Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-100200
Dokumentdato : 27.11.2015

Utlendingsrett. Asyl. Utlendingsloven § 28 og § 29.

Spørsmål om vilkårene for asyl forelå. Lagmannsrettens flertall kom til at det ikke forelå beskyttelsesbehov verken ut fra hendelsene i hjemlandet eller søkerens surplace-aktivitet. Mindretallet fant at avslaget på asyl var mangelfullt begrunnet, og at det ikke kunne ses bort fra at dette har hatt avgjørende betydning for det resultatet UNE kom til i saken.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutninger 20. februar 2013, 22. april 2014 og 23. september 2014 om ikke å omgjøre vedtak 28. november 2011 om avslag på søknad om asyl.

Sakens bakgrunn

A (A) som er fra Etiopia, kom til Norge 14. april 2008. Hun søkte om asyl samme dag.

Det ble gjennomført asylintervju av A 26. mai 2008.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden 12. august 2010. Det ble heller ikke innvilget opphold på humanitært grunnlag.

A innga klage på vedtaket 8. september 2010. Klagen gjaldt både avslaget på søknaden om asyl, og nektelsen av å innvilge oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

Utlendingsnemnda (UNE) traff vedtak 28. november 2011, der klagen ikke ble tatt til følge. Saken ble avgjort av sekretariatet, da den ble vurdert ikke å være tvilsom.

A innga begjæring om omgjøring 13. februar 2012. Hun utdypet omgjøringsbegjæringen ved brev fra advokat Randi Hagen Spydevold 8. februar 2013. UNE avslo begjæringen ved beslutning 20. februar 2013.

A innga ny begjæring om omgjøring 6. august 2013. Hun utdypet grunnlaget i brev fra (daværende) advokatfullmektig Erik Vatne 24. oktober 2013, og i et brev hun selv sendte til UNE 18. november 2013. Advokatfullmektig Vatne sendte videre en epost til UNE 5. februar 2014 hvor han vedla en bekreftelse fra Oromo Liberation Front i Berlin (OLF), om at A var tatt opp som medlem i OLF 14. september 2013. Ytterligere ble det sendt en epost fra advokatfullmektig Vatne til UNE 21. januar 2014 hvor han dokumenterte økonomiske bidrag fra A til OLF, samt la ved en bekreftelse fra Oromo community i X.

UNE besluttet 22. april 2014 ikke å ta omgjøringsbegjæringen til følge. UNE unnlot å gi en individualisert begrunnelse for beslutningen, jf. utlendingsloven § 78 fjerde ledd, da det etter UNEs vurdering ikke var fremlagt nye opplysninger som var egnet til å endre UNEs vurdering av saken, og man fant det åpenbart at omgjøringsbegjæringen ikke kunne føre frem.

A, representert ved advokatfullmektig Vatne, varslet 5. september 2014 UNE om at det var aktuelt å inngi stevning i saken, jf. tvisteloven § 5-2.

UNE besluttet 23. september 2014 å opprettholde avslaget på asyl. Det ble heller ikke gitt oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

A tok ut stevning for Oslo tingrett 30. oktober 2014. Staten v/Utlendingsnemnda tok til motmæle. Tingretten avsa 27. april 2015 dom med slik slutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak 28.11.2011 samt Utlendingsnemndas beslutninger 20.02.2013, 22.04.2014 og 23.09.2014 om ikke å omgjøre vedtaket, er ugyldige.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda betaler sakskostnader med 128 561,75 - etthundreogtjueåttetusen femhundreogsekstien 75/100 - kroner.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandlingen er holdt 27. - 28. oktober 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. UNE møtte med sin prosessfullmektig. Rådgiver Kine Arctander Mellum var til stede under hele ankeforhandlingen i medhold av tvisteloven § 24-6 andre ledd, og avga vitneforklaring. Det ble i tillegg avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse er uriktig. Det hefter ingen mangler ved UNEs vedtak i saken. UNE skal derfor frifinnes og tilkjennes sakens kostnader både for tingretten og lagmannsretten.

Tingretten har lagt til grunn feil terskel for hva som skal anses for «velbegrunnet frykt for forfølgelse». Det kreves at risikoen er reell og utover det hypotetiske for at lovens vilkår skal være oppfylt.

UNE har lagt til grunn at Etiopia har store menneskerettslige utfordringer. Det er liten grad av ytringsfrihet, og begrenset handlingsrom for opposisjonen. De etiopiske myndighetene er likevel en rasjonell aktør. Det er kun de som oppfattes som en trussel mot myndighetene som er utsatt for forfølgelse. Det avgjørende for risikovurderingen er hvor synlig asylsøkeren har vært, og om de etiopiske myndighetene vil anse vedkommende som en reell trussel ved retur. Det finnes knappest noen eksempler på at etiopiske borgere har blitt forfulgt etter retur til landet.

UNE har lagt As egen asylforklaring til grunn ved vurderingen av hennes politiske aktivitet før hun forlot Etiopia. Det er ingen opplysninger i denne forklaring som sannsynliggjør at hun ble oppfattet som en trussel av myndigheten. Før 2004 begrenset aktiviteten seg til smugling av illegale aviser og noe bistand til sin tante. Ikke noe av dette har betydning for risikovurderingen i dag. I 2004 deltok A i en demonstrasjon mot planene om å flytte oromo-hovedstaden. Hun satt i følge sin asylforklaring fengslet i syv måneder etter dette, og ble voldtatt flere ganger i fengslet. Før hun slapp ut måtte hun undertegne en erklæring om at hun heretter ikke skulle drive politisk aktivitet rettet mot myndighetene. Fengslingen utgjør en enkeltstående hendelse som ikke sannsynliggjør at A er utsatt for forfølgelse i dag. På tilsvarende måte utgjør voldtektene en enkeltstående kriminell handling.

Etter at A slapp ut av fengselet har aktiviteten bestått i pengestøtte til OLF, matlaging og vask av klær til OLF-sympatisører både i og utenfor fengslet. A opplyser at hun ved noen anledninger er blitt oppsøkt av myndighetspersoner som følge av dette. Etter statens syn utgjør dette ikke noen forfølgelse, selv om man legger As forklaring til grunn. Hendelsene ligger videre langt tilbake i tid.

Det kan ikke legges til grunn at hendelsen på en restaurant i oktober 2007, som medførte at A flyktet fra Etiopia, utgjør noen trussel mot henne i dag. Dels er det uklart om bråket, som endte med at en av de involverte ble drept, har tilknytning til OLF og dels er det uansett lenge siden. Det er liten sjanse for at A kan knyttes til hendelsen.

Heller ikke drapet på faren i 2006, og den omstendighet at broren flyktet som følge av dette, utgjør noen trussel for forfølgelse mot A i dag. Det vises til at det ikke er rapportert om noen forfølgelse av A i perioden fra drapet og til hun flyktet fra Etiopia. Videre ligger hendelsene langt tilbake i tid.

Det må konkluderes med at A ikke er i myndighetenes søkelys grunnet forhold som har skjedd i Etiopia.

A har heller ikke utvist en slik form for politisk aktivitet i Norge at det foreligger noen risiko for forfølgelse ved retur til Etiopia. De etiopiske myndighetene vurderer aktivitet i utlandet annerledes enn aktivitet i Etiopia.

UNE har lagt til grunn at A ble medlem av OLF 14. september 2013. Det avgjørende er imidlertid ikke om man er medlem av OLF, men om man utøver en aktivitet som oppfattes som en trussel av myndighetene. Evnen til å mobilisere andre mot myndighetene er sentral ved vurderingen. A er ikke noe profilert medlem av OLF, og har ikke utvist en aktivitet som kan antas å ha fanget myndighetenes interesse.

Heller ikke hennes aktivitet i Oromo community i Møre og Romsdal eller medlemskapet i Det oromiske samband i Oslo, medfører noen risiko for forfølgelse.

At A er kvinne øker ikke forfølgelsesrisikoen.

UNE har vurdert materialet til dr. Trueman før vedtakene ble truffet. Det vises til at rapporten er en del av Landinfos vurdering av retursituasjonen til Etiopia.

Samlet vurdert foreligger det ikke omstendigheter som medfører fare for forfølgelse ved retur til Etiopia.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens domsslutning er riktig. Likeledes er tingrettens rettsanvendelse riktig. Tingretten har vurdert omstendighetene rundt drapet på As far, og forsvinningen til broren feil, for øvrig er A enig i tingrettens bevisbedømmelse. Anken skal forkastes og A skal tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

A oppfyller vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, fordi det foreligger velbegrunnet frykt for forfølgelse grunnet politisk oppfatning og andre individuelle sårbarhetsgrunner. Hun oppfyller også vilkårene etter § 28 første ledd bokstav b, men vurderingen etter dette alternativ konsumeres av vurderingen etter bokstav a.

UNE har i sine vedtak feilvurdert faren for forfølgelse ved retur ved at man har lagt til grunn at det bare er de profilerte medlemmene av OLF som risikerer forfølgelse.

As asylforklaring er konsistent, og har vært fastholdt hele tiden. Det må legges til grunn at hun vokste opp hos sin tante, som støttet OLF. Det overnattet til stadighet OLF - tilknyttede personer hos tanten. A ble inspirert av dette miljøet. I ungdomstiden deltok hun i distribusjon av illegale aviser. I 2004 deltok hun i en demonstrasjon mot planene om å flytte oromo-hovedstaden. Hun ble som følge av dette fengslet i syv måneder. I fengslet ble hun mishandlet og voldtatt. Hun måtte skrive under på en erklæring om at hun ikke skulle drive politisk virksomhet rettet mot myndighetene, før hun slapp ut av fengselet. I 2006 ble hennes far, som var OLF tilknyttet, drept utenfor sitt hjem. Det er naturlig å knytte drapet til hans OLF-tilknytning. Som følge av dette har broren måtte flykte. A har mistet kontakten med ham. Rett før hun flyktet fra landet var to OLF- tilhengere, som bodde hos tanten, involvert i en hendelse på en restaurant i nabolaget. Det endte med at en av disse ble drept, formodentlig av en myndighetsperson. A valgte som følge av dette å flykte fra landet. Dersom hun ikke hadde gjort dette hadde hun trolig kommet i myndighetenes søkelys for å ha medvirket til å gi husly til de to personene.

Det er tilstrekkelig at faktumet finnes å være «noenlunde sannsynlig» for at det skal legges til grunn ved bevisvurderingen, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 44. Saklig begrunnet tvil om hva som har skjedd, skal komme A til gode. Dette har særlig betydning ved vurderingen av om hennes far og bror var tilknyttet OLF. Ved vurderingen av risikoen for forfølgelse ved retur av A til Etiopia, stilles det enda svakere krav enn foran angitt, jf. samme dom avsnitt 45.

A har hatt et høyt og utadrettet politisk aktivitetsnivå i Norge. Hun har deltatt i en rekke demonstrasjoner og møter, holdt appeller og foredrag, vært blant stifterne av Oromo community i Møre og Romsdal, er kvinne- og ungdomsansvarlig i organisasjonen, er medlem av Det oromiske samband i Oslo samt at hun i lang tid har støttet OLF økonomisk. Fra september 2013 har hun vært medlem av OLF.

OLF ble i 2011, sammen med fire andre organisasjoner, erklært som en terrororganisasjon av de etiopiske myndighetene. En viktig årsak til dette er at OLF som «plan b» er villig til å ty til militære midler for å nå sine mål. Primært ønsker organisasjonen å benytte diplomatiske midler. At OLF er definert som en terrororganisasjon innebærer at personer som er medlem av, eller støtter organisasjonen, kan straffeforfølges av de etiopiske myndighetene. Det foreligger av denne grunn en klar risiko for forfølgelse dersom et medlem av organisasjonen (tvangs) returneres til Etiopia. Dette ble bekreftet av landrådgiver Dag Petterson i Landinfo. I As tilfelle forsterkes risikoen ved at hun har vært utsatt for langvarig fengsling grunnet politisk aktivitet. Det har mindre betydning at fengslingen skjedde for en del år siden. Det vises til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 5.2.3.4 hvor det uttales at «tidligere overgrep ofte kan være en indikasjon på at utlendingen risikerer forfølgelse ved retur».

Det må legges til grunn at de etiopiske myndighetene driver aktiv overvåkning av eksilmiljøene, ikke minst via ambassaden i Stockholm. Det er derfor stor sannsynlighet for at As handlinger i Norge er kjent for de etiopiske myndighetene, og at det foreligger en reell risiko for forfølgelse dersom hun returneres til Etiopia.

Det er begrenset praksis med hensyn til hvorledes de etiopiske myndighetene reagerer overfor personer som blir tvangsreturnert. Det må antas at de som tvangsreturneres har vesentlig større risiko for å bli forfulgt, enn de som returnerer frivillig.

Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 5.2.3.4.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten skal foreta gyldighetskontroll av UNEs beslutninger 20. februar 2013, 22. april 2014 og 23. september 2014 om ikke å omgjøre UNEs vedtak om avslag på asyl 28. november 2011. Vurderingen skal foretas ut fra det faktum som forelå 23. september 2014.

Det følger av Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse i Rt-2013-1101 avsnitt 24 at det er den siste negative omgjøringsbeslutningen som regulerer rettsstillingen for spørsmålet om rett til opphold i Norge. Det er derfor som utgangspunkt denne søkeren har et reelt behov for overprøving av, og som søksmålsinteressen knytter seg til, jf. tvisteloven § 1-3 andre ledd. I denne saken er imidlertid de to siste negative omgjøringsbeslutningene truffet ved forenklet behandling uten individualisert begrunnelse, jf. utlendingsloven § 78 fjerde ledd, slik at retten ved sin gyldighetsvurdering også må se hen til den begrunnede beslutningen av 20. februar 2013. Bestemmelsen i utlendingsloven § 78 fjerde ledd kom inn i loven 4. april 2014, det vil si etter Høyesteretts kjennelse i Rt-2013-1101.

Lagmannsretten har full prøvingsrett i saken, men det er i rettspraksis lagt til grunn at domstolene bør utvise varsomhet med å overprøve utpregede faglige vurderinger fra utlendingsenheten. Dette kommer lagmannsretten nærmere tilbake til nedenfor.

Vilkårene for å få beskyttelse i Norge fremgår av utlendingsloven § 28 første ledd som har slik ordlyd:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

  1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli l951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
  2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Retten skal foreta en fremtidsrettet vurdering av risikoen for forfølgelse. Asylforklaringen skal legges til grunn for vurderingen så langt den fremstår som «noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig», jf. Rt-2011-1481 avsnitt 45. Det må foreligge en reell og aktuell fare for forfølgelse basert på en objektiv bedømmelse av risikosituasjonen, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 5.2.3.2 og 5.2.3.4. Kravet til risiko vil variere med overgrepets art og omfang. En liten eller teoretisk mulighet for forfølgelse vil normalt ikke gi rett til flyktningstatus.

Utlendingsloven § 29 angir nærmere hva som menes med forfølgelse. Bestemmelsens første og annet ledd har slik ordlyd:

For at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse i henhold til § 28 første ledd bokstav a, må de enten

  1. enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel 15 nr. 2 i den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950,1 eller
  2. utgjøre flere forskjellige tiltak, herunder krenkelser av menneskerettigheter, som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen beskrevet i bokstav a.

Forfølgelse kan blant annet ta form av

  1. fysisk eller psykisk vold, herunder seksualisert vold,
  2. lovgivning og administrative, politimessige og judisielle tiltak, enten de er diskriminerende i seg selv eller praktiseres på en diskriminerende måte,
  3. straffeforfølgelse og straffullbyrdelse som er uforholdsmessig eller diskriminerende,
  4. fravær av muligheten for rettslig overprøving når dette fører til straffer som er uforholdsmessige eller diskriminerende,
  5. strafforfølgelse for å nekte militærtjeneste i en konflikt der slik tjeneste vil inkludere forbrytelser eller handlinger som nevnt i § 3l første ledd, eller
  6. handlinger som er rettet særskilt mot kjønn eller mot barn.

Med «forfølgelse» i lovens forstand siktes det altså til handlinger som «enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør [ ] en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter», jfr. § 29 første ledd bokstav a. Det følger av bestemmelsen at krenkelsen må være alvorlig. Dette kravet er nærmere omtalt i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 5.2.2.4:

Departementet vil bemerke at ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter vil utgjøre forfølgelse. (- - -). Det er heller ikke slik at enhver krenkelse av de ufravikelige menneskerettighetene etter EMK artikkel 15 nr. 2 (...), vil utgjøre forfølgelse.

Det følger av forarbeidene at mindre inngripende reaksjoner faller utenfor forfølgelsesbegrepet, jfr. Ot.prp.nr.75 (2006-2007 side 415 (særmerknaden til § 29):

Forfølgelse kan arte seg som overgrep som for eksempel fengsling av en viss varighet, tortur eller andre trusler mot liv, helse eller den personlige frihet. Mindre inngripende reaksjoner som å bli brakt inn til politiet for så å bli løslatt, ulike former for diskriminering mv, vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Forhold som hver for seg ikke er alvorlig nok til å karakteriseres som forfølgelse kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse. Også diskriminering som gir alvorlig utslag for den det gjelder, som for eksempel på bakgrunn av etnisitet å bli utestengt fra livsnødvendige helsetjenester man er avhengig av eller hindret i muligheten til å livnære seg selv, vil etter omstendighetene kunne anses som forfølgelse.

UNE kom til at A ikke risikerer forfølgelse fra de etiopiske myndighetene ved retur til landet, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. UNE fant heller ikke at det forelå risiko for tortur, fengsling eller umenneskelig behandling, jf. § 28 første ledd bokstav b. Ved vurderingen av om vilkårene for asyl forelå, tok UNE utgangspunkt i As egne anførsler og opplysninger. UNE tok ikke stilling til om anførslene er tilstrekkelig sannsynliggjort. Lagmannsretten finner på samme måte det riktig å ta utgangspunkt i As asylforklaring, med senere presiseringer og tilføyelser. Forklaringen anses tilstrekkelig sannsynliggjort.

Ved ankomsten til Norge oppga A å være støttespiller til OLF. Hun viste til fengslingen i 2004, og de overgrep som fant sted under fengselsoppholdet. Før hun ble løslatt måtte hun underskrive en erklæring om at hun ikke ville drive politisk aktivitet rettet mot myndighetene. Hun uttrykte redsel for å bli sendt tilbake til landet. I asylintervjuet fortalte hun at hun mistenkte myndighetene for å ha drept faren, fordi han var tilknyttet OLF. Hun fortalte at myndighetene hadde gjennomført ransaking av huset til faren for å finne våpen som han skulle ha gjemt. Videre fortalte A at broren hadde flyktet som følge av drapet på faren. A redegjorde for at tanten som hun vokste opp hos støttet OLF både med penger, og praktisk hjelp. Hun redegjorde for drapet på en OLF tilknyttet person, som var innlosjert hos tanten. Drapet var den utløsende årsaken til at hun i 2007 flyktet fra landet. Det vises for øvrig til gjengivelsen av As anførsler foran.

Lagmannsretten finner ikke at de påberopte hendelsene i Etiopia, verken de som omhandler As egen aktivitet i landet eller aktiviteten til de øvrige familiemedlemmene, gir grunnlag for beskyttelse i Norge. As egen aktivitet i Etiopia fremstår som så vidt beskjeden at den ikke etablerer en «velbegrunnet frykt for forfølgelse» vurdert etter en objektiv målestokk. Lagmannsretten vurderer på samme måte som UNE fengslingen i 2004 som en situasjonsbetinget hendelse, som i liten grad sier noe om risikoen for forfølgelse ved retur til landet. Heller ikke de øvrige hendelsene i Etiopia som direkte involverer A har en art eller styrke som gjør det påregnelig å forvente noen reaksjon fra de etiopiske myndighetene om A returnerer til landet. Hendelsene ligger langt tilbake i tid. De utløste ingen reaksjoner fra de etiopiske myndighetene i perioden fra A ble løslatt fra fengslet, og til hun flyktet fra landet. Det er heller ikke opplyst om noen reaksjoner mot tanten etter drapet som skjedde rett før A flyktet fra landet.

Tilsvarende vurderinger gjør seg gjeldende når det gjelder forklaringen om familiemedlemmenes politiske aktivitet i Etiopia. Det foreligger begrensede opplysninger om faren og brorens aktiviteter. A bodde ikke sammen med disse. Det er ikke fremlagt opplysninger utover As egen forklaring som knytter de etiopiske myndigheter til farens dødsfall. Brorens aktiviteter er enda dårligere belyst. De påberopte hendelsene ligger uansett tilbake i tid, og gir ikke noen velbegrunnet frykt for forfølgelse av A om hun returnerer til Etiopia.

Lagmannsretten går etter dette over til å vurdere As politiske aktiviteter i Norge (sur place virksomhet). Vurderingen blir om denne aktiviteten medfører at det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse om A må returnere til Etiopia. UNE har ikke gjort gjeldende at «det hovedsakelige formålet» med aktiviteten har vært å oppnå oppholdstillatelse i Norge, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd.

Lagmannsretten behandler først den påberopte sur place virksomhet som ikke er knyttet til OLF. Dette omfatter den aktivitet A har drevet med utgangspunkt i Oromo community i Møre og Romsdal og Det oromiske samband i Oslo. Omfanget av aktiviteten er ikke bestridt. Det vises til gjengivelsen av anførslene foran. Lagmannsretten legger til grunn at A også innenfor disse organisasjonene har arbeidet for å fremme oromoenes rettigheter, og herunder uttrykt seg negativt i forhold til myndighetene i Etiopia. Lagmannsretten legger likevel til grunn at aktiviteten som utøves i regi av disse organisasjonene ligger innenfor «tålegrensene» til etiopiske myndigheter. Særskilt vises til at ingen av disse organisasjonene har noen militær strategi i forhold til myndighetene i Etiopia. Virksomheten vurderes ikke å etablere en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Etiopia, og gir derfor ikke grunnlag for beskyttelse i Norge. Det foreligger ingen forhold ved As aktivitet i disse organisasjoner som gjør at lagmannsretten vurderer hennes virksomhet annerledes.

Lagmannsretten behandler så As forhold til OLF. Partene synes å være enige om at UNE har lagt til grunn et riktig faktum ved vurderingen av As forhold til OLF. Retten legger til grunn at A er en genuin tilhenger av OLF. Hun støtter OLFs kamp for oromoenes rettigheter, og er enig i strategien om at målene primært bør nås ved hjelp av diplomatiske virkemidler, men er om nødvendig villig til å bruke militære midler for å nå målene. Hun har dokumentert å ha støttet OLF økonomisk i perioden 2011-2014, og har i tillegg opplyst å ha støttet organisasjonen økonomisk også før det. Fra september 2013 har hun vært medlem av OLF.

Det er heller ikke noen uenighet mellom partene når det gjelder den generelle lovtolkningen av utlendingsloven § 28 og § 29. Det vises til rettens redegjørelse for bestemmelsene innledningsvis.

I beslutningen 20. februar 2013 behandlet UNE As forhold til OLF. Lagmannsretten legger til grunn at beslutningen er et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand som skal begrunnes, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b og § 25. Det vises til at det i beslutningen er tatt stilling til nye anførsler og nye opplysninger som er bestemmende for As rett til å få beskyttelse i landet.

Innledningsvis i beslutningen er gjengitt anførselen fra As advokat om at hun «tilhører en politisk gruppering (OLF), som etiopiske myndigheter er særskilt aktsomme ovenfor». Det er vist til at hun risikerer å bli varetektsfengslet og tiltalt etter terrorlovgivningen om hun returnerer til Etiopia. Videre er gjengitt anførselen om at As aktiviteter er registrert av etiopiske myndigheter og at dette med stor sannsynlighet vil medføre reaksjoner ved retur. Det er vist til dr. Truemans rapport fra 2011 om OLFs «political and military activity ...».

UNE har under «vurderingsdelen» av beslutningen vist til sitt tidligere vedtak, som ved en feil er angitt å være fattet 18. desember 2009 i stedet for 28. november 2011, og anført at «det ikke er fremkommet nye opplysninger som tilsier at klageren likevel har et beskyttelsesbehov». Det fremgår at UNE er kjent med at etiopiske myndigheter har god oversikt over personer som er politisk aktive i Norge. Det uttales at det avgjørende i risikovurderingen etter UNEs oppfatning er «graden av synlighet og hvorvidt myndighetene vil oppfatte vedkommende som en trussel ved retur». Det fremgår at UNE har sett hen til at A «er medlem av og støtter OLF ...». Det konkluderes likevel med at det ikke var dokumentert aktiviteter som medfører at etiopiske myndigheter vil oppfatte A som en trussel.

Lagmannsretten er, slik det fremgår nedenfor, delt i synet på om beslutningen 20. februar 2013 er tilstrekkelig begrunnet. I og med at det ikke ble gitt noen individualisert begrunnelse i beslutningene 22. april 2014 og 23. september 2014 blir vurderingen av beslutningen 20. februar 2013 avgjørende. Flertallet, konstituert lagdommer Gjerde og ekstraordinær lagdommer Melander, er kommet til at UNEs vurderinger og begrunnelser er tilstrekkelige og forsvarlige, og at vedtaket og de etterfølgende beslutninger derved er gyldig. Mindretallet, lagmann Berglund, er av den oppfatning at UNEs avgjørelser i saken ikke i tilstrekkelig grad viser at UNE har foretatt en forsvarlig helhetsvurdering av de ulike momenter i saken, og mener ut fra dette at UNEs avgjørelser i saken må kjennes ugyldige.

Lagmannsrettens flertall, konstituert lagdommer Gjerde og ekstraordinær lagdommer Melander, bemerker at UNEs forutsetning om A var OLF medlem, ikke var riktig på dette tidspunktet. Hun ble først medlem i OLF syv måneder senere. Første varsel om et mulig medlemskap i OLF ble gitt i brev fra advokatfullmektig Vatne til UNE 6. august 2013. Deretter ble dokumentasjon for medlemskapet i form av «Membership attest» utstedt av OLF-kontoret i Berlin, oversendt UNE ved epost fra Vatne 5. februar 2014. UNE foregrep således i beslutningen et faktum som først materialiserte seg noen måneder senere. Feilen må antas å ha bedret As muligheter for å få medhold i sin klage, og har derfor isolert sett ikke hatt betydning for vedtaket.

I beslutningen viser UNE videre til Landinfos respons Etiopia: «Politisk aktivitet i eksil (Sur Place)». Av notatet fremgår at OLF i juni 2011, sammen med fire andre organisasjoner ble erklært som terrororganisasjoner av etiopiske myndigheter. Landrådgiver Dag Petterson i Landinfo forklarte i sin vitneforklaring for retten at alle personer som på en eller annen måte er tilknyttet OLF, herunder støtter organisasjonen økonomisk, kan straffeforfølges av etiopiske myndigheter. Han presiserte likevel at de etiopiske myndighetene er en rasjonell aktør, som trolig vil legge avgjørende vekt på om personen representerer en trussel mot myndighetene. Det avgjørende er, slik Petterson fremstilte det, ikke om man er medlem av OLF, men hvor profilert man er i motstanden mot den offisielle politikk.

Tilsvarende synspunkter fremgår av Landinfos temanotat om Etiopia: «Reaksjoner ved retur og politisk aktivitet i eksil (sur place)», som er utgitt 28. april 2015. I notatet fremgår følgende under punkt 7.1 om «Politisk aktivitet»:

I samtalene Landinfo hadde med kilder i Etiopia i 2012, fremkom det at eventuelle reaksjoner ved retur trolig vil avhenge av hva slags politisk aktivitet den returnerte har bedrevet i utlandet. Kildene skilte også mellom politisk aktivitet gjennomført av det etiopiske myndigheter definerer som lovlige og ulovlige partier ... .Eksiletiopere som er tilknyttet ulovlige partier, som ikke utelukker militære virkemidler og som representerer en politisk og sikkerhetsmessig trussel for dagens politiske ledelse, vil etter det Landinfo fikk opplyst være utsatt for reaksjoner ved retur. Diplomatkilder ( ... ) hevdet at tilknytning til slike ulovlige partier vil kunne sette en person i fare. Aktivitet for OLF, ONLF og G7, og eventuelle økonomiske bidrag til disse, antas å være kjent for etiopiske myndigheter .. .

To diplomatkilder ( ... ) understreket at myndighetene har lav terskel for å definere en handling som terror. Det vil si at myndighetenes bruk av terrorbegrepet kan føre til reaksjoner som i vår del av verden vil defineres som lovlig demokratisk virksomhet. Medlemskap alene, eller tilknytning til en ulovlig opposisjonell gruppe, kan føre til arrestasjon og fengsling, i følge en av kildene ... Den andre kilden (..) uttalte at personer tilknyttet G7 i diasporaen kan bli oppfattet som terrorister, og at de ved retur trolig kan risikere samme reaksjoner som G7-tilknyttede i Europa, det vil si arrestasjon og fengsling.

Diplomatkilde (..) som Landinfo møtte i 2012, mente at eventuelle reaksjoner fra etiopiske myndigheter ved retur trolig vil være rettet mot personer tilknyttet ulovlige partier ... .

Lagmannsrettens flertall vurderer det som en svakhet ved UNEs beslutning 20. februar 2013 at UNE ikke eksplisitt har drøftet betydningen av As tilknytning til OLF opp mot det faktum at organisasjonen er definert som en terrororganisasjon av etiopiske myndigheter, og at medlemmene av organisasjonen/de som støtter denne, risikerer å bli straffeforfulgt av etiopiske myndigheter. I sammenheng med dette burde betydningen av at A tidligere har vært fengslet for politisk aktivitet i Etiopia, også vært drøftet. Ved løslatelsen måtte hun undertegne en særskilt erklæring om at hun ikke skulle drive politisk aktivitet rettet mot myndighetene. Det er i tillegg en svakhet ved vedtaket at UNE ikke har vurdert betydningen av at en eventuell retur til Etiopia kan måtte skje ved tvang.

Det fremgår likevel av beslutningen, lest i sammenheng, at UNE har vært kjent med de overnevnte forhold. Lagmannsrettens flertall oppfatter at UNE har ment å gi uttrykk for sin vurdering av disse spørsmålene ved å peke på at A ikke er noe profilert person i det opposisjonelle miljøet i Norge, og at hun derved ikke vil oppfattes som noen trussel mot myndighetene. Lagmannsrettens flertall finner ut fra dette at de påpekte svakhetene ved UNEs beslutning av 20. februar 2013, ikke har hatt avgjørende betydning for det resultat UNE kom til i saken, jf. prinsippene i forvaltningsloven § 41. Resultatet ville -slik flertallet vurderer det- blitt det samme om de nevnte drøftelser hadde vært gjennomført.

Ved gyldighetskontrollen av UNEs lovsubsumsjon tar flertallet utgangspunkt i at domstolene bør utvise tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetens subsumsjon og vurderinger der disse er forsvarlige, og det ikke er fremkommet nye opplysninger under domstolsbehandlingen, jf. tilsvarende i LB 2013-163116. Hensynet til lik behandling av søkerne begrunner en slik varsomhet. I dette tilfellet er det slik flertallet ser det grunn til å følge fagetatens vurdering av om det foreligger en «velbegrunnet frykt for forfølgelse», jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det vises til at vurderingen av hva som er en påregnelig reaksjon fra de etiopiske myndigheters side, krever inngående kunnskap om forventet reaksjonsmønster hos etiopiske myndigheter. Så langt flertallet kan konstatere har UNEs vurdering støtte i de siterte vurderinger fra Landinfo. I alle fall er det ingen holdepunkter for at UNEs vurdering av spørsmålet ikke er forsvarlig.

Lagmannsrettens flertall konkluderer etter dette med at vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd om anerkjennelse som flyktning ikke er oppfylt i As tilfelle. Det kan ikke legges til grunn at hun har en «velbegrunnet frykt for forfølgelse» ved retur til Etiopia, jf. § 28 første ledd bokstav a. Det følger av dette at hun heller ikke «står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff» ved retur til Etiopia, jf. § 28 første ledd bokstav b. Beslutningene 20. februar 2013, 22. april 2014 og 23. september 2014 om ikke å omgjøre vedtak 28. november 2011 om avslag på asylsøknaden, er følgelig gyldige.

Flertallet er etter dette kommet til at staten frifinnes.

Lagmannsretten mindretall, lagmann Berglund, er av den oppfatning at UNEs avgjørelser i saken ikke i tilstrekkelig grad viser at UNE har foretatt en forsvarlig helhetsvurdering av de ulike momenter i saken.

Både flertallet og mindretallet mener det er en svakhet at UNE ikke eksplisitt har drøftet betydningen av As tilknytning til OLF opp mot det faktum at OLF er definert som en terrororganisasjon, herunder at medlemmene av og støttespillere til organisasjonen risikerer straffeforfølgning. Videre er flertallet og mindretallet enige om at tidligere fengsling og hennes erklæring om ikke å bedrive politisk aktivitet skulle vært vurdert i lys av dette. Flertallet er imidlertid av den oppfatning at svakhetene ikke kan ha hatt betydning for resultat.

Etter mindretallets oppfatning må det kreves en klar og tydelig drøftelse av alle relevante forhold i et tilfelle hvor en person ved retur til hjemlandet risikerer vilkårlig arrestasjon, langvarig fengsling og straffeforfølgning etter terrorlovgivningen som følge av politisk engasjement. Den etterfølgende domstolskontrollen kan ikke baseres på en antakelse av hva UNE har ment. Særlig gjelder dette i saker hvor domstolene, tross full overprøvings-kompetanse, normalt utviser en viss tilbakeholdenhet ved overprøvingen av utlendingsmyndighetenes vurdering der denne framstår som forsvarlig og bygger på særlig fagkunnskap.

For så vidt gjelder feil i faktum når det gjelder medlemskap, bemerker mindretallet at det også er andre feil i beslutningen 22. februar 2013. Dette medfører at vurderingsdelen fremstår som unøyaktig eller som et resultat av at man har hentet argumentasjon fra tilsvarende saker. I vurderingen vises til det tidligere vedtak 18. desember 2009, mens rett dato skulle være 28. november 2011. I samme avsnitt som faktumfeilen fremgår, er videre A omtalt i hankjønn.

Det finnes få sikre opplysninger om hvordan et OLF-medlem som blir returnert, faktisk vil bli behandlet ved tilbakekomst til Etiopia. Vitnet Dag Petterson, som er landrådgiver i Landinfo, uttalte under sin første forklaring for lagmannsretten at det måtte forventes at alle personer som har tilknytning til OLF, risikerer vilkårlig arrestasjon, fengsling og mulig straffeforfølgning av etiopiske myndigheter. Han påpekte videre at fordi OLF er definert som en terrororganisasjon i Etiopia, er det ingen kjent aktivitet i OLF i landet. Han forklarte at det derfor er vanskelig å trekke sikre konklusjoner om hvordan etiopiske myndigheter vil behandle eventuelle asylsøkere som tvangsreturneres. Etiopiske myndigheter har forsøkt å få også andre land, herunder USA, til å definere OLF som en terrororganisasjon, uten å lykkes i dette. I ny vitneforklaring, under ankeforhandlingens dag to, nyanserte vitnet bildet noe, i tråd med hva som fremkommer av Landinfos temanotat om Etiopia fra 2015. Mindretallet oppfattet ham likevel slik at det foreligger reell usikkerhet om hvordan eventuelle medlemmer av OLF vil bli behandlet ved en tvangsretur til Etiopia.

Flertallet har lagt vekt på at vitnet Petterson opplyste at de etiopiske myndighetene er en rasjonell aktør, som trolig vil legge avgjørende vekt på om personen representerer en trussel mot myndighetene. Slik mindretallet oppfattet det, forklarte vitnet at man må anta at etiopiske myndigheter er en rasjonell aktør, og av den grunn antas at det i hovedsak er personer med som er profilert i motstanden mot den offisielle politikk som er utsatt for fare. Dette har man imidlertid liten kunnskap om, slik det også fremkommer av Landinfos notat.

Med den usikkerhet som foreligger rundt retur i denne saken, er mindretallet av den oppfatning at UNEs avgjørelser ikke er tilstrekkelig begrunnet til at det kan foretas en forsvarlig domstolskontroll. Det bemerkes i denne sammenheng at en forenklet behandling uten individualisert begrunnelse ikke burde vært benyttet 22. april 2014. Forut for denne beslutningen var det fremlagt nye opplysninger og dokumentasjon på medlemskap i OLF som kunne være bestemmende for hennes rett til beskyttelse i landet.

Etter mindretallets syn burde UNE også vurdert betydningen av at en eventuell retur til Etiopia mest sannsynlig vil skje ved tvang. Det må antas å være en viss forskjell i risiko mellom tvangsretur og de som velger frivillig retur etter forutgående kontakt eller medlemskap i OLF. Som det fremkom under ankeforhandling, er det flere som av ulike årsaker engasjerer seg i OLF under opphold her i landet, men som oppgir dette og velger å reise tilbake til Etiopia.

Når det gjelder betydningen av feil - manglende vurdering og begrunnelse - er det etter mindretallets oppfatning klart at feilen kan ha virket bestemmende inn på avgjørelsens innhold. Dette innebærer at UNEs avgjørelser i saken må kjennes ugyldige.

Sakskostnader.

I tråd med flertallets syn tas anken til følge, og staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

Staten v/UNE har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten. Spørsmålet blir om det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis for erstatningskravet, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Det skal blant annet legges særlig vekt på om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav c. Dette momentet var Stortingets justiskomité opptatt av, og i Innst.O.nr.110 (2004-2005) side 62 ble det uttalt:

Komiteen viser til at forslaget nedenfor til § 20-2 ny bokstav c, er en presisering av at en må ta hensyn til den konsekvens saken har for de respektive parter, og at partene i en rettsprosess kan ha svært ulike utgangspunkt og muligheter for å bære den vinnende parts saksomkostninger. Det bør i forbindelse med dette nye tillegget påpekes at en spesielt skal legge vekt på om den vinnende part er stat, kommune eller annen sterk motpart. Det vil i disse tilfeller ofte være en stor grad av styrkeforhold mellom partene.

Komiteen vil påpeke den viktige rollen domstolen har som kontrollør av offentlig forvaltning. I den sammenheng vil det ofte være en relativt sett svakere part som står imot det offentlige. Det offentlige har et særskilt ansvar for at slike saker får en mulighet til å bli kontrollert. En forutsetning for dette er at den svakere part tør å fremme saken for domstolskontroll.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene. Det må komme noe i tillegg, jf. Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse inntatt i Rt-2012-209 avsnitt 17 og 18:

Tvisteloven § 20-2 tredje ledd første punktum bestemmer at den tapende part helt eller delvis kan fritas fra sakskostnadsansvar «hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig». Etter § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstav c skal det ved vurderingen blant annet «legges særlig vekt på ... om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt unntak». Det følger av denne bestemmelse at det ikke er tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. Rt-2011-586. Den overordnede norm er at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita fra ansvar. Dette innebærer at det for å frita for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd bokstav c må komme noe i tillegg til velferdsmessig betydning og ulikt styrkeforhold - for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den tapende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene. ...

Den selvstendige betydning av § 20-2 tredje ledd bokstav c er at det i de tilfeller hvor saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og det er stor forskjell på partenes økonomiske styrke, skal mindre til enn ellers for å frita for sakskostnadsansvar.

Lagmannsretten finner at det i saken foreligger slike tilleggsmomenter som Høyesterett fremhever, og er ut fra dette kommet til at det ikke tilkjennes sakskostnader verken for tingrett eller lagmannsrett. Det vises til at saken har budt på tvil, og at A har begrensede muligheter for å dekke de totale kostnadene ved saken.

Dommen er avsagt med den dissens som fremgår foran.

 

Domsslutning

  1. Staten frifinnes.
  2. Sakskostnader tilkjennes verken for tingretten eller lagmannsretten
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-100200 Utlendingsrett. Asyl. Utlendingsloven § 28 og § 29. (28.12.2015)

    Saken gjaldt gyldigheten av UNEs vedtak om ikke å omgjøre vedtak av 28. november 2011 om avslag på asyl. Lagmannsrettens flertall kom til at det ikke forelå beskyttelsesbehov verken ut fra hendelsene i hjemlandet eller søkerens surplace-aktivitiet. Mindretallet fant at avslaget på asyl var mangelfullt begrunnet, og at det ikke kunne sees bort ifra at dette har hatt avgjørende betydning for det resultatet UNE kom til i saken.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo