Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2014-97419
Dokumentdato : 06.05.2015

Asyl/beskyttelse. Konvertert til kristendom- tilstrekkelig sannsynliggjort. Afghanistan.

I likhet med tingretten kom lagmannsretten til at en afghansk asylsøker, som hadde konvertert til kristendommen etter at han kom til Norge, hadde krav på asyl. Lagmannsretten fant det tilstrekkelig sannsynliggjort at konverteringen var reell.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag samt senere beslutning om ikke å omgjøre vedtaket.

Sakens hovedspørsmål er om søkeren, som det er lagt til grunn at er afghansk statsborger, har krav på asyl som følge av at han har konvertert til kristendommen under sitt opphold i Norge.

Framstilling av saken

A har opplyst at han ankom Norge den 29. oktober 2009. Han ble registrert som asylsøker 30. oktober 2009. Han hadde ikke identifikasjonsdokumenter. Ved ankomstregisteringen opplyste han at han var 16 år, og han ble registrert med fødselsdato 0.0.2009. Han opplyste videre at han var født i Hilmand-provinsen i Afghanistan og var afghansk statsborger. Hans familie hadde imidlertid oppholdt seg ulovlig i Iran fra han var liten og inntil for et par år siden. Familien hadde da flyttet tilbake til regionen X i Hilmand-provinsen, men igjen returnert til Iran våren 2009. Etter noen måneder, om lag to måneder før han ankom Norge, forlot han Iran og reiste via Tyrkia og et ukjent tredjeland til Norge.

Fordi det ble lagt til grunn at A var mindreårig, ble det ikke spurt om asylgrunn ved ankomstregistreringen.

I asylintervjuet, som ble gjennomført 12. november 2009 med verge til stede, opplyste A at faren hans var blitt drept etter at familien dro tilbake til Afghanistan fordi han ble beskyldt for å samarbeide med Taliban. Familien flyktet da igjen til Iran. Etter kort tid der, bestemte hans mor at A skulle flykte til Norge fordi hun var redd for at sønnen skulle bli deportert til Afghanistan hvor han risikerte å bli drept av de samme personene som hadde drept hans far.

På oppdrag fra Utlendingsdirektoratet (UDI) har Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo utført en vurdering av As alder på grunnlag av hans tannforhold. Det ble konkludert med at A var ca. 20 år på undersøkelsestidspunktet. Det kunne ikke utelukkes at han var under 18 år, men det ble funnet lite sannsynlig. Det kunne utelukkes at han var 16 år eller yngre. Overlege dr. med. Jens Grøgaard ved Barneklinikken ved Oslo universitetssykehus foretok en samlet aldersvurdering basert på konklusjonen fra tannundersøkelsen og rapport fra Radiologisk divisjon. Grøgaards konklusjon var at A var 20 år gammel, og at det kan utelukkes at han var under 18 år.

UDI avslo As søknad med den begrunnelse at han ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort en velbegrunnet frykt for forfølgelse som kan knyttes til en eller flere av forfølgelsesgrunnene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. UDI anså ikke drapet på faren for å være rettet mot A, og viste til at A selv verken var medlem av Taliban eller hadde hjulpet Taliban.

På bakgrunn av den usikre situasjonen på søkerens hjemsted, X i Hilmand-provinsen, mente UDI at han sto i reell fare for å bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur dit, og derfor i utgangspunktet hadde krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. UDI mente imidlertid at vilkårene for å henvise A til internflukt til W var oppfylt, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd.

UDI innvilget ikke oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 38.

A påklaget vedtaket den 20. mai 2010. UDI samtykket til utsatt iverksetting inntil klagen var endelig avgjort.

I et brev datert 16. desember 2010 fra As hjelpeverge til hans daværende advokat skrev hjelpevergen at A var blitt en kristen, og at han mente at dette bør framholdes i hans asylsak. Hans advokat gjorde etter dette konverteringen gjeldende som asylgrunn overfor Utlendingsnemnda, og framla bekreftelser fra Z Pinsemenighet på at A var en del av miljøet i Pinsekirka i Z.

Den 13. mars 2011 ble A døpt i Z Pinsemenighet.

På bakgrunn av opplysningene om at A hadde konvertert ba Utlendingsnemnda om ytterligere opplysninger i saken fra A selv og fra menigheten. I august 2011 ble en bekreftelse fra menigheten og et skriv fra A om hans konvertering og kristne tro oversendt Utlendingsnemnda.

Utlendingsnemnda behandlet klagesaken i full nemnd den 30. november 2011. A møtte sammen med sin daværende advokat og forklarte seg. Flertallet, som besto av nemndsleder og ett nemdsmedlem, kom til at A ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at han hadde konvertert til kristendommen. Flertallet fant videre at A ikke risikerte forfølgelse etter retur fordi han hadde anført konvertering av strategiske årsaker. Han hadde derfor ikke krav på asyl som følge av konverteringen. Mindretallet la til grunn at A hadde konvertert, og derfor hadde krav på asyl.

En enstemmig nemnd fant at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at afghanske myndigheter var ute etter A fordi de trodde at han hadde samarbeidet med Taliban, eller at han risikerte forfølgelse fordi faren hadde samarbeidet med Taliban. Han hadde derfor ikke krav på asyl på dette grunnlaget.

Utlendingsnemnda kom i likhet med UDI til at den generelle sikkerhetssituasjonen på As hjemsted var slik at han hadde krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, men at vilkårene for å henvise ham til internflukt til for eksempel W var oppfylt.

Endelig fant nemnda at det ikke var grunnlag for å gi A opphold på humanitært grunnlag.

Utlendingsnemnda har etter dette vurdert omgjøring to ganger uten å finne grunnlag for dette, sist ved beslutning av 21. januar 2014.

A tok ut stevning for Oslo tingrett den 22. januar 2014. Oslo tingrett avsa 24. april 2014 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asyl datert 13. januar 2012, samt etterfølgende beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket, er ugyldige.

2. Staten v/ Utlendingsnemnda dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse å betale sakskostnader til A med kr 174 108 - etthundreogsyttifiretusenetthundreogåtte.


For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/ Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt i dagene 8. - 10. april 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten var representert ved sin prosessfullmektig. Rådgiver Audun Eidslott fra Utlendingsnemnda var til stede under hele ankeforhandlingen i medhold av tvisteloven § 24-6 andre ledd og avga forklaring. Det ble for øvrig avhørt sju vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

Staten v/ Utlendingsnemndas påstandsgrunnlag

Det er ingen feil ved Utlendingsnemndas vedtak eller beslutning som får betydning for gyldigheten.

Sakens hovedspørsmål er om A hadde en reell kristen overbevisning på vedtakstidspunktet. Vurderingen må gjøres med utgangspunkt i tidspunktet for vedtaket den 13. januar 2012 og siste omgjøringsbeslutning den 21. januar 2014.

Domstolen har full prøvelsesrett i asylspørsmålet, men bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve forvaltningens landfaglige vurderinger. Når det gjelder spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag er domstolens prøvelsesrett begrenset.

As generelle troverdighet er svekket, og han har ikke så langt det er rimelig og mulig medvirket til sakens opplysning. Han bør derfor ikke nyte godt av det lempede beviskravet i asylsaker - «noenlunde sannsynlig», men hans asylgrunnlag må vurderes mot det alminnelige kravet om sannsynlighetsovervekt. Uansett ligger ikke kravet om «noenlunde sannsynlig» langt unna overvektsprinsippet.

Det er mest sannsynlig at A er bekvemmelighetskonvertitt.

Anførselen om konvertering må vurderes mot utviklingen fra 2006 i antall saker hvor afghanske asylsøkere anfører konvertering under oppholdet i Norge som asylgrunn. Antallet konvertittsaker ser ut til å variere i takt med forvaltningens praktisering av reglene om internflukt, og tyder på at enkelte påberoper seg konvertering av strategiske årsaker. Dette gir ikke grunnlag for sikre slutninger i denne saken, men tallene viser at utlendingens forklaring må undergis en kritisk vurdering.

For en afghaner vil en beslutning om å konvertere til kristendommen være så dramatisk at den forutsetter nøye forutgående refleksjon. Islam har fundamental betydning for afghansk samfunn og kultur og for den enkelte afghaner. Frafall fra islam har vidtrekkende rettslige og sosiale konsekvenser for den det gjelder.

Refleksjonsnivået hos A er påfallende lavt. I hans skriftlige redegjørelse til Utlendingsnemnda er ikke konsekvensene konverteringen vil ha for ham selv og hans familie berørt overhodet. Han har heller ikke i nemndsmøtet eller i sine forklaringer i tingretten og lagmannsretten vist at han har reflektert over konsekvensene annet enn på et helt overfladisk plan. Den manglende refleksjonen hos A er etter statens syn det moment som i særlig avgjørende grad viser at konverteringen ikke er reell.

Det er også andre forhold som trekker i retning av at konverteringen ikke er reell. Han har forklart at religion tidligere var lite viktig for ham, og ikke gitt noen plausibel forklaring på hvorfor han fikk en religiøs oppvåkning i Norge. Hans beskrivelser av både islam og kristendommen framstår som forenklede, og etterlater tvil om hvor langt den religiøse erkjennelsen gjelder. Hans tilknytning til menigheten innebærer endringer i hans livsførsel rent praktisk, men på et eksistensielt, åndelig plan gir han bare uttrykk for sjablongpregede erklæringer som er typiske for slike saker. Det er ikke troverdig når A sier at han leste litt i en bibel han fikk på asylmottaket, og at dette ga han en merkelig stemning. På dette tidspunktet kunne A ifølge sin egen forklaring ikke lese annet en tall. Anførselen om konvertering ble først framsatt etter at det opprinnelige asylgrunnlaget ikke førte fram.

As forklaring kan ikke tillegges særlig vekt. Han har en sterk egeninteresse i sakens utfall, og har tidligere forklart seg bevisst uriktig om sin alder og det opprinnelige asylgrunnlaget.

Det kan ikke tillegges vekt av betydning at A er aktiv i pinsemenigheten i Z. Hans deltakelse kan være sosialt og strategisk begrunnet, og hans aktivitetsnivå skiller seg ikke fra det som er vanlig i konvertittsaker.

Heller ikke forklaringene fra personer i menigheten og venner kan tillegges avgjørende vekt. Deres tilknytning til A svekker vekten av deres forklaringer, og de har heller ikke det hele bevisbildet.

Tilgjengelig landinformasjon viser at bekvemmelighetskonvertitter ikke risikerer forfølgelse ved retur til Afghanistan. Spørsmålet om A må undertrykke religionsutøvelse han ellers ville deltatt i, er ikke aktuelt i saken. Hvis A er reell konvertitt, har han krav på opphold i Norge. Hvis han er bekvemmelighetskonvertitt, skjer det ingen krenkelse ved at han må avstå fra kristen religionsutøvelse og eventuelt erklære at han angrer på konverteringen.

A har i utgangspunktet krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, men vilkårene for å henvise ham til internflukt er oppfylt, jf. § 28 femte ledd. W er et tilgjengelig returområde, og det er rimelig å henvise A dit. Han er en ung, arbeidsfør mann uten alvorlige helseproblemer. Han kan søke et nettverk hos personer med samme etniske tilknytning som ham, Hazara.

Det foreligger ikke grunnlag for opphold på humanitært grunnlag. Vurderingen er overlatt til Utlendingsnemndas skjønn, og domstolen kan ikke overprøve dette skjønnet så fremt det ikke er uforsvarlig og resultatet ikke er grovt urimelig.

Det foreligger heller intet annet grunnlag for opphold, og henvisning til internflukt er rimelig.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.

2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

As påstandsgrunnlag

Tingrettens dom er riktig i resultat og begrunnelse.

A er en reelt kristen. Han vokste opp under vanskelige forhold som flyktning i Iran, og er preget av sine erfaringer med barnearbeid og av sin manglende utdannelse. Han kom til Norge som analfabet og uten grunnleggende kjennskap til kultur og samfunnsforhold. Han har hatt negative opplevelser med islam. På denne bakgrunn er det svært plausibelt at A da han møtte kirken og de omsorgsfulle menneskene i pinsemenigheten i Z, opplevde at kristendommen fylte hans hjerte slik han gir uttrykk for.

As refleksjonsnivå må også vurderes i lys av hans bakgrunn. Han erkjenner de alvorlige konsekvensene av konverteringen, men det må tas i betraktning at det er annerledes for en afghansk muslim å konvertere i Norge enn i Afghanistan. Det må også tas hensyn til at A er ung, og at hans far er død og hans øvrige familie bosatt i Iran og Pakistan.

A oppsøkte pinsemenigheten i mars 2010 før han fikk avslaget fra UDI. Etter dette har han aktivt søkt å øke sin kunnskap om kristendommen og deltatt aktivt i miljøet i menigheten. Han fikk trosopplæring før han ble døpt i 2011. Alt dette er uttrykk for en genuin kristen overbevisning.

Det må tillegges betydelig vekt at flere vitner fra pinsemenigheten oppfatter at A er en overbevist kristen. Pinsekirka har arbeidet aktivt overfor asylsøkere, og mange har deltatt i arrangementer i menighetens regi. Likevel er det få som har konvertert, og blant dem forklarer vitnene at A er den som har pekt seg ut som den med sterkest engasjement og overbevisning.

Subsidiært gjøres det gjeldende at A risikerer forfølgelse ved en retur til Afhanistan selv om retten skulle anse ham for en bekvemmelighetskonvertitt.

Uansett har A krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Vilkårene for internflukt er ikke oppfylt. Det må foretas en konkret vurdering også for unge, arbeidsføre menn. A er i en særlig sårbar situasjon fordi han ikke har familie eller noe annet nettverk i W eller i Afghanistan for øvrig.

Myndighetenes vurdering etter utlendingsloven § 38 er ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil. Det er ikke drøftet om sterke menneskelige hensyn tilsier at A gis oppholdstillatelse. Begrunnelsen er mangelfull.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Staten dømmes til å betale sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten.

Det første hovedspørsmålet i saken er om A har krav på asyl i Norge i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a fordi han har konvertert til kristendommen. Partene er enige om at dersom konverteringen er reell, vil A ha krav på asyl fordi han på grunn av sin religion har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur. Spørsmålet er derfor om A etter at han kom til Norge har fått en genuin kristen overbevisning, eller om han har anført at han har konvertert for å oppnå oppholdstillatelse.

Domstolen har full prøvelsesrett i asylsaker, men lagmannsretten er enig med staten i at det i praksis ofte vil være slik at domstolen bør være tilbakeholdne med å overprøve forvaltningens landfaglige vurderinger. På dette punktet har utlendingsmyndighetene særlig ekspertise.

Gyldighetsvurderingen skal basere seg på faktum på vedtakstidspunktet, det vil si 13. januar 2012 for avslagsvedtaket og 21. januar 2014, som er datoen for den siste omgjøringsbeslutningen. Retten kan likevel ta hensyn til senere framkomne bevis dersom disse kaster lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81 og 98. As fortsatte religionsutøvelse etter vedtakstidspunktene kan i prinsippet være egnet til å belyse om han hadde en oppriktig overbevisning på disse tidligere tidspunktene. Etterfølgende aktivitet og andre etterfølgende omstendigheter har imidlertid ikke hatt noen nevneverdig betydning for resultatet i denne saken, og lagmannsretten går derfor ikke nærmere inn på dette.

Høyesterett har i Rt-2011-1481 oppsummert beviskravet ved vurderingen etter utlendingsloven § 28 første ledd slik:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.


Staten har anført at A ikke bør nyte godt av det lempede beviskravet i asylsaker fordi hans generelle troverdighet er svekket som følge av tidligere forklaringer i asylsaken. Lagmannsretten er enig i at A på enkelte punker har forklart seg slik at det svekker hans troverdighet, se nærmere nedenfor, men det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om det får betydning for beviskravet. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at A er en reell konvertitt til kristendommen.

I samsvar med praksis i mange tilsvarende saker som har vært behandlet for domstolene, finner lagmannsretten veiledning for bevisvurderingen i UNCHRs retningslinjer «GUIDELINES ON INTERNATIONAL PROTECTION: Religion-Based refugee Claims under Aricle 1A(2) of the 1951 Convention and/or the 1967 Protocol relating to the Status of Refuges». Bevisvurderingen i saker hvor asylsøkeren konverterer etter at han har forlatt hjemlandet og konvertering anføres som grunnlag for et sur place krav, er omhandlet i retningslinjene punkt III c punkt 34 og 35:

34. Where individuals convert after their departure from the country of origin, this may have the effect of creating a sur place claim. In such situations, particular credibility concerns tend to arise and a rigorous and in depth examination of the circumstances and genuineness of the conversion will be necessary. Issues which the decision-maker will need to assess include the nature of and connection between any religious convictions held in the country of origin and those now held, any disaffection with the religion held in the country of origin, for instance, because of its position on gender issues or sexual orientation, how the claimant came to know about the new religion in the country of asylum, his or her experience of this religion, his or her mental state and the existence of corroborating evidence regarding involvement in and membership of the new religion.

35. Both the specific circumstances in the country of asylum and the individual case may justify additional probing into particular claims. Where, for example, systematic and organised conversions are carried out by local religious groups in the country of asylum for the purposes of accessing resettlement options, and/or where «coaching» or «mentoring» of claimants is commonplace, testing of knowledge is of limited value. Rather, the interviewer needs to ask open questions and try to elicit the motivations for conversion and what effect the conversion has had on the claimant's life. (...).


UNCHRs retningslinjer gir anvisning på en streng og inngående undersøkelse av omstendighetene rundt konverteringen og om denne er genuin. Konverteringen må vurderes både på bakgrunn religion og kultur i opprinnelseslandet, jf. punkt 34, og spesielle omstendigheter i asyllandet, jf. punkt 35. Kunnskap om den nye religionen og deltakelse i religiøs aktivitet er relevante momenter, men det er særlig fremhevet som sentralt å klarlegge asylsøkerens motiver for konverteringen og hvilke virkninger denne har hatt for hans liv, jf. punkt 35.

Lagmannsretten legger til grunn at islam har en helt sentral stilling i Afghanistan, og at dette utgjør en viktig bakgrunn for den individuelle bevisvurderingen. Dette er ikke omtvistet mellom partene. Landrådgiver Barbo Helling har forklart seg om hvordan islam gjennomsyrer det afghanske samfunnet, herunder lovgivning, rettsvesen, politikk og familieliv. Islam regulerer den enkelte borgers liv fra vugge til grav. Tilnærmet 100 prosent av afghanerne er muslimer. Afghanistan er et kollektivistisk samfunn, hvor storfamilien er den sentrale enheten, og den enkeltes religion og trosutøvelse er ikke et individuelt anliggende, men bestemmende for familiens anseelse og posisjon. Afghanistan har en kollektivistisk æreskultur hvor storfamilien, ikke individet, er den sentrale enheten, og familiens anseelse og posisjon er avhengig av dens forhold til islam. For de aller fleste afghanere vil det være en fremmed tanke å skulle konvertere. Apostasi - det å frasi seg islam - har alvorlige strafferettslige, sivilrettslige og sosiale konsekvenser for en afghaner. I henhold til sharia straffes apostasi med døden for menn, selv om det ikke er kjent at dødsstraff er blitt benyttet. For en gift mann vil hans ekteskap bli oppløst, og han vil miste retten til å oppdra sine barn. Storfamilien vil oppleve et ærestap som marginaliserer dem i samfunnet. Det å frasi seg islam og konvertere til kristendommen vil derfor i alminnelighet være et enormt skritt for en afghaner.

Lagmannsretten er på denne bakgrunn enig med staten i at den helt sentrale betydningen islam har for afghaneres liv gir grunn til å vurdere den enkelte asylsøkers motiver for å konvertere inngående. Det vil også i alminnelighet være grunn til å forvente at den enkelte asylsøker har reflektert over motivene for sin konvertering og hvilke virkninger denne vil få for ham selv og hans familie.

Lagmannsretten er videre enig med staten i at sammenhengen mellom utlendingsmyndighetenes asylpraksis overfor afghanere og antallet saker der det gjøres gjeldende konvertering fra islam til kristendommen, har generell bakgrunn betydning for bevisvurderingen i denne type saker.

Rådgiver i Utlendingsnemnda, Audun Eidslott, har forklart at inntil 2003 fikk samtlige afghanske asylsøkere oppholdstillatelse i Norge på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Etter dette ble praksis gradvis strammet inn, og fra 2004 begynte Utlendingsdirektoratet å henvise afghanere til internflukt til W selv om de ikke hadde tilknytning til byen. Ved årsskiftet 2005/2006 behandlet Utlendingsnemnda de første 17 sakene med anførsler om konvertering fra islam til kristendommen, og ga oppholdstillatelse på dette grunnlaget i ni av sakene. Etter dette mottok Utlendingsnemnda noe over 100 slike saker i løpet av 2006 og første halvdel av 2007. I første halvdel av 2007 endret Utlendingsmyndighetene igjen sin praksis og sluttet å henvise afghaneres som kun hadde tilknytning til usikre områder til W. Etter at det ble lettere for afghanere å få oppholdstillatelse sank antallet klagesaker hvor det ble anført konvertering kraftig. I siste halvdel av 2007 og hele 2008 var det under fem afghanere som anførte konvertering. I 2009 ble praksis igjen strengere, og Utlendingsnemnda har etter dette mottatt om lag 180 til 200 saker hvor det er anført konvertering som grunnlag for asyl.

Lagmannsretten bemerker at det er usikre faktorer knyttet til tallene og de underliggende årsakene til den statistiske utviklingen. Statistikken gir likevel grunn til å anta at flere afghanske asylsøkere anfører konvertering av strategiske årsaker. Derfor må søkerens troverdighet vurderes kritisk i det enkelte tilfellet. Samtidig må man holde fast ved at hver sak skal vurderes individuelt.

Eidslott har videre forklart at Utlendingsnemnda har innhentet informasjon fra ulike kristne menigheter og islamsk råd for å få råd om hvordan de skal vurdere om det foreligger en reell konvertering fra islam til kristendom.

Mot det generelle bakteppet som det er redegjort for ovenfor, foretar Utlendingsnemnda ifølge Eidslott en bred helthetlig vurdering av de konkrete omstendighetene i den enkelte sak. Søkerens generelle troverdighet blir tillagt betydning. Konkrete momenter som tillegges betydning er religiøs aktivitet, kunnskap om kristendommen, tidspunktet for konvertering eller dåp i forhold til saksgangen i asylsaken og uttalelser fra prester eller andre personer i menigheten. Det sentrale momentet i vurderingen er imidlertid søkerens refleksjoner rundt det å forlate islam. Årsaken til at søkerens refleksjonsnivå tillegges så stor betydning er de alvorlige konsekvensene en konvertering har for søkeren selv og hans familie.

Til sammen har Utlendingsnemnda behandlet om lag 300 konverteringssaker siden 2006. Av disse har klagerne fått medhold i om lag en tredjedel av sakene. I 2014 var andelen som fikk medhold høyere, men Eidslott hadde ikke oppdaterte tall.

Lagmannsretten legger til grunn at As klage ble grundig behandlet i Utlendingsnemnda i samsvar med de kriteriene for vurderingen som det er redegjort for ovenfor. I den konkrete totalvurderingen la nemndas flertall vekt på at dåpen, klagers aktivitet i menigheten og bekreftelsene fra personer fra menigheten talte for at klager hadde konvertert. I den konkrete totalvurderingen framhevet imidlertid flertallet i nemnda at det vurderte klagers generelle troverdighet som sterkt svekket. Flertallet la så avgjørende vekt på det som ble ansett som As svært mangelfulle refleksjon over frafallet fra islam.

Lagmannsretten har vurdert saken annerledes enn flertallet i Utlendingsnemnda. Dette skyldes i hovedsak at lagmannsretten har vurdert og vektet As troverdighet og betydningen av hans refleksjonsnivå annerledes enn nemndas flertall. Lagmannsretten har i tilknytning til dette lagt større vekt på As bakgrunn og personlige forutsetninger, som etter rettens syn også danner en viktig ramme for fortolkningen av hans religiøse utvikling under oppholdet i Norge. På bakgrunn av de konkrete omstendighetene i saken har lagmannsretten også lagt stor vekt på forklaringene til personer fra menigheten.

A har opplyst at han var 16 år ved ankomst til Norge. Aldersundersøkelsene viste at hans sannsynlige alder var cirka 20 år. Forskjellen mellom oppgitt og sannsynlig alder er så vidt stor at det etter lagmannsrettens vurdering er lite sannsynlig at A snakker sant når han sier at hans mor hadde fortalt ham at han var 16 år. Det er mest sannsynlig at A har oppgitt for lav alder for å bli ansett som enslig mindreårig asylsøker slik at han lettere ville få opphold i Norge. Lagmannsretten er også enig med staten i at As opplysninger om at han ikke kjenner til hvem som er hans besteforeldre, og at familie betyr mindre på hans hjemsted enn ellers i Afghanistan, er lite troverdige. På dette punktet må Landinfos opplysninger om familiens store betydning i Afghanistan legges til grunn. As forklaring gir grunn til å mistenke ham for å holde tilbake opplysninger, og det svekker hans generelle troverdighet. Lagmannsretten vil likevel ikke tillegge dette for stor vekt, og viser til at A vokste opp som flyktning under vanskelige forhold i Iran. Hans kunnskap både om egen familie og om samfunnsforholdene i Afghanistan må antas å bære preg av dette. Lagmannsretten kommer nærmere tilbake til betydningen av dette nedenfor.

Staten har anført at As første asylgrunnlag var oppdiktet og har begrunnet dette med at han har frafalt anførslene om asyl på dette grunnlaget. Lagmannsretten følger ikke staten på dette punktet. Omstendighetene rundt As første asylforklaring i er i liten grad belyst for lagmannsretten, og det er ikke grunnlag for å konkludere med at hans forklaring om drapet på faren er usann. Det at A subjektivt har opplevd at han selv var i fare for forfølgelse på grunn av dette, gir heller ikke grunn til å vurdere hans troverdighet som svekket selv om Utlendingsmyndighetene har vurdert forfølgelsesfaren annerledes. Det at anførselen er frafalt innebærer heller ikke nødvendigvis at forklaringen er usann, men kan skyldes at man har vurdert muligheten for å vinne fram på dette grunnlaget som liten, nettopp fordi det ikke er tilstrekkelig holdepunkter for at A selv skulle være forfulgt selv om faren ble drept.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A har et sterkt migrasjonsønske og at han for å øke mulighetene for å oppnå oppholdstillatelse mest sannsynlig ga uriktige opplysninger om sin alder og familieforhold. Dette svekker hans troverdighet og gir grunn til å vurdere konverteringsanførselen kritisk. Det er etter lagmannsrettens syn likevel ikke slik at As generelle troverdighet med dette er sterkt svekket, og det er etter lagmannsrettens syn begrenset hvilke føringer hans uriktige opplysninger ved ankomst kan gi for vurderingen av hans konverteringsanførsel.

A har forklart at han under sin oppvekst i Iran og Afghanistan hadde hørt om Jesus som en profet, og at han hadde sett en film om Jesus. Hans møte med kristendommen har imidlertid skjedd etter ankomst til Norge. For utlendingsmyndighetene og domstolene har han forklart at han møtte en gruppe kristne asylsøkere på T asylmottak, og at disse ga ham en bibel på farsi. Han forsøkte å lese litt i den og kom i en «merkelig stemning». Etter at han kom til Z i begynnelsen av 2010, møtte han en kristen afghaner som ble hans venn, og som tok ham med i kirken fra februar/mars 2010.

A selv har forklart sine første møter med kristendommen som en positiv, følelsesmessig opplevelse. Om sitt første besøk i kirken brukte han uttrykk som at han fikk «ro i hjertet», «engstelse forsvant», «han ble fylt av godhet og kjærlighet». I et brev som han skrev om sin trosprosess på Utlendingsnemndas oppfordring høsten 2011, redegjorde han for en drøm han hadde natten etter kirkebesøket. I drømmen ble han på mirakuløst reddet til himmelen på oppstandelsens dag. Etter dette hadde han ingen tvil om at Jesus er Gud.

Pinsemenigheten i Z drev på denne tiden et aktivt arbeid overfor flyktninger i Z. Det ble arrangert internasjonale samlinger med tilbud om sosialt felleskap og språkundervisning og forkynnelse.

Pastor B, som var en del av migrantkomiteen i pinsebevegelsen, og C, som sitter i lederteamet i Pinsemenigheten i Z, har forklart at de møtte A i pinsemenigheten første gang i mars 2010. Også H, leder i Pinsekirka i Z, har forklart at hun så A i kirken første gang våren 2010.

A ble raskt en trofast kirkegjenger og en engasjert deltaker på de internasjonale samlingene. Alle vitnene fra menigheten har forklart at A utmerket seg ved sitt trofaste og oppriktige engasjement, se nærmere om dette nedenfor.

Som redegjort for ovenfor, fremmet A først anførselen om konvertering etter at UDIs avslag forelå den 28. april 2010. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at han hadde deltatt i gudstjenester og andre arrangementer i regi av pinsemenigheten før dette, slik han selv og vitnene fra menigheten har forklart. Det gjelder generelt i saker hvor konvertering anføres som grunnlag for et sur place krav om asyl at konverteringsanførselen må vurderes kritisk, jf. redegjørelsen for UNCHRs retningslinjer ovenfor. Utover dette generelle utgangspunktet, som gjelder også i denne saken, kan ikke lagmannsrettens se at tidspunktet anførselen ble fremmet på, bidrar til å svekke As troverdighet ytterligere.

Fra høsten 2010 og til han ble døpt 13. mars 2011 mottok A trosopplæring av pastor B. På grunnlag av Bs forklaring legger lagmannsretten til grunn at denne trosopplæringen er grundig og seriøs med krav både til kunnskapstilegnelse og selvstendig uttrykk for oppriktig overbevisning. B har forklart at han, som selv er vokst opp som kristen i et overveiende muslimsk land, vurderer nøye om personer er modne for dåp. Han «tester» dem.

Det er ikke omtvistet at A siden 2010 har vært svært aktiv i Pinsekirka og menigheten. Han har i alle fall siden høsten 2010 deltatt i gudstjenestene søndag, ungdomsarbeid på fredager, husgrupper annenhver uke og i mange av de bønnemøtene som avholdes daglig. Han har stått fram med vitnesbyrd i kirken og har undervist i husgruppa. Alle vitnene fra menigheten, som i tillegg til de som er nevnt omfatter D, som møtte A høsten 2010, har forklart at As tro har utviklet seg voldsomt siden de møtte ham i 2010. Alle er overbevist om at A har en genuin kristen tro, og at han har hatt dette fra et tidlig tidspunkt etter at han begynte å gå i kirken.

Vitnene fra menigheten har forklart at «alle» i Z vet at A er en kristen. Det samme har tidligere leder ved asylmottaket, Melinda Signe Kvinlaug, og As venn, E, forklart. Han har opplevd negative reaksjoner hos andre muslimer på grunn av dette, og ved asylmottaket fryktet man en periode for hans sikkerhet.

Utlendingsnemnda har lagt til grunn at A har tilfredsstillende kunnskaper om kristendommen, og det er også bekreftet av vitnene fra menigheten.

Formell dåp, kunnskap om kristendommen og omfattende religiøs aktivitet vil vanligvis være gode og tilstrekkelige indikatorer for om en person er troende. En person som lever som en kristen og som oppfattes som en kristen av sine menighetsfeller, vil vanligvis bli ansett for å være en kristen. Også i konvertittsaker er dette momenter som taler for at konverteringen er reell. Som framholdt i mange av disse sakene, er det imidlertid vanskelig å skille mellom genuint troende og de som opptrer som troende av strategiske årsaker. Også for prester og erfarne kristne ledere kan dette være vanskelig, og deres forklaringer vil derfor i mange tilfeller ikke kunne tillegges avgjørende vekt når hele bevisbildet tas med i betraktning. For asylsøkere vil også det kristne felleskapet by på sosiale fordeler som gjør deltakelsen attraktiv, slik at betydningen av religiøs aktivitet i seg selv får mindre vekt.

Problemet er imidlertid at bevistemaet - en persons indre overbevisning - er svært vanskelig tilgjengelig, og det er ikke mulig å finne ett eller flere kriterier som på generelt grunnlag er egnet til å skille de ekte konvertittene fra de som opptrer strategisk. Det må foretas en totalvurdering av de konkrete omstendighetene i den enkelte sak, og det vil kunne variere fra sak til sak hvilke momenter som blir utslagsgivende.

Staten har sterkt framholdt at As refleksjonsnivå er påfallende lavt, og at dette med tyngde taler for at han ikke er en reell konvertitt. I forlengelsen av dette har staten anført at A ikke har gitt noen plausibel forklaring på sin religiøse oppvåkning i Norge. Religion var før lite viktig for ham.

Lagmannsretten er enig at asylsøkerens refleksjonsnivå generelt vil være et sentralt moment, og viser til at UNCHRs retningslinjer som er sitert ovenfor, hvor asylsøkerens motiver og de virkninger konverteringen har hatt for hans liv er framhevet som særlig sentrale momenter i troverdighetsvurderingen.

A har uttrykt at han er klar over at hans konvertering kan ha negative konsekvenser for familien dersom den blir kjent, men at han likevel er glad for at han har valgt som han har gjort. Lagmannsretten er enig i at A hverken i sin skriftlige redegjørelse for nemnda, i nemndsmøtet eller for retten har vist at han har reflektert på noen inngående måte over hvorfor han konverterte eller hvilke konsekvenser dette vil få for ham selv og hans familie. Lagmannsretten er også enig med staten i at på bakgrunn av islams helt sentrale stilling i Afghanistan og de store konsekvensene apostasi har, vil det generelt være grunn til forvente at en afghansk konvertitt vil ha reflektert over disse og kan redegjøre for dem i forbindelse med sin sak.

I denne saken er imidlertid lagmannsretten etter en konkret vurdering kommet til at dette ikke kan være utslagsgivende i vurderingen av om konverteringen er reell.

Lagmannsretten viser til at A har en svært vanskelig og fattig bakgrunn, og at han kom til Norge som en ung mann uten skolegang. Han har ikke signert registreringsskjemaet og asylintervjuet, og lagmannsretten legger til grunn at han var tilnærmet analfabet selv om han antakelig kunne lese noe farsi på et enkelt, rudimentært nivå. A har opplyst at han i hovedsak er oppvokst som flyktning i Iran, og at han arbeidet på et slakteri som barn. Hans far ble drept i den perioden familien var tilbake i Afghanistan, og hans mor og søstre bor nå i Iran og Pakistan. Det er ingen holdepunkter for at disse opplysningene ikke er korrekte.

As bakgrunn innebærer at det må legges til grunn at han har svært begrensede kunnskaper om politikk og samfunnsforhold. Han har også forklart at islam betød lite for ham i oppveksten og han har bare fått begrenset religiøs opplæring. Dette innebærer etter rettens syn at det ikke kan forventes at A reflekterer inngående over religiøse spørsmål, og han vil også ha begrenset evne til å gi uttrykk for sine refleksjoner. Dette ble for så vidt bekreftet under ankeforhandlingen, hvor tolkene hadde problemer med tolkingen på grunn av As muntlige språk. As problemer med å uttrykke seg forsterkes av at han stammer.

As kunnskaper om islam er sannsynligvis for små og hans tidligere trosutøvelse for beskjeden til at han er i stand til å reflektere på noen overbevisende måte over negative og positive sider ved islam og forskjeller mellom islam og kristendom. Lagmannsretten tillegger derfor ikke dette momentet, som er anført fra statens side som et moment som taler mot konvertering, nevneverdig vekt.

For en afghaner vil konvertering i alminnelighet ha svært negative konsekvenser for ham selv og hans familie, både rettslig og sosialt. Til tross for hans bakgrunn er det noe påfallende at A ikke gir uttrykk for større bekymring eller sorg over det bruddet hans konvertering innebærer med familien, eller for den sosiale fordømmelsen som han utsetter seg selv eller dem for. Etter lagmannsrettens syn er det likevel vanskelig å trekke for klare slutninger av dette i denne saken. Konsekvensene av en konvertering må vurderes i lys av at konverteringen skjer i Norge. Det må ses hen til at A er en ung mann, som ikke er etablert med egen familie. Han har ingen base i en storfamilie i Afghanistan, og hans sosiale tilhørighet framstår også for øvrig som relativt svak. Hans far er død, og hans familie for øvrig spredt som flyktninger i Pakistan og Iran. Det er vanskelig å se at As konvertering vil få store negative konsekvenser for A og hans familie. Samtidig gjør As unge alder og bakgrunn at et brudd med familien og en framtid alene i Norge ikke framstår som så dramatisk for ham som tilfellet vil være for mange andre.

Lagmannsretten er heller ikke enig med staten i at As religiøse oppvåkning i Norge ikke har en plausibel forklaring. A opplevde sine første møter med kirken og kristendommen som positive følelsesmessige og åndelige opplevelser, og det er etter lagmannsrettens plausibelt at han med sin unge alder og vanskelige bakgrunn i en slik kontekst var mottakelig for religiøs påvirkning. Det er også plausibelt at hans omvendelse ikke primært skjedde som resultat av en langvarig intellektuell prosess, men at hans opplevelse var mer intuitiv og følelesmessig, slik han har beskrevet sine første møter med kristendommen gjennom kirken og i en drøm. På grunnlag av disse første opplevelsene har han raskt oppfattet seg som en kristen, men samtidig søkt ytterligere kunnskap gjennom deltakelse i menigheten og systematisk trosopplæring. A har gitt en redegjørelse for sin tro og for denne prosessen i retten som lagmannsretten oppfatter som oppriktig og troverdig selv om han ikke er i stand til å reflektere over sin utvikling med en mer analytisk tilnærming.

Etter lagmannsrettens syn er As bakgrunn, alder og personlige forutsetninger omstendigheter som bidrar til å sannsynliggjøre at han har opplevd en genuin religiøs oppvåkning og utviklingsprosess.

I lys av det øvrige bevisbildet i saken har lagmannsretten også lagt stor vekt på forklaringene til vitnene fra pinsemenigheten i Z, C, H og D samt pastor B fra pinsebevegelsens migrasjonsteam. Det vises til redegjørelsen for deres forklaringer overfor. Deres forklaringer underbygger As egen forklaring om hans religiøse aktivitet og utvikling. De har alle fulgt A gjennom flere år, og hatt til dels mye med ham å gjøre. De har lang erfaring som ledere og aktive deltakere i kristne menigheter og i nasjonalt og internasjonalt kristent arbeid. Lagmannsretten legger til grunn at de er seriøse i sitt arbeid overfor flyktninger. De har et klart ønske om å forkynne, men det er rettens inntrykk at de ikke søker raske eller uoverveide konverteringer. De er klar over risikoen for å bli misbrukt og ønsker å unngå det. Deres vurdering av A må ses på bakgrunn av dette. C forklarte at i den perioden de har drevet med internasjonale samlinger har cirka 100 flyktninger vært innom kirken. Av disse har seks - sju personer fått dåpsopplæring og blitt døpt. C omtalte A som «den fremste» av de 100, og sa at han virket mest oppriktig og hadde høyest aktivitetsnivå. For de fleste av flyktningene har samlingene først og fremst vært et sosialt tilbud.

Før A ble døpt, mottok han trosopplæring i seks-sju måneder, og dåpen skjedde ett år etter at han første gang oppsøkte kirken. Også dette underbygger at menigheten stiller krav til dem som vil konvertere.

Lagmannsretten har tatt i betraktning at også erfarne kristne ledere kan bli ført bak lyset av personer som opptrer strategisk, men finner likevel at forklaringene til personene fra menigheten med tyngde taler for at A er en reell konvertitt.

Etter en samlet vurdering av alle omstendighetene i saken er lagmannsrettens konklusjon at det er mest sannsynlig at A har en reell kristen overbevisning. Det er noe uklart hvor tidlig han ble kristen, men dette får ingen betydning i saken. Lagmannsretten finner det uansett klart at han ved dåpen i mars 2011 hadde en genuin indre overbevisning av slik karakter og dybde at han i alle fall fra dette tidspunktet hadde en reell kristen tro.

Konsekvensen av dette er at både Utlendingsnemndas vedtak av 13. januar 2012 og beslutningen av 21. januar 2014 bygger på feil faktum og derfor er ugyldige.

Det siste omgjøringsavslaget 21. januar 2014 tar opp i seg den tidligere omgjøringsbeslutningen, og det er den siste beslutningen som nå regulerer rettsstillingen mellom partene. Det følger av Rt-2013-1101 at det bare er den siste omgjøringsbeslutningen som A har rettslig interesse i å prøve. Dette ble ikke problematisert for tingretten, og tingrettens domsslutning omfatter også omgjøringsbeslutningen av 25. juni 2013. Dette har imidlertid ingen praktiske konsekvenser, og lagmannsretten finner ikke grunn til å la dette få konsekvenser for slutningen.

Etter dette forkastes anken, idet det heller ikke er grunn til å gjøre unntak fra tingrettens sakskostnadsavgjørelse, se nedenfor.

A har vunnet saken og har krav på erstatning for sine kostnader for lagmannsretten i medhold av hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Det er ikke tungtveiende grunner som tilsier at det gjøres unntak for hovedregelen.

Advokat Løken har krevd salær med 230 000 kroner inkludert merverdiavgift samt reiseutgifter med 26 166 inkludert medgått tid til reisefravær. I tillegg kommer utlegg til vitner med 10 355 kroner og utgifter til tolk i forbindelse med saksforberedelsen med 3 104 kroner.

Staten har anført at advokat Løkens salæroppgave er for høy, og har vist til at han hadde saken også for tingretten.

Advokat Løken har krevd salær for 92 timer, som inkluderer ankeforhandlingen som gikk over to og en halv dag. Lagmannsretten er enig med staten i at det er medgått mye tid til saksforberedelsen når det ses hen til at saken står i samme stilling som for tingretten og at A har vært ankemotpart. Samtidig må det tas hensyn til at det har vært nødvendig å ha forberedende samtaler med flere vitner, og at det har medgått mer tid fordi kommunikasjonen med A i alle fall delvis har måttet skje ved bruk av tolk. Etter en samlet vurdering har lagmannsretten under en viss tvil funnet å kunne godta salærkravet som nødvendig og rimelig sett hen til sakens karakter og betydning for parten, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Også utleggene har vært rimelige og nødvendige.

Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes etter dette med 269 625 kroner.

For tingretten ble A tilkjent sakskostnader med 174 108 kroner. På grunnlag av lagmannsrettens resultat er det ikke grunn til å endre tingrettens sakskostnadsavgjørelse, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd, jf. § 20-2 første og andre ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Staten ved Utlendingsnemnda 269 625 - tohundreogsekstinitusensekshundreogtjuefem - kroner til A innen to uker fra forkynnelsen av dommen.

Siste endringer
  • Ny: LB-2014-97419 Asyl/beskyttelse. Konvertert til kristendom- tilstrekkelig sannsynliggjort. Afghanistan. (13.05.2015)

    Borgarting lagmannsrett kom til at en afghansk asylsøker som hadde konvertert til kristendom etter at han kom til Norge, hadde rett til beskyttelse. Retten fant at det var mest sannsynlig at han hadde en reell kristen overbevisning, og konverteringen var dermed reell.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo