Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-1071
Dokumentdato : 04.05.2016

Utlendingsrett. Utvisning. Gyldighet. Opplysningsplikt. Utlendingsloven § 66 og § 70.

Saken gjaldt gyldigheten av UNEs vedtak om utvisning. Det var enighet mellom partene om at vilkåret for utvisning i utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a, fjerde alternativ, var oppfylt. Lagmannsretten, kom i motsetning til UNE, imidlertid til at vilkåret for utvisning i § 66 første ledd bokstav a, tredje alterantiv, ikke var oppfylt. Etter en samlet vurdering, og under noe tvil, kom lagmannsretten til at utvisningsvedtaket var uforholdmessig, jf. utlendingsloven § 70. Vedtaket var derfor ugyldig.

Saken gjelder spørsmål om gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) beslutning av 27. juni 2013 om ikke å omgjøre tidligere vedtak av 22. juni 2010 om utvisning og avslag på søknad om arbeidstillatelse i familiegjenforening.

Sakens bakgrunn

A er født 0.0.1961 på Filipinene og er oppvokst der. Hun kom første gang til Norge i februar 2001, og har etter dette gjennomgående oppholdt seg her, med unntak av noen kortere opphold på Filipinene i 2002 og 2005.

Den 31. juli 2008 fattet Utlendingsdirektoratet (UDI) vedtak om utvisning av A fra Norge med et innreiseforbud på fem år. Samme dag ga UDI også avslag på hennes søknad om arbeidstillatelse i familiegjenforening med ektefellen B, under henvisning til utvisningsvedtaket. Vedtakene ble påklaget til UNE, som traff vedtak 22. juni 2010. Klagene over UDIs vedtak ble ikke tatt til følge. Den 28. februar 2013 anmodet A UNE om å omgjøre vedtaket av 22. juni 2010. Ved brev av 27. juni 2013 meddelte UNE at man ikke fant grunnlag for å omgjøre vedtaket.

Om den nærmere foranledning for saken gjengis fra tingrettens dom side 2-8:

Saksøkeren heter i dag A (heretter kalt A). Hun har byttet navn to ganger i forbindelse med ekteskap, men retten bruker i denne dommen konsekvent hennes nåværende navn. A er født og oppvokst på Filippinene. 15. februar 2001 kom hun til Norge for å besøke sin søster som er gift og bor i X. A har forklart at det var søsteren som hadde skaffet henne et 3 måneders turistvisum og at hun under oppholdet i Norge ble kjent med en nordmann som heter C som også bodde i X. De to ble kjærester og reiste raskt til Filippinene for å gifte seg. De giftet seg 31. mai 2001. A fikk 11. juli 2001 innvilget arbeidstillatelse i Norge for familiegjenforening med sin ektefelle. Denne tillatelsen ble fornyet 7. juni 2002 og 21. mai 2004.

A har forklart at hun og C hadde det godt sammen til å begynne med, men at det etter hvert oppsto problemer mellom dem. Hun forklarte at dette skyldte at ektemannens datter fra et tidligere ekteskap ble sjalu på henne og at «det ble mange diskusjoner». Hun forklarte at hun etter en tid ble separert fra ektemannen, men at de flyttet sammen igjen. Det fremgår av sakens dokumenter at denne separasjonstiden varte fra 13. mai 2003 til 4. august 2003. A forklarte at de etter å ha levd sammen en tid på nytt fikk det svært vanskelig og at hun 9. september 2005 forlot ektemannen for godt. A forklarte at hun da tok opphold hos sin søster. 31. november 2005 innga hun formell søknad om separasjon. A forklarte at hun etter en tid flyttet til en venn som bodde litt utenfor X og at hun da meldte om adresseendring. Hun bodde ikke inne hos vennen og hans familie, men fikk opphold i et uthus.

A hadde 21. februar 2005 søkt om bosettingstillatelse. Hun ble i Vestfold politidistrikts vedtak av 31. oktober 2005 innvilget fornyet arbeidstillatelse i familiegjenforening med ektefelle. Søknaden om bosettingstillatelse ble imidlertid avslått ved UDIs vedtak av 23. november 2005.

Avslaget ble begrunnet med vilkåret for bosettingstillatelse er at man har bodd sammenhengende i riket med arbeids- og oppholdstillatelse og at forutsetningene for tillatelsen har vært til stede i hele treårsperioden. Det var ikke situasjonen i dette tilfellet idet ektefellene hadde bodd fra hverandre fra 13. mai 2003 til 4. august 2003.

I en telefaks fra Aetat X av 2. februar 2006 til politiet fremgår det at A i samtale med Aetat samme dag hadde opplyst at hun bor med en venninne og at hun ikke lenger bor sammen med sin ektefelle, men at de fortsatt er formelt gift. Politiet ble underrettet om at A på spørsmål om hun er formelt gift for å få fortsatt opphold og arbeidstillatelse, bekreftet dette. Aetat hadde informert henne om at innholdet i samtalen ville bli rapportert videre.

Vestfold politidistrikt hadde 6. februar 2006 en telefonsamtale med C. Han opplyste at han ble separert fra A 30. november 2005, og at de hadde vært separert tidligere og at forholdet nå var endelig avsluttet. Han opplyste at A flyttet ut av hjemmet 9. september 2005, og at han hadde meldt fra om separasjon og flytting til folkeregisteret via e-mail 27. desember 2005, da han ikke regner med at A hadde informert om dette selv.

UDI ga 3. mars 2006 et forhåndsvarsel til Vestfold politidistrikt som ble videreformidlet til A om at man vurderte å tilbakekalle hennes arbeidstillatelse. A svarte at hun har vært i fast arbeid som renholdsarbeider og for øvrig at hun håpet på å få orden på ekteskapet slik at det fortsatt kunne bestå.

30. juni 2006 tilbakekalte UDI hennes siste arbeidstillatelse i familiegjenforening med ektefelle av 31. oktober 2005 på bakgrunn av uriktige opplysninger/fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket. Hun hadde unnlatt å gi opplysning om at hun og hennes første ektefelle ikke lenger bodde sammen etter 9. september 2005 og at de hadde fått separasjonsbevilling 30. november 2005. I UDIs beslutning av 27. oktober 2006 ble det samtykket i utsatt iverksetting.

6. mars 2007 opprettholdt UNE dette vedtaket om tilbakekall av arbeidstillatelsen.

A hadde sommeren 2006, da hun bodde i et uthus hos en venn i nærheten av X, gjennom en kontaktannonse på Internett blitt kjent med en nylig separert mann som heter B. Det ble til at han i august 2006 tok med seg sin datter og dro på et besøk hos A. B var flere ganger på besøk hos henne og i desember 2006 reiste A på besøk til B som bor i Y nord for Bergen. De ble kjærester og samboere. A og B giftet seg 15. oktober 2007 hos byfogden i Bergen.

B var også i sitt forutgående ekteskap gift med en filippinsk kvinne og hadde med henne en datter som bor dels hos far og dels hos mor med to uker sammenhengende hos hver av dem. Hun heter D og er i dag 13 år gammel. Det er opplyst at jenta i alle år har hatt et nært og kjærlig forhold både til far og stemoren som hun har bodd 50/50 sammen med siden hun var 5 år.

A søkte 16. oktober 2007 om arbeidstillatelse i familiegjenforening med B

A ble 23. mai 2008 forhåndsvarslet om at UDI vurderte utvisning av henne i medhold av utlendingsloven av 1988 § 29 første ledd bokstav a under henvisning til at hun har brutt denne loven § 44 og § 47 første ledd bokstav b. Det ble vist til at As tillatelse for perioden 21. mai 2005 til 21. mai 2006 ble tilbakekalt ved UDIs vedtak av 30. juni 2006, da vilkårene for tillatelse ikke lenger var til stede idet hun hadde fortiet samlivsbruddet med C. Endelig ble det vist til at A hadde overtrådt bestemmelsene i lovens § 6 ved å oppholde seg i riket etter UNEs endelig vedtak om tilbakekall av arbeidstillatelse 6. mars 2007 og frem til hun leverte søknad om familiegjenforening med ny ektefelle 16. oktober 2007.

 Dette forhåndsvarselet ble i et brev av 2. juni 2008 kommentert av advokatfullmektig Rønnaug Lilletveit. I en utfyllende kommentar av 13. juni 2008 ble det opplyst at A ikke var kjent med at hun ikke hadde formell oppholdstillatelse i Norge etter UNEs vedtak av 3. juni 2007. Det ble erkjent at hun ikke hadde gitt opplysning til utlendingsmyndighetene om at hun ikke hadde bodd sammen med sin ektemann etter 9. september 2005 og at hun hadde fått separasjonsbevilling 30. november 2005. Årsaken var at hun ikke visste at dette var påkrevd.

A hadde imidlertid gitt opplysning til politiet i X om at hun var blitt formelt separert kort tid etter at paret i september 2005 flyttet fra hverandre og advokatfullmektigen understreket for øvrig at utlendingsmyndighetene hadde fått kjennskap til hennes situasjon ved at hun søkte om arbeidstillatelse i familiegjenforening med ny ektefelle. Det ble ellers fremhevet at klageren ikke har forsøkt å holde seg skjult for verken politi eller andre offentlige myndigheter, da hun ikke kjente til at hun var her ulovlig. Det ble videre anført at hun har opparbeidet seg en sterk tilknytning til riket ved å ha bodd har i syv år.

Advokatfullmektig Rønnaug Lilletveit gjorde videre gjeldende at overtredelsen av utlendingsloven derfor ikke kunne anses for grov, og at vilkårene for å utvise ikke var oppfylt. Subsidiært ble det anført at en utvisning vil være et uforholdsmessig inngrep over klageren, da hennes formål ikke har vært å undergrave reglene i utlendingsloven ved opphold uten tillatelse. Det ble vist til at hun ikke har holdt seg i skjul og at hun har oppsøkt politi for å søke om familiegjenforening med ny ektefelle.

UDI fattet 31. juli 2008 vedtak om utvisning av A under henvisning til at hun hadde brutt utlendingsloven av 1988 § 44 og § 47 første ledd bokstav b ved å unnlate å gi opplysninger om at hun og ektefellen ikke bodde sammen etter 9. september 2005 og fikk separasjonsbevilling 30. november 2005. Det var på denne bakgrunn at hennes arbeidstillatelse for perioden 21. mai 2005 til 21. mai 2006 var blitt tilbakekalt ved UDIs vedtak av 30. juni 2006. Det ble videre vist til at hun hadde overtrådt utlendingsloven av 1988 § 6 ved å oppholde seg ulovlig i riket etter UNEs endelig vedtak om tilbakekall av tillatelse 6. mars 2007 og frem til hun leverte søknad om familiegjenforening med B 16. oktober 2007. UDI fant ikke at utvisningen var et uforholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven § 29 annet ledd. Det ble vist til at As forhold til ektefellen ble etablert på et tidspunkt da hun hadde fått endelig vedtak om tilbakekall av arbeidstillatelse av UNE i vedtak av 6. mars 2007 og på et tidspunkt hvor klageren ikke hadde lovlig opphold i Norge. Utlendingsloven § 15 var ikke til hinder for utvisning. Hun ble utvist med 5 års innreiseforbud. Det ble videre fattet vedtak om å melde klageren inn i Schengen informasjonssystem (SIS).

Søknad om arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed med ektefellen B ble avslått i UDIs vedtak av 31. juli 2008 og altså samme dag som utvisnings-vedtaket. Utreisefrist i arbeidstillatelse og utvisningssaken ble satt til 10. september 2008.

Advokatfullmektig Rønnaug Lilletveit fremsatte 9. september 2008 klage til UNE på utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS) og på avslaget på arbeidstillatelse i familiegjenforening. Det ble opplyst at A ikke hadde hatt kjennskap til at hun ikke lenger hadde oppholdstillatelse. Det ble vist til at A tidligere hadde vært representert av advokat Rita Krøgenes Aase og at denne advokaten ikke hadde gitt A opplysning om at hun ikke lenger hadde lovlig opphold i Norge. A forsto UNEs vedtak om tilbakekall av arbeidstillatelsen dithen at hun ikke lenger hadde rett til å arbeide, men at hun fortsatt hadde lovlig opphold. A oppsøkte i etterkant X politistasjon i forbindelse med spørsmål om fornyelse av arbeidstillatelse, hvor hun heller ikke ble forklart at hun ikke lenger hadde en gyldig tillatelse til å oppholde seg i Norge. Vedrørende manglende opplysninger angående bosted og separasjon, samt begrunnelse for at inngrepet vil være uforholdsmessig overfor A dersom vilkårene for utvisning er tilstede jf. § 29 annet ledd, ble det gitt samme begrunnelse som i utfyllende kommentar til forhåndsvarselet av 13. juni 2008.

Advokatfullmektig Rønnaug Lilletveit anførte videre at det i UDIs vedtak ikke var lagt riktig faktum til grunn. Det ble vist til at As forhold med sin nye ektemann, ikke ble etablert etter UNEs vedtak av 6. mars 2007. A og B møttes allerede våren 2006 og de flyttet sammen i desember 2006. Det ble videre vist til at A har et nesten ikke-eksisterende nettverk på Filippinene og ikke har noe å flytte tilbake til. Det ble fremhevet hun nå har familie og nettverk i Norge og at det vil medføre en nærmest umenneskelig behandling av henne og hennes familie i Norge dersom hun nå skal utvises. Subsidiært ble det anført at innreiseforbudet bør settes ned fra 5 år til 2 år jf. utlendingsforskriften § 122.

UDI videresendte 12. mars 2009 de foran nevnte klagene til UNE. Det ble gitt uttrykk for at man ikke fant grunnlag for å utsette iverksetting av vedtakene i familiegjenforeningssaken og utvisningssaken. Det ble uttalt at man ikke kunne se at klagen inneholdt nye opplysninger som gav grunnlag for omgjøring av tidligere vedtak. Politiet satte 14. juli 2009 ny utreisefrist vedrørende utvisningssaken til 14. august 2009.

Advokat Aage Mjeldheim anmodet i brev av 4. august 2009 til UNE om utsatt iverksetting av begge vedtak. Det ble anført at klageretten vil bli tilnærmet illusorisk dersom klageren må forlate riket før UNE har behandlet klagen. Videre ble det nevnt at A utøver omsorg for sine stebarn som vil bli skadelidende ved utsendelse. Det samme gjelder hennes ektefelle.

UNE besluttet 14. august 2009 ikke å gi klageren utsatt iverksetting.

Advokat Aage Mjeldheim anmodet 17. august 2009 igjen politiet om å utsette utreisefristen. I en e-mail fra UDI ble politiet bedt om å ta stilling til utsatt utreisefrist.

I brev av 16. september 2009 fra advokat Aage Mjeldheim gjentok han anmodningen om å omgjøre beslutningen om ikke å gi utsatt iverksetting. Det ble vist til at A har fått betydelige helseproblemer som følge av saken. Vedlagt fulgte en erklæring datert 14. september 2009 fra lege Alexander Stanley Thrane ved Haukeland Universitetssykehus. Det fremkom av legeerklæringen at A har fått økende plager med kroniske smerter i hodet, mage og hals etter at hennes problemer med UDI begynte. Etter hans mening var det en klar årsakssammenheng mellom en ekstern stressfaktor og kroniske livsforringende angstsymptomer. I et brev fra B ble det understreket at hans ektefelle ikke bevisst har brutt loven. Det ble vist til at hun hadde meldt fra både til politiet og til folkeregisteret, men at hun ikke var klar over at hun også måtte melde fra til UDI. Hun har for øvrig sørget hun for at alle brev hun mottok ble sendt videre til hennes advokat.

Advokat Aage Mjeldheim ga A og B beskjed om at A kunne vente med å reise fra Norge og at vedtakene ville bli påklaget. Advokaten opplyste i brevet til UNE at Bs datter som da var 8 år er veldig knyttet til A, og videre at B vil måtte pådra seg store utgifter hvis han skal måtte etablere hjem både i Norge og Filippinene i den perioden A er utvist.

Utlendingsnemnda besluttet 22. juni 2010 ikke å ta til følge [klagen på] UDIs vedtak om avslag på søknad om oppholdstillatelse. UNE bemerket at anførselen om at A har et nesten ikke-eksisterende nettverk på Filippinene og ikke noe å flytte tilbake til, ikke kunne tillegges noen særlig vekt. Det ble her vist til at A var voksen da hun ankom riket. Det ble imidlertid anført at hun etter passet å dømme har vært noen ganger i hjemlandet siden hun kom til Norge og at det derfor må antas at hun har en relativt sterk tilknytning til hjemlandet. Det ble videre vektlagt at «klagerens forhold til ektemannen ble etter det opplyste innledet i begynnelsen av 2006, på et tidspunkt hvor klageren oppholdt seg i riket på oppholdstillatelse i familiegjenforening med tidligere ektefelle, og hvor hun hadde tilbakeholdt informasjon om at dette samlivet var opphørt. Hun var således kjent med at hun ikke hadde overholdt opplysningsplikten i samsvar med politiets vedtak av 31.10.2005 og at dette kunne medføre tilbakekall av hennes oppholdstillatelse i Norge, dersom det ble kjent.»

Advokat Hege Aksnes Mjeldheim anmodet i brev av 28. februar 2013 til Utlendings-nemnda om at nemndas vedtak av 22. juni 2010 ble omgjort. Anmodningen ble i hovedsak begrunnet med at utlendingsmyndighetene ikke hadde foretatt seg noe mer i saken etter UNEs vedtak, og at klageren heller ikke hadde blitt kontaktet for å avtale utreise. Det ble pekt på at klageren hadde opparbeidet en stadig sterkere tilknytning til Norge.

Utlendingsnemnda meddelte i brev av 27. juni 2013 at man ikke fant grunnlag for å ta omgjøringsanmodningen til følge. Det ble uttalt at det anførte forholdet om en sterkere tilknytning til Norge i løpet av de siste årene, skyldes utelukkende klagerens manglende etterlevelse av utvisningsvedtaket og vedtaket om avslag på søknaden om oppholdstillatelse i familiegjenforening, og ikke utlendingsmyndighetenes passivitet.

Partene er enige om at tingrettens fremstilling av sakens bakgrunn i det alt vesentlige gir en dekkende beskrivelse av hendelsesforløpet. Lagmannsretten finner likevel grunn til å korrigere og utfylle tingrettens fremstilling på enkelte punkter.

Det er ikke riktig at A innga formell søknad om separasjon 31. november 2005, slik tingretten skriver. Det korrekte er at Fylkesmannen i Vestfold ga bevilling til separasjon for A og hennes første ektemann, C, 30. november 2005.

Videre ble UNEs vedtak i klagesaken om tilbakekall av As arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed truffet 26. februar 2007, og ikke 6. mars 2007 slik det er angitt i tingrettens fremstilling.

I tillegg til det som fremgår av tingrettens fremstilling, finner lagmannsretten også grunn til å nevne at As tidligere ektefelle, C, 13. september 2005 skal ha tatt telefonisk kontakt med Grense- og utlendingsseksjonen i Vestfold politidistrikt, og opplyst at han og A ville ta ut separasjon i løpet av en uke. Dette fremgår av et notat datert 31. oktober 2005 fra Grense- og utlendingsseksjonen i Vestfold politidistrikt til UDI.

A tok 16. oktober 2013 ut stevning for Oslo tingrett med krav om at UNEs vedtak av 22. juni 2010, og senere beslutning av 27. juni 2013 om ikke å omgjøre vedtaket, er ugyldig.

Staten v/UNE innga tilsvar 12. november 2013, og bestred at vedtaket om utvisning er ugyldig

Oslo tingrett avsa 13. november 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 22. juni 2010 og senere beslutning av 27. juni 2013 om ikke å omgjøre dette vedtaket er ugyldig.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda dømmes til å betale til A saksomkostninger med 89 800 - åttinitusenåttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Staten v/UNE anket 3. desember 2014 tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. A tok til motmæle i anketilsvar av 15. desember 2014.

Ankeforhandling er holdt 12. april 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. For staten møtte en partsrepresentant og prosessfullmektigen. Det ble avhørt ett vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det anføres at UNEs vedtak av 22. juni 2010 om utvisning med fem års innreiseforbud, og senere beslutning av 27. juni 2013 om ikke å omgjøre vedtaket, er gyldig. Tingrettens dom bygger på uriktig bevisvurdering og rettsanvendelse.

Det er faktum på vedtakstidspunktet som er avgjørende for rettens prøving av vedtaket, jf. Rt-2012-1985 og Rt-2015-1388. Det er således faktum pr 27. juni 2013 som er avgjørende i foreliggende sak.

Hvorvidt vedtaket er uforholdsmessig etter utlendingsloven § 70 er et rettsanvendelsesskjønn som domstolene kan prøve fullt ut, jf. Rt-2005-229.

De objektive vilkårene for utvisning er oppfylt, jf. utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a. Det vises til at ankemotparten både «forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlige uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven» og at vilkåret om «unndrar seg gjennomføring av et vedtak som innebærer at vedkommende skal forlate riket» er oppfylt.

Ankemotparten har ikke oppfylt sin opplysningsplikt. Det fremgår av vedtaket av 31. oktober 2005 at arbeidstillatelse ble gitt for perioden 21. mai 2005 til 21. mai 2006 under forutsetning av at ekteskapet med C besto og partene bodde sammen. Hun opplyste ikke at hun hadde flyttet fra C den 9. september 2005 og at de ble separert den 30. november 2005. Videre meldte ankemotparten ikke fra til Folkeregisteret at hun hadde flyttet. Den manglende oppfyllelse av opplysningsplikten er forsettlig, og i det minste grovt uaktsom.

Videre har ankemotparten oppholdt seg ulovlig i riket i underkant av 8 måneder, fra endelig tilbakekall av arbeidstillatelse den 26. februar 2007 til søknad om familiegjenforening med ny ektefelle ble fremsatt 16. oktober 2007. Hun har også oppholdt seg ulovlig i Norge etter UDIs vedtak om utvisning 31. juli 2008. Det ble ikke gitt utsatt iverksettelse etter dette. På tidspunktet for beslutningen 27. juni 2013 hadde hun derfor oppholdt seg ulovlig i riket i ca. fem år. Hun har således i begge disse periodene unndratt gjennomføring av vedtak som innebærer at hun skal forlate landet.

Vedtaket er ikke uforholdsmessig, jf. utlendingsloven § 70. Etter bestemmelsen kan en person ikke utvises dersom det vil være uforholdsmessig for vedkommende selv eller for vedkommendes nærmeste familiemedlemmer. Ved vurderingen skal det legges vekt på forholdets art og tilknytning til riket.

Utlendingsloven skal anvendes i samsvar med de internasjonale regler Norge er bundet av. Vurderingen av om et inngrep er «nødvendig i et demokratisk samfunn» etter EMK artikkel 8 nr. 2 er sammenfallende med forholdsmessighetsvurderingen som gjøres etter utlendingsloven § 70, jf. NOU 2004:20 side 309. Ved vedtak som berører barn skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved vurderingen av om utvisning er et forholdsmessig tiltak, jf. barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og NOU 2004:20 side 310.

Når det gjelder forholdets alvor, vises det til UNEs vurdering i vedtaket av 22. juni 2010. Etter statens oppfatning foreligger det alvorlige brudd på utlendingsloven.

Utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a er et selvstendig grunnlag for utvisning.

Ankemotparten har unnlatt å gi opplysninger for å beholde en allerede gitt tillatelse i Norge. Dette er et alvorlig brudd på det tillitsforhold norske myndigheter er avhengig av for å drive en kontrollert og regulert innvandring. Forsettlig eller grovt uaktsomt å gi vesentlige uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter utlendingsloven, er også straffbart etter utlendingsloven § 108 annet ledd bokstav c.

Videre har ankemotparten oppholdt seg ulovlig i Norge i lang tid. Hun hadde først et ulovlig opphold på i underkant av 8 måneder, fra UNEs tilbakekall av hennes arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed 26. februar 2007 og frem til søknad om familiegjenforening med ny ektefelle, B, ble fremsatt 16. oktober 2007. Deretter forlot hun ikke landet etter UDIs vedtak om utvisning 31. juni 2008. Det ble ikke gitt utsatt iverksettelse etter dette. På tidspunktet for UNEs beslutning 27. juni 2013 hadde hun således et sammenhengende ulovlig opphold på ca. fem år.

Å unndra seg gjennomføring av et vedtak som innebærer at vedkommende skal forlate riket, rammes av utlendingsloven § 55 annet ledd. Det er også straffbart etter utlendingsloven § 108.

Utvisningsvedtaket er ikke uforholdsmessig i forhold til ankemotparten selv. Hun kom til Norge i voksen alder i 2001, nær 40 år gammel. Hennes tilknytning til Norge er først og fremst gjennom hennes ektefelle og hans barn. Hun har også en søster bosatt i X. Tilknytningen til ny ektefelle er etablert etter at hennes arbeidstillatelse var blitt tilbakekalt. Hun hadde således ingen berettiget forventning om å få leve sammen med ham, jf. NOU 2004:20 side 308.

Ankemotparten har også sterk tilknytning til hjemlandet. Hun er født og oppvokst på Filipinene og har bodd der store deler av sitt voksne liv. Hun hadde på vedtakstidspunktet begge sine foreldre der, og hun har også to søsken med familier som bor der. Hun har videre vært på besøk på Filipinene flere ganger etter at hun kom til Norge i 2001.

Utvisningsvedtaket er heller ikke uforholdsmessig i forhold til hennes nærmeste familie. Hun traff sin nåværende ektefelle i juni 2006, og de flyttet sammen i desember 2006. Dette var etter at UDI 30. juni 2006 hadde tilbakekalt hennes arbeidstillatelse. De hadde således ingen berettiget forventning om at ankemotparten skulle få bli i Norge da de flyttet sammen. Tilknytning som er etablert under slike forhold kan kun tillegges begrenset vekt i forholdsmessighetsvurderingen.

Forholdet til ektefellens datter må også tillegges begrenset vekt. Barnet er ikke ankemotpartens biologiske barn, og barnet har begge sine biologiske foreldre i Norge. Barnets omsorgssituasjon er således tilfredsstillende ivaretatt.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Tingretten har korrekt konkludert med at UNEs beslutning av 27. juni 2013, om ikke å omgjøre tidligere vedtak av 22. juni 2010 om utvisning og avslag på søknad om arbeidstillatelse i familiegjenforening, er ugyldig. Det foreligger verken feil ved tingrettens bevisvurdering eller rettsanvendelse.

Det erkjennes at de objektive vilkår for utvisning etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a er til stede. Det vises til at ankemotparten har oppholdt seg ulovlig i Norge. Vilkåret i § 66 første ledd bokstav a, fjerde alternativ, om «unndrar seg gjennomføring av et vedtak som innebærer at vedkommende skal forlate riket» er således oppfylt i lovens forstand.

Det bestrides imidlertid at vilkåret i § 66 første ledd bokstav a, tredje alternativ, om «forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlige uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven» er oppfylt.

Det vises til at ankemotpartens tidligere ektemann den 13. september 2005, fire dager etter at de flyttet fra hverandre, kontaktet Grense- og utlendingseksjonen i Vestfold politidistrikt og opplyste at de ville ta ut separasjon i løpet av en uke. Utlendingsmyndighetene ble således umiddelbart etter at paret flyttet fra hverandre informert om separasjonen. Det kan ikke være avgjørende hvem av ektefellene som ga informasjonen. Ut fra de sentrale kontrollhensyn, er det vesentlige at informasjon ble gitt, ikke hvem som ga den. At informasjonen ble gitt av ankemotpartens tidligere ektefelle, og ikke av henne, er også forståelig. På det aktuelle tidspunkt kunne ankemotparten verken lese eller skrive norsk, og det var hennes tidligere ektemann som hadde tatt seg av alt papirarbeidet i forbindelse med hennes søknader om oppholdstillatelse. Det foreligger derfor ikke brudd på informasjonsplikten.

Ankemotparten har uansett ikke opptrådt forsettlig. Det vises til hennes forklaring om at hun ikke visste at hun måtte opplyse om at de hadde separert seg. Hennes forklaring om dette er troverdig. Hun hadde også lenge tro på at hun og ektemannen kunne finne sammen igjen. Hennes opptreden kan kanskje karakteriseres som uaktsom, ved en streng vurdering. Uansett ligger forholdet i grenselandet for subjektiv skyld, og det foreligger følgelig ingen grov overtredelse.

Det kan også reises spørsmål om vilkåret i § 66 første ledd bokstav a, tredje alternativ, i det hele tatt rammer det ikke å gi informasjon. Ordlyden i bestemmelsen retter seg mot det å gi uriktige opplysninger. Vi er her på et sentralt område for legalitetsprinsippet, og det er tvilsomt om det da er grunnlag for å tolke bestemmelsen utvidende til også å omfatte brudd på informasjonsplikt. Det er lovens ordlyd som er bestemmende, og det er derfor ikke avgjørende at det i rundskrivet fra UDI - RS 2010-024 - står at også tilbakeholdelse av opplysninger av vesentlig betydning faller inn under bestemmelsen.

Vedtaket er uforholdsmessig, jf. utlendingsloven § 70.

Det bestrides som nevnt at vilkåret i § 66 første ledd bokstav a, tredje alternativ, er oppfylt. Skulle lagmannsretten komme til at bestemmelsen er overtrådt, er overtredelsen uansett ikke særlig grov.

Ankemotpartens ulovlige opphold i Norge er heller ikke en særlig grov overtredelse. Det erkjennes at det passivt ikke å etterkomme et utreiseforbud er unndragelse i lovens forstand. Hun forsto imidlertid ikke at hun ikke kunne oppholde seg i landet, da arbeidstillatelsen hennes ble trukket tilbake av UNE 26. februar 2007. Hennes nåværende ektemann, B, var også i kontakt med fremmedkontoret på Sotra før de giftet seg. Der fikk han beskjed om at hun kunne bli i Norge og søke familiegjenforening etter at de hadde giftet seg. Hun har heller aldri holdt seg skjult for utlendingsmyndighetene. Hennes advokat har også sagt til henne at hun kunne bli i landet så lenge saken hennes var i aktivitet. Hennes ulovlige opphold i landet er ikke i kjernen av de kontrollhensyn utlendingsloven skal ivareta, jf. Rt-2011-948 avsnitt 48-50.

Det er også sannsynlig at utfallet av saken ville blitt et annet om dagens utlendingsforskrift § 14-1 hadde blitt lagt til grunn.

Samlet sett fremstår ankemotpartens overtredelser mindre alvorlige. Hun er ikke straffet, hun har ikke oppgitt falsk identitet, hun har ikke aktivt unndratt seg utreise og hennes subjektive skyld er liten.

Ankemotpartens tilknytning til Norge er sterk. Hun har bodd i landet fra 2001 og har hele sitt liv her. Hennes ektemann bor her, og hun har en sentral omsorgsrolle for sin stedatter. Hun har også et stort nettverk av familie og venner her. Hun har en søster med familie i X som hun har jevnlig kontakt med, og et stort nettverk med venner i nærområdet hvor hun og ektemannen bor. Samtidig har hun i dag liten tilknytning til Filipinene, hvor hun kun har vært tilbake to/tre ganger siden hun kom til Norge i 2001, siste gang i 2005.

Ved forholdsmessighetsvurderingen må det også tas hensyn til ankemotpartens ektemann og hans datter. Utvisningen vil innebære at familien vil bli splittet. Datteren på 14 år har sitt liv og sin biologiske mor i Norge. Det er derfor ikke aktuelt å flytte henne til Filipinene. Ektemannen vil, som følge av utvisningen, komme i et umenneskelig valg mellom å bli boende i Norge av hensyn til datteren eller flytte til Filipinene av hensyn til sin ektefelle.

Ektemannen har også dårlig helse og er av den grunn av sin lege sterkt frarådet å flytte til Filipinene. Han vurderer likevel å flytte til Filipinene om ankemotparten blir returnert dit. Dette fordi ankemotparten verken har arbeid eller bosted å returnere til. Han må i så fall selge boligen deres i Y, da de ikke har råd til å ha bolig både i Norge og på Filipinene.

Hensynet til ektemannens datter må også tillegges vesentlig vekt i forholdsmessighetsvurderingen. Ankemotparten har en sentral omsorgsrolle for stedatteren som bor 50/50 hos sin mor og far/ankemotparten, og de står hverandre veldig nær. Det vil derfor være en stor belastning for stedatteren om ankemotparten, og eventuelt også hennes far, flytter til Filipinene.

Utlendingsmyndighetenes lange sakshandlingstid må også telle med i rimelighetsvurderingen. Det tok for eksempel nesten to år fra klage ble fremsatt til UNE traff vedtak i utvisningssaken.

Uansett er det uforholdsmessig med et innreiseforbud på hele fem år. Sett i lys av at det er tale om mindre alvorlige overtredelser av utlendingsloven, fremstår dette svært strengt. Ankemotpartens ektefelle er 68 år og har betydelige helseproblemer. I dette perspektiv fremstår utvisningen på fem år som urimelig lang.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Ankemotparten tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken

Lagmannsretten skal prøve gyldigheten av UNEs vedtak om utvisning av A med fem års innreiseforbud.

Ved vurderingen er det UNEs siste beslutning av 27. juni 2013, om ikke å omgjøre det tidligere vedtak av 22. juni 2010 om utvisning og avslag på søknad om arbeidstillatelse i familiegjenforening, som formelt skal prøves, jf. Rt-2013-1101 avsnitt 24. I beslutningen av 27. juni 2013 henvises det i stor grad til begrunnelsen i vedtaket av 22. juni 2010. Begrunnelsen i sistnevnte vedtak er derfor også relevant ved vurderingen.

Det er faktum slik det var på beslutningstidspunktet, det vil si 27. juni 2013, som skal legges til grunn ved domstolenes prøving av gyldigheten, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81. Dette gjelder også når hensynet til barnets beste skal vurderes, jf. Rt-2015-1388 avsnitt 69. Det er likevel anledning til å legge vekt på nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. avsnitt 81 i nevnte dom fra 2012.

Det sentrale spørsmål i saken er hvorvidt vedtaket er uforholdsmessig etter utlendingsloven § 70 første ledd. Dette er et rettsanvendelsesskjønn som domstolene kan prøve fullt ut, jf. Rt-2005-229 avsnitt 34.

Grunnlaget for utvisningen av A er utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a, som lyder:

En utlending uten oppholdstillatelse kan utvises

  1. når utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven her, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlige uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven, eller unndrar seg gjennomføringen av et vedtak som innebærer at vedkommende skal forlate riket, [ ... ]

Det er enighet mellom partene om at vilkåret for utvisning i § 66 første ledd bokstav a, fjerde alternativ, er oppfylt i dette tilfellet, da A har unndratt seg gjennomføringen av et vedtak som innebærer at hun skulle forlate Norge. Det vises til at A først oppholdt seg ulovlig i Norge fra UNE traff vedtak om tilbakekall av hennes arbeidstillatelse 26. februar 2007 og frem til søknad om familiegjenforening med ny ektefelle, B, ble fremsatt 16. oktober 2007. Videre har hun oppholdt seg ulovlig i Norge fra utreisefristen 10. september 2008, etter at UDI traff vedtak om utvisning 31. juli 2008, og frem til vedtakstidspunktet 27. juni 2013. Det er ikke tvilsomt at det å unnlate frivillig å forlate Norge etter vedtak som innebærer at vedkommende plikter dette, er en unndragelse etter § 66 første ledd bokstav a, fjerde alternativ. Lagmannsretten legger derfor til grunn at A har unndratt seg gjennomføringen av vedtak som innebærer at hun pliktet å forlate Norge i de to nevnte tidsperioder.

Det bemerkes at A har oppholdt seg ulovlig i Norge også etter beslutningen av 27. juni 2013. Lagmannsretten ser bort fra dette, da det som nevnt er faktum på beslutningstidspunktet som skal legges til grunn.

Ankemotparten bestrider imidlertid at hun forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlige uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter utlendingsloven, jf. § 66 første ledd bokstav a, tredje alternativ, slik UNE har lagt til grunn i sin beslutning.

Det er i denne sammenheng gjort gjeldende at A har overholdt sin informasjonsplikt overfor utlendingsmyndighetene, og at det uansett ikke foreligger subjektiv skyld. Videre er det reist spørsmål om § 66 første ledd bokstav a, tredje alternativ, med bakgrunn i legalitetsprinsippet i det hele tatt rammer det å tilbakeholde opplysninger. Lagmannsretten behandler først sistnevnte spørsmål.

Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke tvilsomt at § 66 første ledd bokstav a, tredje alternativ, ikke bare omfatter det å gi positivt vesentlige uriktige opplysninger, men også rammer det å tilbakeholde opplysninger av vesentlig betydning. Etter lagmannsrettens syn er en slik tolkning ikke i strid med bestemmelsens ordlyd. Det vises til at bestemmelsen også retter seg mot å gi «åpenbart villedende opplysninger». Det å tilbakeholde informasjon vil kunne være å gi villedende opplysninger. Når det i rundskrivet fra UDI - RS 2010-024 - punkt 5.4.1 gis uttrykk for at også tilbakeholdelse av opplysninger av vesentlig betydning faller inn under bestemmelsen, er dette etter lagmannsrettens syn således bare en presiserende, og ikke en uvidende, fortolkning av bestemmelsen. Det er følgelig ikke i strid med legalitetsprinsippet å anvende bestemmelsen ved tilbakeholdelse av slike vesentlige opplysninger.

Spørsmålet blir etter dette om A har tilbakeholdt vesentlige opplysninger slik at § 66 første ledd bokstav a, tredje alternativ, får anvendelse.

Av As arbeidstillatelse av 31. oktober 2005 fremgår det uttrykkelig at «[d]et er et vilkår at ekteskapet består og at partene bor sammen». Tilsvarende fremkom også av hennes tidligere arbeidstillatelser. Videre uttrykkes følgende i arbeidstillatelsen av 31. oktober 2005:

Politiet gjør Dem oppmerksom på at dersom grunnlaget for tillatelsen endrer seg eller opphører, må de straks gi melding om dette til politiet.

De har plikt til å melde ny adresse til folkeregisteret hvis De flytter.

Det fremkommer klart av dette at A hadde en plikt til å informere politiet ved eventuelle endringer av ekteskapets status og dersom partene ikke lenger bodde sammen. Videre hadde hun plikt til å melde ny adresse til folkeregisteret hvis hun flyttet. Det kan ikke være tvilsomt at det var hun, som mottaker av tillatelsen, som hadde denne plikten.

Det er på det rene at A ikke selv meldte fra til politiet om at hun 9. september 2005 hadde flyttet fra sin tidligere ektemann. Hun sendte heller ikke selv noen melding om ny adresse til folkeregisteret etter separasjonen.

Spørsmålet er imidlertid om A likevel kan anses å ha oppfylt informasjonsplikten ved at hennes tidligere ektemann, C, meldte fra om separasjonen til politiet og sendte melding om hennes flytting til folkeregisteret.

Av et notat fra Grense- og utlendingsseksjonen i Vestfold politidistrikt til UDI utarbeidet 31. oktober 2005, fremgår at C 13. september 2005 tok telefonisk kontakt med politiet og informerte om at han og A ville ta ut separasjon i løpet av uken. Han informerte således politiet om separasjonen bare fire dager etter at de hadde flyttet fra hverandre. Dette er ikke bestridt av staten. Videre er det ikke omtvistet at C 27. desember 2005 sendte melding til folkeregisteret og varslet om at de var separert og at A hadde flyttet fra hans bopel.

Etter en konkret vurdering er lagmannsretten kommet til at informasjonsplikten til politiet ble overholdt ved telefonbeskjeden fra C 13. september 2005.

Som nevnt over er det den berettigede til arbeidstillatelsen som selv plikter å informere politiet om endringer i ekteskapelig status og om at ektefellene ikke lenger bor sammen. Dette kan imidlertid ikke være til hinder for at andre på vegne av den forpliktede kan gi informasjonen til politiet. Det sentrale for politiet og utlendingsmyndighetene må være at det blir gitt informasjon om endringer i ekteskapelig status og bosted, ikke hvem som direkte gir informasjonen.

C hadde ingen selvstendig plikt til å informere politiet om separasjonen fra A. Når han likevel kontaktet politiet 13. september 2005 og informerte om separasjonen, må dette etter lagmannsrettens vurdering forstås som et uttrykk for oppfyllelse av den plikt A hadde til å informere politiet i henhold til arbeidstillatelsen. C hadde ingen annen grunn til å kontakte politiet om dette. At det var han, og ikke A selv, som kontaktet politiet var også naturlig. Etter det opplyste var det han som foresto alt papirarbeidet i forbindelse med hennes søknader om arbeidstillatelse, da hun verken skrev eller snakket norsk. Hun har forklart i retten at hun ikke visste eller forsto at hun måtte melde fra til politiet om separasjonen. Vedtakene om arbeidstillatelse var utformet på norsk, og hennes forklaring om dette fremstår som troverdig. Lagmannsretten legger derfor til grunn at telefonhenvendelsen fra C til politiet 13. september 2005 skjedde på vegne av A, og på grunnlag av hans kjennskap til hennes plikter i henhold til arbeidstillatelsen.

Lagmannsretten finner også at telefonhenvendelsen fra C tilfredsstilte informasjonsplikten. Av arbeidstillatelsen fremgår det ikke noe nærmere om hvordan melding til politiet skulle gis. Det må da være tilstrekkelig å gi beskjed på telefon. Dersom politiet ønsket informasjonen skriftlig, hadde de en klar oppfordring til å be om dette i telefonsamtalen. Videre ble informasjonen gitt kun fire dager etter at A hadde flyttet ut, og det ble opplyst at partene ville ta ut separasjon i løpet av uken. Dersom politiet hadde behov for ytterligere opplysninger om separasjonen, hadde de etter telefonsamtalen en klar oppfordring til å be om dette.

Når det gjelder meldingen fra C til folkeregisteret 27. desember 2005, er det uklart for lagmannsretten om meldingen inneholdt As nye adresse. Meldingen ble etter det opplyste sendt på e-post, og lagmannsretten legger til grunn at meldingen ikke tilfredsstilte kravene for at folkeregistret kunne oppføre A med en ny adresse. Det ble følgelig ikke sendt tilfredsstillende melding om flytting til folkeregisteret, og A oppfylte derfor ikke sin plikt til å melde ny adresse til folkeregisteret i henhold til arbeidstillatelsen.

Etter lagmannsrettens vurdering handlet A imidlertid ikke med forsett. A har forklart at hun ikke visste eller forsto at hun måtte melde flytting til folkeregisteret som følge av separasjonen, og lagmannsretten finner hennes forklaring om dette troverdig.

Under noe tvil har lagmannsretten videre kommet til at A heller ikke opptrådte grovt uaktsomt med hensyn til meldeplikten til folkeregisteret. Det klare utgangspunkt må være at den berettigede til en arbeidstillatelse selv plikter å sette seg inn i vilkårene for arbeidstillatelsen. Ved overtredelse av vilkårene vil den berettigede ofte måtte anses å ha opptrådt grovt uaktsomt. Etter en konkret vurdering har lagmannsretten imidlertid kommet til at hennes klanderverdige opptreden i dette tilfellet ikke kan karakteriseres som grov. Alle hennes arbeidstillatelser var etter det opplyste utformet på norsk. Hun behersket ikke norsk og var således avhengig av sin ektemann for å forstå innholdet i tillatelsene. Hun har forklart at han ikke forklarte henne nærmere om innholdet i arbeidstillatelsene, og at hun ikke visste at hun måtte melde flytting til folkeregisteret som følge av separasjonen. Videre hadde de to også tidligere vært separert under ekteskapet uten at det den gang ble sendt noen melding om flytting til folkeregisteret, og partene fant etter noe tid sammen igjen. A har forklart at hun også etter separasjonen 9. september 2005 var usikker på om de ville finne sammen igjen. Hun hadde tatt midlertidig opphold hos sin søster, og flyttet etter hvert inn i et uthus hos en venn. I tillegg var det som nevnt, gitt telefonisk beskjed til politiet om separasjonen. Under disse omstendigheter, og etter en samlet vurdering, finner lagmannsretten at det da ikke var grovt uaktsomt av A at hun ikke sendte flyttemelding til folkeregisteret.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at vilkåret i § 66 første ledd bokstav a, tredje alternativ, ikke er oppfylt i saken.

Lagmannsretten går nå over til å behandle om utvisningsvedtaket er uforholdsmessig, jf. utlendingsloven § 70 første ledd. Bestemmelsen lyder:

En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdet alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Bestemmelsen gir anvisning på en avveining mellom forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket.

Lagmannsretten ser først på forholdets alvor.

Som det fremgår over har A oppholdt seg ulovlig i Norge i to tidsperioder forut for beslutningstidspunktet. Først i underkant av 8 måneder fra 26. februar 2007 til 16. oktober 2007, og deretter i underkant av fem år fra 10. september 2008 til beslutningstidspunktet 27. juni 2013. Lagmannsretten har imidlertid, i motsetning til UNE, kommet til at A ikke har gitt uriktige eller villedende opplysninger i henhold til utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a, tredje alternativ. Ved forholdsmessighetsvurderingen er det således utelukkende det ulovlige oppholdet som skal tas i betraktning.

Ved vurderingen av hvor alvorlige overtredelsene er må det tas et forvaltningsrettslig perspektiv. Det vises til Rt-2009-534 avsnitt 49 hvor det uttales følgende om dette:

Ved vurderingen av alvoret i disse forholdene kan det ikke legges vesentlig vekt på hvorledes de skal bedømmes strafferettslig. Overtredelsene av utlendingsloven må snarere ses i et forvaltningsrettslig perspektiv. Et vesentlig formål med utlendingsloven er at den skal «gi grunnlag for kontroll med inn- og utreise og utlendingers opphold i riket i samsvar med norsk innvandringspolitikk», jf. § 2 første ledd. Med det store antall søknader som fremmes etter loven, må myndighetene i stor grad basere sin kontroll på at søkere gir riktige opplysninger og for øvrig forholder seg lojalt til loven og de vedtak som fattes i medhold av den. Systemet bygger således på tillit. Allmennpreventive hensyn tilsier derfor at overtredelser bør få konsekvenser for søkernes muligheter til å oppnå de rettigheter loven gjelder.

Det er et visst rom for konkrete vurderinger av i hvilken grad utlendingsmyndighetenes arbeid har blitt vanskeliggjort ved overtredelsene. Det vises til Rt-2011-948 avsnitt 47-49:

Som særlig fremhevet i Rt-2009-543 avsnitt 49, vil vurderingen av hvor alvorlige overtredelsene av utlendingsloven er, måtte gjøres i et forvaltningsrettslig perspektiv. Det vil være helt sentralt å vurdere i hvilken grad de regler som er overtrådt, etter sin art er særlig viktige for at utlendingsmyndighetene skal kunne fylle sin funksjon på en effektiv måte. Det må imidlertid også være rom for en konkret vurdering av i hvilken grad myndighetenes arbeid er blitt vanskeliggjort ved utlendingens overtredelser.

Lagmannsretten har fremhevet at «ulovlig opphold, ulovlig arbeid og ulovlig innreise er i kjernen av de kontrollhensyn utlendingsloven skal ivareta». Dette er naturligvis de sentrale forhold som reguleres av loven, men jeg synes ikke det er spesielt treffende å fremheve slik adferd som det som i størst grad utfordrer kontrollmulighetene. Det synes i en slik sammenheng mer nærliggende å fremheve forhold som å unnlate å oppgi identitet, å gi uriktige opplysninger og å benytte falske dokumenter.

For As del kan det imidlertid etter min oppfatning ikke sies at kontrollhensynet er utfordret i den grad som lagmannsretten har lagt til grunn. Da hun i 2001-2002 unnlot å reise ut av landet, bodde hun sammen med familien på asylmottaket. Da hun kom tilbake i 2003, tok hun etter syv uker kontakt med utlendingsmyndighetene i forbindelse med inngivelse av asylsøknad. Det var A selv som opplyste utlendingsmyndighetene om at hun hadde arbeid, slik at myndighetene ble klar over at hun hadde arbeidet uten arbeidstillatelse i ett år frem til den 8. november 2005.

Videre vil det ved forholdsmessighetsvurderingen være en viss anledning til å legge vekt på utlendingens subjektive forhold, jf. Rt-2011-948 avsnitt 45-46.

Det å oppholde seg ulovlig i Norge over et så langt tidsrom som A har gjort, er i seg selv alvorlig. Likevel har hennes opptreden i begrenset grad vanskeliggjort utlendingsmyndighetenes arbeid. Hun har aldri holdt seg skjult for norske myndigheter, og hun har heller aldri oppgitt uriktig identitet eller brukt falske dokumenter. Hun har helt fra UNE tilbakekalte hennes arbeidstillatelse 26. februar 2007 bodd sammen sin ektemann B på en for myndighetene kjent adresse. Gjennom den løpende korrespondansen i saken har utlendingsmyndighetene hele tiden vært kjent med at hun har oppholdt seg i landet og hvor hun har befunnet seg. Hennes atferd har således ikke i særlig stor grad utfordret utlendingsmyndighetenes kontrollmuligheter. Hennes advokat har også sagt til henne at hun kunne være i landet så lenge saken hennes var i aktivitet.

Den lengste perioden hun har oppholdt seg ulovlig i landet, startet ved UDIs utvisningsvedtak 31. juli 2008. Sett i lys av at lagmannsretten er kommet til at det ikke forelå brudd på informasjonsplikten til politiet, fremstår det som usikkert om dette vedtaket var gyldig. Det vises til at A på dette tidspunktet kun hadde et ulovlig opphold på i underkant av 8 måneder, og at utvisningsvedtaket med et innreiseforbud på fem år da kan fremstå som uforholdsmessig. Dette har en viss betydning for forholdets grovhet.

Til tross for det langvarige ulovlige oppholdet, finner lagmannsretten derfor at hennes overtredelser av utlendingslovgivningen ikke kan anses som spesielt grove.

Lagmannsretten går nå over til å behandle tilknytningen til Norge.

A kom til Norge i 2001 og har siden det bodd her i landet. Hun hadde lovlig opphold i landet fra hun kom hit i 2001 til hennes arbeidstillatelse ble tilbakekalt av UNE ved vedtaket av 26. februar 2007. Hun hadde også lovlig opphold i landet fra 16. oktober 2007 til 10. september 2008. Den øvrige oppholdstiden i landet har som nevnt vært ulovlig, og skal derfor tillegges mindre vekt. Hun har etter det opplyste ikke vært tilbake på Filipinene siden 2005, og hun har i dag ektefelle og hele sin omgangskrets i Norge. Hun har også en søster som bor med sin familie i X.

På den annen side kom hun til Norge fra Filipinene i voksen alder. Hun var nær 40 år da hun kom til Norge første gang i 2001. Hun har hatt hele sin oppvekst og store deler av sitt voksne liv på Filipinene, og hun har også familie der. På vedtakstidspunktets var begge hennes foreldre i live og levde på Filipinene. Hun har også en søster og en bror som med sine familier bor på Filipinene.

Etter lagmannsrettens syn tilsier ikke vedtakets virkninger for A isolert sett at utvisningsvedtaket kan kjennes ugyldig som uforholdsmessig.

Ved forholdsmessighetsvurderingen skal det imidlertid også legges vekt på om utlendingen har familie i Norge og hensynet til dem. I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 292 uttales det blant annet følgende om dette:

I vurderingen av «utlendingens tilknytning til riket» skal det blant annet legges vekt på

-[ ... ]

-Om utlendingen har familie og eventuelt mindreårige barn i Norge, og hensynet til dem, herunder om utlendingen bor sammen med sin familie, har omsorgsansvar for barn mv. I denne forbindelse vil også utlendingens betydning for eventuelle særkullsbarn av ektefelle/samboer måtte vektlegges.

-hvorvidt familielivet ble etablert før eller etter at utlendingen burde forstått at utvisning kunne være aktuelt,

-muligheten for fortsettelse av familielivet i hjemlandet,

-utlendingen eller familiemedlemmenes helsetilstand og konsekvenser ved utvisning av denne grunn,

-[ ... ]

A har sin ektefelle, B, i Norge. De har bodd sammen siden desember 2006, og de giftet seg 15. oktober 2007. På beslutningstidspunktet hadde ekteskapet således bestått i underkant av seks år, og de hadde bodd sammen noe lenger.

B har en særkullsdatter fra et tidligere ekteskap. Datteren er født høsten 2001 og var fem år gammel da faren og A flyttet sammen. B og hans tidligere ektefelle deler omsorgen for datteren, slik at datteren bor halve tiden hos hver. Fra de flyttet sammen i desember 2006, har A derfor bodd sammen med og hatt omsorg for denne særkullsdatteren i store deler av hennes oppvekst. Basert på bevisførselen i saken legger lagmannsretten til grunn at A har et nært forhold til særkullsdatteren og er en viktig omsorgsperson for henne. Som det fremgår av sitatet fra odelstingsproposisjonen ovenfor, skal betydningen for særkullsbarn også vektlegges i forholdsmessighetsvurderingen.

Lagmannsretten legger til grunn at UNEs utvisningsvedtak vil innebære en langvarig splittelse av familien. Det vises til at UNE har fastsatt et innreiseforbud på fem år. B har forklart at det ikke er aktuelt å flytte datteren til Filipinene, da hun har sin biologiske mor og hele sitt miljø i Norge. Selv vil han stå overfor det vanskelige valget mellom å bli værende i Norge av hensyn til datteren, eller flytte til Filipinene av hensyn til ektefellen. De har ikke økonomi til å beholde to boliger og vil måtte selge familiens hjem på Y om han flytter til Filipinene med ektefellen. Til tross for at hans lege av helsemessige grunner sterkt fraråder ham å flytte til Filipinene, har B forklart at han trolig vil velge å flytte med sin ektefelle til Filipinene om utvisningsvedtaket blir stående. Dette fordi A verken har bolig eller arbeid på Filipinene, og hun vil trenge hans tilstedeværelse og hjelp om hun må flytte. Konsekvensen av dette vil i så fall være at datteren som følge av utvisningsvedtaket ikke bare mister A som en nær og viktig omsorgsperson, men at hun også kan miste den daglige kontakt med og omsorg fra faren.

Ved vurderingen skal det også tas i betraktning at ekteskapet med B ble inngått etter at UNE hadde trukket tilbake As arbeidstillatelse ved vedtak av 26. februar 2007. Det vises til NOU 2004:20 side 308 hvor det uttales følgende:

I forhold til et inngått ekteskap vil det kunne anføres at hvis ektefellene på tidspunktet for inngåelsen av ekteskapet visste at den ene part var utvist eller ville kunne bli utvist, vil det redusere ekteskapets betydning for forholdsmessighetsvurderingen. I retts- og forvaltningspraksis er det lagt til grunn at tilknytning opparbeidet etter at utlendingen var kjent med at han eller hun kunne bli utvist, ikke kan tillegges særlig vekt. I et slikt tilfelle har utlendingen og ektefellen ikke hatt berettiget forventning om å leve sammen i riket. Hvis den utviste også har fått barn i det nye forholdet, kan imidlertid forholdsmessigheten falle annerledes ut, først og fremst av hensyn til barnet, men også dette spørsmål må bero på en konkret vurdering av alle relevante hensyn.

I foreliggende sak var As arbeidstillatelse trukket tilbake før ekteskapet ble inngått. Dette kan tilsi at tilknytningen gjennom ekteskapet med B må ha noe begrenset vekt. På den annen side ble varsel om at UDI vurderte å utvise A først sendt 23. mai 2008, i overkant av syv måneder etter at ekteskapet ble inngått. B har forklart at de i forkant av bryllupet hadde vært i kontakt med fremmedkontoret på Sotra, og fått forståelse av at de kunne gifte seg i Norge for deretter å søke familiegjenforening. De hadde opprinnelig tenkt å gifte seg på Filipinene, men dette lot seg ikke gjøre fordi filippinske myndigheter ikke ville godkjenne As skilsmisse fra hennes tidligere ektemann. B og A hadde derfor oppfattet det slik at de gjennom å inngå ekteskapet i Norge ville kunne få en ny arbeidstillatelse/oppholdstillatelse for henne. Det forelå som nevnt på dette tidspunkt heller ikke noe varsel om utvisning av A. Sett i lys av dette, er lagmannsretten av den oppfatning at tilknytningen gjennom ekteskapet med B må kunne tillegges en viss vekt ved forholdsmessighetsvurderingen. Videre vil hensynet til B særkullsdatter uansett være relevant.

Lagmannsretten finner, som tingretten, forholdsmessighetsvurderingen vanskelig. Etter en samlet vurdering, og under noe tvil, har lagmannsretten kommet til at UNEs utvisningsvedtak er et uforholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven § 70 første ledd.

Ved vurderingen er det lagt vekt på at lagmannsretten, i motsetning til UNE, er kommet til at A ikke har gitt uriktige eller villedende opplysninger i strid med utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a, tredje alternativ. Videre har lagmannsretten lagt vekt på at selv om hennes ulovlige opphold i Norge har vært relativt langvarig, har oppholdet ikke i særlig grad utfordret utlendingsmyndighetenes kontrollmuligheter. Det vises til at hun aldri har holdt seg skjult for utlendingsmyndighetene, og at utlendingsmyndighetene løpende har vært kjent med at hun har oppholdt seg i Norge og hvor hun har bodd. Forholdet fremstår således ikke som det mest alvorlige. Sett i lys av dette fremstår utvisningsvedtaket med et innreiseforbud på hele fem år som uforholdsmessig strengt, når det tas i betraktning hvilken betydning vedtaket vil få for A, hennes ektemann og hans datter. Utvisningsvedtaket vil innebære en langvarig splittelse av familien. Ektemannen må som følge av utvisningsvedtaket, velge om han skal bli i Norge av hensyn til datteren eller flytte til Filipinene av hensyn til ektefellen. Datteren vil miste en nær omsorgsperson i A, og dersom faren flytter til Filipinene, vil hun også miste den daglige kontakt med og omsorg fra ham. Samlet sett fremstår vedtaket derfor som uforholdsmessig.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at anken må forkastes.

Sakskostnader

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, har A vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på dekning av sine sakskostnader for lagmannsretten.

Ved prøving av Oslo tingretts sakskostnadsavgjørelse skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Etter hovedregelen har A derfor krav på å få erstattet sine sakskostnader også for tingretten. Ved tingrettens dom ble A tilkjent sakskostnader med kroner 89 800.

Lagmannsretten har vurdert, men ikke funnet at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å fravike hovedregelen verken for tingretten eller lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Det er ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens avgjørelse av sakskostnadene. At denne sakskostnadsavgjørelse opprettholdes, fremkommer av domsslutningen punkt 1 om at anken forkastes.

As prosessfullmektig har fremlagt sakskostnadsoppgave for lagmannsretten med totalt salær på kroner 80 390 inkl. mva. I tillegg er det krevd dekning av salær til tidligere prosessfullmektig på saken med kroner 42 287 inkl. mva. Samlet krav på salær for lagmannsretten utgjør således kroner 122 677 inkl. mva. Staten har ikke hatt innvendinger til omkostningsoppgaven, utover at staten mener det ikke er grunnlag for å kreve dekning av økte omkostninger som følge av ankemotpartens bytte av prosessfullmektig før ankeforhandlingen. Byttet av prosessfullmektig var forårsaket av sykdom hos ankemotpartens tidligere prosessfullmektig. De økte omkostninger som følge av byttet kan likevel ikke kreves dekket av ankende part. Lagmannsretten har derfor gjort et skjønnsmessig fradrag i sakskostnadskravet, og tilkjenner sakskostnader for lagmannsretten med kroner 100 000 inkl. mva., jf. tvisteloven § 20-5. A har hatt fri sakførsel for lagmannsretten, slik at de tilkjente sakskostnader med unntak for egenandelen tilfaller det offentlige.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakskostnader for lagmannsretten til A/det offentlige med 100 000 - hundretusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. 

 

 

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2015-1071 Utlendingsrett. Utvisning. Gyldighet. Opplysningsplikt. Utlendingsloven § 66 og § 70. (20.05.2016)

    Saken gjaldt gyldigheten av UNEs vedtak om utvisning. Det var enighet mellom partene om at vilkåret for utvisning i utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a, fjerde alternativ, var oppfylt. Lagmannsretten, kom i motsetning til UNE, imidlertid til at vilkåret for utvisning i § 66 første ledd bokstav a, tredje alterantiv, ikke var oppfylt. Etter en samlet vurdering, og under noe tvil, kom lagmannsretten til at utvisningsvedtaket var uforholdmessig, jf. utlendingsloven § 70. Vedtaket var derfor ugyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo