid As asylforklaring om at han allerede under dåpen hadde en reell kristelig overbevisning. Erklæringen lyder slik:

Undertegnede har hatt kontakt med A i forbindelse med hans ønske om å konvertere til den kristne tro og bli døpt. Han fortalte at han i den kristne tro hadde funnet en kjærlighet som han ikke fant i Islam. Han hadde noen iranske venner som var blitt kristne, og som hadde mange samtaler med han om den kristne tro. Mitt bidrag i dette var først og fremst å gå gjennom sentrale temaer i kristendommen og ha en gjennomgang av dåpen. En iransk venn fungerte da som tolk. I samtalene ble jeg trygg på at han ønske om dåp var båret av en indre overbevisning, ikke for å påvirke en eventuell oppholdstillatelse. Min erfaring fra andre saker var dessuten at konvertering til kristendommen har betydd lite for UNE i asylsaker.

A uttrykte et sterkt ønske om å komme til gudstjeneste. Han deltok også i nattverd. Han har i den senere tid utdypet sitt forhold til den kristne tro ved å delta på gudstjeneste også som kirkevert. Nå for tiden er han med i en dåpsopplæringsgruppe ledet av sokneprest F. Der tar de for seg sentrale Bibeltekster. A leser dessuten selv i sin Bibel hver dag.

D forklarte under ankeforhandlingen at hun før dåpen fant sted, forsikret seg om at A hadde en kristelig overbevisning, og lagmannsretten er ikke i tvil om at hun trodde at så var tilfelle. Spørsmålet er imidlertid om han har gitt henne riktige opplysninger.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i hennes erklæring der det skrives at A hadde noen iranske venner som var blitt kristne, og at han hadde hatt mange samtaler med disse om den kristne tro. Disse samtaler må i så fall ha funnet sted før han kom i kontakt med D. Selv om samtalen med D skjedde ved bruk av tolk, var hun ikke i tvil om at erklæringen gir en dekkende beskrivelse av hennes kontakt med A før og under dåpen.

As forklaringer for UDI/UNE og tingretten gir imidlertid ikke - slik lagmannsretten forstår dette - inntrykk av at han hadde mange samtaler med den iranske familien om den kristne tro. Asylintervjuet 2. juni 2009, jf. rettens premisser på side 15, viser en begrenset kontakt med sikte på å få kontakt med noen som kunne hjelpe ham med å konvertere til kristendommen og bli døpt. Ved hjelp av iraneren G, som var kristen, ba A om hjelp til å komme videre, og det var slik han fikk kontakt med presten. D eget bidrag var i følge erklæringen først og fremst «å gå gjennom sentrale temaer i kristendommen og ha en gjennomgang av dåpen».

Lagmannsretten må etter dette legge til grunn at A overfor D ga misvisende og/eller til dels uriktige opplysninger om på hvilken måte han ble kjent med kristendommen og fikk en kristen tro.

D opplevde åpenbart A som en genuin kristen person, og fant som prest ikke grunn til å etterprøve realitetene vurdert ut fra hans bakgrunn og tidligere forklaringer. D følte seg trygg på at hans «ønske om dåp var båret av en indre overbevisning, ikke for å påvirke en eventuell oppholdstillatelse».

Lagmannsretten finner ikke at hun hadde saklig grunnlag for dette. At A gjennom samtaler med den iranske familien - eventuelt G - slik han formulerer seg overfor UDI,UNE og tingretten, hadde funnet «en kjærlighet som han ikke fant i Islam» jf. D erklæring, kan ikke legges til grunn.

As misvisende og til dels uriktige opplysninger overfor D må sees i sammenheng med hans uriktige opplysninger i forbindelse med tidligere søknader om opphold i Norge. Det vises til tidligere nevnte referat fra tingrettens dom fra side 6 under avsnitt 31 flg, jf. dommen foran på side 13. A ga her bevisst uriktige opplysninger om føde- og oppholdssted i Afghanistan for å forbedre sine sjanser til å få opphold. Han opplyste videre i 2002 at faren var i live og var 57 år gammel, mens han i 2006 opplyste at faren døde for åtte år siden.

A endret forklaringen i 2006 vel vitende om at søknaden om familiegjenforening i 2006 ble avslått fordi han hadde foreldre og andre søsken i hjemlandet. A må åpenbart ha trodd at opplysningen om at faren var død kunne ha betydning ved behandling av en søknad om oppholdstillatelse på annet grunnlag. Lagmannsretten viser endelig til den svært lite sannsynlige historien om at A og en kvinne skulle ha gått inn for at hun skulle bli gravid for å få familien til å akseptere en ekteskapsinngåelse mellom dem. Asylforklaringen fremstår som konstruert med sikte på å etablere et fiktivt grunnlag for opphold og viser As vilje og evne til å fortelle en uriktig historie.

Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering av beskrevne forhold kommet til at det ikke kan herske rimelig tvil om at A under sin første kontakt med D, F og den øvrige menigheten i X i september 2008 bevisst ga uriktige opplysninger som førte til at han ble døpt - alt i den hensikt å underbygge klage over UDIs vedtak i asylsaken med et nytt fiktivt asylgrunnlag.

Lagmannsretten har ut over As egne forklaringer ikke funnet noen indikasjoner som kan underbygge en reell kristelig overbevisning. Sett i sammenheng med hans meget svake troverdighet kan asylforklaringen ikke legges til grunn.

Lagmannsretten har som det har fremgått ikke funnet grunn til å legge avgjørende vekt på prestenes vitneprov. Lagmannsretten har ved denne vurdering lagt til grunn at prestene har stilt spørsmål om As bakgrunn - hvordan han kom i kontakt med kristendommen, hvilke tanker han hadde om forholdet mellom islam og kristendommen og hvorfor han ønsker å forlate islam og bli en kristen. Prestene trodde åpenbart på A, og anså ham som en troverdig person.

D har således i sine samtaler med A i september 2008 akseptert As historie om at han hadde noen iranske venner som var blitt kristne, og som han hadde mange samtaler med om den kristne tro. Som nevnt før, jf. dommen foran på side 17, ga A her uriktige/misvisende opplysninger. Tilsvarende gjaldt overfor F og den øvrige menigheten.

Prestene har imidlertid slik lagmannsretten ser det ikke vurdert As troverdighet i lys av kravet til grundighet og kritiske vurderinger, slik FNs høykommisjonær anbefaler overfor asylsøkere i tilsvarende kategori. Prestene kan ikke bebreides for dette, men vitneprovene må likevel tillegges begrenset vekt for det spørsmål lagmannsretten skal ta stilling til.

Lagmannsretten viser videre til at det gikk påfallende kort tid fra A først kom i kontakt med kristendommen gjennom den iranske familien/ G og til han bestemte seg for å konvertere. Når alt dette sammenholdes med hans begrensete refleksjonsnivå omkring overgangen fra islam til kristendommen, lave terskel for å gi bevisst uriktige opplysninger og sterke vilje til få opphold i Norge, kan det ikke foreligge noen særlig grad av sannsynlighet for at As konvertering til kristendommen før dåpen var reell.

Lagmannsretten er ikke i særlig tvil om at As opptreden og uriktige forklaringer fram til dåpen viser en person som opptrer strategisk med sikte på å få en innvilget søknad om asyl. Tanker om kristendommen og kontakten mot menigheten er alene motivert ut fra hva han mener vil tjene den videre klagebehandling i UNE.

UNE la tilsvarende oppfatning til grunn i vedtaket 25. juni 2010 på side 11 øverst og er fastholdt i etterfølgende vedtak, der begjæring om omgjøring ikke ble tatt til følge. UNEs vedtak bygger således så langt på en riktig bevisvurdering og rettsanvendelse.

Betydningen av kontakten med X menighet i perioden etter dåpen og frem til sommeren 2013 - tilsier dette en endret vurdering?

Innledning

Spørsmålet er her om A etter dåpen 28. september 2008 som følge av kontakten med menigheten i X, samtaler med prestene og aktiv deltakelse i gudstjenester m.v. - fram mot 2013 - etter hvert forlot islam og fikk en reell kristen overbevisning. Formulert må en annen måte - er det noenlunde sannsynlig at A etter dåpen har blitt omvendt til kristendommen?

Problemstillingen må sees i sammenheng med Fs omgjøringsbegjæring datert 24. september 2012 der følgende fremgår i pkt. 2:

Etter fire års aktiv deltakelse i menighetens liv og felleskap er As tro så grunnfestet og sosialisert at det ikke lenger nytter å komme med uttalelsene om at «det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at han her en kristen-2, slik UNE har gjort gjentatte ganger. Det blir igjen feil å si at det ikke foreligger noe nytt i saken. Fire år er gått. Ny dokumentasjon er gitt. Hele saken er ny. ----

F benytter en meget sterk språkbruk i sitt pkt 5 der han skriver følgende:

---

Det har nå vært flere nye saker om tilsvarende konverteringer, og det har kommet sterke reaksjoner på den retten UNE tilraner seg når det gjelder å overprøve presters dåp ("de er ikke kristne.." osv.) Enkelte saker er omgjort (bl.a.en etter påtrykk fra advokat Humlen), enkelte blir for tiden prøvet i rettssystemet. Her blir det større og større styrke i kirkas reaksjoner:

«Jeg er ikke bare overrasket, men sjokkert» skriver biskop H. ----

------

Lagmannsretten vil nedenfor som grunnlag for rettens vurderinger beskrive forholdet mellom menigheten og A frem til han sommeren 2013 ble transportert fra Norge til Afghanistan. Prestenes opplysninger belyser også en del av kontakten og overveielsene som førte til at A ble døpt i X menighet.

Opplysninger av betydning for saken, som gjelder hans opphold i Afghanistan, foreligger ikke. Lagmannsretten antar at han nå befinner seg hos sin søster i Teheran.

Prestenes og menighetens kontakt med A

UNE har i vedtaket, jf. øverst på side 11, lagt til grunn at «dåpen og kontakten med menigheten «er utført i den hensikt å forsøke å skaffe seg et grunnlag for opphold i Norge.» Tilsvarende gjelder Oslo tingrett, jf. dommen på side 14 fra avsnitt 62 frem til 67 med gjengivelse av avgitte vitneprov og tingrettens vurderinger - det siteres:

(62) F avga en skriftlig uttalelse den 6. april 2010, der han tiltrådte det som fremgikk av D skriv. Han gikk imidlertid noe mer i detalj om As deltakelse i dåpsundervisningen og på gudstjenester, og han redegjorde for hvilke elementer i den kristne tro han og A jobbet sammen med. Avslutningsvis uttrykte han at han ikke hadde betenkeligheter med å «innestå for seriøsiteten i As tro». I retten fortalte F at A er en av de mest ivrige deltakerne han har hatt i trosopplæringen, men han var også teoretisk svak. Etter Fs syn kan dette være en forklaring på at svarene A har gitt til UNE har fremstått noe umodne. F anser det svært lite sannsynlig at han eller de andre i menigheten kan ha blitt ført bak lyset av A i så mange år; han anser A for å være en «kristen bror». F har sendt ytterligere brev til UNE, datert 23. juli 2010, 10. september 2010, 21. juli 2011 og 30. august 2011. Slik retten ser det, inneholder ikke disse brevene noe som er egnet til å kaste ytterligere lys over vurderingen om konverteringen var reell.

(63) Prostiprest I uttalte i retten at fagfolk - herunder prester - er godt trent i å vurdere menneskers tro, selv gjennom relativt korte samtaler. Som fagperson er I av den oppfatning at As har en reell kristen overbevisning, og han har fått dette synet bekreftet gjennom samtaler og senere omgang med A. At A i trosintervjuer med utlendingsmyndighetene har vært noe banal og umoden i sin beskrivelse av kristendommen og sin påståtte tro, forklarer han med at A bruker egne ord, og ikke fasitsvar. Som en illustrasjon uttalte I at en opplyst humanetiker ville fremstått mer troende enn en ikke-opplyst kristen dersom kognitiv kunnskap vektlegges i for stor grad ved vurderingen. Han fremhevet også at enkelte av svarene viser meget god evne til selvstendig refleksjon.

(64) Også As søster - B - er klar på at konverteringen var reell. Hun uttalte at han forklarte konverteringen med at han ikke var fornøyd med islam, og hun bekreftet hans historie om at verken han eller hans nærmeste familie var eller er spesielt aktive muslimer.

(65) Det er følgelig ingen tvil om at personene i As nettverk, herunder fagpersonene, er klare på at han har konvertert. Retten tar utgangspunkt i at teologer normalt vil være skikket til å vurdere om en konvertering er reell. Etter rettens syn betyr imidlertid ikke dette at retten, eller utlendingsmyndighetene, bør utvise tilbakeholdenhet med å foreta en helt selvstendig prøving av om utlendingen har en reell kristen overbevisning. I nærværende sak, der teologene har tatt seg av A på det personlige plan og etter hvert utviklet et nært forhold til ham, må retten ta i betraktning at det kan oppstå mellommenneskelige forhold som i sin tur kan medføre at en lettere lar seg føre bak lyset. Bevisverdien av prestenes uttalelser og bekreftelser må ses i lys av nettopp dette. Retten legger for øvrig til grunn rådgiver i UNE Torben Sveaass Kallands forklaring i retten: UNE opplever svært ofte et stort engasjement fra menigheter og prester i saker som omhandler konvertitter, og denne saken ikke skiller seg ut i så måte.

(66) Etter rettens oppfatning er det lite av konkret verdi i de nevnte prestenes uttalelser som er egnet til å stille konverteringen i et mer troverdig lys. Retten kan ikke uten videre tiltre Is uttalelse om at As redegjørelser om egen tro og kristendommen generelt er basert på egne ord. For retten fremstår det tvert om mer nærliggende å se As uttalelser som innlærte og reproduserte.

(68) Retten mener videre at søsterens forklaring om at konverteringen var reell ikke kan tillegges vekt. Hun begrunnet ikke denne oppfatningen på noen måte, og det er et generelt poeng at uttalelser fra nærstående i asylsaker må vurderes med kritikk.

F har under ankeforhandlingen særlig fremhevet, jf. anførslene på side 4, at tro er noe som også utvikler seg over tid, gjennom opplevelser og inntrykk i møte mellom mennesker, og det er dette som har skjedd med A. At han i den første fasen i møtet med kristendommen hadde mangler i kunnskapen om kristendommen, kan i følge F og de øvrige prester ikke tillegges betydning, særlig sett i lys av hans bakgrunn som muslim og begrensete norsk kunnskaper. A ble mer og mer sosialisert inn i kristendommen. Kjærligheten til Gud ble modnet og integrert inn i personligheten.

Lagmannsrettens nærmere vurdering

Lagmannsretten anser det ikke tvilsomt at As kontakt med menigheten var som beskrevet av menighetens prester, slik det fremgår av tingrettens premisser. Bevisførselen under ankeforhandlingen gir ikke grunnlag for en endret vurdering.

Lagmannsretten legger således til grunn at A i sin kontakt med menigheten og på annen måte utad fremstod som en overbevist kristen person. Spørsmålet er imidlertid om A fram til utreisen til Afghanistan sommeren 2013 fortsatt opptrådte strategisk for å sikre et fiktivt asylgrunnlag.

Lagmannsretten legger videre til grunn at A, som følge av mangeårige samtaler med daværende sogneprest F og andre prester i menigheten, har fått betydelig innsikt i kristendommens innhold. A har i følge det opplyste, i samtalene intellektuelt vært i stand til å gi uttrykk for selvstendige synspunkter og utvikle disse ytterligere.

A var imidlertid åpenbart klar over at det var gunstig for asylsøknaden at han utbygget sine kunnskaper om kristendommen og var en aktiv deltaker i samtalene og i menighetens øvrige aktiviteter. At han hele tiden gir uttrykk for «det riktige» og handlet som en «god kristen» med høyt aktivitetsnivå, er ikke nødvendigvis uttrykk for en sann indre overbevisning om å være en kristen.

Som fremhevet av lagmannsretten i før nevnte LB-2014-34531, vil et høyt aktivitetsnivå i kristne fellesskap i særlige tilfelle skyldes et ønske om å fremstå som troende overfor prestene/menigheten og utlendingsmyndighetene. As høye aktivitetsnivå fremtrer som påfallende og er forenlig med et fortsatt strategisk handlingsmønster.

A har videre sannsynligvis blitt preget av den medmenneskelighet og hjelp han har fått av menigheten over mange år, og dette har også mentalt sett bidratt til en positiv holdning til kristendommen, noe han forstod var sterkt medvirkende for den betydelige hjelpen han fikk. Positive følelser overfor andre personers livssyn må imidlertid for en asylsøker, som gjør det han kan for å få opphold i Norge, ikke forveksles med reell konvertering fra islam til kristendommen.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at det ikke er noenlunde sannsynlig at A etter dåpen forlot islam og fikk en kristelig overbevisning som kan danne grunnlag for asyl.

Lagmannsretten har i vurderingen tatt utgangspunkt i at gjennomføring av dåp og aktiv deltakelse i en rekke kristne forsamlinger, vil være objektive omstendigheter som kan tale for at dette også er uttrykk for en reell kristen indre overbevisning - særlig når dette underbygges av vitneprov fra prestene i menigheten. Sett i sammenheng med As strategiske opplegg før og under dåpen for å overbevise menigheten og utlendingsmyndighetens om sin kristne tro, kan imidlertid dette ikke tillegges avgjørende vekt. A viste i flere sammenhenger før dåpen at han har svært liten troverdighet med tilhørende lav terskel for å gi uriktige opplysninger. A viste vilje til å føre andre bak lyset da han mente dette tjente hans mål om å få oppholdstillatelse i Norge.

Lagmannsretten har ikke funnet holdepunkter for annet enn at As aktive deltakelse i menighetens arbeid frem til sommeren 2013 skyldes et fortsatt strategisk opplegg for å etablere grunnlag for søknaden om opphold i Norge. At prestene i X menighet ikke deler dette syn, kan ikke tillegges avgjørende vekt etter en helhetsvurdering av alle relevante forhold i saken.

A har således verken tidligere eller på tidspunktet for UNEs siste vedtak i saken hatt noen velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til hjemlandet, jf. utlendingsloven § 28a.

A har i Norge utad gitt tilkjenne at han er omvendt til kristendommen og derved - overfor makthavere og andre i Afghanistan - gitt uttrykk for å ha forlatt den islamske tro. En slik offentlig tilkjennegivelse vil imidlertid etter lagmannsrettens syn ikke få noen betydning ved retur til Afghanistan.

Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at A ikke vil bli utsatt for forfølgelse i Afghanistan såfremt at han tilkjennegir at han fortsatt er en muslim og ikke tar avstand fra islam, jf. den nærmere omtale av disse problemstillinger i Borgarting lagmannsretts dom i LB-2014-34531 på side 11 med videre henvisninger.

Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at det ikke er noen vesentlige feil ved det faktiske grunnlag for UNEs avgjørelser av betydning for vedtaket, og at det heller ikke er noe feil ved rettsanvendelsen. Vedtaket 25. juni 2010 og senere avgjørelser er derved gyldige.

Sakskostnader

Anken har ikke ført fram, og staten har i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 annet ledd jf. første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader både for tingretten og for lagmannsretten. Lagmannsretten kan gjøre unntak for dette dersom tungtveiende grunner gjør dette rimelig, jf. § 20-2 tredje ledd.

Det er ikke grunnlag for dette, verken for tingretten eller for lagmannsretten. Saken stod for tingretten i det alt vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten, og A hadde ingen god grunn til å få saken prøvd på ny, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav a). Lagmannsretten kan heller ikke finne at styrkeforholdet mellom partene og sakens åpenbare velferdsmessig betydning for A, jf. bokstav c, gir grunnlag for dette i en sak der det ikke er andre momenter som taler for å anvende bestemmelsen, jf. Schei m.fl. kommentarutgave til Tvisteloven del I på side 708 nederst.

Lagmannsretten viser for øvrig til tingrettens premisser i sakskostnadsavgjørelsen på side 17. Det er ikke grunnlag for noen endring i dette.

Staten har for lagmannsretten fremmet krav om erstatning med 98 750 kroner inkludert merverdiavgift. Det fremkom ingen innvendinger mot kravets størrelse. Lagmannsretten legger kostnadsoppgaven til grunn, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Sakskostnadene har ikke gått ut over de nødvendige og er etter omstendighetene rimelige kostnader ved saken. Tilsvarende gjelder statens kostnader for tingretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. A dømmes til innen to uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale i sakskostnader til staten v/Utlendingsnemnda med 98 750 - nittiåttetusensyvhundreogfemti - kroner.
Siste endringer
  • Ny: LB-2014-91252 Utlendingsrett. Asyl. Utl. § 28. Konvertitt fra Afghanistan. (29.05.2015)

    En afghansk borger hadde søkt om familiegjenforening med søsteren sin, men fått avslag, fire år før han kom til Norge og søkte om asyl. Borgarting lagmannsrett vurderte anførselen om konvertering inngående. Retten kom til at det ikke var noenlunde sannsynlig at en afghansk asylsøker hadde forlatt islam og fått en kristelig overbevisning som kunne danne grunnlag for asyl. UNEs vedtak var dermed gyldige.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo