Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-103771
Dokumentdato : 27.04.2016

Asyl. Gyldighet av Utlendingsnemndas beslutning. Bekvemmelighetskonvertering. Dissens. Utlendingsloven § 28.

Lagmannsretten kom under dissens til at UNEs beslutning var gyldig. Flertallet kom til at søker var en bekvemmelighetskonvertitt. Hans asylhistore  var ikke noenlunde sannsynlig og troverdigheten var vesentlige svekket. Mindretallet mente at konverteringen var reell og at UNE derfor hadde lagt uriktig faktum til grunn ved den siste beslutningen.

Kort om saken

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 15. mars 2011 om avslag på asyl for en afghaner, og etterfølgende beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket, sist ved beslutning 8. august 2014. Det sentrale spørsmålet i saken er om A (A) sin konvertering til kristendommen er reell, slik at han har fått en reell kristen overbevisning eller om han er en såkalt «bekvemmelighetskonvertitt».

Sakens bakgrunn

Partene er enige om at tingrettens faktiske fremstilling av saken er korrekt, og lagmannsretten legger dette til grunn, jf. tvisteloven § 29-16 andre ledd. Sakens faktiske side er fremstilt i tingrettens dom på side 2 og 3, der det står:

A (A) er afghansk statsborger fra Logar-provinsen i Afghanistan. Han søkte asyl i Norge den 15. oktober 2008. Som grunnlag for søknaden oppga han at han hadde rømt fra Taliban, og at han var redd for at Taliban skulle drepe ham eller tvinge ham til å gjennomføre en selvmordsaksjon. Han var også redd for sin onkel som hadde sendt ham til Taliban. Han opplyste også at hans mor, far og bror tidligere var drept av Taliban. Da han kom til Norge oppga han å være 16 år og født 0.0.1992. Han ble derfor registrert som enslig mindreårig asylsøker.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden om asyl i vedtak av 7. desember 2009. UDI fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A fryktet for forfølgelse fra Taliban eller sin onkel. UDI kom til at det var trygt å sende A til internflukt i Kabul. UDI fant videre at A sin rette identitet ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort. Det ble lagt til grunn at A hadde oppgitt feil alder ved ankomst til Norge, idet en senere alderstest konkluderte med at han ikke kunne være under 18 år. På bakgrunn av alderstesten ble alderen satt til 25 år, og fødselsåret ble derfor endret fra 1992 til 1984.

A klaget over UDIs vedtak den 4. februar 2010. Han fremsatte samtidig begjæring om utsatt iverksetting. UDI samtykket den 10. februar 2010 til utsatt iverksetting inntil klagen var endelig avgjort. UDI fant ikke grunnlag for å omgjøre sitt vedtak, og saken ble derfor oversendt UNE for vurdering den 22. mars 2010.

I UNEs vedtak av 15. mars 2011 ble As klage ikke tatt til følge. Det ble vist til at A hadde løyet om sin alder ved ankomst til Norge, og at han hadde svekket troverdighet. UNE fant ikke at As asylforklaring kunne legges til grunn. Han hadde derfor ikke grunn til å frykte forfølgelse i hjemlandet. UNE kom til at utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b var til hinder for retur As hjemsted i Afghanistan, men at det var grunnlag for å henvise ham til internflukt i Kabul, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd.

A søkte deretter asyl i Sverige den 14. april 2011. I midten av oktober 2011 kom han tilbake til Norge etter at hans asylsøknad var avvist i Sverige. I november 2011 forsøkte han å komme i kontakt med Vestnes kirke i nærheten av asylmottaket der han bodde uten at dette resulterte i noen videre kontakt med menigheten.

Den 7. februar 2012 besluttet UDI utvisning av A. Han ble ikke gitt utreisefrist, men ble pålagt å forlate Norge og Schengen-området umiddelbart. Utvisningen var begrunnet med at A hadde overtrådt utlendingsloven, idet han i sin asylsøknad feilaktig hadde oppgitt at han var mindreårig. Det ble vist til at senere aldersundersøkelse hadde konkludert med at det det kunne utelukkes at A var under 18 år, og at alderstesten konkluderte med at A var ca. 25 år, og ikke 16 år som han selv hadde oppgitt til norske myndigheter.

I slutten av februar 2012 kom A i kontakt med en pinsemenighet i Molde, hvor han senere ble døpt i september samme år.

Den 18. desember 2012 begjærte A omgjøring av UNEs vedtak av 15. mars 2011. Det ble i omgjæringsbegjæringen blant annet vist til at han hadde konvertert til kristendommen, og at han som følge av også dette fryktet forfølgelse i hjemlandet. Det opprinnelige asylgrunnlaget ble i tillegg fortsatt opprettholdt.

UNE behandlet As klagesak i full nemnd den 25. september 2013. A møtte sammen med sin advokat og avga forklaring. UNE tok ikke omgjøringsbegjæringen til følge, jf. vedtak av 27. november 2013. UNE kom enstemmig til at A ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at han sto i fare for forfølgelse ved retur til Afghanistan. UNE fant det heller ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at A hadde en reell kristen overbevisning, som ville kunne utsette han for forfølgelse i hjemlandet.

Den 6. desember 20013 sendte A et brev til UNE, som UNE oppfattet som en begjæring om omgjøring. Den 8. januar 2014 ble A registrert som forsvunnet fra asylmottaket der han bodde. Den 20. januar 2014 avviste UNE omgjøringsbegjæringen. Det ble i vedtaket vist til at A befant seg på ukjent adresse, og at han pliktet å melde fra til utlendingsmyndigheten hvor han befant seg.

As advokat varslet UNE om søksmål den 15. juli 2014. UNE behandlet prosessvarselet som en begjæring om omgjøring, men tok ikke begjæringen tilfølge, jf. vedtak av 8. august 2014.

A tok ut stevning mot Staten v/UNE 28. august 2014 med krav om at vedtaket av 15. mars 2011 og etterfølgende beslutninger ble kjent ugyldig. Staten v/UNE tok til motmæle.

Oslo tingrett avsa 13. april 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A, født 0.0.1984 dømmes til å betale sakskostnader til staten ved Utlendingsnemnda med 75 000 - femogsyttitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.

A har siden januar 2014 levd i kirkeasyl i Namsos. For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 30. og 31. mars 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Saksbehandler Linn Mentzel fra UNE fulgte forhandlingene i medhold av tvisteloven § 24-6 andre ledd, og ga forklaring. Det ble avhørt ni vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger er ugyldig. A har krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. Han er en reell kristen og har i flere år vært knyttet til norske menigheter. A «oppfyller» alle momentene i UNEs praksisnotat. En rekke kristne personer oppfatter han også som kristen, og dette må tillegges stor vekt. Dette er lagt til grunn i rettspraksis, og det vises til vitnene som forklarte seg for lagmannsretten. Det er ingen grunn til å trekke i tvil forklaringene fra vitnene. Han er anerkjent som kristen også blant andre muslimer i Norge. UNE har lagt til grunn feil faktum og dette må føre til ugyldighet.

Lagmannsretten kan ved prøvingen legge nye opplysninger til grunn i den utstrekning de er egnet til å belyse faktum på vedtakstidspunktet. Vitnet B har for lagmannsretten forklart seg om As kristne aktivitet før 2010. Dette er nye opplysninger som kaster lys over faktum på vedtakstidspunktet. Forklaringen underbygger As historie.

Det er noenlunde sannsynlig at A er ekte/oppriktig konvertitt, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Videre er det en reell risiko for alvorlige krenkelser fordi han er en reell kristen konvertitt. Han vil risikere alvorlige krenkelser ved retur til Afghanistan. UNE har lagt til grunn feil norm for bevis og risikovurderingen, og dette er feil lovanvendelse som må lede til at vedtaket oppheves. UNEs begrunnelser gir ikke et tilstrekkelig grunnlag for å bedømme om avgjørelsen lider av innholdsmessige feil knyttet til risikovurderingen. Dette er en saksbehandlingsfeil som må føre til ugyldighet.

Afghanere som er returnert til Kabul kan «avsløre» A dersom han returneres til Afghanistan. Dersom han blir tvangsreturnert til Afghanistan, vil han tvinges til å skjule sin kristne tro, og dette vil være et brudd på fundamentale menneskerettigheter, jf. Rt-2012-494. Utlendingsloven § 30 siste ledd kommer til anvendelse.

Det statistiske materialet som påberopes av UNE har liten relevans for saken. Årsaken til at mange flykter fra Afghanistan er nettopp at det er umulig å tilpasse seg samfunnsmessige og religiøse forhold. De flykter fra Afghansk kultur og religion og søker alternativer. Dette er grunnen til at kristendommen oppfattes som tiltrekkende for afghanske konvertitter.

A er ikke trygg ved retur, og er særlig sårbar slik UNHCR beskriver. Han har vært utsatt for stor personlig belastning. Det er ikke vanskelig å spore opp personer i Afghanistan selv om det kan ta noe tid.

UNE har oversett en rekke usikkerhetsmomenter som vil kunne oppstå ved retur. Som eksempel nevnes Landinfos temanotat der det finnes et eget punkt om bekvemmelighetskonvertitter, og den risiko dette medfører. UNE har unnlatt å omtale betydningen av de endrede landforholdene. De endrede landforholdene er ikke omtalt i den siste beslutningen, og det er uklart om dette er lagt til grunn som en del av UNEs vurderingsgrunnlag. Dette er et brudd på forvaltningens krav til å utrede saken etter forvaltningsloven § 17. Saksbehandlingsfeilen kan ha virket inn på vedtaket, jf. forvaltningsloven § 41

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas beslutning av 8. august 2014 kjennes ugyldig.
  2. Staten dømmes til å betale sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er riktig. A har ikke rett til asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. Verken As opprinnelige asylgrunnlag eller den nye anførselen om forfølgelse på grunn av konvertering til kristendommen kan legges til grunn. Konverteringen har skjedd etter at han alt var nektet opphold og utvist. Hans troverdighet er sterkt svekket, også ved de senere forvaltningsvedtakene.

A har blitt døpt og holdt kontakt med et kristent miljø i Norge av strategiske grunner. En slik «bekvemmelighetskonvertering» medfører ikke en fare for forfølgelse eller umenneskelig behandling ved retur til Afghanistan.

Saken skal behandles individuelt, men det er grunn til å feste seg ved at han er en av et stort antall afghanere som de siste årene som har latt seg døpe i Norge og krevd asyl på det grunnlaget, uten at det foreligger annet asylgrunnlag.

Det foreligger ikke saksbehandlingsfeil, og under enhver omstendighet kan eventuelle feil ikke føre til ugyldighet ettersom vedtaket er undergitt full prøving.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrettsbehandlingen.

Lagmannsretten bemerker:

Innledning

Lagmannsretten har, under dissens, kommet til at anken må forkastes. Flertallet, bestående av konstituert lagdommer Ruland og lagdommer Borchsenius, mener i likhet med tingretten, at konverteringen ikke er reell og at A ikke risikerer forfølgelse ved retur til Afghanistan. Flertallet kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens vurdering. Mindretallet, ekstraordinær lagdommer Kjerschow, mener at konverteringen er reell, og at A derfor har krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b.

Den samlede lagmannsrett er imidlertid enige og står bak merknadene om de rettslig utgangspunkter og de generelle merknadene om gyldigheten av asylvedtaket.

Lagmannsretten bemerker at A under ankeforhandlingen frafalt anførslene om at han har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 38, og at han ikke kan henvises til internflukt.

Rettslige utgangspunkter

Problemstillingen for lagmannsretten er om A reelt har konvertert fra islam til kristendommen, og om han dermed reelt har frafalt islam (apostasi), eller om konverteringen ikke er reell, men motivert av et ønske om å få opphold (såkalt «bekvemmelighetskonvertering»).

Den relevante bestemmelsen er utlendingsloven § 28 første ledd som lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

  1.  har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
  2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Etter bestemmelsens andre ledd har en utlending rett til oppholdstillatelse (asyl) dersom han anerkjennes som flyktning etter bestemmelsens første ledd. Partene er enige om at dersom As konvertering er reell, har han krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28. Lagmannsretten legger dette til grunn ved vurderingen.

Ved prøvingen av forvaltningens avgjørelse skal lagmannsretten legge til grunn faktum på vedtakstidspunktet. Skjæringstidspunktet for relevante fakta er således 8. august 2014, som er datoen for UNEs siste beslutning om ikke å omgjøre vedtaket. Det er en viss adgang til å ta hensyn til nye opplysninger som kan kaste lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2009-851 i avsnitt 48, der det står:

[ ... ]Jeg holder meg i det følgende til den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Rt-2007-1815, avsnitt 33, men viser også til avsnitt 34, der det presiseres at det vil være adgang til å ta i betraktning senere framkomne opplysninger som kan kaste lys over den faktiske situasjon på vedtakstidspunktet.

Høyesterett har i avgjørelsen publisert i Rt-2011-1481 i avsnittene 45-46 oppsummert beviskravene, herunder troverdighetsvurderingen, i asylsaker slik:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Dette skal gjøres etter en fri bevisbedømmelse der det legges vekt på alt tilgjengelig bevismateriale.

Domstolene har i utgangspunktet full prøvingskompetanse, men skal vise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetens vurderinger på felt der de besitter en særlig kompetanse, se Høyesteretts avgjørelse i Rt-2015-1388 avsnittene 46 og 47.

Ved bevisvurderingen tar lagmannsretten utgangspunkt i at begivenhetsnære bevis som regel skal tillegges størst vekt, og at det ofte vil være grunn til å legge mindre vekt på opplysninger fra parter og vitner med binding til parten, og som står i motstrid eller endrer bildet som mer begivenhetsnære eller uavhengige bevis gir, jf. Rt-1998-1565

Gyldigheten av asylvedtaket

Problemstillingen i saken er, som skissert ovenfor, om A har konvertert til kristendommen. Bevisteamet er utfordrende da religiøs tro er en indre overbevisning. As forklaring og troverdigheten av denne vil være sentral ved vurderingen. UNHCR har utarbeidet retningslinjer om bevisvurderingen i konvertittsaker, der det angis momenter som er relevante for vurderingen. Det står blant annet i retningslinjene at:

34. Where individuals convert after their departure from the country of origin, this may have the effect of creating a sur place claim. In such situations, particular credibility concerns tend to arise and a rigorous and in depth examination of the circumstances and genuineness of the conversion will be necessary. Issues which the decision-maker will need to assess include the nature of and connection between any religious convictions held in the country of origin and those now held, any disaffection with the religion held in the country of origin, for instance, because of its position on gender issues or sexual orientation, how the claimant came to know about the new religion in the country of asylum, his or her experience of this religion, his or her mental state and the existence of corroborating evidence regarding involvement in and membership of the new religion.

35. Both the specific circumstances in the country of asylum and the individual case may justify additional probing into particular claims. Where, for example, systematic and organised conversions are carried out by local religious groups in the country of asylum for the purposes of accessing resettlement options, and/or where «coaching» or «mentoring» of claimants is commonplace, testing of knowledge is of limited value. Rather, the interviewer needs to ask open questions and try to elicit the motivations for conversion and what effect the conversion has had on the claimant's life. (...).

Det er i en rekke avgjørelser fra domstolene lagt til grunn at bevisvurderingen i konvertittsaker må skje i lys av det statistiske materialet som foreligger. Dette materialet viser at antallet konverteringssaker fra afghanske asylsøkere har variert med utlendingsmyndighetens praksis for opphold på annet grunnlag. I perioder der utlendingsmyndighetene har ført en streng praksis for opphold på annet grunnlag, har antall konverteringssaker økt markant. Utlendingsmyndighetenes statistikk taler for at flere afghanere anfører konvertering av strategiske årsaker, og tilsier en kritisk vurdering av troverdigheten i denne type saker. Utgangspunktet er imidlertid at hver asylsak må vurderes individuelt.

As anførsel om konvertering må også vurderes i lys av islams stilling i det afghanske samfunn. Landrådgiver Geir-Aage Neerbye fra Landinfo forklarte for lagmannsretten at islam gjennomsyrer hele samfunnet og binder nasjonen sammen. Det er vanskelig å skille mellom sedvane og islam. Nær 100 % av befolkningen er muslimer, og den enkelte kan ikke stille spørsmål ved islam. Religiøs atferd er ekstremt viktig for storfamiliens anseelse. Evnen til å inngå allianser med andre storfamilier er helt sentral. Frafall fra islam (apostasi) kan medføre dødsstraff. Det er begrensede muligheter for å tilegne seg kunnskap om kristendom i Afghanistan.

I likhet med tingretten mener lagmannsretten dette er opplysninger som danner et generelt bakteppe for konvertittsaker der søkeren er fra Afghanistan.

Flertallet, konstituert lagdommer Ruland og lagdommer Borchsenius, mener i likhet med tingretten at A ikke reelt har konvertert fra islam til kristendom, og at han er en såkalt bekvemmelighetskonvertitt. Etter flertallets syn er det en lang rekke momenter som med styrke taler for dette.

Flertallet mener As troverdighet er sterkt svekket. Han har over flere år gitt en rekke positivt uriktige opplysninger av avgjørende betydning for asylsøknaden til myndighetene. Han har for lagmannsretten bekreftet at en rekke av opplysningene han ga i den opprinnelige asylhistorien ikke er riktig, og at han den gang «smurte tykt på» forklaringen. De uriktige opplysningene gjelder blant annet at han angivelige ikke kunne forlate Taliban frivillig, at han ble presset til å være selvmordsbomber og omstendigheter rundt dødsfallet til foreldrene. Ved odontologisk undersøkelse er det også slått fast at han har oppgitt uriktig alder. Ved ankomstregistreringen oppga han å være 16 år og 7 måneder, men at han var usikker på alderen. Ved den odontologiske undersøkelsen datert 16. november 2008 ble det anslått at han var ca. 25 år, og utelukket at han var under 18 år. Selv om det tas høyde for at A var usikker på alderen, er differansen mellom reell og oppgitt alder så vidt stor at flertallet mener han bevisst har gitt uriktige opplysninger. Etter at UNE 15. mars 2011 avslo As asylsøknad, rømte han til Sverige og søkte asyl der. Også her oppga han samme uriktige alder som ved ankomstregistreringen i Norge.

A har gjort stadige tilpasninger i forklaringen. Han har i stor grad gått bort fra den opprinnelige asylforklaringen etter at det ble klart at den ikke «førte frem». Både for tingretten og lagmannsretten har han kommet med nye opplysninger. For tingretten forklarte han at han ønsket å lære mer om kristendommen etter å ha snakket med NATO-soldater i Afghanistan. Han forklarte også at reisen fra Afghanistan til Norge hadde tatt flere år, og at han på veien hadde hatt kontakt med/blitt hjulpet kristne i Hellas og Italia. Dette er opplysninger som ikke ble formidlet verken i asylintervjuet eller da han møtte personlig for UNE. For lagmannsretten forklarte han om kontakt med kristne miljøer i Norge og Sverige også i tiden før han var på asylmottak på Vestnes. Dette er opplysninger som står i motstrid med opplysningen han ga i nemndsmøtet. Det fremgår av UNEs vedtak 27. november 2013 at:

Etter UNEs vedtak i 2011 dro han til Sverige, og etter det kom han til Vestnes der han kom i kontakt med Kristendommen. Han ble tatt med til [pinsemenighet] i Molde av C, som han traff på Facebook. Han har etter det vært med i flere menigheter, deltatt i mange aktiviteter og drevet egne undersøkelser og forskning. Klager ble døpt desember 2012, og har fortsatt å leve som en kristen etter det.

Heller ikke ved tingrettsbehandlingen fortalte han om denne kontakten med kristne NATO-soldatene, noe som etter flertallets syn er påfallende. Dette er helt sentrale opplysninger av stor betydning for spørsmålet om hans konvertering er reell. Den nye forklaringen står i et motsetningsforhold til hans tidligere forklaringer. Mens han tidligere har forklart at konverteringen skjedde i løpet av relativt kort tid, er dette endret til at konverteringen er en prosess som har pågått over mange år. I likhet med tingretten mener flertallet at denne endringen i forklaringer er gjort på grunn av UNEs begrunnelse i beslutningen 27. november 2013. A har også nå hevdet at tolkingen tidligere har vært dårlig, selv om det fremgår av forklaringene at han den gangen ikke hadde noe å utsette på tolkingen. Etter flertallets syn medfører de stadige tilpasningene og endringer i forklaringen at As troverdighet er lav.

Flertallet mener tilpasningene og endringene i forklaringen må sees i sammenheng med tidspunktet for konverteringen. Som det fremgår av saksfremstillingen ankom A Norge 15. oktober 2008. Han opplyste i ankomstregistreringen at religiøs tilhørighet var Sunni muslim. UDI avslo hans søknad i vedtak 7. oktober 2009, og klagen ble ikke tatt til følge ved UNEs vedtak15. mars 2011. Utvisningsvedtaket fra UNE er datert 7. februar 2012, men det var først i september 2012 at A opplyste til UNE at han var blitt kristen. I brev 18. september 2012 til UDI ble det informert om at A hadde endret tro, og at han hadde latt seg døpe den 16. september 2012. Av brevet fremgår også at:

Da han begynte i vår menighet 26. februar 2012 var han muslim ...

Etter flertallets syn er tidspunktet han tok kontakt med kristne menigheter påfallende sett i lys av at han nettopp var utvist, og at dette skjedde lenge etter at han hadde fått avslag på asylsøknaden.

Den samlede handlemåte viser at A har et sterkt migrasjonsønske. Selv etter at han hevdet å ha konvertert, fastholdt han den opprinnelige uriktige asylforklaringen i nemndsmøtet 25. september 2013. Dette er et moment som etter flertallets syn må tillegges betydelig vekt. A har for tingretten og lagmannsretten tatt avstand fra den opprinnelige asylforklaringen, og begrunnet dette med at det etter kristendommen er galt å lyve. Etter flertallets syn fremstår dette mer som en tilpasning av forklaringen av strategiske grunner. Det fremstår som uforklarlig at det under møte i UNE var greit å lyve, mens det nå ikke er riktig, sett i sammenheng med at han angivelig hadde konvertert på tidspunktet for møtet i UNE 25. september 2013.

As kjennskap til kristendommen, hans religiøse aktivitet, tidspunktet for dåp og refleksjon over konverteringen er momenter som skal tillegges vekt ved vurderingen av om konverteringen er reell.

Tidspunktet for dåpen taler etter flertallets syn entydig mot at konverteringen er reell. Flertallet slutter seg her til tingrettens vurdering som er dekkende for flertallets syn.

Ut fra forklaringene fra vitnene legger flertallet til grunn at A er aktiv i et kristent miljø i Namsos i dag, og at han deltar i arrangementene som skjer der. Dette er etter flertallets syn helt naturlig da A bor i et menighetshus i kirkeasyl, og det er personene i menigheten som utgjør nettverket hans. Vitnene har forklart at han leser mye i bibelen og leder blant annet bønnegrupper. Samtlige av vitnene har forklart at de er overbevist om at A er kristen, og at det er umulig at han simulerer. Flertallet legger til grunn at disse forklaringene gir en riktig beskrivelse av hans religiøse aktivitet. Omfanget av aktiviteten til A taler for at konverteringen er reell

Som påpekt av tingretten er aktivitet i kristne miljøer ikke alene tilstrekkelig i denne type saker til å fastslå at konverteringen er reell. Søkeren har sterke beveggrunner for å fremstå som en kristen, og det er en generell fare for at omfattende aktivitet i kristne miljøer skyldes at vedkommende har et sterkt ønske om å fremstå som kristen overfor utlendingsmyndighetene, for deretter å kunne få opphold i Norge. I tillegg kommer at tilhørighet til et kristent miljø kan være en positiv opplevelse, særlig for en person uten annen forankring eller nettverk i det norske samfunnet. Den kristne aktiviteten må sees opp mot de andre omstendighetene i saken.

Både UNE og tingretten har lagt til grunn at det må ha vært en stor avgjørelse for A å konvertere fra islam til kristendommen. Flertallet er enig i dette. Han har vært tilknyttet Taliban, og vurderte etter eget ønske å bli selvmordsbomber. Disse opplysningene er ikke helt forenlig med As forklaring om at han hadde et lite reflektert forhold til islam. UNE og tingretten har lagt til grunn at det gikk kort tid fra han kom i kontakt med kristendommen til han lot seg døpe. Dette bygger på As egne opplysninger. For lagmannsretten har A og vitnene forklart om kontakt med kristne på et tidligere tidspunkt. Usikkerheten som har oppstått er skapt av A. De begivenhetsnære bevisene taler imidlertid for at det gikk kort tid fra han kom i kontakt med pinsemenigheten i Molde og til han lot seg døpe. Det vises til tingrettens dom på side 10 nest siste avsnitt der det står:

Det gikk kun 6-7 måneder fra A kom i kontakt med pinsemenigheten i Molde til han lot seg døpe. Beslutningen om å la seg døpe må nødvendigvis ha blitt tatt noe før. Vitne Kirkenes forklarte i retten at hun oppfattet det slik at A tok i mot Jesus allerede i mars 2012. Dette var en måned etter at han kom i kontakt med menigheten.

Etter rettens syn er det også påfallende at A forlot pinsemenigheten da presten ikke ønsket å gi ham en troserklæring etter at han var døpt.

Dette, sammenholdt med opplysningen om at det var hans advokat som etterspurte en slik erklæring i forbindelse med utlendingssaken hans, ...

Etter flertallets syn taler disse opplysningene for at A har konvertert kort tid etter at han kom i kontakt med kristendommen. Flertallet finner det vanskelig å tillegge forklaringen fra vitnet B avgjørende vekt. Selv om flertallet ikke har grunn til å betvile forklaringen, står den i motstrid med tidligere gitte forklaringer fra andre og begivenhetsnære bevis.

Både tingretten og UNE har lagt til grunn at A i liten grad har vist refleksjon rundt beslutningen om å konvertere. Flertallet bemerker at dette er en vanskelig vurdering for retten. Gjennom bevisførselen har det fremkommet at A har gjort seg noen refleksjoner rundt hvilke ulemper konverteringen har for han, men det er vanskelig for flertallet å få tak i hvor dyptgående disse refleksjonene er. Det er utvilsomt at han har hatt samtaler med andre i menigheten om dette. Hans motforestillinger mot å bryte med egen religion og kultur fremstår imidlertid ikke som særlig veloverveide. Han har sett noen negative konsekvenser av å konvertere, herunder særlig at det er vanskelig å ha kontakt med andre afghanere og familien. Ut over dette fremstår ikke refleksjonene som særlig dyptgående.

Etter en samlet vurdering har flertallet kommet til at det ikke er noenlunde sannsynlig at A reelt har konvertert til kristendommen, og at han er en såkalt bekvemmelighetskonvertitt. Ved vurderingen har flertallet særlig lagt vekt på at A har svekket troverdighet, tidspunktet for konverteringen, samt at hans forklaring på vesentlige punkter har endret seg over tid. Momentene som taler for at konverteringen er reell er vurdert, men flertallet finner at disse ikke kan tillegges avgjørende vekt.

Flertallet har kommet til samme resultat som tingretten, og kan ikke se at UNE har lagt uriktig faktum til grunn i beslutningen.

Etter flertallets syn kan heller ikke anførselen om at UNE har lagt uriktig beviskrav til grunn føre frem. Det rettslige utgangspunktet er gjengitt i UNEs vedtak 27. november 2013 på side 8, der det står:

Nemnda skal foreta en fri bevisbedømmelse basert på alle foreliggende opplysninger i saken. Det er myndighetene som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere.

Utgangspunktet er at klagerens forklaring må legges til grunn med mindre det er holdepunkter for det motsatte. Det innebærer at klageren plikter å ha gjort et oppriktig forsøk på å underbygge sin forklaring. Klagerens forklaring må i utgangspunktet være sammenhengende, konsistent og ikke i strid med allment kjente fakta. Forklaringer som gradvis tilpasses eller som suppleres med nye forhold kan bidra til å svekke den generelle troverdigheten.

Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment ved vurderingen. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig, men den må være noenlunde sannsynlig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo mer alvorlig konsekvensene av en uriktig avgjørelse fortoner seg, jo mindre skal det til of rå legge forklaringen til grunn, jf. blant annet Høyesteretts dom inntatt i Rt-2011-1481, avsnitt 45 og 46.

Det må vurderes om forklaringen generelt fremstår som troverdig eller sannsynlig, eller om for eksempel uriktige opplysninger på ett eller flere punkt er egnet til å trekke klagerens generelle troverdighet i tvil.

Etter flertallets syn er det ingen feil ved UNEs rettslige utgangspunkt. Under enhver omstendighet vil dette være uten betydning da lagmannsretten har full prøvingskompetanse.

Vern mot retur ved bekvemmelighetskonvertering

Flertallet går så over til å vurdere om UNEs siste beslutning er ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil. A har anført at UNE ved den siste beslutningen ikke har drøftet den endrede sikkerhetssituasjonen i landet, og den endring i praksis for internflukt som følger av praksis notat av 7. juli 2014 fra UDI.

UNE kom i vedtaket av 15. mars 2011 til at utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b var til hinder for retur til distriktet Baraki Barak hvor A kommer fra, men at han kunne få effektiv beskyttelse i Kabul og at det ikke var urimelig å henvise han dit.

Landrådgiver Geir-Aage Neerbye fra Landinfo forklarte at det ikke var noe som tyder på at bekvemmelighetskonvertitter utsettes for spesielle konsekvenser ved retur. Neerbye forklarte at en rekke bekvemmelighetskonvertitter var returnert til Afghanistan, og norske myndigheter ville blitt kjent med hendelser gjennom lokale informasjonskanaler dersom noen ble utsatt for represalier og lignende.

I praksisnotat av 7. juli 2014 fremgår det at UDI mener at det er grunnlag for å endre praksis for henvisning til internflukt i Afghanistan for barnefamilier. Det vises i notatet til at den humanitære situasjonen for internflyktninger i Afghanistan har blitt forverret og at det rapporteres om at kvinner og barn er særlig utsatt.

I likhet med tingretten mener lagmannsretten det ikke hefter en ugyldighetsgrunn ved UNEs vedtak på dette grunnlaget. Praksisendringen som fremkommer i nevnte notat fra UDI gjelder kun barnefamilier, og ikke enslige menn. UNE hadde derfor ingen foranledning til å drøfte praksisendringen i beslutningen datert 8. august 2014.

Flertallet mener det er trygt for A å returnere til Kabul. Det er ingen holdepunkter for at en bekvemmelighetskonvertering i seg selv skal medføre fare. Lagmannsretten viser særlig til forklaringen fra Neerbye. Dette er også lagt til grunn i en rekke avgjørelser, se for eksempel Borgarting lagmannsretts avgjørelser, publisert LB-2014-34531, LB-2014-91252, LB-2014-131548 og LB-2013-41190. For øvrig er det svært lite sannsynlig at muslimer i Kabul skal bli kjent med at A har søkt asyl i Norge som bekvemmelighetskonvertitt.

Flertallet kan ikke se at UNE har begått en saksbehandlingsfeil ved ikke å ha utredet denne problemstillingen. Etter flertallets syn har ikke UNE hatt noen oppfordring til å utrede dette. UNE har basert sin vurdering på den tilgjengelige landinformasjonen som er relevant for vurderingen. Denne informasjonen gir ingen støtte til As anførsel. Avslutningsvis bemerker flertallet at det ikke er noen holdepunkter for at A er særlig sårbar og at dette skulle vært tatt hensyn til.

Lagmannsrettens flertall har etter dette kommet til at UNEs beslutning av 8. august 2014 er gyldig. Anken skal derfor forkastes.

Mindretallet, ekstraordinær lagdommer Kjerschow, mener A reelt har konvertert.

Mindretallet - ekstraordinær lagdommer Arild Kjerschow - mener i likhet med flertallet at det er en rekke argumenter som taler for at A ikke reelt har konvertert til kristendommen, men er en såkalt bekvemmelighetskonvertitt. Det vises særlig til alle endringene i hans forklaring og tidspunktet for konverteringen.

Mindretallet mener imidlertid at det også er en rekke momenter som entydig taler for at A iallfall på tidspunktet for UNEs siste beslutning 8. august 2014 reelt hadde konvertert til kristendommen. Ved vurderingen har mindretallet lagt betydelig vekt på forklaringen fra assisterende generalsekretær i Norges Kristelige Student- og skoleungdomslag, Bård Rebbestad Løkken. Han forklarte at A har en aktivitet og begeistring langt ut over det som er nødvendig i et kristent fellesskap. Videre har mindretallet også lagt vekt på forklaringen fra vitnet B. Hun forklarte for lagmannsretten at hun kom i kontakt med A i 2010, og at han alt den gangen var i en prosess der han søkte mot kristendommen. Forklaringen hennes underbygger også As forklaring om kontakt med kristne miljøer i Helles og Italia før han kom til Norge og at han iallfall fra 2010 oppsøkte kristendommen aktivt. Mindretallet kan ikke se at det er noen grunn til å tvile på at vitnet B har gitt en oppriktig forklaring om hva A ga uttrykk for til henne da de traff hverandre for første gang i 2010. På denne bakgrunn er det nærliggende å anta at A ikke har forstått betydningen av å fremkomme med opplysninger om hans interesse for kristendommen i tiden før han kom til asylmottaket på Vestnes og ble trukket inn i et kristent miljø der.

Det totale omfanget av As religiøse aktivitet taler også med styrke for at konverteringen er reell. Det religiøse aktivitetsomfanget ligger langt utenfor det som er rimelig å forvente. Den mest sannsynlige forklaringen på omfanget av den religiøse aktiviteten til A er at han reelt har konvertert til kristendommen.

På denne bakgrunn mener mindretallet at UNEs beslutning bygger på uriktig faktum og derfor er ugyldig.

Sakskostnader

Anken har ikke ført frem og staten v/UNE har vunnet saken. Etter tvisteloven § 20-2 andre ledd har staten v/UNE krav på full erstatning for sine sakskostnader. Saken har imidlertid voldt tvil, noe som også gjenspeiles ved den er avsagt under dissens. Lagmannsretten mener derfor at A har hatt god grunn til å få prøvd saken, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav a. Saken har også stor velferdsmessig betydning for han. Lagmannsretten viser at avgjørelsen vil få store konsekvenser for livet hans. Tungtveiende grunner gjør det derfor rimelig å frita A helt for sakskostnadsansvaret for både tingretten og lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav a og § 20-9 andre ledd.

Dommen er avsagt med den dissens som fremgår ovenfor.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. Hver av partene bærer egne sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. 

 

 

 

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2015-103771 Asyl. Gyldighet av Utlendingsnemndas beslutning. Bekvemmelighetskonvertering. Dissens. Utlendingsloven § 28. (06.05.2016)

    Lagmannsretten kom under dissens til at UNEs beslutning var gyldig. Flertallet kom til at søker var en bekvemmelighetskonvertitt. Hans asylhistore var ikke noenlunde sannsynlig og troverdigheten var vesentlige svekket. Mindretallet mente at konverteringen var reell og at UNE derfor hadde lagt uriktig faktum til grunn ved den siste beslutningen.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo