Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-111063
Dokumentdato : 02.03.2016

Utlendingsrett. Asyl. Konvertering til kristendommen. Utlendingsloven § 28.

Afghansk asylsøker anførte å ha konvertert til kristendommen. Lagmannsretten kom til at konverteringen ikke var reell. Vedtak om avslag på asyl var derfor gyldig.

Videre saksgang: Anke til Høyesterett nektet fremmet i HR-2016-974-U (ekstern lenke, krever pålogging) av 6. mai 2016. Høyesteretts ankeutvalg bemerket at det ikke kunne tiltre lagmannsrettens uttalelse om at retten i saker av denne karakter «bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve UNEs vurderinger», men at det ved avgjørelsen av om det foreligger en reell konvertering fra islam til kristendommen må foretas en fullstendig og uavhengig bevisvurdering.


Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på asyl.

A ankom Norge 19. april 2009 og søkte asyl 21. april 2009. Han oppga å være fra Afghanistan, sjiamuslim tilhørende folkegruppen hazara. Han opplyste å være 16 år gammel. Av identifikasjonsdokumenter fremla han bare en kopi av en «tazkera» (et afghanistansk id-dokument). På bakgrunn av tannundersøkelse foretatt i mai 2009 fant UDI at hans oppgitte alder ikke kunne legges til grunn.

Ved vedtak 15. juli 2010 avslo Utlendingsdirektoratet (UDI) asylsøknaden, idet UDI fant at A ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. UDI la til grunn at A var 18 år i 2010. UDI hadde vurdert As opplysninger om manglende forsørgere i hjemlandet, generell frykt for Taliban og at han tilhørte folkegruppen hazara. UDI fant at det heller ikke var grunnlag for opphold etter utlendingsloven § 38.

Vedtaket ble påklaget 23. juli 2010. I klagen ble det fremført ytterligere anførsler om forfølgelsesfare, og alderen ble fastholdt. Ved beslutning 24. august 2010 fant UDI at det ikke var grunnlag for omgjøring, og saken ble oversendt Utlendingsnemnda (UNE). Forut for oversendelsen hadde UDI samtykket til utsatt iverksettelse inntil klagen var endelig avgjort.

Ved brev fra As daværende advokat 29. juni 2011 ble det sendt inn til utlendingsmyndighetene en dåpsattest av 22. juni 2011 og en uttalelse fra sogneprest i Z menighet, C. A var blitt døpt i menigheten 19. juni 2011.

Ved vedtak 5. juni 2012 kom UNE til at klagen ikke kunne tas til følge. UNE fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A hadde konvertert til kristendommen. Vedtaket innebar at A pliktet å forlate riket, og det ble satt frist for utreise til 11. juli 2012. Ved brev 12. juli 2012 fremla As advokat en uttalelse fra C av 11. juli 2012 hvor C blant annet bekreftet av konverteringen var ekte. Ved brev 17. juli 2012 ba UNE A om å sende inn en redegjørelse om sitt forhold til kristendommen. A søkte 19. juli 2012 om frivillig retur via International Organization for Migration (IOM). En udatert redegjørelse for As forhold til kristendommen, oversatt fra farsi, ble oversendt UNE ved brev 15. august 2012. Om innholdet i erklæringen vises det til tingrettens dom side 6, femte avsnitt. Den 5. november 2012 trakk A søknaden om frivillig retur.

Ved beslutning 13. mai 2013 fant UNE ikke grunnlag for å omgjøre vedtaket. As advokat anmodet på nytt om omgjøring 8. mai 2014. Omgjøringsbegjæringen var vedlagt uttalelser fra sogneprest C og biskopen i Æ bispedømme, E. Ved beslutning 28. mai 2014 besluttet UNE å ikke omgjøre vedtaket 5. juni 2012.

A tok ut stevning for Oslo tingrett mot staten ved Utlendingsnemnda 9. juli 2014, med påstand om at Utlendingsnemnds vedtak 5. juni 2012 og beslutninger 13. mai 2013 og 28. mai 2014 skulle kjennes ugyldige. Han begjærte samtidig kjennelse for midlertidig forføyning for at han skulle gis anledning til å bli i Norge inntil det forelå endelig avgjørelse i saken.

A ble pågrepet og uttransportert til Afghanistan 2. februar 2015.

Oslo tingrett avsa 8. april 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes
  2. A dømmes til å dekke staten v/Utlendingsnemndas sakskostnader med 81 250 - åttientusentohundreogfemti - kroner.

Tingretten avsa samtidig kjennelse om at saken om midlertidig forføyning ble hevet, da A som følge av uttransporteringen hadde trukket kravet.

A har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Staten ved Utlendingsnemnda har inngitt tilsvar og påstått anken forkastet. Ankeforhandling er holdt 23. og 24. februar 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. Som prosessfullmektig for A møtte advokat Cecilie Schjatvet. A avga forklaring over telefon ved hjelp av tolk. Staten ved Utlendingsnemnda var representert ved rådgiver Gunnhild Anett Naas og prosessfullmektig advokatfullmektig Eli Husjord. Det ble avhørt seks vitner, hvorav to sakkyndige, og gjennomgått skriftlig dokumentasjon.

Ankende part, A, har i det vesentlige anført:

As forklaring skal legges til grunn dersom den er noenlunde sannsynlig. Dersom retten kommer til at A ikke har generell troverdighet, er beviskravet alminnelig sannsynlighetsovervekt. UNE har ikke vurdert om det foreligger alminnelig sannsynlighetsovervekt for at As konvertering er reell. UNE har heller ikke vurdert vilkårene etter utlendingsloven § 28 fjerde ledd. UNEs bevisbedømmelse er bygget på en hypotese om at konverteringen er strategisk begrunnet. UNE har ikke vurdert de konkrete bevismomentene som taler for at konverteringen er reell.

UNE har lagt vekt på generell landinformasjon om konvertitters situasjon i Afghanistan, forekomsten av konvertering i Afghanistan og antallet utlendingssaker hvor afghanere har påstått konvertering som asylgrunnlag. Denne generelle informasjonen tilsier ikke at det kreves en særskilt begrunnelse for å komme til at As konvertering er reell. Den avgjørende konteksten for As konvertering er hvordan det er å leve som konvertitt i Norge, ikke i Afghanistan. Det må tas hensyn til at A var en ung mann som levde i Norge uten mye kontakt med familien hjemme. Frafall fra islam i det miljøet A levde her, har ikke samme sosiale konsekvenser som i Afghanistan.

A har lite skolegang og har ikke gått på koranskole. Han må oppfattes som en «kulturmuslim». Dette påvirker hans mulighet for refleksjon omkring følgene av konverteringen. A hadde lite kontakt med familien i Afghanistan og dermed lite å miste ved å konvertere. Det kan ikke legges til grunn at han var en konsistent muslim før konverteringen. Det sakkyndige vitnet Enstedt har fremhevet at mange konvertitter reflekterer over konverteringen først etter dåpen. Vitnet F har forklart at mange enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan er lite befestet i egen kultur og religion, og at A sjelden ringte hjem. Tro handler i stor grad om fellesskap og den kristne praksis, og følelsen av tilhørighet i menigheten er derfor også relevant.

Utlendingsnemndas statistikk over forekomsten av anførsler om konvertering kan ikke tillegges mye vekt. Utlendingsnemnda kan ikke angi prosentandelen av konverteringsansførsler for perioden 2010-2014. Uansett er det en lav prosent av konverteringsanførsler. Utlendingsnemnda har ikke statistikk over konvertering og konvertitter i den afghanske diasporaen i Norge.

A må allerede fra sommeren 2009 ha forstått at han ikke kunne forvente opphold på generelt grunnlag, og hadde da mulighet for å anføre konvertering. Men det tok tid før han vendte seg til den kristne tro.

Det må legges vekt på at flere vitner har forklart at de oppfatter A som en sann kristen. Det må legges vekt på deres observasjoner og profesjonelle skjønn. Den norske kirke gjennomfører dåpsopplæring over en viss tid før en konvertitt kan døpes. Det er kirken, ikke utlendingsmyndighetene, som har kompetanse til å avgjøre om grunnlaget for dåp er til stede. A har deltatt i gudstjenester og fungert som kirketjener.

Utlendingsnemnda har ikke latt A møte for dem, og har ikke hørt hans forklaring om konverteringen. Dette kan ha påvirket Utlendingsnemndas vurdering av de faktiske forhold.

Det som skal vurderes i saken er om A er en reell konvertitt. Det er forklaringen om konvertering som må være troverdig. Uansett er As opprinnelige asylhistorie konsistent, og han har ikke tilpasset sin asylforklaring underveis i saken. Det er ikke trolig at A har klart å fastholde en løgn om konverteringen overfor personer rundt seg, som C og F, over lengre tid.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

  1. UNEs beslutning av 30. mai 2014, med tilhørende beslutning av 13. mai 2013, om ikke å omgjøre vedtak av 5. juni 2012 er ugyldige.
  2. A tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i det vesentlige anført:

Domstolene har i utgangspunktet full prøvingsrett ved prøving av vedtak etter utlendingsloven § 28, men rettspraksis viser at domstolene bør utvise tilbakeholdenhet ved prøvingen, særlig av landfaglige vurderinger. Utlendingsnemnda har særlig erfaring og innsikt, herunder er det i perioden fra 2003 behandlet 10 500 utlendingssaker fra Afghanistan i UNE, som gjelder 5 700 personer.

I saken gjelder et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt for at konverteringen er reell. A har ikke generell troverdighet. Han har endret, utbygget og tilpasset sin asylforklaring underveis. Herunder har han blant annet oppgitt feil alder, uriktig tidspunkt for avreisen fra Afghanistan, benektet at han har søkt asyl i Hellas, og endret forklaring om forholdet til onkelen og om bakgrunnen for attentatet mot foreldrene. Dette viser at han er villig til å oppgi uriktige opplysninger til staten med sikte på å få opphold, og at han har et sterkt migrasjonsønske. Under enhver omstendighet er konverteringen heller ikke med noenlunde sannsynlighet reell.

Dersom konverteringen ikke er reell, kommer utlendingsloven § 28 fjerde ledd annet punktum ikke til anvendelse.

Det fremgår av UNCHRs retningslinjer at det må foretas en inngående og streng undersøkelse av realiteten i konverteringssaker, på bakgrunn av blant annet kulturen og religionen i konvertertittens hjemland, vedkommendes kunnskap og deltakelse i ny religion og virkninger av konverteringen for asylsøknaden. Det er derfor relevant i saken å se hen til islams sentrale stilling i Afghanistan.

Ved bevisbedømmelsen må det legges mindre vekt på forklaringer fra personer som står asylsøkeren nær og som har bindinger til denne. Tidsnære bevis fra før det oppsto tvist om realiteten av konverteringen har størst vekt.

Det må legges vekt på at konverteringsprosessen skjedde kort tid etter at A fikk avslag på oppholdstillatelse fra UDI. A har gitt varierende opplysninger om når han først fikk en dragning mot kristendommen. Det fremgår ikke noen opplysninger i hans asylsak om at han var orientert i retning av kristendommen før høsten 2010. Da konverteringsprosessen begynte, var A ikke god til å lese verken norsk eller farsi, og det var ikke tolk til stede ved dåpsundervisningen eller ved møter i menigheten.

Etter at A fikk avslag på oppholdstillatelse, må retur til Afghanistan ha vært nærliggende for ham. Derfor må frafall fra islam vurderes i en afghansk kontekst. Det er et enormt skritt for en afghaner å frafalle islam, og A har i liten grad reflektert over konsekvensene. Han har også søkt frivillig retur via IOM etter at han har konvertert, men uten å gi uttrykk for frykt i forbindelse med en mulig retur.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Partene er enige om at dersom As konvertering er reell, har han krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28. Det avgjørende spørsmålet i saken er om A reelt har konvertert fra islam til kristendommen, og dermed reelt har frafalt islam (apostasi), eller om hans konvertering ikke er reell, men motivert av et ønske om å få opphold i Norge, såkalt bekvemmelighetskonvertering.

Retten skal prøve gyldigheten av den siste beslutningen om ikke å omgjøre avslaget på asyl, dvs. vedtaket 28. mai 2014, jf. Rt-2013-1101. Dette vedtaket tar opp i seg og bygger på de to tidligere vedtakene som ankende part har påstått ugyldige. Lagmannsretten finner ikke at det har praktisk betydning for saken om gyldighetsvurderingen knyttes bare til den siste omgjøringsbeslutningen eller også de to andre avgjørelsene.

Partene er enige om at det er faktum på tidspunktet for beslutningen 28. mai 2014 som er avgjørende. Som det fremgår av bl.a. Rt-2012-1985, kan det også legges vekt på nye bevisfakta, i den grad de kan kaste lys over situasjonen på vedtakstidspunktet. Det sentrale bevistemaet er As religiøse tro da beslutningen 28. mai 2014 ble truffet.

Domstolene har full prøvingskompetanse når det gjelder spørsmålet om en asylsøker har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28. Det er imidlertid lagt til grunn i rettspraksis, bl.a. i plenumsdommen i Rt-2015-1388, at domstolene bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve UNEs vurderinger. Uttalelsen i plenumsdommen gjaldt spørsmålet om internflukt etter utlendingsloven § 28 femte ledd. Begrunnelsen for at domstolene bør vise tilbakeholdenhet, er at UNE gjennom behandlingen av et stort antall saker opparbeider en betydelig erfaring og kompetanse, og dermed har bedre forutsetninger enn domstolene for å se det store bildet. Dette gjør seg også gjeldende i saken her.

Lagmannsretten ser først på utviklingen av As asylsak frem til anførselen om konvertering første gang ble fremsatt for utlendingsmyndighetene.

Da A søkte om asyl 21. april 2009, gjaldt den tidligere utlendingsforskriften § 15 tredje ledd, og praksis om at det ble gitt opphold på humanitært grunnlag til enslige mindreårige asylsøkere som ikke hadde foreldre eller andre omsorgspersoner i hjemlandet. Fra 1. mai 2009 ble forskriften endret slik at asylsøkere over 16 år uten beskyttelsesbehov og omsorgspersoner i hjemlandet fikk midlertidig oppholdstillatelse frem til fylte 18 år. Da A fremsatte sin asylsøknad, ville han etter regelverket som da gjaldt, altså kunne få opphold på humanitært grunnlag forutsatt at han var under 18 år og ikke hadde omsorgspersoner i hjemlandet. A opplyste at han var 16 år da asylsøknaden ble fremsatt, og at begge foreldrene var døde i 2007.

Lagmannsretten finner det på bakgrunn av aldersundersøkelsen fra Det odontologiske fakultet 9. mai 2009 bevist at A oppga for lav alder ved asylregistreringen. Fakultetets vurdering var at A var ca 19 år, at det var mer sannsynlig at han var over enn under 18 år og at det at han skulle være 16 år og 1 måned ikke kunne utelukkes, men var svært lite sannsynlig. Videre finner lagmannsretten det sannsynlig at As motiv for å oppgi for lav alder til norske myndigheter, var å få opphold i Norge etter reglene som gjaldt da han ankom landet. Det er ikke opplysninger i saken som tilsier at A kunne ha noe annet motiv for å oppgi for lav alder.

Det er videre på det rene at A i forklaringen for Politiets utlendingsenhet 24. april 2009 opplyste at han ikke hadde søkt asyl eller avgitt fingeravtrykk i noe annet land, men at dette er uriktig. Det fremgår av EURODAC at han avga fingeravtrykk i Hellas 23. september 2008. Dette innebærer også at hans opplysning ved ankomsten om når han forlot Afghanistan (1. desember 2008), er uriktig.

Lagmannsretten er også enig med staten i at As asylforklaring er endret og utbygget underveis. I forklaringen 24. april 2009 oppga han at asylgrunnen var at han ikke hadde noen i Afghanistan. Han forklarte at foreldrene hans ble drept etter at familien vendte tilbake fra Iran. Om onkelen forklarte han: «Onkelen vår var veldig snill, men etter hvert ble livet hans litt vanskelig, økonomisk sett. Han hadde også sin egen familie som han måtte forsørge. Onkelen min anbefalte meg at jeg skulle reise til Iran og andre land.» Han opplyste også at han fryktet Taliban fordi de drepte familien hans. I intervju 6. mai 2009 opplyste han at onkelen hans ikke behandlet ham bra, han fikk blant annet ikke lov til å gå på skole, og at han ble nødt til å flytte derfra. Han forklarte at onkelen det første året behandlet ham og lillebroren bra, men at de etterhvert ble ekstremt dårlig behandlet av onkelen, som var den mest sinte mannen i området. Faren og onkelen hadde tidligere hatt konflikter som dreide seg om ulik organisasjonstilknytning i Bamian, i grupperingene Nasr og Shora. Han forklarte at hans eget liv ikke ville stå i fare ved retur, men at han ble redd av å se Taliban.

I klagen over UDIs vedtak 15. juli 2010, som ble fremsatt 23. juli 2010, opplyses det at A frykter at farens fiender vil fortsette forfølgelsen av ham, det vises til at blodfeider er et velkjent fenomen i Afghanistan og at As egne slektninger synes å være farlige for ham på grunn av en jordkonflikt. Lagmannsretten finner det påfallende at så sentrale opplysninger som at A fryktet forfølgelse fra farens fiender samt at han oppfattet sine egne slektninger som farlige for ham, ikke ble tatt med i hans forklaringer i 2009. Noen opplysninger om at A allerede ved reisen til og gjennom Europa skal ha følt interesse for den kristne tro, fremkommer ikke før i 2011.

Lagmannsretten er enig med staten i at de uriktige opplysningene om alder, fingeravtrykk og avreisetidspunkt viser at A har fremsatt flere uriktige opplysninger overfor utlendingsmyndighetene med sikte på å få opphold. Hans troverdiget svekkes også av at asylforklaringen vedrørende forfølgelse i Afghanistan er utbygget etter UDIs avslag i 2010. Det følger av Rt-2011-1481 at det svekkede beviskravet som går ut på at asylforklaringen skal legges til grunn dersom den er «noenlunde sannsynlig» gjelder i tilfeller der asylsøkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet skal tas i betraktning. På grunn av de uriktige opplysningene A har fremsatt overfor utlendingsmyndighetene, og at hans asylforklaring er utbygget, finner lagmannsretten at det svekkede beviskrav til sannsynligheten av en asylforklaring, ikke kommer til anvendelse i saken. Som følge av at konsekvensene av en uriktig avgjørelse kan være meget alvorlige i en sak som denne, legger lagmannsretten til grunn at beviskravet for at konverteringen er reell likevel ligger noe under et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt.

UDI vurderte As klage og fastholdt sitt vedtak 24. august 2010. Den 13. oktober 2010 skrev sogneprest Cs ektefelle, B, som var blitt kjent med A som lærer, til Utlendingsnemnda og ba dem vurdere om vedtaket kunne omgjøres. I dette brevet er konvertering ikke nevnt. Begrunnelsen for omgjøringsanmodningen var at B ikke tvilte på det A opplyste om sin alder og forholdene i Afghanistan.

Det er uomstridt at As kontakt med Z menighet og den begynnende konverteringsprosessen der, med dåpsforberedelser, begynte tidligst i slutten av 2010. Bevisføringen for lagmannsretten har ikke gitt noe klart svar på om A også før dette tidspunkt har hatt interesse for eller dragning mot kristendommen. Til sogneprest C har han blant annet forklart at han ble oppmerksom på kjærligheten fra kristne i Hellas som delte ut mat. Det fremgår også av As udaterte erklæring, som ble sendt inn til UNE i august 2012, at A begynte å merke kjærlighet på reisen til Norge da han flere ganger fikk god hjelp av kristne, og fikk mat i flere kirker. I det skriftlige bevismaterialet i saken fra tiden forut for 2011 foreligger det ingen holdepunkter for at A da var søkende mot kristendommen.

For lagmannsretten har vitnet Handeland fra Utlendingsnemnda redegjort nærmere for statistikk over konverteringsanførsler i afghaneres asylsaker. For perioden 2003 til 2014 har Utlendingsnemnda behandlet om lag 10 500 asylsaker som gjelder til sammen 5 700 afghanske asylsøkere. Før 2005, da praksis i asylsaker fra Afghanistan var liberal, forekom det ingen anførsler om konvertering. I perioden 2005-2007 mottok UNE over 100 anførsler om konvertering fra afghanske asylsøkere. I perioden 2007-2009, da praksis for andre asylgrunnlag igjen var blitt liberal, var det færre enn fem konverteringsanførsler. I perioden 2010-2014, da praksis for asyl på annet grunnlag ble strammet inn, kom det inn over 300 konverteringsanførsler fra afghanere. Det er UNEs erfaring at anførsler om konvertering vanligvis blir fremsatt etter at andre asylgrunnlag er avslått. De over 300 konverteringsanførslene i perioden 2010-2014 tilsier at minst 8 % av afghanske asylsøkere i perioden har konvertert til kristendommen, samtidig som UNE på bakgrunn blant annet av samtaler med ulike kirkesamfunn har inntrykk av at konvertering knapt forekommer overhodet blant personer i den afghanske diasporaen som har fått opphold. UNE har også fått informasjon fra moskeer om at det har forekommet at afghanere har forlatt kristne menigheter etter at opphold er innvilget på bakgrunn av konvertering.

I UNCHRs retningslinjer om bevisvurderingen i konvertittsaker for asylsøkere som konverterer etter at de har forlatt hjemlandet, og som anfører dette som grunnlag for et «sur place»- krav, heter det:

34. Where individuals convert after their departure from the country of origin, this may have the effect of creating a sur place claim. In such situations, particular credibility concerns tend to arise and a rigorous and in depth examination of the circumstances and genuineness of the conversion will be necessary. Issues which the decision-maker will need to assess include the nature of and connection between any religious convictions held in the country of origin and those now held, any disaffection with the religion held in the country of origin, for instance, because of its position on gender issues or sexual orientation, how the claimant came to know about the new religion in the country of asylum, his or her experience of this religion, his or her mental state and the existence of corroborating evidence regarding involvement in and membership of the new religion.

35. Both the specific circumstances in the country of asylum and the individual case may justify additional probing into particular claims. Where, for example, systematic and organized conversions are carried out by local religious groups in the country of asylum for the purposes of accessing resettlement options, and/or where «coaching» or «mentoring» of claimants is commonplace, testing of knowledge is of limited value. Rather, the interviewer needs to ask open questions and try to elicit the motivations for conversion and what effect the conversion has had on the claimant's life. (...).

Retningslinjene gir anvisning på en streng og inngående undersøkelse av omstendighetene rundt konverteringen og om denne er genuin. Konverteringen må vurderes både på bakgrunn av religion og kultur i opprinnelseslandet og spesielle omstendigheter i asyllandet. Kunnskap om den nye religionen og deltakelse i religiøs aktivitet er relevante momenter, men det er særlig fremhevet som sentralt å klarlegge asylsøkerens motiver for konverteringen og hvilke virkninger denne har hatt for hans liv.

Lagmannsretten er enig med staten i at bevisvurderingen i konvertittsaker også må skje i lys av det statistiske materialet som foreligger. Materialet viser at antallet konverteringssaker fra afghanske asylsøkere har variert med utlendingsmyndighetens praksis om muligheten for opphold på annet grunnlag. En prosentandel av konvertittanførsler på minst 8 % fra afghanske asylsøkere i perioden 2010-2014 må anses påfallende høyt, sett i lys av at konvertering fra islam til kristendommen ellers så godt som ikke forekommer i den afghanske diaspora blant personer som har krav på opphold, eller i Afghanistan. Statistikken viser at det er grunn til å tro at flere afghanere anfører konvertering av strategiske årsaker. Det tilsier en kritisk vurdering av troverdigheten av konverteringen i det enkelte tilfellet, samtidig som det må holdes fast ved at hver asylsøker må vurderes individuelt.

Når det gjelder betydningen av islam i den afghanske kulturen, vises det til redegjørelsen i tingrettens dom på side 11 første og annet avsnitt, som ikke er omstridt i saken. Vitnet Helling fra Landinfo har også forklart at en muslimsk mann som frafaller islam, ikke vil kunne bli gift i Afghanistan, og ikke vil kunne ha omsorg for sine barn der.

Etter lagmannsrettens syn trekker tidspunktet for As konvertering i retning av at konverteringen er motivert ut fra et ønske om å oppnå beskyttelse. Konverteringen skjedde i tiden mellom UDIs avslag og UNEs behandling av klagen på avslaget. UDI hadde på dette tidspunktet i realiteten vurdert to andre asylgrunnlag, nemlig først opphold på bakgrunn av mindreårighet, og deretter mulig fare for forfølgelse (fra As fars fiender og As egne slektninger). Det gikk om lag et halvt år fra UDIs avslag til konverteringsprosessen i Z menighet begynte, og deretter gikk det bare noen måneder før A lot seg døpe i juni 2011. Ut fra den udaterte erklæringen A fremla for UNE skal han ha oppsøkt andre kristne miljøer i Æ høsten 2010. Det er likevel etter lagmannsrettens syn påfallende at A ba om å få tilhøre Z menighet og bli døpt der kort tid etter at han begynte å gå til gudstjeneste på søndager. Lagmannsretten finner at selv om tre måneder anses som vanlig tidsrom som forberedelse til voksendåp i den norske kirke, er en prosess på 5-6 måneder et bemerkelsesverdig kort tidsrom når det gjelder en afghaners valg om konvertering og dermed frafall fra islam. Som det fremgår av Landinfos kilder, er det å frafalle islam et enormt skritt for en afghaner, med store konsekvenser for ham selv og storfamilien. Lagmannsretten kommer nærmere tilbake til dette. Tidsforløpet synes også kort når det tas i betraktning at A på dette tidspunktet, ifølge sin egen forklaring, ikke forsto norsk så godt. Han forklarte for lagmannsretten at han ikke forsto alt som ble sagt i menigheten, og at han leste lite norsk og dessuten leste lite farsi. Dåpsopplæringen og gudstjenestene A deltok i foregikk på norsk og uten bruk av tolk. Selv om sogneprest C opplevde at kommunikasjonen med A var god nok, valgte han til å begynne med i dåpsopplæringen å benytte en barnebibel med bilder som hjelpemiddel. Da dåpsopplæringen begynte, hadde A hatt to års skolegang hjemme og to år i Norge. Han lærte latinske bokstaver først da han kom til Norge.

Vitnene E, biskop i Æ bispedømme, og C, sogneprest i Z menighet, har forklart seg i lagmannsretten om hvordan de oppfattet As tro og kristne overbevisning. Lagmannsretten er ut fra deres vitneforklaringer ikke i tvil om at de oppfattet hans konvertering som reell.

E har forklart at han har møtt A to ganger, i en samtale på omlag tre timer og i et møte i Z menighet høsten 2014. Møtene fant altså sted etter UNEs siste vedtak, men kan etter omstendighetene kaste lys over konverteringens realitet på vedtakstidspunktet. E har forklart at han kjente igjen As språk om kristendommen. A sa blant annet at han hadde Jesus «i hjertet», at «Gud er bare kjærlighet», og at «for meg er Gud kjærlighet». E oppfattet A som tydelig når det gjaldt Jesu betydning. E oppfattet det som at A forsto mer av den kristne tro enn en del norske konfirmanter gjør. A sa også at gudstjeneste og nattverd var viktig for ham. E oppfattet det slik at A hadde vært lite i moskeen, og derfor ikke hadde nok kunnskap om islam til å reflektere nærmere over konsekvensen av konvertering. As opplevelse av at andre i det kristne miljøet brydde seg om ham kunne være en årsak til at han ikke reflekterte så mye over tapet av egen kultur.

Sogneprest i Z menighet, C, har forklart at han møtte A høsten 2010, og at A tidlig i 2011 begynte å gå i Z kirke på søndager. Tidlig i 2011, på vinteren, ga A uttrykk for at han ønsket å tilhøre menigheten. C oppfattet det ikke slik at A tenkte strategisk i forbindelse med konverteringen. C forklarte også at han «realitetsorienterte» A om at utlendingssaken og dåpsforberedelsene var to ulike forhold. C har også forklart at A ikke hadde holdt Ramadan eller gått i moskeen den tiden han bodde i Æ. C snakket med A om vanskelighetene ved å forlate islam, men C oppfattet da at islam kan være mye forskjellig, og at A ikke hadde en trygg tilknytning i Afghanistan og derfor ikke var opptatt av faren for sosial utstøtelse.

Vitnet F, som hadde kontakt med A i skolesammenheng, forklarte at A etter dåpen fremsto som en sikrere person, som en som hadde fått tilhørighet, og hun oppfattet hans konvertering som reell.

A hadde en ganske nær forbindelse med Cs familie, idet han flere ganger overnattet hos familien før gudstjenester. Cs ektefelle engasjerte seg som tidligere nevnt i As asylsak også før konverteringen. E avga også en uttalelse i asylsaken før han selv hadde møtt A, basert på samtaler med C.

Es, Cs og Fs vitneforklaringer er bevismomenter i saken som isolert sett trekker i retning av at konverteringen er reell. Lagmannsretten har likevel, ut fra en samlet bevisbedømmelse, kommet til at As konvertering, med klar sannsynlighetsovervekt, ikke er reell.

Ved vurderingen av om en konvertering er reell, må det tas i betraktning at også en konvertering som er strategisk motivert (bekvemmelighetskonvertering) vil måtte få uttrykk både ved at asylsøkeren forteller personer i en menighet om sin tro og ved at asylsøkeren deltar aktivt i menigheten. Uten å erklære seg som troende kan asylsøkeren ikke oppnå å bli døpt, og uten å delta i kristne aktiviteter kan asylsøkeren vanskelig oppfattes som en reell konvertitt. Det må derfor tas utgangspunkt i at utsagn og erklæringer om at asylsøkeren oppfatter og føler det kristne budskap, og aktiv deltakelse i menighetens aktiviteter, vil være felles både for reelle konvertitter og bekvemmelighetskonvertitter.

Ved den nærmere bevisbedømmelsen av om det er sannsynlig at konverteringen er reell, er det relevant å se hen til As refleksjon omkring konsekvensene av frafall fra islam. Lagmannsretten finner, på bakgrunn av Fs forklaring, at det er sannsynlig at islamsk praksis ikke ble overholdt på samme måte som i Afghanistan i miljøet av enslige mindreårige asylsøkere som A var en del av. F har blant annet forklart at A ikke overholdt Ramadan, og at flere av de andre guttene og mennene i miljøet heller ikke gjorde det. Det er sannsynlig at islam i mindre grad påvirket hverdagen i dette miljøet enn for befolkningen i Afghanistan. Det er også relevant i vurderingen å ta hensyn til at A var en ung mann og at han trolig ikke har gått på koranskole. Lagmannsretten finner likevel at det er av betydning for bedømmelsen av konverteringens realitet i hvilken grad A har reflektert over konsekvensene av konvertering i Afghanistan. På tidspunktet for konverteringen var A kjent med at han hadde fått avslag på asylsøknaden fra UDI. Vitnet C har forklart at han var opptatt av å fremheve overfor A at konverteringen og dåpen var noe annet enn utlendingssaken. Lagmannsretten finner derfor at det må legges til grunn at A på tidspunktet da han påbegynte forberedelsene til dåp, holdt det for sannsynlig at han kunne bli sendt tilbake til Afghanistan. Det er da av betydning hvilken refleksjon A hadde om følgene av å leve som en frafallen fra islam i Afghanistan. Det er ikke opplysninger i saken som tyder på at A har reflektert særlig over dette. A hadde fortsatt kontakt med to brødre i Afghanistan og Iran mens han bodde i Norge. Det er etter lagmannsrettens syn påfallende at han ikke har reflektert nærmere over hvilke konsekvenser apostasien ville ha for brødrene, som i likhet med andre medlemmer av storfamilien gjennom As apostasi ville miste sin ære. Det er heller ikke noe som tyder på at A har reflektert over at apostasien ville gjøre det umulig for ham å bli gift og stifte egen familie i Afghanistan. Det er sett i lys av dette påfallende at hans beslutning om å la seg døpe kunne bli truffet i løpet av noen måneder.

Når det gjelder betydningen av As forklaringer for tingretten og lagmannsretten, tar lagmannsretten i betraktning at forklaringene er avgitt over en dårlig telefonforbindelse fra Afghanistan. I lagmannsretten ble forklaringen tolket til språket dari. Det er for lagmannsretten ikke klart om dari eller farsi er det språket som A behersker best. At det var et telefonavhør, at telefonlinjen var delvis dårlig, og at forklaringen skjedde ved bruk av tolk, gjør at det ikke kan legges avgjørende vekt på detaljer i formuleringene i forklaringen. Lagmannsretten finner likevel at hovedbudskapet fra forklaringene er av betydning for bevisbedømmelsen. Det fremgår av tingrettens dom at A for tingretten forklarte at han ikke kjente til at konvertering kunne gi grunnlag for asyl da han ble døpt. I lagmannsretten ble han spurt flere ganger om han kjente til dette, og svarte at det var noen som konverterte for å få opphold, men han hadde ikke gjort det. At A forklarte for tingretten at han ikke kjente til at konvertering kunne gi opphold, er egnet til å svekke hans troverdighet. I forklaringen for lagmannsretten ga A uttrykk for at han visste at konvertering var vanskelig og at det ville være farlig ved retur, men at han aldri hadde tenkt at han skulle bruke konverteringen som asylgrunnlag. Det var tilfeldig at det skjedde samtidig som UNE behandlet klagesaken.

As forklaringer om hvorfor han valgte å søke om frivillig retur via IOM i 2012 er forskjellige for tingretten og lagmannsretten, og lagmannsretten finner ikke at bevisføringen gir noe klart svar på årsaken. Det er imidlertid ikke holdepunkter for at A har gitt uttrykk for sterk frykt i forbindelse med en eventuell retur.

Etter en samlet bevisvurdering er lagmannsretten kommet til at det det er klar sannsynlighetsovervekt for at As konvertering ikke er reell. Oppsummeringsvis legger lagmannsretten vekt på at A ved ankomsten ga uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene med sikte på å få opphold, noe som viser en klar migrasjonsvilje. Han har etter lagmannsrettens syn generelt svekket troverdighet. Videre legges det vekt på tidspunktet for konverteringen (at den skjedde under klagebehandlingen av avslag på annet asylgrunnlag), at beslutningen om å konvertere ble truffet kort tid etter at A kom i kontakt med menigheten, at konverteringsprosessen deretter tok kort tid, og As manglende refleksjon om konsekvensene av frafallet fra islam.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten at UNEs vedtak er gyldige, og at anken må forkastes.

Sakskostnader:

Staten ved Utlendingsnemnda har vunnet saken, og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader. Saken er av velferdsmessig betydning for ankende part, og det økonomiske styrkeforholdet mellom partene er åpenbart ulikt. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra kostnadsansvaret etter § 20-2 tredje ledd. Bevisvurderingen har ikke fremstått som tvilsom, og bevissituasjonen for lagmannsretten har i hovedsak vært den samme som for tingretten.

Etter tvisteloven § 20-9 annet ledd legger lagmannsretten sitt resultat til grunn ved vurderingen av krav på sakskostnader for tingretten. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Advokatfullmektig Husjord har på vegne av staten ved Utlendingsnemnda fremlagt en sakskostnadsoppgave med krav om dekning av salær med 81 250 kroner, inkl. mva. Det er ikke fremkommet innvendinger mot oppgaven. Oppgaven legges til grunn som nødvendige sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-5.

Dommen er enstemmig.

 

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 81 250 - åttientusentohundreogfemti - kroner til staten ved Utlendingsnemnda innen to uker etter forkynningen av denne dommen.

 

 

 

Siste endringer
  • Ny: LB-2015-111063 Utlendingsrett. Asyl. Konvertering til kristendommen. Utlendingsloven § 28. (15.03.2016)

    Saken gjaldt UNEs vedtak om avslag på asyl. En afghansk asylsøker anførte å ha konvertert til kristendommen. Lagmannsretten kom til at det var en klar sannsynlighetsovervekt for at søkerens konvertering ikke var reell og vedtaket om avslag var derfor gyldig.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo