Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2015-119163
Dokumentdato : 16.10.2015

Beskyttelse (asyl). Konvertering til kristendom. Afghanistan.


Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om ikke innvilge søknad om beskyttelse til en afghansk borger med grunnlag i en forklaring om konvertering fra islam til kristendommen. Tingretten kom til at søkeren ikke var en reell kristen, og at anførselen ble fremsatt for å få beskyttelse i Norge på uriktig grunnlag. Anken til lagmannsretten førte ikke frem.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag i asylsak.

Afghansk statsborger A, født 0.0.1983, kom til Norge i siste del av april 2009 og ble registrert som asylsøker 22. april 2009 ved Politiets utlendingsenhet. A søkte om asyl med grunnlag i den generelt usikre sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. A opplyste bla. følgende i asylintervjuet:

Mitt problem da jeg forlot Afghanistan og kom til Iran var et sikkerhetsspørsmål i området. Området vi bodde i var urolig. En gang ble jeg selv truet. Da faren min jobbet som ansatt for kriminalsaker for myndigheter. Onkelen min, fars bror, jobbet også i sikkerhetssekretariatet i Ghazni. I landsbyen vår var det en del uroligheter. Landsbyen ligger ved en vei der både politi og nasjonalhæren passerte, og ofte oppsto det sammenstøt med talibanere. I landsbyen følte vi fare. Vi kunne ikke få ordnet ting på en lett måte. Jeg hadde en søster og en bror, og vi sa alltid at de ikke måtte gå langt unna. Vi følte oss ensomme i landsbyen.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden 22. november 2009 under henvisning til at A ikke kunne anses som flyktning i henhold til daværende utlendingslov av 1988 § 16 første ledd, jf. flyktningkonvensjonen art. 1A. § 15 var ikke til hinder for retur på individuelt grunnlag, men den generelle sikkerhetssituasjonen på hans hjemsted i Jaghatuområdet var til hinder for retur. UDI henviste A til internflukt. Kabul ble vurdert som et trygt og tilgjengelig alternativ.

Vedtaket ble påklaget til Utlendingsnemnda (UNE). Klagen ble avgjort i UNE 25. november 2010 og førte ikke frem. UNE avgjorde saken etter ny utlendingslov med tilhørende forskrifter som trådte i kraft 1. januar 2010.

UNE uttalte i vedtaket på side 6 at det ikke var urimelig å henvise A til beskyttelse i sikkerhetsmessige stabile deler av hjemlandet, selv om den humanitære situasjonen i Afghanistan generelt er vanskelig. A ble ansett for å ha tilstrekkelige ressurser til å kunne etablere seg i landet. UNE pekte på at A etter det opplyste hadde noen års skolegang og arbeidserfaring fra landbruk, og at en slik bakgrunn ikke skiller seg vesentlig fra befolkningen i Afghanistan generelt. A fremstod som ressurssterk da han han hadde klart å finansiere og arrangere reisen til Norge, og under reisen har klart seg under lengre opphold på nye steder.

UNE uttalte videre at det ikke var fremkommet opplysninger som tilsa at A for øvrig var i en særskilt sårbar situasjon ved retur til hjemlandet. A hadde gjennom sin adferd siden han forlot Afghanistan vist at han var tilpasningsdyktig og i stand til å klare seg. Han hadde heller ingen forsørgelsesbyrde. UNE mente vilkårene for å anse A som flyktning etter lovens § 28 første ledd bokstav b ikke var oppfylt, og at det heller ikke var grunnlag for oppholdstillatelse med grunnlag i sterke menneskelige hensyn, jf. lovens § 38.

Vedtaket innebar at A var forpliktet til å forlate Norge frivillig. Utreisefristen ble satt til 17. desember 2010. A etterkom ikke vedtaket, men han ble først tvangsreturnert til Afghanistan i september 2014.

UNE ble først 12. mars 2012, ved oversendelse av bl.a. dåpsattest og annen dokumentasjon, kjent med opplysninger om at A hadde konvertert til kristendommen. UNE mottok da en bekreftelse fra Filadelfiamenigheten v/ B i Æ datert 15. desember 2011 og fra mars 2012. Det siteres fra den siste bekreftelsen som er identisk med den første med unntak fra tilføyelsen i nest siste avsnitt. Den fremgår ikke i bekreftelsen fra 15. desember 2011.

A, født 0.0.1985 ble døpt i X i [fjord] 01 juli 2010.

A og C har kjent hverandre siden 12. juni 2009. Han konverterte til den kristne tro etter å ha lest Bibelen, deltatt på kristne møter og sett Jesus-filmen. Dette skjedde 06. oktober 2009. Neste skritt i hans troshistorie skjedd gjennom dåpen.

A er aktiv med i farsimøter, bønnemøter og cellegrupper i Y som C har arrangert både i samarbeid med Betel Y og dennes pastor D og nå sammen med undertegnede.

Grunnen til at jeg skriver disse linjene, er at jeg kjenner C fra min tid som hovedpastor i Betel Y, helt fra han kom til tro for nesten ti år siden. Siden har jeg fulgt arbeidet som C har stått i, ganske nært. Selv om jeg for tiden jobber 15 dager pr måned i Filadelfia Æ bor jeg fortsatt i Y og følger arbeidet på nært hold, blant annet ved at gruppesamlinger blir holdt i vårt eget private hjem i Y.

På grunn av reiseavstanden og kostnadene forbundet med dette, har A funnet seg til rette i Den norske kirke i Z der han nå er medlem.

As familie er muslimer. Vi tror det vil være forbundet med fare for hans liv dersom han blir returnert til Afghanistan.

UNE betraktet innsendte dokumenter som en anmodning om å omgjøre vedtaket fra 25. november 2010. UNE anmodet A 7. mai 2012 om å redegjøre nærmere for sitt forhold til den kristne tro - det siteres fra brevet:

UNE ønsker opplysninger fra menigheten klageren i dag tilhører om klagerens deltakelse i menigheten. Bekreftelsen fra menigheten må inneholde en konkret og individuell beskrivelse av klagerens religiøse aktivitet og tilknytning til menigheten. Det er viktig at attesten ikke er generell og standardisert. Menighetens opplysninger bør gis av en av menighetens ansatte eller av en person med en sentral rolle i menigheten. ---

UNE ønsker også en redegjørelse fra klageren selv om hans forhold til den kristne tro og om hva som ledet til den anførte konverteringen. Det bes også opplyst i hvilken menighet dåpen fant sted.

A oppholdt seg fortsatt på Z Mottak, der han så vidt forstås hadde oppholdt seg siden 2009. A besvarte UNEs forespørsel innen fastsatt frist 28. mai 2012. A redegjorde i brevet for sin kontakt med C og deltakelse i Filadelfiamenigheten i Y. Han bekreftet at han hadde skiftet religion og blitt døpt i den kristne tro. Brevets innhold vil det bli redegjort nærmere for under lagmannsrettens merknader.

UNE mottok også bekreftelse fra prostiprest i Å prosti, E, datert 24. mai 2012. E redegjorde for As deltakelse i menigheten fra oktober 2011. E uttaler bl.a.:

---
A har utviklet seg svært fort både språklig og når det gjelder forståelsen av den kristne tro. Han er dedikert og det er ikke tvil om at denne delen av livet hans er viktig for ham. Vi har et kristent felleskap på disse samlingene med bibellesning, studier og bønn. Vi har hatt viktige samtaler denne tiden og han har vokst frem til en moden kristen mann. Han går til gudstjeneste hver søndag og har også vært behjelpelig med å ta et praktisk tak i kirken i Z når det har vært nødvendig. I tillegg har han også vært med meg på gudstjenester ellers i prostiet. Det er snart to år siden han ble døpt, og han er nå medlem av Den norske kirke og har funnet sin plass i denne kirken.

UNE mottok også en bekreftelse fra soknepresten i Z og Ø sokn, F, datert 28. mai 2012 - det siteres:

---
Prostiprest E har skrevet en bekreftelse på deltakelse i menighetsarbeid datert 24. mai 2012. Jeg vil derfor konsentrere meg om det siste året.

Fra i høst av ble det jeg som overtok ansvar for den gruppen som har trosopplæring. Der er det også blitt med en ny mann, og vi arbeider frem mot dåp for ham. Vi møtes regelmessig hver 14. dag. A fungerer som tolk for de andre som er med i denne gruppen, ved at han oversetter til og fra deres språk, som er dari. Han har også en bibel på farsi, som vi bruker når vi leser bibeltekster.

A møter også regelmessig på internasjonal bibelgruppe to ganger i måneden. I tillegg møter han jevnlig på gudstjenester i Z kirke søndagene.

Prostiprest E utdypet sin bekreftelse i et brev datert 30. mai 2012:

---
Bekreftelsen ble gitt under den begrensning som min taushetsplikt i prestetjenesten og omhandlet kun faktiske opplysninger om samtaler som jeg har hatt med søker. Dette gjelder samtaler i 32 klokketimer som var delt mellom ren undervisning og samtaler av personlig sjelesørgerisk karakter. Dette innebærer en vesentlig mengde av personlige samtaler og de har gitt meg god kjennskap til søker.

Undervisningen, har jeg i tidligere bekreftelse gjort noe rede for den, men kan utdype dette. Det har vært tradisjonell dåpsopplæring med gjennomgang av de mest sentrale deler av den kristne troslære, lesning av bibeltekster og gjennomgang av kristne ritualer, høytider og deler av den norske kultur som i særlig grad er knyttet opp mot den kristne tradisjon.

Når det gjelder den sjelesørgeriske del av våre samtaler er det vanskelig å gå inn på dette på grunn av taushetsplikten. Men det jeg kan si mer generelt om mitt inntrykk av søker fra disse samtalene, er at han har en dypt forankret kristen tro som angår hele hans liv og selvforståelse. Jeg innehar en sterk skepsis til å undervise flyktninger når jeg ser at det kan være et underliggende motiv for konvertering. Derfor har jeg i min 30-årige prestetid, hvorav 10 år som Prost, ikke tatt imot kandidater av denne karakter med unntak av tre personer. Søker er en av disse tre. Min skepsis har gjort at jeg alltid har testet ut motivene før jeg har vært villig til å bruke tid på dette ... .
----
Søker har i samtalene vist en ekte kristen selvforståelse som overgår det jeg tidligere har møtt hos andre som har anmodet meg om sjelesørgeriske samtaler. Han har gjennom samtalen og felles trosutfoldelse overbevist meg om at hans konvertering er genuin. Som jeg skriver i min tidligere bekreftelse: «Vi har hatt viktige samtaler denne tiden og han har vokst fram til en moden kristen mann.» ---
---

As søknad om asyl på dette grunnlag ble avslått ved UNEs vedtak 3. mai 2013, og etterfølgende begjæringer om omgjøring ble avslått ved vedtak 28. mai og 7. oktober 2013 samt 20. mai 2014. UNE la i vedtaket 3. mai 2013 og senere vedtak til grunn at A reelt sett ikke hadde konvertert til den kristne tro. Det siteres fra vedtaket:

UNE finner det meget påfallende at opplysningen om at klageren har konvertert til kristendommen først kom UNE i hende 12.3.2012. Siden den anførte konverteringen hadde funnet sted hadde klageren fått avslag fra UDI og endelig avslag fra UNE på asylsøknaden, og det hadde gått to og et halvt år.
[..]
UNE finner ikke at klageren har gitt en troverdig forklaring på hvorfor han har gått til det for en afghaner alvorlige skritt å konvertere fra islam til kristendommen. I sin redegjørelse skriver klageren at han gikk til bønnemøter, fikk se en film om Jesus, syntes det han leste i Bibelen var interessant og at han i løpet av kort tid merket at kristendommen var det rette for ham. Det gis imidlertid ingen forklaring på hvorfor han begynte å gå i bønnemøter eller hvorfor han begynte å lese Bibelen, eller eksempler på hva i Bibelen han fant interessant. Det fortelles heller ikke noe om hva han så i filmen om Jesus som gjorde inntrykk eller på hvilken måte han merket at kristendommen var det rette for ham.
[..]
Videre finner UNE det underlig at det er filadelfiamenigheten i Æ ved B som har utstedt klagerens dåpsattest, når dåpen ikke synes å ha skjedd i denne menighetens regi. [..] Videre står det i dåpsattesten at ingen «bedre enn C kan godtgjøre at [klageren] har tatt imot den kristne tro». Likevel har ikke UNE mottatt noen uttalelse fra C selv om hvordan han vurderer klagerens overbevisning, til tross for at han ut ifra dåpsattesten og de to andre bekreftelsene fra Filadelfiamenigheten fremstår som den nærmeste til å gi en slik uttalelse.

UNE har også merket seg at klageren møter til gudstjeneste hver søndag, at prest i Den norske kirke har gitt ham undervisning ukentlig og at han deltar i andre kristne samlinger. UNE mener imidlertid at slikt oppmøte i liten grad er egnet til å sannsynliggjøre at en genuin trosomvendelse har funnet sted. UNE har også merket seg prostiprest E' uttalelse om at klageren har blitt en moden kristen mann, men finner heller ikke at dette i tilstrekkelig grad sannsynliggjør at klageren har konvertert til kristendommen. En asylsøker som påberoper seg konvertering som sitt asylgrunnlag vil naturligvis fremstå som kristen overfor presten og menigheten som skal bekrefte hans tro. Menighetens representanter, som ikke alltid kjenner asylsøkerens sak, vil på sin side kunne ha et annet inntrykk av vedkommendes troverdighet enn UNE har dannet seg.

A tok etter siste avslag ut stevning for Oslo tingrett 28. november 2014 med krav om at vedtaket 3. mai 2013 og etterfølgende vedtak ble kjent ugyldig. Staten innga tilsvar med krav om frifinnelse.

Oslo tingrett avsa 26. mai 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til å erstatte Staten ved Utlendingsnemndas sakskostnader med kr 98.750 - kronernittiåttetusensyvhundreogfemti.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 29. og 30. september 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Prosessfullmektigene var til stede sammen med rådgiver i UNE, Kjell Handeland. Han var til stede i medhold av tvisteloven § 24-6 andre ledd.

A var tidligere i september 2014 uttransportert til Afghanistan og var ikke til stede. Som det fremgår av rettsboken oppholdt seg under ankeforhandlingen i Pakistan, og han ville forklare seg og følge forhandlingene over Skype med lyd og bilde overføring. A forklarte seg over Skype med bistand av tolk når dette var nødvendig. Det ble forøvrig avhørt seks vitner. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak 20. mai 2014 om ikke å omgjøre tidligere vedtak om ikke å omgjøre vedtak om avslag er ugyldige. Vedtakene bygger for vesentlige spørsmål på et uriktig og ufullstendig faktisk grunnlag.

A har ikke avgitt et særskilt asylintervju der han har fått mulighet til nærmere å forklare og utdype årsakene til at han under oppholdet i Norge har frafalt islam og konvertert til kristendommen. A har etter anmodning fra UNE etter beste evne i en skriftlig udatert erklæring mottatt i nemnda 30. mai 2012 forsøkt å gi en forklaring. Erklæringen kan på enkelte punkter være ufullstendig, og den var for nemnda ikke et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Spørsmålet om A er en reell konvertitt reiste for Utlendingsnemnda en rekke vanskelig bevisspørsmål, og det var derfor nødvendig å innkalle ham til særskilt nemndsmøte der han ble gitt mulighet til å forklare seg.

Svakhetene ved UNEs saksbehandling viser seg ved at nemnda i vedtaket til skade for A fremhever mangler ved hans redegjørelse som kunne vært avhjulpet ved personlig fremmøte i nemnda. Domstolene har full kompetanse til å prøve det faktiske grunnlaget for asylsøknaden, nemndas rettsforståelse og rettsanvendelse. A gjør derfor ikke gjeldende at vedtakene er ugyldige som følge av saksbehandlingsfeil. Saken er for øvrig for lagmannsretten bedre opplyst enn for nemnda, og det er på det foreliggende grunnlag ikke grunn til tilbakeholdenhet med overprøvingen av vedtaket.

A anfører at han er berettiget til asyl i Norge som følge av at han nå er blitt kristen. A har under sitt møte med kristne mennesker i Hellas og senere i Norge blitt kjent med kristendommen som for ham er en vesentlige riktigere religion enn islam. A har under sin oppvekst og tidlig ungdom i Afghanistan blitt godt kjent med islams religiøse innhold og den betydning islam har for alle i landet. Møtet med kristendommen gjennom Filadelfiamenigheten, prestene i Z menighet, gudstjenester, bønnemøter og mange samtaler med disse om kristendommen viste forskjellen mellom islam og kristendommen.

Islam har for A fremstått som en voldelig og fordømmende religion preget av bønn for de troende innen islam og en oppfatning om at islam er den rette religion. A har i kristendommen møtt Guds kjærlighet til alle mennesker uansett tro, og dette har for ham kommet særskilt til uttrykk gjennom kristendommens tilgivende vesen overfor andre - noe som står i sterk motsetning til islam slik han har lært denne å kjenne under mange år.

A er derfor sterkt uenig med UNE og tingretten, som ved sin vurdering uriktig legger betydelig vekt på angivelig manglende refleksjoner om forskjellen mellom islam og kristendommen og hva disse forskjeller betyr for ham. A kunne utdypet dette under personlig møte med nemnda. A viser for øvrig til vitneprovene fra prestene og deltakere i bønnemøter og andre som alle har fortalt om hans sterke engasjement og innlevelse i den kristne tro. Det har for A vært vanskelig å gi uttrykk for dette under nemnds- og den rettslige behandling, men dette er uansett en realitet.

A er også uenig med UNE og tingretten i at det ikke er særlig grunn til å legge vekt på prestenes redegjørelser fra mai 2012 og utdypende forklaringer i saken. Prestene har vært klar over hans bakgrunn og i utgangspunktet sterke interesse i å få opphold i Norge. Prestene kunne derfor vurdere betydningen av dette under sine mange samtaler med ham.

Prost E forklarte at han i alle år har utvist en sterk skepsis til asylsøkere som hevder at de er blitt kristne og bruker dette som asylgrunnlag. Tilsvarende skepsis hadde han overfor A, men E ble under samtalene med A overbevist om at A var blitt en reell kristen. A anfører på denne bakgrunn at prestene hadde et bedre grunnlag for å vurdere realitetene i hans kristne tro enn UNE.

A ble tidlig klar over at kristendommen var den rette religion, og han konverterte allerede 6. oktober 2009 til kristendommen med grunnlag i sin kontakt med C i Filadelfiamenigheten i Y, og han ble døpt i juli 2010. A nevnte ikke noe om sitt forhold til kristendommen under behandlingen av sin asylsøknad begrunnet i den usikre sikkerhetssituasjonen for ham på hjemstedet i Afghanistan. A trodde da fortsatt at han hadde en rimelig mulighet til å få opphold i Norge. A vurderte å legge frem for nemnda sitt forhold til kristendommen, men selv om han da hadde konvertert og var døpt var troen ikke så grunnfestet at han da ville påberope dette som grunnlag for asyl. A er uforstående til at dette i dag skal være egnet til å svekke tilliten til hans gudstro.

Tilsvarende gjelder opplysningene i vedtaket om afghanere som i følge statistikk tilsynelatende har påberopt konvertering til kristendom som asylgrunn. A bestrider ikke at slike søknader er egnet til en nøye granskning av hans eget asylgrunnlag, men statistikken kan ikke danne grunnlag for noen presumsjon for at han gir uriktige opplysning i saken. A har krav på en selvstendig behandling på det bevisgrunnlag som er fremlagt under ankeforhandlingen.

A har etter beste evne forsøkt å forklare UNE om sin bakgrunn, reisen til Norge og oppholdet her før han ble transportert tilbake til Afghanistan i september 2014. Verken UNE eller tingretten har vært i stand til å peke på forhold som svekker hans troverdighet i saken, og hans opplysninger må derfor legges til grunn. At C ikke er ført som vitne har sin naturlige forklaring i at A ikke har hatt kontakt med ham på mange år. Det er prestene og menigheten i Z som kjenner han best. A har forøvrig i dag verken Cs adresse eller telefonnummer. A er også uforstående til at tingretten trekker i tvil hans troverdighet som følge av hans opplysninger om telefonkontakten med sin onkel i Afghanistan. A ønsket å være oppriktig overfor onkelen. At A ønsket å snakke med sin onkel bør ikke før til noen mistenkeliggjøring av hans forklaringer i saken.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Beslutning av 20.5.2014 om ikke å omgjøre vedtak av 25.11. 2010 om avslag på søknad om beskyttelse, er ugyldig.
  2. Saksomkostninger tilkjennes for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Staten er enig med tingretten i at A reellt ikke har frafalt islam og konvertert til kristendommen. Staten kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens begrunnelse. UNEs vedtak om ikke å omgjøre tidligere vedtak om å avslå As søknad om asyl bygger på riktig faktum og rettsanvendelse og er alle gyldige.

Staten anfører at islam gjennomsyrer afghansk kultur og samfunn. Terskelen for konvertering må anses meget høy. Det vises til Borgarting lagmannsretts dom av 19. februar 2015 [LB-2014-34531] og redegjørelsen fra Landinfo under ankeforhandlingen. As anførsler om møte med kristendommen, deltakelse i ulike religiøse aktiviteter, kontakt med menighet og prester er påfallende likt med tilsvarende anførsler i andre asylsaker. UNE har fra årsskiftet 2004/2005 behandlet en rekke slike saker, og det er typisk at antall konverteringsanførsler stiger i perioder der UNE har en skjerpet praksis for å innvilge asyl på annet grunnlag.

Staten er enig med A i at det ikke er et skjerpet beviskrav for påstander om konvertering til kristendommen. Spørsmålet er også i As tilfelle om det er noenlunde sannsynlig at han reelt har frafalt islam og blitt en reell kristen. Etter statens syn har bevisførselen vist at dette ikke er noenlunde sannsynlig. Påstanden er fremsatt for å få asyl på uriktig grunnlag.

Staten viser til at A har vist begrensede refleksjoner og tanker rundt det å konvertere. A er udelt positiv til kristendommen og udelt negativ til islam. A har ingen nærmere refleksjoner rundt verdiene i kristendommen for ham vurdert i forhold til islam. Hans forklaring er stort sett konsentrert om det ytre og på overflaten - typisk lest bibelen, deltatt på møter, sett jesusfilm m.v. A gir uttrykk for få eller ingen refleksjoner rundt det å bryte med islam og båndene til familien i Afghanistan.

Staten anfører at As positive innstilling til kristendommen og kristne har sannsynligvis en sosial fremfor en religiøs forklaring. A hadde positive opplevelser i møte med kristne hjelpere i Hellas. Han kom til Norge som enslig asylsøker og møtte gode hjelpere i det kristne miljøet i Norge.

Prestenes vitnemål og egne overbevisninger om As kristne overbevisning har begrenset betydning. Det vises til Borgarting lagmannsretts dommer 19. februar 2015 [LB-2014-34531] og 30. april 2015 [LB-2014-91252]. Som det fremgår av dommene, kan det selv for erfarne prester i enkelte tilfelle være vanskelig å skille mellom en genuin kristen overbevisning og et strategisk handlingsmønster for å få asyl. I en menighet vil man gjerne være positiv overfor personer som tar kontakt med ønske om trosopplæring og deltakelse i menigheten, jf. nærmere dommen avsagt 19. februar 2015 på side 8 og 9.

Staten peker videre på at A overfor UNE holdt tilbake opplysningen om konverteringen til etter at hans opprinnelige asylgrunnlag sviktet. A konverterte i følge egen forklaring 6. oktober 2009, han ble døpt 1. juli 2010 og UNE avsa vedtak 25. november 2010. Opplysningene om konvertering kom først nemnda i hende 12. mars 2012, dvs. to år og fem måneder etter at den påståtte konverteringen fant sted. A var åpenbart klar over betydningen av konvertering som grunnlag for opphold. Dersom konverteringen hadde vært reell, ville han ha anført dette tidligere.

Staten anfører subsidiært, for det tilfelle at retten anser A som en reell konvertitt, at han da står i fare for forfølgelse i hjemlandet. Vilkårene for å gi asyl vil da være oppfylt.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes kostnadene ved sakens behandling for lagmannsretten.

[Lagmannsretten bemerker:]

Lagmannsretten har under dissens kommet til samme resultat som tingretten. Flertallet, lagdommer Thore Rønning og ekstraordinær lagdommer Helga Bjørnestad, kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens rettsanvendelse, prinsippene for bevisvurderingen og det faktiske grunnlag for dommen. Mindretallet, lagdommer Ragnar Vik, er uenig i tingrettens bevisvurdering og er kommet til at anken må føre frem i samsvar med påstanden.

Flertallet tar ved sin vurdering utgangspunkt i tingrettens dom på side 8, som inneholder en redegjørelse for islams stilling i Afghanistan:

Landrådgiver i Landinfo, Geir-Arne Neerbye, har forklart om religionens posisjon i Afghanistan. Etter grunnloven er landet en islamsk stat og har i praksis ingen religionsfrihet. Det innebærer at nærmest alle afghanere er muslimer. Frafall fra islam (apostasi) anses etter sharia som en alvorlig krenkelse av religionen og straffeforfølges av myndighetene og/eller privatpersoner. I verste fall kan den frafalne straffes med døden.

Islam gjennomsyrer hele samfunnsstrukturen, og regulerer borgernes liv «fra vugge til grav». Det er lite individuelt tanke- og handlingsrom. Som landrådgiveren formulerte det «eksisterer individet egentlig ikke».

Klanen og storfamilien står helt sentralt, også når det gjelder religion. Individet er assosiert med gruppen og vice versa. Derfor er det av stor betydning at medlemmet ikke krenker islam. Krenkelse vil bety tapt ære for klanen og storfamilien, som kan få betydning for gruppens mulighet til å inngå nødvendige allianser med andre storfamilier, f.eks. gjennom ekteskap. Krenkelse av islam straffes derfor strengt av gruppen, og i verste fall med døden, for å gjenopprette gruppens ære.

Dette tilsier at terskelen for å konvertere fra islam i alminnelighet er meget høy for muslimer i Afghanistan.

Flertallet legger dette til grunn for dommen. A må på denne bakgrunn også ha en meget høy terskel for som enslig asylsøker i Norge å frafalle sin tro på islam og konvertere til kristendommen. As religiøse og kulturelle identitet er bygget på islam. Tilsvarende gjelder hans mindreårige søsken og onkel i Afghanistan og øvrige nettverk i landet.

A visste ved den angivelige konverteringen at familien i Afghanistan risikerte svært strenge reaksjoner dersom det ble kjent at han hadde frafalt islam. A hadde før avreisen fra Afghanistan god kontakt med familien, og planen var etter det opplyste at søsknene skulle komme etter ham når han hadde fått oppholdstillatelse. At han i denne situasjon skulle frafalle islam etter et kortvarig opphold i Norge er i utgangspunktet svært lite sannsynlig.

Flertallet finner ikke tilstrekkelige holdepunkter i As forklaringer og øvrige bevis for en annen vurdering.

Flertallet tar ved vurderingen av As troverdighet utgangspunkt i at han i sin asylforklaring innkommet UNE 30. mai 2012 skrev følgende om grunnlaget for konvertering 6. oktober 2009 og dåpen 1. juli 2010, jf. side 1 nederst og side 2 øverst:

Da jeg kom til Norge gikk jeg til politiet og meldte meg. Etter noen dager ble jeg sendt til Tanum transittmottak. Så var jeg på Hanskollen mottak, og den 20. mai 2009 kom jeg til Z mottak. I juni 2009 ble jeg kjent med C. Han fortalte meg om kristendommen og ga meg sitt telefonnummer. Noen dager senere ringte jeg han og spurte om hjelp til å lære om kristendommen. Han inviterte meg til Y hvor han tok meg med på bønnemøte, og han ga meg en bibel som jeg kunne lese. Jeg begynte å reise oftere på bønnemøter etter det. Når jeg begynte å lese bibelen følte jeg at det var interessant, og jeg fikk en indre ro. Jeg merket fort at kristendommen var det rette for meg. Jeg fikk også se en film om Jesus. Etter dette skiftet jeg religion, og en stund etterpå ble jeg døpt i den kristne tro. Da jeg ble døpt følte jeg at jeg begynte et nytt liv. Det var en stor dag for meg, og det var det beste jeg har gjort for meg selv.

Tingretten bemerket, jf. side 9, at A ga en tilsvarende forklaring for tingretten, og sammenfattet hans første kontakt med kristendommen på følgende måte:

A har i det vesentligste gitt en sammenfallende forklaring til retten som til UNE. Han har forklart at han fattet interesse for kristendommen allerede da han kom til Hellas. Der møtte han kristne som ga ham og de andre flyktningene mat og husly. Møtet med de kristne sto i kontrast til hva han var blitt fortalt om kristendommen i Afghanistan.

A har for lagmannsretten fastholdt forklaringen, men som det fremgår av hans før beskrevne anførsler gjør han nå gjeldende at troen på kristendommen ved konverteringen i oktober 2009 og ved dåpen i 2010 likevel ikke var så grunnfestet at han ville påberope dette som grunnlag for asylsøknad. A reserverte seg under ankeforhandlingen fra tingrettens premisser i dommen på side 10 sjette avsnitt der følgende fremgår:

Han har samtidig ikke gitt noen plausibel forklaring på hvorfor han ikke ga opplysningene tidligere. Han har forklart at dåpen var beviset for konverteringen, men at han manglet dåpsattest. Da han fikk den, var han derimot redd for at det ville virke taktisk å legge den frem.

Tingretten bemerker at «[f]orklaringen virker oppkonstruert. Dersom konverteringen var et reelt grunnlag for asyl, er det sannsynlig at han ville ha opplyst det til utlendingsmyndighetene med det samme, og skaffet bevis for dåpen allerede da»

A har under ankeforhandlingen sterkt fremhevet at utviklingen i hans religiøse tro bort fra islam og til kristendommen skjedde over tid, og så vidt flertallet forstår, ble troen særlig grunnfestet etter hans møter med menigheten i Z, bønnemøter og mange samtaler med prost E.

As forklaring for UNE og tingretten sammenholdt med forklaringen under ankeforhandlingen er i egnet til å svekke tilliten til hans troverdighet.

Flertallet anser i utgangspunktet det lite troverdig at en person med hans bakgrunn og kontakt med Filadelfiamenigheten konverterte til kristendommen allerede 6. oktober 2009. A var på dette tidspunkt etter samtaler med andre afghanere på mottaket - eller eventuelt andre - vel kjent med muligheten for asyl dersom han konverterte til kristendommen. Dette var sannsynligvis den egentlige årsaken til at han etablerte nærmere kontakt med Filiadelfiamenigheten i Y og C og lot seg døpe året etter.

At han likevel ikke påberopte konverteringen overfor UNE, kan forklares med - slik han gjorde for tingretten - at han ut fra sin sannsynlige kjennskap til praksis i andre saker visste at en slik konvertering allerede i oktober 2009 og med dåp i 2010, ville fremstå som «strategisk», som ledd i å skaffe seg et asylgrunnlag.

A viste allerede kort tid etter at han kom til Norge en påfallende sterk interesse - tilsynelatende snarest mulig - i å skaffe seg kunnskap om kristendommen og delta i mange møter om kristendommens nærmere innhold ved kontakten med menigheten og prestene i Z. Dette fant sted helt til han ble transportert ut av landet i september 2014.

Sett i sammenheng og vurdert i lys av hans sterke interesse i å etablere et asylgrunnlag, er det denne opptreden som er egnet til å få betegnelsen «stategisk tenkning».

Flertallet finner at de beskrevne elementer i det som kan kategoriseres som strategisk tenkning bidrar til å svekke hans troverdighet. At veien fra islam til en befestet kristen tro kan være resultat av en modningsprosess, er i utgangspunktet naturlig. Flertallet kan imidlertid ikke finne tilstrekkelig begrunnelse for dette i hans forklaringer for UNE, tingretten og under ankeforhandlingen. Det vises til opplysningene om konvertering i oktober 2009, dåp i 2010, opplysningen fra Filadelfiamenigheten fra desember 2011 og mars 2012 og As egen forklaring til UNE gjengitt foran. Dersom disse forklaringer og bekreftelser skal legges til grunn, må kristentroen anses tilstrekkelig grunnfestet etter dåpen 1. juli 2010. Anførslene om «modningsprosessen» fremtrer i lys av dette som en utvikling i anførslene for å styrke asylgrunnlaget.

Tilsvarende gjelder betydningen av manglende opplysninger og vitneprov fra C for UNE, tingretten og lagmannsretten. UNE fremhevet i sitt vedtak, jf. sitat fra tingretten dom på side 3 femte avsnitt, følgende:

... UNE [har ikke] mottatt noen uttalelse fra C selv om hvordan han vurderer klagerens overbevisning, til tross for at han ut ifra dåpsattesten og de to andre bekreftelsene fra filadelfiamenigheten fremstår som den nærmeste til å gi en slik uttalelse.

A ønsket likevel ikke å be ham om å møte som vitne under tingrettens behandling, angivelig med den begrunnelse for lagmannsretten at han i de senere år ikke hadde hatt noen kontakt med C, og at prestene og menigheten i Z best kunne belyse hans kristne tro. Tingretten peker også på, jf. dommen nederst på side 12, at [d]et er for øvrig grunn til å stille spørsmål ved hvorfor ikke C er trukket inn i saken. A har fremhevet ham som helt sentral i konverteringsprosessen, ... . Flertallet finner det påfallende at C ikke føres som vitne under ankeforhandlingen i lys av UNEs og tingrettens bemerkninger.

Flertallet bemerker at Cs fravær i saken taler for at C sannsynligvis ikke vil kunne gi opplysninger som kan underbygge en reell konvertering til kristendommen allerede 6. oktober 2009 og angivelig bekreftet ved dåpen i juli 2010. At dette er situasjonen for en person som i første asylforklaring var sentral i konverteringsprosessen, anses lite sannsynlig. Flertallet legger etter dette til grunn at det må være andre grunner til at han ikke avgir forklaring. Uklarhetene om Cs rolle i saken bidrar til å svekke As troverdighet.

Spørsmålet om bakgrunnen for As kontakt med menigheten i Z og den betydning den hadde for hans kristentro må vurderes på denne bakgrunn.

A har overfor prestene og det øvrige kristne fellesskap i Z åpenbart fremstått som en reell kristen. Det vises til før nevnte bekreftelser fra prestene, og disse er utdypet ved forklaringer fra prost E og sokneprest F under ankeforhandlingen.

Flertallet legger imidlertid ikke avgjørende vekt på dette. Som nevnt i lagmannsrettens dom LB-2014-34531, avsagt 19. februar 2015 på side 8 siste avsnitt, kan omfattende deltakelse i menigheter og andre kristne fellesskap over tid i alminnelighet være en «god målestokk for om en person er troende. Høyt aktivitetsnivå i kristne felleskap kan i imidlertid i særlige tilfelle skyldes ønske om å fremstå som troende overfor utlendingsmyndighetene.» Lagmannsretten fremhever i nevnte dom videre at «[d]eltakelse i kristne miljøer vil for mange også gi positive sosiale opplevelser. Dette kan ha egenverdi for en enslig asylsøker uten arbeid og uten sosiale nettverk av betydning i Norge»

Flertallet er kommet til at A faller innenfor gruppen omtalt som «særlig tilfelle». As aktivitetsnivå og opptreden overfor prestene og menigheten skyldes høyst sannsynlig et ønske om å fremstå som troende overfor utlendingsmyndighetene uten at dette gjenspeiler noen indre realitet for ham.

Flertallet har lagt avgjørende vekt på As bakgrunn, sterke motiv for å etablere et nytt asylgrunnlag og liten troverdighet. As forklaringer med begrunnelse om hvorfor han frafalt islam og konverterte til kristendommen underbygger dette. Flertallet finner ikke at det er noe rimelig samsvar mellom den beskrivelse prestene og andre har gitt om As refleksjoner og tanker om kristendommen vurdert i sammenheng med As forsøk overfor UNE, tingretten og lagmannsretten om å fremstille seg som en kristen.

A gir i sine forklaringer uttrykk for enkelte ord og tanker som tilsynelatende reflekterer en kristen overbevisning, men sett i sammenheng fremstår ordbruken som tillært etter omfattende bibelundervisning og samtaler med andre. Flertallet finner ikke at dette kan forklares ved begrensete norskkunnskaper, hans person eller situasjonen ved avgivelsen av forklaringene.

As forklaringer gir ingen rimelig støtte for at anførte elementer ved kristendommen kan ha vært avgjørende for beslutningen om å frafalle islam - en beslutning av vidtrekkende betydning for hans stilling i det afghanske miljø i Norge og en betydelig trussel for hans families sikkerhet i Afghanistan. A fremstår som en relativt ressursterk person, og han var åpenbart klar over de vesentlige sider ved eventuelt å konvertere til kristendommen.

Dersom konverteringen hadde vært reell, ville han etter alt å dømme med bakgrunn i mangeårig kontakt med menigheten i Z, jf. før siterte bekreftelse fra prost E, vært i stand til å reflektere og begrunne overgangen fra islam til kristendommen på en noenlunde tilfredsstillende måte. Terskelen for en slik beslutning ligger for en afghaner, som nevnt foran, meget høyt.

Flertallet er enig med tingretten i at As forklaring har klare likhetstrekk med andre asylsøkeres forklaringer slik som også nevnt i tidligere dommer som gjelder samme asylgrunnlag. Det vises til tingrettens gjengivelse av lagmannsrettens dom 19. februar 2015:

Detaljer i As forklaring om refleksjonene som førte frem til konverteringen har for øvrig en god del likhetstrekk med forklaringene til andre asylsøkere. Dette gjelder blant annet at en positiv opplevelse av kristendommen under flukten til Norge (matutdeling i Hellas) og deretter en sterk opplevelse tidlig i kontakten med det kristne budskap (bibelside som falt ut med formuleringer som berørte ham sterkt). Ytterligere fellestrekk er at beslutningen om å la seg døpe ble tatt kort tid etter kontakten med kristendommen, samt en sterkt negativ beskrivelse av islam, som en strengt pliktbasert religion der frykt for sanksjoner ved regelbrudd er sentralt. Flere av disse elementene finnes f.eks. også i forklaringer gjengitt i Borgarting lagmannsretts avgjørelser i sakene LB-2013-41190, LB-2012-143613 og LB-2012-166185.

Flertallet er på dette grunnlag etter en samlet vurdering kommet til at det ikke er noenlunde sannsynlig at A har forlatt islam og fått en kristelig overbevisning som oppfyller vilkårene for å få asyl i Norge.

Flertallet finner under disse omstendigheter at A ikke vil bli utsatt for noen velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til hjemlandet, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Situasjonen er for A tilsvarende som for asylsøkeren behandlet ved lagmannsrettens dom før nevnte dom, avsagt 30. april 2015 - det siteres fra side 15:

A har i Norge utad gitt tilkjenne at han er omvendt til kristendommen og derved - overfor makthavere og andre i Afghanistan - gitt uttrykk for å ha forlatt den islamske tro. En slik offentlig tilkjennegivelse vil imidlertid etter lagmannsrettens syn ikke få noen betydning ved retur til Afghanistan.

Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at A ikke vil bli utsatt for forfølgelse i Afghanistan såfremt [---] han tilkjennegir at han fortsatt er en muslim og ikke tar avstand fra islam, jf. den nærmere omtale av disse problemstillinger i Borgarting lagmannsretts dom i LB-2014-34531 på side 11 med videre henvisninger.

Flertallet finner etter dette at det ikke er noen vesentlig feil ved det faktiske grunnlag for UNEs vedtak om ikke å omgjøre avslag på søknad om asyl på det foreliggende grunnlaget. Tilsvarende gjelder rettsanvendelsen. Vedtakene er gyldige. Oslo tingretts dom bygger på tilsvarende grunnlag, og anken blir derved å forkaste.

Mindretallet, er ikke enig i dette. Slik mindretallet vurderer det samlede bevisbilde i saken, må det legges til grunn som noenlunde sannsynlig at A har tatt ved kristendommen og således er en reell konvertitt.

Mindretallet har ved bevisvurderingen lagt særlig vekt på prostiprest E forklaring. E er en erfaren prest og sjelesørger og var etter inngående personlige samtaler med A over lengre tid ikke i tvil om at A var blitt en kristen.

Anken blir etter dette å forkaste i samsvar med flertallets syn.

Lagmannsretten går så over til å behandle spørsmålet om sakskostnader. Staten har vunnet saken og har derfor i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 annet ledd jf. første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten. Saken har i det vesentlige fremstått i samme stilling som for tingretten, og tilsvarende gjelder derfor sakskostnadsansvaret for tingretten.

Flertallet finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som tilsier at det etter tredje ledd helt eller delvis skal gjøres unntak fra erstatningsplikten. A hadde ingen god grunn til å få saken prøvd på nytt, og det foreligger heller ikke andre forhold som bør gi grunnlag for dette.

Mindretallet finner i samsvar med sitt syn at A skal tilkjennes sakskostnader i samsvar med tvistelovens hovedregel, og det er ikke grunnlag for unntak etter tredje ledd.

Omkostningenes størrelse blir etter dette å fastsette etter flertallets syn.

Staten har framsatt krav om erstatning for påløpte sakskostnader for lagmannsretten med til sammen 98 750 kroner inklusive merverdiavgift. Sakskostnadene anses nødvendige for å ivareta statens interesser i saken, jf. tvisteloven § 20-5. Staten tilkjennes sakskostnadene i samsvar med kravet. Tingrettens sakskostnadsavgjørelser er det ingen bemerkninger til.

Dommen er avsagt under dissens.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 98 750 - nittiåttetusensyvhundreogfemti - kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen to uker etter forkynnelsen av dommen.
Siste endringer
  • Ny: LB-2015-119163 Beskyttelse (asyl). Konvertering til kristendom. Afghanistan. (26.10.2015)

    Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om ikke innvilge søknad om beskyttelse til en afghansk borger med grunnlag i en forklaring om konvertering fra islam til kristendommen. Tingretten kom til at søkeren ikke var en reell kristen, og at anførselen ble fremsatt for å få beskyttelse i Norge på uriktig grunnlag. Anken til lagmannsretten førte ikke frem.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo